Hjemme – og full fest!

Så kom de endelig, endelig hjem. Og da var alle frustrasjoner tryllet vekk. Det ble en fantastisk dag.

Gjennom natten til lørdag ringte først svigermor fra Kiev. Hun er veldig redd når vi er ute og flyr, veldig bekymret for om alt vil gå bra, og nå hadde hun ikke hørt noe fra Olia. Klokken var 0126. De skulle ha landet klokken 2305. Heldigvis lå telefonen like ved hodeputen denne natten, så jeg kunne ta den Skype-oppringingen, og jeg kunne forklare på russisk hva som er skjedd.

Men i den forklaringen var det et ord jeg manglet, og som jeg nå må lære: toll. Tollkontroll er tamozjenyj dosmotr (таможенный досмотр), og det var at de måtte gjennom den i Oslo, som gjorde at de ikke rakk flyet videre til Stavanger. Mye dum frustrasjon for en veldig unødvendig kontroll. Jeg klarte nok ikke forklare hva som var problemet, men hun skjønte at de var i Oslo, på hotell, og at de skulle komme i morgen.

Så var det ny telefon, klokken fem om morgenen. Det var Olia, som lurte på hva klokken var. Hun var ikke sikker på om hun hadde ukrainsk eller norsk tid. De var begge lys våkne, Olia og Irina, jeg hørte den lille snakke lystig i bakgrunnen. For meg er det fokus, brennpunkt, få de to på det flyet, og hjem. Klokken var fem, flyet skulle gå om to timer, etter informasjonen jeg hadde, det var bare å få dem bort til flyplassen.

Jeg bestemte meg også for å stå opp, slik at jeg skulle følge deres døgnrytme, og vi kunne hvile (les: sove, tungt) sammen i løpet av dagen. Det ble tross alt en god morgen, i ganske intense følelser, følelser det ellers ikke er så lett å komme seg til, og få erfart. Jeg drakk kaffe, ventet.

Stadig vekk var det telefoner. Det var sterk røre i Olia også, men hun virker annerledes, så hun kan begynne å snakke om helt andre ting, folk hun har sett, observasjoner hun har gjort, økonomien i Tyskland. Alt jeg er interessert i, er om de er på plass, har alt med seg, får det til.

På Gardermoen er det også Skype, der virker internett. Jeg får sett dem. De ser uforskammet godt ut, Olia har ikke klær, hun har lagt igjen alt i Kiev, og prioritert «viktigere ting» i en tankeverden jeg aldri vil forsøke å trenge inn i. Hun sitter i en tynn, tynn sommer t-skjorte, uten jakke eller noe å ha over. Veldig vakker, selvfølgelig. Sterk effekt på meg. Lille Irina flyr rundt og leker, med telefonen på slep, tidsvis snakkende med meg. På et tidspunkt hører jeg hun får seg en lekekamerat, en venninne, og bruker all sin sosiale intelligens på å kompensere for at hun ikke kan norsk så godt som hun burde. Særlig nå etter å ha vært i Kiev over en måned, og ha lært seg å uttrykke alle sine tanker på russisk, Da er det kjedelig å måtte snakke norsk, der hun er usikker på det meste.

Irina kompenserer ved å le og hyle mye, være festlig. Og hun er et barn, hun snakker norsk når hun skjønner at hun må. De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

Det kommer dårlige nyheter. Flyet skulle ikke gå klokken 0700, men 0720. Og det er forsinket til 0830. Klokken 0820 går det et fly, med SAS, men systemet er slik at oppsatte fly går med sine passasjerer på riktig tid, de forsinkede flyene med sine passasjerer, må vente. Olia, som bare er plassert på første fly, kunne sikkert ha fått skiftet, men det er ingen vits i å anstrenge seg bare for ti minutter. Jeg belager meg på at de skal være fremme på Sola 0925.

Litt over åtte kjører jeg ut. Litt før jeg svinger inn flyplassveien, ringer de og har landet. I det jeg går inn i avgangshallen, er de to de første jeg ser. Olia ringer sin mor, mens Irina sitter på trallen og venter. Så ser vi hverandre, og er sammen igjen.

