Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

Hagearbeid

I en alder av 37,5 år er jeg for første gang i mitt liv eier av et hus med hage. Hittil har dette vært en fremmed tilværelse for meg. Det meste av det som angår det virkelige liv har jeg lest om, og ikke levd selv. Til kroppsarbeid har jeg som så mange andre godt beleste akademikere hatt en intellektuell tilnærming. Jeg referer til Isak Sellanrå i Markens grøde, og til Konstantin Levin som et sted i Anna Karenina glemmer tid og sted og alle sine bekymringer i det han går fullt opp i gårdsarbeidet da han slår høy.

Her er det ikke så mye arbeid som skal gjøres. Jeg er mer på vei for å posere for fotografen over va jeg allerede har klippet ned.

Jeg er nok bedre til å lese om denne type arbeid enn å utføre det. Men det er noe som hører med i et skikkelig liv, og nå er jeg veldig motivert etter å ha utsatt dette stadiet i livet strengt tatt kanskje litt for lenge. Det hører med å ha noe å vedlikeholde her i livet, og ikke bare la alt vedlikeholde seg selv mens man er opptatt med andre ting.

Og her er poseringen.

Akkurrat til hager har jeg også et litt spesielt forhold, uten at jeg kan si helt hvor det kommer fra. Generelt har jeg ingenting i mot at ting forfaller rundt meg, heller litt for gammelt enn litt for nytt er riktig i min verden. Men hagen kan godt være ordentlig.

Her er mitt nye, fine hageredskap fra Fiskars i hånden.

Jeg føler det er teoretikeren som snakker enda en gang. Jeg kan mene det, fordi jeg for tiden har for lite annet å gjøre. Jeg har tilbrakt en del timer i hagen denne sommeren, og jeg har ikke forsaket noen ting av den grunn. Jeg har ikke hatt noe viktigere å gjøre, heller ikke noe kjekkere. Og i hvert fall ville jeg ikke foretrukket å slappe av.

Det meste i hagen er nytt for meg. I ungdommen klippet jeg bare plenen for en tier, og samlet inn rips og solbær for penger. Nå må jeg til å luke, skikkelig, jeg må klippe greiner, og til og med gjøre meg noen tanker om hvordan det skal se ut her i hagen vår.

Her settes spaden i for videre arbeid.

Far likte også godt å være i hagen. Ganske godt, han brant ikke ordentlig for noen ting, han tok det bedagelig, ble ikke oppslukt. Så i vår hage er det mye som er påbegynt. Det er satt i gang mange planer, som siden ble forandret, eller glemt. Mor har snakket om hvordan han likte å la alt vokse, aldri skjære noe ned, og alltid da så lite som mulig. Han likte godt å plante nye ting, gjerne rett fra naturen, og han likte når ting spredte seg og uventet dukket opp nye steder.

Her er det å dra opp ugress.

For snart tre år siden døde min far. Mor har holdt full kontroll inne i huset, der er det ikke forfalt noen ting. Men i hagen er det vanskeligere. De mange trærne og plantene til far har vokst inn i hverandre, og tar plassen fra hverandre. Planter som sprer seg godt har spredd seg virkelig godt. Ugress har fått spre seg, også hjulpet av en nabo som har latt sin hage like ved forfalle fullstendig. Skråningen fra hagen ned mot veien er også for stor, for kaotisk, og full av all slags bartrær og tistler og alle mulige ting som stikker, i tillegg til alle de tingene som ikke stikker. Mor har forsøkt å holde orden der også, men ryggen sa stopp. Noen dugnadstimer og hjelp fra venner og kjente har holdt alt i noenlunde stand.

Så kommer jeg og skal ta over. Jeg har til og med noe å bevise. Ingen i min slekt tror at jeg kan utføre noe så lenge jeg har verktøy i hendene. Men hage er ikke så vanskelig, det som ikke skal være der, skal bort, foreløpig er jeg på det nivået. Her vil neppe bli noen planter eller blomster som ikke vil vokse uten annet stell enn det naturen gir dem. Min rolle er å få bort det som ikke skal være der.

I dette bildet får man et bedre innblikk hvordan skråningen egentlig ser ut. Ugresset som er foran meg fyller det hele.

