Endelig en behagelig flyreise hjem

Det kunne gått atskillig verre. Fly klokken 0610 om morgenen. I fjor krasjet vi på motorveien på vei mot et slikt fly. Irina har vært over de 90 lovlige dagene for utlendinger i Kiev, og vi hadde bare fotografi av fødselsattesten og mama Olias pass å overbevise passkontrollen at Irina også er ukrainer. Deretter var det en times skifte av fly i München, der vi også må gjennom ny sikkerhetskontroll, passkontroll og bane mellom terminalene. Til slutt var det hele 5 timer venting i Oslo, der vi er nå.

I SAS Lounge.

Jeg har reist tilstrekkelig til å være sølvkunde i Eurobonus. Det gir tilgang til Longue visse deler av året, men jeg var usikker på hvordan det virket når vi kommer fra utlandet for deretter å fly innenlands. Norge er noe helt spesielt med disse greiene her, på grunn av tollkontrollen. Boardingkortene våre rakk bare til Oslo, så er meningen vi skal ta med oss bagasjen gjennom tollen, for så å sjekke den inn på ny. Skrekktanken var at vi skulle bli stående utenfor hele flyplassen i påvente at det skulle bli to timer før avgang, da det er lov å sende bagasjen. Vi gamblet på at bagasjen klarer seg selv, oppsøkte longuen – og slapp inn!

Der har vi kost oss med god mat og drikke, nødvendig etter en veldig lang morgen (og kort natt), med sparsommelig servering på flyet fra Kiev til München og München til Oslo. Jeg har fått grei vin og førsteklasses kaffe, Irina har fått sjeldne mengder brus, og dessuten chips. Hun har sloknet. Jeg har tid til å skrive dette innlegget, før vi går ut og sjekker inn bagasjen vår, og reiser videre til Sola klokken 1600.

Vi hadde øvd på å våkne om natten. Det vil si, Irina hadde øvd. – Nå sover jeg, sa hun til meg på russisk, og så må du vekke. Deretter la hun seg på sengen med øynene igjen, jeg vekket henne med ordene at nå skal vi fly, og hun spratt opp av sengen på et øyeblikk. Med denne treningen perfeksjonert gikk vi til sengs i elleve-tiden, med alarm klokken 0330.

Klokken 0307 vekket babusjka meg. Hun mente vi trengte en halvtime. Det trengte vi nok ikke, men det er aldri dumt å ha litt god tid. Lille Irina var lys våken på et øyeblikk, og ble kledd i nydelige klær, mens jeg gjennomførte mitt lille morgenstell. Så var det Irina som hadde en runde på toalettet, og så var vi klar.

Taxien kom 0340, som avtalt. – Det er en Skoda, sa lille Irina på snart fire, til babusjkas formidable forundring. Der er en Toyota, der er en BMW, fulgte Irina opp, og pekte på bilene rundt. Hun var i storform. For en gangs skyld hadde vi fått plass til all bagasjen vår i koffertene, mye på grunn av den ganske bra kofferten jeg har kjøpt til Olia, og det at vi hadde rett til en ekstra koffert på grunn av sølvkortet. Den ekstra kofferten var Irinas lille trillekoffert, som godt kunne passert som håndbagasje.

Jeg fulgte nøye med på at taxisjåføren ikke sovnet. Det stedet vi krasjet i fjor virket ganske trygt da vi gjorde det, på langs, mot en vegg. Men når jeg ser det nå igjen, så er det bare meter om å gjøre, så hadde vi kunnet gått med fronten inn i denne murveggen. Disse bilene har ikke sikkerhetssele bak, og med farten ukrainske taxisjåfører har på motorveien, er det best å ikke tenke på hva som kunne skjedd.

Denne gangen gikk alt helt, helt forbilledlig. Den nye superkofferten var 27 kg, men triller seg lett, og det var ikke noe problem med vekten, siden Irinas lille kompenserte. Innsjekk gikk helt fint, og passkontrollen var akkurat som vanlige passkontrollen. Han spurte ikke engang om de noen-og-nitti-dagene Irina har vært i Ukraina. Lettelsen min var enorm, da dette hindret var overstått. Enorm.

Vi var med vilje veldig tidlig ute, i tilfelle det skulle bli noen problemer. Så nå hadde vi en veldig god time sykt tidlig på morgenen, der på flyplassen. I det lille lekeområdet for barn hadde to engelskspråklige lagt beslag på alle plast-pute-byggeklossene, og Irina satt tålmodig og så ut i luften. Først når det kom en russiskspråklig og tok seg til rette, løp Irina også til. Da ble det også god fart og moro. Veldig koselig, var det å se og høre. – Jeg skal reise til Norge! forklarte Irina, med store håndbevegelser. – Vi skal reise fra nummer 7, sa Irina om gaten vår.

Da jeg måtte på toalettet kort før boarding, ville ikke Irina være med. Hun ville heller leke. Greit nok, skal Irina være barn av meg, må hun finne ut av litt ting, hun vil alltid møte grenser som blir presset bort. La nå tre-åringen leke der på flyplassen, mens jeg er på et kort toalettbesøk, 50 meter unna. Mens jeg er der, hører jeg det blir annonsert boarding av vårt fly. Men jeg kan ikke forlate toalettbesøket før jeg er ferdig.

Da jeg kommer ut, er de andre barna vekk, og Irina står oppvakt midt på gulvet. Dette er alvor for henne. Hun skjønner at flyet snart går, og at far er vekk. Jeg roper på henne, og da hun endelig hører, kommer hun med vilt oppsperrede øyne og roper, gate 7! Gate 7! Vi kommer oss til gate 7, like ved siden av. Køen er enorm, men vi kommer oss av gårde i rute, landet i rute. Og alt er under steel control, for å si det på engelsk.

I München har vi bare tiden og veien. Det er sikkerhetskontroll, passkontroll, flyplasshotell, toalettbesøk, og gate. Og boarding.

Flyet til Oslo går også fint. Vi bestiller fin drikke, eplejuice, tomatjuice og sprudlevann til Irina, kaffe, vin og sprudlevann til meg. Irina har det supergøy, viser hvordan hun skal organisere drikken, drikker litt her og der, dupper av noen øyeblikk, men spiser ingenting. Det tørre brødet med ost og egg frister ingen. Italieneren ved siden av meg ler rått da han sier det skal være fra Italia.

Så det er veldig, veldig godt at vi kom inn på denne Loungen. Det vanskeligste var å finne den. Gardermoen er egentlig ganske uoversiktlig, for oss som ikke så altfor vant med å være der. Det er flere avdelinger, har jeg nå lært meg, og jeg kjente meg ikke igjen der vi var. Vi gikk litt rundt omkring på måfå, Irina ville til lekerommet, jeg ville til Lounge, og det var også spørsmålet om vi skulle hente bagasjen vår.

Det hjalp da vi fikk satt Irina i en trillevogn. Da fikk vi gått i mitt tempo. Og da fant vi loungen. Så var det bare å legge kortene på bordet, bokstavlig og billedlig talt. Sølvkortet mitt var gyldig, og jeg sa fra at vi kom fra München og skulle videre til Stavanger. Det var greit. De er virkelig hjelpsomme her, når man først har rett til å være her, jeg fikk utskrevet boardingkort, og fikk senere beskjed om at jeg måtte hente bagasjen. Deretter var det aktuelt med innenriksloungen, eller jeg kunne også komme tilbake hit, på en måte jeg ikke helt skjønte. Uansett kunne vi godt ta oss tid til å spise ferdig.

Det har vi gjort til gangs. Dette er 3 timer siden. Mange kopper espresso, glass vin, brus, sprudlevann og små porsjoner med chips, pasta og salat. Snart reiser vi videre. Snart ser vi igjen hun vi elsker aller, aller mest – Min kjære kone, og Irinas mor, Olia.

Om tre timer lander de

Russerne har et berømt krigsdikt av Konstantin Simonov. Det er ikke noe krigsdikt i den forstand, det handler ikke om å krige og om motstandskamp, det er et sentimentalt dikt om å vente. Det er soldaten som skriver diktet til sin kjæreste, soldaten er jeg-person, og han sier hun skal vente på ham, i linje på linje på linje i det tre strofer lange korte diktet. Hun skal vente samme hva som skjer, samme alle meldinger hun får, samme hva andre måtte, om hun venter, vil han komme tilbake. Hver linje begynner med det:

Vent på meg, og jeg kommer tilbake (Жди меня, и я вернусь).

Diktet er skrevet en forferdelig tid, der det var mange millioner russiske kvinner som ikke fikk sine menn tilbake. Moralen er at nettopp i det at hun venter, så er det håp, og så er det sentimentalt romantisk at da vil dette håpet bli oppfylt. Det gav trøst til veldig mange mennesker, kvinner og menn, som her fikk noen positive tanker inn i fortvilelsen, det hjelper å tro at det nytter å ha troen. Det er når alt føles helt håpløst, man ikke ser helt verdien av å leve og holde hjulene i gang.

Min situasjon kan overhodet ikke sammenlignes med dette her. Jeg har ventet temmelig nøyaktig en måned, og jeg har hele tiden visst nøyaktig dato jeg vil få mine kjære tilbake. De har aldri vært i noen fare, og jeg har ikke hatt det vanskelig på annen måte enn at jeg har savnet dem enormt. Men du store min tid som jeg har ventet. Denne siste uken har jeg ikke engang klart å konsentere meg skikkelig om å lese til eksamen, Og i dag, i dag kan jeg si jeg har ventet.

Mor, snille mor, kom og hjalp meg å få i stand huset. Mange synes sikkert sånt er uhørt i 2018, med mann på 44 år, og så videre, og så videre, men det må jo fremdeles være lov i denne verden å hjelpe hverandre med ting man er god på. Mor er veldig mye bedre til å få det rent og pent enn jeg er, hun ser raskere og bedre hva som må gjøres, og hun får det raskere og bedre gjort. Jeg kan hjelpe henne med mange andre ting, men med vasking og rydding hjelper hun bedre meg, om det er aldri så mye 2018, og jeg er 44 år.

Etterpå føler vi oss alle bedre. Mor har gjort en veldig god gjerning, hun har vært til nytte, og jeg er glad for at jeg har så snill mor, og for at huset nå ser bedre ut. Olia vil bli glad for å komme hjem, i et hus som ser betraktelig bedre ut, enn det ville gjort om det var jeg som hadde gjort det klart. Og så var det koselig å ha mor på besøk, i huset som i 35 år var hennes, og bare i 7 år har vært mitt. Det er veldig ofte jeg kommer til lunsj hos henne, ikke så ofte hun kommer til lunsj hos meg.

