Handletur

I dag bremset jeg opp bakingen til frokost. For første gang i ferien var det brød fra dagen i forveien, og tidligere. Men det var egg og te, og gode greier. Konemor Olia spiste uansett middagsrester, hun hadde kokt opp et lass med poteter, som hun så ofte gjør, slik at hun lett og raskt kan varme dem opp i dagene som kommer. Irina og jeg var ikke på tur i terrenget i dag, i stedet var vi med konemor på handletur.

Planen var bygg og bo på Brueland så Olia kunne kjøpe en del vi manglet til takrennen, men planen ble endret så vi kunne reise til Kvadrat og kjøpe klær. Det skal leserne av bloggen få være i fred for. De første årene Olia var i Norge jobbet hun, og stakk gjerne innom butikker på vei hjem, for å kjøpe et eller annet. Nå går det lang tid mellom hver gang. Og hun minner litt om en fisk som endelig, endelig vender tilbake til vannet etter all den tid på land.

Hun var på Kvadrat i timevis. Kjøpte klær til meg og til seg selv. Jeg holdt ut den første stunden, var med og prøvde et par plagg, så var Irina og jeg rundt og gjorde andre ting. Hun er i ferd med å få inn en del nye ord: Bolsjoj, som betyr stor, og rabotaet, som betyr «arbeider», men russerne bruker det også der vi på norsk ville sagt «fungerer», «virker» eller «funker». Det er en svær kran og bygger hus i nabolaget. Kran er det samme på norsk og russisk, forskjellen er bare skarre-r’en, og Irina er i stand til å si bolsjoj kran rabotaet. Den store kranen arbeider. – Botaet, sier hun om rabotaet, eller bare bet. Men det er ingen tvil hva hun mener.

Nå klarte hun også å hekte bolsjoj på den store lekekulen hun balanserte på utenfor Kvadrat. Det kan se ut som dagens barn erstatter trær, fjell og stein med klatreapparat og lekekuler. De er mange steder, disse kulene, og barna klatrer på dem og hopper på dem, slik vi hoppet og klatret på steiner i våre dager. Lille Irina gjør begge deler, og med like stor iver. – Bolsjoj, sa hun, da hun stod på den store kulen, enda vi snakket norsk, og det var andre barn omkring. Vi fikk rikelig tid med å klatre og lekse, så lenge konemor Olia var og handlet.

På vei hjem kjørte vi innom Mege og kjøpte mat, og bygg og bo for delen til takrennen vi manglet. Konemor var i strålende humør etter alle klærne vi hadde fått kjøpt, og laget sannelig pannekaker etter vi hadde spist rikelig med kylling. Irina og jeg trakk ned i kjelleren, og peisen, mens Olinka var igjen oppe med studiene sine, eller hva hun valgte å bruke tiden sin på.

 

 

Tur til Nærbø i ny bil – Kia Soul Electric i bruk

Nå har regnet kommet til Rogaland. Grått, trist, høstregn. Alt er vått, himmelen er hvit og grå, det blåser og er kaldt og surt. De i overkant fine sensommerdagene vi har hatt så lenge nå er det slutt på. Kortbuksen må inn i skapet, selv for en som tviholder på varme og sommer, slik som jeg. Turer med Irina i vognen eller i bæremeisen vil fremover være mer realistiske. Det har vært trolsk, nesten magisk og unaturlig vakkert å gå, så å si alene på solrike hverdager, mens den virkelige verden er på jobb.

I går hadde vi den reelle dåpsturen, jomfruturen, for vår nye bil, Kia soul Electric. For første gang var min kone, Olia, og vårt lille barn, Irina, med i bilen. Hjem fra bilforretningen kjørte jeg alene, da teller det knapt. Programmet var å hente et barnesete, kjøpe litt klær og andre ting vi kanskje trengte, kanskje stikke innom NAV så Olia kunne kopiere litt, litt forskjellig, og på Jærsiden fra Ganddal.

Det er uvant å kjøre automatgir etter et halvt liv med manuell. Foten beveger seg mot clutchen, som her er bremsen. Det er noe uvirkelig av at bilen triller av seg selv når man setter den i Drive, og at den står av seg selv i bakker. Jeg kjenner heller ikke helt størrelsen på bilen, og er ikke familiær med ryggekamera, så å snu bilen i gaten vår her ble kronglete og tungvint. Nedover Elgveien gled det imidlertid fint, og oppover Kvernelandsveien føltes det allerede naturlig og vant å kjøre bilen.

