1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.

Nytt vindu i stuen!

Så er det endelig, endelig, endelig på plass – det nye vinduet i skyvedøren i stuen. Det er ikke bare vinduet, forresten, det er alle tre vinduene, hele skyvedøren, hele systemet. Det var punktert da vi kjøpte huset av mor, og sprakk i tillegg før vi rakk å komme i gang med å få gjort noe med det. Og selv da vi kom i gang, tok det ytterligere noen måneder før det hele var fikset. I dag er det fikset. Og alle hjerter gleder seg.

Vinduene kjøpte vi fra Gilje, levert via Monter, og snekkeren vi til slutt fikk tak i heter Rune og gjorde en kjempejobb. Han kom i dag morges, mellom sju og åtte, og jammen gikk han ikke i kveld, også mellom sju og åtte. Min kone Olia var mektig, mektig imponert. Slike arbeidere har de ikke i Ukraina, som hun sa. Hun hadde selvsagt forsøkt å servere ham mat gjennom dagen, rikelig med mat av alle sorter, men han hadde i følge Olia vært mest opptatt av å jobbe. I Ukraina er det motsatt, som hun sa. Revet med var hun nok litt.

Tenk at dette vinduet har jeg drevet og styrt med siden sommerferien sluttet. Jeg trodde jeg hadde et realistisk mål om å få vinduet skiftet ut før vi måtte skru på ovnene for vinteren. Det ble langt i fra. Men vi fikk det i hvert fall på plass før jul.

Nå er det neste, tror jeg, å få ordnet med belysningen i stuen. Så er det kanskje noe varmeisolering i kjelleren, det ønsker Olia, og er fornuftig, synes jeg. Og så er det badet oppe som må settes i brukbar stand. Vi hadde Rune en runde rundt i huset for å se i huset før vi lot ham gå. Det var ypperlig arbeid. Da vinduet endelig kom, tok det en arbeidsdag. Og nå er det på plass.

Nå er det på plass.

Travelt

Det er blitt litt travelt igjen. I morgen er det jobb til klokken tre, så er det å pakke sekk og koffert, jeg reiser til Bergen lørdag morgen. Det er litt ekstra stress, siden jeg skal både på fjellet og på scenen der oppe. Fjellturen er planlagt Finse – Ustaoset, fra lørdag til tirsdag, og siden det er meldt kaldt og regn der oppe, er det litt viktig å få tatt med skikkelig utstyr. Men jeg har flyttet, og aner ikke hvor det har blitt av. Og jeg er gift, og har ikke lenger mitt system i mitt eget rot. Plutselig har Olia ryddet det bort en eller annen plass, og da kan det være hvor som helst.

Så er det selvsagt litt travelt at jeg skal på scenen på Sandnes brygge også i morgen. Det er på kvelden. Manus er laget i mange versjoner, tenkt ut på sykkel frem og tilbake til jobb, litt forskjellig hver gang. Tja, jeg må jo lære meg det til jeg skal være på scenen klokken 2100. Der kan det være lurt å ta turen innom, forresten. Det kan bli gøy. I Bergen er det onsdagen og fredagen i neste uke, på Rick’s, klokken 2100 og 2030.

Huset har sluttet å falle sammen. Men det faller ikke tilbake på plass heller. De tingene som ikke er i orden, har en lei tendens til å bli værende slik. Det er i motsetning til meg selv, som når jeg for eksempel blir syk, blir frisk. Jeg har i ukevis aktivt prøvd å få tak i vindu og noen til å montere dem som erstatning for terrassevinduene som er punktert og sprukket, i tillegg til alle månedene jeg passivt har prøvd. Jeg rekker ikke å få dette i orden før høstferien kommer, også i dette går mye tid og tankekraft vekk.

Jeg ser frem til å sitte på flaggruten lørdag formiddag. Da vil det være mange timer med bare ro, uansett hva som skjer. Fjellturen vil være en fin luftepause for hverdagens mange ganger trivielle mas. Men jeg begynner å bli gammel og bekymret, og frykter jeg skal glemme noe eller gjøre noe feil, slik at jeg blir kald og alt blir vanskelig. Akkurat den frykten hører jeg imidlertid ikke på, for den er ubegrunnet. Verre er det at Olia ikke skal være med, og en uke uten henne er pyton. Hun er også veldig bekymret for fjellturen, og vil pakke varme klær og dyne og alt som er varmt, som om hun overhodet ikke har vært på fjelltur, noe hun heller ikke har.

