Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa «Dette er livet ditt», så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er «Kohoutek», «Auctioneer (Another engine)» og «Old man kensy» fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, «Pilgrimage» og «West of the fields» og egentlig «Catapult» som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, «Pretty persuasion», «Letter never sent» og «Little America» fra Recokning, og «Just a touch» fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille «West of the fields» en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille «Pop song ’89» fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

En virkelig mislykket skitur

 SKituren er avlyst, Martin kommer ut fra sitt hjem

Først en liten detalj, jeg har funnet ut at jeg kan bestemme «tidsstempelet», som det heter, selv, og dermed ikke trenger å være bundet av når jeg poster innlegget, slik jeg har trodd. Jeg er historiker, og vil ikke rote for mye med dette, det som er skrevet den dagen, skal postes den dagen, og sånn skal jeg ha det. Men i dag bestemte jeg meg for å gjøre et unntak, og plasserte månedens film, som jeg jo uansett ikke klarer å få til ennå, til den eneste dagen i måneden hvor jeg ikke hadde postet noe, det vil si 14. mars. Der står det nå en kort, morsom tekst om problemene, og vil komme en kort, morsom film der jeg leser opp teksten «Eivind ligger på sofaen». Med det får jeg ryddet plass til dagens skitur, som ble så mislykket, at det ikke ble noen skitur i det hele tatt.

Jeg og min venn, Martin, har faste rutiner for skiturene våre. De går til Kvamskogen, og de går med buss, og det er alltid om søndagene. Vanligvis går sesongen frem til påske, der min venn, Martin, tar skiene hjem til Sandnes og lar dem stå der. Siden påsken kom så tidlig i år, og vi bare fikk tatt en eneste skitur før den, og den attpåtil var i regnvær (forresten, det siste der, har nullnix å si), så bestemte vi oss for å forlenge sesongen litt og ta noen turer også etter påske. For eksempel i dag.

Tekstmeldingene frem og tilbake er enkle: «Jeg kommer kl 1100, du ordner middag, jeg ordner resten» og greit. Og vi spøker alltid litt med at vi forventer at vi kommer presis, og at vi straks er klar, og jeg fikk denne gangen også med at jeg forventet han ikke tullet og tøyset med å stille klokken, eller trengte å pakke eller noe sånt, da jeg kom, presis, og kort og konsist svar. Jeg er sånn noenlunde i seng i går, og kommer meg opp kl ca kvart over åtte, gammel tid, kvart over ni, ny tid, og rekker søndagsfrokosten med egg og rundstykker og te, og lage kakao, og det ene og det andre, og det blir jo litt travelt, etterhvert, og det er alltid så mye å pakke, og det er det ene, og det andre, vi har alltid pølser til middag, men hva om vi ikke har det i dag, jeg må ha med talrikslådaen, men den finner jeg ikke, den leter jeg etter, finner den ikke, jeg slutter å lete, finner en annen tallerken, finner bestikk, det tar tid, det tar tid, og det er det ene, og det er det andre, og jeg har jo te, jeg liker ikke å helle ut te, men jeg må jo pusse tenner, og det er så mange ting å tenke på, og aldri kan jeg gå, aldri kommer punktum.

Så går jeg, vanligvis pleier jeg som jeg nettopp skrev i en tidligere post, at jeg vanligvis kommer meg ut når jeg skal være fremme, denne gangen kom jeg meg ut litt etter, altså litt over elleve, og jeg hadde ikke med penger, og måtte ta ut penger på veien, og det gjorde jeg, og jeg hadde ikke med klokke. Men det skulle gå greit, bussen går halv tolv, og det er bare bort til bystasjonen. Og min venn, Martin, er sånn noenlunde klar da jeg kommer, men jeg må opp en tur å se litt, avtale litt, er det noe ekstra, vann, kanskje? litt sånn, så går vi, og heller ikke han har klokke. Klokken over Dickens på torgallmenningen er 1121, det er god tid, vi kan gå rolig.

Ved Lundegårdsvannet bygger de bybane, og det må vi gå rundt, vi må gå litt klønete rundt, og vi går og snakker og diskuterer, han studerer jo pedagogikk, hva i all verden driver han med der, det har vært påske, jeg har vært i bryllup, det er litt av hvert å diskutere, så kommer vi til bystasjonen, det er ett minutt igjen, vi må kanskje løpe litt, jeg har ikke klokke på meg, det går sikkert bra, vi har vært verre ute enn dette, han løper litt, jeg også, men ikke sånn at det blir stress, ikke sånn at vi rekker bussen. Ikke sånn at vi rekker bussen. For i det vi kommer ut på plassen, går bussen, vi ser at den går, rettere sagt, han ser det, og løper etter, mens jeg tar dette helt med ro, og tror at dette jo ikke kan være sant, vi skulle jo til fjellet denne dagen.

