Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.

En helt mislykket telttur

Til overskriften kan man spørre hvordan en telttur i det hele tatt kan bli mislykket. Den eneste måten jeg kan se er at den ikke blir noe av. Og dermed er egentlig hele denne posten gitt.

Det er min kamerat og jeg som har en del tradisjoner. Blant dem har vært å ta med oss gitar og øl og pølser, og så spille i vei på en av jærstrendene. Men etter at jeg begynte å bruke hele sommerferien min på utenlandsreiser har det vært litt vanskelig å få dette til. Og vi har prøvd å overføre tradisjonen til muligheter i Bergensområdet. Vi har vært på Sandviksfjellet, Fløyen og Blåmannen og spilt, vi har vært i Nordnesparken – uforståelig, med tanke på hvor mange folk det er der, og hvordan vi egentlig spiller -, og vi har vært noen kjøreturer ute mot Øygarden og prøvd oss. Problmet med det siste er naturligvis at en av oss da må kjøre, og det forhindrer drikkedelen av tradisjonen. Så nå bestemte vi oss for å prøve en når vi først kom på den opplagt løsning: Vi tar med telt, og overnatter.

Så var planen for det meste lagt. Jeg kjøpte mat og drikke, han skaffet bil gjennom bildeleringen, som han er med på. Han skulle komme til meg klokken 1705, han kom 1735, men slike halvtimer er vi vant med å miste. Vi har hatt vårt mer eller mindre faste sted ute på Sotra, vi har vært der to ganger, men vi ville denne gangen prøve utover til Radøy og øyene der. Der skulle det jo også være muligheter. Min kamerat hadde sjekket på GoogleEarth og laget et håndskrevet kart: Knarvik -> Manger (første til høyre etter 565) -> Floni. Den eneste forskjellen på min gjengivelse og originalen er at i originalen er stedene satt under hverandre, og pilene er doble.

Det må også her med hvordan vi hadde pakket og tenkt. Vi har aldri i vårt liv tatt værforbehold. Tur er tur, og er en dag fastsatt, så blir det den dagen. Vi hadde fastsatt denne lørdagen, så slik skulle det bli. Været fikk rette seg etter oss. Jeg hadde så smått sjekket værmeldingen, og sett det skulle være både litt regn og litt sol, men likevel var det slik at når jeg pakket og ordnet, så så jeg for meg hvordan vi skulle sitte der på svaberget med hver vår gitar, og gjerne ta oss en liten dukkert i bukten nå og da for å avkjøle oss. Min kamerat hadde lignende planer, men stilte i det minste i bukse og innejakke. Jeg kjørte sommerløpt i kortbukse og kortermet skjorte. I bilen var dette helt greit antrekk.

Som passasjer i forsetet var det jeg som skulle være kartleser. Heldigvis var kartet ubrukelig, for jeg hadde blitt aldeles bilsyk av råkjøringen på de smale, svingete veiene utover i Hordalandsdistriktet. Denne avkjørselen til høyre som var så detaljert beskrevet på kartet, den skjønte jeg ingenting av hva skulle være, og stedsnavnet «Floni» hadde jeg også store problemer med å få inn i hodet. Ikke at vi kunne regne med å finne noe retningsskilt til stedet, min kamerat hadde bare funnet stedsnavnet på GoogleEarth et sted han syntes var fint.

Min kamerat hadde planlagt turen slik jeg planlegger slike turer. Han ser gjennom kartet, får altfor raskt ideen om at dette kommer til å gå helt fint, og ethvert problem vil greit la seg løse når vi kommer til stedet og støter på det. Han visste vi skulle kjøre  til Manger og hvordan vi kom oss dit. Og det var først derfra denne «første til høyre» skulle gjelde. Men hva dette skulle bety hadde han glemt, og jeg aldri visst. I et kryss vi til slutt kom til i Manger var det tre veier som kunne kvalifisere som «høyre», og ingen rett frem. Hva skulle vi så gjøre her? Vi prøvde den midterste av høyreveiene, den med skilt til Bøvågen, for den som er så interessert i våre liv at han (eller hun) vil følge kjøreturen vår på GoogleEarth. Det var 12 kilometer dit, stod det på skiltet. Og vi skulle jo ikke dit, vi skulle til Floni.

Alright, jeg må skjære litt igjennom fra å ta med alle detaljer. Man kan kort si at vi kjørte inn det meste av det som var av sideveier og stikkveier utover der mot Radøytunet, Soltvedt, og flere andre steder og kriker og kroker. Ved en anledning kom vi langt utover en vei vi mente var svært lovende. Det vil si at alt som var av hus og bebyggelse (og vei) forsvant, og vi var midt ute i ødemarken. Virkelig. Dette er Floni, sa min kamerat. Det kunne det kanskje være (det var det ikke), og det ville så absolutt være fint der en solskinnsdag med vennlig bølgeskvalp mot skjærgården. Her var det iskaldt og kraftig vind. Selv vi som ikke tar værforbehold vet vi må finne le for å campe.