Dessuten kortet det ned ventetiden noen timer. Etterpå så jeg film, jeg som aldri ved noen anledninger ser film. Skikkelig action. Så var det annet tidsfordriv, sånne ting som får ventetiden til å gå, til å bevege seg. Å spise middag er alltid lurt. Svare på mail. Vente.

Jeg tenkte jeg skulle kjøre ut i ti-tiden, selv om flyet lander klokken fem over elleve. Den siste tiden tenkte jeg å vente ute ved havet, på stranden, for virkelig å få godfølelsen av å vente. Det er noe eget å vente ved havet. Der skal jeg vente en time. Gjøre det skikkelig.

Diktet til Simonov slutter slik:

Как я выжил, будем знать - Hvordan jeg overlevde, vil vi vite
Только мы с тобой,-      - Bare du og jeg
Просто ты умела ждать,   - Bare du klarte å vente,
Как никто другой.        - Lik ingen annen.

Så han overlevde, fordi hun klarte å vente slik ingen klarte det. Ingen hos oss har vært i fare, ikke på noen som helst måte. Men det skal ikke stå på ventingen. Jeg har ventet intenst, gått helt opp i ventingen, ikke gitt fra meg denne sjansen på å vente på noe veldig, veldig godt – det beste i verden for meg. Når de ikke er her, er det ikke annet å gjøre enn å vente. Nå er det to timer igjen…

Hjemme igjen (en dag med mange inntrykk)

Så er vi hjemme igjen i Norge, i vårt eget hus. Det er nesten så det er litt vanskelig å orientere seg, illustrert av lille Irina som har vanskelig for å slå over til norsk, og reagerer med å bli litt taus. Huset har mor gjort litt grovarbeid i mens vi var på ferie, så her er renere og ryddigere enn da vi dro. Men det er likevel mye å gjøre, særlig ute i hagen, men også inne, og i gårdsrommet, der vi har fått fjernet brosteinen, men ikke lagt ny. Det er veldig kjekt med plommer, epler og solbær rett fra trærne og buskene, men stusselig med kaldt vær, duskregn, og ingen, ingen unger ute for Irina å leke med. Det er litt av en kontrast, Ganddal og Irina. I år kjenner jeg det sterkere enn før.

Hjemreisen ble dramatisk. Flyet vårt skulle gå klokken 0625. Taxien var bestilt klokken 0415, og ulikt sånn det har vært tidligere, kom den på tiden (tidligere år har den kommet altfor tidlig, slik at vi har reist uten å få summet oss skikkelig). Vi har tre store kofferter, og tre håndbagasjer, og det var bare så vidt det var plass i bilen. Lille Irina var veldig grinete da hun ble vekket før klokken fire, men smilte og strålte da hun skjønte hun skulle ta taxi, eller taski, som hun kaller det. I taksien fortalte hun i vei om ting vi så, månen, og ting vi ikke så, stjerner.

I mørket på natten er det nesten ingen trafikk. Rødt lys virker meningsløst, og taxisjåføren kjører da også bare rett forbi. Lyskryssene kommer da også ganske merkelig, midt i det som ser ut til å være en motorvei, og så er det rødt lys, der, midt på natten. Den ene gangen kjørte sjåføren inn på en liten sidevei, en avkjørsel, der det for øvrig også var rødt lys, bare for å kjøre inn på hovedveien igjen rett etterpå. Mot rødt lys. Neste gang gav han blaffen. Fra mobilen hans summet monoton musikk over bilanlegget. Selv Olia tidde det meste av turen, Irina var også blitt stille. Jeg satt og fulgte med, så skiltet til Borispol, flyplassen, så selve flyplassbygningen der fremme. La merke til at taxien skjenet ut mot siden, i den mangefeltede motorveien opp mot der avleveringen av passasjerer skjer, like utenfor dørene.

Taxien skjenet ut til siden fordi sjåføren var sovnet. Jeg skjønte det ikke før det var for sent, jeg oppfattet det som et dataspill, der et eller annet skjer feil, og så skjener man rett ut i kanten. Sånn skjenet denne bilen også, bare med vi oppi den. Jeg hadde sikkerhetsselen på, jeg tar den på automatisk, og tar meg selv i det etterpå, vel vitende at jeg har avslørt meg som en utlending. Olia sa hun hadde på følelsen at noe ville skje, og at hun ville ta på sikkerhetsselen, men at mekanismen ikke virket. På kanten av veien var en liten avsats, en kant, og så en meter med gress, før det var en massiv betongvegg, som skilte mellom oss som skulle til, og de som skulle fra flyplassen. I det jeg skjønte sjåføren var sovnet, var vi allerede i avsatsen, over kanten, og deretter rett i betongveggen, som traff kanten av bilen vår. Vi fortsatte langs betongveggen noen meter, vi hadde stor fart, så meterne gikk fort, og sjåføren bråvåknet, og fikk vridd bilen tilbake på veien. Da var jeg også i ferd med å gripe rattet for å hjelpe til, men nå holdt sjåføren rattet i et hardt grep, mens han gradvis kom til seg selv og skjønte hva som var skjedd.

Det var farlig, selvfølgelig, og skandaløst, men det sier også sitt om taxisjåfører her nede som presser seg selv altfor hardt. Bilen var egentlig ikke i stand til å kjøre videre, selv jeg som satt foran og ikke kjørte selv, kjente at noe var galt med venstre forhjul, det som hadde tatt den hardeste støyten. Noen sekunder vurderte jeg hvor forbasket det ville vært om vi måtte gå de siste par hundre meterne, med tre tunge kofferter, håndbagasje og et lite barn, er det irriterende. Så vi, eller jeg, var glad til når han trosset det som kanskje hadde vært lurt, og kjørte oss forsiktig helt opp. Olia var derimot opptatt av at det luktet et eller annet, og foreslo at det kanskje var unødvendig å kjøre, hun tenkte visst mer på bilen enn på oss.

Taxiprisen var avtalt til 250 griven. Vi gav ham 300, og lot det være med det. Jeg er glad vi kan forlate ham, alle hans problemer og hvordan han løser dem har ikke vi noe med, jeg så ham tenne en røyk.

Flyturen

Det var en forholdsvis kort reise, klokken 0625 forlot vi Kiev, ukrainsk tid, klokken 1315 landet vi i Norge, norsk tid. Men det var to mellomlandinger, og mye mas. Fly er ingen behagelig reisemåte. Irina synes det er stas, men det er virkelig et pes å komme seg gjennom alle flyplassene.

Kiev og Borispol er den greieste. Olia traff tilfeldigvis en gammel venninne, en gammel kollega, forsto jeg det som, og de snakket sammen det meste av tiden. Vi fikk sjekket inn bagasjen, og kommet oss gjennom den omstendelige sikkerhetskontrollen, og deretter passkontrollen. De hadde et flott lekesett for barn, med plastputer å bygge med og leke med, og Irina kastet seg ivrig inn i leken, slik hun kan gjøre der nede. Alle er vant til det.

Flyturen fra Kiev til München gikk med Lufthansa, og vi ble servert et kakestykke og litt å drikke. Deretter var det SAS, og da var det stopp på serveringen. Kaffe og vann.

Jeg vet flyplassen i München har gjort det bra på kåringer om verdens beste flyplasser, særlig etter europeisk standard, men jeg har flere dårlige enn gode erfaringer med den. Både den og Frankfurt, det har skjedd for mange ganger at Olia og jeg løper alt vi kan, uten helt å vite hvor vi skal, og hvor skiltene og anvisningene ikke ser ut til å være laget for oss som kommer fra et ikke-EU-land, til Tyskland, altså. Sånn var det denne gangen også. Vi går ut av flyet, og vet vi har dårlig tid, men må begynne på en merkelig oppstigning oppover etasjene, før vi i det hele tatt kan begynne å se etter hvor vi skal hen. Vi skal til G15, men flyplassen i München har to terminaler, og jeg kan ikke være sikker på hvilken av terminalene dette gjelder.

Det står riktignok skilt til G, men det går gjennom en sikkerhetskontroll. Det trodde jeg det var slutt på, når vi kom fra Kiev? Det var ikke sånn sist vi reiste. Så jeg ville gjerne forsikre meg om at vi virkelig skulle stå i denne køen, og gå gjennom sikkerhetskontrollen en gang til. Og så er det praktiske ting, som at Irina må tisse, plutselig kommer et helt fly eller tre med flere passasjerer, og køene blir plutselig lange. Olia spør en av vaktene, om hvor vi skal, og misforstår svaret. Fortvilet leter vi etter en vei ned, vi ender opp i en unødvendig passkontroll, der vi bare blir sendt vekk, og så tilbake til sikkerhetskontrollen, der køene nå er så lange at vi ikke vil rekke det, før Olia med vakten hun hadde spurt, får avklaret misforståelsen. Nå får vi snike i køen, slipper igjennom, men boardingen av vårt fly er allerede begynt. Og vi er i feil terminal.

Det er helt forbasket. Vi har tre håndbagasjer, tunge og uhåndterlige, og jeg setter Irina på skuldrene, for å kunne løpe fortere. I passkontrollen er det kø, og jeg hisser på Olia at hun må skynde seg, hun vil stå i rulletrappene, jeg vil løpe. Terminaltoget kommer akkurat i det jeg er på vei ned en av rulletrappene, den siste, og jeg styrter ned, og setter foten i døren, slik at Olia også vil rekke det, hun løper alt hun kan, og så er vi inne. På enden, der vi skal, er det fem trapper opp, manuelt, før vi kan se etter gate G15, som fortsatt er et stykke unna. Vi kommer dit med tunga ut av munnen, bare for å bli plassert i kø til en buss, og deretter, i denne bussen, kjøre tilbake til den delen av flyplassen vi var kommet fra.

Forstå det den som vil. Det er sikkert en logikk bak alt dette, jeg har opplevd det litt for ofte til å synes det er helt kjekt. Det er fint med kort ventetid mellom forskjellige flyreiser, men det må være oversiktlig og greit å finne frem, og så må man ikke ende opp i kø i sikkerhetskontroll og passkontroll. Slikt er svært, svært frustrerende.

Men alright, vi kom oss ombord, og da var jo alt ganske såre vel. På denne flyreisen, mellom München og Köbenhavn sovnet Irina grundig og godt. Hun våknet ikke før vi var fremme. På Kastrup, i Köbenhavn, fant Olia frem matpakken babusjka hadde laget. Selv om jeg ba dem bremse, ikke ta med for mye, så var jeg glad de ikke hadde hørt på mitt råd. Her var det rikelig, og vi fikk spist noen gode stykker pizza og ladet oss opp på det.

Det førte riktignok til at Irina ble veldig tørst på flyet videre. Og som det hadde vært på vei ned, var det ingen mulighet for oss å gi henne noe før flyet var i luften, og serveringen var begynt. Da er det selvsagt kjedelig at flyet var over et kvarter forsinket, på grunn av en passasjer i rullestol, som det var litt uklart hva problemet var med. For oss var problemet at Irina var veldig grinete, og at hun ikke kunne forstå hvorfor hun ikke kunne få drikke, det får hun jo alltid når hun vil.

