Endelig en vanlig lørdag! Og det en pinselørdag i mai!

Omsider fikk vi oss en vanlig dag, her i vår lille familie. Endelig kunne vi gjøre bare de vanlige tingene, en varm, solskinnsdag i mai. Etter lang tids hyperaktivitet var dette bare deilig.

Stort sett var vi ute hele dagen. Lille Irina sov lenge etter den strabasiøse gårsdagen, der hun først hadde vært hos bestemor og naboen (hun har fått seg en lekekamerat der borte, Niklas), og så fikk russisk besøk fra Novgorod! Ikke før klokken elleve stod hun opp. Da var det på tide å lage grøt, for meg.

Etter å ha spist grøt, var det å jobbe i hagen. Det ser ut rundt oss som om vi har gitt opp, men det har vi ikke. Vi har bare ikke hatt tid til å gjøre noe som helst utendørs, på flere måneder. Planter og ugress har fått gro fritt. Det er rikelig med ting som må ordnes, ryddes og fikses. Rikelig.

Vi tar det smått om senn, den ene tingen etter den andre. Om en måneds tid reiser vi til Kiev igjen, så vi ikke rekker ikke alt på denne siden av sommeren, og kanskje heller ikke i løpet av året, men vi rekker det vi får tid til. Og vi jobber ikke så verst, når vi bare har anledning til å gjøre det.

Jeg konsentrerer meg om hagen. Det er et langtidsprosjekt å få klippet den, langt som den har vokst, og i bedene har det vokst virkelig til med gress og ugress. Nå var det tredje runde med plenklipperen. Og nå begynner det endelig å ligne noe. I år er første året i Irinas levetid vi har ryddet plenen, sånn at det i det hele tatt er mulig å rydde den.

Også bedene rundt hagen tar jeg for meg. Det er enormt som må gjøres, fullt av ugress og graps som må vekk, men dette er meningsfylt arbeid. På solskinnsdager gjør jeg det med glede. Lille Irina løper omkring, og hjelper mer eller mindre til hun også. I dag har vi satt ut bassenget til henne. Hun skal få oppleve forsomre som jeg opplevde dem.

Etter at jeg hadde fått klippet plenen og lukt litt, så kunne Irina og jeg gå ned til Stokki, den lille innsjøen vår. Der hadde vi det gøy i vinter, med å stå på skøyter, en opplevelse lille Irina husker godt, og stadig spør etter. Nå er det bading. Hun går i et lite sommerskjørt og en lett genser, og hun bærer selv den lille båten hun vil ha med.

Vi går ned til samme stedet vi gikk fra skøyter fra. Det er en bitte liten vik, bare en meter og to å gå ut fra, mellom steinene. For litt større barn er en hoppestein, en stein det går an å hoppe fra, og der er det tre jenter som bader og hopper. Vannet er kaldt, og Irina må ha noen forsøk før hun skjønner at dette må hun bare gjøre, om hun vil bade.

Og så har vi dukket, og vannet er ikke så kaldt allikevel. Irina sitter mye i den lille båten, en slags svømmering med ratt, og plass å sitte i, med hull til beina. Ganske kjekk, og perfekt til denne lille viken vi har funnet oss. Det er ganske brådypt, og så kan Irina sprelle med beina og kjøre rundt i båten sin. Hoppe fra steinen vil hun også prøve, da med å holde meg i hånden, og ikke få hodet under, igjen og igjen.

Det var en vellykket liten badetur. Irina får lære årstidene å kjenne. I mars gikk vi på skøyter, nå var det bading. Etterpå får hun gå i bar overkropp, sånn som jeg. Bare det lille skjørtet. Så leker vi jageleken, der jeg skal jage henne og ta henne. På den måten får hun løpe rundt omkring, aktiviteten hun elsker. I det høye gresset faller hun flere ganger, uten at det ser ut til å gjøre så mye, annet enn at hun vil løpe på asfalt i stedet.

