Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Advertisements

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

20130401-143943.jpg

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

20130401-143952.jpg

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

20130401-144002.jpg

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

20130401-144015.jpg

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

20130401-144028.jpg

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.

Huset faller sammen

Det var kjekt i fjor. Da kjøpte vi hus. Det var barndomshjemmet, det jeg vokste opp i og kjenner ut og inn, det eneste huset jeg har følelser for her i verden. Jeg er glad jeg bor her.

Men i den grad ens bolig er ens identitet, så ramler den litt sammen om dagen. Vi var sånn noenlunde optimistiske da vi reiste på sommerferie i år. Vi visste huset hadde sine feil, men vi følte vi hadde kontroll på dem, og kunne leve med dem. Vi strakk oss langt for å få kjøpt huset, og bør spare oss opp midlene til å fikse det.

Siden vi kom hjem fra ferie har vi oppdaget ytterligere problemer. Hagen vokser vilt når vi er fem uker borte. Det er greit nok, det tar tid og krefter å få i orden igjen. Denne sesongen vil det neppe være nok av noen av delene, men det er ikke kritisk, vi har god tid til å få dette i stand. Jeg lærer også litt om hvilke grep jeg må ta til hvilken tid av året. Det er bare gøy å streve litt med hagen.

Det er verre med huset. I to uker nå har terrassen vært det store prosjektet. Det er ikke all verdens til prosjekt, det er bare å beise den, eller male den, som vi nå er endt opp med å gjøre. Men det har kostet veldig mye tid, frustrasjon og krefter. Nå som vi endelig kom i gang, hadde vi ikke nok maling. Så vi må ut i butikken i morgen og kjøpe mer. Og på tirsdag kommer regnet.

Også dette er til  å leve med. Det er konkrete problemer vi nå har funnet ut hvordan vi skal løse. Og det koster ikke store summer å få gjort det.

Det er inne det virkelig er vanskelig. Vi er egentlig nødt til å utsette noen av prosjektene. Vi vil gjerne ha pengene før vi bruker dem. Men det hoper seg opp med problemer som ikke godt lar seg utsette. Det er øyeblikkelige problemer som at lamper faller ned fra taket. Og den eneste egentlige holdbare løsningen på dette, er å skifte ut både taket og lampen.

De rommene som ikke har lamper som ramler ned, har større problem. På badet er det fuktskade som ikke lar seg ignorere. Der har lampen riktignok ikke ramlet ned, men den virker ikke. I stuen er det punktert et vindu, som også er sprukket. Og fra dette vinduet er det i vinter dannet kondens, som har gitt litt fuktskade i parketten under. Hele vinduet må skiftes ut, eller vindussystemet, det er 70-talls 3 vinduer og skyvedør til terrassen. Vi må også skifte belysningen i stuen.

Jeg er glad i huset og jeg er glad i meg selv. Huset faller sammen, men jeg er frisk og sunn som jeg aldri har vært. Olia blir rasende mange ganger, særlig for terrassen, men også for alle lampene som ramler ned, og for det elektriske anlegget som hun ikke stoler på. Jeg er så mye bedre til å skrive om slike problemer, enn å løse dem. Det er på tide jeg retter opp dette misforholdet. Olia gir meg klar beskjed om akkurat det.

Og jeg har virkelig lyst til å få det alt sammen ordnet. Men i dette er viljen langt fra nok. Man trenger evner og man trenger penger. Foreløpig har jeg litt for lite av begge.

Det våres i Gaupeveien 5

I dag gjorde jeg årets første rusletur i min egen hage. Det er kanskje begrenset hvem dette er interessant for, men det er nå en gang interessant for meg, og for meg er det svært interessant. Det er det første året jeg har en hage, og første gang jeg ser det spire.

Trollhassel, Vrihassel, Hassel, Hasselbusk

Dette treet har jeg godt håp om å finne ut hva heter. Nå begynner det så vidt å spire. - Og navnet har jeg allerede fått i kommentarfeltet: Trollhassel!

