Gladfull

Denne posten er mildt omskrevet for bare å handle om møtet med den norskkyndige ukrainere på strandkafeen i Hydropark. Opprinnelig het posten «Nok en dag på høyre side av venstre bredd». Det stoffet er lagt i morgendagens post.

———–

Friskt morgenøl på en strandkafé i Hydropark. Treningen er unnagjort. Klokken nærmer seg nå ti. Antagelig våkner de hjemme. Men disse siste dagene unner jeg meg en tappeøl etter treningen, der er så godt med det ufiltrerte, og det jeg drikker hjemme bekrefter det at melk i ølglass gjør glasset ubrukelig etterpå. Ølet blir dovent med en gang. Sånt bryr ikke min kjære kone Olia seg om, og drikker melk og serverer is og yoghurt i alle glass hun få tak i. Vår kjærlighet består, vår kjærlighet består.

På bordet ved sden av meg sitter et par og drikker øl, de også. Han spør meg hva klokken er, om jeg kan se på mobiltelefonen min hva klokken er, og jeg sier den er kvart over ti, eller «ti femten», som jeg må formulere det. Jeg er litt forsiktig med å si klokkeslettene som de sier dem i dagligtalen, det er lett å trå feil med preposisjoner og tall på russisk, men må få det i rett kasus, og sjansen for feil er sterkt til stede. Så det er tryggere bare å si de to tallene på den digitale klokken. Mitt inntrykk er at de gjør det oftere selv også, det er ikke så naturlig her som hos oss å si «kvart over» og «fem på halv» og alt sånn. De snakker også om klokken på en annen måte, slik også vi gjorde det opprinnelig. I stedet for å snakke om klokkeslettene ett, to, tre, og så videre, så snakker de om første, andre og tredje timen, og så videre. Dermed blir ikke halv fire halv fire, men halv av den fjerde, pol tjetvortovo. Det var litt om russiske klokkeslett. Ti femten rekker lenge.

Det gikk litt tid. Jeg skrev på min bloggpost, de satt der og snakket. Jeg gikk og kjøpte meg en ny øl, etter litt tvil, morgenen gikk over i formiddag, og jeg ville jo hjem også, men fristelsen etter ufiltrert, friskt øl ble for sterk, og jeg hadde jo også lyst til å få skrevet noenlunde ferdig bloggposten min. I likhet med leserne synes jeg ikke noe om at det blir for mange liggende halvgjort. Som før lot jeg dem bruke det samme plastglasset. Nettopp på BBC har de hatt en sak om det enorme forbruket av plastkopper for kaffe. I England er det 5000 slike kopper i minuttet. Alt blir søppel. Gjenbruket, eller resirkuleringen, er helt ubetydelig. Her jeg gjør min ubetydelige innsats ved i det minste å bruke plastglasset og -koppene flere ganger. Det tenkte jeg – selvtilfreds – mens jeg gikk tilbake med ølet mitt.

Så spurte de på sidebordet om jeg hadde fyrstikker. Zazjegalka (tror jeg). Dette var et ord jeg ikke kunne på russisk, og jeg måtte avsløre jeg var utlending. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg sa jeg var norsk. Så satte han i gang med å snakke på en makeløs norsksvensk, helt uten kontroll på verbtidene, men mer enn godt nok til at det gikk an å skjønne hva han sa. Han hadde vært i Norge, Sverige og Danmark (jeg var i Sverige, Norge og Danmark), og han var veldig opptatt av at han kunne forstå norsk, eller svensk, men han kunne ikke snakke det.

Jeg fortale ham på norsk at det var bra, det gikk godt an å skjønne hva han sa, men han var ikke mottagelig for sånn informasjon. Det var ikke helst fordi han var så dårlig i språket, men fordi han var så god og full. Ansiktet lyste rødt som en tegneseriefigur. Jeg vet ikke kunne svensk. Han var så glad at han ikke kunne klare å sitte, men måtte reise seg litt også. Han kunne fortelle han kunne mange språk. Norsk, eller svensk, tysk, engelsk, russisk og ukrainsk. Islandsk, derimot, det var veldig vanskelig. Det sa han hele tiden, med et enormt smil.

Damen hans var også full, men hun var sløvere. Hun fikk med seg jeg var utlending, og begynte straks å snakke engelsk. Engelsken hennes var atskillig verre enn min russisk, begrenset ordforråd og dårlig samsvarsbøyning, men hun fikk sagt, igjen og igjen, at dette var en bra mann. Hun hadde imidlertid for seg at han plaget meg, og at han radlet tull på de merkelige språkene hun ikke skjønte, så hun ville liksom unnskylde ham. He’s a good man.

