Greske forhandlinger

Jeg tror eurolandene blir enige i dag, og at det ikke blir noe møte med alle finansministrene i alle EU-landene i morgen.

Forhandlingene har ikke vært pene å se på, og er kanskje et symptom på hvordan verden har blitt, eller alltid har vært. Maktapparatet i EU har lagt all sin tyngde bak å tvinge sin vilje igjennom. Den greske regjeringen har vært en hindring, venstreradikale Syriza og deres høyreradikale, antieuropeiske koalisjonspartnere har vært en hindring. Derfor har man forsøkt å kvitte seg med dem.

Annerledes kan det vanskelig tolkes, hvordan de satte alt inn på å få et «ja» i folkeavstemningen sist søndag. Ikke så mye som for å få en avtale, som ennå ikke engang var ferdigforhandlet, men for å få nye partnere å forhandle med. Derfor sa de at et «nei» betydde avskjed med eurosonen, og kanskje med EU, noe de nå arbeider desperat for å unngå. Ren bløff, var det. Derfor stengte de også de greske bankene, ved å la være å videreføre finansieringen av dem. Det var en politisk og ikke økonomisk handling av den europeiske sentralbanken, som Paul Krugman også skriver, i New York times.

I uken som har gått har også EU…

* * *

Som så ofte før ble jeg avbrutt. Jeg skrev litt i går, søndag, på et tidspunkt der hele EU-toppmøtet ble annonsert avlyst, og møtet mellom finansministerne fortsatte og fortsatte. Så ble også det avbrutt, og jeg la meg i går til nyhetene om at et møte mellom lederne i eurosonen pågikk. Jeg våknet i natt, og så at det pågikk fremdeles, og også i dag morges. Først nå i formiddag, klokken er 1130 i Kiev, er det kommet en avtale. Den ser helt håpløs ut. De såkalte austerity-tiltakene er skrudd til et maksimum, Paul Krugman er rasende i New York Times, og støtter trenden på sosiale medier å kalle det et statskupp (#ThisIsACoup). Han kaller det også ren hevn, ren straff, av grekerne, og Syrizia, og politikken de har ført. Killing the European project, er overskriften.

For eksempel skal grekerne sette 50 milliarder euro inn på et fond. Pengene skal skaffes til veie gjennom omfattende privatiseringen. På BBC melder de imidlertid at fem år med privatiseringer har resultert i 5 milliarder euro. En tiendedel. Redusering av offentlige utgifter, kutt i pensjoner og lønninger, kutt i stillinger, økt skatt, alt er med.

Tyskerne har virkelig strammet skruen til. De har ikke bare overkjørt grekerne, jeg vet ikke hvilket uttrykk som er mest dekkende, vasallstat eller koloni, underlagt tysk administrasjon er de i hvert fall. Grekerne kan ikke delta i politiske valg, og endre sin egen livssituasjon. Det ser ut som et faktum. Tyskerne har også overkjørt sydeeuropeerne, med Frankrike og Italia i spissen. Italia ble som vanlig satt på sidelinjen. I de vesentlige forhandlingene deltok Merkel, Hollande, Donald Tusk (EU-leder) og Tsipras.

Jeg tror vanskelig dette kan gå bra. Kanskje får de ulike parlamenter gjennom avtalen på et vis. Grekerne skal stemme allerede på onsdag, jeg tror sannelig jeg ville overveid å stemme nei, det vil jo ikke være noen varig løsning, gresk økonomi har ingen sjanse å komme på beina igjen.

Valget i Hellas som en uhyggelig påminnelse

I går viste det greske folket knyttneven i været til det europeiske establihsmentet. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De må ta opp regningen for festen den greske eliten har hatt for seg selv, finansiert av lånte penger fra resten av Europa og verden. Den greske eliten løy om budsjettene sine, og skulle ikke være kvalifisert til å være med i eurosamarbeidet, så det er veldig forståelig at særlig tyskerne ikke er villig til å slette gjelden deres. Det greske folket vil ikke ta regningen. Det vil ikke tyskerne heller. Nå ser det ut til at det vil gå mot hardt mot hardt.