 

 

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

Mor har flyttet!

Olia og jeg bor nå alene. Alt har gått godt, stort sett, om enn grillen gikk tom for gass og elektrisiteten i stuen forsvant allerede første dag. Hos mor hører jeg også det er en del av det som med sitt rette navn kalles innflyttingsproblemer.

Det kommer nok uansett ikke opp mot de problemer og gleder vi hadde mens vi bodde sammen. Det ble alt i alt omtrent fire måneder. I denne perioden har vi også hatt ut- og innflytting for meg og Olia, vi har hatt dobbelt med ting i huset, og mor som elsker orden, og vi som trives i kaos. Vi har måttet ordne med finansiering av huset, og med oppgjøret, begge steder har vi hatt tilbakeslag som har tæret på livsroen. Mor har også funnet, og kjøpt, leilighet, og vi har fått giftet bort Tonje. Det har vært en hektisk sommer, kan man si, sommeren 2011.

Og nå har den endt opp i at Olia og jeg ikke bare er huseiere, vi er også herrer i eget hus. Det vil si, jeg er herre og hun er kone, om vi skal ha kjønnene korrekt, men på bekostning av meningen. Vi bestemmer, sier vi det nå, kjønnsnøytralt.

I går var mors store flyttedag. Det er forhåpentligvis den siste store stressdagen for henne på en stund, og for oss. Det ble ganske travelt og mye å forholde seg til mot slutten, men når nøden er størst er naboene nærmest, som de jo stort sett er det uansett. Nabo Bård stilte opp med både seg og bil med stor tilhenger, nabo Grete kom til da hun så det var arbeid på gang. Mor til Tonjes nye ektemann kom også mer enn velvillig, også hun med stor bil. Sammen fikk vi fylt to store lass fredag ettermiddag, før mor reiste på overtakelse, og jeg i en helt annen anledning var invitert i fest og helst måtte på den.

Da jeg våknet i dag morges – etter en riktig trivelig liten fest, det kan jeg også ta med – var det meste tatt. Det vil si, det meste er en relativ størrelse. Om enn det meste var tatt, var det veldig, veldig mye igjen. Men det var ikke annet igjen enn det som var gjenglemt, av de tingene mor ønsket å få med i sin øyeblikkelige flytting. Vi har selvsagt avtale om at hun kan komme og hente hva hun vil av tingene sine resten av livet.

Jeg våknet altså i dag morges, først i ørska tidlig, Olia skulle på jobb, så i en mer rimelig tid, men fremdeles tidlig i forhold til når jeg var i seng. Jeg var litt oppspilt, jeg eide huset. Det hører med til historien at både fredagen og lørdagen – flyttedagene – var eventyrlig varme dager, til tiden på året å være. Kortbukse og bar overkropp, det var arbeidsantrekket. Nå gikk jeg å tuslet litt rundt på terrassen og i hagen, jobbet litt, eide huset.

Det var en liten sjarmøretappe og bli med ut til mor å bære. Men de andre hadde allerede båret så mye at det ble rent pinlig for oss, ikke noe å gjøre. Vi får kompensere med å ta mors utvasking her hjemme hos oss. Mor er samvittighetsfull i slike ting, og har finere vask som standard enn vi ville godtatt som utflyttingsvask. I forbindelse med flyttingen ramlet standarden litt sammen, naturlig nok.

Og så kom kvelden. Olia vendte tilbake fra jobb, sliten og lykkelig. En liten time i godstolen, så var hun klar for lørdagsmiddagen. Jeg fyrte opp grillen, hun steikte poteter og trikset frem en salat. Grillen sloknet igjen, pussig det der med å eie hus, plutselig virker ikke ting som alltid har virket. Olia tok kontrollen med akkurat dette problemet, steikte og snitslene vi skulle ha, det ble kjempegodt. Vi spiste på terrassen. Inne i huset gikk lyset og all strøm i stuen, sikkert en sikring, aldri har vi fikset noe sånt, i sikringsskap av typen vi har her.

Det blir alt sammen utsatt til seinere. Vi kunne denne natten legge oss og sove i soverommet, det ekte og romslige soverommet, med skikkelig god og svær seng, og eie det alt i hop. Vi sov godt.