Den går som en drøm. Den er lynrask på gassen. Oppvarmet ratt syntes jeg var noe stort tull, før jeg prøvde det selv, og fant at det var riktig så behagelig. I kaldt og surt høstregn er bilen også kald og sur, det dugger på rutene, og er ekstra, små vanskeligheter alle veier. Men varmeapperatene og varmepumpen fikk snart skikk på tingene, og behagelige kjøreforhold.

Huset vårt står halvoppusset i høstregnet. To vegger er uten kledning, men med nye plater og etterisolering. En vegg er uten kledning, og med gamle plater, altså ikke skiftet helt ut og etterisolert ennå. Det tar lang tid å få det gjort. I den lange finværsperioden vi nettopp hadde, ble både Olia og håndverkeren småsyke, slik at det gikk 2-3 dager tapt. De nye plankene ligger klare i oppkjørselen. I garasjen er asfaltplater og glava. Alt er kjøpt inn og klart. Det er bare å få det opp.

Oppussingen har gitt Olia blod på tann. Hun er interessert i andre gamle hus å kjøpe, og pusse opp. Økonomisk er vi neppe i stand til det ennå, men det forhindrer ikke Olia i å følge med på markedet, hun har til og med vært på en visning, og fulgte med på en budrunde for et hus i gamle Stavanger. Nå kunne vi kombinere kjøreturen vår med å se på ulike hus i mer landlige omgivelser, ute på Jæren.

Derfor kjørte vi fra Klepp stasjon over Laland, og ned til Tu og Kåsen, for å komme til Bryne. På veien svingte vi også av lite grann for å sjekke tilstanden til huset min avdøde bestemor og bestefar en gang eide, jeg tror det er revet og bygget opp igjen. Det er veldig forandret fra sånn det var, også siden kommunen har bygget så mye om i området rundt, og ekspropriert eiendom fra oss. Der det før var gjerde, trær og hage, er det nå veier. Kåsen er ikke som det var.

Så kjørte vi videre, ned til Bryne og M44, der vi bestemte oss for bare å kjøre videre. Olia har kjøpt spikerpistol, hun kjøpte den fra en fra Nærbø, så nå kunne vi jo se hvordan Nærbø så ut. I ny bil rørte vi ingenting, ingen radio, på displayet var kartet som er der som standard. Olia snakket og snakket, Irina sov, trygt og godt.

Også Nærbø er forandret. Det vokser til med moderne hus, rekkehus og fancy bygninger også der, skjønt, den gamle skolen må være den samme. Sentrum må vel være større enn det har vært. De har fått rundkjøring, og greier.

Vi kjørte bare gjennom, og snudde. Olia hadde på veien fått øye på et hus til salgs, vi ville se nøyere på det. Det gjorde også at vi måtte kjøre samme vei tilbake, noe jeg ikke liker. Alltid nye veier er mottoet for meg.

Huset til salgs var en gammel kombinasjon av butikk i underetasjen og privatbolig over. Sånn var det mange av her hos oss tidligere, praktisk å bo like over jobben, men det er langt færre som velger en slik løsning for livet sitt, nå. – Alt er på internett, sier Olia.

Huset lå ved siden av en elv, og like ved hovedveien. Det er praktisk når man har ting å selge, upraktisk når man vil ha et sted å bo. Irina våknet også av at vi stanset, og løp og ramlet rundt på gårdsplassen, klar til å utforske alt mulig.

For å unngå å kjøre samme Jærvei hjem igjen, det er vel E39, så smatt vi straks til venstre, inn det som viste seg å være en blindvei. Blindveien var riktignok skiltet, men var så skikkelig bygget og hadde fartsgrense på seksti, det var jo nesten utrolig at en slik vei skulle føre ingen steder. Som den gjorde. «Følg skiltet, Eivind, nordmenn spøker aldri med slike ting», sa Olia.

Så svingte vi inn til Salte, til Orre, alle nye veier vi kunne finne. Vi havnet på samme vei jeg sykler under Nordsjørittet, og kom ved den store rundkjøringen på sørsiden av Klepp fra den fjerde veien, den vi «aldri» kommer fra. Deretter var det til Jærsenteret, det som egentlig var målet for den lille turen vår. Olia ville kjøpe klær til meg.

