Kald søndag, lang uke, ekstremvarsel i været

De som følger værtjenesten YR må ha lagt merke til at de er slepphendte med varseltrekantene sine. Jeg leser det som et tegn i tiden, offentlige instanser og andre instanser med ansvar vil heller varsle hundre ganger for mye, enn å måtte forklare seg ut av en hendelse de ikke virket forberedt på. Jeg er fremmed i et slikt samfunn, jeg likte det bedre sånn vi hadde det før, der vårt samfunn var basert mer på tillit og felles ansvar. Jeg føler meg nokså alene med å ha det slik.

I dag var det intet mindre enn tre sånne varseltrekanter oppå hverandre inne på YR. Det skal bli vind, regn og elendig det meste. Det lever vi godt med. Lille Irina og jeg trosset det kalde været og den sure vinden i dag, og gikk oss en kort rusletur rett rundt i boligfeltene der vi bor. Etter å ha ramlet et par ganger, begynner hun endelig å skjønne konseptet med is. Nå ble hun forsiktig, først i overkant, med å nekte å bevege seg så lenge jeg ikke holdt henne i hånden, eller hun var på alle fire, siden regner jeg med hun finner ut av det, og kan gå vanlig.

Etter å ha vært ute et par små timer, ville hun hjem, og jeg fyrte opp i peisen, enda det fremdeles var dagslys. Den siste halvannen uke har jeg lest litteratur fra andre verdenskrig til den store gullmedaljen. Jeg så filmen Max Manus på ny, og bestemte meg for å finne ut hva der som er basert på beskrivelsen av de faktiske hendelser, og hva regissøren og manusforfatteren selv har trukket fra og lagt til. Som den gode historiker jeg er, går jeg rett til kildene, bøkene Max Manus skrev selv, den Gunnar Sønsteby skrev, og også den som er skrevet om Gestapo-sjefen, Siegfried Fehmer. Så får jeg vel skrive ned et sted hva disse forskjellene går i, nå når jeg først har satt meg inn i det. Som alltid har jeg dette veldige behovet etter å «opplyse verden», selv om verden slett ikke alltid er så særlig interessert.

Det lever jeg også godt med. Vi har kjøpt inn maling og listverk, kona er oppe og setter det på plass. Hun fant enda noe å gjøre verre, da jeg i en tidligere bloggpost trodde vi var ved et bunnpunkt, heretter skulle det oppover, etter det skrudde hun ut lampene fire sentrale steder oppe. Det er ganske slitsomt, men vi har det grunnleggende fint, vi kjenner hverandre godt, og kommer igjennom det.

På Jærhagen fredag tok Irina som forventet sine første selvstendige skritt på skøyter. Ennå er hun ikke så stødig at jeg tør la henne falle, hun må ikke få skrekken, og ikke kjenne det håpløst. Hun får kave litt selv, og så følger jeg like bak, klar til å fange henne når hun detter. Et par ganger klarte hun da å skli inn til kanten. Det er ikke lenge før hun kan prøve helt selv, uten meg som sikkerhet bak.

I svømmehallen er den rasende fremgangen kommet til en liten pause. Det er ikke så opplagt heller, hva som skulle være neste skritt. Hun er fullstendig uredd, tåler vann alle steder, kommer under, kan falle, hoppe og kastes, det er ingen problemer, og hun har fått festet sånne ringtorpedoer på ryggen. Hun klarer å bevege seg fritt med dem, klarer å svømme selv. Så nå er det kanskje å hoppe fra kanten med dem på, eller hva vet jeg? I en alder av tre år er det i alle fall tidlig å svømme.

Hun er forresten god og blå på føttene om dagen. Det har blitt en del blåmerker, også der i svømmehallen. Det hører med til alderen. Vi gjør det til en fest, og lar oss imponere av at hun har så mange av dem. Annet positivt er at vi endelig har knukket koden for hvordan vi skal få vasket det lange, fine håret hennes. Det har alltid vært en prøvelse for oss, men nå lar hun oss slippe til, så hun går med nyvasket hår annenhver dag.

Når det gjelder ekstremvarsel skulle jeg gjerne sett noen sette en trekant på nyhetene som brer seg såvel i sosiale som i tradisjonelle medier. Man kan bli surrete i hodet av å bli for engasjert der. Det er bedre å la engasjementet være i sitt eget lille liv og vennekrets, og ikke la seg ødelegge av saker man kan mene noe om, men lite gjøre noe med. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har det bedre foran peisen, med barnet og en piratbok, og med deilig musikk på øret. Så kan været og verden være som den vil.

Hjemme igjen på Ganddal

Den frenetiske bloggingen vil nok avta nå som ferien er slutt. Jeg er hjemme igjen på Ganddal, og sammen med min kjære Olia. Hun er som alltid helt uberegnelig. Denne gangen har hun satt inn støtet på å rydde i bedet og gårdsplassen på fremsiden av huset,en oppgave jeg selv strevde med i fjor, og anså som umulig. I tillegg har hun arbeidet hardt med tysk, i tilfelle hun skal studere det en gang, og matematikk, som hun skal studere nå. Eksamen hun skal ha i morgen i fysikk virker til å ha ligget i ro. Det samme har alt på baksiden av huset, og mye innendørs. Med baksiden har hun en god unnskyldning, i og med at det har regnet hver dag (og er min oppgave), mens det innendørs er en del problemer ikke helt enkle å løse for oss, og det nok vil ta litt tid å finne standarden vi og omverden kan leve med.

