Putin og Hitler?

Jeg skrev på fredag i posten En ny doktrine fra Russland?  at det ikke går an å sammenligne Putin og Hitler. Likevel er det mange som forsøker, både journalister, kommentatorer, eksperter og politikere og byråkrater helt opp på toppnivå. De siste har nok en agenda, som vi skal komme tilbake til. Sammenligningen går i hvert fall på at det Putin gjorde på Krim, minner om det Hitler gjorde med sitt anschluss av Østerrike. Deretter fulgte innlemmelsen av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia, Tsjekkoslovakia selv, og så var det Polen, og med det startet det som utviklet seg til å bli den verste krigen i menneskehetens historie.

Så det er kraftige sammenligninger som blir gjort. Hitler er et av de verste menneskene i verdenshistorien, en person med grusomme og forkastelige holdninger, og han ledet det verste partiet som vel noen gang har stilt til og vunnet et demokratisk valg. Han satte i gang krigen som har kostet flest menneskeliv, og han var føreren i staten som gjennomførte det verste industrielle folkemord verden har sett. Og han døde uten antydning til anger, han ville gjort det samme om igjen, han tok overhodet ikke avstand til sitt ufattelige prosjekt.

Putin er et veldig godt stykke unna dette. Sammenligningene tjener til å skape et skremmebilde og et fiendebilde, som tjener interessene til enkelte av partene i saken. Ukraina, og det nye regimet der, vil ha Russland ondest mulig, slik at de selv får all støtte, og Russland blir tvunget i kne med alle nødvendige midler. Også krefter i Øst-Europa, i land tradisjonelt i fiendskap med Russland, slik som de baltiske statene og Polen, også de kan ha hevnmotiv og beskyttelsesønsker, som gjør det gunstig å forsterke synet på Putin og Russland som en ond og mektig mann og stat, ikke så langt tilbake for Hitler og Nazi-Tyskland. Til sist er det krefter i USA, som liker store forsvarsbudsjetter, og krefter i NATO, som med et truende Russland kan berettige sin egen eksistens. De snakker alle om å deeskalere situasjonen, det ønsket er nok genuint når det kommer til konkret bruk av militærmakt og vold, samtidig er det altså betydelige krefter som har interesse av å snakke opp spenningen i konflikten.

Så dette er den ene siden av saken. Den andre siden, er at det er ganske store konsekvenser hvis man later som Putin og Russland er mildere enn de er i et forsøk på å avdempe konflikten. Hvis det virkelig er slik at Putin og Russland er i gang med et prosjekt om å øke landets makt og styrke, også med å ekspandere territorielt, så er det klart at det internasjonale samfunn har et ansvar i å hindre dem i dette. Putin har jo absolut skyld i at det finnes en slik frykt, han har selv sådd den, med sine uttalelser og sine handlinger. Han og hans regime ønsker at Russland skal bli fryktet. Det er imidlertid ikke like opplagt hva han ønsker å oppnå med denne frykten.

De som tegner det dystreste skremmebildet, antyder at Putin går med planer om å gjenopprette Sovjetunionen innen grensene det hadde, og få Russland like mektig som det var. Det kan godt hende dette er noe Putin ville likt godt å få til, det er til og med rimelig å anta at Putin har ambisjoner om å få dette til så godt som det lar seg gjøre, men det største og viktigste målet er å gjøre Russland mektigere. Det målet lar seg ikke realisere ved ekspansjon inn i områder man har liten sjanse til å beholde.

Her er en vesentlig forskjell mellom Putin og Hitler, når de to først skal sammenlignes. Putins Russland går ikke med noen selvmordsparagraf. Det er ikke «Alt eller ingenting», som det var det med Nazi-Tyskland. Putin er også en langt mer tålmodig, langt mer langsiktig og langt mer strategisk mann enn Hitler. Det er lett å peke på flere tilfeller der Hitler tar helt hodeløs risiko. Det gjelder i alle faser av krigen, og også i oppbygningen av den. I starten gikk det bra, Hitler tok store sjanser – og vant. Med det fikk han erobret praktisk talt hele Europa, hele kontinentet. Forskjellen til andre halvdel av krigen er at den samme risikoviljen og kompromissløsheten ikke lyktes, Hitler begynte å tape. Det gjorde han helt frem til det var ingenting igjen. Det var Alt – eller ingenting. Det tyske riket møtte undergangen, og gjorde det fullstendig.

Det er til og med dem som argumenterer for at dette var Hitlers mål, at han på denne måten ville gjøre opp for skammen etter første verdenskrig, der den store og sterke tyske stat ble forrådt av en liten gruppe sosialister, demokrater og jøder, som undertegnet en skammens fredsavtale det ikke var nødvendig å undertegne. Hitler fikk tapt skikkelig.

