Skulle på Cruise til Kiel – havna på Bastøferja til Moss

Det var planlagt som et eventyr, men ble et helt annet eventyr enn planlagt. Dette er historien om hvordan vi skulle stå opp tidlig og reise med El-bilen til Oslo, for å ta et todagers cruise til Kiel, men i stedet havnet i et rom på loftet i en villa i Moss.

Yes.

Jeg har et godt hode, men det skjer kortslutninger der av og til. Vi har sjelden vært så godt forberedt. Vi hadde liksom tenkt på alt. Jeg hadde igjen og igjen sett hvor lang tid det tar å kjøre til Oslo, til forskjellige tider, på forskjellige kartprogram, og til og med forskjellige nettbrett, mobiltelefoner og PCer.

Båten skulle gå fra Oslo klokken 1400. Vi måtte være der en time før, altså klokken 1300. For å være på den sikre siden, beregnet jeg det til at vi skulle være der klokken 1200. Sånn at det ble litt slingringsmonn. Yeah, right.

I hodet har jeg at det tar 8 timer med bil til Oslo. Så da må vi av gårde hjemmefra klokken 0400. Det er veldig, veldig tidlig. Så tidlig at det ikke kan kalles morgen, det er natt, og litt sånn at det kan ødelegge døgnrytmen litt, å stå opp da på natten. Fra klokken 0500 kan jeg stå opp, og la det være vanlig dag. Når det kniper, klarer meg med mindre søvn en periode. Særlig når det er mye som skjer, og jeg er på reise.

Men jeg tenkte det var fint når Google maps og Apple-kartene skrev det tok 7 timer til Oslo i bil. Ganske så greit tok den beregningen også plass i hodet mitt. Vi trengte ikke reise klokken 0400, det holdt med 0500. På syv timer ville vi fremdeles være i Oslo til 1200. Og om det knep, så hadde vi godt med slingringsmonn til klokken 1300, en hel time.

Det er jo litt pinlig. Jeg mente det holdt å sette å vekkerklokken 0430, «siden det tidspunktet allerede var plottet inn på telefonen», mens kona insisterte på 0400. Klokken 0400 våknet vi, klare og fine i hodet. Og jeg, vet dere, tenkte jeg skulle benytte den ekstra tiden til å dusje, barbere meg, og rydde og vaske litt på kjøkkenet. Praktisk talt alt var gjort dagen i forveien, i god tid, Olia hadde pakket, alt var klart.

Men vi somlet det til klokken 0500. Og så tjue minutter ekstra, til 0520.

Fremdeles hadde vi god tid etter min bergening. I hvert fall grei tid. Men jeg så det var forskjell å kjøre elbil på sakte veier i godt vær, enn å kjøre på E18 i mørket på natten, i pøsregn. Jeg hadde et håp om å komme meg til Lyngdal, før første lading.

Flekkefjord

Det var sjanseløst. Ladingen måtte skje på Flekkefjord. Og da var det bare drøyt en mil igjen på batteriet. Dessuten nærmet klokken seg allerede sju. Og vi fikk ikke laderen til å virke.

Det er litt panikk. Vi står med batteri til å reise ingensteder. Om morgenen i regnet. Og med billett til et cruiseskip som skulle legge fra kai om 7 timer. Hoppsan. Plutselig var det litt stress.

Årsaken til at batteriet ikke tok lading, var at bilen ikke var skrudd skikkelig av, og dørene låst. Med det på plass, ladet bilen. Men når bilen var ferdig ladet i Flekkefjord, skjønte jeg at dette kunne bli trøbbel. Vi hadde ikke engang tid til å snakke med den russiske damen i kassen i butikken, der i Flekkefjord. Vi måtte bare smile og vinke, og skynde oss av gårde.

Kristiansand

Så var jeg i en situasjon jeg har vært i så altfor mange ganger før. Svært dårlig tid, svært mye stress, og i tillegg måtte svært mye på do. Slik kjørte vi inn mot Kristiansand. Kona hadde fått en lynleksjon i hvordan finne ladestasjoner på displayet i bilen. Det kunne hun nok klare, men hun er ikke lokalkjent, og det satt litt inne at det måtte være hurtiglading, og Grønn kontakt.

Vårt første forsøk ledet oss av hovedveien, og utover mot Søgne. Jeg stanset straks, gjorde mitt toalett første og beste sted, satte meg i bilen, og fant selv en ladestasjon i Kristiansand. Også den lå litt utenfor byen, oppe ved noe som het Renovasjonskraft eller noe sånt, 5 km ekstra å kjøre, hver vei. Og også der fikk vi problemer med å få ladingen startet. Vi var ikke ferdige og ute av Kristiansand igjen, før klokken var nærmere 1000.