Jeg skjærer altså bort en del detaljer i det jeg skriver. La oss bare si at de detaljene jeg skjærer bort tar noen timer, og at vi disse timene befinner oss på smale, svingete vestlandsveier, i stor fart og med brå bremsing, for vi vil jo i det minste få spilt noen sanger og spist opp middagsmaten før det blir mørkt. Vi kjørte tilbake til blekksprut T-krysset, som jeg her og nå vil kalle det, der med Manger kirke. Vi prøvde nå den veien mot høyre som kvalifiserer mest til å være den mest rett frem, den inn mot Toska. Her så det svært lovende ut. På ny erklærte min kamerat at vi var på vei mot Floni. Det kunne vi jo fort være (det var vi, men skjønte ikke), men det viktigste var at vi fant et flott sted å slå opp leir. Kravene var ikke all verden. Vi ønsket svaberg, hav, litt lunt, og langt vekke fra folk. Ellers hadde vi mat, vin og gitarer, og til og med telt. Alt skulle jo være lagt til rette.

Lovende landskap i Hordaland holder ikke alltid løftene sine. Ordet som først kunne strykes ut  forrige setning er «alltid». Ikke før er det blitt litt vilt og flott og fint, så dukker det snart etter opp noen hus og dyr og barn, og vi er på nytt midt i sivilisasjonen. Slik var det i Toska, friluftsområdet der. I ettertid er det plent ufattelig at vi ikke bare parkerte bilen der, og gikk til vi fant et skikkelig sted å være. Men da vi parkerte bilen var vi så innstilt på at dette ikke var stedet for oss, at vi ikke engang tok med oss sekkene da vi gikk og saumfarte. Og rett skal være rett, like ved parkeringsplassen var det ikke det kystlandskapet vi hadde sett for oss og ville være i. Det var mer å assosisere med lynghei og fjellvann, og altfor nær til folk. På GoogleEarth ser jeg jo nå at hadde vi bare gått noen meter ekstra, så hadde vi fått akkurat det vi ønsket oss. Vi gikk i stedet inn i bilen.

Det var en stikkvei på vei mot dette stedet som hadde sett litt lovende ut. Det var den første og eneste veien til høyre langs denne veistrekningen. Vi kjørte inn dit. Jeg var egentlig ikke så verst optimistisk, min kamerat noe mindre. Snart stod en flokk svarte kuer, kviger og ungokser og kustirret på oss. Vi kjørte forbi dem, vi kjørte mer eller mindre optimistisk helt til vi i enden av veien så et reneste herskapshus, med militært åttemannstelt utenfor, enten var det pensjonat eller rikfolk, eller til og med en kombinasjon av begge deler. Sleng inn at det kanskje var bønder, for en låve var der også, og et sted måtte jo disse svarte kuene vi hadde kjørt forbi også holde hus. Dette var Floni.

Her er det. Selveste Floni.

Kanskje kunne vi komme til det stedet min kamerat hadde sett på kartet, om vi hadde presset veien – i bil eller til fots – litt forbi dette pensjonatet, eller huskomplekset. Men av alle stedene vi var, var dette det vi minst trodde var Floni.

Vi kjørte tilbake til kirken og blekksprutkrysset. Vi prøvde veien til venstre denne gangen. To lokalbeboere som var ute og luftet hunden viste med sine ansiktsuttrykk og kroppsholdning hvilken nytte som lå i det, det var bare å snu. Ikke så mye fordi vi ville prøve den, som fordi min kamerat kjørte feil vei, prøvde vi nå den siste av de tre veiene til høyre i blekksprutkrysset. Vi skulle tilbake til byen. Et virkelig stunt prøvde vi da jeg så et skilt til Lygra. Der har jeg vært før, tror jeg, og der var det fint. 18 kilometer smal, svingete vei. En parkeringsplass og en festival var hva vi fant.  18 kilometer smal, svingete vei tilbake. På ny var det ufattelig at vi ikke fant noen ting der ute, når jeg nå på ny i ettertid ser over stedet på GoogleEarth.

Min kamerat hadde et siste håp: Salhus. Men etter hvert som vi nærmet oss dit og det allerede begynte å mørkne, skjønte vi at det heller ikke her ville være noe for oss. Det var bebyggelse helt ned til sjøkanten. Helt nederst lå en kirke med en kirkegård. «Likviken» kaller lokalbefolkningen stedet. Og det svarte, rare sjøvannet gir svar på det mildt makabre navnet. Her var heller ikke noe sted for oss. Ikke for å ligge i telt og spille gitar i omvendt rekkefølge.

Underveis hadde vi og særlig min kamerat vært inne på den utrolige løsningen å reise fra Radøy over til Sotra for å finne et sted ved sjøen vi kunne være. Det ser like rart ut nå i ettertid, som det gjorde der og da. På Sotra var det i alle fall et sted vi kjente og visste hvor var. Men da vi ikke hadde funnet noe før vi kom tilbake til Bergen klokken ti, det var mørkt og like kaldt som før, så gav vi bare opp hele prosjektet og gikk i stedet hjem til ham og drakk vin og spilte gitar. Og spiste kjøttkakene jeg hadde gjort klar for å ta med. Teltturen var blitt så mislykket som en mislykket telttur kan bli.