Da jeg kjøpte huset av mor arvet jeg også mor og fars hageplanter og planteprosjekter. Det har i bokstavligste forstand levd sitt eget liv etter at far døde. Hans prosjekt gikk ut på å la det vokse, det som kunne vokse, og la det bli plantet det som kunne plantes, og som han fikk tak i. Mor hadde verken interesse eller kapasitet til å gjøre noe med alle disse prosjektene, det vokste etter hvert ganske vilt. I sommer gjorde jeg arbeidet med å grave opp, klippe av og sage ned, alt som hadde med fjerning å gjøre. I år skal jeg se det spire og gro.

Dette er snøklokkene foran huset. Podsnezjnikov - "undersnøasane" - heter de på russisk. Her er snøen vekk og - som de sier på russisk - Vot ani!

Åh, til å være så interessert i alle mulige ting, er jeg sørgelig bakpå når det gjelder navn og egenskaper til planter og trær. Som huseier skal dette bli bedre. Jeg skal sjekke det opp, og høre med mor, hva det alt sammen heter. Kyndige kan også opplyse meg her på nettet.

Dette må være krokus. Små, lilla og hvite løkblomster. Om ikke dette er krokus, er det noe annet som er krokus.

Snøklokker heter på russisk: подснежников, podsnezjnikov – «under-sneasene», som vi ville sagt det på Rogalandsk. Det er blomstene som ligger under snøen, klare til å komme opp som førstemann om våren. Jeg tror de andre blomstene som er i ferd med å komme er krokus, for meg er det veldig mye som er krokus, og jeg tror dette er krokus. Er de lilla, og litt som små tullipaner, så er det dem.

Sånn ser det ut i hagen, med snøklokker både her og der. La det vokse som vokse kan, som far aldri sa, men organiserte hagen etter.

Utenfor kjellervinduet fant jeg også en vodkaflaske etter vinterens festligheter. Det er utrolig hva som dukker frem når våren kommer.

Når vodkaflaskene kommer frem igjen etter vinteren - da er det vår.

Hagearbeid

I en alder av 37,5 år er jeg for første gang i mitt liv eier av et hus med hage. Hittil har dette vært en fremmed tilværelse for meg. Det meste av det som angår det virkelige liv har jeg lest om, og ikke levd selv. Til kroppsarbeid har jeg som så mange andre godt beleste akademikere hatt en intellektuell tilnærming. Jeg referer til Isak Sellanrå i Markens grøde, og til Konstantin Levin som et sted i Anna Karenina glemmer tid og sted og alle sine bekymringer i det han går fullt opp i gårdsarbeidet da han slår høy.

Her er det ikke så mye arbeid som skal gjøres. Jeg er mer på vei for å posere for fotografen over va jeg allerede har klippet ned.

Jeg er nok bedre til å lese om denne type arbeid enn å utføre det. Men det er noe som hører med i et skikkelig liv, og nå er jeg veldig motivert etter å ha utsatt dette stadiet i livet strengt tatt kanskje litt for lenge. Det hører med å ha noe å vedlikeholde her i livet, og ikke bare la alt vedlikeholde seg selv mens man er opptatt med andre ting.

Og her er poseringen.

Akkurrat til hager har jeg også et litt spesielt forhold, uten at jeg kan si helt hvor det kommer fra. Generelt har jeg ingenting i mot at ting forfaller rundt meg, heller litt for gammelt enn litt for nytt er riktig i min verden. Men hagen kan godt være ordentlig.

Her er mitt nye, fine hageredskap fra Fiskars i hånden.

Jeg føler det er teoretikeren som snakker enda en gang. Jeg kan mene det, fordi jeg for tiden har for lite annet å gjøre. Jeg har tilbrakt en del timer i hagen denne sommeren, og jeg har ikke forsaket noen ting av den grunn. Jeg har ikke hatt noe viktigere å gjøre, heller ikke noe kjekkere. Og i hvert fall ville jeg ikke foretrukket å slappe av.

Det meste i hagen er nytt for meg. I ungdommen klippet jeg bare plenen for en tier, og samlet inn rips og solbær for penger. Nå må jeg til å luke, skikkelig, jeg må klippe greiner, og til og med gjøre meg noen tanker om hvordan det skal se ut her i hagen vår.

