Hjemme til rotehus og ny vår i Rogaland

Det er ikke ofte jeg begynner å vaske og rydde når jeg har tid for meg selv, i stedet for å skrive et eller annet. Det sier litt om meg, og min kjære kone som jeg holder høyest nesten samme hva hun gjør, er blant dem som liker dette minst. I går morges var imidlertid huset i en sånn forfatning at jeg i stedet for å oppdatere meg på mine ting de mange morentimene jeg fikk, så vasket jeg kjøleskapet.

Vi har vært vekke så lenge at vi nesten hadde glemt litt hvordan vi hadde det. Huset er under oppussing, og sånn ser det ut. I ett år har vi bodd i en byggeplass. To måneder i normale Kiev gjorde at i alle fall jeg glemte hvordan det er. Varmen hadde vi også av mens vi var borte. Fra jevnt over 10 grader tar det tid å varme opp et helt hus. Det er erfaring for boligeiere.

Avreisene hos oss er alltid litt dramatiske, det blir alltid litt hektisk. Vi gav bort all maten som blir dårlig til mor, men vi vasket ikke kjøleskapet, og matrester som ble igjen levde sitt eget liv, kan man si. Gav spirer til nytt liv, er å si det nøyaktig. Jeg satte ikke engang på kaffen.

Imidlertid gikk jeg opp til nærbutikken. På veien fikk jeg se at vi har det fint i hagen og rundt huset. Tullipanene er ikke sprunget ut ennå, rosene står nakene, frukttrærne står i knopp, magnoliaen har så vidt begynt årets liv, men når det gjelder planter og grønt, så er det fint. Det er bare veldig mange planker og uferdig arbeid som ligger rundt omkring. Vi følte vi hadde ryddet før vi reiste. Og vi hadde virkelig kjørt bort det meste av rotet og restene. Det sier bare hvor mye vi egentlig hadde liggende her.

På vei til butikken ser jeg også at våren ikke har kommet noen vei her i Rogaland hos oss. Det er som det var i Kiev for en måned siden. Morgenkulden er også helt annerledes, kald og fuktig, rim på bakken, det kjennes ikke slik ut i Kiev. Kanskje skyldes det at det tar lenger tid å varme opp jorden her oppe i nord hvor solen står på skrå, slik at nattekulden får god hjelp av den kalde bakken? 2 av 3 morgener i Kiev løp jeg til Hydropark, noen ganger var temperaturen rett rundt null. Det føltes helt annerledes, og så ut helt annerledes. Det var aldri rim på bakken der, som det er så karakteristisk i april, her.

God frokost fikk jeg kjøpt. Brød og melk og friskt pålegg. Den smakte godt da kona og barnet våknet en del timer senere. Lille Irisjka stråler over alle lekene hun hadde glemt at hun hadde. Jeg kjenner igjen meg selv i det, også jeg pleide å like spesielt godt å komme hjem i fra ferie, og leke med lekene jeg ikke hadde rørt på ukesvis. Irina har blitt to måneder større. Og i barns andre leveår skjer det mye på den tiden. En svær tøytiger vi har løfter hun nå rundt, lekene som gir lyd klarer hun plutselig nå å skru av og på selv. – Vi får ikke fred mer nå, sa jeg til Olia, – ikke på mange år.

Her hjemme går spaserturene til Ira og jeg ut i terrenget, naturlig nok. Fredagene har vi pleid å kjøre ut til Melsvatn ved Lye, nær Bryne. Det er en liten kjøretur, men den går langs smale jærveier med liten trafikk, god tid å se på det karakteristiske terrenget. På veien hørte jeg nyhetene om den forferdelige helikopterulykken i Øygarden utenfor Bergen. Jeg bodde jo i Bergen hele 17 år, kjenner godt også området rundt, og har selvfølgelig venner og kjente i oljå, som vi sier det her. Det var en nyhet som gjorde inntrykk. En helikopterferd skal være trygg. Det skal være trygt å reise til og fra jobben. Lille Irina sovnet på turen, så jeg stod på parkeringsplassen ved vannet og hørte videre til Ira ble vekket av at Olia ringte.

