Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

Tidlig St. Hans i år

St. Hans er en spesiell dag. Vi tenner bål på kvelden, i det som skal være årets lyseste dag. Navnet på dagen er fra døperen Johannes, som ble en helgen, og som i følge Lukasevangeliet er født seks måneder før Jesus Kristus. Siden Jesu’ fødsel er satt til julekvelden 24 desember, må Johannes’ dag være 24 juni. Dermed får kristendommen satt to svært viktige personer på to svært viktige dager i året, den dagen solen snur, som det heter på folkemunne.

Så er det bare at vi med dette bommer lite grann. 23 juni er ikke den lyseste kvelden, 23. desember ikke den mørkeste. Det er den 21. som er vendepunktet, det er denne dagen den nordlige halvkule slutter å vende seg lenger og lenger bort fra solen, som den gjør det om vinteren, eller nærmere og nærmere, som om sommeren, den skifter retning. Vi treffer godt med vårjevndøgn og høstjevndøgn, det er 21. mars og 21. oktober, da ligger jorden rett, dag og natt er like lang. Det hadde jo tatt seg ut om vårjevndøgn og høstjevndøgn ikke lå midt i mellom sommersolverv og vintersolverv, som om kloden må akselerere lite grann for å rekke det.

I år bommet jeg helt på når St. Hans er. Jeg hadde det for meg at det var den 21. juni, og jeg oppførte meg som om det var den dagen. Tradisjonen er blitt at det er rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans, da samles vi for denne gode maten. Det ville passe greit, Olia har allerede reist til Kiev, jeg reiser etter søndag 23’de, og jeg kunne feire St. Hans med mor og overnatte der, og bare bli der til hun skulle kjøre meg til flyplassen søndag morgen.

Det var en veldig fin plan, som ikke kunne la seg forstyrre av at St. Hans altså er 23. juni. Mor laget rømmegrøt, hun hadde kjøpt inn godt øl på polet, det var akevitt, og det var spekemat. Alt var som det skal være. Jeg forsynte meg kraftig av rømmegrøten, av nybakte rugkranser, av øl og akevitt, av det som var, og mor holdt godt følge. Vi skålte for St. Hans, for midtsommer og for en del andre ting. Det var en fin og rolig kveld fra klokken syv til klokken cirka ti.

Da slokner mor. Jeg ble sittende våken litt til, og snakke med Olia på Skype. Etter det la jeg meg også, etter litt kontemplering med Beethovens pianosonater, og litt skriving og lesing. Det var en tidlig og fin St. Hans. Ingen var jo helt sikre på når verken Jesus eller Johannes var født uansett.

Rolig jul hos mor

I år var jeg på besøk hos mor både lille julaften og selve julaften. Lille julaften er en tradisjon det er vanskelig å komme vekk fra. Da er det rømmegrøt og spekemat, og mor lager fløtegratinerte poteter. Det er veldig godt. Tradisjonen er for øvrig også forbundet med St. Hans. Når solen snur, så er det rømmegrøt og spekemat. Så er også det noe å glede seg til.

Denne gangen var det ekstra å glede seg, siden Tonje og Espen er tilbake fra Slovakia. Når de en gang reiser ned igjen, er de foreldre. Tonje er høygravid. Det ville bli hyggelig å treffe henne, og høre hva hun tenker om det.

Jeg har mitt eget prosjekt dette året, om løping rundt Frøylandsvannet. Det kan se ut som jeg ikke vil nå mitt ambisiøse mål. Jeg syklet ut til mor på Klepp stasjon i kraftig vind, og forsøkte så å løpe i den samme vinden. Det gikk ikke. Jeg har tidligere havnet på sykehus for å løpe feil rundt dette vannet, så jeg ville ikke ta noen sjanser nå. Jeg løp hjem til julefeiringen. Dermed ble jeg en veldig, veldig tidlig gjest.

Det er nå synlig og offisielt: Tonje er gravid.

Etter hvert kom også Tonje og Espen, først for å hente bilen og snu i døren, så for å bli værende. Det viste seg at det å pynte treet også hørte med til tradisjonen, noe jeg helt hadde glemt. Det er forresten ikke så rart, da jeg aldri har deltatt noe særlig i dette. Noen må jo drikke gløggen også. Det er dette som på komisk heter fordeling av oppgaver.