Mot en slik bakgrunn blir sammenligningen med Putin ytterst tvilsom. Putin er til forskjell fra Hitler nesten ekstramt langsiktig. Putin er i gang med et evighetsprosjekt, Hitler ville ha alt straks. Putin er også mye mer forsiktig, mye mer strategisk, og er veloverveid i sine beslutninger. Det gjelder til og med når han improviserer, som på Krim, der han raskt utnyttet en mulighet som åpnet seg. Her tok Putin stor risiko, som jeg tidligere har skrevet om, men det har vist seg at han hadde god dekning for den. Han greide å ta Krim uten blodsutgytelser, med overveldende støtte i folkeavstemningen han fikk satt i gang, og med protester som er håndterbare fra det internasjonale samfunn. Russerne hadde gjort hjemmeleksen sin, de kjente stemningen på Krim, i Russland, i det internasjonale samfunn og i Ukraina, og visste det var gode sjanser for at dette kunne gå veien. Hitler og Tyskland var ikke i nærheten av å ha gjort samme forberedelser når de gikk inn i Polen i 1939, i Norge, Danmark, Frankrike og Be-ne-lux landene i 1940, i Sovjetunionen i 1941, der var det hele tiden bare å kjøre på i blind tro på egen styrke.

Putin og Hitler kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Det bør generelt bli en slutt på at Hitler og Nazi-Tyskland lettvint rekkes frem for å få en fiende eller meningsmotstander til å fremstå verre og farligere enn han er. Hitler og Nazi-Tyskland er i en klasse for seg, det er få som kan sammenlignes med dem. Putin og Russland kan det i alle fall ikke.

Så man kan godt frykte at Putin vil sette verdensfreden ved å gå inn i Øst-Ukraina, eller det som verre er. Jeg tror ikke han vil gjøre det, ikke så lenge det innebærer risiko. Det skjer først når han eventuelt er sikker på å vinne eller ikke har noe å tape. Det skjer bare eventuelt etter ukloke handlinger i Ukraina, eller fra EU og NATO. Jeg tror ikke det vil skje. Ukraina er for svake til å handle selv, og EU og NATO gudskjelov for smarte til å la Ukraina gjøre noe altfor dumt. Jeg tror det vil gå bra, Ukraina vil bestå som det er nå, uten Krim, men med Øst-Ukraina inntakt. Andre land enn Ukraina har ikke noe å frykte.

Det tror jeg. Men jeg sitter ikke med noen fasit for fremtiden, og har verken innsyn i eller påvirkning på Moskvas planer. Det kan hende jeg tar feil. Det vil imidlertid ikke være fordi Putin oppfører seg som Hitler, og at man må reagere mot Russland nå som man ikke gjorde mot Tyskland da. De to er vidt forskjellige ting, og man skulle ikke sammenligne dem.

 

Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Tysklands angrep på Polen

1. September 1939 krysset tyske styrker den polske grensen, og startet med det den annen verdenskrig. Det er 70 år siden i dag, og dagen har derfor vært markert mer enn vanlig i media, det skulle bare mangle, og det er interessant å merke seg at det som skjedde disse dagene, har forandret seg opp gjennom årene. Andre verdenskrig er et ypperlig eksempel på at historien forandrer seg med den som skriver den.

I dag var det for eksempel ingen reportasjer i NRK-radio som jeg hørte, som unnlot å nevne at Sovjetunionen også angrep Polen 17 dager senere. Under presidentperioden til Boris Jeltsin ble det funnet det mange hadde mistanke om eksisterte, nemlig en hemmelig avtale mellom Nazi-Tyskland og Kommunist-Sovjet med detaljerte planer om delingen av Polen. Selv om disse regimene fra de politiske ytterpunktene lenge hadde vært venner med hverandre (noe å tenke på for norske venstre- og høyreekstremister?), ble denne siste avtalen undertegnet 23. august. Det er en snau uke før angrepet, så vidt nok til å få styrkene ut på plass.

Det er ikke mange begivenheter som så markant har definert ettertiden som andre verdenskrig har gjort det. Praktisk talt hele etterkrigshistorien lar seg ikke forklare, uten å gå tilbake til den. Hvorfor har for eksempel ikke de økonomiske supermaktene Tyskland og Japan plass i FNs sikkerhetsråd? Hva er argumentet for at lille, ubetydelige Frankrike og Storbritannia er der i stedet? Hvorfor har vi i det hele tatt FN? Hva er det egentlig med Israel? Hvorfor deltar aldri Tyskland i militære operasjoner utenlands? Og hvorfor blander USA seg inn overalt?

Det er heller ikke mange begivenheter som har så mange faghistorikere på ulike nivå og hobbyhistorikere på like ulike nivå, som interesserer seg for emnet og stiller spørsmål og finner svar. De som deltok eller kjenner noen som deltok har meget bestemte meninger om hva som skjedde. For noen er det forbundet med svært sterke følelser. Og for noen går det politikk også i skrivingen av historien.