Nå måtte hun altså vente til vi var i luften. Da fikk hun seg et glass vann, og så hadde hun det greit resten av reisen. På Sola hentet søster Tone oss, og kjørte oss hjem, der et villniss av en hage ventet oss. Ulikt meg gikk jeg straks i gang med å jobbe med den.

Hjemme

Disse timene var de kjekkeste. Jeg har en dragning mot slikt Sisyfos-arbeid, sånn som aldri blir ferdig. Vi har ikke pengene til å bare betale det i orden, kan ikke leie en gravemaskin eller kjøpe et lastebillass med bark. Vi må gjøre det manuelt, plukke vekk ugress og andre uønskede vekster, den ene etter den andre. Og det er så mange og de har så godt tak at det er ganske sjanseløste. Men vi tar fatt likevel. Jeg klipper ned og river opp rundt Trollhasselen, prakttreet vårt, og gjør noen tapre forsøk på å slå litt av plenen. Den har vokst fritt et par måneder nå, og er i tillegg fuktig. Så dette er også sånn jeg egentlig ikke har noe håp om å få gjort ferdig, i alle fall ikke i denne omgang. Jeg prioriterer å få opp nesler og tydelig ugress, sånn som stikker, er veldig synlig, eller har veldig store blader, jeg begynner med det verste. Slik får jeg fylt opp dunken med matsøppel, den skal leveres i kveld (hentes i morgen), og er levert.

Så var det å spise middag, resten av nistematen Babusjka hadde sendt med. Nå var det Plov, helt herlig, helt fantastisk, og kjøpepizza, sånn helt greit nok. Deretter ville jeg prøve meg med den nye kaffemaskinen min, men jeg fikk det ikke helt til. Det var en liten nedtur. Den skal være helautomatisk, men ser ikke ut til å ha greid å være helt idiotsikker, det ble ikke den kaffekosen jeg hadde tenkt meg.

Og så ville Irina ut.

Det får hun alltid lov til. Jeg stiller alltid opp med det. Og her må jeg si det var litt stusselig, hvor glad jeg enn er i Norge, og plassen vi bor. Der gikk Irina, i forede støvler, boblejakke og lue, hun som i hele sommer har løpt fritt og flott rundt i lette sommerkjoler, deilige sommerklær. Ikke et barn var det ute, ingen, og hun som i hele sommer har sett barn å leke med på hver lekeplass, alltid noen nye mennesker, alltid lyder og spetakkel. Her gikk hun alene, med fars hånd i sin. Og så var det språket, hun som har lært så mye russisk, og kan fortelle i vei i hele setninger, den ene etter den andre. Nå var det norsk, og da begrenset det seg til «garasje» og kanskje «bil». Innimellom blandet det seg inn litt russisk, da fløt det, men det var helt tydelig at dette ikke var det samme.

På den ene lekeplassen, en som tilhører en barnehage, var det noen barn. Liudi! ropte Irina, og løp bort. Liudi betyr folk. Men dette var litt eldre barn, i to vennegjenger, gutter og jenter, og her var det ingen sjanse i verden for at noen nye kunne komme inn, ingen sjanse for vår lille Irina. De to vennegjengene hadde sin egen sjarmerende lek, de første famlende forsøk på å krysse kjønnsgrensene, sitrende av spenning, men det var jo ikke noe Irina kunne forstå. Hun så bare at alle triksene hun hadde brukt i Kiev, ikke førte noen vei her i Norge.

Vi gikk i butikken, handlet, Irina med sin egen, lille handlevogn, der hun voksent la tingene oppi, og så på rullebåndet. Hun var glad og bil, men det var jo litt stusselig, jeg tenkte på det, det var litt vel mye kontrast, denne første dagen. På vei hjem passerte vi en annen lekeplass, «plass», ropte Irina, som hadde snappet opp deler av det norske ordet. På russisk heter det bare plosjad, plass, det er det ordet de bruker. Irina hørte også stemmer, ropte liudi!, og løp bort, så fort hun kunne, på støvlene og med boblejakken sin. Men barna hun hørte var ikke på lekeplassen, de var i en hage i nærheten. Irina var igjen alene. Og selv om jeg som vanlig og som alltid gav fart på henne så lenge hun bare ville i husken, endte det opp med at hun satt der og gråt.

Det endte rett og slett opp med at hun satt der og gråt. Jeg slo over til russisk, forklarte det ene og det andre, og så gikk vi to hjem til mor. Der fortalte jeg også hva som var skjedd, Olia hadde full forståelse, dette må vi gjøre noe med.

Men først var det å sove. Irina var svært trøtt. Kanskje var det også derfor hun gråt?

I alle fall, understreker dette hvor fantastisk ferien har vært, hvor kjekt Irina har hatt det, og hvor kjekt jeg som far dermed har hatt det gjennom henne. Jeg hadde det også kjekt på egne vegne, et helt herlig liv, passe av alt, alt i ubegrensede mengder. Mens Irina har lekt med barn eller seg selv, kan jeg sjekke gloser eller andre ting, eller tusle rundt og tenke på mitt. Det er alltid en øl eller kaffe i nærheten, alltid god og rikelig med mat å oppdrive, alltid lett å få ordnet alle ting vi vil. Og Irina, hun har vært i sitt ess, hun har fått spille på hele sitt register, og utvikle det helt fabelaktig. Det har på den måten vært en ferie av de helt store, helt uforlignelig.

Med Lufthansa business class på vei hjem

Økonomibilltettene var utsolgt så jeg måtte bestille business class for hjemreisen. Med det har jeg betalt meg inn i våre dagers adelsprivilegier, født inn i rikdom får man fordelene man tidligere fikk ved å være født inn i adelstittelen. Bagasjen min er merket «prioritet», og kommer først inn på båndet, jeg går forbi alle køer, serveringen var uopphørlig på flyet, og med ordentlig glass og bestikk, og jeg har på flyplassen tilgang til business lounge, der det er ubegrenset med mat, øl, vin og sprit. Der sitter jeg nå.

Det ble en litt kort morgen, hjemme. Vi våknet ganske tidlig, halv åtte, og alle var opplagte og i godt humør. Mama-Irina laget en ubegripelig stor frokost, flere titalls kalkun-koteletter, laget av kalkunfilet, og gratinert med et eller annet, jeg tror det er karakteristisk for Ukraina å tilberede kjøttet på denne måten, men jeg er ikke sikker, jeg kan det ikke godt nok. Jeg tror det er noe som heter «Kiev-koteletter», eller «Kylling Kiev», på engelsk «Chicken Kiev», og de ligner litt, men dette er altså ikke noe jeg kan. I hvert fall: de koteletter jeg ikke spiste, ble sendt med meg i en diger pose, godt over et halvt kilo, så jeg ikke skal bli sulten mellom måltidene og mellommåltidene, eller når jeg kommer frem.

Det er vemodig å forlate dem i Kiev, enda det for Olia og lille Iras del bare er for et par dager. De kommer hjem fredag på en billigere billett. Kiev er et hjem for oss, og jeg føler meg egentlig like hjemme der, som i et Rogaland i stor forandringer, eller jeg noensinne gjorde i Bergen. Moren var også søtt bekymret for om alt skulle gå bra, hun er litt redd for fly, «du trengs», sa hun, veldig rørende.

Plutselig var taxien der. En halv time før tiden. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg av gårde. Koffertene hadde Olia pakket, to stykker, tillatt vekt 32 kg, når man reiser business, fullt av leker og bøker og filmer og klær, for Ira. Det er spennende med barnet vårt, det skal vokse opp i to verdener, og Olia er fast bestemt at hun skal ha full tilhørighet også i den russiske. Hun skal se filmene, lese barnebøkene, kjenne eventyrene, lære å skrive og lese, være som et russisk barn. Så skal jeg ta meg av den norske delen, tilsvarende på norsk.

Taxien kostet 160 griven, men sjåføren svindlet seg til 30 ekstra, «fordi jeg hadde så mye bagasje». Et tynt argument, all den tid han kjørte en liten varebil, og de to koffertene og håndbagasjen ikke var noe problem overhodet. Men sånn er livene her nede, lønnen er så lav at man må lure seg til litt ekstra. De som ikke gjør det, får ikke forsørget seg selv og familien. Jeg likte ikke denne taxisjåføren, han hadde ikke den vennligheten som jeg ser så mye av her nede, men jeg gav ham likevel blankt 200. Det er jo ikke engang hundrelappen, på norsk.

Både i Kiev og her i Frankfurt hadde jeg problemer med håndbagasjen i sikkerhetskontrollen. Vi på business class har rett til to, må vite, men siden vi ikke hadde to sekker eller bagen tilgjengelig, der i Kiev, så pakket vi heller en, stor. Det ble for mye for de i sikkerhetskontrollen, som måtte åpne og ta ut alt. De skjønte ikke at det var Olia som hadde pakket, og at jeg var ute av stand til å få det nedi igjen, like fint.

Men fri tilgang på cognac og førsteklasses espresso på business lounge, gjorde dette snart glemt.

Av nyheter jeg har fått med meg er den smått utrolige at Dmitrij Jarosj er utpekt som rådgiver for sjefen for generalstaben i Ukraina. Jarosj er altså lederen for Høyre sektor, den militante høyreekstremistiske og ultranasjonalistiske gruppen i Ukraina. At jeg ikke godt bent ut kaller dem fascistiske og nynazistiske, skyldes ikke annet enn at de ikke ser helt ut til å skjønne hvilken historie de går inn i. De flørter med nazi-symbolene, og egne symbol avledet av dem, og de har orden på å føle sin egen nasjon overlegen, inkludert å hate denne nasjonens fiender, som for ukrainere er jøder og russere, og så litt polakker, selv om den politiske situasjonen gjør det unaturlig for ukrainere å hate polakker nå.

På flyplassen i Frankfurt er det mange forskjellige aviser. Jeg har ikke sett noen skrive om det ennå. I rettferdighetens navn har jeg dog ikke kommet gjennom alle, ennå. Det er ukrainske medier først, så russiske, som melder om utnevnelsen. Jeg synes det er helt utrolig, også at vi i Norge kan støtte et slikt regime. Rollen til Jarosj er å «inkorporere» alle de frivillige bataljonene i den ukrainske hæren, de skal bli en del av den, men ikke helt miste sin uavhengighet. Den ukrainske hæren skal altså systematisk bruke private, frivillige og uavhengige hærstyrker, i eventuelle fremtidige krigsoperasjoner.

