Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

Rolig i Ukraina, urolig ellers

I desember 2012 stod en artikkel i The Guardian om at Putin og Russland kunne være villige til å distansere seg fra Syrias president, Bashar Al-Assad, og at det kunne komme på tale med et regimeskifte i landet, så lenge det var noenlunde kontroll over hvilken makt som overtok. Den gang fikk ikke verken artikkelen eller de russiske signalene særlig oppmerksomhet, som de heller ikke har fått nå, når det russiske forslaget er blitt bekreftet. Det er Finlands tidligere president og nobelprisvinner, Martti Ahtisaari, som er kilden, og igjen står informasjonen å lese i The Guardian. Det var vestmaktene som ikke ville gå med på forslaget, som var offisielt, fordi de mente «Assad uansett ville falle».

Tre år senere står vi i en situasjon der forholdene i Syria er medskydlige i at Europa har havnet i en flyktningekrise umulig å håndtere. De nordvestlige landene kan gjerne åpne både dører og hjerter, som det blir formulert, men det er simphelten for mange til at alle som er kvalifiserte kan få plass oppe hos oss. Og Øst-Europa viser sitt sanne ansikt når Tyskland på ny er tvunget til å vise lederskap i Europa, det ene landet etter det andre blånekter for å ta i mot noen som helst tvugnge kvoter, verken Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia eller noen av de andre vil ha dem. Ungarn har vist seg ufyselig tøffe når det gjelder å stenge grensene, men landet er styrt av en Erdogan godt ute til det nasjonalistiske høyre, så hva kan man vente? Andre land i øst og i sør virker mest interesserte i å sluse flyktningene raskest mulig gjennom, sende dem nordover og vestover, og det er Tyskland som får hovedtyngden av jobben med å ta i mot dem. Merkel og hennes allierte vet utmerket godt at det er grenser for hvor mange innvandrere Tyskland kan ønske velkommen, før innvandringsfiendtlige krefter i landet kan vokse seg sterkere enn det som er hyggelig, og at bølgen av sympati som gjelder nå raskt går over, mens asylsøkerne som får innvilget opphold, blir værende. Selv i Sverige har et ytterliggående parti som Sverigedemokratene oppslutning fra en av fem svensker, melder NRK nå helt nylig.

Gjennom hele sommeren har flyktningeproblemene dominert nyhetene. Snart er det synkeferdige båter i Middelhavet, til Lampedusa, snart er det opphopningen av flyktninger i Calais, Nord-Frankrike, og nå er det altså de som kommer oppover fra sørøst, via Tyrkia og Hellas.

Man kan like det eller ikke, men flyktningestrømmen er et resultat av den arabiske våren, og ettervirkningene etter den. Riktignok kommer flyktningene ikke bare fra de arabiske landene, men også fra andre Afrikanske land, og fra Afghanistan, men veien de går, gjennom Libya eller Syria, ville ikke vært åpen om ikke statsmakten i de to landene delvis har kollapset. I Libya skyldes det en krig der også Norge deltok, der det offisielle målet var å hindre Ghaddaffi å bombe egen befolkning, mens det endelige målet ble å kvitte seg med hele Ghaddafi, og få satt inn et nytt statsstyre. I Syria skyldes det et kaos der det er vanskelig å få oversikten. USA har hele tiden kjørt hardt på at Assad må gå, at han er roten til problemet (senest bekreftet på BBC World Service, her om dagen), og de har vært ivrige etter å sette i gang en krig mot ham også. Her har imidlertid Russland sagt Nei, de vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde i Libya, der Russland i FN gav støtte til at USA og NATO kunne «sikre luftrommet» i Syria, og hindre Ghaddaffis bombing av demonstranter, men der USA og deres allierte – inkludert Norge og Jens Stoltenberg, nåværende leder av NATO, som forrige leder av NATO, Jens Fogh Rasmussen, villig var med å krige i Irak, den gang han var Danmarks statsminister – tok seg til rette, og gikk langt, langt utover mandatet de hadde.

Det kan se ut som Syria har blitt den nye slagmarken i den nye kalde krigen som er i ferd med å utspille seg mellom USA og Russland. NATO-ledelsen kommer med lignende beskyldinger som de gjorde med Russlands støtte til Donbass, at Russland støtter Assad i Syria med militært utstyr og militære rådgivere, og Russland svarer med at de sender «humanitær hjelp». Russland benekter heller ikke støtten til Assad, og er nå mer uforbeholdne enn de var i 2012. De vil sørge for at deres allierte beholder makten. Bulgaria er et land som har nektet russiske fly å fly over deres luftrom, så kan man velge om man vil tro dem når de sier det ikke var «etter noen ytre påvirkning». Hellas har sagt at de har vært forsøkt påvirket, men at de vil tillate russiske fly. Om Europa helt skulle stenge luftrommet, har Russland en alternativ rute over Iran.

