En lang, rolig kveld i Rusanivskaja-distriktet

Rusanivka er en kunstig halvøy på venstre bredd av elven Dnjepr. I Kiev renner ikke denne mektige elven som en bred flod, men som en mengde små og store sideelver mellom de mange øyene som er spredd her. Kanalen som gjorde det lille distriktet til en øy, ble bygget i Sovjettiden. Informasjonen både på engelsk og russisk Wikipedia er sparsom, og det kommer ikke frem hva som var poenget med å gjøre bydelen til en øy, i stedet for en del av fastlandet. Det gjør i hvert fall stedet ganske idyllisk, med vann og promenader på alle kanter.

Om sommeren forsøker jeg som regel å få oss til å reise hit ut om søndagene. Det er et fint sted å ta det langsomt på. I de aller siste årene har også restauranttilbudet tatt seg opp, særlig den georgiske restauranten som kom i år, gjør det attraktivt for oss. Med strender, lekeplasser og god plass for gående er det også barnevennlig. Dette er et ypperlig sted å være turist, ikke så anmasende som Hydropark, men likevel full av sydende liv og feriestemning.

Vi brukte ganske lang tid før kom oss av gårde i dag. Jeg hadde min sedvanlige morgentrening, men den fordømte forkjølelsen nekter helt å slippe taket. Da jeg kom hjem, var jeg mer interessert i å hvile, enn i å spise. Hva er det som skjer med meg? Dette er katastrofe.

Litt utpå dagen kom i hvert fall Irina og jeg oss ut på lekeplassen utenfor. Der var søskenbarnet Tasia med vennene sine, så dermed var det garantert Irina ville være opptatt for en stund. Og det trengtes, for inne var Olia og vasket og ryddet og ordnet. Da tar det alltid lang ting. Lang tid.

På et tidspunkt gikk vennene til Irina inn, og hun ble igjen alene på plassen. Med bøyd hode kom hun mismodig gående mot meg – dunkt! i vippen av jern de har satt opp her. Da var det bare å gråte, dette ble for mye.

Og jeg ringte til Olia, for å få henne ut, på telefon og på Skype – men hun hadde skrudd av lyden, og hørte ingenting. Det er som regel bare Olia som bruker Skype, og hun er logget på med sin konto på telefonen jeg nå bruker til mitt ukrainske sim-kort. Så når jeg ringer fra min norske telefon, med min Skype-konto, ringer det i min ukrainske, med hennes. Der svarer lille Irina, og gir seg i vei med å prate som bare et barn på tre-snart-fire-år og kan gjøre.

Til slutt må jeg rope på babusjka og søster Tanja på balkongen. Lekeplassen er rett utenfor leiligheten, så det er ikke lang vei. Det er lenger opp de fem etasjene, for å si det sånn.

Etter noen minutter kommer Olia ut, når hun forstår at vi venter. Hun er uansatt ferdig, sier hun. Snart etter sitter vi i buss 55, på vei over Patona-broen.

Eller Paton-broen, som den egentlig heter. På russisk kaller vi den Patona most, med genitiv a, og så har jeg tatt med meg denne over i norsk. Jeg kaller den «Patona broen». Det riktige er nok Paton, og jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg. Den er for øvrig oppkalt etter Evgenij Paton, den sovjetiske ingeniøren som midt  i den verste Stalin-tiden kom med ideen om å sveise sammen en bro over hele den brede Dnjepr-floden i Kiev, fra bredd til bredd. Det er den første broen i verden, i sitt slag, og med sine 1543 meter den lengste av broene i Kiev. Byggingen startet litt uheldig i juni 1941, få uker før den tyske invasjonen og den forferdelige krigen som fulgte. Den åpnet for trafikk 5. november 1953, samme år som Josef Stalin døde (han døde i mars). Så det er en bro med historie, dette. Som så mye i Kiev.

Få bryr seg om denne historien, nå. Folk har nok med sine egne liv, sommerens gleder, og hverdagens problemer. Promenaden i Rusanivka er flott laget til. Langs den er gresset grønt, lekeapparatene for barna er nye, og restaurantene står ikke noe tilbake for de man finner overalt i Europa og verden om dagen. Men de falleferdige betongblokkene folk her bor i, stiller en riktig kontrast til idyllen. Det er av og til snakk om vi skal kjøpe en av disse leilighetene her. De er så billige at vi kan gjøre det i forbifarten, men det kommer aldri opp som en seriøs mulighet. Vi har jo leiligheten i Petsjersk, og trenger ikke bo to steder.

Siden vi er inne på dette med bolig, og dette utvikler seg til en post med mer enn hva som skjer med oss, kan jeg ta med den litt uhyggelige måten enkelte boliger blir omsatt på nå om dagen. Det er pensjonister, uten sjanse til å holde på leilighetene sine, selv om de er gjeldfri, og har bodd der de bor siden Sovjettiden. Men de kommunale avgiftene er for høye til at pensjonen strekker til, og oppsparte midler vil alltid bevege seg ned mot null, særlig med inflasjonen Kiev og Ukraina har sett de siste 5-6 årene. Noen har dermed kommet opp med den briljante ideen at leiligheten selges, med oppgjør ved dødsfall. Kjøper forplikter seg til å overføre en fast sum i måneden til pensjonisten, frem til denne dør, og leiligheten blir kjøpers. Det er typisk pensjonister uten arvinger som benytter seg av denne muligheten.

Og så har vi kontrasten. Vi kan ta inn på georgisk restaurant, den vi synes er best i denne delen av Kiev, og bestille mat og drikke som om alt er gratis. I overskuelig fremtid vil vi ha en inntekt, vi har hus med gjeld som alle andre, men de norske lønningene gjør at vi ikke trenger å tenke på noe feriebudsjett her nede. Vi kan bare kjøpe alt vi har lyst på, alt vi klarer å få i oss. Jeg har spist en latterlig liten frokost, og vil kompensere nå. Så vi bestiller en meny, til komiske 449 ukrainske penger, hryvnaer, som det skrives, griven, som vi sier (årsaken er den spesielle russiske bøyningen for tall, og ukrainsk uttale der g og h går i ett), og får for det hvert vårt glass georgisk vin, zhinkali, hatsjapuri og hver vår kyllingrett. I tillegg bestiller vi mer vin, mer zhinkali, limonade til Irina, og mer limonade, og kompott. Samme hva vi gjør, blir det aldri mer enn norske hundrelapper.

Etterpå er vi mette og glade. Irina stikker innom en lekeplass, Olia sniker seg bort til en butikk, under påskudd av å skulle kjøpe kaffe. Jeg hjelper Irina på lekeplassen, og forsøker å få henne til å huske kunsten å hoppe fra en disse, eller huske, som østlendingene sier. Når Olia kommer tilbake, går vi bort til den lille stranden, den lille viken, der vi pleier å bade når vi er her.

Her får vi litt Øst-Europeisk kultur av en annen form. Det er satt opp klosser med psykedeliske mønstre og farger. Det er satt opp lys og kamera, tydeligvis et eller annet profesjonelt. Det er et stort crew. Og så stiger lettkledde unge damer opp på disse klossene, og danser til aggressive rytmer. Sånt ser man vel ikke andre steder? Veldig rart. Jeg blir stående nesten litt fjetret. Og Olia, stakkar, blir aldri så lite grann misunnelig – og lurer på om det er på tide for henne å farge håret?