Det kjekkeste er å klippe bort kvister. I begynnelsen hadde jeg bare en liten fillesaks, med den tok jeg syrinerne, Kristornen, barbuskene i bedet. Det ble med en gang mer ryddig der det var lettest. Å dra opp ugress er verst, det tar lang tid, og man blir aldri ferdig. Det er rett og slett tankevekkende hvor raskt ugresset kommer opp igjen etter at man har tatt det bort.

Sisifos-arbeidet er den store skråningen ned mot veien. Dette arbeidet er uten ende, fra begynnelsen ser det håpløst ut. Her har naturen fått være i fred noen år, det har fått vokse det som vokser best, og ugresset og bartrærne har fått kappes om å dominere. I tillegg satte far mot slutten av sitt liv ut noen planter her og der også, spredd overalt, egentlig, mens mor i følge henne selv helst ville ha dem nede i muren. Disse plantene er kronen på verket i vanskelighetene, man kan ikke hogge ned absolutt alt.

Store oppgaver skal man ta fatt på, ikke overveie. Ordene er Cæsars, og de kommer godt med når man har et stort arbeid foran seg. Det er bare å gå i gang. Først måtte jeg sage ned noen små furbubusker for å i det hele tatt få plass til å kunne gå ned skråningen. Disse buskene var sikkert en gang fine, men de har ikke helt klart sprengkulden som har vært de to siste vintrene, kanskje har de også vært skamklipt en gang. Halvdøde er de i alle fall. Og et slit og et strev å sage ned, overalt er det greiner og stammer som ligner på greiner. I kampen for tilværelsen har de gjort seg umulige å sage ned. Man skal være ivrig for å bli kvitt dem.

Og jeg er ivrig. Jeg har også kjøpt en ny klipper, en dyr en, fra Fiskars. Jeg er av dem som setter min ære i ikke å være merkebevisst, men for et av Skandinavias aller eldste selskap kan man gjøre et unntak. I flere hundre år har det eksistert, og de har heller ikke skjemmet seg ut med å sponse fotballklubber eller lage løgnaktige og tøysete TV-reklamer. De lager gode produkter. Og denne klipperen får ned tykke furugreiner med et eneste klipp. Med den lar buskene seg fjerne, det er til og med gøy. Problemet har forskjøvet seg til å gjelde at jeg ikke har esker nok å samle greinene i, slik at jeg kan bruke dem som ved.

Men det meste er slit. Skråningen har kolossale mengder ugress, mye som har fått vokse seg høyt, svære tistler, svære sånne klokkeblomster i sterke hvite og lille farger, fra Elgveien ser det helt merkelig ut, blandet med alle de forskjellige barbuskene og hageblomstene. Dette ugressset må graves opp med spade. Det holder ikke med hagespade, det må til skikkelig verktøy, man må stå og grave. Det er så mye av det, og røttene er så dype.

Den lille bjørken skal ned.

Det er meningsfylt arbeid. Og det kommer til å ta vårer og somre resten av livet å få det noenlunde til. Foreløpig er det som sagt helst å få ting bort, rydde litt opp. Siden må nok noen av trærne og plantene flyttes. Og etter hvert må vi også plante nytt. Det vil alt sammen bli gjort.

Og etterpå er pausen...

Kanskje vil jeg til og med en gang bli så oppslukt at jeg til og med slutter å skrive om det. Men til det er langt frem. Jeg har til og med laget en ny kategori som heter «Hus og hage».

Den lange veien mot ny bolig

For to dager siden ble lånet innvilget, som jeg skrev i forrige post. Siden har det vært arbeid for å få alt ordnet. Det er mye styr.

Det er mor og meg som er partene i handelen. Mor er ikke noe særlig interessert i denne typen ting, men hun har levd litt, og vært med på en del. Jeg er strengt tatt nokså interessert, men ikke levd noe særlig, og vært med på mindre. Kort sagt er det meste uvisst for oss.