Vi er sikkert ute et par timer. Hopping fra en stein blir det også tid til. Og mye snakking på norsk, det løsner litt nå, for Irina. Det er akkurat som hun skjønner også, at dette må hun gjennom, dette har hun bruk for. Så når jeg spør om hun vil snakke norsk eller russisk, så svarer hun ofte norsk, mens hun før alltid foretrakk russisk. Hun får også mye ut av ordforrådet sitt, og setningene sine. Denne dagen var det å erte meg litt, og si jeg var kjempeliten, og peke ned mot gresset for å vise størrelsen, mens hun selv var kjempestore, kjempelange, med -e til slutt, etter dialekten vår.

Det er bare noen hundre meter hjem igjen. Nå er det aktiviteter i hagen. Jeg vil gjerne få lukt litt, men svært mye tid går med til å spille fotball med Irina. Det finnes viktigere ting, og det finnes enda viktigere ting. Til kvelds blir det dobbel middag, jeg lager både laksefileter med ovnsbakte poteter i olje, og en lasagne, basert på en kjøttdeig Olia har laget til middagen i går. Alt stekes i samme ovnen. Så var det å spise sammen, på kjøkkenet.

Irina valgte selv å gå å legge seg denne kvelden. Det samme gjorde vi. Det var riktignok en fridag, hjemme, men det var en fridag med hektisk aktivitet. Vel verdt en god natts søvn etterpå.

Regnværsdag hjemme

I dag kom regnet. Det er underlig å skrive sånn på vestlandet, som om det er lenge siden regnet har vært her. Men nå har vi hatt den kaldeste, tørreste og mest solrike mars måned vi kan huske, og det har fortsatt inn i april. Graset ligger brunt på Jæren. Det er april, og ikke orden på noen ting.

Her ser vi hvor brunt Jæren ligger, Vagleskogen til venstre, Figjoelven rett frem. Brunt. Bilde fra fredag.

Men i dag kom regnet. Det gjorde det også forsvarlig å ha en innesøndag. Det er kjekt å gå tur, og solskinnet lokker, men det er noe avslappende med søndager det også er godt å nyte hjemme av og til.

Jeg har alltid tenkt at den sinnsykdommen jeg ligger nærmest er manisk depressiv, med bare manisk som nummer to, men i de siste tiden har jeg blitt mer moden og forstått at jeg kanskje ligger nærmere å være litt autistisk. Være litt asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Ting klistrer seg i hodet, faktahukommelsen er upåklagelig, og i visse hverdagslige gjøremål må det være en viss rutine. For eksempel søndags frokost, da skal det være te og kokt egg.

Så dere kan tenke dere hvor endevendt alt ble hos oss da jeg stod opp litt tidlig, og bare begynte å spise av pizzaen Olia hadde laget for i går til frokost. Så stod Olia opp, og hun er det mest antiautistiske man kan tenke seg. Være null asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Hun har ingen rutiner i det hele tatt, ingen system, hun kan spise kokt egg hver dag hele uken, morgen og kveld, åpne vin på tirsdager og drikke vann på lørdager. Plutselig slår hun til med fløtegratinerte poteter på en tirsdag. I studieårene gikk ikke en tirsdag hos meg uten fiskepinner eller fiskepudding til middag.

Olia bare begynte å spise frokost av seg selv i dag. Hun laget te, det gjør hun alltid. Men ellers skar hun bare opp litt brød, la det i brødfatet, spiste rett fra det, og tok med litt pålegg hun satte ved siden av og spiste litt forskjellig. Mens hun pratet i vei, som alltid, som alltid. Ingen tallerken, kniv, glass, eller noe. På det samme bordet vi spiste middag eller om det var frokost eller noe annet i går, og som nok ikke var helt ryddet, også av andre ting enn mat. Gradvis frokost, kan det kalles. Også jeg spiste av skivene etter hvert. Men jeg måtte ha tallerken, og kniv, og glass. Og jeg fant det frem til Olia også. Først når vi var ferdig å spise hadde vi dekket på.