Hun kan ta det helt med ro. Hun har ingen konkurranse for meg, ingen er i nærheten, hun er helt overlegen, suveren. Og det vet hun egentlig ganske godt, men så er det disse snikende følelsene og bekymringene da, som fornuften ikke alltid fungerer som et forsvar mot.

Irina og jeg har også vår badeaktivtet. Nytt denne gangen, var at hun holdt seg fast om halsen min, mens jeg svømte og dukket under. Det er spesielt, for under vann ser jeg ingenting, og Irina trenger å holde seg over til jeg kommer opp igjen. Hun må svømme litt, uten tilsyn. Det er ikke noe problem, hun kan det, og hun finner seg i alt, så lenge det er i vann. Et triks vi også fikk til skikkelig, for første gang denne dagen, var at jeg løftet henne opp med føttene hennes i håndflatene mine. Sånn at hun står helt rett opp og ned, i hendene mine, like over vannet. Ganske kult.

På hjemveien er det nødvendig pitstop, med is og juice, og et obligatorisk opphold på en av lekeplassene. Irina har ennå ikke skjønt konseptet med is, at den må spises for ikke å smelte. Hun har ennå den tanken at den kan spises «etterpå». Så vi må holde isen, mens hun leker. Sånn er mye is forsvunnet for oss.

Ikke at det gjør noe. Vi kommer oss til bussholdeplassen, der vår beste buss, nummer 118, kommer med en gang. Der er det vår vante konduktør, en av kjenningene til Olia, og de to får en prat på reisen hjem. Det er nå mørkt, og ikke lenge til leggetid.

Ivan den russiske

En italiener på Twitter skrev nettopp at det russiske tilnavnet for Ivan den grusomme betyr «torden» eller «tordenvær» (thunderstorm), men at det på engelsk «magically» blir Ivan the terrible. På russisk heter han Ivan Groznyj (Иван Грозный), samme navn, for øvrig, som hovedstaden i Tsjetsjenia.

Det er vel kjent for alle som vet hva han kalles på russisk at oversettelsen til engelsk og norsk ikke er korrekt. Det er også kjent at det ikke er så lett å oversette tilnavnet hans med et enkelt norsk eller ord, det russiske groznyj har mange betydninger. Det mest presise er kanskje «truende», eller på engelsk threatening, men heller ikke det gir en helt dekkende oversettelse. Italieneren som skrev på Twitter la inn avledningen fra «Groza», som betyr torden, og også det er en del av ideene og assosisasjonene som ligger i det russiske ordet. «Fryktinngytende» kunne være en oversettelse, men det ordet er kanskje for langt og klønete som fast tilnavn på en – fryktinngytende – tsar.

Den russiske tsaren det er snakk om er Ivan IV, han levde fra 1533 til 1584, og han var tsar fra 1547. Han var berømt og beryktet for et knallhardt oppgjør med den russiske adelen, bojarene, og han drepte sin egen sønn, Dmitrij, i det som siden er tolket til å være et anfall av sinnslidelse. Det kastet Russland ut i store problemer, mangel på arving resulterte i den kaotiske smutnoje vremja (urotiden), og det igjen åpnet for Romanov-dynastiet, som skulle bli værende på tronen til kommunistene overtok i 1917. Det er mye historie ut av et sinnssykt drap.

Stor russisk norsk ordbok fra kunnskapsforlaget oversetter Groznyj med 1. truende, 2. skrekkinnjagende, forferdelig, 3. (прост. dvs. просторечие ikke-litterært. folkelig) streng, hard, med altså den siste betydningen som litt uoffisiell. folkesnakk. Den truende, forferdelige og strenge Ivan den fjerde utvidet det russiske riket geografisk, sørover ned til Astrakhan, så langt det egentlige russiske riket kom, videre har det alltid vært stridigheter og uenigheter. Mot øst innlemmet han tatarene i kanatet Kazan, og begynte utvidelsen inn i Sibir, en utvidelse som skulle fortsette i århundre og ende i det som i dag er California. Han styrket tsarmakten mot storadelen, og han beseiret og erobret fiender og motstandere i grenseområdene sør og øst, der den tradisjonelle russiske ekspansjonen har gått. Mot vest har det alltid straks vært vanskeligere.

Jeg spurte min russiskspråklige kone, Olga, om en kommentar til den italienske tvitreren som mente «torden» og «tordenvær» var russisk oversettelse av groznyj, og hva hun mente ordet betydde. Hun begynte straks å trekke i øyenbrynene sine, ikke ulikt en god del av maleriene av den skremmende Ivan IV, og slik farlige folk av en viss støpning nok vitterlig ser ut. Jeg sa engelskmennene kalte ham Ivan the terrible, noe hun fnyste av, og jeg spurte henne hva hun trodde vi kalte ham på norsk. Hun prøvde seg frem til det norske ordet «truende», det som er den første oversettelsen i ordboken, men jeg sa at det er ikke det. Jeg ba henne prøve på ny, hva kaller vi her i Norge denne Ivan?

Ivan den russiske, svarte hun.

Det skulle dekke det meste.

Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

70 års markeringen i Moskva for avslutningen av andre verdenskrig

Jeg så nettopp en dokumentar på NRK2, Det var i Polen det begynte, om andre verdenskrig og overfallet på Polen. Slike filmer gjør enormt inntrykk på meg, har alltid gjort det, og mer nå. Tyskernes behandling av kvinner, barn, fedre, det er en skam som vil henge ved Tyskland i lange, lange tider. Det er også en påminnelse om at krig må unngås, i enhver form. Andre verdenskrig ville neppe vært mulig om makteliten i Tyskland ikke hadde vokst opp med første verdenskrig, dens redsler, og tyskernes følelse av urettferdighet etter Versailles-traktaten og fredsoppgjøret.

Akkurat denne filmen nevner ikke Sovjetunionens overfall mot Polen, angrepet fra øst, som kom noen uker etter det tyske i vest. Der foregikk det også redsler. De var systematiske der også, sovjetrusserne arresterte og henrettet, målrettet og vilkårlig, om en annen, som tyskerne gjorde det. Målrettet for å knekke motstandsfolk, vilkårlig for å skremme resten av befolkningen. Forskjellen var at tyskerne skrøt av det, det var en del av deres ideologi, de gjorde det synlig og åpenlyst, mens sovjetrusserne gjorde de verste ugjerningene i det skjulte, benektet dem heller enn å skryte, de snakket om «vennskap og forbrødring», samtidig som de erobret og okkuperte.

Det var et ganske annet Sovjetrussland enn Russland er i dag. Det er vanskelig å vite hva man skal kalle dem. De kalles ofte russerne, men deres leder var fra Georgia, og i grusomheter gikk de ukrainske Bandera-styrkene dem en veldig høy gang. Og det var nå en gang Sovjetunionen som gjorde den tyngste jobben i å befri Europa fra nazistene. Tross alle Sovjetunionens og særlig Stalins forbrytelser, har Europa en god del å takke dem for. Og folket i Sovjetunionen, inkludert russerne, led vel så mye, som ukrainere, hviterussere, balterne, polakker, og alle de andre, både i verdenskrigen og ufriheten som fulgte.

Nå er det krig på ny, mange kriger. I den arabiske verden er det vanskelig å holde oversikten. Libya, Syria, Jemen. Det er uro i Afganistan, Nigeria og Kenya har veldig tydelige problemer, med forferdelige terrororganisasjoner som ikke ser ut til å ha noen grenser, verken for hvor de opererer, eller hva de finner på.

