Tøffe Irina (3) på skøyter og sparkesykkel

Ofte om fredagene pleier vi å reise ut til Jærhagen for å stå på skøyter, Irina og jeg. Vi begynte litt i fjor, da skøytene var altfor store og Irina egentlig ikke hadde sjanse i det hele tatt, og har tatt det opp litt igjen nå i år noen ganger. Fremgangen er bemerkelsesverdig. I går forsøkte hun seg for første gang alene, noen meter. Og for første gang gikk hun mens jeg holdt henne i hetten, sånn at hun fikk prøve selv, men jeg kunne holde henne om hun falt. Neste gang regner jeg med jeg slipper hetten også.

Irina var sein med å lære å krype. Hun lærte det egentlig aldri, men gikk rett fra å ligge og sitte, til å gå. Men en gang vi badet i elven i Kiev, var det en ball der, og plutselig fikk hun behovet for å bevege seg. Da gjorde hun krypebevegelsen, helt der oppe vannet slår inn mot land, og hun gjorde det med en iver som ikke lignet noe. Hun kunne det ikke, men var nødt til å lære det, øyeblikkelig. Sånn var det også første gang for denne sesongen det også var andre folk på isen. Da ville hun til dem. Og satte i gang med å bevege de små bena sine, sånn at de skulle ta henne i retning de andre.

I går var det mange mennesker på isen. Og Irina var en iver ingen andre kommer opp i mot. Tre år og knappe tre måneder er gammel er hun 2-3 år yngre enn de andre minste på isen, men det er for Irina ingen hindring, hun skal bort til dem. Der samtlige andre som ikke har lært det ennå, er skeptiske og engstelige, og usikre på dette her, er Irina sånn at hun bare må finne dette ut. Øyeblikkelig. Med store øyne ser hun på dem som går skikkelig, men hun klarer ikke å knekke koden med at på skøyter skal man skli, ikke gå. Teknikken til Irina går foreløpig ut på å løpe rynraskt, og så stå og skli. Glidebevegelsene til høyre og venstre har hun ikke.

Det er klart hun vekker oppmerksomhet, liten og uredd som hun er. De andre mødrene og fedrene kan bruke henne som eksempel for andre barn, som er redde for å slippe seg løs.

Inne på senteret var det også en episode, med det jeg tror var en tysk gutt. De så ganske norske ut, han og moren, ganske jærske, men de snakket et språk jeg ikke kunne høre skikkelig, og neppe var norsk. Jeg tror det var tysk. I så fall forklarer det at gutten var ganske sjenert, enda han var helt sunn og trygt utviklet. Han ville helt tydelig være med Irina, samhandle, som det vel nå heter, men det var også tydelig et eller annet var i veien. For hver gang han holdt på med en ting, og Irina kom bort, gikk han øyeblikkelig bort for å leke med noe annet. Men blikkene han gjorde, og lydene han laget, viste at han egentlig likte det, og syntes det var interessant. Irina har jo også noe av det samme handikapet, hun behersker heller ikke norsk så godt som utviklingen hennes skulle tilsi, hun er også tospråklig. Så hun må kommunisere litt uten språk, noe hun gjør som en liten ekspert. Gang på gang tar hun initiativet, går bort til gutten, forsøker å finne ut hva han vil,og å leke med ham og ikke skremme ham, men det blir ingen ordentlig lek før vi blir leie, og reiser hjem.

Denne tøffheten til Irina er noe av det jeg liker best med henne. Selv om jeg liker alt. Den viser seg også når hun er på den lille sparkesykkelen, den hun har arvet etter lille Tasia i Kiev. Etter å ha stått litt på ski ned bakken utenfor, har hun fått med seg at man kan stå på ting som sklir eller ruller ned bakker, og når gjør hun det med den lille sparkesykkelen. Eller samakat, som det heter på russisk, og er det ordet hun bruker oftest. Det ser ut som hun står altfor fort, og mama Olia var vettskremt første gang hun så henne på vei nedover, men lille Irina har kontrollen, og klarer svingen hun må gjøre. Så sparker hun seg langt bortover veien. Området er ganske ideelt for starttreningen, her er ikke biler, bakken er passe liten, og det kan ikke gå galt verre enn at hun skrubber seg opp. Sånt som gror igjen.