Velvel, virkeligheten talte jo her sitt tydelige språk. Bussen var gått. Men er det noen som ikke mister hodet her på denne planeten, så er det vi, hva skal vi gjøre nå er et helt greit spørsmål. Vi står fullt pakket for skitur, alt er klart for skitur, skitur må det bli, men er det umulig, så er det umulig, er det mulig, ordner vi det. Neste buss er uaktuell, andre busser er uaktuelle, eneste muligheten er hvis vi kan ta et tog til Arna, og ta igjen bussen der, det er teoretisk mulig, siden toget går gjennom Ulriken, mens bussen kjører rundt Åsane, hvis toget går nå med en gang, går det fint. Så vi går for å ta toget, der neste tog til Arna går 1205, altså for seint. Det er fordømt, det er fordømt.

Og det bringer meg minner om en annen og langt verre situasjon, da jeg skulle på intet mindre enn et stevnemøte, jeg hadde truffet henne på en fest og fått henne straks med til Voss med en gang, slett ikke verst, slett ikke verst. Og jeg skjønte jo det var spesielt viktig å rekke toget nå, det var veldig viktig, så jeg måtte beregne å være på stasjonen klokken 1115, når toget gikk 1130, så jeg kom meg hjemmefra klokken 1115, og var på stasjonen klokken 1130, da toget gikk. – Vi rakk det akkurat, sa jeg med et smil, mens hun stod og ristet på hodet og toget gikk. Det der ble et veldig godt blide på hele vårt forhold, akkurat sånn gikk det også.

Men det var mange gode år siden. Nå var det jeg og min venn. Vi holdt som alltid hodet kaldt, men i denne situasjonen hjalp ikke engang det, det var jo ingenting vi kunne gjøre. Vi sjekket toget til Voss, det gikk kl 1300, som det også gjorde den gang for mange gode år siden, vi så opp mot byfjellene, nei, nei, det var regn, det var bart, til og med på Ulriken var det bare flekker av snø, og hvis ikke engang banen gikk, som vi ikke riktig visste, ville det bli veldig langt å gå, bare for å bevege seg lite grann frem og tilbake på flekkene vi eventuelt fant. Skituren var en tapt sak. Og jeg som sprang så tappert opp Stolzen fredag, i snø vi kunne gått på ski i som bare det, slik er vestlandsværet, slik er vestlandsværet, og nå stod vi der altså med ski og pakning, men uten transportmuligheter til steder med snø.

Så da var det ingenting annet å gjøre — eller det var selvsagt mange andre ting å gjøre, men vi gjorde ingenting annet, enn å gå hjem til ham med skiutstyret hans (og mitt – vi prøver igjen neste søndag), og så til meg der det står fire gitarer (hvorav én er hans – han tok den ikke med sist), og dem spilte vi på, dem spilte vi på. Nistepakken, sjokladen og appelsinen spiste vi, da det var middagstid, kokte vi pølsene vi hadde planlagt, og serverte dem med pølsebrød, ketchup og sennepp, som planlagt, som planlagt. Og klokken 1850, da bussen skulle gå fra Kvamskogen, spilte vi to avslutningssanger (Driver 8, Don’t cry no tears, Barestool blues, Pop song 89 og Swan, swan hummingbird – akkurat to, som dere ser), og så gikk han.

Dette er hva jeg kaller en virkelig mislykket skitur. Men til virkelig mislykket å være, var det helt greit.

Tidlig påske!

God morgen, folkens! Det er riktignok fridag i dag, men når påskeferien er begynt, blir man gjerne så begeistret at man kommer seg opp om morgenen uansett. Og for meg er påskeferien begynt fra og med i dag, sånn er livet for en lærer. Eller, sånn er livet for en lærer som meg, som har en aldri så lite grann redusert stilling og dermed fri hver torsdag, og jobber ved en skole der fredagene enten er full dag eller fri, og for meg tre av syv fredager er helt fri. I morgen er helt fri – og voila! God påske til meg.