Jeg befinner meg et sted mellom faghistorikeren og hobbyhistorikeren. Min forståelse av hva som skjedde da andre verdenskrig startet, var at Adolf Hitler fulgte sin ekspansjonspolitkk nøyaktig som han hadde lovet. Jeg ser klare sammenhenger mellom hvordan han gikk frem for å bli rikskansler, og hvordan han gikk frem i forsøket på å erobre Europa. Jeg ser Adolf Hitler som en mann som er bedre til å improvisere og utnytte situasjoner som oppstår, enn til å legge langsiktige planer. Han prøvde seg litt og litt. Først var det å vinne valgene, og siden tilrive og lempe til seg mer og mer makt, til han ble ubestridt rikskansler. Detaljene om det, skal jeg ikke skrive om her. Siden gjorde han det samme for å overtrå bestemmelsene fra Versailles. Han spilte under tanken «går dette, så går kanskje dette også». Slik tolker jeg ham.

For å utvide grensene tok han først det enkleste, Østerrike, der han og nazistene egentlig hadde støtte, slik at han kunne vinne landet med en enkel folkeavstemning (nåvel, riktig interesserte kan sjekke det grundigere opp, en helt enkel folkeavstemning var det ikke, men elegant var  det). Deretter var det Südet-området i Tsjekkoslovakia, et område som rett nok består av tyskere, men som enda rettere tilhørte et nytt og demokratisk og riktig så vellykket land. Tsjekkoslovakia hadde dessuten forsvarsgarantier fra alle Europas stormakter (merk folkens! på denne tiden var USA helt uinteresserte i hva som foregikk i Europa, for ikke å snakke om i resten av verden, det var verdenskrigen og situasjonen som fulgte som endret på dette). Både Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen garanterte for Tsjekkoslovakias sikkerhet.

Så hva gjør man når Tyksland allikevel insisterer? Og ikke gjør mine til å trekke seg? Slik jeg forstår historien, resonnerer Frankrike og Storbritannia slik: Skal vi nå risikere en ny storkrig, 20 år etter katastrofen første verdenskrig, bare for å redde et mindre område i et mindre land som Tsjekkoslovakia? Alle som er det minste interesserte i politikk og i historie kan tenke hvordan det er mulig å tenke annerledes? Finnes det noen i dag som ville gått til krig på det grunnlaget Frankrike og Storbritannia den gang hadde? Fiaskoministeren Neville Chamberlain hadde grunn til å være lykkelig og utbryte «Peace in our time!» da han kom tilbake fra forhandlingene i Munchen, med fredspapiret i hånden. Han er fiaskominister kun fordi freden ikke varte. Hadde freden vart ved, ville han vært helten, og Winston Churchill ville vært en mann ingen visste om.

Sovjetunionen blir på denne tiden ledet av en paranoid tyrann ved navn Josef Stalin. Hans regime finnes det ikke så mange dokumenter fra, de var mestere i historieforfalsking, så hvordan de egentlig tenkte er ikke alltid så godt å si. Men jeg lener meg til de mange som mener at Stalins og Sovjetunionens største frykt, var at de andre stormaktene i verden skulle støte nazistiske Tyskland og kommunistiske Sovjet sammen i en storkrig for å svekke dem begge, og gjerne utrydde dem. Ut i fra en slik kontekst blir jo hendelsene i Munchen lett å tolke, Frankrike og Tyskland skriver under for å lokke Sovjet ut i en krig mot Tyskland for å forsvare sine slaviske venner i Tsjekkoslovakia. Sovjet hadde jo også garantert for landets sikkerhet. Men Sovjet hadde en sikkerhetsventil,  og det var at de ikke skulle gå i krig mot Tyskland, uten at Frankrike eller Storbritannia gjorde det samtidig.

Slik gikk det til at Sudetenland falt, og hele Tsjekkoslovakia snart med det.

Angrepet på Polen

Det er i en slik sammenheng angrepet på Polen må ses. Sommeren 1939 er Adolf Hitler i en bedre situasjon enn han kunne drømme om. Alt han har prøvd på de siste 6 årene har lyktes ham over all forventning. Han er ubestridt leder i et Tyskland mektigere enn noensinne. Han har fått landet ut av mellomkrigstidens økonomiske kriser, og gitt det tyske folket selvtilliten tilbake. Han har fått utvidet landets grenser, med verdenssamfunnets velsignelse. Nå kan han enten konsolidere det han allerede har fått til, eller fortsette med samme taktikk som har brakt ham dit han var.

Ingen kan selvfølgelig si med sikkerhet hvordan Hitler og hans menn tenkte og resonnerte i forbindelse med angrepet på Polen. Men jeg ser ingen argument som skulle tilsi at han med angepet på Polen, visste at begeret ville flyte over for stormaktene i vest, Frankrike og Storbritannia. Det var risiko, selvfølgelig, og han sikret seg jo ved å tegne fredsavtale med Sovjetunionen. Noen tofrontskrig skulle han i alle fall ikke risikere. Men risikerte han krig i det hele tatt? Skulle ikke Frankrike og Storbritannia med nøyaktig de samme argumentene som gjorde at de lot Tsjekkoslovakia gå, også la Polen i stikken? De samme leserene som tenkte over hva de ville gjort under Munchenforhandlingene om Südet-områdene, kan også tenke over hva de ville gjort etter angrepet på Polen. Var krigen nå unngåelig, eller kunne det finnes fornuft i Hitlers mulige antagelser om at vestmaktene fortsatt ville unngå krig for enhver pris.