*

Fortsettelse på posten, søndag kveld…

I Ukraina er det imidlertid blitt roligere. Våpenhvilen i Donbass ser fortsatt ut til å holde. Ledelsen der skal være skiftet ut, og rapporter fra flere holder tyder på at noe er annerledes nå. Det er fremdeles veldig langt igjen til det går an å snakke om noen varig fred, og på veien dit er noen hindre som ser uoverstigelige ut. Kiev har forpliktet seg (gjennom Minsk2-avtalen) til å endre grunnloven for å gi en form for selvstyre til opprørsområdene, men motstanden er svært stor, og selv forberedelsene til disse grunnlovsendringene fører til kamper både i og utenfor parlamentet. Det står også i Minsk2-avtalen at Kiev skal forhandle med opprørslederne i Donetsk og Lugansk, noe som ikke skjer i det hele tatt, Kiev nekter å forholde seg til dem. Noen mener også at veien til varig fred kun går gjennom at Kiev gjenvinner kontrollen over disse områdene. Som sakene står nå, ser det urealistisk ut, og et slikt ønske kan heller forverre krisen enn å løse den, og gjøre forholdene i Ukraina enda verre enn de allerede er.

Det rolige i Ukraina gjelder for øvrig bare krigføringen i Donbass. Den politiske og økonomiske situasjonen er urolig og ustabil, som alltid. Politisk ser villmannen Saakashvili ut til å bekrefte spådommene om at han har større ambisjoner enn å være ambassadør i Odessa. Han har fått samlet 30 000 underskrifter på at han er ønsket som statsminister, og han utfordrer med det sittende statsminister Jatseniuk. Han har nylig vært i Kiev, der han har fornyet beskyldningene om at Ukraina fremdeles er oligark-styrt, og at korrupsjon og manglende åpenhet er like ille som det alltid har vært. Dette har han helt rett i, selvfølgelig, men det spørs nok om han ikke like mye er en del av problemet, som løsningen på det. I Ukraina, som i flere av de andre tidligere sovjetrepublikkene, er det blitt kultur for å vinne makten ved å beskylde den sittende makten for korrupsjon og vanstyre. Beskyldningene fra Saakashvili passer bedre inn i et slikt mønster, enn i noe reelt ønske om å løse noe.

Økonomisk er det også mange vanskeligheter i vente for det hardt prøvede Ukraina. Landet er notorisk dårlig betaler, låner man dem penger, er det med risiko. Min gjetning er at de kommer ikke til å bli flinkere til å betale gjeld når den er til vestlige land, enn når den er til Russland. Argumentet er at den politiske og økonomiske eliten er samme gjengen, og i et ineffektivt og gjennomkorrupt land er veien til rikdom enklest ved å raske til seg av statsbudsjettet. Det går ut over statsfinansene, staten går med underskudd, og har gjort det over mange år, men så lenge det går an å fylle på med nye lån, går det også an å hente ut penger som egentlig ikke finnes. Oligarkene kan sikre seg ved å ha støtte hos de til enhver tid sittende politikerne, mens politikeren må berike seg selv mest mulig den korte tiden de får sitte ved makten. Det er økonomisk styring som ikke tar hensyn til at det vil komme en morgendag, den dagen er det noen andre som vil ha makten – og problemene.

Beslektet er her nabolandet Molodova, der hele $1 milliard forsvant fra banksystemene. I Europas fattigste land er dette penger som merkes, og enda mer av at IMF og andre stopper lånebevilgningene på grunn av alt rotet. For dem som nyter godt av milliarden er dette små problemer, de har fått sin rikdom.