I går skrev jeg litt om svensken, Mikola Sved, som er i Ukraina og kriger, og tvitrer om det åpent og uproblematisk. Gjennom ha, fant jeg frem til denne forsiden, svenskene har ganske mange som kriger i Ukraina, så vist jeg vet alle på ukrainsk side. Mikola Sved er i det minste anonym, mens andre, som Mikael Skilt, opptrer med fullt navn og bilde.

  

I New York times på flyet kom jeg over en utrolig artikkel om norske jihadister som reiser fra en liten grend i Fredrikstad, for å krige i Syria, med den Islamske stat. Det var skikkelig New York Times-kvalitet, og helt merkelig å se norske navn og steder i den engelskspråklige avisen. Det var en som het Thorleif, som hadde konvertert og tatt navnet Abdullah. Det var Tsjetsjenere som først hadde flyktet til Norge, så reist ned til Syria, funnet dame, gjort henne gravid, så blitt drept, og så tok damen med barnet i magen selvmord ved å sprenge seg i en politisperring i Tyrkia.

Verden går jo helt av hengslene. Hvordan kan det ha seg at nordmenn og svensker reiser til fremmede land for å krige, i alle slags vanvittige grupperinger? Det er noe som må ha gått alvorlig galt i sosialdemokratiet vårt, i den vestlige verden. Generasjonen som fikk makten etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning, hadde de aller beste muligheter, men må ha gjort noe alvorlig galt, for i dag er det altfor mange konflikter helt ute av kontroll. Altfor mange som ikke finner noe å leve for, og dermed er villige til å drepe både seg selv og andre, for saker som gir dem den meningen samfunnet de lever i, ikke gir dem.

Jeg skal ikke være forståmegpåer i disse saker. Mine tanker og refleksjoner er luftige som alle andres. Min ide er at vi i vesten tar altfor lett på andre folks dype kulturelle og historiske røtter, på et øyeblikk avgjør vi hvem som har rett og galt i en konflikt, det hjelper å være på vårt parti, eller den svakeste part, å snakke med våre ord, hjelper veldig. Vi har kanskje også undervurdert hvor vanskelig å integrere innvandrere. Her snakker jeg av personlig erfaring, som er gift med en.

– Hva er det du driver med? spør jeg karen bak meg, som legger inn sin bagasje i min hattehylle på flyet. Jeg merker at jeg er mer irritert, fordi han er på økonomiklasse, jeg er på business. Han har ingen rett til å gjøre som han gjør.

Så lett blir man en kakse. Nå har jeg også drukket så mye øl, cognac, vin og whisky gjennom dagen, at jeg har begitt meg ut på tankespinnerier jeg nok ikke ellers ville gjort. Flyet mitt hjem går om 35 minutter. Jeg har vært mer enn fem timer, her i business lougen, og har nok fått nok av den.

Jeg fant omsider en vestlig nyhetskilde som skrev om utnevnelsen av Jarosj, de kommer nok i gang nå. Det er Alec Luhn, i The Guardian, i en sak som er vinklet mot en planlagt folkeavstemning om føderalisering av Ukraina. Skal jeg gjette, blir ikke den folkeavstemningen noe av. Den er heller ikke nødvendig, siden flertallet ganske sikkert ikke støtter en føderalisering. Probleme er at de som ønsker det, trenger det, nettopp fordi resten av Ukraina ikke respekterer dem. Det blir som om India holder en folkeavstemning over Pakistan.

Avslutningsvis i dag, vil jeg ta med en tekst av Tim Judah. Det er en balkanekspert, som inngående kjenner situasjonen i det tidligere Jugoslavia, og som nå skriver av og til om situasjonen i Ukraina. Den heter To poeter, og er vakkert skrevet om en pro ukrainsk poet, og en fra Donbass.

Så kan jeg drikke opp min whisky, gå ombord i flyet, og reise hjem.

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

Og så var vi tilbake i Bergen igjen…

Det er alltid noe eget med å være tilbake i Norge etter et opphold i Ukraina eller Russland. På nyhetene i dag morges var en av hovedsakene at Samferdselsdepartementet hadde en milliard kroner fra i fjor det ikke hadde fått brukt. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa var på plass og måtte svare for seg. Rett før hadde vi altså vært i Kiev, der vår faste sjåfør Andrej var mer destruktivt pessimistisk enn noensinne, nå var det omtrent ikke humor igjen lenger da han kritiserte landet sitt og fremfor alt regjeringen sin, og det var ikke antydning til spøk da han sa at om han hadde sjansen, hadde han reist fra landet med en gang. Som han sier og som jeg selv kan se har de nå i Kiev europeiske priser, det er ikke billigere der enn hos oss, men lønningene er ikke engang en tjuendedel av hva vi tjener. Og prisene går bratt oppover, spesielt av det man ikke slipper unna å betale, som skatter, kommunale avgifter og andre utgifter til bolig, mens lønningene står stille. I Norge blir alle ting hele tiden bedre, slik føler vi det og tar det for gitt at det vil fortsette, i Ukraina er disse forholdene det motsatte. Andrej sammenlignet med Libya, der har de revolusjon. Ukraina hadde sin oransjerevolusjon i 2004. Mannen som ble kastet da – Viktor Janukovitsj – er nå landets demokratisk valgte president. Hvem skal de revolusjonere mot nå? Hvem skal de få i stedet? Og vi føler oss plaget av en milliard, ikke fordi vi mangler den, men fordi vi ikke får brukt den.

Det er også vårt privillegium å okke oss over det jeg over har beskrevet. Jeg føler i alle fall en helt særegen glede over å være i Kiev, da føler jeg at jeg befinner meg i verden, mens hva som har skjedd med Norge ikke er så godt å forstå. Kiev har også en puls og en rytme, den krever noe av deg, mens i Norge er alt mykt og slapt, her kan du bare flyte med i velstanden. Olia blir jo et lite pustehull for meg, en ventil, som jeg kaller henne, når det blir for dumt med det vi her kaller «skandalesaker». Og jeg får mange fine turer til landet som er min kjærlighet og besettelse, med ekte innfødt veiledning. Det er helt topp.

Men i går var det altså på tide å reise hjem – enten bort fra eller hjem til virkeligheten. Olia kom til meg lørdag kveld, etter min herlige dag jeg beskrev så detaljert her på bloggen, hun banket så koselig på ruten og stod der utenfor i toppluen sin. Hun hadde jo ikke nøkkel, og ringeklokke finnes ikke eller virker ikke. Heldigvis bodde vi i første etasje. Hun hadde alt klart, alt var ordnet for morgendagen. Taxi var bestilt, moren hadde laget mat, og kofferten var medbrakt fra leiligheten i Petsjersk.

Et passe grumsete bilde av pakkeprosessen i leiligheten vår i Kiev.

Søndag morgen fikk jeg lest ut «Mortvije dusji», aldri har jeg lest noe så vanskelig og så mye på så liten tid på russisk, allerede det var en seier for meg. Og jeg blir i godt humør av seire. Frokosten var god, Plov, selv om vi ikke hadde noen mulighet til å varme den opp. Så var det å kjøpe varer å frakte til Norge, pakke kofferten, og der var allerede Andrej. På vei til flyplassen svippet vi innom Petsjersk, så Olia fikk en gripende avskjed med familien. Det kan bli en stund til neste gang, siden hun muligens skal få seg sommerjobb i Norge i sommer.

Flyturer har jeg beskrevet mange av her på bloggen, hver eneste gang beskriver jeg dem. Det var litt småting og småirritasjoner denne gangen også, vi hadde ikke fått betalt for bagasjen gjennom reisebyrået, men bagasjen veide fem kilo for mye, så det var ingen problemer for meg å godta at jeg måtte betale den hos Baltic air. Sikkerhetskontroller er en pest og en plage, både i Borispol og i Riga som vi reiste via måtte vi gjennom dem, alltid med vrenging av lommer og ordning med sekk og PC, og gjerne en ekstra sjekk, for det er alltid et eller annet.Vi i vesten er splitter pine sprø når det gjelder sikkerhet.

Køen bak Olia virket til å være av irer og briter, et snodig system gjorde at vi måtte gå gjennom dem motsatt vei for å komme til transferhallen. Derfra gikk imidlertid alt fint (bortsett fra at Olia brukte klart lenger tid enn jeg i passkontrollen).

I Riga hadde og jeg en koselig pizza og hver øl. Det er tradisjon at jeg besøker pizzarestauranten der på flyplassen, dette var første gang jeg gjorde det med noen, og veldig hyggelig. Olia var også henrykt over at alle snakket russisk der, og fikk et veldig godt inntrykk av både Latvia og Riga, kun av å se flyplassen. Rike nordmenn på vift var det også mange av, velstanden er veldig tydelig, også for dem vi vil oppfatte som helt vanlige. Olia og jeg snakket konsekvent russisk, så de skulle høre godt etter for å høre min Rogalandsdialekt igjennom dem. Slik kunne vi høre og forstå alt de sa, uten at de kunne forstå at de ble forstått.

En liten nær uhell opplevelse hadde vi på grunn av klokken min. Den er en arv fra min far, og fryktelig vanskelig å stille. Så jeg har lenge levd med at den er helt fullstendig gal. Nå så jeg imidlertid at min klokke var 1200 når det var en halvtime til vi skulle møte for boarding (egentlig 1840, lokal tid), så da regnet jeg ut at min klokke ville vise 1230 når det var på tide å gå til gaten. Så jeg tok det veldig rolig, veldig rolig, spiste rolig opp min pizza, drakk min øl, og resten av Olias, og gikk fra den ene butikken til den andre, så rolig, kjøpte først etter lenge ølkvoten, og ble litt forundret over min klokke da bare så vidt viste over 1210. Jeg sjekket klokken på tableten min, måtte med det trekke den opp av lommen og skru den på, og så at den var blitt 1852. Det var på tide å løpe.

Men det gikk helt fint. Vi kom trygt ombord i flyet, reiste trygt hjem, fikk bagasjen vår med en gang, fant oss plass på flybussen, reiste hjem. Ingenting var knust eller ødelagt i bagasjen. Ingen problemer fantes i våre liv. Det var til og med ikke altfor sent på kvelden, 2100 og litt over var klokken, norsk tid. Jeg kunne lese noen aviser fra uken som gikk, de lå alle utenfor døren vår. Olia kunne strikke litt, snakke litt. Alt var ok, alt var i orden. Vi er tilbake igjen i Norge, i Bergen, og vil kanskje ikke være tilbake i Kiev igjen før i oktober. Akkurat det får vi se hvordan blir. Fremover har vi andre ting å tenke på, og om det er det for tidlig å skrive om her.

