Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.