Det regnet rundt vannet. Irina satt i vognen hele turen, gumlet på et eple vi hadde kjøpt i gårdsbutikken på Skjæveland, den lille som bare tar kontakter. Det er også tradisjon å reise innom den for å kjøpe ukens frukt og grønt. Vi sparer noen kroner på det, og støtter også en liten nærbedrift vi gjerne vil støtte.

Også rundt Melsvatn har våren kommet ingen vei. Det er først når man går helt opp i trærne man ser at jovisst, det er på plass nye skudd, men de har ennå et stykke igjen før de åpner seg. Det er en sen vår hos oss i år. Spørsmålet om bjørka står i blader til 17 mai ser ut til å få et negativt svar dette året.

Mens Irina og jeg har var vært ute har Olia ryddet og vasket klær. Smått om senn er huset på vei til noe levelig, i hvert fall litt bedre. Olia og jeg er flinke til å ignorere rot og ting vi ikke kan gjøre noe med, eller ting det tar lang tid og mye arbeid å gjøre noe med. Lille Irina har ikke lært å bry seg. Selv YouTube er uinteressant for henne, hun har ikke sett det siden vi kom hjem. Det går i leker, og i å kravle opp på møbler hun ikke har vært i på en stund. Hun var i toppslag hele dagen. Et godt dunk og sår i tinningen bremset henne knapt. Litt morsmelk, så var hun i gang igjen.

Og vi laget oss slik et nydelig, godt måltid, Olia og jeg. Det er ikke så altfor ofte vi lager mat sammen, men slik ble det i går. Jeg hadde kjøpt inn laksefileter på morgenen, grønnsaker på gårdsbutikken. Poteter hadde jeg glemt, men vi hadde ris. Laksen ble stekt i smør, og så var det purreløk og gulrøtter, og lite grann vårløk. Olia vasket, skrellet og skar opp gulerøtter, veldig fine biter, hun brukte rivjern. Det tok tid, men gav mye smak. Noen sitronskiver slengte hun også oppi stekepannen, med skall og det hele. Jeg har aldri gjort det før, men det ble bra. Et smått tilfeldig utvalg krydder gav finishen, litt sukker ville Olia også ha på, og det ble virkelig et herlig, appetittelig måltid. In i tiden er det også, uten verken tjukk rømme eller fløte, typiske ingredienser når jeg skal lage laks (eller andre ting). Vi må holde oss i bevegelse for ikke å bli fete, her hos oss, virkelig en vinn-vinn situasjon.

Til maten hadde jeg god, tysk hvitvin, og etterpå koste jeg meg med litt svensk humor fra 90-tallet. Jeg jo selv semiprofesjonell, men ser jeg er låst fast i en periode noen få år før og etter 1990. Det var de formende årene. Da gikk revolvermagasinet på radioen, jeg så Tomas von Brömsen og de norske komikerne i hans generasjon, og vi tok på video opp noe som het Kurt Olssons television. Den har jeg siden ikke fått sett, jeg har ikke funnet den på YouTube, men jeg fant den i går, og fikk meg noen smil for meg selv. De har ikke mange treff, disse snuttene, blir ikke ofte snakket om eller referert til, men det overrasket meg nesten litt hvor direkte jeg har hentet setninger og ideer herfra i måten å snakke på og være morsom på. Det samme gjelder andre komiprogram fra denne perioden, vi tok dem opp på video, og jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. De formende årene. Gjensynet er nostalgisk.

Sånn gikk en flott dag. Magnus Carlsen vant Norway Chess, jeg fikk dessverre ikke anledning til å se dem live, dette året. I USA er Garry Kasparov tilbake der han hører hjemme, ved sjakkbordet, der liker jeg ham. På direkten var det siste jeg så før jeg la meg, at han nedspilte den nye amerikanske stjernen (med japanske aner) Hikaru Nakamura i lynsjakk. Det var flott! I dag morges våknet jeg tidlig, og nå er det ikke noe rydding. Nå er det data. Kaffen står på.

Trær, Skudd, Løvtrær, Vann, Gråvær

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

Min første stand up på Rick’s for i høst

I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.

Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og  humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.

Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.

Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.

I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.

Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting  av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel,  gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.

Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.

Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.

