Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Reklamer

Med Lufthansa business class på vei hjem

Økonomibilltettene var utsolgt så jeg måtte bestille business class for hjemreisen. Med det har jeg betalt meg inn i våre dagers adelsprivilegier, født inn i rikdom får man fordelene man tidligere fikk ved å være født inn i adelstittelen. Bagasjen min er merket «prioritet», og kommer først inn på båndet, jeg går forbi alle køer, serveringen var uopphørlig på flyet, og med ordentlig glass og bestikk, og jeg har på flyplassen tilgang til business lounge, der det er ubegrenset med mat, øl, vin og sprit. Der sitter jeg nå.

Det ble en litt kort morgen, hjemme. Vi våknet ganske tidlig, halv åtte, og alle var opplagte og i godt humør. Mama-Irina laget en ubegripelig stor frokost, flere titalls kalkun-koteletter, laget av kalkunfilet, og gratinert med et eller annet, jeg tror det er karakteristisk for Ukraina å tilberede kjøttet på denne måten, men jeg er ikke sikker, jeg kan det ikke godt nok. Jeg tror det er noe som heter «Kiev-koteletter», eller «Kylling Kiev», på engelsk «Chicken Kiev», og de ligner litt, men dette er altså ikke noe jeg kan. I hvert fall: de koteletter jeg ikke spiste, ble sendt med meg i en diger pose, godt over et halvt kilo, så jeg ikke skal bli sulten mellom måltidene og mellommåltidene, eller når jeg kommer frem.

Det er vemodig å forlate dem i Kiev, enda det for Olia og lille Iras del bare er for et par dager. De kommer hjem fredag på en billigere billett. Kiev er et hjem for oss, og jeg føler meg egentlig like hjemme der, som i et Rogaland i stor forandringer, eller jeg noensinne gjorde i Bergen. Moren var også søtt bekymret for om alt skulle gå bra, hun er litt redd for fly, «du trengs», sa hun, veldig rørende.

Plutselig var taxien der. En halv time før tiden. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg av gårde. Koffertene hadde Olia pakket, to stykker, tillatt vekt 32 kg, når man reiser business, fullt av leker og bøker og filmer og klær, for Ira. Det er spennende med barnet vårt, det skal vokse opp i to verdener, og Olia er fast bestemt at hun skal ha full tilhørighet også i den russiske. Hun skal se filmene, lese barnebøkene, kjenne eventyrene, lære å skrive og lese, være som et russisk barn. Så skal jeg ta meg av den norske delen, tilsvarende på norsk.

Taxien kostet 160 griven, men sjåføren svindlet seg til 30 ekstra, «fordi jeg hadde så mye bagasje». Et tynt argument, all den tid han kjørte en liten varebil, og de to koffertene og håndbagasjen ikke var noe problem overhodet. Men sånn er livene her nede, lønnen er så lav at man må lure seg til litt ekstra. De som ikke gjør det, får ikke forsørget seg selv og familien. Jeg likte ikke denne taxisjåføren, han hadde ikke den vennligheten som jeg ser så mye av her nede, men jeg gav ham likevel blankt 200. Det er jo ikke engang hundrelappen, på norsk.

Både i Kiev og her i Frankfurt hadde jeg problemer med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen. Vi på business class har rett til to, må vite, men siden vi ikke hadde to sekker eller bagen tilgjengelig, der i Kiev, så pakket vi heller en, stor. Det ble for mye for de i sikkerhetskontrollen, som måtte åpne og ta ut alt. De skjønte ikke at det var Olia som hadde pakket, og at jeg var ute av stand til å få det nedi igjen, like fint.

Men fri tilgang på cognac og førsteklasses espresso på business lounge, gjorde dette snart glemt.

Av nyheter jeg har fått med meg er den smått utrolige at Dmitrij Jarosj er utpekt som rådgiver for sjefen for generalstaben i Ukraina. Jarosj er altså lederen for Høyre sektor, den militante høyreekstremistiske og ultranasjonalistiske gruppen i Ukraina. At jeg ikke godt bent ut kaller dem fascistiske og nynazistiske, skyldes ikke annet enn at de ikke ser helt ut til å skjønne hvilken historie de går inn i. De flørter med nazi-symbolene, og egne symbol avledet av dem, og de har orden på å føle sin egen nasjon overlegen, inkludert å hate denne nasjonens fiender, som for ukrainere er jøder og russere, og så litt polakker, selv om den politiske situasjonen gjør det unaturlig for ukrainere å hate polakker nå.