Bringebærsyltetøy

Jeg vil ikke bidra til at dette blir en trend, så jeg vil uttrykke meg forsiktig om hvor himmelsk deilig det er. I dag hadde Olia og jeg oss en kjapp tur i nærområdet og plukket bringebær mellom frokost og lunsj. Før lunsjen stod på bordet var bærene syltet. Det smaker så godt at man får tårer i øynene og Beethovens niende spiller opp i hodet.

Olia og jeg er på noen områder i livet riktig så gammeldagse. Vi liker for eksempel å spare inn noen kroner på matbudsjettet, og vi er villige til å jobbe litt for å få dette til. Fra før har vi solbær, plommer, noen epler og litt bjørnebær i hagen. Mor har allerede på oppdrag fra oss vært og forhørt seg hos naboen, derfra får vi et rotskudd med rips. Vi skal ha mange planter som gir mat, for kosen og gleden.

Og vi kommer til å plukke bær i skogen. I dag skulle vi plukke blåbær. Jeg har på noen av mine løpeturer sett meg ut et område i nærheten av Melshei, der er det bær. I går kjøpte jeg – uten sammenheng med historien for øvrig – sykkel, og syklet med den hjem fra Bryne til Ganddal. Siden Olia og jeg kom oss litt sent ut i dag tidlig, strengt tatt stressende sent ut, så skulle jeg sykle på den og Olia på mor sin sykkel ut til Melshei.

Dessverre viste det seg at min nye, fine sykkel hadde punktert på den ene sykkelturen den hadde vært på. Det var urealistisk å både få tid til å lappe den og plukke blåbær før Olia skulle ha kveldsvakten sin i dag, så vi skar i gjennom og bestemte oss for å plukke bringebær i stedet. Det er nærmere.

Jeg lærer det meste som har med frukt og bær, hus og hage, å gjøre for første gang nå i år. Det ser ut som bringebærsesongen er på hell, de beste bærene er tatt eller overmodne, eller allerede råtne. Det er ikke mange som er tatt. Det er forbausende mange bringebær som står ferdig fristende til plukking, også like ved siden av boligområder. Men det ser ut til at våre dagers nordmenn foretrekker å kjøpe dyrt og genmodifisert i butikken, fremfor å slite litt med nevene sine for å få bærene på bordet.

Det var mange busker å ta av. Og det så ikke ut til at det hadde vært noen og forsynt seg før oss. Det var også et møysommelig arbeid. Mange av bærene var i en slik forfatning at de ramlet fra hverandre når man plukket dem. Mange var så små at de bare langsomt var egnet til å fylle bøtten. Og de som var store og fine, var så fristende å spise at vi bare spiste dem. I hvert fall gjorde jeg det.

Få med at bærbuskene også var beskyttet av tistler og brennesler, så har dere litt av situasjonen Olia og jeg befant oss i i dag formiddag. Men det var fint vær og frisk luft, og en glimrende måte å komme seg ut på og gjøre passe nyttig arbeid i stedet for å ligge og sløve. Dessuten elsker vi hverandre, og da blir det jo alltid kjekt å være sammen.

Olia er en impulsiv kvinne som følger kroppens signaler. Plutselig er det slutt, nå har hun fått nok. Det er på tide å gå hjem. Så det gjorde vi.

Vi hadde allerede syltet solbær, og det er samme prinsipp. Fingerregelen er halve mengden sukker som bær. Vi hadde litt over 900 gram bær, og trengte derfor litt over 450 gram sukker. Så er det å koke opp, smake, og la hodet fylles av Beethovens niende symfoni.

Til overmål hadde mor laget fersk brød denne lunsjen. Så det ble ferskt brød og nysyltet bringebærsyltetøy. Da gjelder det å ikke kjenne noen begrensning, skivene skal være tjukke, og syltetøyet skal både på skiven og i en skål ved siden av for å fylle på. Det er sunt, vet dere, å spise bringebærsyltetøy tar ingen skade av. Jeg skulle med glede ha spist hele de to små bøttene med syltetøy vi fikk, allerede her ved det aller første måltidet med det. Det ville vært en bra dag.

Og det er mer bær i skogen. Naturen er kjent for sin overflod. Om ingen plukker dem, råtner de bare.