Her settes spaden i for videre arbeid.

Far likte også godt å være i hagen. Ganske godt, han brant ikke ordentlig for noen ting, han tok det bedagelig, ble ikke oppslukt. Så i vår hage er det mye som er påbegynt. Det er satt i gang mange planer, som siden ble forandret, eller glemt. Mor har snakket om hvordan han likte å la alt vokse, aldri skjære noe ned, og alltid da så lite som mulig. Han likte godt å plante nye ting, gjerne rett fra naturen, og han likte når ting spredte seg og uventet dukket opp nye steder.

Hagearbeid, Ugress

Her er det å dra opp ugress.

For snart tre år siden døde min far. Mor har holdt full kontroll inne i huset, der er det ikke forfalt noen ting. Men i hagen er det vanskeligere. De mange trærne og plantene til far har vokst inn i hverandre, og tar plassen fra hverandre. Planter som sprer seg godt har spredd seg virkelig godt. Ugress har fått spre seg, også hjulpet av en nabo som har latt sin hage like ved forfalle fullstendig. Skråningen fra hagen ned mot veien er også for stor, for kaotisk, og full av all slags bartrær og tistler og alle mulige ting som stikker, i tillegg til alle de tingene som ikke stikker. Mor har forsøkt å holde orden der også, men ryggen sa stopp. Noen dugnadstimer og hjelp fra venner og kjente har holdt alt i noenlunde stand.

Så kommer jeg og skal ta over. Jeg har til og med noe å bevise. Ingen i min slekt tror at jeg kan utføre noe så lenge jeg har verktøy i hendene. Men hage er ikke så vanskelig, det som ikke skal være der, skal bort, foreløpig er jeg på det nivået. Her vil neppe bli noen planter eller blomster som ikke vil vokse uten annet stell enn det naturen gir dem. Min rolle er å få bort det som ikke skal være der.

I dette bildet får man et bedre innblikk hvordan skråningen egentlig ser ut. Ugresset som er foran meg fyller det hele.

Det kjekkeste er å klippe bort kvister. I begynnelsen hadde jeg bare en liten fillesaks, med den tok jeg syrinerne, Kristornen, barbuskene i bedet. Det ble med en gang mer ryddig der det var lettest. Å dra opp ugress er verst, det tar lang tid, og man blir aldri ferdig. Det er rett og slett tankevekkende hvor raskt ugresset kommer opp igjen etter at man har tatt det bort.

Sisifos-arbeidet er den store skråningen ned mot veien. Dette arbeidet er uten ende, fra begynnelsen ser det håpløst ut. Her har naturen fått være i fred noen år, det har fått vokse det som vokser best, og ugresset og bartrærne har fått kappes om å dominere. I tillegg satte far mot slutten av sitt liv ut noen planter her og der også, spredd overalt, egentlig, mens mor i følge henne selv helst ville ha dem nede i muren. Disse plantene er kronen på verket i vanskelighetene, man kan ikke hogge ned absolutt alt.

Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie. Ordene er Cæsars, og de kommer godt med når man har et stort arbeid foran seg. Det er bare å gå i gang. Først måtte jeg sage ned noen små furbubusker for å i det hele tatt få plass til å kunne gå ned skråningen. Disse buskene var sikkert en gang fine, men de har ikke helt klart sprengkulden som har vært de to siste vintrene, kanskje har de også vært skamklipt en gang. Halvdøde er de i alle fall. Og et slit og et strev å sage ned, overalt er det greiner og stammer som ligner på greiner. I kampen for tilværelsen har de gjort seg umulige å sage ned. Man skal være ivrig for å bli kvitt dem.

Og jeg er ivrig. Jeg har også kjøpt en ny klipper, en dyr en, fra Fiskars. Jeg er av dem som setter min ære i ikke å være merkebevisst, men for et av Skandinavias aller eldste selskap kan man gjøre et unntak. I flere hundre år har det eksistert, og de har heller ikke skjemmet seg ut med å sponse fotballklubber eller lage løgnaktige og tøysete TV-reklamer. De lager gode produkter. Og denne klipperen får ned tykke furugreiner med et eneste klipp. Med den lar buskene seg fjerne, det er til og med gøy. Problemet har forskjøvet seg til å gjelde at jeg ikke har esker nok å samle greinene i, slik at jeg kan bruke dem som ved.