I Ukraina er det også en krig. Det er laget en våpenhvileavtale, Minsk2, men det er ikke en fredsavtale. Det er ingen egentlig enighet. Det er bare en skjør avtale om betingelsene for å la våpnene hvile, mens man forsøke å arbeide seg frem til en bedre avtale, som kan holde og være varig. Jeg ser forskjellige tall, er det halvannen million flyktninger som er det offisielle tallet, nå? Halvannen million som har måttet forlate sine hjem? På grunn av Russland, sier vi. Litt merkelig da, at flertallet av disse flyktningene har reist til Russland. Og det fra disse flyktningene ikke kommer noen klager, mens de som har reist til andre områder av Ukraina, både har klaget selv, og fått kritikk fra menneskerettsorganisasjoner, som jeg har skrevet om i tidligere poster.

Det offisielle antallet drepte er nå rundet 6000, i følge FN. John Pilger skriver i siste nummer av Ny Tid at tilsvarende offisielt tall i Kosovo var noe over 2000. Det var nok for NATO til å bli en angrepsallianse, og bombe «et forsvarsløst Serbia», som Pilger kaller det. Pilger befinner seg godt ute på venstresiden, som også avisen Ny Tid gjør det. For Pilger er USA alltid den største skurken, og de vestlige mediene er medløpere, som tillater USAs ugjerninger å skje.

Moskva skal som vanlig ha en minnemarkering for avslutningen på andre verdenskrig. Ved hvert hele tiår, er det noe ekstra spesielt. I 1995 og 2005 har set vært gledelig, fordi de amerikanske presidentene Bill Clinton og George W. Bush har deltatt, side om side med de russiske presidentene, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Det var noe som var utenkelig for alle som vokste opp under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var fiender, det var isfront mellom dem, knapt diplomatiske forbindelser, og man boikottet hverandres idrettsarrangement og benyttet enhver anledning til å forsure forholdet.

Sannelig har vi ikke klart å komme dit igjen. Det er ikke bare det at den amerikanske presidenten, Barack Obama, fredsprisvinneren som ble president på et program om å være brobygger, han skal ikke delta, men amerikanerne nekter sannelig også europeerne å delta. De fleste følger lydig Sjefen, Norge også, enda det døde flere russere på norsk jord enn det døde nordmenn under krigen, og det var Sovjetunionen som befriende Finnmark, og trakk seg tilbake, uten verken å ta noe fra oss eller kreve noe av oss. Stavanger Aftenblad har en leder i dag, der de kritiserer denne beslutningen av regjeringen. Geopolitiske forhold gjør at Norge er avhengig av et godt forhold til USA. Men vi har også nytte av et godt forhold til Russland. Nå ødelegger vi dette forholdet, på en konflikt de færreste nordmenn har satt seg noe særlig inn i. Russland kriger i Donbass, sier vi. Jeg er da fristet til å spørre hva Ukrainerne holder på med i Donbass. Om de kanskje bruker slike vennligsinnede bomber, som vi i vest, der folk ikke skjønner det er til deres eget beste at de blir drept.

Pilgers tekst i Ny tid er på halvannen avisside, i gammelt format, tettskrevet med tekst, få bilder. Han skriver om hvordan vi skulle lage en flyforbudssone over Libya, så Ghadaffi ikke skulle bombe egne borgere i Bengazi med bombefly, for øvrig ikke helt ulikt det Ukraina drev med i Donbass tidlig på sommeren i fjor, før opprørerne antagelig fikk hjelp av Russland til å skyte disse bombeflyene ned, og med det sørget for at ukrainerne måtte bruke gradraketter i stedet, noe de gjorde gjennom hele sommeren, til Russland virkelig kom inn på opprørernes side i august, og tvang frem den første våpenhvileavtalen, tidlig i september i fjor. Pilger skriver i artikkelen at USA og dets allierte slett ikke nøyde seg bare med å skyte ned Ghadaffis bombefly, de bombet byene hans også, og regimet, helt til han ble lunsjen av en gatemobb, «vi kom, vi så, han døde», sa Hillary Clinton triumferende, i enda en av disse groteske uttalelsene der amerikanerne inkasserer seieren, i det de virkelige problemene begynner.

Kun et eneste land i Europa har satt seg opp mot USA når det gjelder minnemarkeringen i Moskva. Det er Tsjekkia. Vær oppmerksom, folkens, at da vestmaktene inngikk den famøse avtalen med Hitler, om at han kunne ta Sudetenland fra tsjekkoslovakerne, så var det et land som protesterte, men som ikke kunne gjøre noe. Det var Sovjetunionen, Stalin. Den amerikanske ambassadøren i Tsjekkia kritiserte presidenten i landet, siden han skulle delta på markeringen. – Det vil se rart ut om den tsjekkiske presidenten som den eneste i Europa deltar i denne markeringen, er uttalelsen.

Den tsjekkiske presidenten svarte med å nekte ambassadøren tilgang til å besøke ham. – Jeg reiser akkurat hvor jeg vil. Hvordan ville vel amerikanerne ha reagert, om vår ambassadør i USA hadde lagt seg opp i Barack Obamas reiseplaner?

Tyskland er igjen landet som reelt forsøker å være brobygger. Det er utilgivelig stygt om de ikke vil være med på markeringen, om de blir invitert. Det er jo noe virkelig vakkert, om tyskerne og russerne blir venner igjen, etter alt det de gjorde mot hverandre under krigen. Men tyskerne har forpliktelser i mange retninger, og deltar ikke på selve dagen, men kommer dagen etter, for å legge en krans på den ukjente manns grav. En slik løsning kunne nok også andre statsledere ha fått til, om de ville markere avstand til Putins politikk i Russland og Ukraina, men også anerkjenne Sovjetunionens rolle i den verste av alle kriger, og markere et ønske om at i fremtiden er det fred, forsoning og samarbeid som er idealet, ikke at man skal dyrke motsetningene, gå for kompromissløsheten, mure seg inne, være klar til å krige.

Jeg skammer meg over å være en del av denne verden.

Skudd i Sarajevo gir tysk angrep i Belgia (!)

I disse dager er det 100 år siden første verdenskrig startet. Brevvekslingen mellom tsar Nikolai II av Russland, og keiser Wilhelm av Tyskland, ligger nå ute på nettet. Alle kan se spenningen som ligger der. Alle med litt forestillingsevne kan prøve seg på å tenke hvordan det må være for Nikolai II å få Wilhelms ultimatum. Russerne må avslutte mobiliseringen. Ellers blir det krig. Tsar Nikolai vet at krig kan det bli uansett, og møter russerne uforberedt, vil de kunne bli mer eller mindre slått ut nær sagt før de kommer seg til slagmarken. Den russiske tsaren velger å fortsette mobiliseringen, men bønnfaller den tyske keiseren om ikke å gå til krig på grunn av det. Tsar Nikolai forklarer hvordan Russland er nødt til å reagere for å forsvare grensene sine, men at soldatene hans ikke har til hensikt å krysse dem, om de ikke blir angrepet.

Vi vet alle hvordan det gikk. Jeg mener også det var et par brev som ikke kom frem, de siste brevene krysset hverandre og var på vei til hver sin keiser og tsar, i det Tyskland startet angrepet – på Belgia.

