Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.

Gode og dårlige nyheter fra en verden i forandring

Det er klimatoppmøte på gang i Paris om dagen. Jeg tenkte en stund at dette kom til å gå dårlig, verdens statsledere har andre ting å tenke på, og enda så viktig disse møtene i Paris er, så har de litt vanskelig for å trenge frem i nyhetsbildet i en dramatisk verden. Det lovet ikke godt at franskmennene forbød demonstrasjoner i forbindelse med arrangementet, og begrunnet det med terrorfaren etter 13. november.

Kanskje var pessimismen og den dempede oppmerksomheten det som skulle til. I hvert fall er signalene fra klimamøtene mye mer positive enn på lenge. De franske arrangørene gjorde sammen med andre arrangører også noe smart ved å la hvert land komme med sine klimamål på forhånd, i stedet for å la dette være gjenstand for forhandlinger. Det var også lurt å la statslederne komme inn først, og holde fine taler, i stedet for å la dem komme til slutt, når alt skulle være ferdigforhandlet, som det aldri har blitt. Kanskje kan også dagens statsledere og toppolitikere klare å bli enige om noe, også når det gjelder en så vanskelig og motsetningsfull sak som klimaendringene og den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Her i Rogaland er det spesielt å skrive disse ordene akkurat i dag, som vi i sørfylket har de verste oversvømmelsene i manns minne. For å kjøre fra Stavanger til Kristiandsand må man kjøre om Haukeli, Egersund har evakuerte hus, Kvinnesdal har hus som er tatt av elven. Med min lille datter gikk jeg selv tur langs vår lille Figgjoelv, som var større enn jeg noen gang har sett den, men som ikke er truende for hus og hjem. Kanskje har også dette noe med at det virkelig kan gå mot en forpliktende klimaavtale nå i Paris, mange land og mange steder opplever endringene allerede, gjennom uvanlige og dramatiske værfenomener. Sånt gjør inntrykk.

Det er veldig mange problemer med den avtalen som eventuelt måtte komme. Det tjener bare til det beste at det ikke er så mye oppmerksomhet rundt disse problemene, det gjelder å få på plass et rammeverk. Så kan man ta for seg problemene, litt og litt. Sånn synes jeg hele den internasjonale storpolitikken skal utformes. Det har vært en tendens de siste årene at man har ønsket litt for mye, litt for fort, og man har ikke vært så gode til å justere målene når de viser seg å være urealistiske, eller uoppnåelige.

Her kan Syria, Ukraina og de fleste av landene landene som var med i det som ble kalt den arabiske våren fungere som eksempel. Det er ikke lett å gå fra dysfunksjonelt autoritært styre eller kvasidemokrati til vestlig inspirert statsstyre med vestlige verdier i løpet av en kort «revolusjon», det er kanskje ikke engang mulig. Kanskje må man ta små skritt om gangen. Reformer, ikke revolusjon.

Jeg vil være veldig fornøyd med en avtale i Paris, som ikke er perfekt, men som er en start. Det ser det ut til at jeg vil få oppfylt.

Den største bekymringen jeg har er at det skal bli væpnet konflikt mellom verdens stormakter. Det er en bekymring jeg deler med få, tross konflikten på noen måter allerede er her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet. Det var en villet handling, det var ikke noe uhell. Man kan diskutere om det russiske flyet virkelig krenket tyrkisk luftrom, som tyrkerne hevder, og om det i så fall var riktig å skyte det ned, som NATO offisielt mener det var, her finnes sterke meninger på begge sider. Det er imidlertid udiskutabelt at dette har drastisk forverret forholdet mellom de gamle fiendene Russland og Tyrkia, og at tyrkerne har blitt atskillig mer forsiktige med å krenke gresk luftrom og tyrkisk luftrom, slik de har hatt for vane. Plutselig er det et tyrkisk fly som blir skutt ned, eller et fly fra et annet NATO-land. Da har situasjonen eskalert enda et hakk.

Konflikten i Syria har i elementer i seg som allerede gjør det til en verdenskrig. Et stort antall av verdens stormakter tar del i den, hele Europa, Nord-Amerika, Midt-Østen, Russland, stormaktene i Midt-Østen har satt svært mye på spill, og satt seg i en posisjon det ikke er lett å rygge vekk fra. Saudi-Arabia, Tyrkia og Iran er i direkte konflikt, med Saudi-Arabia og Iran er det nesten eufemisme ikke å kalle det krig, siden de også utkjemper en lignende kamp i Jemen. Den nye enheten man ikke engang klarer å få satt et skikkelig navn på, Den islamske staten, er veldig langt i fra å være en stormakt. De satser på å klare seg uten venner i verden, er så vidt jeg vet ute av stand til å produsere sine egne våpen, og er avhengig av illegal handel med land og mellommenn det er merkelig liten oppmerksomhet om hvem er, de kan bare eksistere så lenge de virkelige stormaktene har andre mål det er viktigere å oppnå, enn å bekjempe dem.

Jeg vet ikke dette. Men fra alt jeg leser og hører, lar jeg meg ikke overbevise om at noen av maktene i konflikten egentlig har som hovedmål å få stanset IS. Gulfstatene, Tyrkia og den vestlige alliansen har heller arbeidet for å få fjernet Assad, bak i tid finnes det videoklipp av Obama som uttaler denne rekkefølgen, først Assad, så IS. Det er også minst en amerikansk tenketank som har uttalt at forholdene for fred i Syria nå ikke ligger til rette, siden den eneste som kan garantere for denne freden er den syriske statsmakten, opposisjonen er ikke sterk nok. Russland, Iran og de andre vi i Vesten effektivt har gitt merkelappen «røverstater» (i motsetning til det etablerte uttrykket «moderat opposisjon», som gjelder de som bekjemper Assad, mens de som bekjemper regimet i Kiev, Ukraina, er «separatister» og «terrorister», helt motsatt sånn det blir beskrevet i Russland, der motstanderne av Assad er terrorister, motstanderne av Kiev er nettopp det, motstandere av Kiev) vil nok heller først og fremst behold Assad, eller et annet vennligsinnet regime, og da er ikke Is den største trusselen.

Heller ikke denne posten ble skrevet ferdig som den skulle. Min kone kom ned, og ville ha meg til sengs, noe jeg selvfølgelig gikk med på. Noe av poenget skulle være at deler av konfliktene er ute av kontroll. Det er folk med tunge våpen i hånd som styrer begivenhetene. Vi har vennet oss til å diskutere, argumentere. For tiden er det mange som heller bare setter i gang, skyter, bomber, terroriserer, man får beveget sakene mer på den måten. Det er veldig farlig. Det var det jeg ville si.