Irina og jeg i Hydropark en dramatisk dag

I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.

Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.

Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.

Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.

Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.

Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.

Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.

Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.

Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.

Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.

Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.

Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.

Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.

Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Heldag i Kiev med Irina

I går var det full dag med lille Irina og meg, midt i storbyen Kiev. Hennes mor er derfra, som faste lesere av bloggen vet, så dette er en by vi kjenner godt og vet hva vi skal gjøre i. På en varm sommerdag som i går, der temperaturen bikker 30 grader, så må det selvfølgelig bli bading. Deretter var det god mat på georgisk restaurant, før dagen ble avsluttet med funicoloren opp til lekeplassen ved ?-kirken. Det var de brede linjene, detaljene kommer her.

Min morgen startet klokken seks, med en tur ut til treningsanlegget i Hydropark. Der har jeg forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret, mens jeg gjennomfører mine repetisjoner, og har meg en dukkert i elven, før jeg reiser hjem mellom ni og ti en gang, med en plastkopp espresso på veien for liksom virkelig å starte dagen.

Hjemme er Olia i full gang med å pakke sekker med verktøy hun har tatt med fra Norge. Hun skal ut til datsjaen med en arbeidsmann, Sasja, for å pusse den opp. Koselig får hun beskjed om at alt verktøyet er unødvendig, han har utstyret han også, så all den ekstra bagasjen på flyet var ikke noe vi trengte å ta med. Slik er vårt fargerike ekteskap; smil og latter.

Etter en sedvanlig tung frokost servert av babusjka, slik vi ville kalle middag hjemme i Norge, er det straks ut på utflukt. Endelig slapp jeg ventetid mellom frokost og avgang, den som kommer når Olia skal være med, hun har så mange prosjekter. Babusjka spør om hun skal kle Irina for byen eller for stranden, jeg sier stranden, og babusjka kler Irina opp i stil med hvor skjønn hun er. I sekken er det pakket klokt og ekstra, særlig ekstra bukser og truser, slikt som lett kan bli vått og skittent for et barn på snart tre, på strandtur med en aktiv far.

Turen går til Hydropark. Da er det marsjrutka langs Arsenalna-gaten, opp til Arsenalnaja metro-stopp, Irina kan navnet på alle kjøretøyene og transportmidlene her nede, og er aller ivrigst på metroen. Denne dagen forsøker jeg også å få inn at denne metrostoppen heter Arsenalnaja, at hun kan navnet også på steder. Det så ut til å gli inn.

Hydropark er den turistifiserte av strendene her i Kiev. Her er hva vi kan kalle Syden-liv, med ukrainsk vri, fullt av utsalg og musikk, og folk i bevegelse. Det er liv og røre. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men elven her er god å bade i slik Irina og jeg bader. Det er brådypt, noe som ikke skulle være barnevennlig, men Irina bader jo med meg, og her kan jeg trekke henne frem og tilbake i lange strekk. Bunnen er fast og fin, ingen steiner eller ting å stikke seg på, ikke noe graps. Det er heller ikke noen liljer og andre planter til å forstyrre bevegelsene våre. Vi bader lenge og vilt, slik vi alltid gjør.

Badevaktene

Et kapittel for seg er badevaktene. Stillingsinstruksen ser ut til å være veltrent kropp, og evne til å se viktige ut. Modellen er helt åpenbart USA, de har til og med røde bukser og opererer med fargene rødt og gult, nesten som om de var en parodi. I USA og Australia er det imidlertid hav, med bølger og andre ting som kan forsvare flaggene de setter opp, her langs elven er det ikke godt å skjønne hva de røde og gule flaggene skal bety. Elven langs Hydropark er heller ikke den egentlige elven, men en smal arm som går nesten på tvers, mellom to andre mindre deler av elven. I området er det mange øyer, slik at elven går som i sund. Så det er virkelig, virkelig rolig.

Det eneste er at det er motorbåter og andre farkoster som krysser over. Det tar badevaktene på høyeste, høyeste alvor. De har satt ut bøyer, slik at svømmerne vet de ikke skal svømme ut i området som er for farkostene. Og aldri har jeg sett noen blåse mer helhjertet i en fløyte, enn denne veltrente, men kortvokste, blonde badevakten i rød kortbukse og solbriller. Han blåste for hver eneste én som sneiet over på båtenes side, uansett om baderen åpenbart hadde full kontroll, og det ikke var noen båter i nærheten. Fikk han baderens oppmerksomhet, var det en armbevegelse ingen militær, trafikkpoliti eller ferjedirigent kunne ha overgått, her var det ingen tvil, kom inn på riktig side. Om dette ikke virket, eller han ikke lyktes i å få oppmerksomheten til den stakkars baderen, var det Walki-talki, yes, walki-talki, eller et lignende kommunikasjonsmiddel, slik at han kunne snakke med noen av de andre i hæren av badevakter langs den kanskje tohundre meter brede stranden. Det ble snakket i høyttaler, med ropert-stemme, på ukrainsk, men det skulle jo likevel kunne gå an å skjønne at det gjaldt en påminnelse at man måtte svømme innenfor bøyene.

I tillegg til hæren på stranden, hadde de én ute i felten også, én ute i den knøttlille elvearmen. Her kan det være på sin plass å påpeke at elven her er kanskje 20 meter bred, kanskje 30, det er som å svømme fra den ene til den andre siden av et basseng. Likevel hadde badevaktarmeen en kar padlende på et slags surfebrett, et brett, for å fortelle badere på feil side at de måtte inn på riktig, eller for å fortelle noen av båtførerne som ikke hadde skjønt flaggene, hva flaggene betyr. Det siste hørte jeg selv, «oransje flagg», det er ikke lov. Den stakkars båtføreren skjønte like lite som jeg, og kjørte videre uansett.

I anstendighetens navn – og til badevaktenes side – skal jeg legge til at båtføreren ikke kjørte båt, men scooter, og at det tidligere har vært en plage at scootere har kjørt gjennom her i stor fart. Særlig kona har vært redd og irritert på grunn av det, så om badevaktene kan begrense dette, har de en funksjon. I tillegg til å være komiske, og morsomme å se på.