Ingen kunne vel se den komme. Belgia var ikke engang med i alliansepolitikken i Europa, verken i ententen eller alliansen, det lille landet ville ikke blande seg oppi noe, men holdt seg utenfor så godt det kunne. Ulykken for landet var at lå ved grensen til Frankrike, en grense Frankrike naturlig nok ikke fant grunn til å forsvare noe særlig. Hvem ventet vel noe angrep fra Belgia? Da var det bedre å konsentrere alle forsvarsstyrker opp mot grensen til langt farligere og mektigere Tyskland. De tyske militærstrategene utnyttet dette, og gikk gjennom Belgia på sin ferd mot Frankrike.

Det var dette som utløste krigen. Det er forklart så mange ganger, at folk kanskje ikke stusser så mye over det som de burde. Men det er jo en forbindelse her, som virker rar. Det er febrilsk brevveksling mellom den tyske keiseren og russiske tsaren, russerne mobiliserer, og Tyskland angriper Frankrike. Gjennom Belgia. Årsaken er alliansepolitikken. Russland var den gang alliert med England og Frankrike, mens Tyskland hadde sin viktigste allierte i imperiet som den gang het Østerrike-Ungarn. Ble det krig mot Russland, var Frankrike, og England, forpliktet til å stille opp på russisk side. Tyskland ville da befinne seg i en tofrontskrig. De vil angripe Russland mot øst, men bli angrepet fra Frankrike, støttet av England, i vest. Siden Frankrike er et mindre land vil de være lettere å erobre og nøytralisere enn enorme Russland. Dessuten var Russland tilbakestående i infrastruktur og effektivitet. Selv om de var i ferd med å mobilisere, ville det ta tid før de var klare. Frankrike kunne angripe straks. De måtte tas først.

Og alt sette skyldtes de skjebnesvangre skuddene en måned før, i Sarajevo. Den serbiske gymnaseleven, Gavrilo Princip, en skolegutt, mine damer og herrer, ennå ikke fylt 20 år, en vanlig fyr trukket inn i en terrororganisasjon, den svarte hånd, og der blitt litt for varm i hodet. Han skyter den østerriksk-ungarske tronfølgeren, Franz Ferdinand, og hans kone, i det de kjører gjennom Sarajevos gater. Sarajevo ligger i Bosnia, Bosnia var den gang en del av det østerriksk-ungarske imperiet. Serbia var selvstendig, de hadde kjempet seg ut av ottomansk overherredømme på 1800-tallet, støttet av Russland, sine slaviske brødre. Bosnia var en del av Serbias drømmer om et stor-Serbia, en drøm som blir nokså godt realisert med føderasjonen Jugoslavia, som oppstår etter første verdenskrig er slutt. I 1914, i det skuddene i Sarajavo faller, virker vel drømmen rimelig fjern. Områdene de ønsker seg ligger under den østerrikske-ungarske tronen, eller det ottomanske sultanatet. Mot svekkede tyrkere kan de kanskje krige, og vinne. Men Østerrike-Ungarn er ennå mektige, og de er støttet av et enda mektigere Tyskland.

Bosnia-Hercegovina hadde også vært en del av det ottomanske riket. Her hadde den ottomanske kulturen fått mye større innvirkning, enn i Serbia. Fremdeles er en stor andel av befolkningen i Bosnia-Hercegovina muslimer. Politikken til tyrkerne var enkel: de som konverterte til islam, fikk fordeler og rettigheter. Slik ble muslimene overklassen i landet, også når overklassen var bosniere.

Under Berlinkonferansen i 1878 – den som delte inn Europa, ikke den senere, som delte inn Afrika – ble provinsene Bosnia og Hercegovina lagt inn under Østerrike-Ungarns, selv om de fremdeles formelt tilhørte de svekkede ottomanerne. I 1908 annekterte Østerrike-Ungarn de to provinsene fullstendig. Det er seks år før skuddene i Sarajevo, Bosnias hovedstad. Serberne så ingen grunn til at brødrefolkene i Bosnia skulle tilhøre Østerrike, et tysk folk. I Bosnia bodde slavere, som i Serbia, som i Russland.

Det var derfor det var så betent når unggutten Gavrilo Princip fyrte løs mot den østerrikske prinsen, og drepte ham. Østerrike-Ungarn – der Østerrike var den dominerende makten, tysk det dominerende språket – hadde lenge kjempet mot økende nasjonalisme blant de mange folkeslagene i riket. De kunne ikke la en serber, en slaver, skyte noen av deres egne. Langt mindre at en guttunge skyter tronfølgeren.

Serbia skjønner godt hva slags katastrofe dette er, også for dem. De har ikke bedt om dette mordet. Det tjener ikke deres sak. Østerrike-Ungarn er altfor sterke. I direkte konfrontasjon er Serbia helt underlegne, enda så mye de hater det. De går derfor med på hvert eneste krav Østerrikerne kommer med. Serbia ønsker virkelig ikke krigen som nå kommer.

Men det er sluppet løs krefter ingen helt kan kontrollere. Russland støtter Serbia, og har gjort det gjennom hele 1800-tallet. De er også irriterte på Tyskland, de mener tyskerne behandlet dem dårlig under den omtalte Berlinkonferansen i 1878. De vil stå ved siden av sin venn, Serbia, om det skulle komme til krig. Mot Russland vil kanskje Østerrike-Ungarn ikke være sterkt nok. Da må Tyskland inn. De er ikke uvillige til å hjelpe sine tyske brødre i Østerrike. Så mobiliserer Tyskland, og som svar mobiliserer, og ingen febrilsk brevskriving kan hindre krigen som kommer.

Den kostet 10 millioner menneskeliv. Den representerer sivilisasjonens forfall. I årene hadde det vært slik optimisme, alle de teknologiske fremskrittene, befolkningsveksten, velstandsøkningen. I 1914 var det nesten 50 år siden to europeiske stormakter hadde vært i krig med hverandre. Man følte seg ferdig med krig. Det var en ny tid, mer optimistisk. Nå skulle kriser og konflikter løses med andre midler. Så kom den verste krigen i menneskehetens historie, inntil da. De teknologiske nyvinngene gjorde bare drapene mer effektive, at flere ble drept raskere. Første verdenskrig er en slags galskapens høydepunkt. I andre verdenskrig vet man i det minste hva man sloss for. Hva var poenget med den første? Hva var det man ville oppnå?

Hvem har skylden? I Versailles-freden fikk man Tyskland til å undertegne at det var de som hadde den, og det var de som hadde den alene. Så mye er en underskrift verd. Man kan ikke underskrive seg vekk fra virkeligheten, man kan ikke tvinge frem en enighet om en årsakssammenheng som ikke er der. Tyskland angrep Belgia, og startet med det krigen. Men det som førte frem til dette angrepet, var en politikk hele Europa var med på.

Man hadde innrettet verden på en måte som gjorde at skudd fra en skolegutt kunne lede Europa inn i storkrig. Enden på denne storkrigen leder direkte til den neste, andre verdenskrig ville aldri vært mulig uten den tyske ydmykelsen og det generelle sivilisasjonsforfallet i den første. Skuddene i Sarajevo definerte første halvdel i forrige århundre, ja, tiden som fulgte også. Den kalde krigen sprang rett ut av avslutningen på andre verdenskrig. Og avslutningen på den kalde krigen har gitt problemene mange av de tidligere Sovjetrepublikkene sliter med i dag.