Det begynte å bli temmelig håpløst. Vi kjørte på, på de gode, brede og raske veiene mellom Kristiansand og Arendal, bare for å registrere at på den måten å kjøre, så kom vi ikke lenger. Vi måtte lade allerede i Arendal. Og nye 20 minutter går.

Fra Arendal og utover, var det krise. Kona var naturlig nok sint og oppgitt, det var jo jeg som mente vi ville rekke det fint om vi kom av gårde klokken fem, og jeg hadde vært helt avslappet om morgenen, ikke skyndet på i det hele tatt. Jeg kunne ikke skjønne selv heller, hvordan jeg kunne få det inn i hodet at det kunne ta 7 timer til Oslo med elbil, når det er det som står på kartangivelsen for en vanlig bil. Som om ladingen vår ikke teller. Og den times sikkerhetsmargin jeg hadde, ryker fullstendig, og vel så det, til ladingen.

Det var dårlig stemning. Jeg sa det til lille Irina, på 4, vi trenger litt optimisme nå, litt positivitet. – Kakaja krasota! sa den lille, – så nydelig! Om høstfargene på trærne. Det lettet på stemningen.

Porsgrunn

Spikeren i kisten ble slått inn i Porsgrunn. Om vi hadde hatt et håp, om kanskje å kunne klare det, noen minutter før avgang, om vi slapp med en kort lading til, og alt gikk mirakuløst, så ble dette håpet lagt dødt.

Kona fant igjen et ladepunkt for oss, i Porsgrunn. Hun er en herlig kone, det beste jeg har, men hun har denne egenskapen at hun blir veldig serviceinnstilt som passasjer i bil. Og denne serviceinnstillingen går på bekostning av reell hjelp. Hun har veldig lyst til å bidra å finne riktig vei, så lyst, at det spiller litt mindre rolle at den veien vi sammen finner, er den riktige. Så hun finner en ladestasjon, hurtiglading, Chademo, i Porsgrunn. Det er jo vår type.

Vi havner langt inne i et boligfelt. Latterlig langt inne, uten GPS og navigering i bilen hadde det vært sjanseløst å finne. Det gikk til høyre og venstre i gater uten veimerking, uten trafikk, og med bolighus på alle sider. Nær et uhell var vi også, da vi helt glemte vikeplikten, i farten etter å finne denne forbaskede ladestasjonen. En bråbrems reddet oss.

Til slutt kom vi til en bom. Olia gikk ut og sjekket, den lot seg ikke åpne. Ladestasjonen hun hadde funnet, var nødt til å være på en arbeidsplass. Ikke noe Grønn kontakt.

Jeg måtte til med mobilen, 4G, ladekart til Grønn kontakt, og finne ladestasjon ved Telemarksporten. Dit kjørte vi. Men fra Porsgrunn til Oslo er det knapt nok tiden og veien. Cruiseskipet var nødt til å gå uten oss.

Kanselering

Jeg surrer mye, og gjør mye feil. Men jeg har gjennomføringskraft, og kan jobbe med god intensitet for å få det til å gå allikevel. Flyet kan være i skikkelig trøbbel, men det vil alltid lande. Og det vil være etter en fin tur, med gode minner.

Nå skjønte jeg at jeg måtte ringe til Color Line. På ny var det opp med 4G, finne telefonnummeret, ringe, og få ombooket billetten. Det kostet en latterlig høy sum, så høy at det alltid vil være et argument mot å prøve å reise på ny en annen gang. Men det var i det minste mulig. Å utsette én dag gikk ikke, det var fullt, sa de. Men to dager gikk, altså torsdag, overimorgen.

Parkeringen jeg hadde betalt, fikk jeg refundert. Med det var det noen penger spart, men et nytt problem gitt: Å finne parkering i Oslo for to døgn. Det var ikke sikkert det ville bli penger spart, egentlig.

Og så hadde vi et annet problem. Vi måtte finne overnatting disse to nettene.

Raske søk på mobilen, på 4G, viste at de hadde badeland i Tønsberg. Det kunne jo være gøy. Så kan vi overnatte der. Olia er økonomisk, hun vil ikke på dyre hotell, i alle fall ikke når det skjer sånn, ved en feil. Det var også grunnen til at Oslo ble avvist som en mulighet, det er sikkert dyrere der. Vi har også slekt og venner det kunne være aktuelt å besøke, men vi ville ikke komme sånn overrumplende, med problemene våre.

Vi valgte altså Tønsberg. Olia fant en billig bolig på airbnb, viste meg den, og bestilte og betalte for to dager. Jeg var bare glad for å få en ny plan på plass, sånn at turen ville bli gjennomført. Flyet vårt var på ny i rute, bare en litt annen rute.

For virkelig å understreke hvor umulig det hadde vært, tok ikke bilen lading der i Porsgrunn. Vi måtte prøve en gang til, og bruke et nytt kvarter.