Jeg sa jeg også kunne litt tysk, og dermed snakket vi på tysk. Hans tysk var omtrent som norsken, veldig primitiv. Min er også elendig, særlig når jeg snakker, russiske ord detter ut hele tiden, for jeg er så vant med at det er fremmedspråket jeg kaver med. Damen ville snakke engelsk, jeg tilbød min russisk, men ingen av dem fikk med seg hva jeg sa, og snakket i vei, hver i sin samtale. Først da jeg snappet opp hun het Olga, og kunne si det heter kona mi også, hun er fra Kiev, alt på russisk, så reagerte de. Damen ville ennå ikke tro det, ja ne veriu, ja ne veriu, samme hvor raffinert jeg sa at dette må du bare tro på, for dette er rent faktum, jeg snakker russisk, som du hører, selvsagt med høflig form, De. Han – som het Dimar – fikk det med seg, og snakket litt russisk, det språket som ville gjort det mest mulig for oss å ha en meningsfull konversasjon.

Men helst ville han snakke på de språkene han så sjelden får praktisert. Det var norsk, og svensk, og dansk, som er likt, men islandsk som er veldig vanskelig. Og han var plutselig opptatt av å fortelle meg at på dansk teller de enogtjue, toogtjue, mens på norsk og svensk er det tjueen, tjueto, det var et artig poeng for ham, men noe jeg aldri har tenkt på, annet enn jeg vet det ble bråk i Norge da vi offisielt gikk fra den danske tellemåten til kun den norske en gang på 50-tallet. Hun forklarte også damen hvordan dette var, på dansk adinidvadset, dvaidvadset, mens norsk og svensk, dvadsetadin, dvadsetdva. Han er en god mann, sa damen igjen.

Så hadde damen et personlig utbrudd, at hun hadde disse marerittene, og fødselsmerker på armen, eller hva det var hun ville ha frem. Hun hadde noen røde prikker, så ikke alvorlig ut i det hele tatt. Hun fortalte også at det ikke var bra å røyke, men at hun røykte. Alt dette var på engelsk. Den gladfulle mannen sa at russisk og ukrainsk var som norsk og tysk. Dette har jeg hørt sagt på norsk, og jeg har lest det, men det er første gang jeg hører det direkte fra en som har russisk og ukrainsk som morsmål, og som også har lært seg de skandinaviske språkene og tysk. I hvert fall fått seg en ide om hva det går i. Ennå har jeg det inntrykk av at det er en utbredt oppfatning i Norge og Vesten at russisk og ukrainsk er like språk, om det er som norsk og svensk, dansk og svensk eller italiensk og spansk, at det ikke er noe problem for de å forstå hverandre, og at det bare er vond vilje fra de russiskspråklige i Ukraina som gjør at de ikke vil snakke ukrainsk.

Jeg hadde veldig bra lyst til å kjøpe meg en øl til, og bli her litt utover formiddagen med mine interessante, nye venner. Vi skålte veldig, og da de oppdaget at mitt glass var tomt, så helte han litt av sitt flaskeøl over til meg. Skål, sa vi, på norsk. Han var veldig nær definisjonen på gladfull. Skal man forklare hva det er, se på ham. «Jeg vet ikke snakke norsk, jag snakke svensk, islandsk veldig vanskelig». Men familieforpliktelsene ble for sterke for meg. Klokken nærmet seg elleve, de venter med varm, stor og god frokost til meg, og etter jeg har spist den, skal vi ut å gjøre sprell. Konemor Olia ville ikke gitt meg noen problemer for å ta noen øl med kjekke, nye venner en formiddag i Hydropark, uten mulighet for å kunne si i fra, men det er jo også veldig, veldig kjekt å være med dem, min kjære kone, og kjære barn.

Så jeg brøt opp, sa jeg måtte gå og spise frokost (det må være første gang i livet jeg bryter opp godt lag over øl for å spise frokost, når ølet ikke er resultat av et langt nachspiel). Vi sa farvel på en rekke språk, damen var veldig opptatt av at vi måtte ta i hendene, og knyttneve mot knyttneve, knytte bånd, eller hva som var poenget, hun var glad og full hun også, men sløvere, det gikk langsommere med henne. Han fyren, Dimar, han var russisk gladfull, som bare russere kan være det. Det var en veldig god morgen for ham.

Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Et synlig tegn på krisen

I går reiste vi alle sammen til Hydropark, stranden der. Olia, Tais, mama Irina og lille Irina, og jeg. Vi tok taxi, med to små barn var det ikke noe å kjøre i metro etter. På veien handlet vi litt gaver og søt frukt, moreller og sånt, til å ha på stranden. Et lite barn fra Kiev fant vår Irina, og syntes det var veldig moro, smilte og lo, mens vår Irina var helst skeptisk. Babusjkaen til dette barnet snakket om hvor vakkert vårt barn var, og hvordan hun gledet seg over livet og ikke hqdde opplevd noe vondt. Da Irina fremdeles var skeptisk, sa hun klokelig at Irina nok ikke likte å snakke politikk. Vi holdt klokelig tett om at Irina var norsk, og ikke hadde noe vondt i vente senere i livet heller. For henne vil alt være enkelt og greit, sammenkignet med hvordan det er for folk flest her i verden, og i Kiev og Ukraina.

Jeg kom i dag over nyheten at man i Kiev planlegger et museum over «den sovjetiske okkupasjonen». Jeg må sette det i hermetegn. Folk flest hadde det mye bedre i sovjettiden enn de har det nå, den gang man kunne kjøpe godt kjøtt for kopek, og all transport praktisk talt var gratis. Nå er alt blitt dyrt og vanskelig. I familien vår snakker de om at det er 90-årene om igjen, men gamle babusjka sier at det er ikke så ille ennå. Den gang sultet folk. Ennå har det ikke kommet så langt.

Tidligere stod det taxier klar ved hvert gatehjørne, ventetiden var null, nå ble taxien som stod der kapret akkurat i det vi var ferdige med innkjøpene våre. Vi hadde vært ferdige tidligere, hvis bare den første boden vi ville kjøpe moreller i, hadde hatt noen å selge dem til oss. Men ingen kom, enda både Olia og babusjka forsynte seg av noen. Etter den taxien forsvant var det ikke så lett å finne en ny. Kanskje fordi vi var tre voksne, to barn og en barnevogn, kanskje av andre grunner. Ingen biler stoppet da vi strakk ut hånden heller. Folk som har vært ordentlig i Russland vet det er slik man tar taxi der.

Til slutt fikk vi funnet en billist som ville frakte oss til Hydropark for 70 griven. Irina satt på fanget til Olia, ikke noe barnesete her. Også da vi kjørte fra flyplassen og inn til byen satt Irina på fanget. Og sjåførene kjører fort og stygt, og snakker gjerne i mobiltelefon eller sender en tekstmelding samtidig. Fra flyplassen ble jeg prompte informert av Olia om å la være å ta på meg sikkerhetsselen, og med det avsløre jeg var utlending. Her på vei til Hydropark satt også ganske sikkert alle i baksetet uten sele, mens jeg i forsetet hadde tatt det på. Gamle uvaner er vonde å avvende.

Så kom vi frem til Hydropark, første lille gang lille Irina virkelig har vært på en strandtur. Hun har sett noen av jærstrendene, men kun på avstand, og uten å få sitte i sanden. Det fikk hun her i Hydropark. Skjønt, en elv kan aldri erstatte en hel sjø og havet, selv om det er en stor elv som Dnjepr. Helt det samme blir det ikke.

Stranden er praktisk talt folketom. Der vi ligger, er det satt opp border og parasoller, og det er en liten bar. Like ved siden av er enda en bar. Det er ingen der utenom oss. Over broen, der det pleier å strømme mennesker, der det hele tiden er bevegelse i begge retninger, der var det bare ett og annet menneske som gikk. I fjor hoppet ungdommen fra denne broen, ganske risikabelt, men en sport for unge gutter. Det var hele tiden noen som torde. Nå var det ingen. På andre siden av elven, der stranden breier seg ut langs elvebredden, var det bare en håndfull gruppe mennesker som hadde slått seg ned, og noen som spilte volleyball.

Det var andre juli. Og det var ikke folk i Hydropark. – De er på jobb, sa mor til Olia, – det er arbeidsdag i dag. Men det har aldri spilt noen rolle tidligere. Ungdommen har skolefri. Siden kom en annen forklaring, mer troverdig. Folk har ikke råd til å reise lenger. Prisene har gått opp. Det er fremdeles latterlig lavt etter norsk standard, de fire hryvnaene det nå koster i metroen er en drøy krone i Norge. Her er det noe å tenke på. Her holder det folk hjemme.

Og jeg går bort i treningsanlegget Katsjalka, der jeg har vært så ofte før. Det var som det pleide å være påske, vinter, jul, riktignok folk der, men ikke sånn at man måtte vente å komme til til apparatene. Alt var stort sett ledig.

