Møte i foreningen Rogaland – Novgorod

Det skjer så mye provoserende i Ukraina, og i verden. Søndagens ufattelige ulykke i Middelhavet, 800 mennesker drept. Afrikanere, uten navn og ansikt for oss, fra Libya, Nigeria, Sudan, Somalia, Syria også, hver av dem hadde betalt minst 500 dollar for sjansen til å komme seg til Europa i denne overfylte båten. Årsaken til at de ville forsøke denne vanvittige reisen er kriser vi delvis er skyld i. Libya var det vi som bombet. Hvor mange var det egentlig som fulgte med på hva som skjedde der? Kan vi stole på at regjeringen vår gjorde det?

Folk jeg har snakket med de siste dagene har ikke hørt om de fire drepte i Kiev den siste uken, at de er en del av 10 opposisjonspolitikere og journalister som er dødd under uklare omstendigheter. De har heller ikke hørt om de vanvittige lovene som er vedtatt, lover som forbyr diskusjon om historien. Det er så totalitært som det blir. Når statsmakten tar monopol på historien, da vil den også ha monopol på tenkningen i landet. Ukraina er et land som vandrer ut i mørket, det er ikke mye håp der nå.

Jeg har hovedfag historie, og reagerer sikkert mer på det enn andre. Det gjør meg fysisk vondt. Jeg synes det er et ufattelig overgrep. Det er som om en statsmakt i Norge skulle forby 17 mai, gjøre Quisling til helt og Gerhardsen, så hardt rammer de nye lovene Ukrainas befolkning i øst. Det lukker døren for gjenforening. Har man den minste sympati for befolkningen på Krim, ønsker man at landet aldri skal tilbake til Ukraina. Lovene er et direkte angrep på deres identitet. Det er ikke mye som er styggere. En statsmakt som omdefinerer historien ved lov, og så sletter alle spor, forbyr diskusjon, gjør motargument straffbart, det er ikke lett å finne noe sidestykke i nyere historie. Man må tilbake til Sovjettiden, som Ukraina vil vekk fra. Ikke på denne måten, skulle vi sagt til dem, var det verdighet i oss.

Men vår verdighet strekker seg ikke lenger enn at vi lukker øynene, og ser en annen retning, når utviklingen ikke går som vi hadde tenkt i land vi ville støtte. Det var stor oppstand da Ghadaffi bombet Bengazi, jeg vet ikke hvor mange sivile som døde i denne bombingen, kanskje var det 800? Samme antall som nå døde i båten som havarerte, en båt som aldri ville seilt ut om Libya var en stat som fungerte. I Europa er vi ikke i nærheten av å ta i mot så mange flyktninger som vi skaper. Russland har tatt i mot en million flyktninger fra Ukraina. Hvor mange flyktninger har Europa tatt i mot fra hele verden? Hvor mange har USA tatt i mot?

Det var deilig å være på møte i foreningen Rogaland – Novgorod på søndag. Det var deilig å snakke om Russland, uten å måtte forsvare noe, forklare noe. Bare snakke helt vanlig, med vanlige mennesker. Dette er en forening som har eksistert i mange år, og som jeg burde ha hørt om, men aldri har bitt meg merke i. De har noen samlinger i året, reiser av og til til Russland, har ikke noe mål eller visjon eller noe slikt, annet enn å samles.

Søndag var vi i direktørboligen til den gamle tinnfabrikken i Stavanger, det vil si det var ikke boligen, men kontorbygningen. Ærverdig og fin, fra en tid det var forskjell på folk, direktøren hadde eget kontor og eget toalett, og egen trapp, kom du inn dit, skulle du vite hvem du var. Det var mer snakk om denne direktørbygningen, og om tinnfabrikken og gamle Stavanger, enn om Russland.

Det gjorde godt. Verden er mer enn død, sensur og krig. Dette var folk som bare ville samles, spise litt middag sammen, synge litt, snakke litt, mimre litt. Det var 4-5 russere der, alle kvinner. Mange med norske ektemenn, men jeg vet ikke med alle. En av dem var fra Estonia, fra Narva. Hun var sint over hva det var blitt med byen hennes etter Sovjetunionens oppløsning og Estonias selvstendighet, stedet er forfalt, det blir ikke tatt vare på. En gang var hun stolt over å være derfra, hun sa alle var det, det status. Nå følte hun at hun ikke hørte hjemme der, at hun ikke hadde noe hjemsted. Hun følte seg ikke helt velkommen i Norge heller. Av og til liker jeg det, av og til hater jeg det. Her snakker hun på vegne av mange innvandrere, det har jeg fått mer innsikt i etter selv å ha blitt gift med en.

Det var veldig kjekt for meg å snakke russisk med alle disse folkene. Blant de norske var russiskkunnskapen sparsom. Det var en som snakket som jeg, noen som kunne litt, de fleste kunne ingenting. Blant de russiske snakket alle godt norsk, så nær som en. Jeg tror hun var kontaktpersonen i Novgorod, jeg fikk ikke helt tak på alt, det var min første kveld i denne forsamlingen. Denne kvinnen skulle reise videre til Barcelona neste dag, og holdt en tale, full av følelser, som bare russerne kan det. – Jeg er så glad i dere alle sammen, sier hun, og det er ingen tvil om at hun mener det. Russerne gir så mye i vennskap, når man tilbyr dem det.

Det finnes også et kynisk, grisk og farlig Russland. Det er det politiske Russland, det økonomiske, representert av eliten. Der må man være ulv for å overleve, blant ulver, vær ulv selv, er et ordtak de har. I Sovjettiden var det dette Russland de fleste så, i hvert fall her i vest.

Nå er dette endret, med åpenhet og innvandring. Vi skal være sjeleglade for det, for sjansen til å lære menneskene å kjenne. De er langt fra så umenneskelige som politikerne som styrer dem, de er smilende, kjærlige og varme, og med et svært sterkt ønske om at folk skal ha det godt rundt dem. Slik er det også med de jeg har møtt i Ukraina. Det er akkurat det samme der. Førsteklasses mennesker, elendige politikere, skruppelløse businessfolk.

Dessverre er det de siste som har makten. Men om det en gang får roet seg, er det millioner av mennesker klare til å synge sammen og spise middag sammen, til bare å ha det helt vanlig igjen. Jeg tror mange er møkkalei krigen, ødeleggelsene og hatet.

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?