Tønsberg

Nå hadde vi plutselig god tid. På de utmerkede veiene mellom småbyene i Vestfold kunne vi kjøre som vi ville. Vi kjørte av hovedveien også, for å se litt på Sandefjord, og prøve oss på flyplassen der, sightseeing, som vi kaller det. Stemningen var på ny upåklagelig.

Så var det Tønsberg, der vi ladet på Nøtterøy, ruslet litt rundt, og ellers kjørte litt på måfå i sentrum. Det var fint vær, sol og varmt, og Olia fant noen epler som hadde falt ut på veien fra et epletre. Irina løp også rundt og koste seg. Alt var velvære.

I bilen var det litt verre, for det var notorisk med betalte parkeringsplasser her i byen. Til og med ved butikken, måtte man betale. Det var ingen steder å stå gratis, og vente. Vi ønsket kontakt med husverten vår. Ankomsten skulle være mellom 1500 og 1700, og vi var litt tidlig ute. Uvant som vi er med airbnb, visste vi ikke at vi egentlig hadde adressen allerede.

Vi parkerte ved jernbanestasjonen, og satt i bilen, mens jeg sjekket dette her. Olia sa boligen skulle være ved jernbanen, noe som virket litt rart, all den tid det var her vi var.

Og så, i mailen, kunne jeg, som er kjent i Norge, se at det var bekreftelse på betalt værelse i en villa – i Moss.

Moss

Kona gav opp.

Hun forlot bilen. Det ble mye for henne, hun hadde jo allerede hatt kvaler, hvorfor vi straks bestilte to netter, og ikke først én, så én til, eventuelt, om vi var fornøyde. Nå hadde vi fått i en helt annen by.

Jeg vet riktignok hvor Moss er. Det er ikke et sted man kjører til fra Tønsberg, når man skal til Oslo, men det er ingen katastrofe. Jeg plottet inn Moss og adressen på bilens GPS, og fant det var en time å kjøre. Kjipe greier, men ingen katastrofe.

Verst er det kanskje for Irina, som mister badelandet sitt. Men vi får finne på noe morsomt for henne i stedet. Kanskje har de badeland rundt Moss også? Har man bil, er man mobil, da kan man kjøre et stykke for å komme dit man vil.

Olia roet seg også, da hun fikk høre at det ikke var så veldig langt, og heller ikke lenger vekk fra Oslo, å reise til Moss. Hun satte seg i bilen, og vi reiste av gårde.

Ny optimisme.

Vi kjørte radig av gårde, fulgte navigeringen på bilen, helt til de ville ha oss inn en vei som førte ingen steder, bare ned til en kai

Det ble en ekstra runde i rundkjøringen, før jeg gikk med på det. Så var det gjennom bommen, som viste seg å åpne seg automatisk, da den skjønte jeg hadde elbil.

Og i stedet for cruiseskip – Bastøfergen!

Der fikk Irina seg en friskis.

Fra kaien i Moss var det bare noen meter til boligen vi skulle i. Og slik havnet vi her, i et loftværelse i en villa ved Jernbanestasjonen i Moss, i stedet for i en fin lugar i et cruiseskip til Kiel.

 

Høstferie

I fjor en eller annen gang kjøpte min kjære Olia det som var av laks på tilbud et eller annet sted. Det var sikkert tusen kroner i laks, til 40 – 50 kroner kiloen eller noe sånt. Hun kom hjem, med laksen tungt i en pose, og så la hun bare laksen rett i fryseren i den samme posen som den kom i. Det var to laks i samme pose, de ble frosset sammen, og dermed var det ikke så fristende å ta dem opp og spise dem noen gang. De har blitt liggende. Sammen med alt det andre vi har kjøpt på tilbud.

I dag var det på tide. Jeg syklet hjem fra jobb, en uke høstferie, der vi ikke kommer til å reise noe sted, fordi jeg skal på scenen på Sandnes brygge torsdag, og Olia har sine studier å passe på. Jeg tenkte kanskje å ta en svipptur et sted, en liten kortferie, til Tonje i Martin eller et sted i Norge, eller noe annet artig. Vi begynner å få råd til det nå.

Men når høstferien begynte å nærme seg, er det akkurat hjemme jeg vil være. Det skal bli godt å komme i balanse, bruke tid på det man vil, lese og skrive. Jeg har jo mitt leseprogram med Tsjekhov og Dostojevskij som er på etterskud. Jeg har dessuten bestilt CD-plater igjen, og det skikkelig, hele ring-syklusen til Wagner. Den gleder jeg meg til å høre.

Så jeg syklet hjem i stygt vær, men i godt humør. Jeg svingte innom Mega, kjøpte ytterligere litt luksusmat (det meste gått ut på dato, alt på tilbud), syklet hjem.