Det er kanskje ikke så veldig farlig i og for seg at ukrainerne ikke bruker Hydropark lenger. Problemet er at det er ganske mange boder og kiosker som er avhengig av mange folk, slik at de får solgt noen av varene sine. Nå er det tomt, både for folk og kunder. Man kan si sånne kiosker ikke er liv laga, disse folkene får finne seg noe annet å gjøre. Saken er at disse kioskene er det annet de har funnet. Ukraina går tom for jobber. Økonomien har stoppet opp.

Helt ut av ingenting begynner det å regne denne dagen. Mama Irina er ikke ofte på stranden, dette er nesten som en fridag for henne, enda det er hun som tar mye av byrden både med Tais og vår Irina. Det var synd det skulle bli en regnværsdag for henne. De satte seg under en av parasoller, og spiste medbrakte moreller og annen medbrakt mat. Den lille barkiosken har ikke noe for dem, men de har øl til meg – 15 hryvnaer, i tråd med den 40 % økningen vi hørte om dagen i forveien. I fjor kostet det 10. I norske kroner er det selvsagt ingenting, man skal dele på tre, og plusse på litt.

De to ølene jeg kjøpte ble omsetningen til baren de timene vi var der. Jeg måtte betale med en 200-lapp, og han måtte løpe til en bar i nærheten for å veksle, for han hadde ikke vekslepenger. Mobiltelefoner og nøkler lå igjen, baren var åpen, mens jeg stod der, alene. Såpass stoler man på hverandre, tross alle problemene.

Lille Tais fikk også leke litt med onkel Eivind i vannet. Hun er ganske intensiv, men likevel slik at du ikke trenger å gjøre så mye. Du kan stå ganske stille, eller bade som vanlig, og så løper hun omkring og er hund og hai og jeger etter småfisk. Hun har ikke mange voksne å leke med, Tais, derfor gjør hun absolutt alt ut av det, når hun nå får sjansen.

Også lille Ira kommer uti og tar et bad, i armene til Olia. Det var veldig, veldig kjekt, selv om det nok var litt kaldt for henne, og kjekkere for faren enn for barnet. Både mama Irina og konemor Olia fikk badet seg, i vannet vi hadde praktisk talt helt for oss selv.

En liten treskje fløt beleilig i vannet mens jeg var eier og Tais var hund. Da kunne jeg kaste den, og hun hente den, like ivrig som hunden hun skulle være. Hun gikk også på alle finter, akkurat som en hun skal gjøre, og løp av gårde da jeg latet som jeg kastet den, og bråsnudde da hun skjønte hun var lurt, bare for å sette i vei i full fart i den riktige retningen jeg virkelig kastet den. Sånn får barnet ut masse energi, mens den voksne får hvilt. Veldig lurt.

– Det er vår skje, sa en liten gutt så voksent og alvorlig. Jeg måtte summe meg litt for å skjønne hva det var, og at det gjaldt oss. Han brukte dimminutivformen for skje, – losjasjka. Jeg unnskyldte meg like voksent og alvorlig, og kom i farten i skade for å bruke høflighetsformen, izvinite, den alle nybegynnere i russisk lærer først og bruker hele tiden, men som ingen voksne vil finne på å bruke for barn. – De må unnskylde, betyr det, artig sagt fra en 41-åring til en 7-åring, eller yngre. Det falt seg likevel godt ut i situasjonen. – Takk, sa han, da han mottok skjeen, – spasibo. – Ne za sjto, sa jeg. – Det var ingenting.

Slik hadde vi en flott dag på stranden, alle koste seg. Men det gjorde inntrykk å se hvor dårlig det står til for folket i Ukraina. Så flott sommerdag, og så lite folk i Hydropark.

Dødsulykke i Hydropark?

Den vanvittige flyulykken øst i Ukraina overskygger det meste her nede nå, om den vil jeg skrive i morgen tidlig. Her er en post om en mulig dødsulykke Olia og jeg overvar i Hydropark.

Det var som vanlig en rolig dag. Nyhetene brakte nye sanksjoner fra USA mot Russland, og ytterligere sanksjoner fra EU satt på vent. Jeg tenkte å skrive litt om dem. Disse sanksjonene er ensidige, det er en vei nedover. Det er enkelt å sette dem i gang, men ikke så enkelt å se hva som skal til for at de skal slutte. Jeg ser ikke noen vei ut av dem. Det er også sterke krefter i USA og ellers, som har mast om sanksjoner lenge før noen krise i Ukraina begynte. Hensikten er å svekke Russland, heller enn å hjelpe Ukraina. Svekke Russland gjør de kanskje. Hjelpe Ukraina, gjør de ganske sikkert ikke.