Påsken begynte med en tur til Stand up Bergen i går. Det var klubbkveld, og våre egne Rune, Grim og konfrensier Thomas, stilte opp sammen med oslofolkene Glenn Erlend og Linda, som reiste over fra Oslo mer enn de kom derfra, i hvert fall Linda som var fra sørlandet, og Roar Brekke var også med, og en fengselsfange på permisjon det samme, hvis jeg forstod det rett, jeg kom litt sent og fikk ikke sett ham. Men jeg fikk sett de andre, og det var jo riktig gøy. Og vi fikk fulgt opp en fin tradisjon med å ta noen øl etterpå,  fra det ene stedet til det andre, ettersom de stengte, slik at jeg får benyttet fridagen min i dag, som jeg jo ikke benytter likevel, da jeg står opp, uansett. Det er Thomas, Grim og jeg som reiser med stand up Bergen til humorfestivalen i Stavanger første uken i juni, da kan Rogalandslesere komme og se oss i virkeligheten, som fortsatt overgår cyberspace selv i en helt grei blogg. De kan glede seg, Rune kommer visst også, men han skal eventuelt på usett og urørt-scenen, som jo til og med skal være på Sandnes, dit kommer jeg også, mens Thomas og Grim rett og slett ikke er kvalifisert til å være usett og urørt. De er erfarne. Thomas hadde i går stål kontroll som konfrensier og som komiker, og her skal stål kontroll leses som det er skrevet, i to ord, med pause mellom, stål kontroll, for det var det han hadde, han er sjefen, Rune er keitete morsom og utnytter til fulle sin stilling som kommunal arkivar, mens Grim har et forsprang på oss andre, da allerede navnet hans er morsomt (og litt sant).

I dag er altså fridag. Den skal jeg bruke til å skrive, til å lese, til å spise riktig mange måltider og til å drikke riktig mye kaffe. Og til å gå på innebandytrening. Siden lang tid tilbake har jeg spilt, først på mosjonstreningene til BSI på studenttreningene, siden med en gjeng fra Nordåsgrenda i katedralskolens gymsal, for to år siden meldte vi oss sågar inn i norsk innebandyforbund, eller hva det heter, Nordåsgrenda innebandyklubb, heter i alle fall vi, eller forkortet «NIBK». Vårt mangetydige slagord er: «Vi e’ NIBK, kem kan vi slå?» spørsmålstegn eller utropstegn, det blir som oftest uttalt med utropstegn, men jeg foretrekker spørsmålstegnversjonen. I år spiller ikke jeg så mye i kampene, jeg er jo så mye bortreist i helgene når kampene spilles, men de andre har gjort en formidabel innsats, slik at vi helt ligger helt oppe i teten i den aller, aller laveste divisjonen i Hordaland fylke.

I morgen blir det skriving, lesing og riktig mye spising og drikking av kaffe. Og til kvelden kommer min gode venn Martin, han jeg var på skitur med forleden, over for å spille gitar. Vi har spilt i årevis, og gått gradene fra øl til vin til vodka. Halvparten av sangene vi spiller er R.E.M, særlig gamle R.E.M fra perioden rundt Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, vi har aldri hatt en session (vi kaller det alltid session, eller vi kaller det av og til session) uten å spille «Driver 8», og en av de største seierne vi har hatt som gitarspillere er at «Feeling gravity pull», sitter. Den tror jeg rett og slett vi er i norgestoppen av amatørspillere på, rett og slett fordi ingen andre spiller den. Og av den andre halvparten sanger vi spiller er i hvert fall godt over halvparten Neil Young, og i den halvparten etter det igjen, er halvparten og mer enn det Bob Dylan, og slik holder vi en viss orden på det. Når det gjelder øl og vin har prinsippet alltid vært at vi åpner en ny flaske etter å ha drukket opp den gamle, men for vodka må vi være mer forsiktige. Det er en sterk drikk, som jeg har gjort rede for i en tidligere bloggpost (trykk på vodka på tagsen). Der er det kun en shot i timen, og det er selvsagt på russisk vis, ikke noe blandevann eller tull, og rett ned. Det er som en rakett, alt går rett til værs, og vi spiller «Feeling gravity pull» helt uten gravitasjon, som vi snakket om på skituren, en trykkoker av boblende kreativitet holdt nede av et lokk av kontroll, altså ikke kontroll i bunn, men på toppen, og rakettkraft som bare skyver alt oppover. I tillegg er det så fint med vodka, at det blir etter hvert plent umulig for oss å huske når på timen det egentlig var vi skulle drikke, sånn at når vi regner på det i ettertid blir det alltid flere vodka enn timer. Men så tenker vi som så, at han er sivilingeniør og jeg er mattelektor, vi må jo greie dette her, og så regner vi over en gang til, og da stemmer det akkurat.