Etter en stund kom også Olia hjem, alltid full av historier, eller denne gangen av en historie, fra en opplevelse på universitetet. Ut fra den sprang mange betraktninger og vurderinger. Hun slet seg helt ut på å fortelle dem, og oppleve den, så hun mer eller mindre sovnet.

Dermed ble jeg satt til å ta meg av huset, og lage maten. Dessverre var vannet skrudd av, noe jeg oppdaget i det jeg skulle sette på potetene. Så fikk det bli bakte poteter. Bakt laks, bakte grønnsaker, alt bakt, alt rett inn i ovnen. Etter tre kvarter hadde jeg fått nok, og vekket Olia. Jeg hadde en oppskrift jeg sånn cirka fulgte, det gjaldt å blande sennep og honning, det gjorde jeg. Men jeg smurte ikke inn laksen med blandingen, sånn det stod i oppskriften man skulle, og i tillegg ha krydder på. Jeg hadde blandingen til å smøre på etterpå, som en dressing.

Vi hadde også vin. Olia bestemte seg plutselig for å rydde hele huset, som hun plutselig kan gjøre. Jeg har gjort mitt med den veldige matlagingen. Det blir laks i morgen også, den andre, som nå ligger nede i kjølerommet. Vinen skal drikkes opp i kveld. Jeg har funnet frem litt Mozart å spille fra nettet. Det syder og koker behagelig i hodet. Høstferien er i gang. Den skal leves langsomt.

Høstferie

Så er det på ny høstferie. I mange år på rad har jeg tilbrakt den på reise, som oftest i Russland eller Ukraina, alltid der. I fjor skulle Olia og jeg til Krim, men så var det så kaldt, at vi i stedet bare ble i Kiev, hvor det også var kaldt, men hvor vi heller ikke hadde ventet noen badeferie. I forfjor var Olia og jeg i Molotsjnoe, det herlige sted på Krim, med verdens korteste jernbanestrekning, og fredfullt som var det tatt rett ut av drømmene til folk. Før det var j i Syd-Russland, nedover fra Rostov na Don til Sotsji, det var det året far døde brått og uventet mens jeg var på vei hjem. Året før det igjen var det Krim og Syd-Ukraina, alene, jeg hadde langt fra rukket å treffe Olia ennå.

I år blir det ingen utenlandsferie. Olia og jeg må fortsatt bruke litt tid på å få finansene under kontroll. Dessuten har hun allerede vært i Ukraina for ikke så lenge siden, i slutten av august. Hun kan vente litt til før hun må dit på ny. Jeg har imidlertid ikke vært der siden februar, det begynner å nærme seg abstinenser. Men så var det dette med finansene, da, og så er jeg booket inn til å opptre på Rick’s i Bergen onsdag og fredag. Det blir en selvfinansierende reise, nettopp det vi trenger nå.

Så frem til onsdag blir det for meg noen rolige dager på Ganddal. I dag kunne jeg for første gang stå opp til det som skal bli tradisjonen. Riktignok hadde Olia sin lille morgenutgave av russisk kaos, hun har morgenvakt i Stavanger, det er ikke lett når man ikke disponerer bil. Det ble litt styr å få henne av gårde, grytidlig. Men så var det min morgen, som den kommer til å bli. Jeg lå og hørte litt på radioen, BBC world service, til butikkene åpnet, og så gikk jeg og kjøpte morgenfrokosten. Siden butikken ikke ligger i kjelleretasjen, som den gjorde det mens vi bodde i leilighet i Bergen, må vi handle litt sjeldnere og kjøpe inn litt mer rikelig hver gang. Nå hadde vi ikke fått vært i butikken hele uken, og kommet godt i manko med pålegg.

Nå er det imidlertid alt sammen på plass. Både i hus og i magen. Frokosten er spist, spist i stuen, selv om vi verken har sofa eller ordentlig spisebord. Jeg har hatt dagens første sjakkparti, vant greit, veldig greit, i et spansk parti der min motstander nok ikke visste helt hva han skulle gjøre når åpningen gikk litt annerledes enn vanlig. Midt mens jeg har sittet og skrevet dette, har det trippet en rødstrupe omkring på bordet på terrassen, like utenfor vinduet. Utover dagen har jeg noen tekster å skrive, litt å pusle med, og det skal bli et til sjakkparti. I huset begynner det å bli en passelig balanse mellom innflytningsrot og vanlig rot. Det kommer til å bli en fin dag, en fin helg og en fin høstferie.

For dem som vil se Stand up på Rick’s i Bergen er det onsdag klokken 2100 og fredag klokken 2030.