Slik jeg ser det, viser krigserklæringen Frankrike og Storbritannia kommer med 3. september, at vurderingene de hadde gjort ved München-forhandlingene var gale. Etter hva jeg har lest og forstått, var Hitler rasende da han hørte om erklæringen, hva skulle vel disse to landene blande seg inn etter?

Men som detaljehistorikerne og alle interesserte vet, så var det ikke mye Frankrike og Storbritannia kunne gjøre. De var slett ikke mobilsert for krig, hadde slett ikke prioritert krigsutrustning i de økonomisk og politisk vanskelige mellomkrigsårene. Det hadde jo tatt seg ut om de hadde satset på akkurat samme strategi som ledet til første verdenskrig. Skulle det være den minste mening med den, måtte man i alle fall lære noe av den, og den første og viktigste lærdommen var at storkrig må unngås. Tyskland fikk derfor god tid til å herje med Polen i fred, og de var helt overlegne i styrker og ressurser, både når det gjelder antall og kvalitet. På radioen i dag var det en bokforfatter som gikk litt i mot den tradisjonelle oppfatningen av Tysklands overlegenhet, med poenget at polakkene forsvarte seg godt. Det siste kan jeg være enig i, de forsvarte seg heroisk med de styrkene de hadde til rådighet. Men Tyskland var overlegne, og når Polen i tillegg ble angrepet fra øst av Sovjetunionen, var landets skjebne beseglet.

Og det siste bør ingen lese uten å grøsse seg. Naziregimets redsler kjenner vi alle, ingen overgrep i historien er så godt skildret og dokumentert og gjennomdiskutert som dem. Nå begynner Sovjetunionens overgrep under Stalin også å komme frem og bli kjent. De stod ikke så altfor langt tilbake for nazi-Tysklands. Polen var klemt inn mellom disse to aggressive, hensynsløse stormaktene. Nazistene så på polakkene som untermensch, det var for mange av dem, de kunne dø. Og de som ikke døde, kunne leve for å arbeide for tyskerne. For Stalin var polakkene potensielle spioner og fiender av regimet, og Stalins metode var at om det blant en gruppe mennesker fantes mulige fiender av regimet, så var det bare å eliminere hele gruppen. Slik forsvant hundretusenvis av polske intellektuelle til arbeidsleire over hele, vide Sovjetunionen (og ikke bare Sibir, som det vanligvis blir skrevet).

Polakkene hadde altså bare et meget svakt håp om redning da angrepene kom fra begge sider. Det var vel også nokså lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ville gå til angrep både mot Tyskland og Sovjetunionen – for å forsvare Polen. Og alene hadde de ingen midler til å stå i mot engang den ene stormakten, enn si dem begge på en gang. Hvor sterke Tyskland egentlig var, viser jo resultatene fra angrepene på Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Frankrike – som skulle være Polens garanti – ble selv erobret omtrent like raskt som polakkene selv ble det. Polakkene var dømt.

Polens grenser på denne tiden

Også i dag hørte jeg i media at det døde 6 millioner polakker under krigen, og det var relativt sett flest døde i forhold til befolkningen for noe land under krigen. Men denne målingen er ikke helt enkel, for det er ikke så godt å avgjøre hva som egentlig var Polen under krigen. Grensene forandret seg jo underveis, slik at det Polen som gjennomlevde krigen, ikke var det Polen som hadde vært da krigen startet, og heller ikke det Polen som ble da den sluttet.

For å finne Polens grenser i mellomkrigstiden trengs et aldri så lite detektivarbeid. Selv i mellomkrigstiden var det ikke alle som helt visste hvor grensene gikk, og noen grenser var det ingen som visste hvor var. Generelt kan man si at grensene i forhold til dagens Polen var flyttet et stykke østover, slik at deler av det som i dag er Litauen (inkludert hovedstaden Vilnius), Hviterussland (med den kjente byen Brest) og Ukraina (med Lvov og området rundt der) lå innenfor det polske riket. Byen Gdansk eller Danzig var verken polsk eller tysk, men en fristat, og byen og området rundt Zaolzie var kilde til en ordentlig konflikt mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne vant første rundte i 1920, men Polen slo tilbake og fikk området som en del av Munchenavtalen i 1938. Oisan. Selv ofrene er skurker, når de bare får muligheten.

Grensen mellom Tyskland og Polen var trukket opp – selvsagt kontroversielt – under Versailleskongressen, der tyske argument ikke akkurat var dem som vant mest gjenklang. Og det var ikke et alldeles håpløst argument at tyskerne ønsket sammenhengende grense mellom selve riket, og enklaven rundt det som den gang het Königsberg, og den gang var tysk. Disse grenseområdene hadde jo vekslet mellom tysk og polsk kontroll gjennom hele historien. Men håpløst var det selvsagt når tyskerne med det samme ville sluke hele Polen, og dele det med Sovjetunionen. Det finnes ingen agrument som kan forsvare det.