Formiddagsoppgaven i dag var et problem som angikk differensialligninger. Vi kranglet, rett og slett kranglet (Diskusjon er en utveksling av kunnskap, krangel en utveksling av uvitenhet – Sitat fra sitatboken jeg fikk en tenåringsbursdag ikke langt fra 1990, et eksempel på min autistiske hukommelse) over Eulers identitet, e^i Pi = -1. I læreboken stod det i = e^i pi/2, så det er klart, det var jo litt å heve stemmen etter. Olia er en spesiell student med det at hun ikke bare lytter etter det som blir sagt, hun er mer uenig enn enig. Dette var bare en bitte liten del av et større problem, en generell løsning til ligningen Y»» + Y = 0, altså fjerdederiverte til Y + Y = 0.

Det var bare å sette seg ned ved skrivepulten, gå i gang. Olia tok den kaotiske søndagsformiddagen til sitt høydepunkt, da hun også laget kaffe – på en søndagsmorgen! Jeg hadde til overmål nettopp pusset tennene, etter frokosten. Men kaffen kom godt med til løsningen av den omstendelige ligningen. Det var virkelig kjekt, jeg måtte innom imaginære og komplekse tall, få en liten repetisjon på det, jeg måtte forsikre meg om hva de riktige, eksakte verdiene til cosinus- og sinusfunksjonene er, og jeg måtte være helt stødig på regneregler med potenser. Det var ikke så imponerende at jeg fikk det til, som at Euler gjorde det, den gang han fant det ut. Jeg kan bare forestille meg hvor berusende det må ha vært, når man ser at alt bare løser seg, ideen fører frem, man kommer i mål. Man har funnet løsninger til ligningssystemer ingen i hele verden er i stand til å lese. Det er virkelig briljant enkelt, når man bare har funnet den riktige metoden. Og sammenhengen mellom reelle og imaginære tall, størrelsen e og de trigonometriske funksjonene cosinus og sinus, det er noe som skulle skape begeistring i matematikkretser.

e^xi = cos x + i sin x

De som ikke forstår seg på det, har gått glipp av en glede. Dette er ligningen sin.

Olia var veldig glad for at jeg fant løsningen på dette, og med det hele oppgaven. Hun kysset meg skikkelig for det.

Jeg gikk i gang med dagens andre hovedgjøremål: Titus Andronicus, av William Shakespeare. Det er sikkert hans minst kjente og minst vellykkede tragedie, men det er hans første, og i dag og i resten av helgen har jeg gjort skikkelig arbeid med den for å skrive om den i litteraturbloggen. Så det var liksom det jeg ville gjøre noe med i dag, da. Det er bare det, at akkurat dette stykket her, er det neppe noen som har særlig interesse av å lese noen om. Og de som er så interessert i Shakespeare at de vil bruke tid på dette stykket, de finner nok andre kilder for kunnskap om emnet enn en norsk blogger.

Men jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg liker når det blir kombinasjon av ting få folk gjør, det er ikke så veldig mange her i Norge som på samme dag er i stand til å løse differentialligningenY(4) + Y = 0, og greie ut om stykket Titus Andronicus av William Shakespeare, arbeide og finne interesse i begge deler samme dag. Det er et veldig merkelig stykke, det har store svakheter, men ikke sånn at det helt går an å avvise stykket. Karakterene er litt flate, det er ikke helt lett å finne motivasjonen for handlingene, utviklingen er nok litt tilfeldig, det er en ganske komisk avstand mellom den overdådige veltalenheten og den helt groteske handlingen. For det er i det Titus Andronicus utmerker seg. Her er voldekt, lemlestelser, drap og kanibalisme, det å drepe et menneske er som å drepe en flue – bokstavlig talt, det blir slått i hjel en flue i stykket, og det blir reagert på det, «den har en far og en mor», som det sies. Første gang jeg leste det syntes jeg bare det var fascinerende, og kunne egentlig ikke helt tro på at handlingen var sånn som det vitterlig stod at den var. Den er virkelig ekstrem. In yer face er ikke bare 90-tallet, dette er blod og gørr. Men nå har jeg lest stykket på ny, og også lest mer om det, og sett at stykket tross sine svakheter også har kvaliteter. Stykket er fremdeles fascinerende, men ikke bare fordi det er så dårlig og rart.