Fjelltur09

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra årets fjelltur med min gode venn Martin, og jeg er så trøtt, at jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare å skrive posten ferdig foreløpig. Det får holde med de første inntrykk. Resten vil bli skrevet inn etter hvert, og posten vil også bli utstyrt med bilder, når jeg bare finner ledningen som overfører bildene fra kameraet til datamaskinen. Jeg ser forresten at posten svulmer godt opp, så jeg lager en liten innholdsfortegnelse hvis man ikke orker å lese alt.

Innledning

1. Inngangen til Hardangervidda

2. Maten og festen – første kvelden

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

6. Noen fjelltopper på veien

7. Solskinnsdag

8. Hjemreisen

Det har vært en fjelltur som har inneholdt det meste man kan forlange. Det har vært opptenning av bål og oppfyring av grill godt over klokken ti, og heller nærmere elleve om kvelden. Det har vært regn og vind og kaldt, så surt at alle klærne vi eide å ha på oss, var ikke nok til å hindre oss fra å bli iskalde. Men det har også vært sol og så varmt, at vi slengte oss uti en liten fjellkulp og fikk oss en svømmetur. Det har vært lunsj i kortbukse, og tilløp til bar overkropp. Vi kalte det «en Putin«. Det har vært sure, forblåste morgenener med egg og bacon og tjukke brødskiver med bringebærsyltetøy, det har vært kokekaffe kokt på fjellvann og drukket i morgenfrisk fjelluft, det har også vært en morgen med solskinn og akkurat samme frokost. Vi har gått flerfoldige mil og båret sekker for menn, vi  har krysset elver og myrer for å finne en finere rasteplass, og vi har tatt med oss topper og skarv for det har vært den eneste mandige veien å gå. Vel kommet hjem er jeg akkurat så mør og støl og trøtt i kroppen som man skal være etter en ordentlig fjelltur. Her er hvordan den var.

1. Inngangen til Hardangervidda

Tidligere år har vi alltid reist med toget for å komme til utgangspunktet for turen. Dermed har turområdene begrenset seg til stasjonene langs Bergensbanen, og turtidene begrenset seg til togtidene. Denne gangen foretok vi en oppjustering, og leide oss en leiebil. Det ble tre ganger dyrere, men dermed kunne vi også reise hvor vi ville, og få prøvd oss i noen nye områder. Vi valgte Hardangervidda med utgangspunkt i Tinnhølen, turisthytte Trondsbu, Falkabu er også et navn jeg ser der borte. Trondsbuhylen og Langhylen er navn Gule sider bruker på kartsidene sine. De velger altså en staveform nærmere det norrøne hylr, som betyr kulp, men norsk språkråd oppgir høl som det korrekte norske ordet i dag i sine ordlister. Jeg skjønner ikke hvorfor Gule sider har valgt å stave med «y», det gjør det vanskeligere å finne frem for dem som vil lete.

Anyway, vi kjørte opp dit. Og vi var som så ofte før håpløst sent ute. Min venn hadde sjekket værmeldingen som erfarne fjellfolk skal gjøre, den var blitt dårligere og dårligere for hver gang han så innom http://www.yr.no/, så han vurderte å kutte ut hele nettsiden. Vi hørte værmeldingen på NRK P1 mens vi kjørte, og den lovet oss i fjellområdene i Sørvestlandet vind av kulings styrke, kaldt, regn og snø på toppene, og egentlig ingen bedring utover langtidsvarselet. Det umiddelbare kortidsvarselet begynte også å se dårlig ut, for det mørknet godt til i det vi nådde Eidsfjord, regnet seg litt til mens vi kjørte oppover til fjellplatået, på toppen der var det også betydelig innslag av tåke, og ingen betydning i innslaget sikt. Vi så bilen foran fordi den hadde røde baklys. Veistakene langs sidene så vi én og én av. Da er det ikke nettopp lystig å vite at man snart skal forlate bilen, og tilbringe et par dager og netter i friluft.

For dem som vil kopiere turen går veien oppover riksvei 7 fra Eidsfjord, og man svinger inn ved Tråstølen, like etter Dyranut turisthytte. Der ved Tråstølen er en bom man må passere, og det koster 50 kroner i avgift som også inkluderer parkering ved Falkabu. Innover denne grusveien ble det pussig nok noe bedre sikt, men det var så sent på kveld at det nå var helt mørkt. Og det gjensto ennå nesten en mil å kjøre, 20 minutter må man i alle fall regne innover denne grusveien.

Men til slutt kom vi altså frem, og kunne parkere og omstille oss til å være ute i fjellet noen døgn. Det tok også litt tid, det er alltid noe surr om hva man skal legge igjen og hva man skal ta med, og man skal skifte til fjellklær og feste de siste ting på sekken for å kunne bære alt sammen med seg. Det tok vel ytterligere 20 minutter for oss. Vi hadde nemlig som alltid første kvelden planer om et herremåltid med grill og vin og mat og bål, og det gir betydelige mengder ekstra å bære fra starten av. Men enda døgnet var langt inne i sin 23 time, som andre språk enn norsk kunne sagt det, så var vi ikke villige til å fire på noe som helst ved startrutinene. Vi gikk inn i Hardangervidda nasjonalpark med fullt oppakkede sekker i det sene kveldsmørket, og vi hadde ingen annen tanke i hodet enn at det gjaldt å finne seg en teltplass raskest mulig, så vi kunne komme i gang med maten og festen.