Nåvel, Hitler brukte nå bare argument så lenge han hadde bruk for dem. Og delingen av Polen ble meget vellykket sett med tyske og sovjetrussiske øyne. Tyskerne skaltet og valtet med sitt nye territorium som de ønsket, og rakk å lage ganske så mange planer og inndelinger de fem årene de Polen okkupert. Sovjetunionen la de nyerobrede områdene trygt inn i de eksisterende Sovjetrepublikkene, Hviterussland og Ukraina, og i det nye Litauen, som de hadde erobret i samme slengen. Latvia og Estland forsvant forresten også inn i unionen under forvirringen, og ble der så lenge Sovjetunionen eksisterte.

Hva som videre skjedde under krigen vet alle. Tyskerne ble slått, og det var Sovjetrusserne som jaget dem tilbake til Berlin og sveipet over Øst-Europa i jakten. Vestmaktene som nå bestod først og fremst av USA og Storbritannia, og etter hvert et nylig befridd Frankrike, var også med i kampene og seirene og feiringen. Det var liksom ikke på sin plass å stille krav til sine medallierte i Sovjetunionen på seierens dag.

Slik fikk Sovjetunionen tatt til seg ganske så betydelige deler av Polen og baltikum. Nøyaktig det samme som Hitler og Stalin hadde avtalt, faktisk. Og disse grensene eksisterer den dag i dag, og det er vanskelig å se for seg noen som helst situasjon som kan endre på dem. Som kompensasjon til et naturlig skuffet Polen, forærte Stalin og Sovjet dem deler av det som i mellomkrigstiden hadde vært Tyskland. I det 20 århundre hadde ikke tyskerne så mye de skulle ha sagt ved de viktige opptrekningene av Europas grenser. De hadde selv vært skyld i krigene som gjorde det nødvendig å trekke dem.

Danzig ble nå gitt til Polen, og fikk for evig og alltid navnet Gdansk. Sovjetunionen forlangte Königsberg, gav det navnet Kaliningrad, og innlemmet det klokelig i den russiske Sovjetrepublikken. Det forklarer hvorfor det også finnes Russland på vestsiden av de baltiske statene.

Så hvordan skal man regne et menneske som dør i for eksempel Lvov? Er dette mennesket polsk, Sovjetisk eller til og med ukrainsk? I Sovjetrepublikken Hviterussland døde 1 av 4 innbyggere, suverent mest av noen. Ingen er i nærheten, og ingen snakker om det – utenom i Hviterussland. Ukrainere døde det også mange av, og russere i de delene av Russland som ble angrepet. Men Sovjetunionen som helhet kommer tross sine kanskje 25 millioner falne ikke høyest på listen over relative tap, siden så store områder av det enorme riket ikke ble direkte brørt av krigen siden det lå utenfor krigshandlingene. Tyskerne kom jo aldri lenger øst enn Moskva, nådde aldri det Kaspiske hav og greide ikke krysse Kaukasus.

Hvor mange falne og hvem som led mest og hvem som er overgriper og offer er et ordentlig betent spørsmål. Og på enkelte punkt er det brennbart den dag i dag.

Museet for Den store fedrelanskrigen i Kiev

 
 
Et bilde av Rodina matj i Kiev, tatt sommeren 2007. Kirgsmuseet er praktisk talt under føttene på den.
Et bilde av Rodina matj i Kiev, tatt sommeren 2007. Kirgsmuseet er praktisk talt under føttene på den.

 

Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941 i en gigantisk militæroperasjon som til da var uten sidestykke i verdenshistorien, og som siden bare er overgått da Sovjetrusserne tre og fire år senere jaget tyskerne tilbake. Operasjonen hadde kodenavnet «Operasjon barbarossa», og fronten strakk seg like fra Østersjøen til Svartehavet. Målet var å beseire Sovjetunionen i en tilsvarende Blitzkrieg som Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og flere tidligere var beseiret med. Den militære hensikten var å knuse fienden innen denne i det hele tatt rakk å mobilisere skikkelig, men lynkrigen hadde også andre fordeler, som at landets ressurser slapp å bli uttæret i en langvarig krig, og om operasjonen ble riktig vellykket, trengte ikke engang landet å skifte til krigsøkonomi.

Den tyske invasjonen kunne ikke i starten bli mer vellykket. Jeg har skrevet detaljert om det i posten Russland, der hele Russlands historie blir gjennomgått, og i posten Kiev skriver jeg (kort) om hvordan krigen artet seg i Kiev. Det er også stoff om den tyske invasjonen i Babi Jar. For den som ikke vil sjekke tidliger poster opp, er å si at det tyske angrepet tross flere varsler og etterretningsrapporter kom tilsynelatende fullstendig uventet på russerne, de var i hvert fall ikke i stand til å sette opp et effektivt forsvar. Josef Stalin, som i alt annet var så paranoid og mistroisk, stolte av en eller grunn på Molotov-Ribbentrop pakten og det tysk-russiske vennskapet. Han mente alle etterretningsrapportene fra inn og utlandet var et forsøk fra britene om å fremprovosere en krig mellom Sovjet og Tyskland, og hans ordre til kommandantene ved grensen, var å ikke svare på provokasjoner og å forholde seg i ro.