Nåvel, denne dagen tenkte jeg også å ha lunsj, siden frokosten ble så merkelig. Også her grep Olia inn, og begynte å skrelle poteter når klokken var bare litt over tolv. Tidlig middag. Vi fikk også tid til å avvise fryseren denne dagen, det tok jeg meg av, og der fant vi også dagens middag. Laks. Det ble overdådig. Russisk potetmos, jeg vet ikke hva hun gjør, jeg vet bare at den er litt annerledes, god laks, sitron og agurk- og tomatsalat. Kjempegreier. Olia toppet det med litt «Sirniki», som vi kaller det, en slags «ostelapper», som det kanskje kunne hete på norsk. Cottage cheese er en viktig ingrediens.

På kvelden tok vi oss en liten rusletur i regnet. Det var Olia, hun gikk rundt og sparket hit og dit, rastløs. «Jeg må bevege meg», sa hun, hun søkte jobb, begynte å få lemmings i blodet. Hun ville ikke ut i pøsregnet, hun ville vente til det stoppet. I overimorgen, sa jeg.

Vi gikk ut. Det blåste og var kaldt, det regnet. Hun fant plutselig ut at hun ville jogge (null asberger, det er i hvert fall helt sikkert), så det var bare å henge seg på i langbukser, genser og ytterjakke. Etter en stund sluttet joggingen, og vi gikk igjen, i det som lå an til å bli rundt vannet. Men så oppdaget Olia at jeg var klissvåt på buksen, det var jo en vanlig langbukse i regnet. Da var det ingen bønn, da måtte vi hjem. Jeg har gått med våte bukser og klær hele mitt liv, det hjalp ingenting, hjem.

Jeg stjal meg til et bilde av Olia da vi kom hjem. Kul, som alltid.

Hjemme var det fremdeles kaffe på trakteren. Det var fremdeles litt vin siden fredag. Jeg kunne spille dagens sjakkparti, et kvarter hver, siden det var helg, en artig seier mot en som kalte seg «Dnieper», altså fra Ukraina, og med en uvanlig åpning 1. e2 – c5 2. b4. Det ble kaotisk, og akkurat i rette, feile øyeblikk, i den kritiske fasen, da alt skulle avgjøres, og jeg gjorde en dum feilberegning som forlenget partiet en stund. Men med alle mine lette offiserer i behold, og et tårn, ble det ganske greit mot hans to tårn og løper. Stillingen var helt åpen, jeg hadde h,g, a og b bonden, han f, g og h. Så løperne og springerne mine stod og passet på hverandre, og det viste seg umulig for ham å flytte rundt på tårnene sånn at de ikke snart ble rammet av en gaffel.

Nå er det kveld, og det venter en ny arbeidsuke. Forhåpentligvis vil regnet føre til at det blir litt grønnere og friskere her. Vi vil gjerne at naturen rundt oss skal stå i stil med hvordan vi føler oss.

Snøklokker. Skinnende hvite i regnet.

For øvrig: Bildene i denne posten er lenker til Googles fototjeneste, Picasa. Det er første gangen jeg prøver det. Det ser ut til at bildene blir litt små, men det er veldig praktisk, siden bildene blir lastet opp automatisk fra Sony Xperia. Det sparer også plass på WordPresskontoen, der jeg begynner å nærme meg grensen.