Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Et lite sykehusopphold

I går hadde jeg min debut i Sykebil. Jeg skal ikke gå mye i detaljer her, dette er Internett, åpent for alle. Det holder å si at jeg nå en gang ble lagt inn i denne sykebilen, kjørt til legevakten på Klepp, og videre til sykehuset i Stavanger.

Det er andre gang jeg er på sykehus. Alltid er jeg der på grunn av ting som lett kunne vært unngått, men så unngår jeg dem ikke, og må dit. Det følger av dette at jeg egentlig er ganske frisk når jeg kommer dit, og i alle fall etter litt veldig enkel behandling.

Denne gangen holdt det med litt kvalitetssjekk av kroppen min, og en god del vannglass og eplejuice å drikke. Fremgangen fortsatte da jeg kom hjem igjen (forresten allerede i bilen, på vei hjem, med mor og søster Tone som kjøpte cola og dajm – sjelden), og ble overlatt til superpleieren: min kone Olga.

Her ble det utover kvelden ukrainsk suppe og mer ukrainsk og norsk mat, mye søtsaker, mye fett. Og så mye hvile og omsorg og kjærlighet. Det hjelper enormt. Enten man er syk eller ikke.

To måter å løse problemene med sykefravær på

Morgennyhetene på NRK brakte med seg to nye løsninger på problemene vi har med sykefravær her i landet. Den ene løsningen kom fra Harstad kommune, og var et typisk forslag fra den type folk som griper tak i et problem ved å skifte navn på det. Det finnes en del slike, og de blir pussig ofte byråkrater har jeg lagt merke til. Deres løsning gikk ut på at det heretter ikke skulle hete «sykefravær» og «langtidssykemeldt», men «friskhetsnærvær» og «langtidsfrisk». De hadde selvsagt også funnet frem til en definisjon på hva som skulle til for å bli langtidsfrisk, om det var at over en treårsperiode skulle du ikke ha fravær siste to år, eller hvordan de nå definerte det. Jeg har alltid kalt dette enkelt og greit «frisk», og hadde kommet til å fortsette med det selv om jeg bodde i Harstad.

Da var det noe mer skikkelig over forslaget til Sven Conradi. Conradi er overlege ved Sunnaas sykehus  på Nesodden utenfor Oslo. Han har jo jobbet en del med langtidssykemeldte, og han sa klart og fint at folk slett ikke blir friskere av å holde seg borte fra jobb over lang tid. Det er tvert i mot. Folk som kommer seg tilbake på jobb, blir friskere. På den måten fikk han elegant snudd en del måter å se ting på.

For eksempel rettet han ikke oppmerksomheten mot leger som altfor lett skriver ut sykemeldinger. Han mente det heller var folk som altfor lett ba om sykemelding. Han hadde et troverdig argument, om noen kom halvsyke og litt stive i leddene til legen, og ba om å få prøve seg å gå litt på jobb, så var det ikke den lege i landet som ikke ville anbefale det. Men om samme person med samme person ba legen om en sykemelding, så kunne det være han ville finne en lege som kunne gjøre det. Det ligger under her at det sannsynligvis er den første som vil bli først frisk igjen.

Conradi fikk vendt det til at det var i arbeidstakers interesse å komme seg tilbake i jobb. Og han brukte reduksjon i sykelønn som argument for at det kanskje var dette som skulle til, for at arbeidstakeren skulle få den nødvendige motivasjon for å komme seg tilbake i jobb.

I Norge er det blitt en veldig kultur for å stakkarsliggjøre alle som har det minste problem. Det er helt legitimt å angripe legestanden som skriver ut sykemeldingene, men pasientene som maser om dem er urørlige. Selvfølgelig er den som har den minste smerte i viljen få lov til å gjøre alt som står i hans eller hennes makt for å få seg noen dager hjemme til full lønn. Med en gang noen kritiserer slike, blir de oppriktig syke holdt frem og man får over seg karakteristikker som hjerteløs og umenneskelig. Politikerne er derfor ytterst forsiktige når de berører dette problemet, og hvordan det har gått med Stoltenberg hver gang han forsøker, viser at dette er det en grunn for.