Nye deler av Hydropark

Hydropark er en øy, men av praktiske årsaker blir navnet brukt om hele anlegget rundt metrostasjonen Hydropark, selv om det egentlig er forskjellige øyer. Jeg hadde en idé om å spise litt mat i en elverestaurant, rundt her ligger mange båter på elven og serverer mat. Olia synes disse restaurantene er dyre, så hun vil aldri inn i dem. Jeg er imidlertid vant med norske forhold, da kan ikke noe være dyrt her nede. Og jeg vet Irina er glad i båter. Jeg tenkte også å sjekke ut utleiet av småbåter, kano, kajakk og robåt, med mer. Dit vi kom, var det bare utleie av kajakk. Det ville kanskje bli vel drøyt for et barn på ennå ikke tre. Så vi gikk videre.

Dermed kom vi inn i et helt nytt område for meg. Det er ikke så verst gjort, jeg har jo gått frem og tilbake og på kryss og tvers her på øyen, gjennom utallige treningsmorgener og andre opphold her borte. Jeg kan det stort sett ut og inn, Irina har fått hoppet på trampolinen til 20 griven, den billigste i Kiev, og vært litt på det hun kaller «lekeplassen», men som egentlig er treningsanlegg for det som vel heter Street-sport, trening der man bruker egen kroppsvekt for å få treningen. Ukrainerne er kanskje best i verden i dette.

Men nå var vi altså på vei inn i et nytt område. Det gikk ned til høyre fra den store broen, over en mindre bro, der med kano- og kajakk-utleiet, forbi den karakteristiske elverestauranten (som så ut til å være helt tom), og videre inn dit jeg aldri har vært før. Der var det – nesten som om det følte drømmenes logikk, der hva som helst kan skje, uten fornuft og logisk sammenheng – et enormt klatreanlegg for barn. Hjemme i Rogaland kjører familien i bil og ferge for å komme til klatreanlegget nær Haugesund, i nord-fylket, og til hundrevis av kroner. Her var det et bortgjemt og ukjent klatreanlegg for småpenger. Selv på denne varme sommerdagen da stranden var flittig benyttet, var klatreanlegget tomt for folk, annet enn et par karer som jobbet der. Irina ville prøve seg, selvsagt, men hun er ennå for liten til at det er meningsfylt.

Videre kom vi til en ny, flott strand, der det var et nytt og litt bredere sund, over til en hvit paradisstrand på andre siden. Også dette fulgte drømmenes logikk, der liksom bare alt skjedde etter hverandre, ting bare var der. Det rodde robåter frem og tilbake, og fraktet folk fra den ene til den andre siden av sundet. Jeg var fristet til å gjøre det samme med Irina. Vi hadde jo alt vi trengte med oss i en liten sekk. Og på andre siden av sundet var den store øyen som også har den store gangbroen, den som leder mot Marinskij-park og Posjtova-plosjad, området rundt havnen. Det kunne blitt en fin tur, først over med båt, så bade litt, og så gå gjennom skogen og forskjellige slags veier vi fant, til vi kom til gangbroen og kunne gå over den. Deretter ville vi være i nærheten av den georgiske restauranten jeg også hadde planer om å nå.

Kort sagt: slik gikk det ikke. Irina og jeg badet litt, så gikk vi videre.

Gamle deler av Hydropark

Nå kom tiden det var på  tide å spe på med litt godt og litt drikke for å holde Irina gående. Hun fikk is, og juice. Jevnt over er isene mye, mye bedre her nede enn i Norge, men særlig i Hydropark hender det de selger iser som helt åpenbart har ligget altfor lenge, kanskje fra forrige sesong. Dette var en slik is, Irina ville ikke ha den.

På den siden av sundet nærmest metroen ligger et lite utsalg jeg liker godt. Det er gjort på enkleste vis, spikret opp noen planker til en slags terrasse, satt opp noen bord, og så selger de øl og annen drikke. Strømmen får de fra et aggregat. Jeg kjøpte øl til meg og en hel liter juice til Irina, de solgte ikke juice i mindre. Alt sammen kom til den nette sum av 20 kroner. Vilt og utenkelig i Norge.

Her var vi ganske lenge. Irina fant frem lekene jeg hadde med, og lekte litt på den bitte lille stranden som er her. Jeg fikk drikke ølen i ro og mak, og også etter en stund kjøpt en til. Irina hadde med sin liter for henne ubegrensede mengder eplejuice å drikke av. Flere ganger badet vi. Den lille stranden her er ikke noe bra, med annet enn at den er liten og fredelig, og at vi har den for oss selv. Bunnen er steinete, det er liten plass, og på begge sider er det liljer og planter. Så det går ikke an å løpe frem og tilbake, slik vi kunne på andre siden, Irina og jeg. Det er mer å snurre rundt.

Ved siden av her, er en enorm kran som blir benyttet til strikkhopp. Irina er begeistret for kraner, og nå skulle hun kanskje også få se sitt første strikkhopp i livet, det første hun hadde sjanse til å være oppmerksom på. Men karen som dro opp ble der oppe lenge og vel, før han sammen med plattformen han stod på ble med ned igjen. Han turte ikke. Siden han var den første denne dagen, fikk han en enorm oppmerksomhet fra hele stranden, på begge sider av stranden. Alle så på ham, og ventet på at han skulle hoppe. Ikke rart han stod med bøyd hode, og ikke så på noen, da han forlot plattformen og forsvant fra våre liv.