Mor og Tonje pynter tre. Noen må også fotografere og drikke gløgg.

Så var det høydepunktet – maten, som også denne gangen var et høydepunkt.

Rømmegrøt og spekemat. Og vel så det.

Etter maten var det kaffe, og vi ble sittende og snakke rolig i sofaen. Jeg lurer på om det ble skrudd på noen filmer også, slutten av Die hard 2, satt vi og så. Det er et tegn på at tidene forandrer seg. Da far levde, ble det alltid til at vi spilte kort eller andre spill når familien var samlet. Nå spiller man ikke så mye spill, lenger, som ikke er på skjerm. Men det var hyggelig å sitte og småprate også, og vi fikk høre det vi ville om hva Tonje og Espen tenkte om dette store som skal skje dem.

Julaften var det bare mor og jeg. Hun hentet meg, og så kjørte vi opp til fars grav som vi har gjort det de siste julene. Jeg har minne om at det alltid er kaldt og surt vær der, jeg tror det i år var ekstra ille. Men vi fikk nå tent lyset, så det lyste friskt og sørgelig opp, Einar Salen, 1948 – 2008. Det er veldig dumt at han døde for tidlig. Det har fulgt noen ganske store forandringer med det at han ikke er med oss mer.

Svinesteik på julaften.

Selv om hun ikke ventet mange gjester, hadde ikke mor holdt igjen på noe som helst når det gjaldt maten eller annet. Det var steik fra slakteren, mandelpoteter, og hjemmelaget surkål. Juleøl fra polet hadde hun også kjøpt, eller forsøkt å kjøpe. De var utsolgt, så hun hadde kjøpt Juleavec. Det er søtlig øl som passer til kaffen. Jaja. Jeg hadde allerede tatt gode slurker og satt det var godt med skikkelig øl til maten, i stedet for butikkølet, som ikke er mørkt og sterkt nok nå i juletider, synes jeg. Til multene hadde vi pærelikør (ikke multelikør), så det var sine ting vi tok lett på.

Siden det for første gang på årevis – 38 år, så lenge jeg har levd – det ikke var barn til stede julaften, så måtte mor og jeg dele ut gavene selv.

Mor ryddet og vasket absolutt alt før vi begynte å pakke opp gavene. Denne gangen var det ingen utålmodige barn utenom jeg, som maste. Og jeg er ferdig med tiden jeg maste. Jeg husker den godt. Aldri tok oppvask lenger tid. Nå er det slutt på tiden da julegavene virkelig kunne forandre livet og hverdagen.

Jeg med årets pakker.

Nåja. Litt forandringer blir det fortsatt. Men det skyldes en gave jeg kjøpte til meg selv: iPad mini. Av og til må man selv ta ansvar. Ellers var temaet at de som hadde kjøpt gaver til oss, hadde tenkt mer på Olia enn på meg. Her var håndkler og kjøkkenutstyr gjennomgangstema. Mor fikk stort sett gaver fra Espen og Tonje.

Mor fikk et tog eller hva det var, til jul, av seg selv, og ble veldig glad.

Jeg lekte meg utover kvelden med ipaden min (slik man skal, man leker med gavene man får!), mens mor satt og sov til et program om den britiske kongefamilien. Vi så noenlunde et komiprogram med Rowan Atkinson, et slags stand up med hjelper, fra midten av 80-tallet. Og når dette programmet var slutt, kunne jeg briljere med å ha på youtube film med REM-konserter på iphonen, mens jeg skrev på ipaden.

Jeg, med årets julegaver.

Det er bare å se det i øynene. Vi er langt unna 90-tallet.

Mor sitter og ser på den britiske kongefamilien.

Julefeiringen måtte fortsette inn i første dag, siden det ikke gikk tog på Jærbanen julaften. Det ble derfor første juledags frokost, med julegavete og spekemat fra lille julaften. Mye god mat, men det var appetitten som sviktet. Til slutt måtte jeg bare ta en rugkrans med smør og brunost. Så var det å vente med et parti sjakk på minien, før mor kjørte meg hjem klokken elleve.

