Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Honningkjøp på basar

I dag skulle jeg kjøpe honning på basar. Det skjedde veldig brått, jeg var på vei hjem, og så de solgte honning der. Olias fetter, Dennis, hadde en dag honning, og jeg liker jo den ukrainske honningen veldig, veldig godt. Så nå ville jeg også kjøpe.

Om det er basar eller torg det skal kalles, vil ikke jeg uttale meg om. Det er gamle koner som står og selger varer fra kjøkkenhagen. De fleste har bare noen få, utvalgte produkter, og selv om disse torgkonene er en sterk tradisjon i russiske land, så møter de etter hvert konkurranse fra stormagasin og butikkjeder. Så veldig lønnsomt å stå og selge kan det umulig være, så billig det er, og så lite de får solgt.

Jeg kjøper derfor med glede. Jeg gikk bort, og det virket til å være en slags misforståelse av noe, for hun brukte ordet djevusjka, som betyr jente. Etterpå kunne det på meg høres ut som hun leende forsøkte å forklare hvorfor hun brukte ordet djevusjka, når jeg kom, men det hadde ingen virkning, for jeg forstod lite av det hun sa.

Jeg spurte hvor mye den kostet. 35 griven, eller hryvnaer, som er den korrekte skrivemåten. Det er ingenting, omtrent 30 kroner. Da Dennis kjøpte honning, sa han den var fra Poltava. Jeg tenkte derfor dette var noe å spørre om, hvor honningen var fra. Så jeg spurte om det, ot kuda etot mjod, hvor er denne honningen fra?

Hun svarte et eller annet. Men det hjalp ikke meg. Jeg visste ikke hvor dette var. Så jeg sa det, ja ne znaio eto mesta, jeg kjenner ikke dette stedet. Og hun forklarte hvor det var, eller så var det noe annet hun forklarte. Jeg skjønte lite.

Mens hun stod der og forklarte, tenkte jeg at alt dette har jo ingenting å si, jeg kommer til å kjøpe denne honningen uansett. Og det gjorde jeg.

Rolig lørdag i Alusjta

Olia og jeg er tilbake i WiFi-kafeen i Alusjta. Vi skal spise middag der. Jeg har bestilt den lokale fisken, sudak, mens Olia går rett til desserten med en voldsom iskremrett.

Det var ganske dårlig vær i dag også, så vi har ikke vært så veldig mye nede ved sjøen. Regnet har ikke vært så imponerende kraftig som i går, men det har vart lenger, og det har egentlig ikke vært sol i det hele tatt.

Så vi har hatt en rolig lørdag. Den begynte ikke så harmonisk. Vi var plaget av en flue gjennom natten. Det var novellestoff i denne fluen. Den holdt oss våkne, gjorde oss gretne, og var helt umulig å fange. Vi hadde også lagt oss tidlig, og var egentlig ikke noe særlig trøtte heller.

Til slutt var det morgen nok til å stå opp. Olia laget frokost, paprikasj, som er en rett av stekte grønnsaker og egg, der paprika, tomater og løk må være med, tror jeg. Generelt er Olia veldig fleksibel i hva som må være med i forskjellige retter, ingenting må være med, hva som helst kan være med. Etter en omgang paprikasj, og dessert – lavasj med honning – var jeg motivert for det meste.

Vi gikk ned til det som heter naborezjna, kanskje best oversatt med «strandpromenade». De er glade i slikt her. Jeg stupte litt, svømte litt og badet litt, og så spankulerte vi bortover promenaden.

Etter å ha spasert en stund, snudde vi, og ruslet tilbake. Jeg fikk badet litt igjen, før vi hadde oss en lunsj på en såkalt Stolovaja, en slags kantine. Olia elsker slike steder, fordi det er så billig der.

Jeg badet enda en gang før vi gikk hjem og hvilte oss. Denne gangen uten fluen.

Som vanlig våknet jeg først, og gikk ut i småregnet for å se om det gikk an å trene litt i noen gymnastikkapparater fra Sovjettiden, som er satt opp også her. Det hadde kanskje gått an, men ville vært dumt i regnværet, så i stedet kjøpte jeg en øl og gikk hjem.