Resultatet var at tyskerene kunne rulle inn over det veldige russiske riket nærmest uten motstand. Hele det Sovjetiske flyvåpenet ble praktisk talt utryddet mens flyene var plassert på bakken, nazistene hadde fullstendig herredømme i luften. Den ene byen falt etter den andre, innen august var baltikum, Hviterussland og det vestlige Ukraina erobret av nazistene, som mange steder først ble hilset som frigjørere. Mange av disse områdene var jo få år tidligere – fra 17.. september, 1939 for å være nøyaktig – erobret av Sovjetrussiske styrker, og selv i områder som lenger hadde ligget under Russland, kunne man vanskelig forestille seg at Hitlers styre kunne være verre enn Stalins.

Det kunne det som kjent. Tyskerne så på slaverne som Untermensch, og den eneste grunnen for at de skulle få holde seg i live, var for å tjene tyskerne. Det var uansett for mange av dem, så de nazistiske kommandantene hadde klare ordre om ikke å spare menneskeliv i angrepene og i straffereaksjoner for motangrep. Spesielle Einsatz-grupper av elitesoldater ble også satt sammen for å følge etter fronten, og gjøre den ideologiske «opprydningen», det vil si å utrydde jøder og andre uønskede elementer. Naziokkupasjonen var så brutalt hensynsløs at stemningen i befolkningen snart snudde seg til innbitt motstand mot okkupasjonsmakten.

Det er også flere elementer her. Det kommunistiske regimet til Stalin var riktignok forhatt, og særlig i Ukraina og i de andre vestlige republikkene i Sovjet-unionen, men det ble en veldig følelse av felles skjebne og felles lidelse i kampen mot de enda grusommere nazistene. Og i sorgen over å miste sine kjære i kampen mot nazistene, fikk den Sovjetrussiske befolkningen for første gang en sorg de hadde lov å vise offentlig. Sorgen over å miste sine kjære til GULAG-leire og henrettelse gjort av kommunistpartiet var livsfarlig.

Når krigslykken for Sovjeunionen senere snudde, fikk folket også en suksess  å samle seg om. Propagandasuksessen som kommunistpartiet stod for, om industrielle og økonomiske fremskritt, satt ikke så altfor dypt i befolkningen, særlig i 30-årene med hungersnød og terror og skueprosesser var kontrasrten mellom frykten man følte og gleden man skulle føle, altfor stor. At Sovjetstyrkene etter hvert klarte å slå tilbake tyskerne, den gang Europas suverent mektigste makt, gav en enormt etterlengtet selvtillit til en hardt prøvet befolkningen. Dette var også en seier man kunne være sammen om, alle hadde lidd, og alle hadde på sin måte kjempet, og kommunistpartiet kunne uten at det ble altfor påtrengende ta en stor del av æren. De hadde jo gjort de strategiske grepene som førte til seieren. De kunne også med noenlunde rett si at deres system hadde vist seg sterkere og bedre enn både det fascistiske og det kapitalistiske, siden det nazistiske Tyskland hadde beseiret hele det kapitalistiske Europa, før det altså selv ble beseiret av det kommunistiske Sovjet.

 Krigsminnesmerker

Sovjetunionen spilte på dette for alt det var verdt. I hver eneste by jeg har vært i finnes det et eller annet minnesmerke for den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig kalles i Russland. De fleste byer har flere, og byene som ble hardest rammet har virkelig monumentale. Alle byer som ble rammet har museum. Jeg har flittig tatt bilder av dem når jeg har reist rundt i Russland, Hviterussland og Ukraina, og jeg skulle gjerne ha postet dem og fortalt mer,  men denne posten skal handle om krigsmuseet i Kiev. For andre er det bare å kilkke rundt i poster om Russland.

 
 
Blant mange krigsminnesmerker jeg har bilde av, velger jeg ut dette fra Tomsk, Sibir. Tomsk ble ikke engang rammet, skjønt, unge menn herfra ble naturligvis brukt som soldater, og byens øvrige befolkning måtte ofre seg for å produsere krigsutstyr.