Det forholdsvis nye og ganske så venstreradikale partiet, Syriza, vant med overveldende margin. De får 149 av 300 seter i parlamentet, så vidt halvparten. På tredjeplass kommer Gyllent daggry, det nynazistiske partiet, med 17 seter. Også det nystartede partiet To elver og det høyrevridde partiet Uavhengige grekere (ANEL – grunnlagt 2012) gjør det bra, sistnevnte går sågar inn i en uvanlig koalisjon med det sosialistiske Syriza (det ytre høyre og ytre venstre finner sammen, historien har noen sånne eksempel), mens det gamle, ærverdige PASOK så vidt kom over sperregrensen.

Det minner litt om Ukraina. Folket stemmer ikke så mye inn de nye politikerne, som de stemmer bort de gamle. De nye politikerne kommer inn med løfter som vrenger og bryter med virkeligheten. Syriza og deres leder, Alexis Tsiparas, har lovet grekerne at gjelden deres skal bli reforhandlet, halvparten bli slettet, og at lønninger og pensjoner skal gå opp. Det greske folket skal få verdigheten tilbake. Fine løfter. Men pengene mangler for å få det til.

I Ukraina sitter også ledere med urealistiske mål. President Porosjenko og hans – foreløpige, merk det, foreløpige – allierte, statsminister Jatseniuk, har gått inn i full konfrontasjon med Russland, full krig med opprørerne i øst, og skal samtidig reformere landet, økonomien og det politiske systemet. Kan tro.

EU har kommet virkelig i klemme over alle disse tingene. De er en del av Ukrainas konflikt med Russland, selvfølgelig, de har vært med i forhandlingene og part av konflikten fra første stund, og de strever med å holde Hellas inne i valutaunionen, og opprettholde en levedyktig, felles økonomi. Samtidig er området inne i deflasjon, og har store problemer med å skape økonomisk vekst. Også EU finansierer seg med lånte penger, og såkalte «kvantitative lettelser» – eller pengetrykking, om man vil.

Det er ingen naturlov som sier at dette vil gå bra. Vi i Europa og særlig det vestlige Europa har skrytt av hverandre og nytt hverandre så lenge at vi har begynt å tro på vår egen illusjon. EU får fredsprisen av Norge, det europeiske prosjektet er vellykket, problemer blir overvunnet. Forhåpentligvis, får man si. Foreløpig opererer de radikale venstre- og høyrepartiene i Europa noenlunde innenfor demokratiets grenser, det er slett ikke sikket det vil fortsette slik. Et folk uten håp for fremtiden har det med å velge radikale løsninger, det har historien mange eksempler på, og deler av Europa siger i en farlig retning, mens andre deler av Europa later som om de ikke ser det.

Det er ingen enkle løsninger på de dype problemene Europa nå står oppe i. Det er et varseltegn når politikere vinner valg på uansvarlige løfter, når det er de kompromissløse som vinner frem, når man sier det folket vil høre, og ser vekk fra realiteter. Det går an å føle med det greske folk som stemte som de gjorde. Det er ikke deres feil, det er den politiske eliten. Slik er det også i Ukraina, som i så mange andre land. Det er en økonomisk og politisk elite som opererer langt over hodene på folket. Da er det ikke så rart at folket vil kaste dem bort, når regningen og opprydningen fra festen blir sendt nedover til dem. Men regningen forsvinner ikke av at man nekter å betale den. Man kan ikke la være å rydde ved å late som det ikke trengs.

I EU var det i dag planlagt hastesamtaler (emergency) over situasjonen i Ukraina, med eskaleringen i Mariupol og andre deler av Donbass. Dette møtet er utsatt til torsdag. I stedet skal man diskutere situasjonen i Hellas. Det var veldig gøy frem til 2014. Siden har det gått mye galt. 2015 har i sannhet ikke fått noen bra start.