Dødsulykke i Hydropark?

Den vanvittige flyulykken øst i Ukraina overskygger det meste her nede nå, om den vil jeg skrive i morgen tidlig. Her er en post om en mulig dødsulykke Olia og jeg overvar i Hydropark.

Det var som vanlig en rolig dag. Nyhetene brakte nye sanksjoner fra USA mot Russland, og ytterligere sanksjoner fra EU satt på vent. Jeg tenkte å skrive litt om dem. Disse sanksjonene er ensidige, det er en vei nedover. Det er enkelt å sette dem i gang, men ikke så enkelt å se hva som skal til for at de skal slutte. Jeg ser ikke noen vei ut av dem. Det er også sterke krefter i USA og ellers, som har mast om sanksjoner lenge før noen krise i Ukraina begynte. Hensikten er å svekke Russland, heller enn å hjelpe Ukraina. Svekke Russland gjør de kanskje. Hjelpe Ukraina, gjør de ganske sikkert ikke.

Olia og jeg snakker en god del om dette. Hun snakker også en del med familien sin, og det blir raskt tema når vi kommer i snakk med lokale. Men det er såpass deprimerende at de fleste uttaler seg forsiktig, eller med galgenhumor.

Vi bruker en god del tid i butikken eller på torget. Det blir servert veldig mye mat, veldig mye drikke, og alt må handles inn. I dag var det frukt og grønt og poteter. Vi må kjøpe disse tingene konstant, Olia elsker frukt, hun spiser all slags frukt hele tiden. Poteter og grønnsaker forsvinner inn i meg, og de andre, uansett hvor mye som blir kjøpt. Det er sjarmerende å handle på torget. Torghandlerne står der hele dagen, og selger varer som antagelig kommer fra egne grønnsakshager. Men grønnsakshandlerne har forsvunnet fra Norge og andre vestlige land. Det er en grunn for det. Det er lite effektivt. Jeg har et ambivalent forhold til dette. Jeg liker torget, det er veldig koselig, men også jeg – og særlig Olia – kjøper varene billigst mulig. Det er også nødvendig å ha sympati for disse grønnsakshandlerne, som står hele dagen og selger grønnsaker, dag ut og dag inn, uten å tjene mer enn lommepenger. Tenker jeg.

Lille Tais var også med på handleturen. Hun og Olia stakk også inn i flere butikker, de ligger spredd rundt torgområdet, de selger alt slags. – Dette blir kjedelig for deg, sett deg der og kjøp en øl, ja rezresjaio (jeg gir deg lov), sa Olia, og pekte på en fortauskafe som også er i området. For en kone.

På nytt kom vi hjem med trillebagen full. Jeg bar den opp alle fire etasjer til leiligheten. Og der ventet moren med Plov, en kjøttrett med ris. Så tok det sin tid før vi kom oss ut til dagens gjøremål denne dagen også.

Men til slutt var vi på vei til Hydropark. Jeg skulle trene, Olia skulle lese statistikk, et av matematikkfagene hun planlegger å ta. Det ble imidlertid til at vi startet i den lille kafeen vår, den jeg skrev om forleden dag. Den gang regnet jeg på at øl til 15 hryvna i år var billigere enn den til 10 hryvna i fjor, på grunn av valutafallet. Men det viste seg at ølet kostet 10 hryvna i år også, det til 15 var Staropramen fra Tsjekkia. Importøl. Hvordan får de det til å gå rundt, kan man spørre. Det er mange ganger uforståelig. Denne gangen hadde de imidlertid folk på de fleste bordene, og også på den lille stranden de har laget til. Riktig fint, har de fått det.

Olia liker selskap, og jeg liker øl, så det ble til at jeg fikk kjøpe en til før jeg stakk til treningsrunden min. Det var også veldig varmt, så vi badet hele tiden. Særlig jeg, som ikke er laget for temperaturer over 30 grader. 25 er min grense. Varmere er å overdrive.

Så der lå hun på teppet, og leste statistikk, mer eller mindre, mens jeg tuslet rundt omkring med min øl, kikket på folkelivet. Og snakket litt med henne. Senest i fjor var det en provosorisk bro over elvearmen akkurat her, et lite sund, ville man kalt det, var det en sjø. Broen var bra for småkafeene i området, siden alle måtte krysse elven her. Den store stranden, og en rekke sportsanlegg og andre kule ting er på andre siden. Nå har de fått bygget ferdig en ny, og mye større bro, som det uproblematisk kan gå båter under. Fra denne broen er det allerede blitt populært å hoppe, for tøffingene, eller gærningene, alt ettersom. Det er vanskelig å anslå høyder, kanskje er den 10-15 meter høy. Neppe mindre.