Konsekvensene av første verdenskrig er voldsomme. Som om ikke redslene under selve krigen i seg selv ikke er nok. Krigen skulle vært unngått. Det kan være en interessant øvelse å tenke seg hvor situasjonen kunne vært reddet. Hvem som kunne gjort hva, for å unngå krigen. Spenningen var for sterkt bygget opp på Balkan, det er klart. Men det var ikke på Balkan første verdenskrig mest av alt foregikk. Langt i fra. Hvordan kunne England, Frankrike og Tyskland være i en stillingskrig fire år i vest, Tyskland og Russland fire år i øst?

Hvis man ikke godtar at hvert steg i opptrappingen var en del av en dominoeffekt, at det var uunngåelig, men at hvert steg var et resultat av menneskers valg, så skulle det være mulig. Det skulle aldri blitt noen krig etter skuddene i Sarajevo. Ingen tjente på det. Alle tapte på det.

Dette er også tankevekkende når det gjelder dagens situasjon, med kriser i en lang rekke land og områder. Faste lesere vet jeg er mest opptatt av krisen i Ukraina, som jeg kjenner best. Der har heller ingen fordel av situasjonen som har oppstått nå. Den er også et resultat av en galopperende forverring, der den ene hendelsen tar den andre, og det går mot katastrofen, om man ikke er i den allerede.

I morgen skal jeg skrive om krisen i Ukraina, i det som blir en slags fortsettelse til denne posten.

1025 års jubileum i Kiev

Da jeg var i Hidropark i går, stod det politifolk på begge sider av veien med 50 meters mellomrom, hele veien over broen til metrostoppet Metro, og videre så langt jeg kunne se, i en retning jeg ikke skulle. Hva var nå alle disse unge politimennene oppstilt etter? eller var det soldater? Var det en spesiell anledning, eller hva?

Jeg spurte Olia om det var noe spesielt, datoen var 27 juni, og hun svarte kategorisk som hun ofte gjør, at det var 1025 års jubileum Ukraina. Det er festligheter hele tiden.

1025 år er ikke et så veldig rundt tall. Men hvem vil være vanskelig, når det er mulighet for å markere lite grann? Jeg har skrevet om Kievs historie i en av bloggens aller eldste poster, fra den gang jeg ikke visste hva dette skulle bli for slags blogg, og ikke hadde anelse om hva forhold jeg skulle få til Kiev, når jeg fant en jente i Kiev og giftet meg med henne. 1025 år tilbake fra 2013 er 988. Det det var det året Vladimir den store tar kristendommen som offisiell religion.

Historien er veldig kjent for alle som er det minste interessert i russisk historie. Den store kongen er på jakt etter en flott religion, og finner det han leter etter i bysants, i Konstantinopel, der kirkene er de vakreste. «Det var som selve himmelen var der inne», eller noe slikt, skal ha vært inntrykket, det er et bevart sitat. Og resten av historien er i hvert fall kjent. Kiev-staten, og det senere Russland, ble kristent, i den russisk-ortodokse kristendom, og religionen har hatt svært mye å si opp gjennom hele historien.

En litt mer anekdotisk variant, som det godt kan være noe i, men som sier mer om de ulike lands kulturer, enn om faktisk historie, er denne. Russerne og araberne hadde valget mellom kristendom og islam. I islam er det forbudt med alkohol. Det er forbudt i kristendom også, men det er det ikke så nøye. Russerne skulle få drikke sin vodka. Araberne kunne ikke drikke, men trengte det heller ikke, for de hadde noe å røyke. Russerne var ikke så nøye på røykingen, og trengte ingen religion som så mellom fingrene på det. Islam forbyr vel all rus, men akkurat denne røykerusen – uten at jeg her har sjekket opp hva som ble røykt – fikk passere.

At det var 1025 års jubileum for kristningen av Kiev-riket forklarer ikke hvorfor det var så mange politimenn i gatene, da jeg gikk der. Forklaringen på det har jeg sjekket opp på internett. Det var Putin som kom på besøk, 27. og 28. juli, i anledning nettopp dette jubileet. Det er jo strengt tatt hans Russland, som er forlengelsen av det riket Vladimir den store styrte over, så det er vel så mye et jubileum for Russland, som for Ukraina. Men det starttet altså i Kiev.

Helt uvitende om det storfine besøket, og ikke heller sikre på om det var noe spesielt jubileum akkurat denne dagen, eller om det bare var en vanlig jubileumsdag, gikk Olia og jeg en av favoritturene våre. TJa, alle turer er jo favoritturer, så det var en setning som ikke innehold så mye. Vi gikk i alle fall ned Lesu Ukrainka, opp Kretsjsjatik, og til den europeiske plassen, der vi like bak finner vennskapsbuen det er mulig å si så mye om. Den symboliserer vennskapet mellom Ukraina og Russland, og er satt opp i 1982, i Sovjettiden.

Det er satt opp noen skulpturer under. Den ene er om fredsavatlen i Pereiaslav, av 1654, en avtale mellom kosakker og russere. Denne skulpturen er i granitt. Den blir dominert av en sovjetstatue i bronse, av sovjetmennesker, som holder Sovjetunionens symbol på vennskap mellom nasjonene høyt til værs. Det viser vel mer enn noe Sovjetunionens og dens kommunismes ublyge makt over historien. Den tar seg bare til rette, i massiv bronse og betong, stort og dominant, ikke åpen for diskusjon.

Olia og jeg var ikke så interessert i dette monumentet, selvsagt. Men det er noen fine teltkafeer der, man får kjøpt øl for en tier, og det er flott utsikt over de nordlige og østlige deler av Kiev, veldig flott over østbredden av Dnjepr. Det satt vi og så på. Jubileum eller ikke.

image

Skulpturen som symboliserer vennskapet mellom Russland og Ukraina, reist i 1982. Selve vennskapsbuen ses ikke så tydelig på dette bildet, men skulpturene under ses godt, og det er de jeg ville fotografere. Her ser det veldig ut som kommunistene setter seg selv opp som historiens mål, de dominerer helt og enser ikke de gamle kosakkene, som står der ved siden av i rød granitt.

Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

20 år siden Berlinmuren falt

Den tyske forfatteren Günter Grass skriver i boken «Mitt århundre» – en boksamling mer eller mindre oppdiktede, små prosastykker om hvert av årene fra 1900 til 1999 – for året 1938 om en tysk historielærer som med datoen 9. november ikke er opptatt av 9. november 1989, men samme året i 1938. Det er datoen for krystallnatten, natten da hele det tyske samfunnet går til angrep på jødisk liv og eiendom, for å hevne drapet på en tysk diplomat foretatt av polsk-tysk jøde. I den lille tre siders historien til Grass er det lektor Hösle som underviser i historie, og en av skoleelevene som forteller, og gjennom den smått uinteresserte skoleeleven får vi den nødvendige distansen både til krystallnatten og Berlinmurens fall, og til den tyske lærerens historieundervisning. Den blir flittig kritisert på foreldremøtene, gode tyske besteborgere  anklager læreren for «fortidsbesatthet».

