En helt grei – travel og forkjølet – uke

Endelig helg. Det kan jeg godt si, og mene det. Forrige helg var utmerket. Jeg var med min gode venn, Martin, i fjellene i Bergsdalen, et stykke utenfor Bergen. Det var flotte greier, alltid slik at jeg lurer på hvorfor jeg ikke er i fjellene oftere, men hele helgen går, og man får vel mer tatt seg ut, enn hentet seg inn. I hvert fall når man reiser direkte fra jobb, og kommer tilbake mandag morgen, for å gå rett på jobb. Denne mandagen var det også valg, og da blir det til at man følger litt med, vet dere. Det blir ikke så mye tid til andre ting. Og det blir lett litt sent, for å få med seg alt.

Så er det opp tidlig tirsdag, opp på jobb. For meg er det å sykle hjem, for så å sykle ut igjen om kvelden, for bedriftskamp. Dermed går hele den dagen også.

Onsdag er også tidlig opp på jobb. Og jobb hele dagen. Og på kvelden er det stand up, på Checkpoint Charlie, med Comedy Box Club. Denne må jo også forberedes, noe jeg kunne gjøre, på sykkel frem og tilbake på jobb, og andre steder. Det ble ikke så mye tid til å skrive ned alt jeg tenkte ut. Det ble til at jeg måtte stole litt på hukommelsen, denne gangen, og den svikter heldigvis sjelden. Det ble en utmerket opptreden på Checkpoint Charlie.

I går var jeg syk. Forkjølet. Det var ikke lenger tvil. Onsdag var det litt tvil, tirsdag var det ganske sterk tvil, da ble jeg bare i overkant sliten da jeg syklet rundt omkring til den bedriftskampen. I går var jeg forkjølet. Så forkjølet at jeg måtte melde avbud til bedriftskampen, som skulle vært den dagen.

I dag var jeg også syk. Så syk at jeg måtte vurdere om jeg skulle på jobb. Alt gikk langsomt i dag morges. Tørkepapir og lommetørklær blir gjennomvåte av snørr, det er uttømmelige lager i nesekanalene. Og jeg har ikke bil, så det finnes ikke alternativ. Skal jeg på jobb, må jeg sykle. Og selvsagt skulle jeg på jobb.

Det ble ingen travel dag på jobb, men den ble lang. Sykkelturen hjem ble også lenger enn den pleier. Men hjemme ventet oppturen. Min kone, Olia, bestemte seg for å forundre meg med en kjøttrett med plommesaus. Ved siden av hadde hun laget kraftig potetstappe, med kulturmelk. Kjøttet var svinekjøtt som hang fast på knoker. Stekt. Plommesausen lå sammen med kjøttet i pannen, der det også var løk. Det fylte godt opp i mage, og i kroppen.

Det er helg nå. Fullstendig helg. Neste forpliktelse er mandag litt utpå formiddagen. Frem til da er planen å gjøre ingenting. Det mest aktive som kan være aktuelt er å la forkjølelsen slippe taket.

What good am I?

Jeg spiller gitar. Det var en helt uventet hobby for meg å få, den gang jeg begynte og var 19 år. Jeg lærte tre grep, og laget straks en sang, boblende av kreativitet, som jeg var og er.

Men jeg har aldri vært særlig musikalsk. Jeg er glad i musikk, kan mye om musikk, og er veldig inne i den musikken jeg liker og hører på. Men jeg er ikke noe særlig i å reprodusere den. Sangstemmen har aldri vært noe særlig, gehøret har sine mangler, og særlig før jeg plutselig lærte litt i løpet av et kort sangkurs i regi av studentteateret i Bergen, så sang jeg nokså konsekvent toner som ikke hørte hjemme der jeg sang dem. Og at jeg skulle begynne å spille gitar, det var vilt.

Likevel, jeg begynte, jeg lærte, og særlig i studenttiden på 90-tallet spilte jeg så mye at mine medbeboere på studentthybelen i Hans tanks gate lurte på når jeg egentlig studerte. De gjettet nok at jeg ikke studerte noe særlig denne tiden, jeg spilte gitar og hadde det gøy, levde mitt eget liv, trygt atskilt fra konvensjoner og forventninger.

What good am I if I’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?

Siden har jeg jo brukt veldig mye tid på å lese og å studere, og stadig mindre tid på å spille gitar. Jeg har aldri egentlig øvd, alltid bare spilt på gøy, og stort sett de samme sangene av de samme sangene av de samme artistene. R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, i den rekkefølgen, om enn rekkefølgen de aller siste årene har vært litt motsatt.

Etter at jeg giftet meg har det rett og slett vært litt vanskelig å spille gitar. Hun kan ikke fordra disse tre artistene. Og hun har altfor godt gehør, hun hører med en gang når jeg synger feil. Og synger feil gjør jeg som regel med en gang.

What good am I if I know and don’t do
If I see and don’t say, if I look right through you
If I turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?