På flyplassen i Frankfurt er det mange forskjellige aviser. Jeg har ikke sett noen skrive om det ennå. I rettferdighetens navn har jeg dog ikke kommet gjennom alle, ennå. Det er ukrainske medier først, så russiske, som melder om utnevnelsen. Jeg synes det er helt utrolig, også at vi i Norge kan støtte et slikt regime. Rollen til Jarosj er å «inkorporere» alle de frivillige bataljonene i den ukrainske hæren, de skal bli en del av den, men ikke helt miste sin uavhengighet. Den ukrainske hæren skal altså systematisk bruke private, frivillige og uavhengige hærstyrker, i eventuelle fremtidige krigsoperasjoner.

I går skrev jeg litt om svensken, Mikola Sved, som er i Ukraina og kriger, og tvitrer om det åpent og uproblematisk. Gjennom ha, fant jeg frem til denne forsiden, svenskene har ganske mange som kriger i Ukraina, så vist jeg vet alle på ukrainsk side. Mikola Sved er i det minste anonym, mens andre, som Mikael Skilt, opptrer med fullt navn og bilde.

  

I New York times på flyet kom jeg over en utrolig artikkel om norske jihadister som reiser fra en liten grend i Fredrikstad, for å krige i Syria, med den Islamske stat. Det var skikkelig New York Times-kvalitet, og helt merkelig å se norske navn og steder i den engelskspråklige avisen. Det var en som het Thorleif, som hadde konvertert og tatt navnet Abdullah. Det var Tsjetsjenere som først hadde flyktet til Norge, så reist ned til Syria, funnet dame, gjort henne gravid, så blitt drept, og så tok damen med barnet i magen selvmord ved å sprenge seg i en politisperring i Tyrkia.

Verden går jo helt av hengslene. Hvordan kan det ha seg at nordmenn og svensker reiser til fremmede land for å krige, i alle slags vanvittige grupperinger? Det er noe som må ha gått alvorlig galt i sosialdemokratiet vårt, i den vestlige verden. Generasjonen som fikk makten etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning, hadde de aller beste muligheter, men må ha gjort noe alvorlig galt, for i dag er det altfor mange konflikter helt ute av kontroll. Altfor mange som ikke finner noe å leve for, og dermed er villige til å drepe både seg selv og andre, for saker som gir dem den meningen samfunnet de lever i, ikke gir dem.

Jeg skal ikke være forståmegpåer i disse saker. Mine tanker og refleksjoner er luftige som alle andres. Min ide er at vi i vesten tar altfor lett på andre folks dype kulturelle og historiske røtter, på et øyeblikk avgjør vi hvem som har rett og galt i en konflikt, det hjelper å være på vårt parti, eller den svakeste part, å snakke med våre ord, hjelper veldig. Vi har kanskje også undervurdert hvor vanskelig å integrere innvandrere. Her snakker jeg av personlig erfaring, som er gift med en.

– Hva er det du driver med? spør jeg karen bak meg, som legger inn sin bagasje i min hattehylle på flyet. Jeg merker at jeg er mer irritert, fordi han er på økonomiklasse, jeg er på business. Han har ingen rett til å gjøre som han gjør.

Så lett blir man en kakse. Nå har jeg også drukket så mye øl, cognac, vin og whisky gjennom dagen, at jeg har begitt meg ut på tankespinnerier jeg nok ikke ellers ville gjort. Flyet mitt hjem går om 35 minutter. Jeg har vært mer enn fem timer, her i business lougen, og har nok fått nok av den.