Jeg er ingen stor fan av Günter Grass, men akkurat denne historien har gjort at siden jeg leste denne boken, alltid har hatt helt klart i hodet at krystallnatten og Berlinmurens fall skjedde samme dag, samme natt, og at det var et lite stykke uti november. Det gjør meg også oppmerksom på hvor usannsynlig rik og problematisk tysk historie fra det forrige århundret er, et århundre som egentlig stort sett omfatter hele den tyske stats levetid. Denne staten har vært full av enorme nederlag og seire, ufattelige katastrofer og like ufattelige gjenreisninger, redselsregimer på begge ytterpunkter av den politiske skalaen, og begge uten større problemer med å finne frivillige til å utføre ugjerningene regimet påkrevde, også ugjerninger uten sidestykke i verdenshistorien. Hva er det egentlig med tyskerne og den tyske historien fra det forrige århundre? Hvordan kan en stat og et folk pådra seg så mange verkende sår over en så kort periode, og være så åpen og redelig i forsøk på å lege disse sårene igjen?

I det første er det mange stater som kan måle seg, i det siste står tyskerne alene. Det er bare der viljen til å rette opp i feilene virkelig har vært til stede, og man i dag har et demokrati som står seg som et av de aller beste i verden.

Mot en slik bakgrunn blir den utrolige Berlinmuren bare en av mange ting. Rivingen av Berlinmuren er den første, store historiske hendelsen som fant sted i min levetid, og som jeg allerede når det skjedde, skjønte var betydningsfullt. Berlinmuren stod der da jeg var født, og jeg visste at den var et både symbol og en meget konkret sak i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Jeg visste at Øst-Tyskland var kommunistisk, og at Vest-Tyskland ikke var det, og jeg hadde også noen forestillinger om hva dette innebar. Jeg visste at Berlinmuren hindret folk å reise fra den ene siden til den andre.

Siden har jeg selvfølgelig fått vite mye mer om denne vanvittige muren, som ble reist så å si fra den ene dagen til den neste.  Plutselig en dag i 1961 var den der, det var ikke lenger mulig å gå fra øst til vest, slik det merkelig nok hadde vært mulig like siden krigen. En vanlig utbredt misforståelse er at muren straks ble reist for å skille den sovjetiske delen fra de franske, britiske og amerikanske etter andre verdenskrig. Muren er atskillig nyere.

Jeg har vært 3 ganger i Berlin, og jeg har rukket å besøke museene som har med muren å gjøre. Det smått konroversielle museet ved Checkpoint Charlie har jeg vært ved hver gang. Det er kontroversielt, fordi det ikke er opplagt hva det er som gjør at amerikanerne skal tjene penger på Tysklands vanskelige historie, og dette museet er amerikansk. Det er også litt usmakelig hvordan amerikanerne og alle vi i vesten, egentlig, trykker på for å vise at vi hadde rett gjennom hele den kalde krigen, og at de kommunistiske regimene var akkruat så grusomme som vi hele tiden sa. Historien kan godt være litt balansert, selv om det er seierherrenes historie som også her blir skrevet.

Men trass i at museet er kontroversielt, så er jeg der hver gang. Det skyldes naturligvis at det er så mye interessant å se der inne. Og siden jeg nå en gang er i en situasjon der jeg egentlig ikke har tid til å skrive bloggposter, skal jeg inntil denne posten eventuelt bli utvidet, bare skrive litt om den ene filmen som blir vist på et av de mange TV-apparatene der inne.

Det er en seiersfilm fra det som må være 10. desember 1989, eller der omkring. Muren er ikke bare åpnet, men vanlige tyske mennesker er også i gang med å gyve løs på den med hammer og meisel, for å ødelegge den. I en scene er det en gammel mann som klatrer opp en stige, for å sette seg oppå den og hamre løs noen biter. Han er ikke så sprek som han en gang var, det går stivt oppover, og han har litt problemer bare med det å forlate stigen, og sette seg overskrevs over muren. Så tar han frem utstyret sitt, hammer og meisel også for ham, men han eier ingen balanse i det hele tatt, og jeg antar at alle som ser det må tenke som jeg, at han der vel umulig kan greie å hamre løs noe. Det klarer han da heller ikke, med en gang han begynner å hamre på skrå inn mot meiselen, ramler han ned bak muren på andre siden, filmen skifter til et annet klipp, og alt forsvinner.

 

Asterix fyller 50 år!

Det er ikke akkurat på dagen. Den første historien om Asterix og hans tapre gallere ble publisert i det franske tegneseriemagasinet, Pilote, den 29’de oktober 1959. Men jeg poster likevel hyllesten i dag, siden det var i dag NRK gjorde meg oppmerksom på jubileet, og at det i dag også er en annen jeg kjenner godt som fyller år, nemlig min mor. Gratulerer med dagen til henne!

Asterix har jeg hatt et forhold til så lenge jeg kan huske, og står for meg som i særklasse den beste tegneserien. Den eneste som kan konkurrere er Larssons gale verden, men det er ikke noen ordentlig tegneserie, det er bare vitsetegninger. Som tegneserie står Astrix i særklasse. Jeg har likt serien siden jeg var et lite barn og lærte og leste, og også helt sikkert før jeg lærte å lese. Jeg likte serien gjennom hele barndommen, videre gjennom ungdommen, jeg likte den som student, og jeg liker den fortsatt som voksen. Den har alltid stått som særklasse.

De første minnene jeg har om Astrix er at min far leser Astrix and the normans, et blad vi hadde på engelsk. Jeg syntes det var fabelaktig, og løp opp til min barndomsvenn, Asgeir Ueland, for å diskutere bladet. Han hadde den norske utgaven. Og vi konkurrerte om hvilken utgave som var best, og utvekslet vitser med hverandre. Jeg mener at min kamerat som ikke kunne lese altfor godt, la en god del til i replikkene de tapre gallerne og livredde romerne utvekslet, for vitsene hans bar etter hvert mer preg av hans egen stil, enn av stilen til de store forfatterne og tegneren av serien, henholdsvis Rene Goschiny, og Alberto Uderzo. Siden har jeg lest Astrix and the normans også på egen hånd, på engelsk, og jeg skulle gjerne hørt fars oversettelse om igjen. Jeg er helt sikker på at han improviserte litt da de engelske glosene ble for subtile og sjeldne, og en av tekstlinjene jeg husker best og likte best er ikke å finne igjen: «Skremme? hvordan kan jeg skremme deg, når jeg ikke vet hva skremme er for noe)?» Det er høvding Timandhaf som sier dette til den vesle spretten, Justforkix. Også det navnet er jeg spent på høre hvordan far taklet. Jeg har spurt ham, men han husker ikke.

Et annet av bladene vi hadde tidlig, og som jeg sikkert har fått opplest et par ganger, før jeg begynte å lese det selv, er Asterix og Cleopatra. Det er også den utgaven av Asterix-albumene vi har som er mest utslitt. Jeg husker at vi lo allerede av forsiden (som i den norske utgaven ikke er en parodi på den berømte filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton, som kom samme år som Asterix-historien i 1963), der det stod hva det hadde krevd å lage denne serien. Først stod alt om tegneutstyr, så stod mengden av øl. Og selv om jeg ikke skulle drikke øl på månedsvis ennå, syntes jeg det var morsomt. Og siden har jeg alltid vært absolutt sikker på hvem Cleopatra er, hvem egypterne er, hva Sfinxen er og at den mangler nese, og en mengde av de andre detaljene som finnes i serien.