Olia og jeg snakker en god del om dette. Hun snakker også en del med familien sin, og det blir raskt tema når vi kommer i snakk med lokale. Men det er såpass deprimerende at de fleste uttaler seg forsiktig, eller med galgenhumor.

Vi bruker en god del tid i butikken eller på torget. Det blir servert veldig mye mat, veldig mye drikke, og alt må handles inn. I dag var det frukt og grønt og poteter. Vi må kjøpe disse tingene konstant, Olia elsker frukt, hun spiser all slags frukt hele tiden. Poteter og grønnsaker forsvinner inn i meg, og de andre, uansett hvor mye som blir kjøpt. Det er sjarmerende å handle på torget. Torghandlerne står der hele dagen, og selger varer som antagelig kommer fra egne grønnsakshager. Men grønnsakshandlerne har forsvunnet fra Norge og andre vestlige land. Det er en grunn for det. Det er lite effektivt. Jeg har et ambivalent forhold til dette. Jeg liker torget, det er veldig koselig, men også jeg – og særlig Olia – kjøper varene billigst mulig. Det er også nødvendig å ha sympati for disse grønnsakshandlerne, som står hele dagen og selger grønnsaker, dag ut og dag inn, uten å tjene mer enn lommepenger. Tenker jeg.

Lille Tais var også med på handleturen. Hun og Olia stakk også inn i flere butikker, de ligger spredd rundt torgområdet, de selger alt slags. – Dette blir kjedelig for deg, sett deg der og kjøp en øl, ja rezresjaio (jeg gir deg lov), sa Olia, og pekte på en fortauskafe som også er i området. For en kone.

På nytt kom vi hjem med trillebagen full. Jeg bar den opp alle fire etasjer til leiligheten. Og der ventet moren med Plov, en kjøttrett med ris. Så tok det sin tid før vi kom oss ut til dagens gjøremål denne dagen også.

Men til slutt var vi på vei til Hydropark. Jeg skulle trene, Olia skulle lese statistikk, et av matematikkfagene hun planlegger å ta. Det ble imidlertid til at vi startet i den lille kafeen vår, den jeg skrev om forleden dag. Den gang regnet jeg på at øl til 15 hryvna i år var billigere enn den til 10 hryvna i fjor, på grunn av valutafallet. Men det viste seg at ølet kostet 10 hryvna i år også, det til 15 var Staropramen fra Tsjekkia. Importøl. Hvordan får de det til å gå rundt, kan man spørre. Det er mange ganger uforståelig. Denne gangen hadde de imidlertid folk på de fleste bordene, og også på den lille stranden de har laget til. Riktig fint, har de fått det.

Olia liker selskap, og jeg liker øl, så det ble til at jeg fikk kjøpe en til før jeg stakk til treningsrunden min. Det var også veldig varmt, så vi badet hele tiden. Særlig jeg, som ikke er laget for temperaturer over 30 grader. 25 er min grense. Varmere er å overdrive.

Så der lå hun på teppet, og leste statistikk, mer eller mindre, mens jeg tuslet rundt omkring med min øl, kikket på folkelivet. Og snakket litt med henne. Senest i fjor var det en provosorisk bro over elvearmen akkurat her, et lite sund, ville man kalt det, var det en sjø. Broen var bra for småkafeene i området, siden alle måtte krysse elven her. Den store stranden, og en rekke sportsanlegg og andre kule ting er på andre siden. Nå har de fått bygget ferdig en ny, og mye større bro, som det uproblematisk kan gå båter under. Fra denne broen er det allerede blitt populært å hoppe, for tøffingene, eller gærningene, alt ettersom. Det er vanskelig å anslå høyder, kanskje er den 10-15 meter høy. Neppe mindre.

På et tidspunkt gikk jeg for å ha min trening. I det jeg krysset broen, var det en kar som hoppet spesielt spektakulært, om det går an å sette de to ordene sammen. Vi hadde sett ham tidligere, fra stranden vår, han hadde tatt både forlengs og baklengs salto. Nå startet han med skru og tvist, og hva det nå heter alt sammen, før han avsluttet med salto like over vannflaten. Like etter ham fulgte en kar som hoppet med smykke på seg, og landet på vannflaten sammenkrøllet, en bombe, som vi kaller det. Ganske drøyt.

Treningsrunden ble imidlertid ikke særlig drøy, og overhodet ikke spektakulært. Som så mange ganger før hadde jeg overdrevet, vært for oppsatt på å følge mitt på forhånd bestemte program, og med det fått gangsperr, antydning til strekk og stive muskler både her og der. Etter 50 anstrengte repetisjoner var det slutt, langt unna de planlagte 400.