Heim te’ kånå…

Så er jeg tilbake i Bergen igjen, og skal være her frem til jul. Siste dag i Rogaland for denne gang ble brukt til en liten rusletur på Sele med mor. Solen stod lavt og bølgene høyt, og det var trolsk å gå fra Bore til Sele. Vi hadde med en liten melketrull til niste, og fikk også tatt noen bilder i det vakre sollyset. Hengebroen over Figgjoelven var blitt så oppusset og fjong, som det i det hele tatt er mye som har forandret seg siden den gang jeg bodde i Rogaland, og følte meg hjemme der. I de fleste tilfellene foretrekker jeg det gamle, opprinnelige.

Hjemme hos mor igjen var det lammefrikasse til middag, en norsk delikatesse jeg håper også Olia lærer seg å lage, for dette er noe jeg gjerne vil spise jevnlig gjennom livet. To kaker hadde mor bakt til kaffen, begge de to kakene jeg liker. Riktignok var de både bakt og servert tidligere, men nå ble de servert samtidig og til meg. Kakespisingen var ledsaget av film, «All makt», med Clint Eastwood og Gene Hackman, nok en bekreftelse på hvorfor jeg ser så lite film. Underholdende er slike filmer, fordummende også. Men det var hyggelig å se den med mor, eller den stod nå på der i bakgrunnen.

Klokken åtte var kaffen drukket og kakene tilstrekkelig spist, filmen var slutt, og det var tid for pakking. Siden jeg bare hadde håndbagasje gikk det fort. Vi var ferdige slik at vi strengt tatt kunne kjøre hjemmefra mot flyplassen før tiden, og jeg hadde all ro i verden ute på Sola. Påfyll til stand up showet mitt (eller mitt og mitt, fru Blom, jeg er en av fem komikere, og en av de minst betydningsfulle) kommende onsdag og fredag på Rick’s fikk jeg også oppleve i sikkerhetskontrollen. Jeg er litt flau over å leve i en tid og i et samfunn der slik idioti er satt i system, og at opplyste, fornuftige folk finner seg i det.

Flyplassoppholdet og flyreisen ble brukt til å lese ferdig første del i tredje bind i Krig og fred. Jeg var ikke så verst fornøyd med meg selv over det. Siste del av Oblomov pluss denne delen av Krig og fred ble lest på russisk denne leseferien, og hundrevis av gloser ble skrevet ned. Jeg skjønte jeg måtte sette til side leseprogrammet for å være fullt ut med mor siste dagen, og jeg visste det var helt uaktuelt å sette seg ned og lese når jeg kom hjem til Olia, det hadde tatt seg ut etter fem dager borte fra henne. Så jeg var nødt til å lese på flyet for å få programmet mitt gjennomført, og slik ble det.

Olia satt så nydelig og ventet på meg da jeg omsider kom inn døren hjemme i Strandgaten. Hun var småforkjølet og småsyk, full av sine vanlige bekymringer, men også glad for å ha meg hjemme igjen. Og jeg var glad for å komme hjem, og for at jeg har flere jeg slik kan komme hjem til.

 

Heim te na’ mor

Så er jeg tilbake i Gaupeveien 5 på en ekstra liten leseferie. Olia er lagt igjen i Bergen, og jeg ser allerede at det var en tabbe, jeg savner henne fryktelig. Det blir nok ikke så mange slike småferier hver for oss, i hvert fall ikke de først 2-3, 20-30 årene. Jeg skulle liksom lese, men har sjelden fått lest så lite som her. De faste, små forstyrrelsene fra Olia skjerper kanskje konsentrasjonen? Hva vet jeg?

Det er også første gang vi er bare mor og jeg, her. Ikke engang Tonje er hjemme, hun er og studerer medisin i Slovakia, og har ikke så lett for å ta en langhelg hjemme, som jeg. Det vil bli mye god mat og mye god avslapping, jeg må bare sørge for at jeg også får lest, på tross av velværet. Og at jeg ikke synker ned i melankoli over tid som har vært, men som ikke er lenger.

På fredag er det forsinket bursdagsfeiring for mors 59 års dag den 19’de oktober. Hele familien kommer, det vil si Trude og Tone med mann og barn, mens Tonje altså er i Slovakia og min Olia i Bergen. Lørdag er det (viser det seg) storkamp på TV, AC Milan mot Juventus på San Siro stadion. Det vil sikkert bli laget noen god lørdagsmiddag, mor vil legge seg i selen, og så vil vi kose oss i kjelleren. Nesten som før.

Det er dette «nesten» som er hele forandringen.

Jeg reiser tilbake til Bergen søndag, og kommer da til å være i Bergen frem til jul.

Fjelltur 2010

Det hender forventinger ikke kan stilles høyt nok i forhold til hva virkeligheten har å by på. Det hender livet overrasker på oppsiden, og man nesten sjenerer seg litt for å ta i mot hva som blir gitt en. Det trenger jo ikke være så overdrevet for å være herlig. Fra torsdag kveld til sent i går var min venn, Martin, og jeg på en tre dagers og tre netters fjelltur på Hardangervidda. Det var sol hver eneste dag, praktisk talt fra morgen til kveld. Landskapet var så storslått og vakkert at jeg selv i reflektert ettertid vil påstå at jeg aldri har gått i vakrere landskap, og det er ikke fordi jeg har gått så sjelden i fjellet. Måltidene var også førsteklasses. I flere forhold som betyr noe for oss, har vi rett og slett aldri opplevd bedre enn på denne turen. Og den kom i en god periode i livet mitt, livet smilte før jeg dro og jeg har mye kjekt å glede meg til. Det var akkurat som om akkurat nå skulle alt legges til rette for at akkurat jeg, Eivind Salen, i tre dager oppleve hel og full lykke.

Første natt ved Tinnhølen

Som jeg skrev i forberedelsesposten skulle min venn hente meg i bil sånn litt etter fem, og vi skulle kjøre inn til Tinnhølen ved inngangen til Hardangervidda. På en fantastisk tur som dette skal ikke mye tid brukes på selve kjøreturen inn til vidda. Han kom sånn cirka halv seks, vi kom oss av gårde ikke altfor lenge etter, og var sånn cirka i rute en time tidligere enn da vi reiste inn i fjor. Vi fikk med det en tidligere ferje inn til Eidfjord, og var ved Tinnhølen sånn litt før ti, i stedet for sånn litt før elleve. I tillegg hadde vi denne gangen rikelig med ved. For ikke bare hadde jeg for første gang på disse turene våre fått samlet inn litt på forhånd. For en gangs skyld fant vi også litt rimelig med ved uten å anstrenge oss mer enn å sitte i bilen og se ut. Der var et tidligere bål med to tjukke kubber som ikke var i nærheten av å være brent ferdig. Og med all veden vi hadde i tillegg, var det også godt håp om å få fyr på dem.

Vi sammenlignet veldig med fjoråret. Da parkerte vi bilen uten ved i det hele tatt. Det pøsregnet, var i tillegg tåke og dessuten iskaldt, og klokken var 2300 da vi hadde et program foran oss der vi skulle finne teltplass, slå opp teltet, tilberede en bedre middag og sette til livs tre liter vin. Denne gangen hadde vi bare det iskalde av værelementene, det var fire grader, og klokken var 2200. Det så allerede mye bedre ut.

Slik er sekken pakket med ved, og slik ser det ut i mørket da vi kom.

Alle som har lett etter teltplass i mørket vet hvor irriterende det kan være, selv med rimelig godt lysutstyr. Man har bare ikke oversikten, og får bare sett noen små kvadratmeter rundt seg hele tiden. Vi brukte sikkert en time før vi fant det som skulle vise seg å bli en helt uventet flott plass ute på en halvøy der i Tinnhølen, på andre siden av parkeringsplassen, selvsagt. Vi slo opp teltet på en liten høyde, der, uventet fikk det plass uten å komme borti noen av humpene, og uten å helle for mye nedover. Selv om vi har ligget i dette tomannsteltet i flere år, nå, så overrasket det oss hvor lite det egentlig er, og hvor liten plass som skal til for at det skal være mulig å sette det behagelig opp. Som teltplass, soveplass, ble denne plassen den beste på turen. Og det var svært vakkert, med to meter til hølen på begge sider, friskt fjellvann som skvulpet like ved oss uansett hvordan vi beveget oss. Hadde det bare ikke vært for parkeringsplassen og veien på andre siden, og alt det andre som tydet på menneskelig aktivitet og ødela noe av følelsen av å være skikkelig ute i villmarka. Men dette er prisen å betale for å være så sent ute, vi rekker bare ikke å gå lenger innover vidda.

Og naturen gjorde sitt beste for å trøste oss. Sjelden har jeg sett en mer stjerneklar himmel. Vi så ikke bare stjerner, men også stjernetåker, og aftenstjernen Venus lyste så sterkt at det var den, og ikke månen, som speilet seg i vannet foran oss. Og bålet vi hadde vokste seg stadig større og varmere, uten at det ennå tæret kritisk på veden vår. Vin var det også foreløpig nok av, og på engangsgrill og kokeapparat stektes oksesteik, poteter og løk etter oppskriften jeg la ut i går. Don’t try this at home, tenkte jeg mens jeg spiste den nesten litt overnaturlig gode steika, – try it in the wild.

Martin er alltid bålmester

Det ville seg så merkelig denne kvelden at vi hadde nok av alt. Vi brant ikke opp veden, drakk ikke opp vinen, og var ikke i nærheten av å spise opp steika. Da kroppen var god og varm og mett pusset vi tennene i bølgeskvulpet fra fjellvannet, og kronglet oss til i soveposene, først han, lenge etterpå jeg. Jeg lå ved bålet, drakk vin, og tenkte ikke på noen ting.

Første etappe til Sandhaug

Jeg har alltid villet skrive det som en sensasjon når man våkner i fjellet til strålende sol. Det er allerede for mye av det gode. Denne morgenen var det ikke akkurat skyfritt, men skyene som var der, kom aldri til å skygge for solen. Det var en praktfull morgen, der landskapet som vi hadde tumlet oss frem i i mørket, nå viste seg vennlig frem i all sin prakt. Vi gjorde vårt for ikke å senke kvaliteten med en dårlig frokost. Det var egg og bacon, generøse mengder, og dyrt brød fra bakeren, også det i overflod. Vi slurvet heller ikke med kaffen. Vi hadde med en ny pose kokekaffe, og i løpet av turen skal den tømmes. Slike fjellfrokoster skal nytes lenge. Og særlig første dagen kommer man helt skjeivt ut om man foretar seg noe som helst som kan tyde på at noe haster. Fjellet inviterer til å ta det med ro, og den invitasjonen er det bare å ta imot.

Ingenting å si på teltplassen slik den ser ut her.

Vi hadde selvsagt ikke noen klokke eller noe sånt. Det nærmeste vi kom var en klokke på kamerat hans som viste hver gang han tok bilde, og som vi kunne gjette oss til viste brasiliansk tid etter en feriereise han hadde dit i sommer. Uansett aner vi ikke hva klokken var da vi la i vei etter å ha spist frokost i flere timer.