Lørdag blir det skikkelig mye spising og drikking av kaffe godt over literen. Og det blir skriving og lesing. Og det blir – fremfor alt – bryllup. Det er derfor jeg ikke har reist hjem ennå, selv om påskeferien er begynt, det er bryllup på lørdag. Håkon og Kristin gifter seg, det var dem jeg var på skitur med, skrevet om i posten «Dårlig kuling», dere finner den ved å trykke på «skitur» eller «hyttetur» blant tagsene, den er mye for lite lest, i forhold til hvor bra den er. Det blir veldig gøy, fullt av gamle venner fra studentteatermiljøet vil komme, deriblant folk fra Oslo, jeg ikke har sett på årvis. I denne forbindelse må jeg også få sagt at jeg fikk en trivelig telefon fra min gamle, gode venninne Marte i går, hun gifter seg også, den 28. juni, med sin Hernan fra Chile, vi ante jo hele tiden at en søramerikaner ville snappe henne opp når hun reiste så ofte dit bort, og nå ble det altså virkelig alvor. Og virkelig gøy. Så nå må jeg utsette sommerferien når den tid kommer, det nytter ikke å være i utlandet når Marte skal bli gift. Men først er det altså Håkon og Kristin, det er på lørdag, og det er bare festen, de giftet seg på kort varsel i juleferien etter å ha vært samboere i årevis, og ventet med festen til nå. Endelig skal feiringslysten vår for dem få utløp.

Og søndag er det hjem. Da blir det spising og drikking av kaffe, og enda mer av de to tingene der, og mange turer og utflukter. Da skal jeg se min nevø Benjamin for første gang. Da skal jeg se leiligheten til min søster Tone som nå heter Sivertsen til etternavn. Da blir det påskeferie for alvor.

God påske!

REM – Konsertbilletter

I dag kom i posten 2 stk billetter til konsert med R.E.M på Koengen i Bergen 4. september 2008. Med det har jeg sett R.E.M hver gang de har kommet til Norge, siden 1995 og Monster-turneen. Det er et gammelt vennskap, R.E.M og jeg.

Mine første CD-plater var med pop-gruppen Queen. Jeg var på utveksling i Tyskland, den gang Vest-Tyskland, i 1988, jeg gikk i åttende klasse og hadde nettopp begynt med tysk. Jeg kjøpte der en diskman, som jeg kunne koble til radioen jeg hadde hjemme, eller kassettspilleren, kan det også kalles, en bærbar sak, som var det man hadde den gangen. Så fikk jeg altså diskman, og det var så lurt, så lurt at jeg hadde kjøpt (eller rettere sagt fått i julegave, eller helt korrekt fått 10 % og betalt 90!) kassettspiller med CD-inngang. Jeg kjøpte 6 CD-plater der i Tyskland, 5 av dem var av Queen, og siden rakk jeg å kjøpe absolutt alle platene Queen gav ut på skikkelig vis, før jeg altså hørte R.E.M i 1993.

Det var året Automatic for the people kom ut, eller rettere sagt, året etter, men jeg hørte den første gang i 1993. Det var «Drive», jeg hørte, og jeg hadde også en idé om «Everybody hurts», og på fester hadde lenge Out of time blitt spilt, med «Loosing my religion». Så jeg kjøpte de to platene, og forandret min musikksmak og forandret mitt liv. Det var i tredje klasse på videregående, og jeg var klar for verden og livet og tusen ganger livet. De neste to årene nilyttet jeg til disse to REM-platene, og alle andre REM-platene jeg kjøpte etter hvert, og skrev rett og slett hundrevis av dikt, dypt følt til REMs musikk. Diktene hadde seks linjer, to og to rimte, og på baksiden skrev jeg hvilken sang av REM (eller en sjelden gang, en annen gruppe) jeg hadde hørt mens jeg skrev diktet. Dette var en viktig del av det som var meg, 19 og 20 år gammel.

I 1994 kom de ut med nytt album, Monster. Jeg husker jeg kjøpte det straks, og bakte ferske rundstykker og var hjemme en fredag og hørte platen i min første hybel, på fjerne Øvstun utenfor Bergen. Det var jo ikke akkurat Automatic for the people, jeg likte jo bedre det ettertenksomme REM, men du verden, det var tøft, og «Strange currencies» og særlig «Let me in» ble umiddelbare favoritter. Og da de kom til Oslo spektrum, reiste jeg og min gode venn Martin til min første konsert med en supergruppe (jeg hadde selvsagt fått med meg noen studentkonserter, men det var jo ikke det samme). Og det var akkurat så stort som jeg hadde forventet på forhånd, det var på den tiden det gikk an å være fan, jeg var 21 år, og kunne ikke forstå hvordan det gikk an å finne på, alt Michael Stipe fant på på scenen, og hvor flink han var, og hvor morsom Peter Buck var med gitarhoppene sine, og hvor verdens beste gruppe REM var på alle mulige måter. Jeg satt omtrent helt bakerst, helt oppe i det ene hjørnet, i Oslo spektrum, og hadde vært på min første konsert.