Jeg fant omsider en vestlig nyhetskilde som skrev om utnevnelsen av Jarosj, de kommer nok i gang nå. Det er Alec Luhn, i The Guardian, i en sak som er vinklet mot en planlagt folkeavstemning om føderalisering av Ukraina. Skal jeg gjette, blir ikke den folkeavstemningen noe av. Den er heller ikke nødvendig, siden flertallet ganske sikkert ikke støtter en føderalisering. Probleme er at de som ønsker det, trenger det, nettopp fordi resten av Ukraina ikke respekterer dem. Det blir som om India holder en folkeavstemning over Pakistan.

Avslutningsvis i dag, vil jeg ta med en tekst av Tim Judah. Det er en balkanekspert, som inngående kjenner situasjonen i det tidligere Jugoslavia, og som nå skriver av og til om situasjonen i Ukraina. Den heter To poeter, og er vakkert skrevet om en pro ukrainsk poet, og en fra Donbass.

Så kan jeg drikke opp min whisky, gå ombord i flyet, og reise hjem.

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

Og så var vi tilbake i Bergen igjen…

Det er alltid noe eget med å være tilbake i Norge etter et opphold i Ukraina eller Russland. På nyhetene i dag morges var en av hovedsakene at Samferdselsdepartementet hadde en milliard kroner fra i fjor det ikke hadde fått brukt. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa var på plass og måtte svare for seg. Rett før hadde vi altså vært i Kiev, der vår faste sjåfør Andrej var mer destruktivt pessimistisk enn noensinne, nå var det omtrent ikke humor igjen lenger da han kritiserte landet sitt og fremfor alt regjeringen sin, og det var ikke antydning til spøk da han sa at om han hadde sjansen, hadde han reist fra landet med en gang. Som han sier og som jeg selv kan se har de nå i Kiev europeiske priser, det er ikke billigere der enn hos oss, men lønningene er ikke engang en tjuendedel av hva vi tjener. Og prisene går bratt oppover, spesielt av det man ikke slipper unna å betale, som skatter, kommunale avgifter og andre utgifter til bolig, mens lønningene står stille. I Norge blir alle ting hele tiden bedre, slik føler vi det og tar det for gitt at det vil fortsette, i Ukraina er disse forholdene det motsatte. Andrej sammenlignet med Libya, der har de revolusjon. Ukraina hadde sin oransjerevolusjon i 2004. Mannen som ble kastet da – Viktor Janukovitsj – er nå landets demokratisk valgte president. Hvem skal de revolusjonere mot nå? Hvem skal de få i stedet? Og vi føler oss plaget av en milliard, ikke fordi vi mangler den, men fordi vi ikke får brukt den.

Det er også vårt privillegium å okke oss over det jeg over har beskrevet. Jeg føler i alle fall en helt særegen glede over å være i Kiev, da føler jeg at jeg befinner meg i verden, mens hva som har skjedd med Norge ikke er så godt å forstå. Kiev har også en puls og en rytme, den krever noe av deg, mens i Norge er alt mykt og slapt, her kan du bare flyte med i velstanden. Olia blir jo et lite pustehull for meg, en ventil, som jeg kaller henne, når det blir for dumt med det vi her kaller «skandalesaker». Og jeg får mange fine turer til landet som er min kjærlighet og besettelse, med ekte innfødt veiledning. Det er helt topp.

Men i går var det altså på tide å reise hjem – enten bort fra eller hjem til virkeligheten. Olia kom til meg lørdag kveld, etter min herlige dag jeg beskrev så detaljert her på bloggen, hun banket så koselig på ruten og stod der utenfor i toppluen sin. Hun hadde jo ikke nøkkel, og ringeklokke finnes ikke eller virker ikke. Heldigvis bodde vi i første etasje. Hun hadde alt klart, alt var ordnet for morgendagen. Taxi var bestilt, moren hadde laget mat, og kofferten var medbrakt fra leiligheten i Petsjersk.

Et passe grumsete bilde av pakkeprosessen i leiligheten vår i Kiev.

Søndag morgen fikk jeg lest ut «Mortvije dusji», aldri har jeg lest noe så vanskelig og så mye på så liten tid på russisk, allerede det var en seier for meg. Og jeg blir i godt humør av seire. Frokosten var god, Plov, selv om vi ikke hadde noen mulighet til å varme den opp. Så var det å kjøpe varer å frakte til Norge, pakke kofferten, og der var allerede Andrej. På vei til flyplassen svippet vi innom Petsjersk, så Olia fikk en gripende avskjed med familien. Det kan bli en stund til neste gang, siden hun muligens skal få seg sommerjobb i Norge i sommer.Olia går inn i leiligheten i Petsjersk for å ta avskjed med familien.