På vei til butikken er det litt skumlere å være far. De fleste veier rundt oss er lite trafikkerte, og bare for dem som bor her eller skal på besøk, ingen gjennomfart. Men på toppen er Hoveveien, og til den kjører bilene til Sandnes. Så da må hun holde seg på fortauet. Det gjør hun, men det er likevel skummelt å se henne sparke seg av gårde, langt foran meg, som bare må gå på bena mine. Hun er så tøff, lille Irina, at hun sparker seg rett inn til Kiwi-butikken, og henter seg en handlevogn, flere titalls meter før jeg rekker å komme etter.

Og hjem igjen er det ned Lundehaugen. Det er ingen skummel bakke for dem som har kontroll, men det vil kunne gå fort for små barn. Og om man ikke klarer å bremse, så stopper ikke denne bakken før langt, langt lenger nede. Her er det jeg, ikke Irina, som er engstelig. Hun blir helt rasende da jeg forsøker å holde henne i hetten, jeg må bare la henne gå. Hun må få ta sjansen. Og så fyker hun av gårde. Jeg kan ikke helt avgjøre om hun sparker for å bremse, eller å gi fart, men det går så det suser, i karakteristisk iver.

Så går det fra asfalt over i gresset på siden, og da faller hun selvfølgelig. Selv i voksen alder har jeg den erfaring, på en sparkesykkel vi hadde, overgangen fra asfalt til sand nær Bogafjell. Jeg stupte over ende fremover, det ble bråstopp. Det sitter i, jeg husker det. Irina vil også forhåpentligvis huske det og lære det. Det er ingen bekymring for henne at hun har falt, – she’s tough, she just shakes it off, sa vår australske nabo ved en anledning. Det gjelder nå også. På ny faller hun, forkjært, i det hun skal reise seg opp. Foten sklir på rimfrosten, og hun forskrever seg. Heller ikke det er noen hindring. Det er opp igjen – og videre.

Det er russisk julaften, 6. Januar, så vi har kjøpt litt ekstra godt til henne. Et Kinderegg og en Smarties. Hun får ha det i lommene sine, hun gråt da jeg ville ha det i handleposen. Hun har det med å få viljen sin når hun gråter, men hun gråter som en som føler hun har rett og blir urettferdig behandlet, hun gråter fordi noe er galt, ikke fordi det er en strategi for å få noe hun ellers ikke ville fått. De er jo også hennes, så hun kan godt ha dem. Mitt poeng var at hun ikke skulle spise dem straks, men hjemme, som lørdagsgodt. I full fart sparker hun seg hjem på sparkesykkelen, og kryper opp i sengen til mor, med et par smarties. Tøffingen.

Gourmetmat og lysbilder

Det var en kveld som var den laget bare for meg. Vi samlet oss hos mor, alle vi fire barna og henne, og vi spiste en bedre fireretters middag før vi så på lysbilder fra livene våre. Det er akkurat som jeg liker det, god mat og mye av den, og så mengder på mengder av lysbilder.

Jeg tror ikke de andre er så opptatt av maten og lysbildene som jeg er det. Jeg vet mor liker å lage mat, og det er alltid kjekkere å lage den for et meningsfylt selskap. Når det skal være gorumetmat og spesiell anledning, kan man også snope seg til litt dyrere mat enn man spiser til vanlig. Første rett var en liten aperitiff, jeg er ikke kar til å si hva den bestod i, sviske og skinke, kanskje, fingermat med tannstikk i, veldig godt. Andre rett var asparges surret sammen av bacon, tror jeg det var. Hovedretten var en kyllingrett i spennende saus, og ris og salat. Desserten var sjokoladepannacotta. og alt var ledsaget av italiensk rødvin.

Det er ikke så ofte vi får møtes alle sammen, og bare oss. Vi er nå alle blitt gift, Trude og Tone har barn, og Tonje bor i Slovakia. Jeg kan på direkten ikke huske sist gang vi var samlet slik, bare oss, kanskje er det så lenge siden som den gang far døde? Ellers er det nå blitt Tonje som ikke kan, siden hun bor så langt unna, men nå var hun på besøk i anledning hun får opplæring i en sommerjobb hun skal ha, og dermed kunne også hun være med.