En ting vi har veldig klart for oss er at vi vil kutte så godt vi kan av unødvendige utgifter. Mor går om få år over i pensjonisttilværelsen, og blir vel etter alle beregninger minstepensjonist som bare juling, hun trenger pengene hun har og alt hun kan få. Jeg er riktignok i min beste alder, men dette huset er et kolossalt løft for meg. Og siden Olia ikke har fått helt tid til å etablere seg i Norge ennå, er det jeg som må bære tyngden av kjøpet og lånet som følger med det. Selv om både mor og jeg vil være storsinnede, og gjøre det enklest mulig for hverandre, har ingen av oss pengene som skal til for å være storsinnede i ett og alt.

Og vi leser disse dokumentene vi har fått, for to dager siden fikk vi dem. Vi satt med cognac og leste dem. De fleste punktene var for oss litt uklare, de var ikke helt til å forstå. I hvert fall jeg ble litt stresset over at nå hadde vi bare tre uker på oss til å få alt ordnet, det var bare så lenge lånetilbudet ville gjelde. Mor er jo en slik som ringer rundt. Hun ringte rundt, og sendte også for sikkerhets skyld en tekstmelding til mitt søskenbarn, Geir, som nettopp har kjøpt hus uten bruk av megler, om det var greit vi ringte ham? Før hun gikk og la seg, og etterlot Geir i forvirringen om hva det egentlig kom til å bli med den ringingen. Vi må neste ringe ham, om ikke annet, så bare for å få sagt at vi har funnet ut av en del av tingene selv, nå.

Det er så mange forskjellige ting, og vi har begge ideer i hodet om hvordan alt skal være. Punkt 1 er at oppgjøret skal skje gjennom megler eller advokat, akkurat det vi skal spare penger på. Punkt 2 er at ved privat oppgjør skal hjemmel være overdratt før lånet utbetales, og forresten at huset skal være fri for heftelser, står det i samme punkt. Privat oppgjør må da være for noe oss? Men hva er egentlig hjemmel? Og hvordan får vi det overdratt, og hvordan får vi gjort dette med privat oppgjør, og hva var det der med megler og advokat?

Jeg satte av dagen i går til ene og alene å ringe rundt omkring, sjekke forskjellige steder, ordne disse tingene. Samtidig foregår det jo litt rundt ellers, også. Jeg må fullføre salget av leiligheten i Bergen, mor og jeg reiser søndag. Det blir noe forferdelig stress, overdragelsen skjer mandag morgen, alt skal ryddes ut og vaskes ned i løpet av søndagen. Men først gjelder det altså å overholde denne treukers fristen.

Det viser seg at internett som alltid er en kilde til informasjon og desinformasjon. Det er mange, mange sider om det meste, men noen av dem er et par år gamle, og dermed i disse spørsmålene allerede for gamle. Derimot hadde alle offentlige etater man bare kan drømme om helt fine nettsider, med fiks ferdige dokumenter å laste ned og skrive ut. Slik fikk vi standardkontrakt fra Forbrukerrådet, Statens kartverk ordner med tinglysningen. Treffer man først blink, er det rett frem.

Og jeg fikk også svar på spørsmål fra låneinstitusjonen min. Det var ingen sak med privat oppgjør, det var bare å sørge for tinglysningen, statens kartverk, og så var det at hjemmel må være hos kjøper, altså meg, når lånet utbetales. Det er dette statens kartverk og tinglysningen ordner. Meglerkonto trengs når kjøper og selger ikke kjenner hverandre, eller ikke har grunn til å stole på hverandre. Da er det ikke bra at den ene av dem sitter med både huset og pengene, altså hjemmelen og oppgjøret. Slik blir både oppgjør og eiendom satt i en slags pool, på en klientkonto, og så kan selger og kjøper foryne seg av det de skal ha, når begge er fornøyde.

Mor og jeg vil sikkert også opprette klientkonto, men det er i banken hennes, og ikke noe som koster penger. Jeg får huset før lånet utbetales, til denne kontoen, slik vi har forstått det. Jeg vil altså sitte med hus og innvilget lån en kort stund før pengene kommer frem til mor, men det er det verdt. Enkle søk på internett viser at de første advokatene man finner tar skamløse 10-15 000 kroner for disse helt enkle oppgavene. Det er mye penger spart på å stole på hverandre.