Forhåpentligvis gir det friske innspillet til Conradi noen det mot å gripe tak i selve problemet, i stedet for – som man gjorde i Harstad – gripe tak i navnet på det.

Et lite intermesso på Hauekland sykehus (Haraldsplass)

Noen av de som kjenner meg og følger med på denne bloggen vil kanskje bli ganske så overrasket over at jeg hele helgen har vært innlagt på sykehus, Haukland sykehus avdeling Haraldsplass, eller bare på Haraldsplass, uavhengig av Haukeland. Jeg kjenner ikke helt forholdet mellom de to. Tilbake til overraskelsen, nettopp den samme var det jeg følte da jeg på oppfordring kontaktet legen min fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare hadde å pakke sakene mine, og komme meg til Haukeland rent umiddelbart.

Historien går litt tilbake, og jeg vil selvsagt i denne posten holde meg til de delene av den det kan blogges om, noe er en privatsak, og jeg velger selv hva jeg vil gjøre offentlig. Siden alt nå ser ut til å gå bra, så er det ikke så farlig, jeg er allerede i ferd med å bli frisk og rask som før, alt i orden, og noe kan være greit for ukjente å lese om hvordan det er å bli innlagt på sykehus og Hauekland (og Haraldsplass), hvilke symptomer det var jeg ikke fikk med meg, og generelt hvordan jeg ser på disse tingene her. Det kan jo være interessant for kjente også, og for meg er det som alltid en glede å skrive.

Symptomene

Historien går altså litt tilbake. Jeg har alltid vært i god helse, likt å bevege meg, flydd oppover bakkene, og pleid å forsere trapper i to trinn om gangen. Jeg er også konkurransemenneske, og yter alltid det som trengs for å vinne, om det er noe å vinne. Men for en tid tilbake i år begynte jeg  å bli så sliten når jeg presset på for å komme meg oppover bakkene raskt nok. Og det var ikke sånn at kreftene ble gradvis uttømt, slik som vanlig, det var bom stopp, og ikke snakk om å kunne yte mer, om det var aldri så mye konkurranse. Hvis jeg likevel tvang meg til å gi på, svartnet det, og det var akkurat som om beina visnet.

Sånn som dette har det vært mer eller mindre hele dette halvåret. Men det er jo slik med oss mennesker, og i alle fall sånne som meg, vi finner oss i ting, og har lett for å akseptere en ny livssituasjon vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Jeg tenkte litt over hva dette kunne skyldes, og om det var noe jeg kunne gjøre med det, men regnet stort sett med at det ville gå over av seg selv, eller at dette bare betydde at også jeg ville bli eldre, og at det ikke er alt ved egen helse man har kontroll over. Kanskje ville det heretter bli umulig for meg å slå mine beste tider opp Stolzekleiven.

Men så begynte det å bli verre, og ganske mye verre. Det var ikke bare opp Stolzekleiven jeg ble sliten, og under trening, det var nok å gå opp hvilke som helst trapper. Og opp Stolzekleiven kom jeg ikke, jeg snudde før 1/3 var tilbakelagt. Jeg greide heller ikke å jogge, og måtte gå bort til den. Når dette hadde vart en stund, et par uker, så kontaktet jeg for første gang i mitt liv lege, og ba om en legetime for helsjekk.

På denne tiden hadde jeg en rekke teorier om hva det kunne være, og jeg kuttet ut trening i tilfelle det skulle være noe farlig. Men resten av livet fortsatte som før, jeg var fullt yrkesaktive, og pleide alle hobbyene mine, og tenkte på alt jeg har å tenke på. 17. mai som var en dag på lavmål, da var jeg virkelig slapp, var det første gang noen sa at jeg så blek ut. Og jeg kunne egentlig føle at jeg manglet blod i ansiktet, jeg følte meg blek, og jeg kunne se på hendene mine at det var ikke mye farge på dem. Jeg måtte også hjem og sove, etter å ha vært ute noen timer. Uken som fulgte var også elendig, jeg måtte rett i seng etter jobb, og det er egentlig et mønster i det at jeg dette halvåret har vært unormalt sliten etter jobb.