Hva som ikke er aprilsnarr

I dag og i går har jeg fått en rekke treff på søkeordet «Aprilsnarr», og den fine posten jeg skrev i fjor på denne dagen, og som også heter: Aprilsnarr. Da tenkte jeg å narre litt her på bloggen, og kom opp med den fine, oppdiktede historien om aprilsnarrens historie. Jeg skal ikke prøve på noe lignende i år. Jeg skal i stedet skrive ned 5 ting som har hendt og er et faktum, og som avisene skriver om, men som burde være aprilsnarr. Ja, om jeg satte 5 fine narrehistorier ved siden av de 5 virkelige, så ville det ikke være lett å skjelne hvilke som var hva, om man kom utenifra, og ikke kjente igjen de virkelige historiene som – nettopp – virkelige.

1. Det er nå bestemt at det ikke skal være lov til å ha med tannkrem ombord på fly. Det er heller ikke lov til å ha med shampo. En flaske vann er heller ikke lov, og heller ikke noe annet å drikke. Det er ikke lov til å ha med middagsrester heller, såfremt den ikke er frossen. Alt som er flytende eller omtrent flytende, er forbudt. Kaviar og majones er for væskeaktig. Dette skal nå være forbudt, på grunn av terrorfaren. Man kan bruke tannkrem, shampo, flaskevann, middagsrester (ikke frossen) og alt som er flytende (eller omtrent flytende, sånn som kaviar og majones) til å sprenge flyet, om man for eksempel tar en flytur fra Oslo til Bergen, der det aldri noensinne har vært et tilnærmet forsøk på kapring, eller noe som overhodet kan minne om terror. Det er selvfølgelig ikke kaviaren i seg selv man er redd for, man er redd for at det som ser ut som kaviar, ikke skal være kaviar allikevel. Denne frykten skal kun gjelde på fly. Overalt ellers er kaviar og blir kaviar, og man kan spise det og frakte det med god samvittighet, uten å bli mistenkt for å være en terrorist.

2. Justisministeren i Norge er nå sykemeldt. Det kommer av at han har vært under sterkt press i det siste, og presset kommer av at han først har tillatt muslimske politikvinner å gå med hijab til uniformen, og så visst ikke har tillatt det allikevel, eller hvordan det var. Det er uansett ikke noe særlig med muslimske polikvinner i Norge, heller ikke særlig med muslimske menn, forresten, og de som er, har ikke akkurat krevd å få gå med hijab. Det er kanskje en og annen som har gjort det, en og annen som kunne tenke seg å bli politi, eller en og annen som kunne tenke seg at en muslimsk kvinne med hijab kunne tenke seg å bli politi, og da må få lov til å gå med hijaben. Jeg smører kanskje for tjukt på når jeg skriver at det var røster som krevde justisministerens avgang på grunn av denne fadesen. Men akkurat i Norge er ikke det med ministeres avgang så lett å smøre tjukt på, da ministere ellers er falt som følge av stabbur i hagen og venner til middag, eller hva det var.

3. Den mest sleipe erkekapitalisten vi har i dette landet her, Øystein Stray Spetalen, en mann som har tjent seg rik på aksjer og ingenting annet enn aksjer, som kjøper og selger helt skruppelløst, og som i det minste har vært ærlig og redelig med det at han står fast på at han bare ønsker å tjene mest mulig penger. Han har kritisert regjeringen, som består av AP, SV og SP, altså en småborgerlig, sosialistisk regjering, han har kritisert dem for å satse for mange av våre oljepenger på aksjer, på utenlandske aksjer. Og finansministeren, Kristin Halvorsen, fra Sosialistisk venstreparti, har sagt at aksjer gir best avkastning over tid, og at man heller burde satse mer på aksjer, enn mindre. Oppsummert: Kapitalisten Øystein Stray Spetalen vil ta penger ut av aksjemarkedet, og kaller det gambling å ha pengene der, sosialisten Kristin Halvorsen mener aksjemarkedet er det aller beste stedet å plassere penger, om man har det. Jeg bare tuller, har jeg lyst til å skrive.