Og sånn så det ut første juledag, da jeg spiller mitt første sjakkparti på iPad-mini – og vinner.

 

Julemåneden!

Det er første desember! Endelig! Julemåneden. Det er måneden der jeg som barn, ungdom, halvvoksen og egentlig ganske godt voksen også hver dag fikk en liten gave i julekalenderen. Det er måneden vi hver dag til alle måltider hadde stearinlys på bordet. Det er måneden vi endelig kan si at julen har begynt, at den er i ferd med å begynne.

Nå som jeg er voksen og har flyttet hjemmefra for lenge siden er ritualene endret litt i julemåneden. De første årene mener jeg at mor sendte med meg kalender opp til Bergen, den hang på veggen, kjærlig og godt, bilde av et nissetog var det på den. Noe slikt har jeg ikke lenger julemåneden. Men jeg kompenserer på andre måter, for eksempel ved ikke lenger å ha noen begrensninger når det gjelder måltid. I studenttiden betydde det at alt pålegg var tillatt, også ukedagene. Nå som jeg ikke lenger trenger spare så veldig, men fortsatt må spare litt, er endringen for eksempel seterrømme i stedet for lettrømme, ytrefilet og entrecote i stedet for – ja, i stedet for kjøttdeig og kjøttkaker og andre fabrikat. Alt jeg kan skru litt opp, skrur jeg litt opp. Julekaffe er en selvfølge (selv om det omtrent bare er den samme kaffen en krone dyrere, og i en annen paning), det samme er juleøl, kjøpt på polet.

Jeg hører også på god musikk. Bach’s juleoriatorium gjelder bare fra første desember til 13’de dag jul for meg. Alle dagene er som helgen er til vanlig.

I år er det visse begrensninger på den aller lyseste julestemningen. Det viktigste er at jeg for første gang i mitt liv ikke får feire norsk jul. Jeg må ned til Kiev for å være med min kone, Olia. Men den begrensningen blir mer enn oppveiet av at jeg får være med henne, om 20 dager er jeg med henne, da er jo alle begrensninger kansellert og jeg trenger slett ingen triks for å komme i kjempestemning. Det blir herlig å være med henne igjen. Vi skulle bare ønske det hadde vært i Norge. Vi er i dette tilfellet jeg og min nærmeste familie, altså mor og mine søstre og den gjengen der. På den annen side er det jo kjekt for Olia å være med sin familie, det kan være lenge til hun får sjanse til det en jul igjen.

Den andre begrensningen er at jeg er så forpliktet av eksamen. Jeg kan slett ikke gjøre som jeg vil hele tiden. Fysikk er jo et morsomt fag å lese, og kjekt å lære seg, og det er omtrent som fritid å jobbe med det. Men jeg liker jo selv å disponere min fritid, og selv velge når det passer med å lese fysikk. Nå er situasjonen noe nær den at det strengt tatt bør passe meg døgnet rundt.

Julemåneden har også noen skikkelig morsomme fester i vente. Noen fester fra i fjor er skiftet ut, noen nye er kommet inn. Jeg skal nok få tid til å gå på dem.

Men viktigst av alt akkurat nå er at tiden må gå. Julen – eller adventstiden, som vi er inne i nå – denne tiden er jo en ventetid, det er jo det julekalenderen og alt sammen er til for. Det skal korte ned ventetiden, og gjøre det litt kjekkere når man venter. Og jeg venter, jeg venter som bare det akkurat nå, og det jeg venter på er ikke julen, men at jeg skal få reise ned til Olia igjen og være med henne, og at hun siden skal få komme til Norge.

God julemåned!

Bachs juleoratorium

Jeg har tidligere skrevet om rock når jeg har skrevet om musikk her på bloggen. Artistene har vært Bob Dylan, Neil Young og REM, mine favoritter der. Men jeg har gjennom årene fått en like omfattende samling  klassisk musikk. Favorittene er Bach, Beethoven og Mozart, og Johan Sebastian Bach (1685-1750) overgår dem alle. Det er på tide jeg skriver litt om ham også.