Slik skal det se ut når man spiser frokost til fjells. Det skal være rikelig.

Planen for dagen var å komme seg raskest mulig inn til Sandhaug, derfra krysse broene, og endelig være inne i selve, ville vidda. Da kan vi begynne å snakke, og leve i fjellet, da begynner selve turen. Frem til da er å regne som en transportetappe.

Slik ser det ut i det vi forlater teltplassen vår første dag.

Et utrenet øye vil selvsagt la seg imponere av denne transportetappen. Og det er ikke verre enn at jeg var utrenet nok til å la meg imponere av den i fjor. Det er stort og vidt fjellandskap, sletteland, omringet av litt høyere fjell rundt hele horisonten. Det er mektig og flott, men i forhold til hva man har i vente etter Sandhaug er det ensformig, og de store avstandene tar lang tid å passere. For sikkerhets skyld tok vi også en skikkelig omvei i dette det kjedeligste terrenget på turen. Enhver forklaring vil jo se litt pussig ut, og være litt pussig, hvem kan vel forklare at slike ting skjer? Det var noen hester som passerte oss, de travet litt og gikk litt, og forsvant liksom aldri for oss. Disse hestene gikk traktorveien og ikke stien til turistforeningen. Langt om lenge kom det frem at vi også gjorde det.

Typisk landskap mellom Tinnhølen og Sandhaug.

På kartet viste dette seg å være en skikkelig omvei. En time mistet vi på dette tøyset. Men så var vi også på Sandhaug da vi fant det ut, eller da jeg fant det ut. Det er bare min andre gang her i denne delen av Hardangervidda, så jeg kjente meg ikke igjen at vi gikk en annen vei enn i fjor, før vi kom ned mot Sandhaug mye høyere oppe Normannslågen. Hadde vi kommet riktig, skulle vi gått rett ned til hytten til turistforeningen. Nå måtte vi gå nesten en liten kilometer langs lågen for å komme dit.

Min turkamerat kan skimtes langt der bak i det ikke akkurat ugjestmilde, men likevel litt ensformige landskapet.

Heldigvis hadde vi rømmegrøt til å trøste oss med. Den spiste vi mellom de to broene som får oss og alle andre som vil inn i selve villvidda over storlågen. Det var like før turen for alvor kunne begynne, før den kunne gå fra en vanlig, flott fjelltur, til noe helt ekstraordinært.

En helt grei lunsjplass.

Andre natt ved sekstjønnene

Vi la en liten plan for hvor vi skulle gå. I fjor hadde vi også her på andre dagen kommet helt skjevt ut, og tatt helt feil av når på dagen vi befant oss. Vi ble regelrett overrasket av kveldsmørket, måtte finne oss teltplass i en fart, og i pøsregn, og hadde lite valg neste dag, annet enn å følge turiststien raskeste vei til Hansbu og Kvenna. Nå hadde vi allerede en ettermiddag til å komme oss litt innover vidda. Og vi bestemte oss for å ta av fra hovedstien så raskt som det var mulig.

Slik ser det ut når man går rett opp fra stien til Turistforeningen.

Vi gjorde det slik. Etter å ha krysset lågen tok vi første vei til høyre, fortsatt en normal sti, og fra den tok vi raskeste vei direkte oppover ved en eller annen varde, eller turistforening-T. Nå var vi i det ville. Og nå fikk vi forståelsen av hvor mye vi hadde å gå på, om vi hadde latt oss imponere av landskapet innover fra Tinnhølen til Sandhaug.

Og slik ser det ut når man kommer over høydekanten.

Litt fysisk glede var det jo også å streve seg oppover fjellet. Det skulle bli mange slike oppstigninger gjennom sånn halvveis bratte og halvveis lange pass denne turen. Det finnes mange slike i den norske fjellheimen, og det er noe helt eget å komme over og se hva som befinner seg på den andre siden. Her på dette stedet lå de friske fjelltjernene på rekke og rad, og vi fant det som må være alle tiders teltplass.

Martin på vei mot teltplassen over alle teltplasser i våre liv.

Det lå midt i en dal med vakre fjelltopper til alle sider, slik at det fra alle kanter ville være le for den verste vinden. Det var også pass som solen kunne komme gjennom, vi fikk både kveldssol og morgensol i rikelig monn. Plassen vår lå midt mellom to fjellvann, små, klare tjern, som var forbundet med en liten bekk i mellom. Denne klukket og koste seg, og gav oss den rette bakgrunnslyden gjennom kvelden, morgenen og natten. Rett ved teltet var det en liten høyde. Den kunne vi på noen minutter krype opp på, og få et bedre overblikk over landskapet. Det var storslått. Rett rundt oss lå seks tjern fordelt symmetrisk med tre på hver side nedover fjellsiden ned mot sletten frem til Nordmannslågen. Videre så vi over til Sandhaug, og det store viddeområdet mellom Sandhaug og Tinnhølen. I det fjerne var høyere fjell, og jammen mener jeg at ikke også Folgefonna befant seg der i horisont. Det var uansett et praktfullt skue, som fengslet meg fullstendig mens min venn drev med sine fiskekast, systematisk fra vann til vann av dem vi hadde til rådighet.

Slik ser det ut der det ikke kan se bedre ut å telte.

Jeg bestemte meg for at en slik dag måtte krones med et ordentlig fjellbad. Det mest innbydende vannet kunne jeg ikke bade i, siden det også var innbydende som fiskevann. Så jeg tok det nest beste, like nedefor teltet, og i alle fall så dypt at det gikk an å ligge og flyte litt i det. Det var det første av det som skulle bli veldig mange bad denne fjellturen.

Jeg er ikke mindre beskjeden enn at jeg setter kameraet på en stein, setter forsinkelse på 10 sekunder og knipser meg selv i det jeg er i ferd med å gjøre meg klar til å bade i fjellvannet ved siden av meg.

Det var ikke så altfor lenge siden vi hadde spist rømmegrøt. Så vi var ikke egentlig sultne, det var mer det at vi hadde så mye mat, som gjorde at vi spiste en middag til her på kvelden. Det stod ikke noe tilbake når det gjaldt kvaliteten, det var pastaretten fra gårsdagens oppskrifter, steik, bacon, løk og pasta, servert med pastasaus, spisset med hvitløk, og jammen hadde vi også litt rødvin igjen fra dagen før. På toppen hadde jeg båret med meg restene av gårsdagens ved, mens min venn hadde rasket med seg en pinne fra lunsjplassen. Vi hadde nok brensel til et lite bål, og det lille bålet hadde nok energi til å gi fra seg litt varme, så det var veldig greit å bli sittende. Og der satt vi, mens bekken klukket under oss, og stjernehimmelen over oss. Det var ikke så vakkert som gårsdagen, men man diskuterer jo ikke med stjernehimmelen. Det var en fredfylt naturopplevelse, knitringen fra bålet, bekken mot steinene, og kveldshimmelen som gikk over  natthimmelen, og konturene av fjellene rundt oss ble stadig mørkere. Da bålet ikke lenger gav fra seg varme, var det bare å pusse tennene i den samme bekken vi satt over, og krype i soveposen for en natt på et riktignok elendig underlag, men hvem bryr seg om det på et sted som dette. Det var en alle tiders teltplass som vi sov på inn til en alle tiders dag.

Slik så utsikten ut fra høyden.

En alle tiders dag

Det å våkne til sol i fjellet blir ikke noen mindre sensasjon av at det skjer to dager på rad. Natten var iskald, det skal være sagt. Det var rim på teltet og på bakken rundt oss, skosnorene mine hadde frosset fast og det var også et tynt islag på de grunneste stedene i vannet over oss, men solen var tidlig ute med varmestrålene sine og tinte det snart opp.

Man ser solen har en oppgave, og at den kommer til å bli oppfylt.

Vi kunne velge i store mengder krem hvor vi skulle spise frokosten. Det var vakkert overalt, sol overalt, og man skulle virkelig gå inn for det om man skulle kjenne noe vind. Egg og bacon var førsteretten denne dagen også, så kruttsterk kaffe, og hele tiden tjukke, norske brødskiver med brød fra baker. Appetitten er det aldri noe å si på til fjells, og det er en livets lykke at det er innrettet slik, for det smaker utrolig godt og er noe så over aller grenser trivelig å spise der ute i naturen. Jeg blir noe nær religiøs av det. Samtalen gikk i legevitenskapens historie, med vekt på amputasjoner og innsyn i de gamle grekernes tradisjoner og den amerikanske borgerkrigen. Vi hadde også en liten runde om urfolk, en og annen torturmetode benyttet av indianere i Nord-Amerika ble malerisk lagt frem, og vi var også som alltid innom noen språkfenomener fra forskjellige språk og land. Alt mens vi hoppet fra stein til stein i vannet, gikk omkring og spiste og drakk kaffe, og i det hele tatt oppførte oss som man skal i fjellet.

Om bilder hadde lukt...

Morgenritualet ble avsluttet med et ordentlig lite fjellbad i hovedvannt vi lå i, det mest innbydende av dem. Heller ikke dette var dypere enn at det gikk an å gjøre stort mer enn å flyte. Men det var i det minste en stein å krype ut på, og det er også noe eget å ligge å vugge i iskaldt fjellvann, mens man kikker på det fra denne synsvinkelen uvirkelige landskapet rundt seg. Jeg tenkte imidlertid mens jeg holdt på med denne badingen at den kanskje hadde mer å gjøre med tvangstanker, enn med velvære. I løpet av turen skulle jeg endre oppfatning, – eller bademotivasjon.

Slik ser det ut når teltet blir pakket sammen.

Vi fortsatte strake veien oppover passet vi hadde begynt på, og som vi hadde ligget og overnattet i. Kroppen var jo full av krefter og glede etter all maten den hadde fått, og all bevegelsen den hadde fått være med på dagen i forveien. To unge menn har jo dessuten den ekstra motivasjonen at det gjelder å komme før den andre opp slike høydedrag, og man skal jo også helst gjøre det uten at det skal synes eller høre noe særlig. Det skal være overskudd alt i hop.

En ordentlig morgentur i herlig morgenstemning.

På toppen lå et av de vakreste vannene jeg har sett. Jeg sa det der, beruset av synsinntrykket, og sier det på ny, nå som jeg bare husker det. Det var stort, så stort at det gikk ikke an å gå rundt det hvilken side man ville, man måtte velge den korteste. Men det var glassklart, man kunne se rett ned i bunnen selv om det raskt ble flere meter dypt, og det var så stille at rundt hele vannet kunne man se svaberg, knauser, grønt gress og småfjell speile seg i det. Det var for mye av det gode, det gikk ikke an å holde seg. Vi måtte ta en øyeblikkelig rast, selv om dagsetappen bare så vidt hadde begynt. Vi skar opp en appelsin, og spiste den så aldri har en appelsin smakt så godt i Norge. Vi skar straks opp den andre og siste, og selv dagen etterpå da vi også ville ha appelsin, og var klare på at vi til neste år på ta med flere, så var vi helt overbevist om at uansett så mange appelsiner vi hadde hatt med, så hadde vi spist dem opp alle sammen der med dette paradisvannet.

