Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Arbeidsleir i Eventyrhagen

Jeg reiste ned hit for en liten ferie og for å være tett på begivenhetene i Ukraina. Slik har det ikke gått. Min kone, Olia, har vært igjen i Kiev siden påsken. Og nå har hun bestemt seg for å få i stand datsjaen hun og søsteren arvet, og som hun kjøpte søsteren ut av. Da er det ingen bønn. Jeg må være med.

Og alle planer om treningsprogram i anlegget i Hydropark og om å følge nyheter på Internett og spasere rundt i byen og spise mye mat, går fløyten.

I forgårs sympatiserte hun med meg, og reiste ut alene, da jeg sov på formiddagen. I går var en dag vi slappet mye av hjemme. Det jeg skrev om at planene jeg hadde om å spise mye mat, gikk fløyten, det stemmer ikke helt. Hjemme i leiligheten er serveringene til mama Irina like overdådige som alltid. Det er behov for å hvile etter dem. Og en vanlig dags spørsmål, er om jeg skal ta turen ut før eller etter den kraftige suppen til lunsj. I går var svaret på spørsmålet å gå ut etter. Da var klokken blitt tre-fire.

Og vi gikk ikke på noen romantisk spasertur, eller til Hydropark. Vi reiste til Episenter.

Episenter er en megabutikk. Det er en lagerhall av alle slags byggevarer, en flyplass av ting små og store og enormt store ting å få kjøpt. Slike forretninger har vi ikke i Norge, men de er ikke helt uvanlige her. Ikea selger møbler, og småting å ha i hus, her selger de absolutt alt som kan tenkes å brukes i byggearbeid, oppussing, – ja, og så treningsutstyr, og enormt med lang e og lang o mye mer. Det er farlig å gå dit med Olia.

Vi reiste altså litt utpå ettermiddagen. Det var sol og fint vær. Vi spaserte og var glade. Vi satte oss i en marsjrutka, de små minidrosjene eller minibussene som er så karakteristiske og koselige her borte. Vi humpet i vei kanskje 20 minutter, eller noe slikt, kanskje mindre. Så kom vi til en svær trafikkmaskin, som det heter, mange veier med mange felt, som går i kryss og tvers i sving og bro. Der gikk vi av.

Så surret vi oss på riktig vei, og gikk ytterligere 10 minutter bort til Episenter.

Da vi var ferdige, var det helt mørkt. Med alt jeg vet i dag, er det en kraftig overdrivelse å si vi var ferdige. Vi hadde funnet en rekke med ting, virkelig mange ting, som kan brukes i restaurering av hus og datsjaer, de lå klar på handlevognen og ytterligere en vogn for tunge ting og en vogn til for sement. Vi var der i tiiiiiiiiiiiiimevis, og jeg hater det.

Klokken var sikkert halv elleve da vi kom hjem. Det var å spise, sjekke nyheter og legge oss. Nyhetene var aldeles fryktelige, som jeg skrev om i gårsdagens post.

Morgenen etter, som altså er i dag, var det så vidt tid til å våkne, før vi skulle ut igjen. Vi måtte betale for varene, det hadde vi ikke gjort ennå, det var også noen småting vi ennå manglet, sandsekker og armatur, altså virkelig store ting, og vi skulle kjøpe alt samlet og få kjørt det ut til datsjaen. Olia er fantastisk når det gjelder slike prosjekt, hun ser ikke at dette er umulig, hun går bare i gang, og får det gjort. Det er svært, svært, svært mye å gjøre på datsjaen for å få den noenlunde beboelig og i stand, hun satser på å få det alt sammen gjort før hun reiser hjem 8. mai. Utrolig.

Derfor er hun ivrig om morgenene, og vil avsted med en gang. Jeg fikk heldigvis bremset henne litt, så jeg fikk skrevet gårsdagens innlegg før hele dagen forsvant, og også få en oversikt over nyheten. Men klokken halv ti var vi av gårde.

Og klokken halv fire var vi ute av butikken.

Det er det verste jeg vet, jeg tenkte litt på det, det er ingenting som er verre for meg enn å være i slike butikker. Å være hos tannlegen kan jo for eksempel være litt morsomt, selv om det gjør vondt. Og så blir man jo ferdig etter en stund, hos tannlegen.

På gigantmarkedet Episenter begynte ulykken da den ene vognen med handlevarer vi hadde klar fra i går, var vekk. Olia var rasende over elendig, ukrainsk kundebehandling – uriktig, for øvrig, varene var bare lagt unna et annet sted og på en annen vogn – jeg var fortvilet over at vi måtte gjøre denne handlingen på ny. Tro ikke det gikk raskere andre gang. Vi måtte huske hva som egentlig lå på denne vognen. Og når det gjaldt ting som å velge farge, for eksempel, så var det en prosess som måtte gå sin gang på ny. Var den ene eller den andre fargen, bedre? Det nyttet ikke bare å forsøke å huske hvilken farge vi hadde kjøpt i går. Kanskje var en annen farge bedre.

Det var heller ikke bare sand og armatur som skulle kjøpes. Det var mye, mye mer, takrenner, metalldingser, ditt, datt, fullt av ting jeg verken husker eller kan navnet på. Symptomatisk tok det en halv time bare å komme gjennom kassen. Altså ikke stå i kø, få skannet varene og betale. Høydepunktet i min ulykke – som jeg vil kalle det, Olia ville jo mene at også hun måtte gå i butikken hele dagen, og bli sliten av det, men hun liker det jo, så ulykken er min, vil jeg si – var da vi fant gårsdagens varer, da vi var kommet helt rundt, og var klar til å betale, omtrent.