Uken etter var jeg i Kiev, flott opphold, men trapper greide jeg bare ikke, og uken etter det igjen var vanvittig travel, med full jobb, stand up, selvangivelse og bryllup hvor jeg skulle være toastmaster. Alt dette gikk unna, og onsdagen etter var det jeg skulle til legen. Alle sjekkene og kontrollene jeg gjorde der og da gikk fint, blodtrykk, hjerte og lunger var i orden, legen kunne ikke finne noe, og sa at jeg bare måtte fortsette å trene ut i fra hva hun kunne se, og jeg gikk blek og fornøyd ut av legekontoret, etter også å ha avgitt noen blodprøver.

Torsdagen stakk jeg på ny opp Stolzekleiven, det tok meg over en time, og jeg måtte ha pause hvert 20 sekund, det var ikke snakk om. I de bratte partiene fantes ikke krefter til å bære meg oppover, samme hvor sakte jeg gikk. På beine strekninger greide jeg å jogge et par hundre meter, en gang, ellers så måtte jeg gå. Selv etter å ha gått opp trappene hjemme var jeg utslitt, slik at jeg måtte stå og puste utenfor døren, før jeg låste meg inn.

Det å løpe Stolzekleiven var ikke så lurt, om legen aldri så mye hadde sagt at jeg bare måtte trene, og at det ikke var farlig for meg å anstrenge meg, ut i fra hva hun kunne se. Hun kjente jo ikke blodverdiene mine da. Og jeg hadde samme dag skrevet en mail og spurt etter dem, de er jo klare kort etter blodprøven, og jeg hadde en mistanke om at de kunne være litt lave. Som svar på mailen fikk jeg beskjed om at legen hadde prøvd å kontakte meg, og at jeg måtte kontakte dem snarest. Det gjorde jeg altså fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare måtte komme meg til Haukeland med en gang. Det var å pakke sakene å gå.

Mottakelsen på Haukeland (og Haraldsplass)

Forskjellige steder på sykeshuset står det telefonnummer til såkalte lytteposter, man kan ringe og si sin mening om mottakelsen. Jeg skriver det heller her.

Legen hadde sagt jeg skulle opp til Haukeland, og jeg tenkte det var greit, jeg går opp dit og henvender meg i resepsjonen. Men Haukeland er så stort, at resepsjonen er slett ikke enkel å finne. Mine blodverdier var nå også blitt så lave, at det var ikke den bakke som ikke gjorde meg sliten. Det tok på å gå rundt og lete, og jeg ble forvirret av at alle avdelinger hadde sitt skilt med «Hovedinngang». Jeg forvillet meg først inn på kreftavdelingen, langt inn der, før jeg begynte å spørre meg for, og langt om lenge endelig kom meg til resepsjonen. Men der hadde de ikke hørt noe om innleggelse av meg, der visste de ingenting, og ut i fra min vage beskrivelse om hva jeg skulle, kunne de heller ikke hjelpe meg noe særlig.

Jeg ble sendt først til avdelingen for medisinsk undersøkelse, gikk litt feil for å finne også den, og kom heller ingen vei i luken der, de visste ingenting, og kunne ikke hjelpe meg utover å foreslå poliklinikk og blodgiving. Så jeg fant frem dit, medisinsk avdeling, der de heller ikke hadde hørt om meg. Der prøvde de i det minste å ringe fastlegen min, men der var telefonen bare betjent mellom 0830 og 1100, og 1300 og 1400. Nå var klokken litt over 1200. Min øyeblikkelige innleggelse lot vente på seg. Og jeg hadde jo virkelig lave blodverdier, så det tok på for meg å gå sånn rundt og lete, det manglende hellet så langt gjorde meg fristet til å gi opp for en stund. Jeg satte meg ned og spiste matpakken, dagen hadde jo begynt med at jeg planla å gå på jobb, jeg gikk til og med på jobb, men forlot den ved lunsjtider.