*

Resten av dagen blir et fyrverkeri. Irina husker mange ting fra Norge, og forteller og forteller. Alle ting hun vet navnet på, sier hun hva er. Og det er jo ikke lite, etter hvert. På vei hjem ser vi en liten hjort springe over en av markene, vi stopper for å se på dem, en hjort må vi jo se på. Norske flagg er oppe, i anledning konfirmasjonene rundt om. Vi kjører omvei, så jeg får vise dem Norge. Men noen butikk er det ikke snakk om, det er rett hjem.

Og for Irina, er det gjensynsglede med de gamle lekene. Alt er nytt og spennende. Hun løper fra det ene til det andre, smørblid, strålende glad, alt er så gøy! Olia er også lykkelig, hun ser hun har kommet lenger med oppussingen enn hun husket det, og er klar til å ta fatt på ny. I stedet for å spise frokost, som vi andre gjør og vil gjøre, går hun i gang med å vaske og rydde og ordne. Riktignok har min mor gjort en veldig jobb, så det er grunnleggende rent i de tre viktigste rommene, men det er klesvask og ting å flytte på.

Vi spiser frokost, og går rett  i gang med grøten, som det av og til er på lørdager. Irina er med og lager den, som hun pleier. Hun husker det. Vi spiser sammen ute på trappen, på terrassen, hun og jeg. Det er veldig koselig. Hun tar på sukker og kanel selv, og husker at det skal ikke være så mye. Så hun tar på bare bitte litt i det ene hjørnet. Jeg hjelper henne, og tar på mer. Det blåser litt, så kanelet flyr bortover terrassen. Vi er begge enige om at det er god grøt.

Irina er i en slags trance av glede. Hun er i overload. Olia vil klippe håret mitt, bare fred er det ikke med å få dem hjem. Og det er typisk for Olia når hun vil klippe hår, det skal alltid skje straks, øyeblikkelig. Så sånn får det bli. Irina ser film mens vi klipper. Det er en dag omtrent uten skjerm for henne, og med mengder av frisk luft på terrassen, i hagen, og andre steder. Men nå ser hun film, og sovner over filmen. Etter vi har klippet ferdig, bærer vi Irina inn i sengen, og sover der sammen. Endelig sammen!

På et tidspunkt våkner Irina og spør halvt i søvne: hvor er far! Da er det godt at far er her, det er bare å sove videre. Alt er trygt. Irina har sovnet med klærne på. Nå tar Olia av en tøyjakke som nok er litt tykk å sove med. – Spasibo, sier den vesle, høflig.

*

Det er et par timer tung, god søvn. Vi er helt uthvilte da vi våkner. Klokken er fire. Nå kan vi gå ut. Det er sol og varmt, men Irina husker Norge som vinter, og insisterer på å ha på lue, skjerf og vanter, og ytterjakke. Jeg er i kortbukse og t-skjorte. Irina er på sparkesykkelen. Den har hun nok falt litt på, i Kiev, for hun er rød og blåd over armer og bein, skikkelig skadet. Litt spesielt, og tidlig for alderen, er det som hun skammer seg litt også, og vil ikke vise meg såret. Hun viser meg armen som er ren og fin. Hva er det for noe? I min verden kjennetegner blåmerker og sår sunne barn.

Det er godt å få være ute med far litt igjen. Hun må få orden på klatringen igjen, hun har nok vært litt forsiktig en måned, de tar ingen sjanser, mødrene i Kiev. Tidligere var hun veldig god til å henge etter egne armer, nå var det litt halvhjertet. Det vil det raskt bli orden på. Mesteparten av tiden brukte vi på en sånn rennestreng de har satt opp, en slik der vi i min tid rant over på et hjul, et bildekk, mens de nå bruker en plastplate. Den synes Irina er veldig gøy, og vi gjør det igjen og igjen og igjen, og igjen.