Kanskje uventet for mange er det amerikanske investorer i fondet Franklin Templeton som gjør det vanskeligst for Ukraina å få til noen gjeldsavtale. Gjeld er kompliserte saker, særlig når det kommer til statsgjeld, og den kan ta mange former og være gitt av mange forskjellige aktører. Ukraina får ingen penger gratis, både EU, USA og IMF bidrar med penger de vil ha igjen, selv om lånene herfra er vel så mye en politisk som en finansiell investering. Derfor er det også mulig for Ukraina å komme til enighet med disse aktørene. For investorene i Franklin Templeton er det kun snakk om å tjene penger. Det gjør de ikke, så lenge Ukraina ikke er i stand til å betale tilbake. Det var vanskelige forhandlinger i flere måneder før Ukraina fikk til en avtale med kreditorene, en avtale som gjennom noen finurligheter skulle redusere gjelden med 20%. Nå er det enkelte av investorene i Franklin Templeton som ønsker omkamp om denne avtalen, de mener den er utformet slik at de blir skadelidende. De er væpnet med advokater.

Antagelig finner partene ut av disse problemene, og Ukraina vil hangle av gårde. Konflikten over Ukraina er imidlertid kanskje løftet opp til et høyere nivå. Russland og USA er ikke venner lenger. Eller kanskje det bør formuleres at det er i ferd med å bli synlig at de egentlig aldri var venner, og at Russland egentlig aldri var med i varmen som en troverdig partner. USA har ensidig gått bort fra noen av atomvåpenavtalene som ble oppnådd under den opprinnelige kalde krigen, det skjedde for en stund siden, og under liten oppmerksomhet. Liten oppmerksomhet får også at begge parter oppgraderer atomvåpenarsenalene sine. Det siste jeg hørte er at Russland planlegger en droneubåt som kan frakte atomvåpen. Tonen mellom partene er tøffere, militærøvelsene hyppigere og mer demonstrative – tidligere ble de gjort i partnerskap, nå for å vise muskler og å skremme – og det er blitt vanskeligere å komme til enighet også der USA og Russland har noen felles interesser. Det er en verden ingen skulle ønske.

 

 

Hjemme igjen, til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer)

Det er mandag formiddag, omtrent en uke siden vi reiste hjem, og jeg håper å få fullført denne posten jeg begynte på før helgen. Jeg sitter med kaffekoppen på terrassen, Olia og barnet sover, og når jeg er ferdig med å skrive, skal jeg i gang med å rydde planker fra hagen. Så over til posten som den skal være

Tirsdag reiste vi hjem. Siden har vi vært opptatt med å passe barnet, også da jeg begynte på denne posten ble jeg ropt på, og måtte forlate arbeidet. Jeg har tid for meg selv når alle sover, tiden er over når barnet våkner. Vi har stort arbeid å gjøre på utsiden av huset, og vi har en hage som har stått uten vedlikehold i to måneder.

Mens jeg har hatt andre ting å gjøre har det vært kommentatorfest her på bloggen. Det virker som om noen tror at om de bare kan overbevise meg, vil saken bli løst. Mitt poeng er at det sitter atskillig dypere enn som så, og at sannheter og fakta kommentatorer og andre anser som innlysende her, er like selvsagte på andre siden, men med motsatt fortegn. Det nytter ikke å overbevise meg om at Russland har seg selv å takke for NATOs ekspansjon, og at de bare må finne seg i opprustningen vår, så lenge russerne aldri vil bli overbevist om noe sånt. De vil svare på det de anser som utfordringen vår – og dermed er eskalasjonen et faktum.

Russland vil heller ikke gi fra seg Krim eller trekke tilbake støtten til Donbass, uansett hva vi måtte mene om den. Det er et eksistensielt spørsmål for dem, – nei, det er det ikke, sier vi her. Og vi som forsøker å formidle dette russiske synet, blir møtt med beskyldninger om å være pro Putin, pro Stalin – eskalasjonen går raskt i beskyldningene også. Det vil gjøre fint lite fra eller til om sånne som meg skifter meningen eller tier stille, for russerne vil spørsmålet fremdeles være eksistensielt. Og de vil fremdeles ikke gi fra seg noe Krim, eller fortsette å støtte Donbass med det som er nødvendig, for at ikke Kiev med det nåværende regimet skal overta kontrollen.

Ingen kan selvfølgelig vite hvem som egentlig har rett. I kompliserte spørsmål trenger et ikke engang være noen som har rett, og noen som har feil, det er bare ulike syn. Men om vi har rett, vi som mener dette er et eksistensielt spørsmål for russerne, og at dette ikke er et område de kan tillate seg å tape på, så vil ingen konfrontasjon eller maktbruk mot dem få dem til å skifte mening, eller endre politikk. Sanksjonene rammet lommeboken. For russerne er dette viktigere enn lommeboken. USA og NATO er selvfølgelig helt overlegne når det gjelder militært, men full krig vil ha omkostninger som overhodet ikke vil stå i stil med hva man kan oppnå, så tvang og trusler ser ikke ut til å være noen mulighet.