 

Tilbake i Bergen etter en spesiell høstferie

Det ble en spesiell høstferie i Kiev denne gangen. For første gang bodde vi alle sammen i leiligheten i Petsjersk, hvor tidligere bare Olia og søsteren bodde, og det var riktig så god plass selv om også jeg kom på besøk. Nå bodde også faren og moren der, i tillegg til selvsagt minstebarnet Taias. Planen var opprinnelig at Olia og jeg straks skulle reise videre til Krim for ikke å pine på plassen, men moren bestemte straks vi var kommet ned at ingen skulle reise noen steder, i Krim var altfor kaldt. I Kiev var også kaldt, og jeg hadde pakket kofferten for sensommerferie.

Som vanlig hadde også Olia mye å gjøre, både for meg, seg selv og for resten av familien. Hun var gjerne opptatt hele dagene. Jeg hadde et mandig leseprogram med russisken, parallellesning av «Oblomov» og «Krig og fred», og ikke de korteste delene av dem. Mine dager gikk mye med til det. Frokost og kveldsmat spiste vi sammen, mens jeg stort sett tok lunsjen i forbindelse med min daglige rusletur i byen, der jeg også hørte forelesninger på engelsk om de gamle vikingene i Norge, Sverige og Danmark.

På toppen sluttet jo datamaskinen min å virke, så jeg ble avskåret fra internett som jeg ikke er så altfor avhengig av, og fra skrivingen som jeg er ganske avhengig av. I tillegg fikk vi jo bekymringen om hva vi skulle gjøre med problemet, om det lot seg løse og eventuelt hvordan.

I dag var vi likevel enige om at det hadde vært en bra høstferie. Vi er alltid sent ute med pakking og det meste. Denne gangen slo vi vel en slags rekord, da vi et par timer før vår faste sjåfør Andrej skulle hente oss, ikke engang hadde kjøpt kofferten Olia skulle pakke tingene hun skulle ha med i. Og det så ikke ut til at hun ville få kjøpt den heller, for på markedet der hun hadde planlagt å gjøre det, solgte de verken kofferter eller noe som lignet på kofferter. Gode råd er gjerne dyre, denne gangen kostet det oss omtrent 75 kroner å ende opp med en stor, men uformelig bag vi i det minste kunne legge ting oppi.

15 minutter før vi skulle dra gjorde familien det russiske familier gjør så flott. De tryller frem en liten fest på et øyeblikk. Det rett før vanvittig rotete kjøkkenet blir på ett minutt ryddet tilstrekkelig til at det på et runt bord kan serveres fem glass vin fra Krim, Olia har kjøpt noe skinke som skjæres opp og settes frem, vi har to typer brød, vi har sylteagurk, og hva mer trengs egentlig? Vi skåler for en lykkelig hjemreise og for at våre drømmer skal gå i oppfyllelse. Og jeg tar meg av mesteparten av spisingen av maten.

Minuttet før taxien skal være der har vi det tradisjonelle øyeblikks stillhet, der alle sitter uten å si og gjøre noen ting. Koffertene skal være pakket, alt skal være klart, etterpå er det bare å gå. Jeg som ikke er overtroisk i det hele tatt, har tenkt litt på dette her, og kommet til at det er en fin tradisjon for et folkeslag som lett stresser seg opp. I dette øyeblikket med stillhet er man nødt til å roe seg ned, tenke at det som blir glemt, blir glemt, og komme seg av gårde på reisen.

Faren klemmer Olia gripene og sier «Derzji, Olia, derzji». Og så kan leserne gjette hva det betyr. Et fast håndtrykk med meg, og vi er av gårde.

Flyturen er som flyturer flest, bortsett fra at jeg som gift mann nå får en ekstra flaske vin for hver reise. Denne gangen gikk det fra Kiev til Amsterdam, og fra Amsterdam til Bergen med KLM. I Bergen var det det absolutte pøsregn. Blandet med vin gjorde det sitt til å dynke sekkene og bagene våre skikkelig. Når i tillegg til at en ølboks også denne gangen hadde ødelagt seg på veien, var det en del av tingene vi hadde med som fikk en ødeleggende dose væske over seg. Slik er det. Det er mye lettere å leve med dette, når Olia ordner opp (mens jeg skriver blogg), enn da jeg måtte rydde alt sammen (eller bare holde hendene til hodet og gi opp, og gå til sengs for å utsette alt til en annen gang).

Neste gang til Kiev blir vinterferien i månedsskiftet februar/mars. Neste reise blir om en halvannen uke. Da er det min familie som skal besøkes på Ganddal, og denne reisen faller fint sammen med feiringen av mors bursdag. Nå er det leggetid og fra i morgen – arbeidstid.

Datakrasj

Den var et vidunder, min Hp Pavillion bærbare PC, men det var bare så lenge det varte. Og nå er det slutt. I går skulle jeg endelig slå PCen på for å koble meg opp på internett, den har vært på før, men internett var da ikke tilgjengelig. Nå var internett tilgjengelig, men ikke PCen. Den lyste og prøvde seg, men ikke noe bilde kom opp på skjermen, og så sluttet den å prøve seg også.