Men det meste er slit. Skråningen har kolossale mengder ugress, mye som har fått vokse seg høyt, svære tistler, svære sånne klokkeblomster i sterke hvite og lille farger, fra Elgveien ser det helt merkelig ut, blandet med alle de forskjellige barbuskene og hageblomstene. Dette ugressset må graves opp med spade. Det holder ikke med hagespade, det må til skikkelig verktøy, man må stå og grave. Det er så mye av det, og røttene er så dype.

Saging, Bjørk

Den lille bjørken skal ned.

Det er meningsfylt arbeid. Og det kommer til å ta vårer og somre resten av livet å få det noenlunde til. Foreløpig er det som sagt helst å få ting bort, rydde litt opp. Siden må nok noen av trærne og plantene flyttes. Og etter hvert må vi også plante nytt. Det vil alt sammen bli gjort.

Lunch, hage

Og etterpå er pausen...

Kanskje vil jeg til og med en gang bli så oppslukt at jeg til og med slutter å skrive om det. Men til det er langt frem. Jeg har til og med laget en ny kategori som heter «Hus og hage».

Familiesamling i Gaupeveien 5

I går var det samling igjen. Samtlige kom til lunsj, Daniel og Trude først, syklende fra Kverneland, Tone, Andreas og Sara deretter, syklende fra der borte med gamle Regnbuen, så Torben, kjørende, og Lars, Sofie og Benjamin, kjørende. Praktiske forhold gjorde det nødvendig med disse forskjellene i reisemåte, og ankomsttid. 
Daniel studerer det bugnende lunsjbordet.

Daniel studerer det bugnende lunsjbordet.

Mor hadde disket opp med god lunsj, fersk loff og kjøttkaker, og alt det andre pålegget man alltid finner på bordet, pluss enda litt ekstra.

Andreas, Tonje, Daniel, Sofie og Sara har det kjekt på taket.

Andreas, Tonje, Daniel, Sofie og Sara har det kjekt på taket.

Etter lunsj tvang været oss ut en tur, en lang tur, permanent. Det var kortbuksevær og bar overkroppvær. Aktivitetene som fristet var de vanlige, sjonglering med innkast av baller og andre ting, boggia, og kasting av baller opp på taket, slik at de kom ned igjen. Etter hvert utviklet den siste leken seg til en variant der ballen føyk over til andre siden, og til det absolutte høydepunkt at den satte seg fast i takrennen, slik at man måtte opp og hente den.

Mor og Tone studerer de små på taket.

Mor og Tone studerer de små på taket.

Tonje var førstemann, resten av ungene dernest, og så Lars til slutt for å gjøre en jobb. Han hadde med bøtte og spann, og rensket taket for graps og nedfall. Ungene gikk like naturlig og lett på taket som de går på en hvilken som helst bergknaus, det er tydelig at foreldrene har gitt dem god høydetrening fra den dag de lærer å bevege seg på egen hånd. Selv Benjamin på andre året tok seg en tur oppover stigen.

Benjamin viser fin lyst til å bli med opp på taket.

Benjamin viser fin lyst til å bli med opp på taket.

Serveringen vi var tilbudt besto av kaffe og kake, sjokolade og is. Det ble gjort et halvhjertet forsøk på å servere det innendørs, men et slikt forsøk var dømt til å mislykkes en vårdag som denne.

Dagen ble avsluttet godt etter barne TV-tid. Trude og Tone kom imidlertid enda en ekstra runde for litt voksenprat på kvelden. Det var også koselig.

Til slutt var det tid for reker og hvitvin for de mer eller mindre voksne. Trude i ny kjole.

Til slutt var det tid for reker og hvitvin for de mer eller mindre voksne. Trude i ny kjole.

 

Morgendagens tur blir den tradisjonelle frokostturen, som i år vil bli utviklet med nye tradisjoner. Alt er godt på Ganddal og ellers.