2. Maten og festen – første kvelden

Det byr oss forferdelig i mot å raste i nærheten av sivilisasjonen, vi vil helst ikke se noe laget av menneskehender, og vi kan i alle fall ikke holde ut i nærheten av en parkeringsplass. Men her hadde vi ikke noe valg. Falkabu ligger ved en stor elv med store vannsamlinger, de nevnte høler, men etter å ha krysset denne elven, eller lågen, som det nesten må kalles, så tar det noen kilometer før man kommer til neste plass med drikkevann. Vi måtte bare telte på første og beste stedet vi fant. Og det eneste vi tenkte på var at det måtte være noenlunde jevnt for teltet. Med hodelyktene lyste vi oss frem til et sted som ikke var så aller verst, slo opp teltet, prøvelå litt, og så fikk det være som det ville. Nå var det mat og vin.

Kveldens bål

Og maten var grillmat, og den tok sin tid, og bålet tok sin tid, og drikking av vin tok sin tid, men nå var vi på plass og alt var i orden. Jeg er jo også siden sist blitt en gift mann, og kan forklare ham litt om hvordan det er å være gift, og han kan jo alltids forklare hvordan det er å fortsatt være ugift. Hvor lenge det varte og at vi måtte sove på fjellet tenkte ingen av oss på, når bålet slukket, gikk vi og la oss. Sånn var det. Fjellturen var i gang som seg hør og bør. En forsinket ankomst hadde ingen innvirkning på graden av fest og feiring første kvelden.

3. Morgen med sen frokost og plutselig kveld

Vi bruker ikke klokke eller noe sånt når vi er på fjelltur. Vi ser på lyset noenlunde hvilken tid på døgnet det er, og kjenner på kroppene våre for å fylle ut resten. Morgenen etter den tapre vindrikkingen utover natten, må vi ha bommet grovt på enten lyset eller kroppen vår, for vi kom skrekkelig sent i gang, og feilberegnet døgnet fullstendig. Jeg husker jeg våknet noen ganger utover morgenen, og så at det var lyst, men jeg tenkte at det fikk så være, og sovnet igjen. Sånn går morgener og formiddager. Medvirkende til feilberegningen var at jeg sjekket klokkeslettet på kameraet mitt da jeg tok et bilde, og forvekslet leit klokkeslett og dato, slik at jeg fikk det fine klokkeslettet 911 når den egentlig var 1330, og frokosten ennå ikke i gang. Det var nettopp tilberedningen av frokosten jeg tok bilde av.

Frokost med egg og bacon blir tilberedt første morgenen i Hardangervidda nasjonalpark.

Og med frokosten skal man ikke spare noe. Jeg tenkte på det der oppe, at det går egentlig ikke opp det systemet jeg liker å følge, der man ikke skal ta hensyn til tiden, og i alle fall ikke stresse, men likevel få med seg tre skikkelige måltider i løpet av dagen, og i tillegg gå skikkelig langt. Når man skal ta det rolig og bedagelig både morgen og kveld, ser man jo at det blir et problem. Men akkurat med frokosten skal ikke dette løses, den kan godt trekkes ut, og særlig første dagen er den fantastisk når brødet er omtrent helt ferskt, og pålegget ennå ikke er klemt sammen og blitt som det blir i fjellet. Vi har også funnet frem til suksessgarantisten med egg og bacon, det er fantastisk, jeg blir lykkelig bare jeg skriver det nå i ettertid. Brød fra baker, egg, bacon, sterk kokekaffe, selvsagt nyåpnet, og blandet med ordentlig frisk fjelluft, det blir ikke bedre når det gjelder mat. Det går gjerne med et tosifret antall brødskiver slike frokoster, og et totallsifret antall timer, men ikke et øyeblikk skal man tenke på å angre på det. Akkurat sånn skal det være.

Vi gikk derfor riktig så friske og optimistiske bort fra leirplassen, sikre på at vi hadde hele dagen foran oss, uvitende om at vi egentlig hadde den bak oss, og det merket vi heller ikke før det var for sent. Cirka en times gange fra Falkabu krysser stien Langvatnet, det er ikke noe egentlig vann, men en del av vassdraget som renner rundt omkring der oppe, det er det samme som leder til Tinnhølen, Langhølen og alle de andre. I Langvatnet prøvde min venn noen fiskekast, vi hadde jo så god tid, og jeg tok bilde. Senere kunne jeg se at klokken da var fem, og at vi egentlig bare hadde tiden og veien og middagen for å finne en ordentlig leirplass på andre siden av Sandhaug og Nordmannslågen. Det er der det ordentlige terrenget begynner. Frem til dit er det vakkert å gå første gang, med stort utsyn over store, åpne vidder. Men disse store, åpne viddene tar tid å krysse, og med tiden skulle man kunne ønske seg noe mer variasjon. Den venter altså på andre siden av Nordmannslågen.