4. Det er forslag – ja, om det var støttet av Anniken Huitfeldt eller Inga Marte Torkildsen, det skal jeg ikke si jeg husker så godt, og alt jeg husker om denne saken, husker jeg ufrivillig – om at alle norske jentebarn skal foreta underlivsundersøkelse for å teste om de er kjønnslemlestet. Jeg bruker det ordet de selv liker å bruke. Det er en avskyelig tradisjon som foregår i Afrika, fra øst til vest i et belte et stykke nord for Ekvator, fra Somalia og bort mot Senegal, Gambia eller så, i varierende grad i ulike land, heldigvis, det er avskyelig. Men nå skal vi gjøre vårt også her i Norge, og teste absolutt alle jentebarn, enten de er i risikogruppen eller ikke, og det skal man gjøre litt sånn i forskjellige legekontroller opp gjennom årene. I samme slengen skal en slik kontroll gi jentene et mer naturlig forhold til egen kropp, og fjerne skammen, av alle ting. Man skal ikke spøke med avskyelige ting, så et forslag som dette kunne de godt unngå å komme med.

5. Utdanningsdirektøren i Hordaland (om det da var utdanningsdirektør hun var, Kjellbjørg Lunde, det er jo så mange titler i skoleadministrasjonen) har gått offentlig – virkelig offentlig, landets aviser og NRK radio – ut, og erklært at lærerne har ingen rett til å gi skoleelevene lekser. Og elevene kan – og bør – med loven i hånd, nekte å gjøre hjemmearbeid lærerne pålegger dem. Hun hadde vel kanskje også noe forskning som viste at mer arbeid ikke nødvendigvis gav bedre resultat, eller hva slags forskning hun hadde å vise til, og hvordan denne forskningen var gjort, med eller uten hjemmearbeid.

6. Man er godt fornøyd med forslaget om at styrene i aksjeselskap må ha minst 40 % av hvert kjønn representert i styret. Det er forresten ikke et forslag, det er en lov, og det er Karita Bekkemellem som ikke har noe med Orheim å gjøre, som har fått det gjennom, det er en lov. Selskapet blir intet mindre enn tvangsoppløst, om ikke man finner frem til flere representanter fra det underrepresenterte kjønn, om det så er en aldri så flink person som må gå, og en aldri så elendig tulling som kommer, det er kjønnet som teller. Og det har fungert, nå er det 40-60, og i tillegg finanskrise, men det skyldes jo noe helt annet. Imidlertid har de nå bestemt seg for å gå lenger, slik at det ikke bare er aksjeselskap som må ha 40-60 minimum, og ikke bare i styrene, det skal også gjelde enkeltpersonsforetak, her skal ikke være unntak fra regelen. Personen skal minst være 40 % av det underrepresenterte kjønn.

Jeg kunne ikke dy meg, og snek inn en oppdiktet også. Så kan dere jo gjette hvilken det er.

Oro Jaska Beana (Ti stille, Ari Behn)

I 2008 vant gruppen med den snedige skrivefeilen «The black sheeps» vel fortjent Melodi grand prix junior med den kraftfulle låta  «Ari Jaska Behna» (stavet på samisk Oro Jaska Beana), eller ti stille, Ari Behn. Sangen handler om en hund som har dilla på sild og tortilla, og som bjeffer hver gang den blir fornærmet. Det høres akkurat ut som Ari Behn. Når man i tillegg får høre at hunden er litt for rund og tykk, har fått høyt blodtrykk, og er litt tett i toppen, så skjønner man selv om man ikke kan et ord samisk at det må jo være Ari Behn. Vår tidligere Mikael Bjørshol.

De unge, svarte sauene fra sameland var virkelg forut for sin tid med denne sangen, for det er først nå i 2009 Ari Behn virkelig har gitt oss grunn til å be ham holde kjeft. Først var det hans personlige vendetta mot tidiligere soussjef – nå sausesjef – Carl-Erik Grimstad, intet mindre enn vendette, og heller intet mindre enn personlig, fordi Carl-Erik Grimstad i følge Ari Behn  hadde «tapetsert VG med kronikker fra Norge til månen». Sitatet er fra Dagsnytt 18, da Ari Behn var i debatt med Trond Nordby (Jepp). Sjelden ser vi så mange kolliderende metaforer av en slik størrelse med så få ord. Sjelden har en debatt mer fortjent å bli overhørt. Skal man forholde seg til den, er det like greit å sitere ordene til vokalist Agnete Johnsen i de svarte sauenene: «Ora Jaska Beana».