Videre, mange av sangene jeg har sunget mest, handler nettopp om å lengte etter en kvinne, sangene fra Blood on the tracks, av Bob Dylan, kjærlighetssangene hans, de morsomme og enkle til Neil Young, de få i sjangeren til R.E.M. For det første, så lengter jeg ikke lenger etter en dame, nå som jeg har en. For det andre – og viktigste – så kan ikke min kone fordra sutrete menn, lidende kjærlighetssanger er det verste hun vet.

I august reiste jeg hjem fra ferie før min kone. Hun kom hjem et par uker etter meg. I denne tiden hentet jeg av og til frem gitaren, spilte sanger av Bob Dylan, fra platen Oh’mercy, den som kom i 1989, var produsert av Daniel Lanois, og ble en slags comeback-plate for Dylan. Etter en serie middelmådige utgivelser var dette plutselig noe av det beste som kom det året, det tiåret, og i Dylans karriere. Det er mange kjærlighetssanger her, og sanger som er i nærheten av å være kjærlighetssanger. Vakre og vonde Most of the time, med oppskriften på hvordan det skal gjøres, si det motsatte av hva man mener, og kanskje enda vakrere og vondere Shooting star, med den smertefulle sluttlinjen om stjerneskuddet man ser forsvinne, og stjerneskuddet er henne.

What good am I while you softly weep
And I hear in my head what you say in your sleep
And I freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?

På denne platen er det også en sang som heter What good am I. Det er en sang som jeg ikke har lagt så godt merke til før. Den har forsvunnet litt, mellom de andre. Og jeg har ikke hatt skikkelig gitargrep til den (selv om jeg har spilt i 20 år, så klarer jeg ennå ikke finne grepene selv, det er alltid på internett), og heller ikke har jeg spilt den med Capo, slik den skal spilles. Med det ble den virkelig vakker, og passet godt mens jeg var hjemme alene, og min kone var i Kiev.

Her om dagen ville jeg spille den igjen. Mens min kone var hjemme. Hun lå i sengen og hvilte, så om jeg lukket alle dørene, tenkte jeg at jeg kanskje ville få spille i fred. Det kom til første linje, så hørte jeg skriket fra rommet. EEEEIIIIIVVVVVIIINND.

What good am I then to others and me
If I’ve had every chance and yet still fail to see
If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?

Hun holdt ikke ut. Jeg måtte synge mer mandig, mer selvsikkert, mer bass, hun holdt ikke ut den lyse stemmen, stemmen jeg nå en gang har, jeg er en tenor, men det liker hun ikke. Mørkt og dypt og med kraft, skal jeg synge. Og hun skjelte meg ut i karakteristisk stil, sikkert lettkledd etter å  ha hvilt, det husker jeg ikke, men det er slik det pleier være. Hun kommer inn i stuen, og gir meg en lekse.

Denne gangen satt jeg og smilte. Hun spurte hva det var, hvorfor jeg smilte, om jeg ikke skjønte budskapet, det er jo ikke noe særlig å skjelle ut noen som smiler av det. Og jeg forklarte henne hva det var, hva sangen handler om, What good, am I, en sang som blir helt morsom om man synger den med kraft og bass. Det handler om en mann som i en vond stund går inn i selvransakelsen, som absolutt ikke har noen tro på seg selv, som ikke i det hele tatt har noe behov for å utbasunere hva han har på hjertet. Jeg leste henne teksten, og hun skjønte det. Hun smilte hun også.

What good am I if I say foolish things
And I laugh in the face of what sorrow brings
And I just turn my back while you silently die
What good am I?

Sommeren i Kiev, 2013

(Jeg forsøkte denne gangen å dele noen av bildene med lenker til opplastede bilder på GooglePics, men det ser ikke ut til å fungere)

https://plus.google.com/photos?pid=5900362432099741522&oid=111326240268699784451

Det er kveld. Siste kvelden i Kiev, denne sommeren. Jeg sitter på balkongen. Det er allerede mørkt. Lille Tais er inne på rommet og ser tegnefilm på YouTube. Olia er et annet sted i leiligheten, med moren og søsteren (de ser TV, hun kom inn og sjekket med meg nå). Jeg er nydusjet og mett. Det er siste kvelden. Siste kvelden i en fantastisk ferie.

https://plus.google.com/photos?pid=5906116603174230050&oid=111326240268699784451

Alle somrene med Olia har vært gode. Første gangen var vi på Krim, alt var så nytt med oss. Det var spennende bare det. Året etter var vi også på Krim. Men da fikk jeg feber, og lå flat noen dager. Det var også sykdom i familien som gjorde ferien alvorlig. Så var det året vi kjøpte huset på Ganddal, og ikke hadde råd å reise på ferie. Kjekt nok for meg med en sommer i barndomshjemmet, men det kan jo ikke måle seg. I fjor var vi på Krim igjen, også en fantastisk ferie. For første gang hadde de WiFi der nede. Vi kunne sitte på kafé og drikke øl og være på nettet.

https://plus.google.com/photos?pid=5907103042136086050&oid=111326240268699784451

Årets ferie har vært noe helt eget. Det har vært en rytme som har passet meg utmerket. Jeg våkner tidlig, i god tid før Olia, og går ut på balkongen og leser et stykke Tsjekhov før solen blir for sterk, og Olia våkner. Så går jeg igjen igjen til Olia, og våkner sammen med henne.