Været var ikke helt på vår side, her i starten, og skulle heller ikke bli det på en stund. Det regnet og blåste, og var særlig nedover dalen mot Sandhaug og Nordmannslågen skikkelig surt og kaldt. Det ble så ille at min venn måtte ta seg en pause i le fra hytteveggen til turisthytten på Sandhaug, han gikk sågar inn i hytten noe minutter. Det byr meg helt i mot, så det gjorde ikke jeg. I stedet fulgte jeg mine egne råd om å være aktiv i regnet, og svelget ned noen brødskiver med smør og jordbærsyltetøy. Vi tapte kanskje opp mot en halvtime her ved hytten, og det var en halvtime etter klokken 1900, når solen går ned litt før klokken 2000. Det var altså litt kritisk.

Men vi skjønte ingenting av det. Vi gikk i stedet ned til Nordmannslågen, krysset broene, og fant oss et sted å spise – lunsj. Vi var helt overbevist om at klokken var mellom tre og fire et sted, og spiste nå rømmegrøt, med tanke på at det skulle bli kjøttkaker til kvelden. Ikke engang da det vitterlig begynte å mørkne fattet vi mistanke. Det ble sikkert bare litt gråere av regnet og skyene.

Det er pussig hvor lang tid det tar å omstille hodene når feilinformasjon først er plassert der. Vi vet jo hvordan det er i fjellet, når det begynner å mørkne, så mørkner det, og etter en stund, så er det helt mørkt. Likevel trasket vi bortover som om det fortsatt var den ettermiddagen vi trodde det var. Ikke før min venn foreslo hodelykt, skjønte vi det vitterlig ble mørkt, og at vi bare måtte finne oss teltplass første og beste sted det var mulig en gang til. Vi gikk forresten litt med hodelykt før vi begynte å lete alvorlig. Det var blitt helt mørkt da vi endelig fant den. Og den etterlot en god del tilbake å ønske.

4. En dårlig teltplass og en dårlig natt

Dette var det mest kritiske punktet på turen. Det regnet, det blåste og det var iskaldt. Teltplassen lå oppå en liten voll, det var det eneste stedet rundt der vi befant oss, at det var mulig å finne et sted uten at det var myr, eller underlag med steiner. Og i mørket kunne vi ikke se lenger enn hodelykten rakk. Det er selvsagt kjedelig å ligge på toppen av en voll når det er meldt kuling i vente. Og regn. Det er også somlet bort noen plugger til dette teltet vi har, så mange at vi er nødt til å feste to barduner med en plugg, og forresten la noen barduner stå uten plugg også. Ja, teltet ble i det hele tatt nokså håpløst satt opp, der oppe på vollen. Jeg måtte bidra med tannkosten for å feste en bardun slik at jeg fikk dratt ytterteltet i alle fall noen centimeter unna innerteltet. For blir det regn, som det jo fort kunne bli denne natten, og forresten allerede var, så kan det ende med katastrofe om yttertelt ligger inntil innertelt.

Jeg hadde også gjort en dum feil med det at jeg hadde glemt å pakke inn soveposen i plast mens jeg gikk. Jeg husket det da jeg kom til Sandhaug, men da hadde jeg allerede gått en time i lett duskregn med soveposen utenpå sekken, og soveposens eget omslag var gjennomvått. Om det hadde trukket inn til selve soveposen, var det krise.

Det var i det hele tatt litt utrivelig, akkurat her. Vi droppet selvfølgelig middagen, vi hadde jo spist rømmegrøt for et kvarter eller to siden, og utenfor teltet hadde vi ingenting å gjøre i kveldskulden. Og mørket og vinden og regnet. Teltet er et tomannstelt, og alle som selv har ligget i fjelltelt vet hva det innebærer, det er lite, og oppe på den lille vollen ble det enda mindre plass, så det var akkurat det ordet jeg valgte, utrivelig.

Jeg tenkte at dette måtte jeg for enhver god pris sovne vekk fra, og jeg håpet av hjertet at jeg greide å varme opp den fuktige soveposen, før den rakk å kjøle ned meg. Jeg håpet også at ingen av haugene og humpene oppe på vollen skulle ødelegge ryggen min, og at det ikke skulle bli verre av at jeg var kald. Fluktmuligheter var det ikke, her var vi, og her måtte vi bli. Utenfor teltet var bare regn og vind og fjell.

Siste litt uheldige tingen var at døgnrytmen var snudd natten i forveien. Jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og lå bare og vred meg, og passet på at ryggen ikke skulle stivne i en stilling. Men etter å ha ligget slik og vridd meg en stund, en ganske god stund, en veldig god stund, lenge, begynte jeg å få følelsen av at jeg kanskje hadde ligget i noen av stillingene lenger enn jeg hadde kontroll over, hvilket betydde at jeg måtte ha duppet av litt. Og jeg kjente jeg begynte å få kontroll over temperaturen i kroppen. Det var klamt, veldig klamt i teltet, men det var ikke kaldt, ikke skrekkelig. Og teltet så ut til å holde både for vinden og regnet. Og jeg skjønte at jeg kunne klare å ligge sånn å vri meg gjennom hele natten til morgenen. Hvilket jeg også gjorde.

