Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Trost, Skadet trost, Skadet fugl, Fugl mot vindu

Fugl på vindu.

 

 

Kulde i november

Disse tre dagene her er det kanskje best å holde seg unna sosiale medier. De får velge seg ferdig. I Ukraina, Odessa, har Mikhail Saakashvili endelig trukket seg som guvernør, uten at det når opp i nyhetene. Det var større brask og bram, da han begynte. På BBC har de til og med fått med seg at vår Magnus Carlsen får hjelp av Microsoft så Sergej Karjakin og hans russere ikke skal «hacke seg inn» på sjakkhemlighetene hans.

Nåvel.

I dag var det kuldegrader hele dagen. Sykkelen min har lite luft i dekket, og typisk meg er det slik at i stedet for å pumpe den opp, sykler jeg noen dager og uker, og måneder, uten luft. Det går saktere. På vei hjem fra jobb stakk jeg innom Coop Prix, kjøpte brød til lunsj, og en mengde gode matvarer jeg fikk til 40 % rabatt, fordi det var i ferd med å gå ut på dato.

Slik fikk vi pepperbiff til middag i dag. Til å drikke var vin, åpnet i går. Min kone, Olia, var snill. Utenkelig hadde det vært, i studiedagene, å spise biff og drikke vin en mandag. Da var det alltid supper, posesupper, billigst mulig. Sånn gikk år etter år.

Nå er det en helt annen kvalitet over dagene mine. Lykken er tykk hos oss i Gaupeveien 5. Lille Irina lærer nye ord i en fabelaktig fart. I dag skilte hun mellom nos og nosik, og er i ferd med å få inn den russiske koseendelsen, –ik. Nosik. Hun bent frem belærte oss alt vi har i ansiktet.

Vi var ute i kulden, hun og jeg. Gikk ned til Stokkalandsvannet. Så den minst mulige runden opp og hjem igjen. Lille Irina var fornøyd, løp omkring som vanlig, i kjeledress, og uten vanter. De tok hun av. Som jeg, har hun funnet ut det er lettere å få tak i ting om man ikke har votter eller handsker, og at det blir litt kaldere, er det vel verdt.

Middagen ble spist nede i kjelleren, foran peis. Vi har hatt våre runder lek, Irina og jeg. De to bamsene og kaninen vi har lekt med en stund, har nå fått selskap av en hund, en mye større kanin – som er Snurre Sprett – og en mye, mye større bamse. Det skjer mye mer i leken også. Ferdig er den tid, da det bare var å spise grøt, gå på do, sove og drikke.

Olia er også kjærlig og glad. Hun leser Lineær Algebra, og lurer på mange ting. Også ting som ikke har noe med lineær algebra å gjøre.

Glemt bryllupsdag

Sittende på Patrick pub med en øl, på TV Italia – Spania fra i går, med bare straffekonkurransen som gjør meg så vondt, så vondt, og skrivende på mobilen en bloggpost jeg tilbakeviser til i går, er jeg fullt klar over at Olia og jeg har bommet en dag på bryllupsdagen vår.

Det er midt på dagen, her jeg sitter og skriver. Jeg spurte Olia i går: når er bryllupsdagen vår? – I juni, svarte hun. – Enten 26. eller 27. – Det er i morgen, sa jeg.

Det er det altså ikke. I dag er det 28. Juni, viser det seg. Og jeg som tenkte slik på å feire. Det kunne bli en ny russisk «prazdnik», det er jo egentlig hyggeligere enn å gå på restaurant, hvor alt alltid blir begrenset.

I går, som altså er dagen innlegget er postet, og som også er vår bryllupsdag (tror jeg), gjorde vi absolutt ingenting. Varmen slår meg ut her nede. De 30 gradene er veldig trykkende. Og jeg har gangsperr i armene etter et par dager i det flotte treningsanlegget i Hydropark. Jeg orket ikke gå dit igjen. Jeg nøyde meg med en businesslunsj på ANI. Ellers var det å lese bøker og artikler på telefon og nettbrett. Vi har ikke engang funnet riktig russisk-norsk ordbok. Jeg kan ikke lese de russiske klassikerne jeg så gjerne vil.