Jeg husker at min absolutte favoritt blant bladene er Asterix i keiserens klær. Det var originalt det tiende album i rekken, men de norske utgivelsene fulgte ikke originalrekkefølgene. Jeg mener å huske at vi kjøpte dette albumet ved en liten nærbutikk en gang vi reiste på sommerferie til Marivold, men jeg kan meget vel huske feil her. I hvert fall har jeg lest det bladet om og om igjen. Og selv om humoren i det er nokså enkel og barnslig, som når den rasende romerske kommandanten kommer helt ut av det når han brøler de nye legionærene på marsj, ett-to, ett-to, og så bryter han sammen på «ett», og Obelix kommer vennlig bort med ordene «og så kommer to etterpå, tror jeg». Dette «tror jeg», syntes jeg var overmåte morsomt, og det synes jeg for så vidt fremdeles. Likeledes synes jeg at Lillefix var veldig pen, og at det var veldig sjarmerende når alle forelsket seg  sånn i henne, og Obelix blir så bunnløst ulykkelig slik bare en med umiddelbar tilgang til sine følelser kan bli det. Dette albumet har også skikkelige historiske referanser til slaget ved Thapsus i 46 f. kr, der Julius Cæsar beseirer rivalene Caescellus Scipio alliert med Africanus og Juba I av Numibia. De andre legionærene som verver seg er også kostelige, briten, belgieren, goteren, grekeren og egypteren. Hele albumet er et overskudd av enkel, lun humor, og en historie som jeg synes er skikkelig artig.

I denne første tiden hadde vi ikke alle albumene hjemme. Og jeg var som barn flest kritisk i beit for penger. Jeg fikk ikke ukepenger før jeg var 10 år, og femmeren jeg fikk da, ville det ta ukevis før jeg kunne kjøpe et album med. De eneste mulighet for ekstra inntekt jeg hadde var å samle flasker på brynekamper, og en kjærkommen 50-lapp fra Bestefar på Kåsen nå og da. Nye album måtte mor og far velsigne oss med å kjøpe. De likte også serien, men det tok mange år før vi fikk den samlet. Og når vi fikk sjansen til å kjøpe noen, var ofte jeg med på å få lov til å velge hvilket. Dessverre var det slett ikke alle som var tilgjengelige til en hver tid, og det var et par jeg savnet bitterlig. Det var «Asterix på skattejakt», der forsiden med Asterix og Obelix på jakt etter en gryte med penger i var særdeles tiltalende, og der det til og med gikk rykter om at Asterix brukte sverdet! Det andre var Asterix som gladiator, fordi dette med gladiatorer var så kult, og fordi jeg egentlig var sikker på at han brukte sverdet også her. Det gjorde han altså ikke, og begge disse to albumene var små skuffelser i forhold til de skyhøye forventningene.

Derimot fikk vi tidlig Obelix & co AS, det nokså spesielle der Obelix forlater det vanlige livet i landsbyen for å begynne med produksjon og salg av bautasteiner på fulltid. Obelix var favoritten min, hvem kan ikke la være å like ham, og jeg var meget godt fornøyd med at dette albumet stort sett handlet om ham, selv om det var litt rart. Det var for eksempel en slags form for helligbrøde å kle ham opp i nye klær, i stedet for den karakteristiske blå og hvite buksene han alltid ellers går i. Men starten på albumet er verd hele lesingen alene, der Obelix fyller år, og får en helt ny romersk garnison i gave å banke opp. Det er rett og slett rørende hvordan han griper en stakkar i foten, og bruker ham til å denge alle de andre med, mens landsbyen står bak og gauler «Happy birthday to you». Siden har jeg fått vite at dette er det siste albumet Rene Goscinny fikk fullført før han døde. I Astrix og belgierne har han bare forfattet første del av historien, mens tegneren Uderzo har fullført den. I de senere albune begynte Goscinny å bli mer samfunnskritisk, i stedte for de rene løyene som preger de første albuene. 

Etter Goscinny dør i 1977 synes jeg ikke serien er noenting verdt. Vi har fortsatt å kjøpe dem, siden vi selvsagt smelter over tegningene til Uderzo, skjønnere tegneserietegninger finnes bare ikke, man blir i godt humør av å se dem. Men fra og med Asterix og den store grav holder ikke historiene mål. Dette albumet kjøpte vi på en ferie i Danmark, og jeg trodde lenge at det var dansken som gjorde at dette albumet skilte seg litt ut. Det er altså historien. Andre album vi har kjøpt vel vitende at det ikke er originaler er Asterix odysseen og Asterix & sønn. Det første halter, det andre holder ikke mål. Og siden er det lille jeg har bladd gjennom nye historier, vist at det bare har blitt verre. Magien er over.

Men magien finnes i 24 album der det omtrent ikke finnes svakhetstegn. Det er suksessgaranti å kjøpe dem, selv om det kanskje kan lønne seg å vente litt med de tre første, Asterix og hans tapre gallere, Asterix og styrkedråpene, og Asterix og goterne. Her er ennå ikke persongalleriet fått satt seg skikkelig, og tegningene er ennå litt rare. Siste albumet der er forresten det vi i venneflokken kåret som det albumet der Asterix slåss mest (så vidt slått av Asterix i keiserens klær), og det er jo et sikkert kvalitetstegn i barndommen. Samfunnskritikken i de senere albumene fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de første gangene jeg leste dem, men jeg har ingen problemer med å få dem med meg nå. Og de har ikke tapt seg uansett hvilken vei man går i tiden, de er like kjekke som voksen, som de var som barn. Jeg gratulerer Asterix med 50 årsdagen, og takker for et godt vennskap!

Sovjetunionens angrep på Polen

I år har jeg fått med meg årsdagen for Tysklands angrep på Norge Aldri mer 9. april 1940, og Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Bildet vil ikke bli helt komplett uten å ta med også Sovjetunionens angrep på Polen denne dagen her, 17. september 1939. Fortsatt i dag får man ikke mange gode treff om man søker på Sovjets angrep på Polen, selv om man søker på engelske nettsider. Sammenlign med søk på Tysklands angrep, og se forskjellen. Sannheten er at Sovjetunionen under krigsårene oppnådde mange av de målene Tyskland hadde for krigen, deriblant å utvide terriotoriet sitt. De brukte bare ikke uttrykk som «Lebensraum» for å legitimere målene sine, og brukte ikke raseideologi for å sende andre folkeslag i konsentrasjonsleir og var ikke åpne på at de undertrykket dem. Det nazi-Tyskland gjorde åpenlyst, gjorde kommunist-Sovjet i det skjulte. Sånn kan også den annen verdenskrig forstås.

Alle som har reist i Øst-Europa nord og øst for Karpatene vet at der er det rimelig flatt. Og uten fjell og andre naturlige grenser, er det ikke så lett å sette og holde på statsgrenser heller. Verken inntrengere eller innflyttere kan lett holdes ute. Slik har grensene blitt satt mange ganger, ettersom styrkeforholdene mellom land og fyrstedømmer har forskjøvet seg, og hele tiden har folk og folkeslag flyttet rundt omkring, og slått seg ned der de har funnet betingelsene best. I posten Polen skriver jeg litt om hvordan grensene var da Polen var mektig. Under Katerina den store ble Polen effektivt slått ned, og grensene ble trukket på nytt i 1797, til god fordel for Russland og russiske interesseområder. Siden den tid har Polen stort sett måtte finne seg i å være praktisk talt som et russisk fyrstedømme.

I fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig kom Polen godt fra det. Den ene naboen, Tyskland, hadde ingen god sak når det gjaldt å trekke nye grenser for Europakartet, den andre naboen, Russland, lå i kaos og borgerkrig, og hadde andre ting å tenke på enn å få orden på grensene sine i vest. Polen benyttet dette kaoset, og fikk utvidet grensene sine i øst gjennom den Polsk-russiske krig, i årene 1919 – 1921. Russland gikk med på disse grensene gjennom freden i Riga i 1921, det var i tiden borgerkrigen var i ferd med å bli helt slutt, og den kommunistiske stat skulle bygges opp og blomstre. Den senere så mektige Sovjetstaten var på dette tidspunktet helt utarmet av kriger, vanstyre og terror.

Gjennom 20-årene bygget Sovjetuninoen seg opp igjen. De fikk i hvert fall konsolidert sitt eget styre, og gikk inn i 30-årene med en aggressiv og jernhard leder i Josef Stalin. Polen hadde all grunn til å føle seg truet, først og fremst fra Tyskland, der aggresjonen var helt åpenbar, men også fra Sovjet, som ikke hadde noen grunn til å være særlig fornøyd med de siste grensene som var trukket. Siden det var Tyskland som først startet krigen, og siden Hitler gjennom hele 30-tallet så tydelig hadde snakket om å utvide rikets grenser og skaffe tyskerne livsrom, så fremstår de tyske nazistene som mye mer ekspansive enn de sovjetrussiske kommunistene. Slagordet proletarer i alle land, foren dere stod aldri så særlig sterkt i Stalins retorikk. Han brukte aldri dette uttrykket, og uttalte i stedet at man først måtte få kontroll i eget land. Han skrev også mye vakkert om at alle folk måtte ha sin frihet, og selv bestemme hvem og hvilket styre de ville høre til. Men han gjorde noe helt annet.

Invasjonen

Tysklands angrep på Polen blir med rette sett på som en overlegen makts overgrep mot en svakere motstander. Tysklands krav var helt urimelige, Polen hadde ingen mulighet til å imøtegå dem uten å gi slipp på deler av sin egen selvstendighet, og de hadde dessuten på toppen all grunn til å tro at om de innrømmet noen krav,ville Tyskland komme med flere. Uten krigserklæring angrep tyskerne på bred front første september 1939, og slo raskt ned all motstand som var. Det ligner meget på Sovjets angrep.

Sovjet angrep også uten krigserklæring. Dette var også et angrep fra en overlegen makt, og dertil mot en motstander som allerede lå nede og ble banket opp. Polen hadde ingen som helst mulighet til å forsvare seg fra angrepet på to kanter, forsvaret mot Sovjethæren ble rent symbolsk. Men Tyskland får all skylden for overgrepene som ble gjort.

Rett skal være rett, ingen kommer opp mot nazistene i grusomhet. Men sovjetstyrkene gjør mye av det samme. Også de fanger polakker og andre fremmede folk i hopetall, og sender dem av sted i arbeidsleire. Tysklands leire er verre, og fangevokterne er mer brutale, men polakkene blir i det minste holdt i leire i sitt eget land. Sovjetstyrkene sender dem til Sibir, og enda lenger unna.

Tyskerne er beryktet for sine systematiske massedrap. Disse er så motbydelige at om de ikke hadde overgått seg selv med den enda verre gassingen senere, så ville denne oppstillingen og nedskytingen av forsvarsløse mennesker vekket akkurat den avsky den fortjener. Men også sovjetstyrkene foretok slike mord. I den senere tid er drapene i Katynskogen blitt mer kjent. Det er takket være internett, tror jeg. Der står det. Tusenvis av polske offiserer blir brakt til skogs og skutt rett ned av det russiske sikkerhetspolitiet NKVD. Forbrytelsen var at de var polakket, og offiserer, og derfor kunne være litt for mektige, og litt for farlige. Tilsvarende drap på polske offiserer finnes ikke blant tyskerne.

Og enda en invasjon

Som et nordisk folk skulle vi nordmenn selvsagt kjenne litt til den finske vinterkrigen. Den kom en drøy måned etter Sovjetunionens vellykkede invasjon av Polen. Dette var raskere enn det tyskerne greide å angripe en ny motstander. Invasjonen var legitimert av en frykt mot et tysk angrep. Om tyskerne allierte seg med Finland, ville de kunne utnytte Finlands grense som den gang gikk bare noen få mil utenfor Sovjetuninonens meget viktige by, St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Tyskerne kunne også i fred seile hele veien oppover Østersjøen, og også sjøveien effektivt angripe Leningrad. Kravet fra sovjetrusserne mot finnene var derfor at Finland gav fra seg noen øyer og marinebaser i Østersjøen, og et område slik at man fikk et forsvarlig område rundt Leningrad. Som kompensjason skulle finnene få områder i nord, i Karelin. Symbolsk var området russerne skulle gi fra seg dobbelt så stort som det finnene skulle gi, noe kommunistene spilte veldig på i propagandaen, og kommunister ellers i verden var helt med på. Selvfølgelig måtte det kommunistiske Sovjetunionen ha forsvarbare grenser.

Finnene gikk imidlertid ikke med på dette, naturlig nok. Og som svar gikk det overlegne Sovjetunionen inn i lille Finland 30. november 1939, etter selv å ha fremprovosert et angrep ved rett og slett å skyte på seg selv – og gi skylden til Finland. Dette er vinterkrigen. Finnene forsvarte seg med fortvilelsens krefter, som man så fint formulerte seg i gamle historiebøker, og de klarte faktisk å holde de på alle måter overlegne sovjetstyrkene unna i månedsvis. Det var den russiske fiaskoen i denne krigen som var med på å gi Hitler motet til å angripe Sovjetunionen halvannet år senere.

Men Russland har i alle kriger de har vært med på dratt nytte av at de har hatt tilnærmet uttømmelige ressurser både av mannskap og materiell. Så ettersom tropper og kompanier og bataljoner ble sønderskutt i de finske skogene, fylte russerne bare på med nye, og etter hvert klarte man også å finne ut av den finske taktikken, og legge seg litt fornuftig taktikk selv. Finnene var dømt til å tape denne krigen, og tapte den også.

Grensene som russerne her vant, er de som gjelder den dag i dag. Og man gav aldri fra seg noe område i Karelin.

Og enda en…

Året etter invasjonen av Polen og Finland, gikk Sovjetunionen også inn og forsynte seg med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Også disse landene fikk Sovjetunionen beholde etter at krigen var slutt, og i over 40 år fremover.

I 1941 ble Sovjetunionen som kjent angrepet, og led fryktelig under en av de mest hensynsløse kriger som har funnet sted på kloden. Tyskerne angrep og kjempet med tanken på at motstanderne var Untermench, krigens regler skulle ikke gjelde for dem. Sivile skulle ikke spares, fanger skulle ikke tas, og gjennom drap kvittet man seg bare med en menneskerase det var for mange av. Om man likevel tok fanger, det gjorde man når det ikke medførte noe bryderi, og når fangene kunne gjøre nytte for seg gjennom arbeid for tyskerne, så skulle de behandles hardt og brutalt, og settes i arbeid til de døde.

Gjennom disse lidelsene og gjennom kraftanstrengelsen som gjorde slutt på dem, fikk Sovjetrusserne en bølge av sympati fra hele verden, som gjorde at man ved krigens slutt ikke godt kunne be Sovjetunionen gi tilbake de nye landbesittelsene de hadde tatt. Sant å si hadde vestmaktene så mye å stille opp med heller, om Stalin hadde nektet, som han garantert hadde gjort. Som det gjaldt for Tsjekkoslovakia i 1938, gjaldt det for Estland, Litauen og Latvia i 1945. Det var ikke verdt det.