På et eller annet tidspunkt her, kommer frokosten fra moren. Alltid overdådig. Alltid varm. Alltid med en god, kald øl. Den blir fortært på balkongen, som regel sammen med Olia.

Så har vi vanligvis litt dødtid. Noen ganger venter jeg til tolv med å gå ut, så jeg får med meg en businesslunsj, noen ganger går jeg tidligere. Noen ganger vil Olia være med, noen ganger går jeg alene. Om det er nødvendig å vente, leser jeg litt, eller skriver litt, eller lar tiden gå av seg selv.

Dagens mest faste punkt er Hydropark. Dit går jeg nesten hver dag, utenom når jeg har gangsperr i armene, eller Olia og jeg går ut sammen, og det blir for sent. Det er selvsagt kjekkest når Olia er med. Da har vi romantiske turer, også Olia har ingenting i mot å gå langt til fots, selv om hun også har et nostalgisk forhold til Kievs transportsystem, og benytter seg av det, der det er praktisk.

https://plus.google.com/photos?pid=5902388294168381410&oid=111326240268699784451

De gangene jeg går alene, eller når Olia og jeg skiller lag, setter jeg på et foredrag, og får litt intellektuell føde mens jeg går. Så er jeg timevis i treningsanlegget, Katsjalka, som jeg nå har funnet ut at det heter, og veksler det med litt bading. Om jeg har lyst på en øl, koster det 10 kr for en halvliter. Det er gode dager.

Hjem igjen kommer jeg om ettermiddagen, eller kvelden, alt etter når jeg har kommet meg ut, og hvilken løype jeg har valgt å ta. Noen ganger tar jeg store omveier, for å få sett mer av byen, være steder jeg ikke er så ofte, variere litt, og høre mer foredrag.

Uansett er det en rask dusj når jeg kommer hjem. Middagen er alltid klar, og består alltid av suppe, og så godt som alltid av en rett til. Mange ganger klarer jeg ikke spise begge, bare suppen krever sin mann, selv etter en nesten full dag med forskjellig mosjon, og jeg noen ganger ikke har spist siden frokost. Suppen er så kraftig og blir servert i en slik mengde at det kan være vanskelig å tro det er meningen man skal spise hele. Og så er det rett nummer to, mektig og rikelig den også. Det blir gjerne til at jeg spiser mer av den senere på kvelden.

Olia er også med og spiser. Men hun har betydelig mindre porsjoner, og blir mye raskere ferdig. Så er hun trøtt, og vil hvile. Det pleier å bli til at jeg må sitte alene med suppen. Men da finner jeg frem nettbrettet med digital avis, og får fulgt med på nyhetene i Norge.

Etterpå er det lang kveld. Jeg kan lese Dostojevskij, sjekke nettet, skrive litt, være med Olia, eller alt sammen i en fin blanding. Klokken elleve pleier vi være trøtte, Olia før meg, og så går lyset av. Det passer godt, så vil jeg våkne uthvilt til morgengry og en ny, fin dag.

Dette er hverdagen. Sånn har vi hatt det i fem uker. Det er rom for utflukter, variasjoner, Olia og jeg går og leker oss hele dagen. Noen dager er det russisk prazdnik. Det meste er dekket på bloggen.

Vi har også spart mange penger ved å tilbringe ferien på denne måten. Så fin ferie, og ikke dyrere enn å være hjemme i Norge. Vi føler vi kan Skeie ut, være råflotte, men når Olia og jeg er råflotte, er det ikke i nærheten av hva som regnes å være råflott i Norge. Men vi har ikke manglet noen ting, ikke i det hele tatt.

For meg har det vært veldig fint denne vekslingen mellom å få være med meg selv, og å være med Olia. Jeg liker de stundene der jeg sitter på balkongen i mine egne tanker, fordypet i mine egne prosjekt. Jeg liker å gå og lytte til foredragene jeg har fått lastet ned. Jeg liker treningen i Hydropark, der jeg også får god tid til å tenke og å legge planer. Og så liker jeg å komme hjem til all maten som er der. Det er en for meg veldig fin balanse mellom rikelig med mosjon og rikelig med mat og drikke.

Så er jo Olia der på toppen. Skjønn og uforklarlig, sprudlende og herlig, et eventyr som kler det livet jeg ønsker å leve. Dette har vært en av de aller beste sommerne jeg har hatt. Og så er det ingenting spesielt med den, ingenting som ikke lett kan gjentas. Jeg har bare vært med min kjære kone og besøkt familien hennes.