5. Fra Sandhaug og Nordmannslågen til Hansbu og Kvenna

Neste morgen hadde jeg lært, og stod opp øyeblikkelig da jeg så det var lys. Det skulle da også bare mangle, man sover i mørket, og bruker dagslyset til å gjøre ting. Det hadde jeg hatt god tid til å tenke ut i løpet av natten.

Det var fortsat vind og kaldt, men ikke særlig med regn her på morgenen, og vi fant et sted med le for vinden, og gjennomførte frokost med stil som vi alltid gjør på fjellet. Det er egg og bacon, tjukk kokekaffe, tjukke skiver brød, og både sjokolade og kjeks, og så mer av alt. Det var som om solen selv ville gi oss belønning, og brøt umulig gjennom skylaget for et øyeblikk. Man kan leve lenge på sånt.

Frokost i solsteiken, dag 2.

Nå kom vi oss også av gårde innen rimelig morgentid. Dagens første mål var Hansbu et godt stykke unna. Det er et hytteområde med jakthytter og gamle seterhytter nær Kvennsjøen, eller kanskje det var Litlosvatnet. Det er i alle fall alt sammen knyttet til vassdraget Kvenna, som ender opp som en del av Numedalslågen lenger unna. Min venn har slekt med gammel steinhytte her, så han er godt kjent, og visste med en gang hvor vi skulle gå. Det kostet oss 40 minutter å krysse elven, gå over en svær myr og manøvrere gjennom buskas, for å  finne oss et vakkert sted ved en kulp å spise middag. Men det gjorde vi, og det gjorde vi rett i.

Jeg hadde etter fadesen i går og lignende fadeser foreslått å bytte ut lunsj og middag på turene våre, slik at vi spiste det beste måltidet midt på dagen når det var varmt og godt, og vi var sultne, og heller spise de planlagte, enklere lunsjmåltidene til kvelden når det begynte å bli kaldt, og vi egentlig var mette. Jeg fikk gjennomslag for forslaget, og dermed ble det endelig kjøttkaker, poteter, saus og tyttebærsyltetøy på oss. Det er absolutt å anbefale, og absolutt verdt den ekstra vekten å bære med seg. Vi hadde til og med litt vin igjen, og drakk også den.

6. Noen fjelltopper på veien

Etter slikt kraftpåfyll var det ingen sak å ta med seg noen ekstra topper i jakten etter teltplass. Deriblant fikk vi med oss Blyvarden, fjelltoppen mellom tre fylkesgrenser: Hordaland, Buskerud og Telemark. Ved å gå i ring oppå der, beveget man seg bokstavlig talt fra fylke til fylke.

Hver av disse ekstra fjelltoppene gav oss noen hundre meter ekstra i oppstigning, og det tok på kreftene der det også ellers var mye gåing, og mye stigning. Kaldt var det også, selvfølgelig, og en ordentlig sur vind. Det var med andre ord om å gjøre å finne teltplass.

Det fant vi på skikkelig vis. Vi gav oss ikke før vi hadde et sted der det var litt le for vinden, og noenlunde jevnt og greit underlag. Tilfellet ville det til at det også var veldig vakkert der, det var praktfullt, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal holde igjen i ordbruken. Her var ingenting mer å ønske. Et stort flott fjellvann med steiner og øyer i, norske fjell hele veien rundt, og mange steder passasjer og små dalfører innover til nye fjellområder, og grønt gress med steiner spredd av isbreene. Her hadde det vært paradisisk, om det ikke hadde vært så iskaldt. Neste morgen ble det orden også på det. 

7. Solskinnsdag

Siste dagen ble den beste. Allerede fra morgenen av kunne vi se solen så vidt skinne inn en av luftelukene i teltet, eller rettere sagt inn under forteltsduken som ikke er lang nok til å rekke helt ned til bakken, og i innerteltet er det en liten lufteluke med netting å se igjennom. Der skinte solen inn. Sånn fra morgenen av var den ikke varm nok til å gå rundt under den lettkledd, men i løpet av dagen skulle det jammen meg bli også det.

Etter den litt pinlige første dagen hvor vi sov bort store deler av dagslyset, hadde jeg nå bestemt meg for å stå opp så fort jeg så det var lyst utenfor. Det skulle være morgen nok. Så jeg fikk på meg klærne inne i det lille soveteltet, satte føttene i skoene, og rullet meg ut av ytterteltet også, og var ute. For første gang på hele turen var det klart sollys, og blå himmel å snakke om. Det var riktignok skyer i en ring rundt fjellene som omringet oss, men disse var langt unna, og dessuten på vei bort. Det ventet oss en soldag. Da blir med en gang alt mye lettere.

Det ble så vanvittig at jeg tok ut først i t-skjorte, siden i kortbukse og t-skjorte, og til slutt i bare kortbukse. Lunsjen – der vi tidligere måtte pakke oss inn i alt vi hadde av tøy, kunne vi i dag ta i kortbukse og t-skjorte. Vi kunne til og med bade litt.