Med alt som angår Ari Behn lønner det seg å holde kjeft. Det er ingenting man kan si om ham, som overgår det han sier selv. Den siste som fikk erfare det, er språkforskeren og meningspolitimannen, Finn Erik Vinje, som gikk ut og kritiserte navnene Ari Behn og Martha Lousie (hun som snakker med engler og hester, men ikke med sin mor) gav barna sine. Dette er navn man kritiserer enkelt og greit ved å skrive dem opp: Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah. Man trenger ikke legge til at det er rare navn, og at det høres ut som tre drinker. Eller samiske sangtitler.

Finn Erik Vinje smalt til med at disse navnene alene er nok til å avskaffe monarkiet, eller det var det jeg som smalt til med, Vinje nøyet seg med at navnene i seg selv var et argument for å gjøre det. Navn som argument for å avskaffe en styreform, jeg er historiker, men noe slikt har jeg aldri hørt om, selv ikke i jallaland. Ari Behn – som selv har et navn å forsvare, det ser jo bra dumt ut å hete Ari Behn når man en gang het Ari Mikael Bjørnshol. Han kunne kutte ut Ari og hete Mikael Bjørnshol, slik at man i det minste kunne ta navnet hans alvorlig. Ari Behn er blant de få i verden som vil ta en sånn debatt, at rare navn er en trussel mot monarkiet. Og for ham er det ikke bare en debatt, men en metaforisk krig, der han allerede kjemper på flere fronter, og nå åpner en til. Han har ladd storkanonen, og kalt Vinje intolerant. Det er vanskelig for en humorist å legge til noe her.

Det er bra melodi junior grand prix, tar seg av ham. Oro Jaska Beana. Ti stille, hund.

Humorfestivalen i Stavanger 2008

Så er jeg tilbake i Bergen og hverdagen, som jo slett ikke er noen hverdag, ikke i nærheten. Og det var det jo enda mindre i Stavanger på humorfestivalen. Det aller viktigste på slike festivaler er jo å ha det bare gøy, og her holdt vi ingenting igjen på avslutningskvelden. Etter at vi hadde holdt vår siste opptreden på Cementen, der særlig Vidar hadde en god dag, var det bare å sette seg i baren. Nå hadde vi hotell og hele kvelden sikret.

Vi får aldri venner nok, og Stavanger bidro både med publikum og andre publikummere som ville være med oss, eller kanskje skal vi bare si at vi bidro med oss selv, til dem, det ble uansett riktig gøy. Først var det på Cementen, siden på et kunstgalleri der Lauraine ordnet plass, og det også ble ordnet litt av hvert annet. Det ble ordnet såpass mye utover kvelden, at det for mange var uklart hvordan vi egentlig ordnet oss tilbake på hotellet, og aller mest inn på rommet. Det er den slags mirakler livet gir.

Dagen etter var en dag å ta det med ro. Det gav seg liksom selv. Vi hadde to oppgaver, det var å spise frokost og å ta båten hjem, og om frokosten gikk fløyten, var det vel ingen som ville hisse seg opp. Jeg våknet i alle fall en time hotellfrokosten var avsluttet, og det har jeg aldri i mitt liv noensinne gjort. I stedet gikk vi alle og hadde dagens eneste måltid, frokost, lunsj og middag i ett – selvfølgelig en skikkelig biff. Da er det klart, vi har vært på festival.

Båten gikk klokken fem. Vi greide som vi også greide på nedturen å sette oss i maskinrommet, som Christoffer kalte det, rommet rett over motoren, som det var, men hva Christoffer kalte det, gav en mye bedre ide om hva det egentlig var. Med dette var vi sikret at vi ikke kunne snakke sammen, og heller ikke sove, bare sitte der i støyen. Det var jo morsomt nok.

Klokken 2130 la båten til kai, og vi gikk hver til vårt for et par dager. Allerede onsdag er det ny komikk på Ricks, både Grim og jeg skal på, av dem som var på båten, og i tillegg Tor Inge, i hvert fall. Det blir en fin kveld på hjemmebane. Og så er det sommerferie for min del, mens de andre vil holde det gående sommeren igjennom.

Det gav virkelig mersmak å være på tur, takk til Humorfestivalen som booket oss og stand up Bergen for alle som fikk være med.