En karakteristisk episode med en gutt og ei jente

Mens vi satt her og koste oss, kom et par kajakker padlende. Den første var styrt av ei jente, den andre av en gutt. Jenta kom først, og anstrengte seg tydelig for å gjøre dette skikkelig. Hun padlet på tvers av stranden med god intensitet, før hun resolutt satte padleåren rett ned på venstre side, i et forsøk på å svinge 90 grader på et blunk, og så styre inn på siden av et surfepadlebrett som allerede var der, og som var styrt av en disse to padlerne tydelig kjente. Dessverre for denne jenta som så gjerne ville vise at hun kunne dette, lyktes dette bare nesten, hun krasjet med det smale brettet. Tjue centimeter til siden, og alt hadde gått helt fint. Nå gikk han som eide brettet, ut og grep kajakken hennes i snuten, og dro henne inn dit hun skulle, akkurat passe ydmykende for jenta. Hun måtte altså ha hjelp for å få kajakken på plass, akkurat det hun så gjerne ville vise hun ikke trengte.

Så kom gutten hennes. Han styrte mer mot skrå inn mot stranden, inn mot kajakken til jenta. Jeg forventet at han også ville gjøre 90 graders trikset, med å sette padleåren tvert i vannet, men nei, han styrte rett mot jentas kajakk, rett og slett i et forsøk på å krasje med henne. Det skjedde akkurat i det hun satte fingrene på kanten for å reise seg opp, – pass fingrene! skrek han på russisk, – hva &%&? svarte hun med et ord jeg ikke får lov til å bruke, og så fikk hun klemt fingrene mellom kajakkene.

Sånt gjør vondt. Det er lett å forestille seg. Fingre mellom to kajakker som krasjer.

Så hva skjer? Jeg tror de to var kjærester, han ville tulle litt med henne, og krasje kajakken inn i hennes. Så gikk det galt, hun fikk fingrene i mellom. I flere minutter blåste hun på fingrene, viftet på dem, gjorde hva hun kunne for å døyve smerten, samtidig uten å ville påkalle seg for mye oppmerksomhet hvor vondt det egentlig var. Han? Jeg har sjelden sett en mer fornøyd kar. Hele han er smil og velvære, han lener seg tilbake i kajakken, helten i verden, tenner seg en røyk, null omsorg, null oppmerksomhet, ikke engang en unnskyldning. Hun viser ham fingrene, merket hun har fått, han ser på henne, muntert uttrykk, som om han med fjeset sa: så hva vil du jeg skal gjøre med det, du vet godt jeg ikke ville treffe fingrene dine, så det var bare et uhell, ferdig med den saken.

Han? Blond, kjekk, lett å se på ham at han tror han kan få hver jente i verden. Hun? Ordinær, vanlig jente, jeg vil si pen, men jeg synes jo vanlige folk er pene. Hun hadde imidlertid et problem, og det var tennene. De var stygge. Det var noe i veien med dem, på avstand var det ikke lett å si hva. Så forholdet mellom dem var slik at hun måtte kjempe for å beholde ham, mens han på et eller annet tidspunkt kommer til å forkaste henne.

Sånn er verden utrettferdig

Videre til georgisk restaurant – og Irina på toalettet!

Klokken var vel henimot fem da Irina og jeg setter oss på metroen for å reise til posjtova, og den georgiske restauranten jeg ville spise i. For å komme dit må vi skifte ved Khresjtsjatik, den prosessen minner meg om hvorfor metroen ikke er vårt foretrukne transportmiddel, men Irina synes jo ennå det er spennende, så det er bare fine greier. Den georgiske restauranten har vi besøkt før, alle tre, og ved et tilfelle fire (også søskenbarnet Tasia var med), så vi vet den er bra for oss. Denne dagen skulle den også inneholde et lite mirakel for oss, med det at Irina gikk på to ikke bare én, men to (!) ganger. Ennå er hun ikke helt over avvenningsperioden, vi har sluttet med bleier, men er i en slags limbo når det gjelder do, potte og/eller gjøre sitt fornødne utendørs.

Nå visste jeg at hun hadde drukket en del juice, så jeg hadde drukket en del øl, og jeg tenkte hun fulgte hun min rytme. Når jeg måtte på do, så måtte vel kanskje hun også det? Jeg gjorde mitt, og satte så henne på doringen på restauranten. Den må være mor eller far selv, og selv ha vært gjennom det, for å kunne skjønne dybden og rekkevidden av gleden når man så hører det sildrer i klosettet, hun tisser!

Dermed kunne vi spise maten vår med lav risiko for uhell.

Jeg tenker Irina er mitt barn, jeg er meg, jeg bestiller to skikkelige hovedretter. Ikke noe tull og barnemat, ikke noe pizza og lettspist, to spennende kjøttretter. Den ene med kylling, den andre med lam. Begge med georgiske urter og grønnsaker. Til den ene «landsby-stekte poteter», den andre «hjemme-stekte poteter». Når jeg bestilte begge samtidig, lignet de til forveksling på hverandre, men det får være så sin sak. Irina spiste som en mann. Både poteter og kylling, og saus og urter. Nesten alt. Resten ble spist av meg, uten problemer av noen art. To retter er ingenting for meg på en vanlig restaurant, i meg er alltid plass til mer.

Så sier Irina: toalett. Det er det samme på russisk og norsk. Jeg tar henne med, setter henne på ringen, der hun blir sittende mens jeg må ordne praktiske ting, som å lukke døren, og så reiser hun seg igjen. Hun er ferdig, uten å ha gjort noe. Jeg gir meg imidlertid ikke, setter henne på ringen igjen, og denne gangen holder jeg henne så det blir lettere for henne. Og så hører jeg det plasker og plopper. Igjen, så må man ha vært gjennom det selv for å skjønne at dette er store greier. Store greier iblandet en viss frykt, får jeg nesten si, for selv om jeg har skiftet en god del bleier i mitt liv, så har jeg ingen erfaring med barnetørk på normalt vis. Man lærer som man må, er hva jeg vil si om den saken.

Funicolor

– kolor, kolor, sa Irina flere ganger, uten at jeg skjønte hva det var. Flere ganger satte hun av gårde på på egen hånd, opp trappen i kjellerrestauranten, på vei ut mot lyset. Hvor var det hun ville hen? Etter en stund skjønte jeg det. Fonicolor. Banen fra Postjovoa plosjad opp til kirken.

