Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Min feiring av en russisk påske

I går skrev jeg om den russiske påskefeiringen, i dag feiret jeg den selv, og lærte ytterligere litt om hvordan den foregår.
 
Maria og Natalia

Siden i fjor høst har jeg cirka en gang i uken lest russisk med en ukrainsk venninne som skal lære seg norsk. Vi har altså utvekslet tjenester, jeg lærer russisk av henne, hun norsk av meg. I år har vi fått selskap av en venninne av henne, slik at vi nå er tre, og vi har det riktig så koselig på kollokviene våre.

I går inviterte de til å la språklæringen ligge for en stund. Vi skulle i stedet feiret den russiske påsken gjennom en kombinasjon av russiske og norske tradisjoner. De hadde ordnet noe russisk mat, deriblant det tradisjonelle påskebrødet, «Paska», og vi skulle spise den ute på piknikk i naturen slik vi gjør det i Norge.

Piknikken foregikk ute ved sjøkanten på Milde, vi er vel da innenfor grensene til arboreet, eller kanskje akkurat litt i utkanten av det. Spaserturen ble ledsaget av fuglekvitter og plantepynt, der jeg etter beste evne forsøkte å lære bort de norske navnene på det forskjellige vi så, og lære meg de russiske ordene for mer grunnleggende ting som stubbe, kongle og å sparke til stubben, og selvfølgelig mose.

Matpausen hadde vi ute på en holme, et ord de bruker også på russisk, men ikke i helt den samme betydningen. Jeg lærte også bort svaberg, og å søke le for vinden, et ord de omtrent ikke hadde på russisk og ikke helt skjønte meningen av, for finne det gjorde vi ikke. Men vi hadde god mat, potetstappe og en slags kyllingsalat, spansk vin, og russiske påskeegg. 

Maria og Natalia på russisk påskepiknikk i Norge

Maria og Natalia på russisk påskepiknikk i Norge

Russiske påskeegg er malt ensfarget, men i motsetning til hva jeg trodde på forhånd, trenger den ikke nødvendigvis være rød. Opprinnelig skulle den være det, for å symbolisere blodet til Jesus, som i følge en legende skal ha dryppet på et egg, og farget det rødt. De maler det også med innhold, og blåser det altså ikke ut, slik vi gjør det hos oss. Innholdet blir tvert i mot spist opp, egget er hardkokt, og det blir knust etter en artig tradisjon, der to stykker knakker eggene mot hverandre, og den som beholder egget sitt helt, har vunnet. Sunn gammel overtro sier at den som beholder egget helt, er sikret god helse. I så fall ble mitt egg slik knust at jeg må anses redningsløst fortapt.

Til slutt ble det såpass overskyet og kaldt, at vi måtte forlate holmen, og gå inn i skogen og arboreet igjen, der vi ville være mindre utsatt for vind. Der spiste vi det russiske påskebrødet, som er en slags kombinasjon av brød og kake, og verken helt er det ene eller det andre, men som smaker riktig godt. Ikke vet jeg hva som er ingrediensene. Her hadde vi også litt te, russerne foretrekker jo te fremfor kaffe, og er også veldig flinke med den.

Også her ble det etter hvert så kaldt, at vi bare måtte komme oss hjem og i hus. Optimistisk hadde jo jeg tatt med kortbukse, den fikk jeg ikke bruk for, jakke og genser, derimot. Klokken halv åtte tok jeg bussen hjem, etter en vellykket feiring av en vellykket russisk påske. Det er forresten lurt, å være både litt norsk og litt russisk, for da kommer flere av feiringene dobbelt opp. Jeg skylder også å gjøre oppmerksom på at mine venner er ukrainere, og ikke russere. Men akkurat når det gjelder påskefeiringen, deler de tradisjonene, så med det kommer det ut på ett.

I går avsluttet jeg posten med å ønske «God påske», slikt gjør man ikke på russisk. Der sier man: «Kristos voskres», og svarer «Vo istino voskres«. «Kristus er oppstanden», «i sannhet oppstanden». Det er jo litt finere.

 
Natalia og jeg gjør oss klare til å knuse russiske påskeegg

Natalia og jeg gjør oss klare til å knuse russiske påskeegg