På vei tilbake over broen mente jeg å høre en kvinne gråte uvanlig kraftig. Sånt skjer i Ukraina, både kvinner og menn, faktisk, det er ofte fortvilelse i omegn, så jeg bet meg ikke særlig merke i det. Jeg gikk tilbake til Olia, mens jeg gned mine ømme muskler.

Olia ble veldig glad da jeg kom, veldig koselig. Hun leser statistikk, det er likevel koseligere med meg ved siden av. Jeg badet litt, og tuslet rundt som før, mens hun lå på et teppe på den lille stranden, med matematikkbøkene foran seg. Alt var sol og glede.

Så kom det en liten, unnselig båt tøffende. Den tutet voldsomt, i det den kjørte under broen, noe ingen av de andre broene gjør. Den stoppet også på den andre siden, altså på vår side, noen meter foran oss, elvearmen er slett ikke så bred akkurat her, man svømmer lett over, og så kastet båten ut et anker, og la seg midt på. En kar i dykkerdrakt gjorde seg klar.

– Hva i all verden er dette for noe? Spurte jeg Olia. Det så jo mildt sagt merkelig ut. Dykke her, skitne elven. – Det er redningsbåten, sa Olia. Antagelig er det noen som har hoppet fra broen, og så ikke kommet seg opp fra vannet igjen. Raskt ble denne versjonen den riktige for henne. Hun snakket i vei om hva som kunna ha skjedd. Tre hoppet, to kom opp, og så skjønte de at de måtte ha hjelp for å hente den tredje. Hun snakket i vei, og om hvor tragisk det var, hvilken galskap det er å hoppe fra broen.

Olia har det med å gå raskt til verste alternativ. Krisemaksimering er ingen frykt. Og verken russere eller ukrainere har det med å uttrykke tvil. Jeg tenkte det var mer sannsynlig noen hadde mistet noe, en ring eller noe sånt, og nå trengte dykkehjelp.

Båten hadde imidlertid en liten påskrift på siden. Jeg spurte Olia hva ordet der betydde, og hun sa «redningsbåt», eller noe tilsvarende. Det var en vekker. I samme øyeblikk kom en sykebil trillende på andre siden av elven. Den voldsomme kvinnegråten var der ennå, på andre siden av elven. – Hører du den? spurte jeg Olia. – Det er moren, sa Olia. – Hun er helt fortvilet, over sønnen som skulle hoppe fra broen, sånn idiotisk galskap.

Et overblikk over stranden på andre siden, vår side, og oppe på broen, overalt stod folk og stirret på den usle redningsbåten, med dykkertauet uti vannet. Det var ingen som hoppet fra broen. Nesten ingen som badet.

Vi vet ikke hva som var skjedd. Etter en stund kom dykkeren opp igjen, uten å ha funnet noe. Båten kjørte inn til andre siden, og tok en prat med folkene i sykebilen. Folk flokket seg om dem. Så gikk de tre i båten tilbake til den, og kjørte vekk. Lå det en mann på bunnen av elven, gjør han det ennå.

Dette gikk innpå Olia. Da vi kom hjem, og jeg straks støtte på nyheten om det nedskutte flyet, så ville hun ikke høre om det. Ikke flere belastende nyheter i dag. Hun syntes også det var forferdelig med båtene som fortsatte å kjøre forbi, enda det antsgeligvis var en redningsaksjon som pågikk. Hun sa hun gladelig skulle hjelpe til å lete, var det ikke for alle disse båtene. Det samme ville mange andre, mente hun. Tanken er slett ikke dum. Elven er ikke bred, men den er skitten og mørk. Og går en mann under, er det umulig å vite hvor langt nedover han vil flyte. Å ha en enslig mann til å lete, i dykkermaske og dykkerdrakt, han skal vel da være heldig for å lykkes. Elven er ikke så dyp. Dyktige svømmere når lett bunnen, de trenger bare dykkermaske eller svømmebriller. Kanskje lys.

Men slik gikk det altså ikke. Det var den ene båten med tre stykker, en av dem dykket, kanskje et kvarter, og det var det. Så kjørte båten bort. Den gråtende kvinnen hørte vi ikke lenger.

image

Den nokså primitive redningsbåten, med tauet til dykkeren under vann. På andre siden kan man skimte en sykebil, klar, om det skulle bli nødvendig.

Bomber, nedskutte fly og sommerferie

Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.

Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.

I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.

Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det  skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede.  Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.

Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.

Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.

På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.

I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.

Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.

Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.