Et litt uanstendig bilde slipper gjennom sensuren for å vise hvordan vi hadde det da vi spiste appelsin denne alle tiders dagen ved dette alle tiders paradisvannet.

Her var ikke bading en tvangstanke, her var det en helt ufortjent gave. Hva kan vel en stakkars person gjøre for å fortjene noe slikt? Det var et steg uti, og i det neste så svømte mann. Uansett hvor mye man dukket, ville man aldri nå bunnen, utenom hvis det bare virkelig var dette som var målet. Liggende på ryggen kunne man snurre rundt og se de usannsynlig vakre fargene i sollyset rundt hele vannet. Det var et slikt overskudd og en slik variasjon av naturformasjoner. Og gresset var så saftig grønt at man kunne ønske man var reinsdyr.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvor klart dette vannet egentlig er.

Det var bare ikke mulig å gå fra dette vannet for fort. Alle har vel hørt om og prøvd kasting med fiskesprett, eller hva det kalles i forskjellige dialekter. Det går ut på å kaste en flat stein i vannte, og få den til å hoppe, flest ganger og lengst. Et paradisvann som dette hadde selvsagt også flate steiner å by på, rikelig. Like ved der vi satt var et like fjellberg, og der hadde snø og is og kulde gjennom utallige vintre skåret til flate steiner som det fra naturens side var lagt til rette for mesterskap i fiskesprett, nettopp i dette vannet her. Vi kastet og kastet, i pur glede. Det er som alle vet vanskelig å telle nøyaktig hvor mange ganger steinen egentlig hopper, og hva som skal kvalifisere for å være et hopp. Så vi fant et mesterskapskriterium det ville være enklere å måle etter. Hvor langt kan vi gå opp i høyden, kaste steinen, og fremdeles få den til å sprette. De første høydene vi prøvde fra gikk som en lek, det var akkurat som om det ikke spilte noen rolle at steinen ble kastet høyere opp, den hoppet villig og greit og hver gang. Så vi fant raskt ut at vi måtte høyere, mye høyere. Jeg må si jeg ble ganske overrasket over hvor høyt det var mulig å få til fiskesprett fra. Et av vinnerkastene ble også utført med en svær og tung stein, så man må jo la seg imponere av overflatehinnen til vannet, som nekter å la seg briste av at det kommer en kilos stein med litt fart og spinn fra noen meter oppi luften, den sender heller steinen opp i luften igjen. Utrolig. Min venn vant for øvrig konkurransen, med dette og noen andre usannsynlige kast.

Hvor utrolig det enn ser ut, kommer denne steinen til å sprette opp igjen når den lander i vannet langt under den, og være en god kandidat til vinnerkastet i fiskesprett fra høyden.

Vi var ved dette vannet veldig lenge og helt med rette før vi gikk videre rundt det. Og da vi fortsatte opp en av fjellsidene på andre siden, vi gikk bare opp der det passet oss, så dukket det med en gang opp nye vann, like innbydende. De var alle sammen glassklare, speilblanke og brådype, man kunne alltid velge om man ville drikke, bade eller fiske i det, eller bare nyte synet av det. Min venn tok seg av fiskingen, mens jeg nøt synet og fotograferte. Vår retning å gå var temmelig nøyaktig rett sørover, og om vi hadde valg, heller vest enn øst. Vi skulle gå til vi traff Kvenna, den store, flotte elven som deler Hardangervidda, og så skulle vi spise middag der et sted i nærheten av Hansbu. Kjøttkaker ved Kvenna var et uttrykk som oppsto, og festet seg i hodene våre. Denne litt omtrentlige ruten gav oss stor frihet i hvor vi skulle gå. Vi kunne bare gå over en liten fjellrygg der det fristet oss, der det så lovende ut. Og på andre siden holdt lanskapet alltid hva det lovet. Det åpnet seg store, vakre daler, hele tiden med klare, dype vann, hele tiden med vakre farger av stein og gress, og hele tiden badet i solen vi gikk i. Å bli sliten er ikke aktuelt under slike forhold.

Bak hver eneste haug og høydedrag skjuler det seg storslåtte fjellandskap, vakre fjellvann, og nye hauger og høyder som skjuler nye landskap innover i det som føles som det uendelige.

Å bli sulten er imidlertid tillatt. Og vi vaklet ikke i ideen om å spise kjøttkaker ved Kvenna, vi la igjen mange vakre vann på veien dit, mange vakre vann. Det var lenger enn vi trodde, eller kanskje vi heller skulle si det sånn at det var ganske langt, og at det tok det meste av dagen å komme dit. Mot slutten var vi sultne, og økte farten. Jeg økte farten voldsomt. Ved et tidspunkt langt oppe i høyden sjekket vi kartet for siste gang, Reinavannet hadde nettopp vært såvidt i syne, og vi så nedover dalen eller en av dalene som ledet ned til Hansbu, og som vi antok gjorde det. Nederst i den, eller første del av den lå også et av de mange store, klare vannene som er spredd rundt her, og gjør landskapet så vakkert. Men nå var også min venn sulten, og nøyde seg med å snakke om hvor store fisker det kunne være i disse vannene.

Et av de mange, mange glassklare fjellvann min venn fortsatt fisket i.

Og så var det bare å gi gass de 3-400 metrene nedstigning ned til det som også viste seg å være Hansbu og Kvenna. Det store vannet i dalen hadde også en stor bekk som ledet ut fra det, og rant ned til Kvenna. Man kan nesten si at jeg rant med den, og prøvde å holde samme tempo, noenlunde det til tyngdekraften. Det gikk fra stein til stein i elvebekken, ubegripelig vakkert, skåret seg inn i landskapet, glinsende svart i solen. Og over elvebekken var gresset, lyngen, einerbuskene, vi var noen hundre meter lenger nede, og det var allerede merkbart mer vegatasjon. Klønete å gå i, var det. Her var ingen sti eller rute å gå, det var bare å trenge seg frem der det passet som best, over stein og hump og haug, ned i dump og grøft, over elvebekken, videre nedover i samme landskap. Det gjaldt også om å gjøre det fort, for der nede lå Kvenna, der ventet bading garantert og kjøttkaker like garantert. Kvenna deler seg litt akkurat her ved Hansbu, eller det er to elveløp som blir til ett der, og det er mulig å krysse det ene av det. Etter det følger en tur over myr, og så er vi der, plassen vår.

Langt nedover i denne dalen ligger bestemmelsesstedet vårt.

Denne plassen har alt man kan ønske seg. Svabergene ligger der rikelig, elven renner bred og dyp ved siden av, og hyttene ved Hansbu er ikke altfor plagsomt i syne. Jeg kom en stund før min turkamerat, og sløste ikke noe tid med vurderinger før jeg lå og fløt i Kvenna. Min venn kom snart etter, og var også rask med å bade. Det var iskaldt, selvfølgelig, men herlighet, for en opplevelse! Her skal man ikke kaste bort tiden med å gå for tidlig opp.

Og etterpå var det kjøttkaker. Vi slengte også generøst oppi noen skiver fra steika vi fortsatt bar med oss, og hadde mandige mengder av både poteter, kjøttkaker, gulrøtter og tyttebærsyltetøy. Det var akkurat nok for to. Etterpå var det middagskaffen.

Kjøttkaker ved Kvenna.

Og jeg gled over i en tilstand av tilfredshet. Min venn ville også fiske litt før dagen tok slutt, mens for meg kunne godt alle dager ta slutt. Jeg var salig.

Skyggen i dettte bildet gir en ide om hvor sent på dagen det er.

Vi så en lemen da vi krysset myrsletta enda en gang tilbake, den pilte og gjemte seg da vi fant den, men aldri godt nok, så den kom stadig frem igjen og pilte videre. Selvfølgelig så vi lemen. Vi krysset Kvenna tilbake, min venn gjorde sine fiskekast, fikk ingenting, og sollyset begynte nå å kaste lange skygger. Det led mot kveld, og det gjenstod naturlig bare å finne en egnet teltplass i nærheten av vann, og litt oppe fra Hansbu, før vi kunne avslutte denne helt urimelige dagen i fjellet.

Denne lille luringen var ikke så lett å ta bilde av, som det denne gangen var å finne den.

Leirplassen fant vi ved bekken som renner ned til Hansbu. Helt grrei standard, det var noenlunde flatt der, og i alle fall mykt. Utsikten var upåklagelig, men nå var vi så godt vant, at vi gjorde ikke noe nummer av det. Selvfølgelig ser det slik ut i den norske fjellheimen.

Som om alt nå skulle legges til rette for oss lå det også noe tørr einerkvist spredt rundt teltet. Vi kunne få bål denne siste dagen også. Virksomt bål alle tre dager hadde vi aldri hatt før, at vi fikk det nå var bare som det skulle etter alt det andre som også hadde skjedd.

Vi hadde ikke noe å spise ved bålet. Eller vi var ikke sultne, er riktigere å si. Så vi stod og lå bare rundt det og kikket inn i det og lot oss varme opp av det, før vi gikk ned til bekken og pusset tennene i den, og avsluttet denne alle tiders dagen i den norske fjellheimen. Og her er uttrykket «alle tiders dag» ikke tankeløst brukt.

Tredje natt i nærheten av Hansbu

Også denne morgenen våknet vi til rim på teltet og tykk rim på tingene vi hadde hatt liggende ute gjennom natten. Det var heller ikke slik at vi kunne se blå himmel gjennom gløtthullet i teltet. Men skinnet bedro. Jeg tenkte det var best å stå opp med morgenlyset, vi hadde en lang vei hjem, og ulikt alle tidligere ganger har jeg nå en bekymret kone gående hjemme og vente, og hun vil bli riktig bekymret om jeg kommer senere enn planlagt. Så vi måtte av gårde.

Man ser tydelig av bildet at det har vært kaldt om natten.

Men vi måtte heller ikke slurve med det som skal gjøres skikkelig. Det var en alle tiders strålende morgen enda en gang, tre dager med sensasjon på rad. Vi hadde bare slått opp teltet på det aller mest skyggefulle stedet, le for vinden og også le for solen. Det var bare å gå noen meter for å la seg varme opp.

Er det et speil som ligger i bunnen der?