Første halvdel av denne dagen var alldeles utmerket. Siste halvdel var også bra, men bar litt preg av å være en transportetappe fra Sandhaug til Tinnhølen. På den strekningen er det ikke så mye å gjøre. Og vi var faktisk ikke karer om å finne et velegnet sted å spise middagsmaten vår. Vi hadde fortsatt en rekke måltider å velge mellom, aldri har jeg hatt med meg tyngre sekk hjem igjen fra fjelltur. Men det var ikke noe fristende sted å stoppe, og vi var egentlig ikke noe særlig sultne heller.

8. Hjemreisen

Slik gikk det også til at vi kom frem til bilen i rimelig tid. Det tar tre og en halv time fra Tinnhølen til Bergen sentrum, og når vi var ved bilen klokken 1900, var vi altså hjemme 2230. Det må vi være godt fornøyd med, som vi også var det med hele fjellturen.

Komikere på tur i distriktene – Arna og Ullensvang

Det har vært nye stand up oppdrag i distriktene denne helgen. Disse jobbene er kjennetegnet av et totalt fravær av glamour, og av at selveste Pål Rønelv er med.

I går gikk turen til Arna. Stedet var Arna Pub i Ytre Arna, og vi skulle begynne klokken ni og spille for døren. Inngangsbilletten var 80 kroner, og klokken tre på ni kunne jeg gratulere de andre med at vi hadde flere publikummere enn vi har fingre på hendene. Da hadde jeg allerede i kjent stil hastet hjemmefra litt for sent, slik at jeg måtte løpe hele veien til stasjonen, og ikke rekke å kjøpe billetter på forhånd, og dermed måtte betale 20 kroner ekstra på toget – et innhogg i honoraret. Pål Rønelv og Ellinor Christiansen ventet på toget  – med billetter -, og da vi kom frem, ventet sistemann, Anders Mc Auley, i bil.

Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.

En alt annet enn glamourøs mottakelse ventet oss på Arna Pub. Det var mørkt og det regnet, og hovedgaten på stedet besto av en butikk og Arna Pub, etter hva vi kunne se, og på den var en håndskrevet plakat med «Stand up kveld klokken 2100» eller noe sånt. Utenfor stod to jenter og røykte, publikum.

Skal vi ha noen som helst mulighet til å få en biinntekt som monner av det vi holder på med, så er vi nødt til å lykkes også ute i distriktene. Selv om Stand up Bergen nå spiller hver onsdag på Rick’s (juleferie nå, riktignok, men sjekk juleshowet!), så blir det bare ikke nok oppdrag der til å utgjøre noe særlig. Det tar seg heller ikke ut å vise de samme ansiktene gang etter gang, og det er krevende å skrive så mye nytt materiale. Stavanger og Oslo har kanskje et oppdrag i semesteret for de aller flinkeste, Trondheim hører ingen noe fra, og ellers er det altså distriktene, og forskjellige slags ekstraoppdrag.

Så vi kan ikke være fine på det. Og vi blir ofte tatt godt i mot, arrangøren gleder seg, og håper at det skal bli bra. På Arna pub hadde de kjøpt inn ny mikrofon for anledningen, og de hadde fint bakrom der de ikke var smålige med drikkevarene. Klokken kvart på ti gikk det ikke an å vente på flere gjester, og Anders gikk på som konferansier, uten å være så altfor godt forberedt, han satset på hjemmefordelen og improvisasjonskunsten. Her fikk han hjelp av en 63 år gammel publikummer som i ti minutter fortalte en historie, det morsomste ved, var at han konsekvent holdt mikrofonen i den ene hånden, og snakket uten å være i nærheten av den. Jeg gjorde mitt, Ellinor sitt, Pål sitt, og Anders fant ut at dette var kvelden å ta helt av, og forlengte seansen så vi kom i fare for ikke å rekke toget hjem. Men det rakk vi, og honorar fikk vi, og sånn som dette er det å være distriktskomiker.

I dag gikk turen til Ullensvang. Stedet var Ekspedisjonen pub i Lofthus, et sted så langt unna, at når vi kommer til Voss, er vi noe sånt som 45 minutter fra ferjen. Vi måtte kjøre hjemmefra klokken halv fire, for å kunne nå frem til vi skulle begynne klokken ni og rekke å spise og drikke litt først. Ellinor, Pål og jeg var fortsatt med, mens Anders var byttet ut ned arkivaren Rune Lothe, som også var den som hadde fikset oppdraget. Det hadde han for øvrig gjort for månedsvis siden, så dårlig planlagt var dette på ingen måte ikke. Her hadde vi også fast honorar, noe som er mye mer betryggende, og strengt tatt nødvendig, mener jeg, for å bruke en hel ettermiddag og kveld på en så lang reise.

Det har jo også sin sjarm. Vi i Ytre Arna-gjengen kunne informere Rune om hvordan jobben i går hadde vært, det blir jo alltid så mye morsommere når vi forteller om dem, vi er tross alt komikere, og Rune – som har vært særdeles aktiv i det siste – kunne fortelle oss om alle jobbene han hadde hatt, og nå hadde fått. Han er jo også en mester i å kombinere Stand up oppdrag med møter i kommunale arkiv, og så vidt jeg vet, er det ingen i hele verden, faktisk, som kombinerer akkurat disse to tingene som Rune her gjør.