Det gjorde hun til gangs. Flere tusen kroner, og mange forskjellige plagg. Det er sjelden hun har både mann og visakort tilgjengelig på en gang. Vi snappet med oss en jakke til henne også, i tillegg til alt vi fant til meg. Lille Irina koste seg i butikken, og løp rundt mellom plaggene, og nysgjerrig på speilene.

Den lange jærturen vår med omvisning og kronglete kjøring tok 5 mil av de cirka 15 bilen er villig til å gå på en lading. Det er rikelig med energi igjen. Fortsatt er jeg så usikker på bilen at jeg driver ikke rundt og trykker på knappene for å teste dem, jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner frem til informasjon om hvor nærmeste ladestasjon er, hvor økonomisk jeg kjører, hvordan jeg skal høre radio og musikk, ting jeg vet bilen kan, men som vi ikke gjør ennå.

Det var veldig koselig å ha kone og barn i egen bil, som en voksen mann. Når jeg kjører bilen kommer jeg ikke på at den er elektrisk. Den er veldig behagelig å kjøre, veldig behagelig å sitte i. Mitt førsteinntrykk er som da jeg prøvekjørte den, at dette er en veldig god bil. Fortsatt er jeg overbevist om at jeg har gjort et godt kjøp, og med tiden blir jeg mer overbevist, ikke mindre.

Rolig lørdag med Olia i Kiev

– Gå ut og kos dere, sa mor til Olia i dag. – Jeg skal passe Ira, kom hjem ikke senere enn klokken syv.

Klokken var da omlag tolv. Jeg hadde spist en kraftig frokost, selv etter ukrainsk standard: En mandig porsjon paprikasj, paprika, tomater og ganske mange egg, fulgt av en god porsjon ukrainsk borsj, som vanlig med rikelig av oksekjøtt og rødbeter. Jeg var med andre ord stappmett.

Planen var at vi skulle til Arsjan, handlesenteret, men på veien ville Olia gå nedover Lesu Ukrainka for å se på rosene som er plantet der. Hun er svært begeistret for roser for tiden, og bestilte latterlig mange etter å ha blitt beruset av rosene langs traseen for fotgjengere i midten av den brede veien.

Jeg skal skrive en mer utfyllende post, men er trøtt, og skal sove.

Jeg vil tipse om en artikkel i the Guardian, det er den beste jeg har lest om krisen siden jeg kom hit.

Hybris

Nå har høstregnet kommet til Rogaland. Det pøsregner utenfor, og i lyset fra gatelyktene kan vi se greiner på trærne svinge seg hit og dit i vinden. Høstjevndøgn har vært, selv om klokken er 2028 akkurat nå, er det helt mørkt ute. I dag var min første dag på jobb etter fødselspermisjonen.

Jeg var full i lykke. Alt går bra, bra, bra, sa jeg, veldig bra, sa jeg. Laget mitt vinner i fotball, til og med bedriftslaget har vunnet alle kampene i høst, og kapret tredjeplassen i serien, og vår vesle Irina er bare gull og kjærlighet, velstand og glede.

Så kjører jeg hjem fra jobb, jeg har lånt bilen av mor, fikk låne den for å reise på Potetfestivalen på Bryne. Olia var med, enda hun sa hun var trøtt og sliten, og neppe orket å gå i noen butikker. Lille Irina var også med, trygt plassert i bilstolen, og siden i Bebeto, som vi kaller den, overdelen til en vogn, der vi hadde med overdelen, ikke vognen, fra Kiev. Den la vi i en handlevogn, og så kunne vi tusle rundt på M44 på Bryne, med veslegullet trygt i søvn, og ennå ukjent med jenters merkelige glede i handling. Jeg trenger knapt nevne at Olias trøtthet forsvant øyeblikkelig med en gang hun kom i kontakt med en butikk, og kom tilbake for fullt straks handlingen var overstått. Men hun var glad, hun fikk gjort mange kupp. Som jeg sa til henne etterpå, – du vil ikke ha 30 % rabatt, du vil ha 30 % av prisen.

Olia i sitt ess.

70 prosent rabatt er interessant for henne. Da slår hun til gjengjeld til som en hauk. Ingen vare er trygge, når de er på godt nok tilbud.

På vei til jobb i dag lugget det liksom litt i bilen, den rant liksom ikke i nedoverbakkene, det var som om håndbrekket hadde hengt seg opp, eller den på andre måter var gått i brems. På motorveien var det ubehagelig, det var like før jeg valgte å ikke kjøre inn på den. Men i morgentrafikken er det leit å måtte svinge av veien unødig, og måtte komme seg inn på den igjen. Dessuten var det bare et kort stykke på motorveien. Jeg kjørte forsiktig. Det gikk heldigvis rimelig bra, til jobb.