Koselig kaller Irina alle små jenter hun treffer, og som hun liker, for Sonja. Den første Sonja traff hun i Norge, den andre traff hun her på lekeplassen. Begge disse har hun fått uvanlig god kontakt med. Nå prøvde hun seg mot noen som løp forbi, pekte og sa «Sonja!», men det var ingen som reagerte. De to Sonjaene lignet jo litt på hverandre også, brunt hår og nøttebrunt ansikt. Så om det er andre som er under fem år, og ser litt slik ut, blir det raskt Sonja.

Denne gangen var det imidlertid ikke noe slikt treff. Men hun fant ei annen jente å være i hoppeslottet med, ei lys, ei. Med henne fikk Irina det bedre til i hoppeslottet, enn da hun var der alene sist gang. Etter hvert kom det også en gutt og var med. Selv om ingen av dem kunne snakke i lange setninger, så var det nok kommunikasjon dem i mellom til at man kunne skjønne hva det gikk i. Det var jo heller ikke så mye ord nødvendig. Det gjaldt om å klatre opp, og renne ned igjen. Det gjorde de alle tre.

 

Jeg måtte lokke med fiskedammen for å få Irina bort, etter at de ti betalte minuttene var gått. Fiskedammen er en dam med plastfisker og små fiskestenger. Stengene har en magnet, men det virket ikke på meg som om fiskene hadde det. En liten gutt som kom og fisket, viste hvordan det skulle gjøres. Magneten til fisken er i munnen, logisk nok, så det gjelder å ta snøret og magneten bort til fiskemunen, slik at den «biter».

Irina holdt på lenge, lenge med det. Så var det litt i dissene, før jeg etter hvert klarte å lokke henne med til banen ned igjen. På veien fikk hun med seg en is, det var jo en raus dag.

Bussen hjem går like ved der banen stopper. Der var det også ei jente som het Sonja, i Irinas verden. Hun oppfylte kravet med å være nøttebrun, karamellbrun, og ha brunt hår, og de fikk veldig god kontakt. Leken gikk ut på å kaste småstein ut i veien, og telle dem. Jenta, som også het Irina, eller om det var Erina, var et par år eldre, men vår Irina vet jo også hva det vil si å telle. Så når jenta kastet en stein og sa adin, så kastet Irina en stein og sa, dva. Slik telte de seg opp til ti, om enn den andre jenta gjorde litt feil, og telte samme tall to gangerr her og der. Til gjengjeld kunne hun også telle videre, til adinNADset, og dveNADset. Her er Irina usikker.

Så kom bussen, og de to små holdt litt kontakten der også, selv om vi satt et stykke fra hverandre. Det var også andre som ville ha Irinas oppmerksomhet, for hun var jo helt skjønn, i tillegg til at hun etter en så lang og flott dag, var leende, sprudlende og ennå på jakt etter nye eventyr og opplevelser.

Gladfull

Denne posten er mildt omskrevet for bare å handle om møtet med den norskkyndige ukrainere på strandkafeen i Hydropark. Opprinnelig het posten «Nok en dag på høyre side av venstre bredd». Det stoffet er lagt i morgendagens post.

———–

Friskt morgenøl på en strandkafé i Hydropark. Treningen er unnagjort. Klokken nærmer seg nå ti. Antagelig våkner de hjemme. Men disse siste dagene unner jeg meg en tappeøl etter treningen, der er så godt med det ufiltrerte, og det jeg drikker hjemme bekrefter det at melk i ølglass gjør glasset ubrukelig etterpå. Ølet blir dovent med en gang. Sånt bryr ikke min kjære kone Olia seg om, og drikker melk og serverer is og yoghurt i alle glass hun få tak i. Vår kjærlighet består, vår kjærlighet består.

På bordet ved sden av meg sitter et par og drikker øl, de også. Han spør meg hva klokken er, om jeg kan se på mobiltelefonen min hva klokken er, og jeg sier den er kvart over ti, eller «ti femten», som jeg må formulere det. Jeg er litt forsiktig med å si klokkeslettene som de sier dem i dagligtalen, det er lett å trå feil med preposisjoner og tall på russisk, men må få det i rett kasus, og sjansen for feil er sterkt til stede. Så det er tryggere bare å si de to tallene på den digitale klokken. Mitt inntrykk er at de gjør det oftere selv også, det er ikke så naturlig her som hos oss å si «kvart over» og «fem på halv» og alt sånn. De snakker også om klokken på en annen måte, slik også vi gjorde det opprinnelig. I stedet for å snakke om klokkeslettene ett, to, tre, og så videre, så snakker de om første, andre og tredje timen, og så videre. Dermed blir ikke halv fire halv fire, men halv av den fjerde, pol tjetvortovo. Det var litt om russiske klokkeslett. Ti femten rekker lenge.

Det gikk litt tid. Jeg skrev på min bloggpost, de satt der og snakket. Jeg gikk og kjøpte meg en ny øl, etter litt tvil, morgenen gikk over i formiddag, og jeg ville jo hjem også, men fristelsen etter ufiltrert, friskt øl ble for sterk, og jeg hadde jo også lyst til å få skrevet noenlunde ferdig bloggposten min. I likhet med leserne synes jeg ikke noe om at det blir for mange liggende halvgjort. Som før lot jeg dem bruke det samme plastglasset. Nettopp på BBC har de hatt en sak om det enorme forbruket av plastkopper for kaffe. I England er det 5000 slike kopper i minuttet. Alt blir søppel. Gjenbruket, eller resirkuleringen, er helt ubetydelig. Her jeg gjør min ubetydelige innsats ved i det minste å bruke plastglasset og -koppene flere ganger. Det tenkte jeg – selvtilfreds – mens jeg gikk tilbake med ølet mitt.

Så spurte de på sidebordet om jeg hadde fyrstikker. Zazjegalka (tror jeg). Dette var et ord jeg ikke kunne på russisk, og jeg måtte avsløre jeg var utlending. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg sa jeg var norsk. Så satte han i gang med å snakke på en makeløs norsksvensk, helt uten kontroll på verbtidene, men mer enn godt nok til at det gikk an å skjønne hva han sa. Han hadde vært i Norge, Sverige og Danmark (jeg var i Sverige, Norge og Danmark), og han var veldig opptatt av at han kunne forstå norsk, eller svensk, men han kunne ikke snakke det.