Jeg hører altså til dem som mener vi må finne et kompromiss, selv om dette er et kompromiss som vil gjøre vondt for mange som har sitt moralske og etiske kompass i orden. Jeg mener også konfrontasjonslinjen gjør vondt verre for Ukraina. Jeg mener dette er åpenbart, Ukraina har ikke råd til å holde gående en konflikt med Russland, de økonomiske tallene et klare, og lar seg ikke endre av edle hensikter. Ukraina og Vesten må gjøre en realitetsorientering, konflikten med Russland kjører Ukraina i grøften, og den vestlige verden er ikke i nærheten av å yte landet den hjelpen det trenger for å komme opp av den igjen.

I løpet av uken kom meldingen om at Ukraina har fått forhandlet fem en gjeldsavtale med kreditorene. Her er juryen ennå ute om hvor god den er, det gjenstår å se, men tall som går igjen er at Ukraina har fått avskrevet 20 % av gjelden, og det kan se ut som det er snakk om $4 milliarder dollar. Dog, avtaler som dette er kompliserte, og det er lett å bli slått i hodet med tall, selv for en matematiker (grunnfag, eller årsstudium, som det heter nå, så å kalle meg selv en matematiker er spøkefullt) som jeg. Det er også snakk om lettelser i rentebetingelsene, pause i avbetalingene, forskjellige triks som kan brukes, for å få frem en avtale der alle blir noenlunde fornøyde, og også kreditorene kan si de ikke har gitt for mye, at de ikke har tapt penger.

Her må med at en av de viktigste kreditorene var det amerikanske pengefondet Franklin Stempelton (hvis jeg her skrev det riktig, jeg sjekker etterpå). De skal tjene penger, og ser på oppkjøpet av ukrainsk held som en investering. Det skal gi avkastning. Lederen der har sågar lagt ut en film på YouTube, om hvor smart denne investeringen er, og hvor godt han og fondet hans «kjenner forholdene» fordi de har reist til Kiev for å «se selv». Den videoen ser bra dum ut nå.

Når jeg og andre skriver at Ukraina har forhandlet frem en avtale med kreditorene, så er ikke det helt fullstendig riktig. Russland er en kredior, og de er ikke med på avtalen. De er ikke villige til å redusere sin andel av  gjelden til Ukraina. Statsminister Jatseniuk har i kjent stil sagt at denne avtalen må Russland bare finne seg i, for de vil aldri få noen bedre. Han er tøff med sterke venner, Jatseniuk, som barnet som tøffer seg på lekeplassen fordi han har en storebror som kan komme til unnsetning. Mine tanker går også til Argentina, som aldri fikk denne sjansen til å tvinge en avtale på kreditorer som ikke ville godta den. Amerikanske rettssaker bestemte at kreditorer skulle behandles likt, og at – de stort sett amerikanske – pengefondene kunne kreve inn gjelden som opprinnelig avtalt.

Ukraina har selvfølgelig et poeng i at det er rart å betale gjeld til et land som har annektert betydelige landområder fra dem. Den særlig problematiske delen av gjelden til Russland er $3 milliarder Russland gav til Janukovitsj like før han ble styrtet. De ble gitt på en betingelse av at Russland kan kreve gjelden tilbakebetalt om Ukrainas samlede gjeld kommer over 60% av BNP, noe den har gjort for lenge siden. Ukraina og deres rådgivere strever med denne delen av gjelden, det er en juridisk og økonomisk nøtt for dem. Den betyr også at pengestøtte til Ukraina vil gå rett til Russland, under visse betingelser. Igjen er det ikke helt lett for utenforstående og ikke-eksperter å skjønne og å kjenne alle detaljer i avtalen.

Forskjellige økonomer og kommentatorer har vært raskt ute med å gi sine første vurderinger av avtalen. Svensken Anders Åslund er som ventet optimistisk, nærmest panegyrisk, i sin lovprisning av avtalen og den som forhandlet den frem. Åslund er en autoritet i emnet, forfatter av boken Ukraine – What want wrong and how to fix it, og professor i økonomi med de øst-europeiske økonomier som spesialfelt. Jeg har skaffet meg boken hans, der er han mer dempet og skikkelig, enn i artikkelen jeg lenket til. I den synes jeg han blir representativ for dem som mener problemer kan løses om man bare blir optimistisk nok.