Hjem igjen skulle jeg ikke hjem, men til mor. Da er det et lenger stykke på motorvei. Oppe på toppen, like før det går ned til den nye rundkjøringen på jærveien, lugget det skikkelig i femte gir. Nå var det ikke snakk om annet enn å komme seg til side, og få sjekket hva som var galt. Jeg hadde jo sjekket på jobb også, men ikke funnet noe (og åpenbart ikke lett godt nok!).

Det var ikke bare punktert. Dekket var flerret av. Det var guffent.

Så måtte jeg i kast med fullt av ting jeg ikke kan. Jeg har ikke skiftet dekk på bil siden jeg var tenåring, ikke siden jeg flyttet hjemmefra. Med mor på telefonen til å forklare, var det også så som så med håp om å få det til. Det ville nok være lurt å satse på en hvilken som helst annen kombinasjon, enn at mor skulle forklare meg, over telefon, hvordan man skifter dekk.

– Spør etter hjelp, var kanskje det mest fornuftige hun sa. Jeg liker ikke det heller, jeg synes det er svært ubehagelig, det er mye bedre å gi hjelp, enn å be om det.

Heldigvis hadde jeg fått kjørt inn like ved grønnsaksboden på Skjæveland, den som heter Skjæveland, ikke det større gårdsutsalget på andre siden av veien, og litt lenger borte. Uansett, så var det folk der. Og jeg måtte jo spørre, jeg stod jo helt fast der, med bilen. – Vet du hvordan denne jekken, spurte jeg en kar, en østlending. Det visste han, og det forklarte han meg. Det var så opplagt, at det var pinlig å ha spurt.

Meg hjalp det selvfølgelig ikke så enormt å vite hvordan jekken virket. Jeg greide uansett ikke å feste den noe særlig, og måtte på ny ringe til mor, som på ny heller ikke greide å forklare det noe særlig.

Gudskjelov kom karen fra Østlandet kjørende til meg, for å hjelpe. Gudskjelov, han var sendt fra høyere makter, helt nødvendig. Som det så ofte går, prøvde jeg å gjøre tingene selv, ikke være helt håpløs, men det endte opp med at han gjorde praktisk talt alt, uansett. Han skiftet hjulet, man kan si det så sterkt. Jeg tenkte jeg måtte be om navn og adresse, og sende ham blomster, det var det verdt. Men jeg var nok for sjenert til å spørre, så jeg sa bare takk, og tok ham i hånden. Det så nok i det minste ut som jeg mente det.

Arbeidsleir i Eventyrhagen

Jeg reiste ned hit for en liten ferie og for å være tett på begivenhetene i Ukraina. Slik har det ikke gått. Min kone, Olia, har vært igjen i Kiev siden påsken. Og nå har hun bestemt seg for å få i stand datsjaen hun og søsteren arvet, og som hun kjøpte søsteren ut av. Da er det ingen bønn. Jeg må være med.

Og alle planer om treningsprogram i anlegget i Hydropark og om å følge nyheter på Internett og spasere rundt i byen og spise mye mat, går fløyten.

I forgårs sympatiserte hun med meg, og reiste ut alene, da jeg sov på formiddagen. I går var en dag vi slappet mye av hjemme. Det jeg skrev om at planene jeg hadde om å spise mye mat, gikk fløyten, det stemmer ikke helt. Hjemme i leiligheten er serveringene til mama Irina like overdådige som alltid. Det er behov for å hvile etter dem. Og en vanlig dags spørsmål, er om jeg skal ta turen ut før eller etter den kraftige suppen til lunsj. I går var svaret på spørsmålet å gå ut etter. Da var klokken blitt tre-fire.

Og vi gikk ikke på noen romantisk spasertur, eller til Hydropark. Vi reiste til Episenter.

Episenter er en megabutikk. Det er en lagerhall av alle slags byggevarer, en flyplass av ting små og store og enormt store ting å få kjøpt. Slike forretninger har vi ikke i Norge, men de er ikke helt uvanlige her. Ikea selger møbler, og småting å ha i hus, her selger de absolutt alt som kan tenkes å brukes i byggearbeid, oppussing, – ja, og så treningsutstyr, og enormt med lang e og lang o mye mer. Det er farlig å gå dit med Olia.