Flyturer har jeg beskrevet mange av her på bloggen, hver eneste gang beskriver jeg dem. Det var litt småting og småirritasjoner denne gangen også, vi hadde ikke fått betalt for bagasjen gjennom reisebyrået, men bagasjen veide fem kilo for mye, så det var ingen problemer for meg å godta at jeg måtte betale den hos Baltic air. Sikkerhetskontroller er en pest og en plage, både i Borispol og i Riga som vi reiste via måtte vi gjennom dem, alltid med vrenging av lommer og ordning med sekk og PC, og gjerne en ekstra sjekk, for det er alltid et eller annet.Vi i vesten er splitter pine sprø når det gjelder sikkerhet.

Køen bak Olia virket til å være av irer og briter, et snodig system gjorde at vi måtte gå gjennom dem motsatt vei for å komme til transferhallen. Derfra gikk imidlertid alt fint (bortsett fra at Olia brukte klart lenger tid enn jeg i passkontrollen).

I Riga hadde og jeg en koselig pizza og hver øl. Det er tradisjon at jeg besøker pizzarestauranten der på flyplassen, dette var første gang jeg gjorde det med noen, og veldig hyggelig. Olia var også henrykt over at alle snakket russisk der, og fikk et veldig godt inntrykk av både Latvia og Riga, kun av å se flyplassen. Rike nordmenn på vift var det også mange av, velstanden er veldig tydelig, også for dem vi vil oppfatte som helt vanlige. Olia og jeg snakket konsekvent russisk, så de skulle høre godt etter for å høre min Rogalandsdialekt igjennom dem. Slik kunne vi høre og forstå alt de sa, uten at de kunne forstå at de ble forstått.

En liten nær uhell opplevelse hadde vi på grunn av klokken min. Den er en arv fra min far, og fryktelig vanskelig å stille. Så jeg har lenge levd med at den er helt fullstendig gal. Nå så jeg imidlertid at min klokke var 1200 når det var en halvtime til vi skulle møte for boarding (egentlig 1840, lokal tid), så da regnet jeg ut at min klokke ville vise 1230 når det var på tide å gå til gaten. Så jeg tok det veldig rolig, veldig rolig, spiste rolig opp min pizza, drakk min øl, og resten av Olias, og gikk fra den ene butikken til den andre, så rolig, kjøpte først etter lenge ølkvoten, og ble litt forundret over min klokke da bare så vidt viste over 1210. Jeg sjekket klokken på tableten min, måtte med det trekke den opp av lommen og skru den på, og så at den var blitt 1852. Det var på tide å løpe.

Men det gikk helt fint. Vi kom trygt ombord i flyet, reiste trygt hjem, fikk bagasjen vår med en gang, fant oss plass på flybussen, reiste hjem. Ingenting var knust eller ødelagt i bagasjen. Ingen problemer fantes i våre liv. Det var til og med ikke altfor sent på kvelden, 2100 og litt over var klokken, norsk tid. Jeg kunne lese noen aviser fra uken som gikk, de lå alle utenfor døren vår. Olia kunne strikke litt, snakke litt. Alt var ok, alt var i orden. Vi er tilbake igjen i Norge, i Bergen, og vil kanskje ikke være tilbake i Kiev igjen før i oktober. Akkurat det får vi se hvordan blir. Fremover har vi andre ting å tenke på, og om det er det for tidlig å skrive om her.

Heim te’ kånå…

Så er jeg tilbake i Bergen igjen, og skal være her frem til jul. Siste dag i Rogaland for denne gang ble brukt til en liten rusletur på Sele med mor. Solen stod lavt og bølgene høyt, og det var trolsk å gå fra Bore til Sele. Vi hadde med en liten melketrull til niste, og fikk også tatt noen bilder i det vakre sollyset. Hengebroen over Figgjoelven var blitt så oppusset og fjong, som det i det hele tatt er mye som har forandret seg siden den gang jeg bodde i Rogaland, og følte meg hjemme der. I de fleste tilfellene foretrekker jeg det gamle, opprinnelige.