Først når Olia ringer, og har laget mat, går vi hjem igjen. Hun er husmor, vasker og rydder, og lager mat til oss. Laks og poteter. Det er lørdag, men ikke noe lørdagsgodt, verken for far eller barn. At vi har hverandre, er mer enn nok. Etterpå er det ut og leke på terrassen, se på plantene i hagen, være med hverandre, ha det gøy, ha det gøy, ha det gøy. Da vi legger oss den kvelden, sovner vi alle på likt.

Alle sammen sammen igjen!

Så er vi på ny samlet, Olia, Ira og jeg, vår lille familie på tre. Alt gikk bra på flyreisen hjem, jeg i en grytidlig taxi, så Athen – Milano – Köbenhavn – Stavanger, de Kiev – München – Oslo – Stavanger, enda et hakk tidligere. På flyplassen hentet min søster Tone meg, riktig denne gangen, og kjørte meg hjem for et par timers tid, før jeg reiste til flyplassen på ny, for å hente Olia og Irina. Det ble et rørende øyeblikk, sterkere enn jeg hadde tenkt, selv om jeg hadde tenkt meg det sterkt.

Det var intenst og kjekt å være i Athen. Temperaturen lå på rundt 25 grader, heller litt over enn under, og jeg hadde allerede glemt hvor behagelig det er med gode sommertemperaturer. Jeg hadde også glemt hvor godt det er å bade i ordentlig hav, varmt og klart, i stedet for kalde jærstrender, eller det skitne elvevannet i Dnjepr. Jeg er antikk historiker, hovedfag der, og å komme tilbake til Athen har sin virkning også med tanke på dette. Det er en stund siden jeg har vært i slike historiske byer, alt går til Kiev de siste årene, og selv om dette er en by jeg er blitt veldig glad i, så ble jeg med Athen minnet om at det er byer jeg går glipp av ved stadig å reise til Kiev. Maten og vinen ved utallige små, koselige restauranter er også virkelig å skryte av, og det er mat og kultur man føler er virkelig gresk, mens i Kiev er restaurantkulturen litt importert, om enn maten som serveres kanskje er tradisjonell.

Jeg skulle gjerne blitt i Athen en dag ekstra, eller mer, om det var mulig, men å reise hjem og se familien igjen, vil alltid være bedre enn alt.

Klokken to kom jeg hjem natt til søndag, klokken fem våknet jeg som vanlig av meg selv, pusset tennene, gjorde mitt toalett, og pakket sammen resten av kofferten. Turen til flyplassen eller flyplassen selv bød ikke på noen uhell, denne dagen, det var bare det vanlige styret med å sjekke inn, og å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen.

Hele tiden var jeg spent på om Irina og Olia kom seg med sitt fly. Det sitter litt i, at de ikke klarte det tilbake i 2015. Så da det kom inn melding på Skype om at de var med bokseren og politikeren Klitsjko på flyplassen i München, så var jeg vel så glad over at de kom seg med flyet, som at de var i nærheten av denne kjendisen. Vi fikk utvekslet et par meldinger, særlig da jeg satt ved flyplassen i Köbenhavn, de i Oslo. Lille Irina sov da, noe som var veldig godt.

Jeg har fått nok av flyvning og flyplasser for en stund. Flyet mitt videre var forsinket med en halv time, noe som ikke bød på noen problemer. Hjemme var jeg for trøtt til å få gjort noe særlig, noe som gjorde at jeg ikke fikk ordnet og vasket huset til kona kom hjem. Dessuten fant jeg ikke fjernkontrollen til varmepumpen, så jeg fikk ikke satt på varmen. Huset var kaldt som temperaturen ute. Jeg tenkte kanskje det var Olia som hadde ryddet den, og lagt den et sted, men det viste seg at det var jeg som har gjort det. Varmepumpen var av for sommerhalvåret, og jeg hadde lagt den i et skap, siden lille Irina kunne bli fristet av den. Ganske unødvendig, siden den henger så høyt at hun ikke rekker opp.