 

Langfredag med sommervarme i Kiev

Olia har funnet frem strikketøyet igjen, denne påsken. Hun har på et par dager strikket et lite skjerf, en liten lue, og hun er i gang med en liten kofte. Søsteren Tanja er en mester i strikking, og har alltid klart en strikket genser eller noe slikt, når vi kommer ned på besøk. For Olia, og for meg, er det godt når hun strikker. Det gjør henne mye roligere, enn i sommer når hun leste differensialligninger for eksempel. Overalt hvor hun er, eller hva hun og jeg gjør, så har hun med strikketøyet.

I dag kom også endelig sommervarmen til Kiev. Det er norsk sommervarme, 18 grader og sol. I Kiev er dette temperaturer som hører hjemme i april, som vi er i. Hittil har det vært skyet og kaldt. Genser og jakke har vært obligatorisk, enkelte dager har jeg savnet lue og vanter. Nå var det fritt frem med kortbukse. Olia ble også med meg til Hydropark, for å ligge på stranden og strikke og sole seg, mens jeg trente i treningsanlegget.

Med solen kom også blidheten tilbake til Kiev. Folk så ut til å ha det godt igjen. Olia og jeg fotograferte hverandre. Da vi gikk over broen til øyen med treningsanlegget, og så byhøydene med kirkekuplene i Lavra skinne i solskinnet, folk ligge og døse på stranden, en rekke med folk stå og fiske, noen knapt nok i badebuksen, og elven Dnjepr flyte så stille forbi, så var det at jeg tok meg i å tenke at er det så farlig med hele storpolitikken? Her kan vi ha det fint, vanari hele Krim.

Men om Kiev utstrålte denne stemningen, er det ellers i Ukraina og også i Kiev like under overflaten større alvor. Den oppløftende avtalen fra Genève er allerede i ferd med å bli torpedert. Fra alle kanter. Som ventet var ikke okkupantene i Dontesk villige til å gi fra seg bygningene de har okkupert. De melder at det vil de ikke gjøre, før det de kaller den ulovlige statsministeren, Jatseniuk, forlater posisjonen sin. Okkupantene der ser parlamentet i Kiev som okkupert, og ser ingen grunn til å forlate okkupasjonen sin før «okkupantene» i Kiev forlater sin. Andre grupper demonstranter, sier de vil pakke sammen og gå hjem, først når demonstrantene på Majdan i sentrum av Kiev gjør det samme.

Det vil ikke skje. Demonstrantene i Kiev har fått det for seg at de er lovlige, slik blir de også sett på av de nåværende styresmaktene i Ukraina, og av hele den vestlige verden. De blir løftet frem som helter, som «ofrer seg selv» i kampen for «demokratiet». Det forrige regimet, det til Janukovitsj, som fremdeles er det demokratisk valgte, og fremdeles ikke har blitt lovlig avsatt, de ville sett det stikk motsatt. Stikk motsatt ser man det også i store deler av Ukraina, og selvsagt i Russland.

Så er spørsmålet om moralsk indignerte USA og NATO, og deler av EU-landene, har rett i at Russland bare hykler disse sammenlingingene. At det er Russland som «fabrikerer» dem, og bare forfører ubeskyttede russisk-ukrainere øst og andre meningsfeller til å tro på propagandaen. Jeg vil også stille spørsmål om det offentlige USA virkelig mener det, når de melder at forskjellen på demonstrasjonene er åpenbar. De i Kiev var lovlige og fredelige, separatistene i øst er ulovlige og bevæpnet.

Merk også at USA bruker samme uttrykk som regimet i Kiev: separatister. Det er et negativt ladet ord. USA er som vi er i Norge skolert i kampen om begrepene. Kiev arresterer til og med folk, for forbrytelsen «separatisme», blant annet en av de selvutnevnte, men populære, guvernørene i Donetsk. Det er så man får assosiasjoner til mellomkrigstidens Stalin-Sovjet. Å kalle den ene demonstrasjonen lovlig og den andre ulovlig blir nesten litt komisk. Det blir bare så altfor åpenbart at lovlige er bare de demonstrasjonene som støtter oss. La meg minne om at også demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger, brukte utstrakt brannbomber og brostein som våpen, og også hadde små grupper som bevæpnet seg.

Okkupantene i Donetsk styrket barrikadene rundt bygningen de har okkupert, området de kaller «Folkerepublikken Donetsk». Det er sikkert derfor de kalles «separatister». De erklærer at en planlagt folkeavstemning 11. mai vil bli avholdt, og at de til den tid vil ha kontroll over situasjonen, ikke gjøre noe dumt, ikke be Russland om hjelp, og ikke bruke våpnene om ikke Kiev bruker våpen mot dem først, for å fjerne dem. Etter folkeavstemningen vil de be Russland om hjelp, melder de, litt foruroligende.