Og det gjør jeg i anledning juleoratoriet hans. Jeg har det i tre forskjellige versjoner, av Karl Richter, Jon Eliot Gardiner og Karl Munchinger. Jeg hører det bare i den perioden det skal høres, det vil si, jeg hører det julemåneden desember og frem til hellige tre kongers dag 6. januar. Det er julestemning, og det er med på å gjøre julemåneden litt bedre enn de andre månedene i året.

Selve verket ble skrevet for julefeiringen i Leipzig i 1734. Det er bygget på kantater Bach tidligere hadde skrevet, også verdslige kantater, det er den samme musikken til ny tekst. Jeg ser norsk Wikipedia gjør et stort nummer av å forsvare denne praksisen til Bach, nokså uleksikalsk, mener jeg, all den tid det var sånn man kunne gjøre det den gangen. Vi skal bare være glade for at en av verdenshistoriens mest begavede komponister også var en av de aller mest produktive. I tiden i Leipzig skulle Bach skrive en kantate i uken, hver søndag skulle han ha klart et nytt verk på mellom 15 og 30 minutter, med kor og arier, resitativer, soloinstrumenter og orkester, det skulle være nyskrevet og innøvd. Siste kantatesøndag før jul var første søndag i advent, og etter det, hadde Bach en liten måned på å skrive ferdig hele oratoriet. Ganske forståelig at han brukte tidligere verker og stykker han hadde laget.

Resultatet er uansett et verk som skinner i musikkhistorien. Verket er satt sammen av koraller, kor, arier og resitativer. Det er juleevangeliet med Jesu’ døsel, gjeternes bebudelse og beundring, Jesu’ navngivelse og omskjæring, og de tre vise menns reise og beundring av barnet. Dette er også rekkefølgen av nummerene. Ved å studere sammenhengen mellom tekst og musikk vil man se at dette er inderlig, dypfølt og gjennomtenkt, her er ikke en tone som ikke forsterker teksten den er satt til.

Men det er musikken som er guddommelig, og man trenger ikke skjønne teksten for å få utbytte av den. Jeg blir begeistret bare å tenke på dem, og vil øyeblikkelig fremheve hver og en av dem som dem beste av dem alle. Det hender halve verket blir fremført under konserter (hele oratoriet tar omlag tre timer), og man må da velge ut tre av dem. Det er da en umulig oppgave å velge ut hvilke.

Første del (1. juledag, 25. des)

Dette er signaturen. Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage med pauker og trompeter er hva som introduserer delen og verket, og som for mange med meg introduserer julen. Det er også såpass kjent, at mange som ikke aner at de kjenner til Bachs juleoratorium, likevel kjenner til denne. Men den er som vi skal se bare en av mange jubelkor i dette storverket, og her er mye som ikke står tilbake for den storslåtte introduksjonen. Første del har også en nydelig arie med Bereite dich, Zion, mit zärtlichen Trieben.

Andre del (2. juledag, 27. des)

Denne begynner med en simfonietta, det vil si en instrumental. Det handler om gjeterne som får høre om barnet. Min favoritt i denne delen er «Schlafe, mein Liebster, genieße der Ruh'», en ubeskrivelig vakker og inderlig arie, en vuggesang, der fløyte, oboer, kontinuo og strengeinstrumenter legger en bakgrunn så kjær og trygg, og gjeterstemmen som trekker ut «schlaaa…aafe, mein Libster,» så lenge at det sprenger i brystet. Og som alltid med Bach, når han har laget en uimotståelig vakker melodi, så stanser han den ikke, den går og går, og når sangen en gang dør ut så fortsetter instrumentene. Det er så mange vakre øyeblikk i denne arien, dette er sånn det blir når verdenshistoriens største komponist skriver vuggesang for barnet i krybben.

Tredje del (3. juledag, 28. des)

Denne delen åpner og slutter med jubelkoret «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen», med både manns- og kvinnestemmer, trompeter og andre blåsere, slagverk, strenger og kontinuo. Det er noe eget når Bach hyller og priser. Legg for eksempel merke til delen der alle instrumentene faller fra, og koret blir liksom hengende igjen i intet, før alt på ny slår inn med full kraft. Vi har også den nydelige duetten Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen, med bass og sopran, ledsaget av to oboer og en kontinuo. Og vi har originalen Schließe, mein Herze, dies selige Wunder, arien Bach spesialskrev for oratoriet. Her er det jomfru Maria mediterer over hva hun har hørt og opplevd, at hun har født en sønn, og at det er jordens frelser. Det er en fiolin som spiller rundt henne, og en kontinuo som holder rytmen. Dette er regnet som den mest dyptfølte og inderlige arien, og slik må det være, for det er også den viktigste. Etter kort tid kommer så jubelkoret Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen, på ny, med fornyet kraft. Denne tredje delen er bare helt fantastisk.