Det har vært tider i mitt liv da dette ville vært mer enn ergerlig. Og strengt tatt kan jeg si jeg befinner meg i en slik tid nå. Jeg har en del jeg skulle ha gjort, der på internett, det er kjekt å følge med en liten time hver dag og å skrive litt. Verre er det jo at jeg har dokumenter og manuskripter liggende på den PCen, som er den jeg har brukt siden jeg reiste til Spania for en liten måned siden. Det er en liten måneds arbeid tapt, om harddisken ikke blir gjenopprettet og vi får maskinen til å virke igjen.

Vi har egentlig godt håp, eller jeg har det. For Olia er det ikke så farlig. Det ersjelden en PC konker sånn fullstendig ut uten varsel, det pleier alltid å være litt småproblemer som blir større og større, før det er endelig og finito slutt. Jeg tror vi skal få den på igjen, det er bare noen småting. Jeg håper det.

Et par bloggposter ligger også på maskinen, klar til å postes. De handler om hvordan vi kom oss til Kiev, at vi ikke trenger imigration card lenger, og at det er så kaldt her at det er for dumt å reise til Krim. Det er høstkaldt der også. Så vi bor i leiligheten i Petsjersk, absolutt alle sammen, svigermor og svigerfar, Olia og jeg, og svigerinne Tanja med niesen Taias. Slik vil vi bo ut uken.

Og om gode krefter står oss bi, vil vi få reparert datamaskinen allerede  her nede og få absolutt alt i orden.

Høstferie i iskaldt Ukraina

Det var en spesiell dag i går. For to år siden var det avslutningen på høstferien, og jeg reiste hjem fra Russland hvor jeg hadde vært. Under flyturen fra København og hjem døde min far. Jeg ble oppringt av min søster Tone som hulkegråt. Jeg hadde ikke engang kommet hjem, jeg stod med koffertene utenfor Hotell Neptun ved byporten da jeg fikk nyheten.

I går ble høstferien ikke avsluttet, men påbegynt. Olia og jeg reiste til Kiev, og planen var at vi skulle videre til Krim med en gang. Med på Krim er det som i resten av Ukraina iskaldt for tiden. Vanligvis er det fortsatt greit å bade på Krim i begynnelsen av oktober, nå er det 14 grader om dagene der nede, og halvparten om kveldene. I Kiev er det frostnetter. Her er iskaldt.

Så etter en resolutt bestemmelse av moren reiser vi ”nikoda”, som betyr ”ingen steder”. Vi blir her i Kiev, i leiligheten i Petsjersk.

Det ble feiret med bedre middager, alltid flerretters til fest i Ukraina, vin og vodka. Mor og far til Olia var med, jeg og Olia var med, og lille Taias på ett år var med på sitt vis. Søster Tanja jobber til sent på kveld og rakk ikke festen før i alle fall jeg og flere med meg hadde sovnet. Olia kunne i dag morges rapportere at hun og søsteren hadde pratet sammen til klokken tre om natten, på søstres vis.

Den lille familien Iurzhenko har vært rammet av en del ulykker den siste tiden. Både moren og faren er det vi i Norge ville kalle førtidspensjonister, de ville hos oss vært uføretrygdet. I Norge utløser det rettigheter, i Ukraina utløser det uløselige vanskeligheter.

Det var ikke mulig å merke på dem. De så alle godt ut. De vender ikke klagene sine ut, og en uinnvidd ville på overflaten tro at alt stod godt til.

I går gjorde det også det. Som den eneste uten kjønns- eller sykdomsforfall var det jeg som ble satt til å tømme vodkaflaskene, og det var en oppgave jeg tok meget alvorlig.

Det var en spesiell dag i går, og det vil også bli en spesiell høstferie.

Gode sensommerdager i Molotsjnoje

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

Her er det nærmeste man kommer sentrum i den lille landsbyen. Bussholdeplassen er benken nede til venstre, ovenfor den er en liten hønsegård, over der igjen er verkstedet vi spurte om sengeplass den mørke kvelden vi kom. På høyre side er stedets nærbutikk. Det omtrent dobbelt så store supermarkedet er i andre enden av byen, 3-400 meter unna.

 Det er tidlig morgen og jeg er allerede våken siden vi legger oss så tidlig her. Det finnes ikke belysning i gatene, så når mørket kommer, må man pent holde seg inne. Og inne har ikke Olia og jeg stort mer enn det lille rommet vårt på 15-16 kvadratmeter, eller vi må være på kjøkkenet hos vertsfamilien. Olia er nokså sliten etter noen uker ukrainske arbeidsdager og lite søvn, så hun foretrekker veldig tidlige kvelder for oss. Siden jeg greier meg med mine 7-8 timer nattesøvn, blir det dermed litt tid for meg våken alene. 

Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje. Olia ved inngangen til huset vi bodde i i Molotsjnoje.

Og i dag vil jeg bruke den til å skrive en bloggpost om hvordan vi har det her i den lille landsbyen Molotsjnoje på Krim. Vi ankom litt uheldig søndag, som jeg skrev, etter at det var blitt mørkt. Men vi var likevel veldige heldige med rommet og vertsfamilien vi fant. Så heldige at Olia på egen hånd bestemte seg for å skifte ut planene våre om å reise videre til Jalta og Santa Barbara etter et par dager, og i stedet betalte ut beløpet for å være her hele den lille uken. Det er ikke noe stort beløp, for en norsk tusing får vi kost og losji, pluss rikelig overskudd til å kjøpe alt vi trenger og har lyst på her borte.

En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut. En helt karakteristisk frokost fra vår siste dag i Molotsjnoje. Sånn ser det ut.

Kosten koster 50 griven for hver av oss (1 griven = ca. 80 øre, nå for tiden). For dette får vi to eller tre måltider til dagen. Vi hadde helt sikkert fått tre, frokost, middag og kvelds, om vi bare hadde greid å spise dem opp. Men etter en svært tung frokost med flere, store varmretter, er vi enkelt mette for en full dag på stranden. Olia er imidlertid aldri riktig sikker, og kjøper gjerne litt ekstra niste med for stranden i tillegg. En mann skal være mett, som vertskvinnen i huset så korrekt uttrykte det her, og som alle russiske kvinner ser på som en naturlov. Når vi kommer hjem fra stranden er det middag, med nye, tunge og store varmretter. Alle fat er alltid fulle, og det er helt tydelig at vertskvinnen den gamle babusjka koser seg med å lage mat til oss, og med at vi spiser den.

Olia, syklist, okse og romstasjon - Molotsjnoje, Krim

Mandagen gikk vi en ekstra tur ut etter middagen. Oppholdet på stranden denne første dagen vår var ganske kort. Svigersønnen i huset, Sergei, var med, for å vise oss hvor det var, og for bare å være med. Hele storfamilien ser ut til riktig å kose seg over å ha fått besøk. Det er gode ekstra penger for dem, men det er tydelig at de også liker å få noen utenfor landsbyen å snakke med, og Olia sjarmerer dem jo også naturligvis i senk. Så Sergej var med på stranden, og tok oss med hjem igjen til normal middagstid mellom to og tre en gang. Etter det skulle Olia og jeg ut på rulleskøyter. Olia hadde niste, rester fra togmaten, pluss noe ekstra ost hun hadde kjøpt her. Allerede før vi hadde kommet ned til stranden, cirka to tredjedeler ned verdens korteste jernbanelinje, fant hun ut det var på tide å ta en pause og spise nisten.

Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje Olia på rulleskøyter nedover landeveien i Molotsjnoje.

Så vi satte oss ned i gresset langs veikanten. Trafikk er her ikke, verken av biler eller mennesker, og det lille toget som betjener den lille skinnegangen er for lengst satt bort for vinteren. Det var bare Olia og jeg, og kveldsolen som gikk ned over steppen. Det var riktig så vakkert, og riktig så romantisk, og Olia og jeg fotograferte hverandre og nappet i nisten, og bestemte oss for å droppe hele strandturen. Det var like greit å være her.

En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. En påtenkt strandtur har blitt til en piknikk i stedet. Vakkert det også. Som Olia, og livet selv.

Og da vi kom hjem var det ny mat. Fatene var på ny fylt opp, og nye retter var kommet til. Det meste av maten kommer fra landsbyen selv, direkte fra dyrene vi ser gå rundt i gatene. Her er ikke bare russisk rømme, eller smetana, som det heter, men hjemmelaget russisk rømme. Og det er te og kaffe, søtsaker og dessert.

Olia, Molotsjnoje

Ellers pleier det være slik at Olia og jeg har lange, rolige morgener. Sånn mellom ni og ti et sted pleier matmor å miste tålmodigheten, og rope oss til frokost som da alltid er ferdig dekket. Så spiser vi til sånn cirka elleve, og er så stapp mette at vi må hvile litt før vi kan gå ned til stranden  Fra huset vi bor i til sjøen er det maksimalt to kilometer. Den første halve går gjennom landsbyen, der vi får følge og blir hilst velkommen av katter og hunder, kuer og geiter, og høns og gjess og til og med kalkuner av og til. De ukrainske, selvbygde husene er også fascinerende å se på for en som ikke er vant med dem, og som oftest er en eller annen landsbybeboer ute å gjør noe arbeid med dem, eller med dyrene her. Det er alltid noe å se på.

Jeg slår følge med en flokk gjess på veien. Jeg slår følge med en flokk gjess på veien.