Jeg fortale ham på norsk at det var bra, det gikk godt an å skjønne hva han sa, men han var ikke mottagelig for sånn informasjon. Det var ikke helst fordi han var så dårlig i språket, men fordi han var så god og full. Ansiktet lyste rødt som en tegneseriefigur. Jeg vet ikke kunne svensk. Han var så glad at han ikke kunne klare å sitte, men måtte reise seg litt også. Han kunne fortelle han kunne mange språk. Norsk, eller svensk, tysk, engelsk, russisk og ukrainsk. Islandsk, derimot, det var veldig vanskelig. Det sa han hele tiden, med et enormt smil.

Damen hans var også full, men hun var sløvere. Hun fikk med seg jeg var utlending, og begynte straks å snakke engelsk. Engelsken hennes var atskillig verre enn min russisk, begrenset ordforråd og dårlig samsvarsbøyning, men hun fikk sagt, igjen og igjen, at dette var en bra mann. Hun hadde imidlertid for seg at han plaget meg, og at han radlet tull på de merkelige språkene hun ikke skjønte, så hun ville liksom unnskylde ham. He’s a good man.

Jeg sa jeg også kunne litt tysk, og dermed snakket vi på tysk. Hans tysk var omtrent som norsken, veldig primitiv. Min er også elendig, særlig når jeg snakker, russiske ord detter ut hele tiden, for jeg er så vant med at det er fremmedspråket jeg kaver med. Damen ville snakke engelsk, jeg tilbød min russisk, men ingen av dem fikk med seg hva jeg sa, og snakket i vei, hver i sin samtale. Først da jeg snappet opp hun het Olga, og kunne si det heter kona mi også, hun er fra Kiev, alt på russisk, så reagerte de. Damen ville ennå ikke tro det, ja ne veriu, ja ne veriu, samme hvor raffinert jeg sa at dette må du bare tro på, for dette er rent faktum, jeg snakker russisk, som du hører, selvsagt med høflig form, De. Han – som het Dimar – fikk det med seg, og snakket litt russisk, det språket som ville gjort det mest mulig for oss å ha en meningsfull konversasjon.

Men helst ville han snakke på de språkene han så sjelden får praktisert. Det var norsk, og svensk, og dansk, som er likt, men islandsk som er veldig vanskelig. Og han var plutselig opptatt av å fortelle meg at på dansk teller de enogtjue, toogtjue, mens på norsk og svensk er det tjueen, tjueto, det var et artig poeng for ham, men noe jeg aldri har tenkt på, annet enn jeg vet det ble bråk i Norge da vi offisielt gikk fra den danske tellemåten til kun den norske en gang på 50-tallet. Hun forklarte også damen hvordan dette var, på dansk adinidvadset, dvaidvadset, mens norsk og svensk, dvadsetadin, dvadsetdva. Han er en god mann, sa damen igjen.

Så hadde damen et personlig utbrudd, at hun hadde disse marerittene, og fødselsmerker på armen, eller hva det var hun ville ha frem. Hun hadde noen røde prikker, så ikke alvorlig ut i det hele tatt. Hun fortalte også at det ikke var bra å røyke, men at hun røykte. Alt dette var på engelsk. Den gladfulle mannen sa at russisk og ukrainsk var som norsk og tysk. Dette har jeg hørt sagt på norsk, og jeg har lest det, men det er første gang jeg hører det direkte fra en som har russisk og ukrainsk som morsmål, og som også har lært seg de skandinaviske språkene og tysk. I hvert fall fått seg en ide om hva det går i. Ennå har jeg det inntrykk av at det er en utbredt oppfatning i Norge og Vesten at russisk og ukrainsk er like språk, om det er som norsk og svensk, dansk og svensk eller italiensk og spansk, at det ikke er noe problem for de å forstå hverandre, og at det bare er vond vilje fra de russiskspråklige i Ukraina som gjør at de ikke vil snakke ukrainsk.

Jeg hadde veldig bra lyst til å kjøpe meg en øl til, og bli her litt utover formiddagen med mine interessante, nye venner. Vi skålte veldig, og da de oppdaget at mitt glass var tomt, så helte han litt av sitt flaskeøl over til meg. Skål, sa vi, på norsk. Han var veldig nær definisjonen på gladfull. Skal man forklare hva det er, se på ham. «Jeg vet ikke snakke norsk, jag snakke svensk, islandsk veldig vanskelig». Men familieforpliktelsene ble for sterke for meg. Klokken nærmet seg elleve, de venter med varm, stor og god frokost til meg, og etter jeg har spist den, skal vi ut å gjøre sprell. Konemor Olia ville ikke gitt meg noen problemer for å ta noen øl med kjekke, nye venner en formiddag i Hydropark, uten mulighet for å kunne si i fra, men det er jo også veldig, veldig kjekt å være med dem, min kjære kone, og kjære barn.

Så jeg brøt opp, sa jeg måtte gå og spise frokost (det må være første gang i livet jeg bryter opp godt lag over øl for å spise frokost, når ølet ikke er resultat av et langt nachspiel). Vi sa farvel på en rekke språk, damen var veldig opptatt av at vi måtte ta i hendene, og knyttneve mot knyttneve, knytte bånd, eller hva som var poenget, hun var glad og full hun også, men sløvere, det gikk langsommere med henne. Han fyren, Dimar, han var russisk gladfull, som bare russere kan være det. Det var en veldig god morgen for ham.

Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Et synlig tegn på krisen

I går reiste vi alle sammen til Hydropark, stranden der. Olia, Tais, mama Irina og lille Irina, og jeg. Vi tok taxi, med to små barn var det ikke noe å kjøre i metro etter. På veien handlet vi litt gaver og søt frukt, moreller og sånt, til å ha på stranden. Et lite barn fra Kiev fant vår Irina, og syntes det var veldig moro, smilte og lo, mens vår Irina var helst skeptisk. Babusjkaen til dette barnet snakket om hvor vakkert vårt barn var, og hvordan hun gledet seg over livet og ikke hqdde opplevd noe vondt. Da Irina fremdeles var skeptisk, sa hun klokelig at Irina nok ikke likte å snakke politikk. Vi holdt klokelig tett om at Irina var norsk, og ikke hadde noe vondt i vente senere i livet heller. For henne vil alt være enkelt og greit, sammenkignet med hvordan det er for folk flest her i verden, og i Kiev og Ukraina.

Jeg kom i dag over nyheten at man i Kiev planlegger et museum over «den sovjetiske okkupasjonen». Jeg må sette det i hermetegn. Folk flest hadde det mye bedre i sovjettiden enn de har det nå, den gang man kunne kjøpe godt kjøtt for kopek, og all transport praktisk talt var gratis. Nå er alt blitt dyrt og vanskelig. I familien vår snakker de om at det er 90-årene om igjen, men gamle babusjka sier at det er ikke så ille ennå. Den gang sultet folk. Ennå har det ikke kommet så langt.

Tidligere stod det taxier klar ved hvert gatehjørne, ventetiden var null, nå ble taxien som stod der kapret akkurat i det vi var ferdige med innkjøpene våre. Vi hadde vært ferdige tidligere, hvis bare den første boden vi ville kjøpe moreller i, hadde hatt noen å selge dem til oss. Men ingen kom, enda både Olia og babusjka forsynte seg av noen. Etter den taxien forsvant var det ikke så lett å finne en ny. Kanskje fordi vi var tre voksne, to barn og en barnevogn, kanskje av andre grunner. Ingen biler stoppet da vi strakk ut hånden heller. Folk som har vært ordentlig i Russland vet det er slik man tar taxi der.

Til slutt fikk vi funnet en billist som ville frakte oss til Hydropark for 70 griven. Irina satt på fanget til Olia, ikke noe barnesete her. Også da vi kjørte fra flyplassen og inn til byen satt Irina på fanget. Og sjåførene kjører fort og stygt, og snakker gjerne i mobiltelefon eller sender en tekstmelding samtidig. Fra flyplassen ble jeg prompte informert av Olia om å la være å ta på meg sikkerhetsselen, og med det avsløre jeg var utlending. Her på vei til Hydropark satt også ganske sikkert alle i baksetet uten sele, mens jeg i forsetet hadde tatt det på. Gamle uvaner er vonde å avvende.

Så kom vi frem til Hydropark, første lille gang lille Irina virkelig har vært på en strandtur. Hun har sett noen av jærstrendene, men kun på avstand, og uten å få sitte i sanden. Det fikk hun her i Hydropark. Skjønt, en elv kan aldri erstatte en hel sjø og havet, selv om det er en stor elv som Dnjepr. Helt det samme blir det ikke.

Stranden er praktisk talt folketom. Der vi ligger, er det satt opp border og parasoller, og det er en liten bar. Like ved siden av er enda en bar. Det er ingen der utenom oss. Over broen, der det pleier å strømme mennesker, der det hele tiden er bevegelse i begge retninger, der var det bare ett og annet menneske som gikk. I fjor hoppet ungdommen fra denne broen, ganske risikabelt, men en sport for unge gutter. Det var hele tiden noen som torde. Nå var det ingen. På andre siden av elven, der stranden breier seg ut langs elvebredden, var det bare en håndfull gruppe mennesker som hadde slått seg ned, og noen som spilte volleyball.

Det var andre juli. Og det var ikke folk i Hydropark. – De er på jobb, sa mor til Olia, – det er arbeidsdag i dag. Men det har aldri spilt noen rolle tidligere. Ungdommen har skolefri. Siden kom en annen forklaring, mer troverdig. Folk har ikke råd til å reise lenger. Prisene har gått opp. Det er fremdeles latterlig lavt etter norsk standard, de fire hryvnaene det nå koster i metroen er en drøy krone i Norge. Her er det noe å tenke på. Her holder det folk hjemme.

Og jeg går bort i treningsanlegget Katsjalka, der jeg har vært så ofte før. Det var som det pleide å være påske, vinter, jul, riktignok folk der, men ikke sånn at man måtte vente å komme til til apparatene. Alt var stort sett ledig.

Det er kanskje ikke så veldig farlig i og for seg at ukrainerne ikke bruker Hydropark lenger. Problemet er at det er ganske mange boder og kiosker som er avhengig av mange folk, slik at de får solgt noen av varene sine. Nå er det tomt, både for folk og kunder. Man kan si sånne kiosker ikke er liv laga, disse folkene får finne seg noe annet å gjøre. Saken er at disse kioskene er det annet de har funnet. Ukraina går tom for jobber. Økonomien har stoppet opp.

Helt ut av ingenting begynner det å regne denne dagen. Mama Irina er ikke ofte på stranden, dette er nesten som en fridag for henne, enda det er hun som tar mye av byrden både med Tais og vår Irina. Det var synd det skulle bli en regnværsdag for henne. De satte seg under en av parasoller, og spiste medbrakte moreller og annen medbrakt mat. Den lille barkiosken har ikke noe for dem, men de har øl til meg – 15 hryvnaer, i tråd med den 40 % økningen vi hørte om dagen i forveien. I fjor kostet det 10. I norske kroner er det selvsagt ingenting, man skal dele på tre, og plusse på litt.

De to ølene jeg kjøpte ble omsetningen til baren de timene vi var der. Jeg måtte betale med en 200-lapp, og han måtte løpe til en bar i nærheten for å veksle, for han hadde ikke vekslepenger. Mobiltelefoner og nøkler lå igjen, baren var åpen, mens jeg stod der, alene. Såpass stoler man på hverandre, tross alle problemene.