Så var tiden kommet til at jeg kunne sette meg i bilen, og kjøre ut i mørket til flyplassen på Sola. Klokken var litt over 1800, høst var i ferd med å gå over til vinter. Langs veien var veiarbeid som gjorde det litt vanskelig å kjøre, og at det tok litt lenger tid. Da jeg kom frem, fikk jeg først melding, så telefon, om hvor jeg var. Da var det kjekt å si jeg var på flyplassen, på vei.

Og det var så godt å se dem igjen. Min kone er så pen og god, og til så stor hjelp på alle mulige måter, og vår lille Irina er fantastisk, hun har utvidet virkeligheten min, hva jeg trodde var mulig. Hun er glad for å se meg, og løper rundt, klarer ikke å slutte å le og å smile. Og så snakker hun så godt, fulle setninger på russisk, atskillig bedre uttale enn jeg, tydelig som et par. Nå skal hun også lære norsk, skikkelig, og snakke det på samme måte, veksle som ingenting.

Olia tar det med stor ro at hun vil få mye å gjøre når hun kommer hjem. Hun er opptatt av et fotballag eller annet lag hun var på flyet med, snakker mye om det. Hjemme går hun straks i gang med å rydde, for å gjøre det lettere å finne fjernkontrollen til varmepumpen. Det kunne jo være vi hadde lagt den et sted, bare sånn uten videre. Det ville vært typisk oss. Irina blir også straks glad i huset vårt. «Garasje», sier hun først, så «hus», begge deler på russisk. Inne løper hun rundt, og prøver alle lekene sine, sånn jeg husker det fra min egen barndom. Alle disse første dagene har vært nesten helt uten skjerm, derimot har hun lekt en god del med sjakkbrikkene.

Opprinnelig var planen å lage god mat, tenne opp i peisen, kanskje vin, men vi er altfor trøtte. Vi spiser litt av flymaten Olia hadde medsendt fra Kiev. Jeg kjenner en uke med korte netter presser på, nå er det søvnbehov. Utrolige Olia får kjørt en klesvask, og hengt opp tøy for natten. Irina er smil og latter helt til det er på tide å legge seg, da hun roer seg på et øyeblikk og sovner straks. Det gjør vi alle. Endelig samlet igjen.

Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Fugl på vindu.

 

 

Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

Huset faller sammen

Det var kjekt i fjor. Da kjøpte vi hus. Det var barndomshjemmet, det jeg vokste opp i og kjenner ut og inn, det eneste huset jeg har følelser for her i verden. Jeg er glad jeg bor her.

Men i den grad ens bolig er ens identitet, så ramler den litt sammen om dagen. Vi var sånn noenlunde optimistiske da vi reiste på sommerferie i år. Vi visste huset hadde sine feil, men vi følte vi hadde kontroll på dem, og kunne leve med dem. Vi strakk oss langt for å få kjøpt huset, og bør spare oss opp midlene til å fikse det.

Siden vi kom hjem fra ferie har vi oppdaget ytterligere problemer. Hagen vokser vilt når vi er fem uker borte. Det er greit nok, det tar tid og krefter å få i orden igjen. Denne sesongen vil det neppe være nok av noen av delene, men det er ikke kritisk, vi har god tid til å få dette i stand. Jeg lærer også litt om hvilke grep jeg må ta til hvilken tid av året. Det er bare gøy å streve litt med hagen.

Det er verre med huset. I to uker nå har terrassen vært det store prosjektet. Det er ikke all verdens til prosjekt, det er bare å beise den, eller male den, som vi nå er endt opp med å gjøre. Men det har kostet veldig mye tid, frustrasjon og krefter. Nå som vi endelig kom i gang, hadde vi ikke nok maling. Så vi må ut i butikken i morgen og kjøpe mer. Og på tirsdag kommer regnet.

Også dette er til  å leve med. Det er konkrete problemer vi nå har funnet ut hvordan vi skal løse. Og det koster ikke store summer å få gjort det.