Etter maten var det lysbilder. Jeg er en varm tilhenger av lysbilder. Jeg tror vår tids unge generasjon går glipp av noe som ikke får oppleve ekte lysbilder. De får selvsagt noe til gjengjeld, digitale bilder og distribusjon på internett. Det er gratis å ta hundrevis av bilder av hver minste anledning, og med dagens kvalitet selv på mobilkamera blir kvaliteten ypperlig selv om fotografen ikke har anstrengt seg det minste for å tenke ut hvordan bildet skal være. Det blir masseproduksjon, konsum, bilder er ikke lenger noen stor begivenhet.

Den gang det var lysbilder kostet en film på 24 eller 32 bilder en del penger, og det kostet enda mer å fremkalle den. Man hadde ikke anledning til å klikke i vei, og slette de dårlige bildene hvis man gadd. Man måtte mene noe med bildene. Det kan man selvfølgelig gjøre også i dag, jeg er selv veldig glad i å fotografere, og har mange, mange bilder som viktige minner fra alt jeg har opplevd de siste årene. Bildene betyr noe for meg. Men lysbildene får ekstra betydning, i det at det er så få av dem. Hvert eneste ett er en skatt.

Og så har man anstrengelsen man må gjøre for å se på dem. Det er ikke bare å skru på en hvilken som helst datamaskin, og la dem flimre over skjermen.  Man må hente frem lysbildeapparatet, altså fremviseren, og man må hente bildene og en skjerm å vise dem på. Man må skru av lyset, sette seg ned og se på dem. Man kan ikke la dem rulle forbi mens man egentlig holder på med andre ting. Man trykker på knappen når det ene bildet skal skiftes ut med det neste, man får den karakteristiske lyden, man kan justere litt på skarpheten, men man kan ikke trylle et dårlig bilde godt som man kan i dag. Men man får bildet stort opp på skjermen, og kan diskutere det og snakke om det før man skifter over til det neste. Jeg er ikke i nærheten av å komme i samme stemning av å se på bilder på en dataskjerm. Det er en helt annen opplevelse.

De eldste bildene vi har er fra 1971-72, da mor og far ennå ikke hadde giftet seg, de er så unge at de ser ut som en spøk, og de viser helt andre kvaliteter ved seg enn det vi barna har lært å kjenne dem med. De nyeste bildene er fra slutten av 1980-tallet, da Tonje nettopp er født og jeg trer frem som en smukkas med fluffy hår og hockysveis. Mellom der finnes det hundrevis av bilder fra mor og fars og vår families liv. Vi ser når mor og far bor i studentleilighet i Oslo, vi ser når jeg blir født, vi ser vi flytter til Selje og bor der, vi ser Trude blir født, Tone blir født, vi vokser alle til, vi forandrer oss alle. Særlig mor kjører løpet fra 70-talls-look til fullblods 80-talls, mens far legger av seg forfengeligheten, kinnskjegget og barten. Vi ser mange turer og ferier, de viktige turene jeg hadde med far og bestefar, hvordan det så ut på Ganddal, hvordan alt har forandret seg.

Og vi ser hvordan ikke så mye har forandret seg i grunnen. Mor og far lager det koselig sånn som Olia og jeg lager det koselig, hun lager mat og han spiser, det pyntes og fotograferes, det er høytidsstemt i hverdagen. Trude og Tone ligner på barna sine, i utseende og væremåte, trekkene og stilen går igjen, slekten går sin gang. Barna sitter på kjøkkenbenken og baker med hele kroppen, Tone setter seg i badekaret med klærne på, Trude gjør seg til i forkledning, jeg står ansvarsfullt med orienteringskartet i hånden, 8 år gammel.

Fra klokken litt over elleve begynte det å tynnes ut i rekkene. Tonje måtte legge seg, fordi hun skal på jobb. Så måtte også mor, Tone og Trude gå. Jeg gav meg aldri. Jeg så gjennom alle bildene. Siste halvdel helt alene. De var vel ferdige sånn litt før klokken to på natten. De andre gikk glipp av mange skatter. Og jeg skulle gjerne hatt mor der til å forklare meg hvem de var, alle disse menneskene som smilte og var glade på bildene fra før jeg var født.

Mor har nå satt i gang tiltak for å få bildene digitalisert. Det er selvfølgelig veldig bra, så vil de bli bevart for alltid. Men dette er lysbilder. For virkelig å komme til sin rett må apparatet av, lyset må skrus av og man må ha god kaffe eller god vin. Så må man sitte og se og se og se, i timevis, hvert bilde en evighet, for med disse bildene er det som om selve tiden viskes ut, den gang gjelder som nå, livene våre og slekten knyttes sammen.