Planen var å vente til klokken 1300, og ringe fastlegen og høre hvor jeg skulle. Men i de 20-25 minuttene jeg satt og ventet og spiste, forbarmet de seg i luken på medisinsk avdeling, og foreslo akutten. De forklarte også hvor det var. Jeg gikk bort dit, cirka 1250, og der valt alt klart, selvsagt hadde de hørt om meg, nå skulle jeg bare sette meg og vente, så skulle sykepleier komme og hente meg. Da gikk alt fint.

Om mottakelsen er å si at det hadde vært bra om resepsjonen visste litt mer om hvor man skulle henvende seg. Det var ikke så bra å stresse rundt og lete etter sengeposten sin, når man egentlig er pasient. Når jeg endelig ble innlagt, fikk jeg ikke gjøre noen ting selv, selv glass med vann ble hentet for meg, og de 200 meterne til Haraldsplass ble jeg sendt i taxi.

Når jeg først ble lagt inn og fant plassen var alt upåklagelig. To sykepleiere stakk nåler for blodprøver, tok blodtrykk og puls og temperatur, festet elektroder og forskjellige slags ting jeg ikke vet hva er, og stilte en rekke med spørsmål, alt i god stemning. Kort senere kom en lege som stilte mange av de samme spørsmålene, blid og fornøyd hun også, men hun lurte litt på hvorfor jeg ikke var lagt inn på Haraldsplass. Det var rett og slett en feil. Det var der jeg skulle være. Så måtte jeg ut å gå igjen. Denne gangen i sykehusutstyr, og med nål for blodoverføring ferdig plassert i hånden.

Jeg må få sagt at det var litt dumt å bli lagt inn feil sted. Og når det først var gjort, at jeg måtte svare på de samme spørsmålene igjen, noe jeg alltid ville klare å holde ut, men det var kanskje litt dumt å ta dobbelt sett med blodprøver? Så gøy er det ikke å bli stukket. Dessuten hadde jeg blodmangel, og trengte blodet mitt.

Oppholdet

Jeg har uten videre interesse lest en rekke leserbrev i avisene om folk som kommenterer behandlingen de har fått i norsk helsevesen, og hva de synes om folkene som jobber der. Uten at dette er en sak som har opptatt meg, har jeg alltid vært kritisk til dem som er kritisk. Vi i vesten har fått det for oss at vi skal være midtpunkt i verden hele tiden, og at alle vi møter skal være fulle av smil og tid for oss og serviceinnstilte, og egentlig sånn at alle ansatte i det som på noen måte kan kalles serviceyrker, skal se det som sin viktigste oppgave å gjøre akkurat oss fornøyd. Jeg er mektig imponert hvis alle sykepleierne og legene og folkene jeg kom i kontakt med, føler den lykken de utstråler. Servicen og serviceviljen var langt mer enn hva jeg ville finne på å forlange.

Da det led mot kveld var det endelig tid for min første blodoverføring. Jeg var da nede i under halvparten av normale verdier, og hadde jernlagere som var tømt, at jeg i en slik tilstand hadde gått Stolzekleiven var mest av alt komisk. Sjelden har noen gått den med så lite blod. Jeg må også få sagt at de siste desimalene jeg gikk ned, skyldes blodprøvene, jeg hadde ikke blod å avse for 8-10 reagensglass som jeg hadde tatt hos fastlegen onsdagen, og fra testen her til på sykehuset gikk verdiene av Hemoglobin 0,4 gram, er det vel det blir målt i. Jeg skjønner ikke ellers hvor blodet skal ha blitt av. Og jeg var virkelig slappere etter legebesøket, og fikk for første og eneste gang på jobben beskjed om at jeg så sliten ut, noe som var så aldeles korrekt observert.