Olia hadde klar mat i går: stekte fiskefingre og stekte poteter, sammen med en salat av tomater og fetaost, og rikelig med både olje og eddik, etter hva jeg kan bedømme. Det siste er overraskende, all den tid hun er fra Ukraina, hvor matolje brukes til steking og alt annet, og den er som regel av solsikke, som de har mye av der nede. Olivenolje kom ikke langt øst for Hellas. Jeg hadde jo spist godt av nistematen, både den gode, som Tone hadde smurt, og den dårlige, som jeg hadde mikset sammen. Men det er alltid kjekt å spise litt til.

I dag reiste Olia tidlig av gårde for å studere matematikk, og etterlot meg alene. Da hun kom hjem, satte jeg inn støtet, og laget middag: joikakaker med poteter og makaroni, og gulrøtter. Det er solid norsk hverdagskost, etter ukevis med ukrainsk, tung kraftmat, og spanske, lette delikatesser. Det er noe med maten man er vokst opp med. Selv om jeg hadde med mengder av godt pålegg med hjem fra Spania, gikk det i brunost og hvitost i dag, og leverpostei.

Jeg har også vært lite grann ute og stelt litt i hagen i dag, men det er måte på hvor interessant det er for resten av verden å lese om det. Hagen har vokst 5-6 uker i fred, og er nådd det stadiet at det ser ganske vilt ut der. Det er mange overraskende busker. Jeg skulle gjerne vært der hele dagen, jeg, det er kjekt å jobbe i hagen og være ute. Men det var fortsatt vått etter regnet, så jeg kunne ikke klippe plenen, og også å klippe greiner og busker blir grapset når de er våte. Akkurat det bør være ganske interessant for resten av verden å lese, så man kan være klar over det, om man ikke skjønner det selv.

I morgen er det meldt fint vær, så da er det nye muligheter. Jeg har dagen for meg selv, mens Olia har eksamen. Med det ender jeg feriebloggingen for i år.

Og så var jeg endelig hjemme

Eller «endelig» er kanskje en overdrivelse, her. Og «hjemme» også, forresten. Det ble litt av en tur hjem fra Russland denne ganngen. Og denne leiligheten her, som den ser ut nå, er ikke noe å «endelig» være i. Jeg kan sitere – riktignok med en grov betydningsforskyvning – den eldgamle greske filosofen Herakleitos: Alt flyter. Men med en liten tankeforskyvning er hans mening tilbake på plass, at alt hele tiden er i forandring. For det er ingen tvil om at forandring er det her, og «endelig hjemme» er jeg ikke.

Mor fikk en fin post i går på bursdagen sin, den var på sin plass, og søstre Trude og Tonje har vært flittige med å kommentere den (særlig Tonje, som liksom aldri ville gi seg med det). Men mor var helt fabelaktig i går. Hun gjorde ingenting etter bursdagasselskapet sitt, som hun ikke gjorde for meg. Jeg pakker jo strengt tatt bagen min selv, men det kommer liksom mye mer i den enn jeg pakker. Og det blir mange ting jeg ikke tenker på – tryllet frem. I tillegg fikk jeg to typer kaffe, først blue Java i presskanne, så spansk espresso.

I dag morges stod hun opp et kvarter før meg og smurte matpakke og laget mer kaffe, og lurte enda litt til nedi bagen. Jeg hadde ikke bedt henne om mer enn å kjøre meg til flyplassen. Det gjorde hun, før hun reiste hjem igjen og spiste sin egen frokost, og reiste selv på jobb.

I mens reiste jeg tilbake til Bergen. Her var det akkurat det gråværet med håpløst regn på sitt mest trøstesløse, nok til å bli klissvåt, ikke nok til at det er kult. Men en vestlending klager ikke på været, og jeg er vestlending.

I leiligheten var halvpakkede, russiske kofferter, en oppvaskmaskin med tre uker gammel skitt, et kjøleskap med en tre uker gammel agurk, bøker og klær spredd rundt der ingen ville finne på å legge bøker og klær, men de før eller siden vil havne om de på tilfeldig vis blir flyttet litt på. Kvoten med flasker fra Russlandsturen stod også litt her og der, og jeg kommer igjen bare opp med gamle Herakleitos og «Alt flyter». Alt fløt. Og jeg gikk på jobb.

Det var også første gang på ukevis. Det var heldigvis en lett dag med tanke på arbeidsbyrde, og jeg innvilget meg også mindre å gjøre enn jeg ville til vanlig. Det aller nødvendigste gikk unna, resten fikk vente.

Så var det hjem til middag, og en ettemiddagshvil. Og her er jeg nå. Endelig hjemme – liksom. Alt flyter er det riktige så si.