Når man er gift er det gjort, da er det håpløst alene

Olia reiste til Kiev for halvannen uke siden, og på søndag reiser jeg etter. I dag tenkte jeg å pakke lite grann, det vil si, pakke alt i hop for reisen, og i tillegg forberede huset for min søster Tonje og hennes Espen og deres barn skal bo der litt i sommer. Det er ikke så lenge siden Olia reiste, og før jeg giftet meg med henne, så var det jo jeg som måtte gjøre alt husarbeid, skulle det bli gjort. Og det ble av og til gjort.

Men nå flyter det. Nå er det klær overalt. Det er ikke bare alle klærne jeg har brukt underveis, siden Olia reiste, og de jeg hadde på gjenforeningsturen med militæret, det er i tillegg alle klærne jeg har hatt liggende på jobb. Siden jeg løper til jobb, har jeg hatt en del skift liggende der. Nå kommer det alt sammen hjem på en gang. For ikke å glemme sengetøyet.

Jeg stod og så på vaskemaskinen. Det nytter bare ikke. Jeg tenkte å kjøre det alt sammen inn på 40 grader. Men jeg fant ut set var bedre å bare gi opp med en gang.

Nei, så måtte jeg plutselig ut på en avslutning. Den var planlagt og kjent i ukevis, men den føltes likevel plutselig. Flyttet frem en time ble den også. Helt håpløst.

Så måtte jeg gjøre det alt sammen en time raskere. Og jeg som ville hatt store problemer om det var satt av all tid i verden. Å vaske noe var bare å glemme, det ville aldri gå, ikke en gang oppvaskmaskinen var noe alternativ, det gjaldt å få pakket. Herfra til søndag kan jeg bo hos mor, det er jo så å si St hans mellom der.

Men pakking har jeg aldri hatt dreisen på, aldri. Riktignok hadde Olia pakket bagen for meg, pakket og tapet igjen. Det kan kanskje ses som en overdreven velgjerning fra en kone til hennes mann, men det må med i regnskapet at i bagen er det stort sett gaver til Olias familie, hun legger beslag på all min innsjekkede bagasje. Jeg vet ikke hva mitt som er der, om det er noe.

Akkurat det gjør det litt vanskeligere. Jeg vet ikke hva ekstra jeg skal ha med meg, om hun har pakket noe til meg i det hele tatt. Dessuten har jeg noen klær og sånt i Kiev, husker ikke hva. Alt ekstra må jeg ha i håndbagasjen. Det gikk ikke i det hele tatt.

Jeg skulle flytte over til mor, disse  siste dagene før jeg reiser, så jeg måtte ha litt ting der også. Kjøleskapet må tømmes for varer som ikke står seg over sommeren. Jeg må ha med klær, jeg skal sikkert jogge, søppel må  bæres ut. Og så var det denne jobbavslutningen jeg skulle på.

Det gikk jo ikke i det hele tatt. Jeg kom ut for sent, og med for lite, og i for mye kaos. Som vanlig er det eneste jeg får med meg skikkelig de tekniske tingene, mobiltelefon, nettbrett, fotoapparat og ladere, øretelefoner, der er alt på stell. Russisk-norsk ordbok er også med, lesestoff tuller jeg ikke med. Men klærne var i forskjellige poser, blanding rent og halvrent, blanding hva som skulle med hvor, huset er fullt av granbar og klesvask, det ser ikke ut som det er forsøkt å gjort rent, noe det heller ikke er.

Jeg husket å rydde kjøleskapet og kjølerommet for mat som blir dårlig, jeg husket å trekke ut alle stikkontakter, men jeg glemte å gå ut med søpla (der det ligger mat som allerede er dårlig). Og jeg glemte passet.

Det nytter ikke det der. Jeg var aldri noe flink til å pakke for reising, selv før jeg ble gift. Men etterpå nytter ingenting, man blir bortskjemt med en gang, når Olia er borte står huset til forfall, og det samme gjør jeg. Det er som om jeg står akkurat på grensen til at man kan kalle det forsvarlig at jeg blir overlatt til å klare meg selv.

Olia har reist til Kiev

I natt overnattet jeg hos mor. Klokken 0630 kjørte jeg derfra, for å hente Olia på Ganddal stasjon kl 0700. Derfra bar det rett til flyplassen. Flyet gikk klokken 0810. Mitt eget arbeid begynte klokken 0800. Mor tok sykkelen, så vi kunne låne bilen. Det var et strev og en kabal for å få det til å gå opp. Men Olia kom seg av gårde, og vi kom oss alle som skulle på jobb. Nå skal Olia bo hos sin mor noen dager, jeg hos min.

Det ble en strabasiøs flytur, vet jeg. Olia presser alltid grensene for hvor mye bagasje det er mulig å ta med uten å betale ekstra, og hvordan hun skal pakke den. Vi stoppet til og med på vei til flyplassen for å pakke om, jeg var så engstelig for at det denne gangen ikke ville passere. Olia gjorde noen halvhjertede forsøk på å pakke om, men tok til slutt bagasjen med seg seg som hun ville – og kom gjennom kontrollen uten problemer. Problemene kom på Gardermoen, med forsinkelser. Hun var også litt engstelig for at hun hadde glemt å rive av kvitteringen for bagasjen, men det er sånn hun ikke liker at jeg skriver på internett. Så det får dere forholde dere til akkurat som om jeg ikke har skrevet det.

Nettopp kom det melding fra henne at hun var kommet trygt frem. Det er klart hun vil snakke med familien sin, nå. Hun har et nesten fysisk behov for å få reise hjem til Kiev noenlunde regelmessig. Jeg tenkte på det i dag, det er ikke helt annerledes enn det var årene jeg bodde i Bergen. Jul, påske og sommer måtte jeg hjem, alle årene. Selv fra nabofylket Hordaland savnet jeg hjemstedet mitt, Rogaland. Vi må nok planlegge livene våre, hun og jeg, så hun får reise jevnlig hjem. Helst vil jeg også være med, selvsagt. Særlig nå som høsten kommer med sitt enda tidligere mørke, nå som klokkene er stilt. Jeg skulle gitt mye for et liv der jeg kunne reise bort herfra og tilbake igjen når det passet meg, men ikke så mye som det koster. Jeg må være hjemme og arbeide. Det hjelper jo en del at jeg kan gjøre det med mors hus som base, med den kvalitet i mat og omsorg det innebærer.

Nå som Olia søker norsk statsborgerskap blir antagelig passet hennes inndratt. Det betyr at det neppe blir aktuelt å reise til Ukraina i juleferien. Neste sjanse blir derfor vinterferien i slutten av februar.