Og USA og England melder at russerne står bak, og truer med videre sanksjoner om de ikke nå roer seg. Kiev beveger fremdeles væpnede styrker i øst. Det var vel også noen små trefninger, skadde, ikke drepte. Kiev skammer seg heller ikke i å utstede nye arrestordre, denne gangen mot Viktor Janukovitsj’ sønn, Oleksander. Han er sikkert kriminell, som de andre politikerne her i Ukraina. Det er bare det, at det alltid er det sittende regimet som arresterer det forrige. Et maktskifte vil føre til at midlertidig president, Turtsjenov, hans statsminister, Jatseniuk, og flere av de andre i den nåværende regjeringen og dens støttespillere, for ulovlig å ha grepet makten, og litt forskjellige andre forbrytelser de måtte finne frem til. Arrestordren mot Oleksander Janukovitsj, spiller mot de vestlige deler av Ukraina, og vekker forargelse i øst. Som det meste annet det nåværende regimet i Kiev måtte finne på.

Det er et så kolossalt problem at maktmisbruket, korrupsjonen og annen kriminalitet så totalt gjennomsyrer viktige deler av Ukrainas samfunnssystem. Politikken, økonomien, rettsvesenet, politiet og mediene, det er under maktens kontroll. Og makten tar seg til rette, lovlig og ulovlig. I kampen for å «rydde opp», arresterer man kun sine motstandere. Det gjelder å holde seg inne med den til enhver tid sittende makten. Så kan man gjøre som man vil.

På treningsanlegget overhørte Olia en samtale, der hun satt og strikket: «Ukrainerne er annenrangs mennesker. De har alltid vært det. Om det er under Østerrike-Ungarn, Polen eller Russland.»

Vi er ikke vant til å høre slikt. Vi deler ikke inn mennesker etter rang. Her er det helt vanlig, og svært utbredt. Det vekker ingen forargelse eller hevde øyenbryn. Min venn Adam, komikeren, smilte og sa at da han var liten i Polen, fikk vi alltid høre at ukrainere er søppel. Det var lenge siden, både at han sa det, og at han var liten, selvfølgelig. Russerne ser gjerne ukrainerne som litt bondske, litt late, sta og grådige, de er oppviglerske og man er nødt til å holde dem under kontroll. Det er stereotypen. Ukrainerne ser russerne som den store plagen, kun ute etter å utnytte dem. Ultranasjonalistene går lenger, og kan finne på å mene ting som at de – ukrainerne – er en del av det stolte, slaviske folk, mens russerne er blandet med mongolene og tatarer. De er annenrangs.

Det begynte å bli overskyet, og det kom litt regn. Det passer i både direkte og overført betydning. Det ble kaldere. I metroen, i rulletrappen, på vei hjem, så vi på ny disse uttrykksløse ansiktene vi har sett så ofte her i Kiev, denne påsken.

På TV gikk det i nyhetssendinger og debatt. Statsminister Jatseniuk messer og messer i vei, med sin monotone stemme, som søster Tanja beskrev den, om hvordan separatistene skaper uro, hvordan Krim ble ulovlig stjålet ved hjelp av geværer og tanks, og hvor uakseptabelt alt sammen er. Det er dette det går i, men jeg skjønner ikke hva han sier, da det stort sett er på ukrainsk. Det var også debatt, der Timosjenko på ny trer frem som dronningen med fletten. Stram og fin. Hun er en mester i indignasjon, selv om man ikke skjønner noen ting av hva hun sier, er tonefallet nok til å skjønne at noe er svært galt og at hun personlig på vegne av Ukraina føler seg dypt, dypt urettferdig behandlet. Det er den samme kvinnen som etter annekteringen av Krim, i en lekket samtale lagt ut på YouTube foreslo å slippe en atombombe over alle russere i Ukraina for å løse problemet med dem.

Sånn er det her.

Langfredagen ble avsluttet med et massivt angrep fra Olias mor på å overvelde oss med mat. Det var både suppe – borsjtsj, zjulen – en sopprett jeg trodde var ukrainsk eller russisk, men den er visst fra Frankrike, så det skrives sikkert annerledes, og så var det sannelig også Sirniki – en slags pannekaker med store mengder Tvorog, som igjen er en slags ost, lignende Cottage Cheese, som vi har i Norge. Det ble åpnet en 2,5 liters flaske med øl. Som vanlig var alt til meg.