Olia, derimot, styrer med sitt. Hun liker å legge jern inn i ilden, er alltid travel, tornado i hodet. Nå er prosjektet å få tak i noen matematikkprogram hun kan få bruk for på universitetet, og som hun får billigere her. Det er imidlertid ikke uproblematisk. Det er forskjellige typer computere, det ene programmet førte med seg et virus, hun vurderer å kjøpe ny PC, kort sagt: travelt. Hun forsøkte også å reparere iphonen og kjøpe togbilletter, uten å lykkes med noe.

På bryllupsdagen vår.

Hjem til hverdagen

Det var kjekt med en uke høstferie, med fjelltur og komikk, med reale fester, tur på byen og også noe rolig vin og cognac over en bedre middag med venner. Bergen spanderte også fint vær, hele dagene var jeg oppe i byfjellene, løp og gikk.

Nå er jeg hjemme igjen. Og det er litt av hvert å ta fatt på. En oppgave som ikke må undervurderes er å få spist opp alle pølsene jeg tok med hjem fra julebordet til Stand up Bergen. Ennå har jeg ikke spist så mye at det merkes, annet enn med det at jeg ikke har så lyst på pølser.

Olia har hatt nattevakt i helgen, så hun sover nå. Hun er i godt humør for tiden, og trikser og tenker på all utdanningen hun vil ta, og hva hun skal gjøre i mens, og at hun nå har kjøpt nok klær, men det er likevel alltid mulig å kjøpe mer. Hun har sine egne prosjekt i huset, ommøblering, og møbelfjerning. Hennes langsiktige plan har jeg ikke helt skjønt, det meste ser ut til å være midlertidig hos oss.

Midlertidig er også alle tingene som har gått sundt på forskjellige måter, som ikke virker, må pusses opp, repareres. Jeg har satt alle krefter inn på å få få skiftet ut skyvedørsvinduet til terrassen, men akkurat i disse tingene er mine krefter lite verdt. Vi har brukt månedsvis, og har ennå ikke kommet dit at vi har fått en sikker bestilling. Vi har en leverandør og vi har en snekker. Men vi har mål gjort av meg, og de er av natur ikke å stole på når det gjelder praktiske ting. Jeg er dessverre så intelligent at jeg har selvinnsikt i disse tingene her.

Hverdagsjobben er heller ikke så fargerik som komikerjobben. Det er mye å gjøre, og lite er av den typen det egentlig går an å bli ferdig med. Det er bare en stor sky av tid jeg må bruke, og den skyen virker akkurat nå ganske tung og mørk. Men hverdagsjobben gir stabile inntekter, så det er ikke annet å gjøre enn å være glad i den.

Akkurat nå har jeg fått en liten hvilepause. En ny mail til vindusfolkene er sendt, vinduet er på ny målt. Jeg har beskrevet i minste detalj hva jeg har gjort, hvordan jeg har tenkt, og hvilke problemer som eventuelt ligger der, kjente og ukjente. Jeg åpner også for mange ulike forslag for videre fremgangsmåte. Jeg oversvømmer dem med tekst. Det er det jeg kan. Det er ikke den ting jeg ikke kan få til som jeg ikke kan skrive om på en skikkelig måte, om det skal være morsomt, informativt eller rørende trist. Men jeg vet også at gode snekkere blir hodegalne av tekst. Vi er en dårlig match.

På båten hjem i går leste jeg boken A Matematician’s Apology, av G. H. Hardy (lenken mangler det utmerkede forordet til C. P. Snow) . Den beskrev en verden jeg kan kjenne meg igjen i. Slike bøker gjør meg inspirert og i godt humør. I min egen hverdag blir jeg lett litt fremmed, i hvert fall når det går i å få vindu og lamper og møbler på plass, sånn det gjelder om nå.

Tilbake i ny hverdag

Sjelden har en overskrift vært mer på sin plass. I dag våknet Olia og jeg grytidlig opp, klemte mor farvel, og ble kjørt av Tonje til flyplassen på Sola for å fly tilbake til Bergen. Nå begynner hverdagen.