Vi reiste altså litt utpå ettermiddagen. Det var sol og fint vær. Vi spaserte og var glade. Vi satte oss i en marsjrutka, de små minidrosjene eller minibussene som er så karakteristiske og koselige her borte. Vi humpet i vei kanskje 20 minutter, eller noe slikt, kanskje mindre. Så kom vi til en svær trafikkmaskin, som det heter, mange veier med mange felt, som går i kryss og tvers i sving og bro. Der gikk vi av.

Så surret vi oss på riktig vei, og gikk ytterligere 10 minutter bort til Episenter.

Da vi var ferdige, var det helt mørkt. Med alt jeg vet i dag, er det en kraftig overdrivelse å si vi var ferdige. Vi hadde funnet en rekke med ting, virkelig mange ting, som kan brukes i restaurering av hus og datsjaer, de lå klar på handlevognen og ytterligere en vogn for tunge ting og en vogn til for sement. Vi var der i tiiiiiiiiiiiiimevis, og jeg hater det.

Klokken var sikkert halv elleve da vi kom hjem. Det var å spise, sjekke nyheter og legge oss. Nyhetene var aldeles fryktelige, som jeg skrev om i gårsdagens post.

Morgenen etter, som altså er i dag, var det så vidt tid til å våkne, før vi skulle ut igjen. Vi måtte betale for varene, det hadde vi ikke gjort ennå, det var også noen småting vi ennå manglet, sandsekker og armatur, altså virkelig store ting, og vi skulle kjøpe alt samlet og få kjørt det ut til datsjaen. Olia er fantastisk når det gjelder slike prosjekt, hun ser ikke at dette er umulig, hun går bare i gang, og får det gjort. Det er svært, svært, svært mye å gjøre på datsjaen for å få den noenlunde beboelig og i stand, hun satser på å få det alt sammen gjort før hun reiser hjem 8. mai. Utrolig.

Derfor er hun ivrig om morgenene, og vil avsted med en gang. Jeg fikk heldigvis bremset henne litt, så jeg fikk skrevet gårsdagens innlegg før hele dagen forsvant, og også få en oversikt over nyheten. Men klokken halv ti var vi av gårde.

Og klokken halv fire var vi ute av butikken.

Det er det verste jeg vet, jeg tenkte litt på det, det er ingenting som er verre for meg enn å være i slike butikker. Å være hos tannlegen kan jo for eksempel være litt morsomt, selv om det gjør vondt. Og så blir man jo ferdig etter en stund, hos tannlegen.

På gigantmarkedet Episenter begynte ulykken da den ene vognen med handlevarer vi hadde klar fra i går, var vekk. Olia var rasende over elendig, ukrainsk kundebehandling – uriktig, for øvrig, varene var bare lagt unna et annet sted og på en annen vogn – jeg var fortvilet over at vi måtte gjøre denne handlingen på ny. Tro ikke det gikk raskere andre gang. Vi måtte huske hva som egentlig lå på denne vognen. Og når det gjaldt ting som å velge farge, for eksempel, så var det en prosess som måtte gå sin gang på ny. Var den ene eller den andre fargen, bedre? Det nyttet ikke bare å forsøke å huske hvilken farge vi hadde kjøpt i går. Kanskje var en annen farge bedre.

Det var heller ikke bare sand og armatur som skulle kjøpes. Det var mye, mye mer, takrenner, metalldingser, ditt, datt, fullt av ting jeg verken husker eller kan navnet på. Symptomatisk tok det en halv time bare å komme gjennom kassen. Altså ikke stå i kø, få skannet varene og betale. Høydepunktet i min ulykke – som jeg vil kalle det, Olia ville jo mene at også hun måtte gå i butikken hele dagen, og bli sliten av det, men hun liker det jo, så ulykken er min, vil jeg si – var da vi fant gårsdagens varer, da vi var kommet helt rundt, og var klar til å betale, omtrent.

Alle fire vognene er våre. En halv time tok det å skanne gjennom alle varene som ligger på dem. I tillegg kommer en 20 sekker sand som lå ute på en palle, og ventet.

Tro ikke at det nå bare var å sjekke om vi hadde husket alt, og eventuelt ta med oss de av gårsdagens varer vi hadde glemt. Nei, for av noen typer varer hadde Olia valgt enn annen type enn i går, og da måtte hun bruke tid på å velge og være i tvil om hvem av dem som var best. Så ville hun legge de øvrige varene tilbake på plass, i butikken som er så stor at det kunne gått trikk fra den ene enden til den andre. En halv time brukte hun på det. Fordi hun fant et par ting som fristet henne på veien…

Da var min tålmodighet spist opp. Det er ikke ferie, dette, det er arbeidsleir. Hvorfor reiste jeg til Kiev for et par dager, for dette?