Lille Tais fikk også leke litt med onkel Eivind i vannet. Hun er ganske intensiv, men likevel slik at du ikke trenger å gjøre så mye. Du kan stå ganske stille, eller bade som vanlig, og så løper hun omkring og er hund og hai og jeger etter småfisk. Hun har ikke mange voksne å leke med, Tais, derfor gjør hun absolutt alt ut av det, når hun nå får sjansen.

Også lille Ira kommer uti og tar et bad, i armene til Olia. Det var veldig, veldig kjekt, selv om det nok var litt kaldt for henne, og kjekkere for faren enn for barnet. Både mama Irina og konemor Olia fikk badet seg, i vannet vi hadde praktisk talt helt for oss selv.

En liten treskje fløt beleilig i vannet mens jeg var eier og Tais var hund. Da kunne jeg kaste den, og hun hente den, like ivrig som hunden hun skulle være. Hun gikk også på alle finter, akkurat som en hun skal gjøre, og løp av gårde da jeg latet som jeg kastet den, og bråsnudde da hun skjønte hun var lurt, bare for å sette i vei i full fart i den riktige retningen jeg virkelig kastet den. Sånn får barnet ut masse energi, mens den voksne får hvilt. Veldig lurt.

– Det er vår skje, sa en liten gutt så voksent og alvorlig. Jeg måtte summe meg litt for å skjønne hva det var, og at det gjaldt oss. Han brukte dimminutivformen for skje, – losjasjka. Jeg unnskyldte meg like voksent og alvorlig, og kom i farten i skade for å bruke høflighetsformen, izvinite, den alle nybegynnere i russisk lærer først og bruker hele tiden, men som ingen voksne vil finne på å bruke for barn. – De må unnskylde, betyr det, artig sagt fra en 41-åring til en 7-åring, eller yngre. Det falt seg likevel godt ut i situasjonen. – Takk, sa han, da han mottok skjeen, – spasibo. – Ne za sjto, sa jeg. – Det var ingenting.

Slik hadde vi en flott dag på stranden, alle koste seg. Men det gjorde inntrykk å se hvor dårlig det står til for folket i Ukraina. Så flott sommerdag, og så lite folk i Hydropark.

Dødsulykke i Hydropark?

Den vanvittige flyulykken øst i Ukraina overskygger det meste her nede nå, om den vil jeg skrive i morgen tidlig. Her er en post om en mulig dødsulykke Olia og jeg overvar i Hydropark.

Det var som vanlig en rolig dag. Nyhetene brakte nye sanksjoner fra USA mot Russland, og ytterligere sanksjoner fra EU satt på vent. Jeg tenkte å skrive litt om dem. Disse sanksjonene er ensidige, det er en vei nedover. Det er enkelt å sette dem i gang, men ikke så enkelt å se hva som skal til for at de skal slutte. Jeg ser ikke noen vei ut av dem. Det er også sterke krefter i USA og ellers, som har mast om sanksjoner lenge før noen krise i Ukraina begynte. Hensikten er å svekke Russland, heller enn å hjelpe Ukraina. Svekke Russland gjør de kanskje. Hjelpe Ukraina, gjør de ganske sikkert ikke.

Olia og jeg snakker en god del om dette. Hun snakker også en del med familien sin, og det blir raskt tema når vi kommer i snakk med lokale. Men det er såpass deprimerende at de fleste uttaler seg forsiktig, eller med galgenhumor.

Vi bruker en god del tid i butikken eller på torget. Det blir servert veldig mye mat, veldig mye drikke, og alt må handles inn. I dag var det frukt og grønt og poteter. Vi må kjøpe disse tingene konstant, Olia elsker frukt, hun spiser all slags frukt hele tiden. Poteter og grønnsaker forsvinner inn i meg, og de andre, uansett hvor mye som blir kjøpt. Det er sjarmerende å handle på torget. Torghandlerne står der hele dagen, og selger varer som antagelig kommer fra egne grønnsakshager. Men grønnsakshandlerne har forsvunnet fra Norge og andre vestlige land. Det er en grunn for det. Det er lite effektivt. Jeg har et ambivalent forhold til dette. Jeg liker torget, det er veldig koselig, men også jeg – og særlig Olia – kjøper varene billigst mulig. Det er også nødvendig å ha sympati for disse grønnsakshandlerne, som står hele dagen og selger grønnsaker, dag ut og dag inn, uten å tjene mer enn lommepenger. Tenker jeg.

Lille Tais var også med på handleturen. Hun og Olia stakk også inn i flere butikker, de ligger spredd rundt torgområdet, de selger alt slags. – Dette blir kjedelig for deg, sett deg der og kjøp en øl, ja rezresjaio (jeg gir deg lov), sa Olia, og pekte på en fortauskafe som også er i området. For en kone.

På nytt kom vi hjem med trillebagen full. Jeg bar den opp alle fire etasjer til leiligheten. Og der ventet moren med Plov, en kjøttrett med ris. Så tok det sin tid før vi kom oss ut til dagens gjøremål denne dagen også.

Men til slutt var vi på vei til Hydropark. Jeg skulle trene, Olia skulle lese statistikk, et av matematikkfagene hun planlegger å ta. Det ble imidlertid til at vi startet i den lille kafeen vår, den jeg skrev om forleden dag. Den gang regnet jeg på at øl til 15 hryvna i år var billigere enn den til 10 hryvna i fjor, på grunn av valutafallet. Men det viste seg at ølet kostet 10 hryvna i år også, det til 15 var Staropramen fra Tsjekkia. Importøl. Hvordan får de det til å gå rundt, kan man spørre. Det er mange ganger uforståelig. Denne gangen hadde de imidlertid folk på de fleste bordene, og også på den lille stranden de har laget til. Riktig fint, har de fått det.

Olia liker selskap, og jeg liker øl, så det ble til at jeg fikk kjøpe en til før jeg stakk til treningsrunden min. Det var også veldig varmt, så vi badet hele tiden. Særlig jeg, som ikke er laget for temperaturer over 30 grader. 25 er min grense. Varmere er å overdrive.