Og der noen meter borte var det på tide å bli nasjonalromantisk. Nye vann dukket selvfølgelig opp. Morgendisen lå over Kvennadalen, man kunne virkelig se elveleiet ut fra der skyene lå. Trolsk var det, hvordan skyene buktet seg inn og rundt og mellom fjellsidene, mens fjelltoppene stakk fredelig opp over dem, og solen skinte lavt på alt sammen.Ingen glass er halvfulle i en slik stemning.

Med et bilde tatt i motlys virker alt bare enda mer mediterende.

Min turvenn kom snart etter og sjekket hva det var for slags meditasjon jeg drev med. Det var ikke stort større meditasjon enn å sitte stille og se, det var allerede på grensen til religiøst. Men vi er turvante og nå etter hvert vante med lykke, vi ville forsterke også denne opplevelsen med en skikkelig frokost. Vi fant en stor stein like ved elvebekken vi sov ved, friskt fjellvann til kaffen en halv meter unna, egg og bacon, tjukke skiver med bringebærsyltetøy.

Livet er ikke engang det nest verste man har.

Og så var det bare å innrømme lykken man var tildelt. Jeg kunne gå i bar overkropp. Kortbukse hadde jeg gått i allerede i går. Nå røk t-skjorten også. Og min venn, som syntes dette var vel å trekke det litt langt, måtte som han sa bite i gresset, og ta på seg kortbukse han også.

Dette bildet gir kanskje det beste inntrykket av landskapet vi lå i siste natten.

Hjemover

Det var sjarmøretappe. Slettelandet over Hansbu er en myr, men nå har det vært så tørt så lenge, at det er ingenting å gå over den, selv med litt såre skuldre og stive bein etter rause dagsmarsjer de to dagene i forveien også. Vi fortsatte prosjektet vårt, vi gikk etter kart og kompass, og kravlet oss over passende pass og fjellrygger, og så landskapet åpne seg på andre siden. Suksessformel.

Det første større vannet i den første større dalen vi støter på.

Kartet har ikke gitt navn til alle vann og topper som ligger der. Men vi kom opp til vannet litt nedenfor Reinavannet, til et vann jeg kan prøve å kalle Harevann, ikke fordi det er så mange harer der, men fordi det i formen ligner litt på et harehode.Kaninvannet var mitt første forslag i hodet mitt der oppe, men som man forstår, i villmarken går ikke det.

Vannet kunne også hete hornvann, for Martin fant noen skikkelige reinsdyrhorn der.

Uansett hadde vi en appelsinpause ved dette vannet. Det vil si, alle appelsinene var jo allerede spist opp ved paradisvannet dagen før, så vi hadde bare en pause, og spiste litt puslete kjeks og sjokolade.

Det er ingenting å si på speileffekten i vannet.

Så gikk vi opp nærmeste pass, og fikk turens vakreste utsikt. Jeg har vært slepphendt med superlativene i denne bloggposten. Det var jeg også i løpet av turen. Og jeg står for det alt sammen. Denne siste, store utsikten toppet det hele. Fjellryggen var her helt smal, og på andre siden hvor vi skulle ned gikk det bratt rett ned. Og nederst i denne dalen lå det selvsagt et speilblankt fjellvann, som viste omgivelsene rundt det dobbelt. Lenger nedover var elve- og bekkeløpene ned mot Normannslågen synlige, som også selve lågen var det lenger borte i Horisonten. Bak oss var Reina og det nye Harevannet, enda mer glassklare. Min venn slapp fra seg en uartikulert lyd i pur fryd.

Vakkert.

Det var toppen. Kronen på verket. Fornøyd gikk vi ned. Det var litt mindre bratt enn et stup, litt sånn at min turkamerat sa at her er det ikke særlig smart å gå ned, før han ombestemte seg og gjorde det allikevel. Det var steinlandskap, vilt, herlig.

Like nedenfor her går det rett ned. Det er spektakulært vakkert.

Svartvannet i bunn var ikke så innbydende som det så ut lenger oppe fra, så vi gikk raskt videre, og ned etter elvebekken som rant ut fra det. Det var også ganske bratt. Men vi har begge studert våre timer fysikk, og vet hvor bratt det må være for at tyngepunktet skal vende nedover, og ikke inn i bakken. Man faller selvfølgelig ikke.

Selv om man kan gå hvor som helst, er det like greit å gå der det er enklest.

Lunsj hadde vi god tid til. Vi er turvante. Hastverket tar vi den kjedeligste delen av ruten, fra Sandhaug og inn. Lunsjen skal vies mest tid, og skal ikke på noen måte ha følelse av hastverk. Vi fant et sånt flott, norsk standardsted, der tusener og millioner lunsjer tidligere har vært spist langs etter våre utallige elveleier. Det er svaberg, det er rennende vann. Og det rennende vannet er drikkekilden.

Akkurat dette vannet hadde den svakhet at det var vanskelig å bade i det. Jeg løp frem og tilbake inntil det tåpelige for å finne et sted der jeg kunne legge meg ned, og flyte og svømme. Det ble mye bading og dukking mens jeg strevde med dette, så avkjølingsbiten etter en varm marsjetappe ble godt oppfylt. Fisker så vi også, rimelig store til og med, de smatt inn under steinene med det samme vi kom, men ikke raskere enn at vi oppdaget dem.

Slik ser det standsmessig ut siste lunsjen på denne supre fjellturen.

I mellomtiden mens jeg badet hadde min turkamerat godt i gang med lunsjen, eller middagen, eller begge deler. Vi skulle ha pannekaker med bacon, og etterpå pølse med lompe. Etterpå der igjen avsluttet vi med kaffe. Vi spiste lunsj i timevis, som skulle være en selvfølge i slikt vakkert fjellvær, slikt vakkert landskap, slikt vakkert alt i hop.

Siste transportetappe

Min turkamerat fotograferte et bilde for å sjekke klokken. Den var tre, og med urimelig fart kunne vi kanskje klare å komme oss tilbake til Tinnhølen innen sju, som av en eller annen grunn var blitt planen. Vi pakket rolig sammen, og satte så av gårde i god fart.

Vi fortsatte suksessformelen vår like til det aller siste. I stedet for å gå rundt siste fjellet før Lågen, gikk vi over det. For siste gang denne turen fikk vi opplevelsen av å komme over åskammen, og skue utover uforfalsket norsk fjellandskap. Riktignok var dette utsynet utover den dalen traktorstien til Hansbu går, vi har vært der før og kjenner stedet nedenfra, men jeg skal ikke underslå at også dette synet gjorde inntrykk.

Vi velger hver vår rute over kammen og ned.

Siste strekket inn til broene over Nordmannslågen går over en veldig myr. Vi var langt borte fra stien, så vi fikk god treningseffekt av å haste gjennom det myke og delvis våte underlaget. Nå og da kom en liten bekkelv vi måtte krysse, nå og da dukket det opp et myrvann foran oss, nå og da var det bare å gå. Slike strekninger er alltid lenger enn de ser ut. Men til slutt var vi ved første broen tilbake til Sandhaugsiden, sivilisasjonen, og vi gjorde en siste rast før den siste og kjedeligste transportetappen.

Den siste store utsikten vi så fra det siste fjellet vi passerte over, innover mot Sandhaug, alt frem til Lågen er myr.

Den gikk vi så fort vi kunne. – Her trenger vi ikke jage på, eller noe sånt, sa min kamerat, – det er bare å gå hjem. Men selvsagt jaget vi på, og det fordi vi på mandig vis ville vise den andre hvem som hadde tålt turen best, og fortsatt kunne gå raskest. Vi slapp hverandre aldri lenger enn ti meter foran disse siste tre timene inn til Tinnhølen. Som regel gikk han først, og jeg like i hælene på ham. Med stadige påminnelser om at jeg når som helst ville smette forbi, om han slappet av.

Etter siste broen gikk dette kappløpet over alle grenser. Vi hadde hatt vår siste rast, spist litt kjeks, drukket litt vann, slappet litt av. Klokken var noe sånt som 1815 da vi kom, 1820 da vi gikk. Det var 40 minutter til Tinnhølen, og vi måtte gå maksimalt for å rekke det. Så vi hadde også motivasjon for å jage på.

Men den viktigste motivasjonen for å jage på var selvsagt og usagt at vi ville parkere den andre. Jeg langet ut så jeg fysisk ikke kunne gå fortere siste alvorlige stigning opp fra broen og elveleiet. Min venn gikk akkurat like så fort, og opp på siden av meg. Vi snakket ikke med hverandre, sa ingenting, tilsynelatende skulle vi bare gå tilbake og håpe å rekke Tinnhølen før sju, av en eller annen grunn. Men vi skjønte jo godt at vi ville gå så fort at den andre ikke klarte å følge med. Det var i alle fall helt klart mitt mål. Og det var helt klart hans mål også.

Og han skal ha den rosen på internett, han er en racer til å gå, han kan holde en marsjfart som jeg må småløpe for å holde følge med. Så jeg småløp. Generelt får han ofte et lite forsprang oppoverbakker, mens jeg tar dette igjen nedover, jeg tar større sjanser og lar tyngdekraften gjøre jobben. Jeg ramler mer eller mindre nedover.

Til slutt så vi Tinnhølen, fortsatt langt borte. Og vi har gått i fjellet hele langhelgen. Vi vet at det som ser langt borte ut, i virkeligheten er enda lenger borte. Og forskjellige plager etter dager i fjellet meldte seg også inn i regnskapet. Sekken gnaget, skoene gnaget også litt, solbrente var vi i ansiktet, i alle fall jeg, i det hele tatt gjorde det litt vondt. Men selvsagt ikke så vondt som det ville gjøre å tape kappløpet.

Så siste biten kom vi gående som to klovner innover mot demningen over Hølen.Vi gikk så fort at det måtte se ut som en spøk. Han holdt den imponerende racerfarten sin, jeg småløp bak og slapp ikke en meter. Like før broen over til parkeringsplassen stoppet han for å drikke vann, og jeg snappet anledningen til å gå først over broen, bort til bilen, legge fra meg sekken, og gå ned til hølen for å fylle vann, ta av skoene, kaste sokkene, i det hele tatt. Min venn kom like bak og gjorde det samme. – Det var litt av et kappløp, sa han, og slapp sannheten fri.

Avslutning

Med dette var fjellturen slutt. Det gjenstod bare å kjøre hjem. Vakker er det, selvsagt, å kjøre fra Tinnhølen og inn til riksvei 7 ned til Eidfjord. Men turen er slutt. På ferjen fra Bruravik til Brimnes var leddene så stive at det var vanskeligheter med å komme seg ut av bilen, og enda verre å komme seg ned trappene ned til salongen. Hvem skulle trodd at vi nettopp i tre lange dager hadde gått ustanselig opp og ned fjellsider i Hardangerviddas vakre terreng? Eller hvem skulle trodd noe annet?

Vi var hjemme klokken litt over 2300. Lykkelige.