Det er inne det virkelig er vanskelig. Vi er egentlig nødt til å utsette noen av prosjektene. Vi vil gjerne ha pengene før vi bruker dem. Men det hoper seg opp med problemer som ikke godt lar seg utsette. Det er øyeblikkelige problemer som at lamper faller ned fra taket. Og den eneste egentlige holdbare løsningen på dette, er å skifte ut både taket og lampen.

De rommene som ikke har lamper som ramler ned, har større problem. På badet er det fuktskade som ikke lar seg ignorere. Der har lampen riktignok ikke ramlet ned, men den virker ikke. I stuen er det punktert et vindu, som også er sprukket. Og fra dette vinduet er det i vinter dannet kondens, som har gitt litt fuktskade i parketten under. Hele vinduet må skiftes ut, eller vindussystemet, det er 70-talls 3 vinduer og skyvedør til terrassen. Vi må også skifte belysningen i stuen.

Jeg er glad i huset og jeg er glad i meg selv. Huset faller sammen, men jeg er frisk og sunn som jeg aldri har vært. Olia blir rasende mange ganger, særlig for terrassen, men også for alle lampene som ramler ned, og for det elektriske anlegget som hun ikke stoler på. Jeg er så mye bedre til å skrive om slike problemer, enn å løse dem. Det er på tide jeg retter opp dette misforholdet. Olia gir meg klar beskjed om akkurat det.

Og jeg har virkelig lyst til å få det alt sammen ordnet. Men i dette er viljen langt fra nok. Man trenger evner og man trenger penger. Foreløpig har jeg litt for lite av begge.

Det våres i Gaupeveien 5

I dag gjorde jeg årets første rusletur i min egen hage. Det er kanskje begrenset hvem dette er interessant for, men det er nå en gang interessant for meg, og for meg er det svært interessant. Det er det første året jeg har en hage, og første gang jeg ser det spire.

Dette treet har jeg godt håp om å finne ut hva heter. Nå begynner det så vidt å spire. - Og navnet har jeg allerede fått i kommentarfeltet: Trollhassel!

Da jeg kjøpte huset av mor arvet jeg også mor og fars hageplanter og planteprosjekter. Det har i bokstavligste forstand levd sitt eget liv etter at far døde. Hans prosjekt gikk ut på å la det vokse, det som kunne vokse, og la det bli plantet det som kunne plantes, og som han fikk tak i. Mor hadde verken interesse eller kapasitet til å gjøre noe med alle disse prosjektene, det vokste etter hvert ganske vilt. I sommer gjorde jeg arbeidet med å grave opp, klippe av og sage ned, alt som hadde med fjerning å gjøre. I år skal jeg se det spire og gro.

Dette er snøklokkene foran huset. Podsnezjnikov - "undersnøasane" - heter de på russisk. Her er snøen vekk og - som de sier på russisk - Vot ani!

Åh, til å være så interessert i alle mulige ting, er jeg sørgelig bakpå når det gjelder navn og egenskaper til planter og trær. Som huseier skal dette bli bedre. Jeg skal sjekke det opp, og høre med mor, hva det alt sammen heter. Kyndige kan også opplyse meg her på nettet.

Dette må være krokus. Små, lilla og hvite løkblomster. Om ikke dette er krokus, er det noe annet som er krokus.

Snøklokker heter på russisk: подснежников, podsnezjnikov – «under-sneasene», som vi ville sagt det på Rogalandsk. Det er blomstene som ligger under snøen, klare til å komme opp som førstemann om våren. Jeg tror de andre blomstene som er i ferd med å komme er krokus, for meg er det veldig mye som er krokus, og jeg tror dette er krokus. Er de lilla, og litt som små tullipaner, så er det dem.

Sånn ser det ut i hagen, med snøklokker både her og der. La det vokse som vokse kan, som far aldri sa, men organiserte hagen etter.

Utenfor kjellervinduet fant jeg også en vodkaflaske etter vinterens festligheter. Det er utrolig hva som dukker frem når våren kommer.

Når vodkaflaskene kommer frem igjen etter vinteren - da er det vår.

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.