Leonard Bersjedskij er en russisk økonomisk journalist bosatt i Berlin, og som skriver for Bloomberg view. Jeg har lenket til ham ofte. Han har innsidekjennskap til flere sider av konflikten, den russiske tenkemåten er han en del av, den tyske kjenner han fra der han bor, og den amerikanske i  magasinet (om man kalle Bloomberg view et magasin) han jobber for. Han kaller avtalen uavgjort.

Både Åslund og Bersjedskij var tidlig ute med sine vurderinger. Det amerikanske tidsskriftet The Economist skriver etter å ha fått tenkt seg om, og de er ganske nedpå.

Sånn fikk denne bloggposten en ganske brå slutt. Diskusjonen fortsetter i kommentarfeltet.

En utrolig dag i Ukraina

Hvem skulle trodd dette. I alle fall ikke jeg. Jeg har vært bent frem mot disse protestene, og ment at demonstrantenes sak var håpløs. Så ser det i dag ut som de har vunnet frem med alle sine krav. President Janukovitsj har i alle praktiske henseender tapt makten. Han forlot i dag morges eller i natt Kiev, og i løpet av dagen har det som vel ennå best kan kalles opposisjonen tatt makten, og gjennomført en serie vedtak som lammer presidentmakten. Opprørerne har kontroll over alle viktige bygg i Kiev, de har til og med vært ute i presidentens private residens, og Janukovitsj har sittet hjelpeløst et eller annet sted i øst og mottatt nyhetene. Det er ganske utrolig.

Det er en klart gledelig utvikling fra bunnpunktet torsdag, da mennesker ble drept i hopetall. Men det er etter min mening for tidlig til å bli optimistisk. Ukraina står inne i en dyp, dyp krise, og det er ingen verken av demonstrantene, opprørerne eller opposisjonen som har vært i nærheten av å presentere noen løsning for den. Noen av problemene i Ukraina har også blitt verre nå, enn de var. Ukraina har alltid vært et splittet land. Nå er splittelsen dypere.

Det er ingen tvil om at Janukovitsj etter alle fornuftige mål var en elendig og forferdelig president, og en ulykke for sitt land. At han var og er korrupt og hensynsløs er åpenbart, jeg mener også at han var mindre intelligent og forferdelig vinglete. Bare sånn som han har håndtert denne siste krisen, med vekselsvis å være forsonlig og knallhard, og ikke kjøre noen av linjene frem til en mulig løsning. Man kan ikke stole på ham, man vet aldri hvor man har ham, og plutselig stikker han bare av. Det er ganske utrolig, som hele landet Ukraina og det politiske systemet der, er utrolig.

For det er ingen av alternativene som ser ut til å være noe særlig bedre. Det er mange gode mennesker blant demonstrantene, som kjemper for og oppriktig tror på demokrati og menneskerettigheter, og ønsker seg en rettsstat, også i Ukraina. Men det som nå har skjedd er ingen av delene. Merk talen Janukovitsj holdt i dag, som blir vist på alle TV-kanaler og ligger overalt på internett. Det er ingen som hører på Janukovitsj lenger, for alle hater ham, og sammenligningen med opprørerne og nazistene er langt utover alle grenser, og et eksempel på hans merkelige intelligens. Men legg merke til anklagene han har mot demonstrantene, de er vandaler, det er statskupp, og de forbyr hans eget parti og i tillegg kommunistpartiet. De brenner også ned kontorlokalene til disse partiene. Det lover ikke godt for demokratiet som liksom nå skal komme.

Og statskupp er det vel de facto. Jeg fulgte med et smil med i debatten om det var statskupp i Egypt, den gang militæret overtok makten, fra Mursi, så jeg vet at teoretikerne liker å angripe bruken av ordet, og særlig når det blir kalt de facto. Men disse parlamentsmedlemmene som vedtok alle disse lovene i dag, de hadde vel høyst tvilsom dekning for å gjøre det. Det er opposisjonspartiene som griper sjansen når katten er vekk.