Blant mange krigsminnesmerker jeg har bilde av, velger jeg ut dette fra Tomsk, Sibir. Tomsk ble ikke engang rammet, skjønt, unge menn herfra ble naturligvis brukt som soldater, og byens øvrige befolkning måtte ofre seg for å produsere krigsutstyr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet i Kiev

Krigsmuseet ligger oppe på høydene der også det gamle klosteret Lavra ligger. Det er enklest å nå fra metrostasjonen Arsenalnaja, selv om det er et stykke å gå. Det går helt sikkert busser og marsjrutkaer det er mulig å følge, men jeg har aldri brydd meg med det, og pleier alltid å spasere. Det er en fin tur. Fra høyden har du flott utsikt over vestbredden av Dnjepr, dit Kiev har ekspandert i nyere tid med industri og boligblokker fra Sovjettiden. I solskinn er selv dette grelle synet vakkert. Og landet er jo så flatt, at man i all slags vær ser langt innover, det er god utsikt. Man går også i en god gammeldags park, der man hver lørdag er garantert å se både ett og flere bryllupsfølger, det er tradisjon for å dra festen opp dit for å ta bilder. Og i Ukraina som i hele det russiske området er det tradisjon for å ønske seg  noe når et brudefølge passerer forbi.

 
Her sitter tre ukrainere og studerer utsikten fra høydene på vestbredden av Dnjepr.

Her sitter tre ukrainere og studerer utsikten fra høydene på vestbredden av Dnjepr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet går også forbi de gamle, ærverdige kirkebygningene og klosteret Lavra. Det var her det hele begynte, både for det russiske imperiet, og for den russisk ortodokse kirke. Lavra er også vel verdt et besøk, selv om det byr meg litt i mot å betale penger for å gå inn i en kirke, om enn det er en symbolsk sum.
Her er utsikten mot Lavra vinterstid, Kiev.

Her er utsikten mot Lavra vinterstid, Kiev.

Hele gangturen tar omlag 15 til 20 minutter, kanskje mer. Jeg husker at jeg første gang var usikker på om jeg hadde gått for langt, men det er helt umulig. Museet ligger helt på enden av høyden, og moderlandsstatuen er så dominerende at det er umulig å gå forbi den, uten å legge merke til den.

 
Slik kan de se ut, kirkene i Lavra, Kiev.

Slik kan de se ut, kirkene i Lavra, Kiev.

Utenfor krigsmuseet

Slik omtrent ser det ut ved inngangen til museumsplassen.

Slik omtrent ser det ut ved inngangen til museumsplassen.

Som alle krigsmuseer i det tidligere Sovjetunionen er det gigantisk lagt opp. Uteplassen er enorm, og med en gang man kommer inn på området, er det stilt opp tanks, artilleri, fly, helikoptere og diverse annet militært materiell. Da jeg var der sommeren 2007 spilte de også gamle militærsanger over høytalere spredd over hele parken, noe som i denne settingen bidro til den monumentale stemningen. Når man tenker på hva som har skjedd her, er det vanskelig ikke å bli grepet.

Eksempel på det sovjetiske granittmennesket ved krigsmuseet i Kiev. Sånne skulpturer finnes det mange av.

Eksempel på det sovjetiske granittmennesket ved krigsmuseet i Kiev. Sånne skulpturer finnes det mange av.

 Lenger nede som man nærmer seg museet, begynner utstillingen av statuer og skulpturer av soldatene i den røde arme. Det er i den umiskjennelige kommunistiske stil, enorme dimmensjoner og i steinhard granitt, meget enkle virkemidler. Ansiktsuttrykkene er målrettede, innbitte og skal utstråle kraft, det samme skal kroppsholdningen, men finere detaljer og finere følelser er det ingenting av. Det er det sovjetiske mennesket hogd i granitt. Og de sparer heller ikke på mengden skulpturer, det er mange av dem, og de er store.

 

To jenter leker seg ved de to farvelagte tanksene som er stilt opp utenfor krigsmuseet i Kiev.

To jenter leker seg ved de to farvelagte tanksene som er stilt opp utenfor krigsmuseet i Kiev.

Like før selve museet er stilt opp minneplater for de 12 byene som ble helter av Sovjetunionen under krigen. Alle disse byene har disse 12 steinene plassert et eller annet sted. I Moskva står de utenfor Kreml, i parken der, og i Sevastopol er de plassert i en av hovedgatene.  De fire første heltebyene var Leningrad, Stalingrad, Sevastopol og Odessa, de to første av åpenbare grunner, de to andre fordi de lenge holdt ut i heroisk kamp, før de ble slått. Etter hvert kom flere byer til, Kiev i 1961, Moskva i 1965, da tittelen helteby – eller город герой – ble formalisert. De seks siste er Minsk, Murmansk, Kersj, Smolensk, Novorossijsk og Tula. I tillegg har fortet i Brest en spesiell posisjon som «Heltefort». Jeg har som et lite livsprosjekt å få besøkt alle disse heltebyene, og mangler foreløpig de fem siste jeg har nevnt her.

Her sitter jeg ved minnesteinen for heltebyen Kiev, utenfor krigsmuseet.

Her sitter jeg ved minnesteinen for heltebyen Kiev, utenfor krigsmuseet.