Det dukket imidlertid opp et annet, og uventet problem. Det ene var forresten ventet, men uforutsett. Akkurat denne dagen hvor alt skulle ordnes, var det lenge planlagt at søster Trude med familie skulle komme over og levere kaninen de har fått seg, før de reiser på ferie. Mor ville diske opp med middag, dermed hadde hun en travel dag, når hun i tillegg skulle svare på spørsmål og se gjennom kontrakter med meg. Det andre var verre.

Punkt 2 om hjemmelen hadde også noe om heftelser på huset. Det ene er at mor har et lite lån på det, dette ordner vi raskt, vi betaler det ned, jeg hjelper til med å betale et lite forskudd. Det andre er at mor og far for mange år siden var kausjonister da søster Tone med familie kjøpte sitt første hus for mange år siden. Denne heftelsen måtte vekk, men hvordan skulle vi få til det? Det ville være veldig ergerlig om vi ikke fikk gjort opp med hverandre, fordi Tone og Torben av alle, skulle ha heftelser på huset de ikke ble kvitt. Så kom familien Nygård på besøk, og mor fikk ikke ordnet dette i går.

I dag morges var det imidlertid ordnet på enkleste vis. Tone og Torben refinansierer lånet, det skjer as we write, for å omskrive et engelsk uttrykk. For virkelig å ordne det opp som rike forretningsfolk gjør, ble Tone med barn invitert på fersk lunsj med ferskt brød. I en sideopplysning ble jeg forsinket til denne lunsjen, fordi jeg løp meg vill i skogen her oppe. – Er du kjent her, spurte en siddis på Sandnestrakter, – litt, sa jeg, og burde sagt «Nei».

Neste punkt var å få undersøkt hva vi skulle gjøre med taksten på huset. Vi har en takst, en veldig fin taskt, men den er gjort muntlig, og det er vel kanskje slik at de som betaler ut lån og skal ha huset i pant, godtar det, selv om det er veldig lett for meg å godta det, når mor sier det er slik. Men før dette kom seg til en ordning, rant det inn med andre ting. Jeg skifter jobb, hvordan er det med skattekort. Det kan allerede se ut som jeg ikke rekker å sende det inn før første lønning.

Og så har vi han som skal kjøpe leiligheten av meg, i en tekstmelding skriver han at det ikke var så greit å møte mandag morgen som avtalt, allikevel. Han kunne møte, men han hadde også noen håndverkere som skulle ta noen mål, de kunne kun neste dag, var det mulig å låne nøkkel?

Det er dilemma. Det er dumt. Mor og jeg har virkelig snudd oss rundt for å få til dette møtet mandag, bestilt bil på kort varsel, innstilt oss på stresset. Å gi bort nøkkelen før pengene er på konto er selvsagt uaktuelt. Men det er klart, om kjøper ikke får komme med håndverkerne sine, er han kanskje ikke like innstilt på å skrive under på at alt er i orden. Endelig overtakelse er første august. Må jeg opp enda en gang? Bør mor og jeg utsette hele oppreisen?

I skrivende stund et par timer senere er alt ordnet. Om ikke lenge er disse løste problemene sikkert erstattet med noen flere uløste. Det er fortsatt en del å gjøre. Men alt som virket vanskeligst de to siste dagene er ute av verden nå. Og det som ser vanskeligst ut, er noe så enkelt som å få en megler eller takstmann til å komme med en verdivurdering på huset. Vi har svært stort slingringsmonn på å få lånet innvilget. Da er det større risiko for at prisen på huset har steget pinlig mye siden mor og jeg ble enig om vår pris, og jeg har gjort en bedre handel enn strengt tatt fortjent.

Det er veldig fint at Olia og jeg har fått denne hjelpen, for det er den som gjør det mulig å flytte ned hit allerede nå. Vi takker alle som har hjulpet oss, og særlig mor som har hjulpet oss mest. Og så må jeg legge til at det fremdeles er detaljer som må ordnes, ting må bekreftes, mye må gjøres og en del ting må vi til og med fortsatt finne ut av. Men det ser veldig lovende ut nå. Så lovende, at det sannsynligvis kan regnes som sikkert at fra første august er jeg huseier. Jeg vil bli en veldig lykkelig huseier.