Så sent som i går ble det vedtatt en annen avtale, mellom Janukovitsj og tre av lederne fra uavhengighetsplassen, Klitsjko, Janutsiek og Tsjehnebok. De tre siste gikk med på mye av det samme de ikke ville gå med på for noen uker siden, blant annet en plass i en ny regjering. Nyvalg skulle være i desember, en måned eller to før det uansett skulle være valg. Jeg tenkte da at de tre lederne gikk med på denne avtalen, for de var også farlig nær å ha «blod på hendene», som det så lettvint blir strødd om seg med i norske medier. De hadde tatt på seg en lederrolle i en revolusjon som hadde utviklet seg voldelig. Det hadde vært litt av et ansvar å oppfordre til fortsatt kamp. Det ville veldig fort kunne koste flere liv.

Så de skrev under. Og ble buet ut av demonstrantene og opprørerne på plassen. Et ganske så sikkert tegn på at revolusjonen levde sitt eget liv, at den ikke hadde noen ledelse. Like etter at de tre liksomlederne forgjeves hadde prøvd å selge inn sitt kompromiss, griper en kar mikrofonen, og snakker som tilhørerne vil høre det: Janukovitsj må trekke seg innen klokken ti neste dag, og skrive ut nyvalg. Ellers blir det nye angrep.

Det er ikke akkurat fredelig. Og det var direkte skummelt å se reaksjonen til deltakerne på plassen, hvordan de ropte «Skam! Skam» da Klitsjko snakket, og ville roe situasjonen, og jublet vilt da det var snakk om nye angrep. Hvem kunne vite hva som ville skje med Ukraina da?

Jeg har tenkt i dag at kanskje var Janukovitsj redd for denne trusselen. Hvis det ble nye angrep, ville han måtte bruke mer vold, og havne dypere inn i sine egne problemer. Her er det mange spekulasjoner å gjøre. Han reiste i hvert fall.

Og resten er historie.

Det vil si, historien er ikke ferdig. Det kan gå mange veier herfra, og det er fremdeles lettere å se for seg hvordan  dette skal ende med ytterligere vanskeligheter for vårt kjære Ukraina, enn at det skal gå godt med det. La meg ta en liten ting, for eksempel, som ikke akkurat har kommet frem i vestlige medier i dag. Alle er rystet og overrasket over rikdommene som fantes i Janukovitsj’ hjem, i dyp kontrast med fattigdommen ellers i landet. Overrasket er kanskje feil ord, siden alle visste at presidenten stjal fra budsjettet, og brukte deler av pengene på overdådige eiendommer. Men det er noe eget å se det med egne øyne, og få det på film. Det er et eksempel på hvor korrupt og elendig hans regime var.

Men det er ingen som har nevnt at lignende hjem har hver eneste en av de som stemte frem alle de nye lovene i det ukrainske parlamentet i dag. Alle politikerne er søkkrike, de har beriket seg av offentlige budsjetter, av korrupsjon og av snuskete handel. Mediene kunne tatt en tur til hjemmet til heltinnen Timosjenko, som ble løslatt i dag, eller til noen i hennes familie. Luksusen vil neppe stå noe tilbake for den til Janukovitsj.

Det skal komme raskt nyvalg. Men på den korte tiden vil det umulig å bygge opp en troverdig og redelig og dyktig kandidat. Det vil bare være å stemme over den samme banden som sist gang, de samme som var for udugelige og korrupte til å vinne over Janukovitsj i 2010. Det er ingen å slutte seg opp om, ingen å anbefale. Folket krever slutt på korrupsjonen, et fromt og godt ønske, men selv den dyktigste kommentator og smarteste intellektuelle kan ikke peke på en måte å få gjennomført dette i praksis. Korrupsjonen og uærligheten sitter for dypt.  Den rene og ranke får ikke engang begynt på sin karriere, han er for farlig for alle skurkene han konkurrerer med.

Og i mellomtiden fortsetter de økonomiske problemene. De har ikke blitt bedre under krisen. Tvert i mot. Nå er Ukrainas statsgjeld nedgradert fra CCC+ til CCC, er det 15 % de må ta nå, tro? Var det ikke 7%, eller noe sånt, som var katastrofe for Italia og Spania? Enkelte politikere i EU har vært prisverdig ivrige på å hjelpe Ukraina økonomisk, det trengs virkelig, skal det være håp. Men vil stille opp, når det gjelder å betale ut pengene, og ikke bare si det må gjøres? Hvem tar regningen?

I morgen avsluttes OL i Sotsji. Da kommer også Russland inn for fullt. Hittil har det vært helt umulig å spå utviklingen i Ukraina, nå er det verre enn noensinne. Torsdag var pessimismen enorm, i dag finnes det noen lyspunkt å glede seg til. Men det skal fremdeles enormt mye til om dette skal kunne vare.