Kort etter Voss var det tilløp til dramatikk, da det var en bilulykke like foran en tunnel som Ellinor fant (På tilbaketuren var alle spor etter ulykken og tunnelen fjernet). Kø og en halv times til en times ventetid, eller kø og stans. Lokalkjente, snarrådige Rune kjente da til en snarvei, over ustrødde, glatte vinterveier, som vi tok på helårsdekk, mens jeg leste Hardanger Folkeblad og til alles fornøyelse fant en annonse til arrangementet vi forhåpentligvis var på vei til. Mens veiene vi kjørte ble smalere, glattere og mørkere, og gikk fra vei til skogsvei til gangsti, satte vi vår lit til at bilen foran oss ikke ville stanse, med den følge at vi også måtte gjøre det og aldri komme i gang igjen i oppoverbakken, og at vi var på rett vei.

Alt gikk fint. Vi kom oss ut på hovedveien like etter tunnelen Ellinor er blant de få i verden som har sett, og kjørte radig til ferjekaien på Bruravik og ventet på ferjen, eventuelt Hardangerbroen.

På Ekspedisjonen pub i Lofthus var mottagelsen vi fikk førsteklasses. Den er drevet av en idealistisk gjeng som holder det gående uten kommunal støtte, og jobber mer eller mindre på dugnad, mer eller mindre sånn som oss. Alt var på stell, vi fikk mat og alle typer drikke, kaffe, brus og øl, tre pizzaer, vi greide ikke engang å spise dem opp, hvem skulle vel trodd det, nei og nei, så fornøyde vi var, og på bakrommet var enda mer linet opp, akkurat som om vi var de stjernene vi ikke er. Det er uansett kjekt å bli tatt godt i mot.

Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Lokalkjente kjenner riksvei 7. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.

Det samme gjorde publikum. Det var riktignok ikke fullt, men de som var der gav god respons, og både arrangører (dem) og artister (oss) var godt fornøyd og mente dette måtte vi gjøre igjen. Selv om det var langt å reise, var dette den kjekkeste distriktsjobben. Og stedet og puben var god reklame for Ullensvang og Lofthus, her må kommunen til å premiere, mener jeg, samfunnet trenger folk som får ting til å skje.

Vi skulle gjerne blitt lenger og snakket med lokalbefolkningen, om vi bare visste hva vi skulle si til dem. Og hvis det ikke var for at nest siste ferje gikk 2320, siste klokken 2400, og fra ferjen til Voss var fullt av minutter og fra Voss til Bergen vet alle hva vil si. Dette tar tid.

Så vi tok en ekstra øl og en ekstra brus, snakket litt med oss selv og med arrangørene, før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover mot Bergen etter årets siste distriktsjobb.

Jeg hadde med fotoapparat, men det var dessverre tomt for batteri. Så skal det komme bilder, må jeg få tilsendt noen fra de andre, og det får jeg kanskje. De som vil lese mer om komikere i distriktene, kan sjekke denne posten her.

Ubåten utenfor Fedje og tildekningen av den

I dag kom ikke avgjørelsen, men innstillingen fra kystverket om at ubåt-vraket på havbunnen utenfor Fedje i Nord-Hordaland skal bli liggende der det er. For å sikre mot lekkasjer og miljøskader skal vraket tildekkes i en operasjon som koster noe sånt som 250 millioner kroner. Å heve ubåten – som beboerne på Fedje med ordfører Kristin Handleland fra AP i spissen ønsker seg – koster opp mot en milliard. Bare utredningen va hva som skal gjøres med båten har kostet 60 millioner kroner.

Dette er mye penger. I spørsmål som går på sikkerhet og tryggheten for befolkningen er det ikke god skikk å tenke kostnader, man skal helst ikke snakke om pengeløp, ingenting er for drøyt til at folk ikke skal få legge seg trygt om natten. Men pengene skal jo tas fra et sted, og 750 millioner er vanvittig for bare en følelse av trygghet. Kystverket har jo konkludert med at det er like trygt – faktisk tryggere – å tildekke den, som å heve den. Det er nemlig forbundet med ganske stor risiko å heve et slikt vrak, og nettopp ved heving, er sjansen til stede for at ubåten vil knekke i to, og kvikksølvet lekke ut.

Likevel – og her må nok media ta sin del av skylden – har det blant befolkningen på Fedje dannet seg et inntrykk av at å heve den er det eneste sikre, og at den så lenge den ligger der, vil den være farlig. Om den er tildekket eller ei. Jeg liker ikke dette samfunnet, der den minste lille utrygghet eller risiko, om den er aldri så forsvinnende liten, skal fjernes, for man har jo alltid dette spørsmålet «hva hvis».

Media burde nå heller forklare folk at dette vraket er helt fullstendig trygt, at det aldri noensinne vil lekke ut noe fra det, og i alle fall ikke om det blir tildekket. I hvert fall burde deler av media forsvare dette standpunktet, slik at ikke absolutt alle deltar i dette koret som skremmer folk. Og 750 millioner kroner kan virkelig brukes bedre, enn til å ta risikoen  med å heve ubåten for at folks innbilte trygghet skal bli innbilt tryggere.