 

Til sist må jeg nevne Rodina matj, eller moderlandsstatuen, som jeg ikke liker i det hele tatt. Den er for mye. Selv den tunge skjebnen til byen Kiev under krigen forsvarer ikke å bygge noe slikt, og i hvert fall ikke på toppen av den største høyden. Den ser i tillegg svært billig og simpel ut, stiv og livløs, og med en positur og et ansiktsuttrykk som kanskje er enkelt å lage, men som slett ikke ser noe bra ut. Den er heller ikke ordentlig laget, og risikerer å tippe over med tiden. Den har sin parallell til skulpturen i Stalingrad – eller Volgograd, som det nå heter – med statuen på Mamaja Kurgan. Den er også monumental, men så var også Stalingrad monumental. Skal noe sted i veden forsvare et slikt minnesmerke, så er det Stalingrad. Der ser det bra ut. I Kiev gjør det ikke det. Og også byens befolkning reagerer på at tuppen på sverdet til statuen går høyere enn spirene på kirkene i Lavra, slik at denne dumme statuen blir Kievs høyeste punkt. Det er historieløst av kommunistene.

Kiev skyline sett fra østbredden av Dnjepr. Den abnorme moderlandsstatuen dominerer horisonten fremfor mer ærverdige kirkebygninger.

Kiev skyline sett fra østbredden av Dnjepr. Den abnorme moderlandsstatuen dominerer horisonten fremfor mer ærverdige kirkebygninger.

Selve krigsmuseet

Inngangsbilletten er noe sånt som 7 kroner, det er ingenting, og man får virkelig mye for pengene. Museet har tre etasjer proppet med gjenstander, bilder, modeller og minner fra krigen,  alt samvittighetsfullt gjort i den sovjetiske stil. Fortsatt har de ingen informasjon på engelsk, så om man ikke kan noen ting russisk, vil man ha problemer med å lese hva tingene er. Dog – jeg synes ikke det er så farlig, mange av tingene sier seg selv, og stemningen trenger man ikke språk for å forstå. Nordmenn vil jo klare å forstå noen av de tyske ordrene som er utstilt, blant annet den om at jøder skulle møte med alle eiendelene sine, den ordren som ledet til Babi Jar (for diktet til Jevgenij Jevutsjenko, klikk her).

 

Man trenger heller ikke kunne russisk noe særlig for å føle litt ærefrykt over forsidene til avisen «Pravda» under invasjonen, og ved noen av de kritiske øyeblikkene før. Man vet jo hvor elendig russerne var forberedt da tyskerne kom, og hvor elendig kommandantene med Stalin i spissen førte krigen den første tiden. Og man vet hvordan kommunistpartiet kontrollerte pressen.

Vestlige museum legger vekt på underholdning, interaktivitet og det som bare kan kalles «spennende» utstillinger, eller oppsett. De gamle kommunistiske museene stoler på seg selv, og at det de stiller ut ikke trenger noe pynt og dingeldangel for å være interessant. Her er alle muilge gjenstander fra krigen, granatsplinter, sprukne kokekar, vernepliktsbøker, en liten matrasjon, brukte, rustne patroner, alle slags våpen, alle slags ting. De står utstilt, bak glass, ikke mer enn det.

Man vil ikke ha så stort utbytte om man ikke kjenner historien på forhånd, men gjør man det, er dette museet og lignende museer andre steder i det tidligere Sovjetunionen gull verdt. Hvis man i tillegg leser litt på originalspråket, får man interessant innsikt i hvordan krigshistorien ser forskjellig ut etter hvor i verden man befinner seg. Ukraina er jo på god vei til å ta avstand fra sin fortid som Sovjetrepublikk og underlagt Russland, de vil gjerne orientere seg mot vesten, men her i museet henger så mye igjen fra den tidligere tiden, og det betyr så mye for så mange, at her kan man fortsatt føle stemningen fra Sovjetunionens stolteste øyeblikk. Og prioriteringene henger igjen, jødenes skjebne er sparsomt behandlet, selv om det kommer seg. Og i Sovjetunionens historiesyn er det de som egenhendig beseiret de fascistiske styrker til Hitler. Museet i Kiev er ikke så ille på dette, men det i Minsk, sier rett ut at de allierte styrker sviktet Sovjetunionen ved ikke å åpne en annen front tidligere enn Normandie.

Det er en sterk historie. Og blant mange sterke inntrykk vil jeg for dette museet trekke frem en spesiell og særpreget ide, med et dekket bord for omlag 60 personer, om jeg ikke husker feil, helt til slutt i rundturen (eller helt til slutt, det gjenstår seierskronen helt på toppen). På hver plass er et telegram, eller et brev, og her er ferdig utfylt med trykte bokstaver, og noe lagt til med skrift. Dette er beskjeden de etterlatte fikk når deres kjære var omkommet. Kaldt og kjølig, formelt, deres – og så navnet – døde – og så datoen og stedet, og så bare en liten ekstra setning, standard. Ikke noe mer enn det. Det var alt. Og det gjaldt altså millioner på millioner i det tidligere Sovjetunionen under deres store fedrelandskrig. For hver som døde, stod en plass tom ved matmordet.