Hjemme hos mor igjen var det lammefrikasse til middag, en norsk delikatesse jeg håper også Olia lærer seg å lage, for dette er noe jeg gjerne vil spise jevnlig gjennom livet. To kaker hadde mor bakt til kaffen, begge de to kakene jeg liker. Riktignok var de både bakt og servert tidligere, men nå ble de servert samtidig og til meg. Kakespisingen var ledsaget av film, «All makt», med Clint Eastwood og Gene Hackman, nok en bekreftelse på hvorfor jeg ser så lite film. Underholdende er slike filmer, fordummende også. Men det var hyggelig å se den med mor, eller den stod nå på der i bakgrunnen.

Klokken åtte var kaffen drukket og kakene tilstrekkelig spist, filmen var slutt, og det var tid for pakking. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk det fort. Vi var ferdige slik at vi strengt tatt kunne kjøre hjemmefra mot flyplassen før tiden, og jeg hadde all ro i verden ute på Sola. Påfyll til stand up showet mitt (eller mitt og mitt, fru Blom, jeg er en av fem komikere, og en av de minst betydningsfulle) kommende onsdag og fredag på Rick’s fikk jeg også oppleve i sikkerhetskontrollen. Jeg er litt flau over å leve i en tid og i et samfunn der slik idioti er satt i system, og at opplyste, fornuftige folk finner seg i det.

Flyplassoppholdet og flyreisen ble brukt til å lese ferdig første del i tredje bind i Krig og fred. Jeg var ikke så verst fornøyd med meg selv over det. Siste del av Oblomov pluss denne delen av Krig og fred ble lest på russisk denne leseferien, og hundrevis av gloser ble skrevet ned. Jeg skjønte jeg måtte sette til side leseprogrammet for å være fullt ut med mor siste dagen, og jeg visste det var helt uaktuelt å sette seg ned og lese når jeg kom hjem til Olia, det hadde tatt seg ut etter fem dager borte fra henne. Så jeg var nødt til å lese på flyet for å få programmet mitt gjennomført, og slik ble det.

Olia satt så nydelig og ventet på meg da jeg omsider kom inn døren hjemme i Strandgaten. Hun var småforkjølet og småsyk, full av sine vanlige bekymringer, men også glad for å ha meg hjemme igjen. Og jeg var glad for å komme hjem, og for at jeg har flere jeg slik kan komme hjem til.

 

Heim te na’ mor

Så er jeg tilbake i Gaupeveien 5 på en ekstra liten leseferie. Olia er lagt igjen i Bergen, og jeg ser allerede at det var en tabbe, jeg savner henne fryktelig. Det blir nok ikke så mange slike småferier hver for oss, i hvert fall ikke de først 2-3, 20-30 årene. Jeg skulle liksom lese, men har sjelden fått lest så lite som her. De faste, små forstyrrelsene fra Olia skjerper kanskje konsentrasjonen? Hva vet jeg?

Det er også første gang vi er bare mor og jeg, her. Ikke engang Tonje er hjemme, hun er og studerer medisin i Slovakia, og har ikke så lett for å ta en langhelg hjemme, som jeg. Det vil bli mye god mat og mye god avslapping, jeg må bare sørge for at jeg også får lest, på tross av velværet. Og at jeg ikke synker ned i melankoli over tid som har vært, men som ikke er lenger.

På fredag er det forsinket bursdagsfeiring for mors 59 års dag den 19’de oktober. Hele familien kommer, det vil si Trude og Tone med mann og barn, mens Tonje altså er i Slovakia og min Olia i Bergen. Lørdag er det (viser det seg) storkamp på TV, AC Milan mot Juventus på San Siro stadion. Det vil sikkert bli laget noen god lørdagsmiddag, mor vil legge seg i selen, og så vil vi kose oss i kjelleren. Nesten som før.

Det er dette «nesten» som er hele forandringen.

Jeg reiser tilbake til Bergen søndag, og kommer da til å være i Bergen frem til jul.