Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.

Olia finner polakker

I dag var en bra dag. Jeg fikk hatt en travel dag på jobb, men rakk likevel å springe rundt Frøylandsvannet, bade to ganger og to steder i Figgjoelven og sykle rundt Bogafjell for å kjøpe fersk fisk på Helgø, før jeg kom hjem. Der satte jeg i gang med å lage den ferske fisken, sei, første gang jeg spiser den fersk, og lager den selv. Som tilbehør var nypoteter, friske tomater, rødløk og epler rett fra hagen. Maksimum.

Jeg var derfor i meget godt humør da jeg satte meg på terrassen for å lese avisen mens potetene kokte. Det skal ikke store solgløttet til før terrassen er attraktiv.

Etter en stund hørte jeg noen snakke russisk i nærheten. Det kom nede fra hagen. I stedet for å tenke at det er godt dette ikke var på 80-tallet, da jeg også levde, og bodde her, da ville det være et sjokk helt i overkant av det jeg nå opplevde. Det åtte være Olia. Men hvem snakket med? Og hvem var det hun dro opp i hagen vår.

Jeg har en kollega som også er fra Ukraina. Det ville være veldig underlig om Olia kom drassende med ham, og en til, hageveien. Det var heller ikke ham, det var to menn i arbeidsklær. Og de var verken fra Russland eller Ukraina, de var fra Polen.

Hun hadde funnet dem utenfor butikken. Og så hadde hun benyttet sjansen når den var der, gått like bort, prøvd norsk, engelsk og russisk, funnet felles språk i det siste, og dratt dem med hjem. Hvorfor hun hadde valgt å ta dem med hageveien, vet jeg ikke, det er slett ingen vei der. Men derfra kom de.

Og de var ivrige på å komme i gang med noe. Sage ned bjørka, for eksempel, vi har snakket om å få den fjernet. Dessverre virket ikke motorsaga. Den sloknet da jeg brukte den i fjor. De var på en kjapp liten omvisning i huset, så på feilene og hva som kan gjøres, hele tiden med Olia som underholdende instruktør, før de gikk igjen. Som foreløpig betaling fikk de en pose piroger fylt med epler. Nummeret er notert hvis vi skulle trenge mer hjelp, som vi nok vil trenge.

Huset faller sammen

Det var kjekt i fjor. Da kjøpte vi hus. Det var barndomshjemmet, det jeg vokste opp i og kjenner ut og inn, det eneste huset jeg har følelser for her i verden. Jeg er glad jeg bor her.

Men i den grad ens bolig er ens identitet, så ramler den litt sammen om dagen. Vi var sånn noenlunde optimistiske da vi reiste på sommerferie i år. Vi visste huset hadde sine feil, men vi følte vi hadde kontroll på dem, og kunne leve med dem. Vi strakk oss langt for å få kjøpt huset, og bør spare oss opp midlene til å fikse det.

Siden vi kom hjem fra ferie har vi oppdaget ytterligere problemer. Hagen vokser vilt når vi er fem uker borte. Det er greit nok, det tar tid og krefter å få i orden igjen. Denne sesongen vil det neppe være nok av noen av delene, men det er ikke kritisk, vi har god tid til å få dette i stand. Jeg lærer også litt om hvilke grep jeg må ta til hvilken tid av året. Det er bare gøy å streve litt med hagen.

Det er verre med huset. I to uker nå har terrassen vært det store prosjektet. Det er ikke all verdens til prosjekt, det er bare å beise den, eller male den, som vi nå er endt opp med å gjøre. Men det har kostet veldig mye tid, frustrasjon og krefter. Nå som vi endelig kom i gang, hadde vi ikke nok maling. Så vi må ut i butikken i morgen og kjøpe mer. Og på tirsdag kommer regnet.

Også dette er til  å leve med. Det er konkrete problemer vi nå har funnet ut hvordan vi skal løse. Og det koster ikke store summer å få gjort det.

Det er inne det virkelig er vanskelig. Vi er egentlig nødt til å utsette noen av prosjektene. Vi vil gjerne ha pengene før vi bruker dem. Men det hoper seg opp med problemer som ikke godt lar seg utsette. Det er øyeblikkelige problemer som at lamper faller ned fra taket. Og den eneste egentlige holdbare løsningen på dette, er å skifte ut både taket og lampen.

De rommene som ikke har lamper som ramler ned, har større problem. På badet er det fuktskade som ikke lar seg ignorere. Der har lampen riktignok ikke ramlet ned, men den virker ikke. I stuen er det punktert et vindu, som også er sprukket. Og fra dette vinduet er det i vinter dannet kondens, som har gitt litt fuktskade i parketten under. Hele vinduet må skiftes ut, eller vindussystemet, det er 70-talls 3 vinduer og skyvedør til terrassen. Vi må også skifte belysningen i stuen.

Jeg er glad i huset og jeg er glad i meg selv. Huset faller sammen, men jeg er frisk og sunn som jeg aldri har vært. Olia blir rasende mange ganger, særlig for terrassen, men også for alle lampene som ramler ned, og for det elektriske anlegget som hun ikke stoler på. Jeg er så mye bedre til å skrive om slike problemer, enn å løse dem. Det er på tide jeg retter opp dette misforholdet. Olia gir meg klar beskjed om akkurat det.

Og jeg har virkelig lyst til å få det alt sammen ordnet. Men i dette er viljen langt fra nok. Man trenger evner og man trenger penger. Foreløpig har jeg litt for lite av begge.