Den kvelden og natten fikk jeg to poser med blod. Det er 290 gram i hver, jeg er alltid nysgjerrig og spør, og særlig det å få saltvann sprøytet inn for å rense årene og unngå at det levrer seg, var en følelse godt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle få oppleve på en stund.

Sovehjertet, appetitten og alt annet fungerte og har hele tiden fungert akkurat som normalt, så jeg hadde ingen problemer med å sovne med friskt nytt blod strømmende inn i kroppen. Jeg våknet også og følte meg friskere enn på ukevis. Det var en sann glede å ha jern i kroppen igjen, og så mye blod som dette var det lenge siden jeg hadde hatt, for min del kunne jeg bare reise hjem og være frisk. Men blodverdiene var fortsatt så lave at jeg måtte ha to poser til, og slik gikk hele lørdagen. Jeg lå og satt i sengen, hørte på radio på min nye mobiltelefon, så filmer på datamaskinen, og så på blodet som dryppet dråpe for dråpe inn i hånden min.

Etter at begge posene var tømt, var det kveld, og tid for ny blodprøve for å se om jeg kunne sendes hjem for helgen. Verdiene var nå 9,8, fortsatt unormalt lavt, de skal jo være 13,5 for voksne menn, og for å regne over til det som tidligere ble kalt blodprosenten, skal man gange med 7,8. Det var spesielt å tenke på at jeg etter fire doser blod, over en liter nytt blod, fortsatt ikke engang var kommet opp i tosifret.

De lurte på om jeg skulle bli hentet eller ta drosje hjem, men det var ikke i mine tanker i det hele tatt. Nå som jeg hadde blod og jern i kroppen igjen, ville jeg gå, og det ble en finfin spasertur hjem fra Haraldsplass til Nordnes, med en tur innom Platekompaniet for å kjøpe Archives av Neil Young som vel fortjent snop.

Etterpå

Jeg var bare hjemme på permisjon, og måtte opp igjen i går for nye prøver, og for å prøve å få fastslått med sikkerhet hva blodtapet skyldes. Vi har jo våre teorier, legene og jeg, men det som i retten ville blitt kalt fellende bevis er ennå ikke funnet. Dog er blodverdiene på full fart oppover igjen, de stiger noen desimaler hver dag, og jeg kan faktisk føle at jeg blir mer og mer spretten som før. Jeg ser også at hendene får et rødskinn som viser at det er blod i dem, og mor som har vært her på besøk siden i går, sier at ansiktsfargen blir friskere. Det er fortsatt et stykke opp til normalverdiene, antagelig, men om det ikke skal være noe mer alvorlig galt med meg, enn hva jeg nå tror, så vil det ikke være lenge før jeg er tilbake akkurat like frisk og rask som jeg var, og jeg på ny ikke kan se en stein uten å klatre opp på den. Det er jo deilig å vite at det er den veien det nå går.

Litt selvkritikk

Det må sies at det var litt tøysete av meg å ikke ta signalene litt mer alvorlig. Det er ikke naturlig at man i en alder av 35 år får problemer med å gå trapper, når man ellers har levd et sunt liv. Jeg burde nok da prøvd å bli mer bekymret, og kontaktet lege tidligere, slik at jeg slapp å kjøre blodverdiene så langt ned som jeg gjorde. Og når jeg først kontaktet lege, så var jeg altfor opptatt av å finne en time som passet med jobben, slik at jeg måtte vente ytterligere noen uker før jeg kom meg inn og fikk funnet ut hva jeg feilet, og fikk satt en stopper for det. Nå har jeg jo fått sykefravær i en periode som er mye verre både for meg og for jobben, og måttet gjennomleve mange uker i mye dårligere helse enn jeg trengte å ha hatt. Litt pinlig. Neste gang skal jeg finne ut av det raskere, jeg lover.