Neste plate var New adventures in Hi-fi, og jeg husker jeg forlot en fest for å kjøpe platen ved midnatt den dagen den ble sluppet. Det var ikke Automatic denne gangen heller, men du verden, det var «Leave», det var «Be mine», det var «Electrolite» og det var hiten «E-bow the letter», det var slett ikke Monster. Så sluttet trommeslager Bill Berry, og de har gitt ut tre plater etter det, Up, Reveal og Around the sun.  Velvel, jeg har kjøpt alle med en gang de kom ut, og jeg er fortsatt fan så godt jeg kan. Jeg har tjukt av singler og har lastet ned fra internett alt som finnes, jeg har lastet ned siden nedlasting begynte, på alle slags servere og programmer og systemer, alt som har med REM å gjøre, og de har ikke tapt en krone, for jeg har kjøpt alle de offisielle utgivelsene også. Det skal godt gjøres å finne frem til en REM-sang, en REM-cover eller til og med en REM-versjon av en sang, som jeg ikke har hørt. Det skal være obskurt.

Men dette var altså konsertene. Neste gang de kom til Norge var vel i forbindelse med New adventures, tror jeg. De kom i hvert fall til Oslo og Milano, var det vel, som de eneste stedene i Europa og kun for spesielt inviterte. Stort sett var det bransjefolk og medlemmer av fanklubben. Jeg fikk være med, fordi en kamerat av meg vant billett, men kunne ikke reise, og så reiste jeg i hans navn. Det var fine greier, det var nesten som en intimkonsert, med knappe tusen tilskuere, og de fleste blaserte journalister med armene i kors langt bak, mens det var god plass til meg og fanklubben helt foran. I tillegg var det gratis øl, det vil si, gratis ølbonger, og såpass mange at når de som ikke ville ha, gav til oss som ville, ble det fine greier. Og Mike Mills fortalte oss at vi var de første som fikk høre den ene sangen — nei, nå blander jeg, det var sikkert på monsterturneen det, og sangen var Revolution. Konserten i Oslo var i 2003, for samleplaten In time. Og så var det i Stavanger i 2005, platen var up, og konserten ble utsolgt etter 20 minutter var det vel. Jeg stod uten billett. Men så var det min far, av alle, som klarte å vinne to billetter i en konkurranse, og så kunne jeg og min søster Tonje gå og se dem. Og det var jo riktig flott, de har jo en del hiter å ta av etter hvert, mange sanger som med god grunn frembringer stor jubel. Jeg synes jo «Leave» er flott, jeg da, og «Bad day» og «I’m gonna DJ» og «The great beyond» er jo riktig morsomme og riktig nye, og alt fra Green til Automatic, og så når de spiller de gamle, ruskete, selvsagt, om enn det kanskje blir litt vel striglet i stadionrock-versjon.

 Det blir flotte greier å se dem her i Bergen også. Jeg skal være klar. Ved siden av å ha kjøpt alle platene og lastet ned alt som finnes av dem på internett, har jeg også lært meg alle sangene på gitar, med grep og tekst, noen av dem sitter som alfabetet, noen av dem må jeg friske opp litt før det går, og de aller siste platene er ikke så godt lagt ut på internett for gitar, så de sitter ikke så godt. Når jeg og min kamerat har gitarkvelder, er godt over halvparten av sangene vi spiller R.E.M, og hver minst plate og sang er helt gjennomdiskutert, i hvert fall de tidlige, men også de nyere, forresten, vi har diskutert dem også.

Men det var noe eget når de var en kvartett, når Bill Berry var med og Michael Stipe hadde hår i stedet for øyensminke, og på konsertene og live-opptak sa «This song is about you», og spilte Loosing my religon, og vi var en milliard prosent enig. Da var vi fan, og det er vi fortsatt, og på konserten 4. september vil det ikke bli sunget et ord jeg ikke kjenner på forhånd. Og 31. mars skal jeg i butikken og kjøpe den nyeste platen, Accelerate, samme dag den blir sluppet, og jeg skal lage meg god mat og ha meg en god øl, og høre platen fra start til mål uten å gjøre noe som helst annet. Man er da fan.

Gitarer på solastranden