Fjerde del (Navnedagen (omskjæring), 1. jan)

Denne delen skiller seg litt ut. Den er skrevet i F-dur, og er dermed den eneste som ikke hører med i harmoniene til tonearten oratoriet er satt i (1,3 og 6 er i D-dur, 2 og 5 er i G og A). F står litt utenfor, litt i kontrast, og det gjør også teksten til denne dagen. Der de fem andre er fødselen til barnet og beundringen fra gjetere, engler og vise menn, så er det her navngivningen av Jesus Kristus og omskjæringen av ham det her handler om. Med i navnsettelsen hører selvsagt også at dette er det hellige barn, lovet av Herren. Denne delen er også den eneste delen som gjør bruk av horn, noe som passer bra, da et signalhorn godt kan varsle om at den hellige sønn er født. Flößt, mein Heiland, flößt dein Namen er arien å legge merke til her. Den er satt sammen av en duett mellom to sopraner, eller rettere sagt, det er en sopran, og et ekko. Instrumenteringen er bare en obo, og en kontinuo. Det er herlig vakkert gjort hvordan ekkoet og oboen gjentar tonegangen til sopranen. Og spørsmålet er for om man nå skal frykte døden, om man nå skal fryde seg, og oboer og sopraner sier så flott og trygt: ja! En annen stor arie fra denne delen er Ich will nur dir zu Ehren leben, og alt avsluttes med korallen Jesus richte mein Beginnen.

Femte del (Første søndag i det nye året)

Denne delen har også et fantastisk startkor Ehre sei dir, Gott, gesungen. Bach var uovertruffen når det gjaldt slike jubelkor, raske rytmer og polyfonisk helhet, det er rett og slett et tilsvar til at stor kunst kan ikke være positiv og livsbejaende. Dette er ren fest. Bassarien Erleucht’ auch meine finstre Sinnen er ledsaget av obo og orgel. Men favoritten er Ach! wann wird die Zeit erscheinen? satt sammen av en tenor, en alt og en tenor, og en fiolin. De synger og spiller alle med hver sin stemme, med en bassgang som går liksom helt av seg selv i bakgrunnen, slik også fiolinen også spiller for seg selv, de har hver sin melodi, og hver melodi er vakker, men samlet blir det overjordisk. Bach var en mester på denne måten å la en fiolin ledsage en arie, fiolinen gjør store løp over tonene i akkorden, kromatisk, er det kanskje det heter, kanskje heter det noe annet. Den er liksom satt i gang, og bare fortsetter og fortsetter.

Sjette del (Hellige trekongers dag)

Og den avsluttes av en ny del i D-dur, det lukker liksom verket. Jeg nevnte det var umulig å avgjøre hvilken del som var den beste. Og her, når trompetene nå kommer på ny i et nytt jubelkor, er det vanskelig å forestille seg at noe skal kunne overvinne dette. Hør bare hvordan trompeten legger seg på toppen av koret, instrumentene og trommene i Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben. Dette er jubel og gledens triumf.  Verket slutter naturligvis i samme ekstatiske glede som er holdt gjennom hele. Dette er et gledens budskap fra start til mål, og slett ingen dramatisk tekst. Nun seid ihr wohl gerochen har dirrende trompeter, pauker og kor i de lyseste toner som all den andre d-dursjubelen her. Oratoriet ender i gledens triumf, som den også startet med å varsle.

Juleoratoriet kommer ikke opp mot pasjonene til Bach, og heller ikke til h-moll messen, men utenom Bach selv, er det ingen som kan komme opp mot denne musikken. De som er inne og vet og sette pris på ham er alle enige, det er ingen over og ingen ved siden, og ingen i nærheten. Bach er favoritten. Og juleoratoriet er et guddommelig verk som kan gjøre en hedning religiøs.