Olia og jeg har bare vært sammen i ferier. De fire dagene vi hadde sammen her i Bergen mens jeg leste til eksamen, kan knapt kalles hverdag. Hun hadde jo nettopp kommet, jeg disponerte min egen tid og leste til eksamen, det var noe helt spesielt, hverdag var det i alle fall ikke.

Nå begynner hverdagen. Olia har opplevd et kultursjokk med norsk julefeiring, og gått gjennom en liten omveltningskrise, men fortsatt har all gambling vi har gjort med å gifte oss så fort, gått til vår fordel. Hun er svært forelsket, og kommer ikke til å forlate meg. Og jeg kommer natuligvis aldri til å forlate henne.

Siste dag hadde mor satt inn støtet med en overlegen kalkunmiddag. Olia har jo ennå noen skritt å gå før hun har helt vendt seg til norsk mat, og kanskje vil hun aldri vende seg til den, som vi har vendt oss til den, foreløpig er hun i alle fall overlegent mest positiv til Waldorfsalaten. Jeg er også overlegent positiv til Waldorfsalat, men jeg setter også pris på feite kjøttstykker svær kalkun, og rikelige mengder brun saus, alt som hører en kalkunmiddag til. Det var veldig godt.

Olia gikk etterpå og la seg for å være uthvilt til reisen tidlig neste morgen. Men hun stod snart opp igjen for å hjelpe mor på kjøkkenet. I all hemmelighet her i offentligheten kan jeg skrive at denne hjelpen sikkert av og til kan være litt til bry også, da Olia er en bestemt kvinne som slett ikke uten videre vil gå med på den norske måten å vaske tingene og rydde på. Mor har vært veldig tålmodig og fin i å ta i mot denne hjelpen, og Olia har selvfølgelig vært fantastisk i å tilby den.

Etterpå gikk vi ned og så intet mindre enn gammel selvinnspilt film fra år 2000, stort sett med Tonje 12 år far og mor på ferie og tur. Olia var til å begynne med trøtt og ville legge seg med en gang, men satt jammen oppe halvannen time og så, og kom med den makeløse konklusjonen at det tross alt er godt å leve i et land der det ikke er mer stress enn at det går an å bruke en kveld på en slik film. Neppe noen av dem som leser bloggen vil skjønne dybden i og rekkevidden av denne konklusjonen.

Flyturen var som flyturer er om morgenen, altfor tidlig på morgenen, og som vanlig klarte vi (eller jeg) ikke å gjennomføre en reise uten å knuse noen ting. Det er fryktelig ergerlig, denne gangen var det noen fine bursdagstallerkner jeg fikk av familien Nygaard til bursdagen som gikk med. Jeg har ikke så mange tallerkner at jeg har råd til å knuse noen, og særlig ikke noen av de nye. Heldigvis overlevde koppene. Uhellet skjedde denne gangen ikke på flyet, men på flybussen, der akkurat sekken med koppene i ramlet fra den øverste bagasjehyllen, og bang på gulvet. Trude og Lars må aldri tro det var fordi vi ikke likte gaven vi knuste den. (Forresten viste det seg akkurat nå at det ikke var tallerknene, men noen skåler vi knuste, tallerknene lå i kofferten)

Klokken cirka ni kom vi inn i min knøttlille leilighet i Strandgaten 204.Vi gikk rett til sengs for å sove ut natten vi nesten ikke fikk sovet noen ting. Godt ut på formiddagen stod vi på ny opp, først jeg, for å kjøpe frokost, og så viste det seg at hun stod opp og begynte å tilberede den mens jeg var ute og kjøpte den. Jeg gikk på jobb, og Olia gikk i gang med sitt hyperaktive liv, og hadde en rekke med virkelig gode nyheter da jeg kom hjem noen timer senere. Ganske utrolig, da hun i denne perioden ikke hadde tilgang på internett. Hun er utrolig på en måte som ikke er til å tro, så det blir dobbelt.

Hverdagen har fått en flying start her hos oss. Vi kommer til å klare det veldig bra i år 2010. Det er min spådom. Og jeg er så sikker på den, at jeg kan skrive den her like ut til syne for alle. Hverdag is the new fest for å si det litt på engelsk.