Alle fire vognene er våre. En halv time tok det å skanne gjennom alle varene som ligger på dem. I tillegg kommer en 20 sekker sand som lå ute på en palle, og ventet.

Tro ikke at det nå bare var å sjekke om vi hadde husket alt, og eventuelt ta med oss de av gårsdagens varer vi hadde glemt. Nei, for av noen typer varer hadde Olia valgt enn annen type enn i går, og da måtte hun bruke tid på å velge og være i tvil om hvem av dem som var best. Så ville hun legge de øvrige varene tilbake på plass, i butikken som er så stor at det kunne gått trikk fra den ene enden til den andre. En halv time brukte hun på det. Fordi hun fant et par ting som fristet henne på veien…

Da var min tålmodighet spist opp. Det er ikke ferie, dette, det er arbeidsleir. Hvorfor reiste jeg til Kiev for et par dager, for dette?

Men det hører jo med til å være gift. Da har man ikke bare seg selv. Og ute på datsjaen, ble humøret straks bedre. Der står frukttrærne i blomst, der skinner solen. Det tok lang og ekkel tid å bære alle varene fra bilen til datsjaen, selv om den parkerte like ved gjerdet. 12 sekker sement og 20 sekker sand krever sitt, ved siden av alt det andre.

Så gav Olia seg i gang med å rydde inne, mens jeg fortsatte evighetsprosjektet med stubben i hagen. Jeg fikk gravd frem fem-seks store røtter, og hogd dem av, men stubben var fremdeles ikke til å rikke.

Den mye omtalte stubben…

Jeg koblet av og hvilte med å sage ned noen kvister og trær.

Da er det mer effektivitet over Olias arbeid. Da jeg var der onsdag var huset fullt av skrot. Nå var det tomt, og skrotet på bakken utenfor. Det hjemmelagde dusjskuret ved siden av kjøkkenet, ute, var også revet ned. Jeg likte ikke det så godt, jeg ville gjerne beholde dusjskuret, men Olia lovet meg at det kom til å bli veldig fint når vi fikk malt kjøkkenet hvitt. Og kjøkkenet fikk jeg jo beholde. Olia ville rive det også, falleferdig som det er.

Her er hva Olia (sammen med arbeidskaren Rustam) fikk ryddet ut, dagen hun var uten meg på datsjaen.

Det er lang vei til mye, fra datsjaen, så vi får en fin følelse av tid. Effektivitetstyranniet fra hjemme, gjelder ikke. Å gå bort med søpla er en rusletur på flere hundre meter. Vi har virkelig mye søppel på datsjaen vår, det meste som er der, skal bort. Så vi blir vant med å bære langt og tungt, slik det overveldende flertall mennesker har gjort og fremdeles gjør.

På veien til søppelkassene går vi forbi den ene frukt- og grønnsaks- og blomsterhagen vakrere enn den andre. – Vi må ha et navn på datsjaen vår, foreslår jeg for Olia, som straks er med på ideen og kommer opp med en rekke forslag. De fleste med hennes familienavn med i navnet, siden «dere hadde casa Salen», som hun sa. Nå var det deres tur. Jeg ville imidlertid ha et mer russisk navn, som de gamle palass og gods i tsartiden, og hun var straks med på denne ideen også. «Sommerpalasset», var forslaget, på russisk.

Det navnet er riktignok opptatt. Jeg ville ha vårt eget, riktignok inspirert av de gamle, men altså vårt eget. Jeg nevnte Tolstojs,?? Polnaja, jeg husker lydene i det første ordet, sånn halvveis, og kjennet det straks igjen når jeg ser det, men klarer ikke gjengi det. – Polnaja, er fint, sier Olia. «Skatjesjnaja polnaja «‘ det blir navnet, om jeg har stavet det noenlunde rett. «Eventyrhagen».

Kjøkkenskuret, etter at dusjveggene ved siden av er revet ned.

Det passer veldig fint. Så får vi det lille, røde eventyrhuset i den, Eventyrskogen i utkanten av den, og Kjøkkeneventyret, som det lille skuret kjøkkenet er. På russisk blir det enda bedre, og det er russisk vi kommer til å bruke. Polnaja er ikke bare hage, men en stor prakthage, en velstelt dal, stort, og veldig fint og ordentlig. Det passer jo komisk til vår datsja, som den ser ut nå. Skogen heter på russisk Les prekliutsjenii, direkte oversatt: Skogen av eventyr. Veldig bra.

På ny ble det mørkt før vi kom oss hjem. På ny var det ikke mer å gjøre enn å spise og sove. Og på ny var moren bekymret fordi vi var blitt så lenge. Det hadde hopet seg opp med middag og lunsj, så det var mer enn selv vi kunne spise, med appetitt bygget opp gjennom en lang dag.
Det blir ikke mye fritid på meg, denne lille svippturen til Kiev. Det er mer av en arbeidsleir, arbeidsleir i Olias eventyrhage. Og det er som hun sier: skal du ha glede av den, må du også arbeide på den. Hun oppdrar meg godt.