Men det hører jo med til å være gift. Da har man ikke bare seg selv. Og ute på datsjaen, ble humøret straks bedre. Der står frukttrærne i blomst, der skinner solen. Det tok lang og ekkel tid å bære alle varene fra bilen til datsjaen, selv om den parkerte like ved gjerdet. 12 sekker sement og 20 sekker sand krever sitt, ved siden av alt det andre.

Så gav Olia seg i gang med å rydde inne, mens jeg fortsatte evighetsprosjektet med stubben i hagen. Jeg fikk gravd frem fem-seks store røtter, og hogd dem av, men stubben var fremdeles ikke til å rikke.

Den mye omtalte stubben…

Jeg koblet av og hvilte med å sage ned noen kvister og trær.

Da er det mer effektivitet over Olias arbeid. Da jeg var der onsdag var huset fullt av skrot. Nå var det tomt, og skrotet på bakken utenfor. Det hjemmelagde dusjskuret ved siden av kjøkkenet, ute, var også revet ned. Jeg likte ikke det så godt, jeg ville gjerne beholde dusjskuret, men Olia lovet meg at det kom til å bli veldig fint når vi fikk malt kjøkkenet hvitt. Og kjøkkenet fikk jeg jo beholde. Olia ville rive det også, falleferdig som det er.

Her er hva Olia (sammen med arbeidskaren Rustam) fikk ryddet ut, dagen hun var uten meg på datsjaen.

Det er lang vei til mye, fra datsjaen, så vi får en fin følelse av tid. Effektivitetstyranniet fra hjemme, gjelder ikke. Å gå bort med søpla er en rusletur på flere hundre meter. Vi har virkelig mye søppel på datsjaen vår, det meste som er der, skal bort. Så vi blir vant med å bære langt og tungt, slik det overveldende flertall mennesker har gjort og fremdeles gjør.

På veien til søppelkassene går vi forbi den ene frukt- og grønnsaks- og blomsterhagen vakrere enn den andre. – Vi må ha et navn på datsjaen vår, foreslår jeg for Olia, som straks er med på ideen og kommer opp med en rekke forslag. De fleste med hennes familienavn med i navnet, siden «dere hadde casa Salen», som hun sa. Nå var det deres tur. Jeg ville imidlertid ha et mer russisk navn, som de gamle palass og gods i tsartiden, og hun var straks med på denne ideen også. «Sommerpalasset», var forslaget, på russisk.

Det navnet er riktignok opptatt. Jeg ville ha vårt eget, riktignok inspirert av de gamle, men altså vårt eget. Jeg nevnte Tolstojs,?? Polnaja, jeg husker lydene i det første ordet, sånn halvveis, og kjennet det straks igjen når jeg ser det, men klarer ikke gjengi det. – Polnaja, er fint, sier Olia. «Skatjesjnaja polnaja «‘ det blir navnet, om jeg har stavet det noenlunde rett. «Eventyrhagen».

Kjøkkenskuret, etter at dusjveggene ved siden av er revet ned.

Det passer veldig fint. Så får vi det lille, røde eventyrhuset i den, Eventyrskogen i utkanten av den, og Kjøkkeneventyret, som det lille skuret kjøkkenet er. På russisk blir det enda bedre, og det er russisk vi kommer til å bruke. Polnaja er ikke bare hage, men en stor prakthage, en velstelt dal, stort, og veldig fint og ordentlig. Det passer jo komisk til vår datsja, som den ser ut nå. Skogen heter på russisk Les prekliutsjenii, direkte oversatt: Skogen av eventyr. Veldig bra.

På ny ble det mørkt før vi kom oss hjem. På ny var det ikke mer å gjøre enn å spise og sove. Og på ny var moren bekymret fordi vi var blitt så lenge. Det hadde hopet seg opp med middag og lunsj, så det var mer enn selv vi kunne spise, med appetitt bygget opp gjennom en lang dag.
Det blir ikke mye fritid på meg, denne lille svippturen til Kiev. Det er mer av en arbeidsleir, arbeidsleir i Olias eventyrhage. Og det er som hun sier: skal du ha glede av den, må du også arbeide på den. Hun oppdrar meg godt.