Så der lå hun på teppet, og leste statistikk, mer eller mindre, mens jeg tuslet rundt omkring med min øl, kikket på folkelivet. Og snakket litt med henne. Senest i fjor var det en provosorisk bro over elvearmen akkurat her, et lite sund, ville man kalt det, var det en sjø. Broen var bra for småkafeene i området, siden alle måtte krysse elven her. Den store stranden, og en rekke sportsanlegg og andre kule ting er på andre siden. Nå har de fått bygget ferdig en ny, og mye større bro, som det uproblematisk kan gå båter under. Fra denne broen er det allerede blitt populært å hoppe, for tøffingene, eller gærningene, alt ettersom. Det er vanskelig å anslå høyder, kanskje er den 10-15 meter høy. Neppe mindre.

På et tidspunkt gikk jeg for å ha min trening. I det jeg krysset broen, var det en kar som hoppet spesielt spektakulært, om det går an å sette de to ordene sammen. Vi hadde sett ham tidligere, fra stranden vår, han hadde tatt både forlengs og baklengs salto. Nå startet han med skru og tvist, og hva det nå heter alt sammen, før han avsluttet med salto like over vannflaten. Like etter ham fulgte en kar som hoppet med smykke på seg, og landet på vannflaten sammenkrøllet, en bombe, som vi kaller det. Ganske drøyt.

Treningsrunden ble imidlertid ikke særlig drøy, og overhodet ikke spektakulært. Som så mange ganger før hadde jeg overdrevet, vært for oppsatt på å følge mitt på forhånd bestemte program, og med det fått gangsperr, antydning til strekk og stive muskler både her og der. Etter 50 anstrengte repetisjoner var det slutt, langt unna de planlagte 400.

På vei tilbake over broen mente jeg å høre en kvinne gråte uvanlig kraftig. Sånt skjer i Ukraina, både kvinner og menn, faktisk, det er ofte fortvilelse i omegn, så jeg bet meg ikke særlig merke i det. Jeg gikk tilbake til Olia, mens jeg gned mine ømme muskler.

Olia ble veldig glad da jeg kom, veldig koselig. Hun leser statistikk, det er likevel koseligere med meg ved siden av. Jeg badet litt, og tuslet rundt som før, mens hun lå på et teppe på den lille stranden, med matematikkbøkene foran seg. Alt var sol og glede.

Så kom det en liten, unnselig båt tøffende. Den tutet voldsomt, i det den kjørte under broen, noe ingen av de andre broene gjør. Den stoppet også på den andre siden, altså på vår side, noen meter foran oss, elvearmen er slett ikke så bred akkurat her, man svømmer lett over, og så kastet båten ut et anker, og la seg midt på. En kar i dykkerdrakt gjorde seg klar.

– Hva i all verden er dette for noe? Spurte jeg Olia. Det så jo mildt sagt merkelig ut. Dykke her, skitne elven. – Det er redningsbåten, sa Olia. Antagelig er det noen som har hoppet fra broen, og så ikke kommet seg opp fra vannet igjen. Raskt ble denne versjonen den riktige for henne. Hun snakket i vei om hva som kunna ha skjedd. Tre hoppet, to kom opp, og så skjønte de at de måtte ha hjelp for å hente den tredje. Hun snakket i vei, og om hvor tragisk det var, hvilken galskap det er å hoppe fra broen.

Olia har det med å gå raskt til verste alternativ. Krisemaksimering er ingen frykt. Og verken russere eller ukrainere har det med å uttrykke tvil. Jeg tenkte det var mer sannsynlig noen hadde mistet noe, en ring eller noe sånt, og nå trengte dykkehjelp.

Båten hadde imidlertid en liten påskrift på siden. Jeg spurte Olia hva ordet der betydde, og hun sa «redningsbåt», eller noe tilsvarende. Det var en vekker. I samme øyeblikk kom en sykebil trillende på andre siden av elven. Den voldsomme kvinnegråten var der ennå, på andre siden av elven. – Hører du den? spurte jeg Olia. – Det er moren, sa Olia. – Hun er helt fortvilet, over sønnen som skulle hoppe fra broen, sånn idiotisk galskap.

Et overblikk over stranden på andre siden, vår side, og oppe på broen, overalt stod folk og stirret på den usle redningsbåten, med dykkertauet uti vannet. Det var ingen som hoppet fra broen. Nesten ingen som badet.

Vi vet ikke hva som var skjedd. Etter en stund kom dykkeren opp igjen, uten å ha funnet noe. Båten kjørte inn til andre siden, og tok en prat med folkene i sykebilen. Folk flokket seg om dem. Så gikk de tre i båten tilbake til den, og kjørte vekk. Lå det en mann på bunnen av elven, gjør han det ennå.

Dette gikk innpå Olia. Da vi kom hjem, og jeg straks støtte på nyheten om det nedskutte flyet, så ville hun ikke høre om det. Ikke flere belastende nyheter i dag. Hun syntes også det var forferdelig med båtene som fortsatte å kjøre forbi, enda det antsgeligvis var en redningsaksjon som pågikk. Hun sa hun gladelig skulle hjelpe til å lete, var det ikke for alle disse båtene. Det samme ville mange andre, mente hun. Tanken er slett ikke dum. Elven er ikke bred, men den er skitten og mørk. Og går en mann under, er det umulig å vite hvor langt nedover han vil flyte. Å ha en enslig mann til å lete, i dykkermaske og dykkerdrakt, han skal vel da være heldig for å lykkes. Elven er ikke så dyp. Dyktige svømmere når lett bunnen, de trenger bare dykkermaske eller svømmebriller. Kanskje lys.

Men slik gikk det altså ikke. Det var den ene båten med tre stykker, en av dem dykket, kanskje et kvarter, og det var det. Så kjørte båten bort. Den gråtende kvinnen hørte vi ikke lenger.

Den nokså primitive redningsbåten, med tauet til dykkeren under vann. På andre siden kan man skimte en sykebil, klar, om det skulle bli nødvendig.

Bomber, nedskutte fly og sommerferie

Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.

Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.

I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.

Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det  skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede.  Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.

Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.

Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.

På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.

I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.

Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.

Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.