Der fikk jeg snart besøk av den smått selskapssyke Barin, husverten. Han hadde en frukt ham ville gi meg. Jeg fant frem Olia, som er flinkere i selskaplighet enn jeg, og hun inviterte til å sitte ned, og til te og sjokolade. Snart etter var vi i honningkokeriet til Barin. Det er selvsagt ikke noe kokeri, men det er en stor slags gryte, som snurrer rundt, og med sentrifugalkraften får honningen ut av voksen. Det var mye kjekt å se, og kjekt at gamle Barin er så interessert i å vise oss. Han er en fin fyr, det er derfor vi liker oss så godt her.

Kaffe og te ville han imidlertid ikke ha. Han er nøye med ikke å trenge seg på. Så kaffen drakk vi selv. Og i stedet for sjokolade, var det brød – lavasj – med honning.

Etter dette koste vi oss litt, enn si maksimalt, og så hadde vi en romantisk spasertur rundt i småbyen, før vi endte opp i restauranten hvor vi nå sitter.

En katastrofal hjemtur

Jeg er fristet til å bruke en litt kraftig overskrift denne gangen, og som dere ser, vant fristelsen frem. Det dreier seg ikke engang om det å gå fra sol og fri og sommer og kone i vakre Krim og Ukraina, til hverdagen med regn og jobb i Bergen, for meg har liksom det uvirkelige blitt vanen nå, og det er det daglidagse som føles utrolig. Leiligheten blir ryddet ordentlig hver gang mor eller søstre er her, hver gang blir den på forunderlig vis rotete igjen. Og jobb er nå en gang jobb, det er alltid noe der man skulle ønske litt annerledes. Det er hverdagen, sånn er det.

Det katastrofale er hvor elendig jeg pakket kofferten min. Jeg nevnte jeg hadde lagt igjen ledningen min til datamaskinen i Kiev, laderen, det er jo noe av det viktigste jeg har. Det er få ting jeg ikke heller ville glemme. Jeg har nå måttet hente frem min stasjonære igjen, og bruke den. Jeg får se hvordan det går, kanskje må jeg kjøpe en lader til. Nå har jeg liksom vennet meg til å bruke den bærbare. Og på reiser går det jo ikke med den stasjonære. Dessuten var jeg blitt vant med å sitte i sofaen og hvor jeg vil med WiFi og bruke bærbar, den stasjonære er på en konstant rotete pult.

I tillegg til å glemme min egen lader, tok jeg med to fra min kjære kone.  Hun har to mobiltelefoner, jeg fikk til å ta med begge laderne. En for Samsung, en for Nokia. Særlig Samsungen er en prestasjon, siden jeg aldri selv har eid en slik telefon.

Enda hvor forsiktig jeg hadde pakket all ting i sekken, var noe blitt knust. Det er så fortvilet, det skulle være en gave.

Og honningkrukken på 2 liter, på den var lokket gått opp. Dere kan tenke dere, honning. Og jeg som allerede har et dominant gen av handlingslammelse. Når det er honning overalt greier jeg naturligvis ikke gjøre noen ting. Honningen er så overjordisk god at jeg på alle måter forsøker å få den i meg, selv om den er sølt ut. Jeg tørker med en brødskive, og spiser brødskiven. Jeg legger en plastpose tilsølt av honning ned i en kopp, og heller kaffe over, og drikker den. Jeg biter litt i klærne med honning på.

Sånn blir honningen flyttet litt rundt omkring. Siden jeg ikke har hjerte til bare å tørke honningen opp med en fille, og hive fillen i vaskemaskinen, blir honningen liggende. Og siden den er så herlig flytende, flyter den ut over kjøkkenbenken og ned på gulvet. Og når den er på gulvet, tråkker jeg på den. Slik blir den spredd over hele gulvet. Og med fingrene berører jeg den, og sprer den over alle ting. Det er liksom alt sammen litt klissete her, sammen med alt rotet.

Nei, jeg trenger virkelig en kone. Og det som er så fint akkurat nå, er at nå har jeg det. Derfor er ikke overskriften så katastrofal allikevel, selv om dette var et ord jeg brukte.