Et par kilometer unna landsbyen er en gammel, sovjetisk romstasjon som fortsatt er virksom. Den sovjetiske begeistringen for store dimensjoner har gjort seg gjeldende i en gigantisk satellitt, som snur og vender på seg og tar i mot signaler fra verdensrommet. Spredt rundt omkring er også andre og mindre satellitter, noe som gir en helt spesiell stemning i disse ellers så landlige omgivelser, med enkle hus og bare steppen.

Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romfartssenteret i bakgrunnen. Meget karakteristisk for Molotsjnoje er denne oksen med romforskningssenteret i bakgrunnen.

Verdens korteste jernbanestrekning er også fascinerende å gå langs. Ved siden av den går det som også kanskje er verdens korteste landevei? Det er landevei så godt som det blir, rett frem over den flate steppen ned til stranden. På denne landeveien i russisk standard, hullete og humpete, går jeg gjerne på rulleskøyter, mens Olia veksler mellom å gå på rulleskøyter og til fots.

Olia på rulleskøyter på vei hjem. Olia på rulleskøyter på vei hjem langs den lille ukrainske landeveien fra landsbyen til sjøen.

På stranden er det alltid svært vakkert lys, siden solen går lavere på himmelen nå som det ikke er full sommer her. Temperaturen i sjø og på land er sånn cirka sånn det er på Jæren i juni. Jæren i juni 1841 er et godt bilde på hvordan det er her nede, med altså denne alltid synlige romstasjonen som en pussig kontrast. I det vakre sollyset tar Olia og jeg mange bilder, Olia med en forkjærlighet for de oppstilte og gjennomtenkte, jeg med de naturlige og plutselige.

Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar et naturlig bilde av Olia. Jeg ligger oppstilt i det lave sollyset og tar naturlig bilde av Olia.

Stranden er aldeles folketom, bortsett fra noen få fiskere spredt langs sjøkanten. Noen få russiske turister har vi også sett, men aldri flere enn at vi kan telle dem på ene hånden, og de har alltid forlatt stranden etter å ha tatt seg en liten dukkert. Som regel er det bare Olia og jeg. Og vi ligger på teppet og mer eller mindre soler oss, inntil jeg finner tiden inne for min daglige svømmetur i den kanskje 18 grader kalde sjøen.

Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand... Fiskere, romstasjon og en helt ledig strand…

Etter at jeg alltid har badet litt for lenge blir Olia bekymret for at jeg skal bli kald og bli syk, og vil ha meg opp igjen og helst hjem. Også hjemturen går i ro og mak. Det er hyppige stopp for å ta bilder, og for å fortelle hverandre hvor fint det er her, og for å peke på en fugl som den andre må se. Når vi nærmer oss landsbyen kommer husdyrene frem. Da er gjerne en geiteflokk på vei nedover gaten, kalkuner bakster og gurgler og kommer seg unna, noen gjess kommer rundt en svin, en okse og en kalv står i veikanten og glor, en katt er på taket, hunder, høns. Det er akkurat som det var da vi forlot det, og ganske som det må ha vært både i Sovjettiden og kanskje også før den tid. Her blir lite forandret. 

Hvordan så det ut her for 50 år siden her? Hvordan så det ut her for 50 år siden her?

Hjemme venter familiens katter og hunder, familien selv, og en stor middag. Vi får spise i fred, men dukker det opp muligheter for en samtale, er de alle sammen med, gamlefar og gamlemor Tatjana, svigersønn Sergej og i mindre grad eldstedatteren, og aller minst minstejenta som nøyer seg med noen ”priatnaja apetita” her og der.

Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir - som jeg - glade i henne. Også nede ved stranden var det en liten kattunge og to hunder som møtte oss. Og Olia er som alltid snill med dem, og de blir – som jeg – glade i henne.

Etter middagen er jeg ivrig på å komme ut igjen mens det ennå er dagslys. Men vi pleier sjelden å få det til. Vi er så sprengmette at vi må hvile litt, og Olia vil alltid se bildene vi har tatt i løpet av dagen. Slik går kanskje en time, klokken nærmer seg sju, det begynner å mørkne og da er det slutt. Fra cirka halv åtte kan man ikke gjøre noen ting fornuftig ute. Det er mørkt som i skauen. Siden vi allerede er forspiste, er det ikke mye vi kan gjøre inne ved kjøkkenbordet heller. Så det blir til at vi bare er på rommet. Og her vi dobbeltsengen og våre tre lenestoler, en TV som virker, men som vi ikke bruker, og ellers oss selv og vår bagasje. Sånn blir det til at vi legger oss veldig tidlig. Men at jeg står opp igjen for jeg får ikke sove, eller jeg får sove og våkner grytidlig neste dag, sånn som nå.

Olia, landeveien, Krim, Ukraina