På et tidspunkt gikk jeg for å ha min trening. I det jeg krysset broen, var det en kar som hoppet spesielt spektakulært, om det går an å sette de to ordene sammen. Vi hadde sett ham tidligere, fra stranden vår, han hadde tatt både forlengs og baklengs salto. Nå startet han med skru og tvist, og hva det nå heter alt sammen, før han avsluttet med salto like over vannflaten. Like etter ham fulgte en kar som hoppet med smykke på seg, og landet på vannflaten sammenkrøllet, en bombe, som vi kaller det. Ganske drøyt.

Treningsrunden ble imidlertid ikke særlig drøy, og overhodet ikke spektakulært. Som så mange ganger før hadde jeg overdrevet, vært for oppsatt på å følge mitt på forhånd bestemte program, og med det fått gangsperr, antydning til strekk og stive muskler både her og der. Etter 50 anstrengte repetisjoner var det slutt, langt unna de planlagte 400.

På vei tilbake over broen mente jeg å høre en kvinne gråte uvanlig kraftig. Sånt skjer i Ukraina, både kvinner og menn, faktisk, det er ofte fortvilelse i omegn, så jeg bet meg ikke særlig merke i det. Jeg gikk tilbake til Olia, mens jeg gned mine ømme muskler.

Olia ble veldig glad da jeg kom, veldig koselig. Hun leser statistikk, det er likevel koseligere med meg ved siden av. Jeg badet litt, og tuslet rundt som før, mens hun lå på et teppe på den lille stranden, med matematikkbøkene foran seg. Alt var sol og glede.

Så kom det en liten, unnselig båt tøffende. Den tutet voldsomt, i det den kjørte under broen, noe ingen av de andre broene gjør. Den stoppet også på den andre siden, altså på vår side, noen meter foran oss, elvearmen er slett ikke så bred akkurat her, man svømmer lett over, og så kastet båten ut et anker, og la seg midt på. En kar i dykkerdrakt gjorde seg klar.

– Hva i all verden er dette for noe? Spurte jeg Olia. Det så jo mildt sagt merkelig ut. Dykke her, skitne elven. – Det er redningsbåten, sa Olia. Antagelig er det noen som har hoppet fra broen, og så ikke kommet seg opp fra vannet igjen. Raskt ble denne versjonen den riktige for henne. Hun snakket i vei om hva som kunna ha skjedd. Tre hoppet, to kom opp, og så skjønte de at de måtte ha hjelp for å hente den tredje. Hun snakket i vei, og om hvor tragisk det var, hvilken galskap det er å hoppe fra broen.

Olia har det med å gå raskt til verste alternativ. Krisemaksimering er ingen frykt. Og verken russere eller ukrainere har det med å uttrykke tvil. Jeg tenkte det var mer sannsynlig noen hadde mistet noe, en ring eller noe sånt, og nå trengte dykkehjelp.

Båten hadde imidlertid en liten påskrift på siden. Jeg spurte Olia hva ordet der betydde, og hun sa «redningsbåt», eller noe tilsvarende. Det var en vekker. I samme øyeblikk kom en sykebil trillende på andre siden av elven. Den voldsomme kvinnegråten var der ennå, på andre siden av elven. – Hører du den? spurte jeg Olia. – Det er moren, sa Olia. – Hun er helt fortvilet, over sønnen som skulle hoppe fra broen, sånn idiotisk galskap.

Et overblikk over stranden på andre siden, vår side, og oppe på broen, overalt stod folk og stirret på den usle redningsbåten, med dykkertauet uti vannet. Det var ingen som hoppet fra broen. Nesten ingen som badet.

Vi vet ikke hva som var skjedd. Etter en stund kom dykkeren opp igjen, uten å ha funnet noe. Båten kjørte inn til andre siden, og tok en prat med folkene i sykebilen. Folk flokket seg om dem. Så gikk de tre i båten tilbake til den, og kjørte vekk. Lå det en mann på bunnen av elven, gjør han det ennå.

Dette gikk innpå Olia. Da vi kom hjem, og jeg straks støtte på nyheten om det nedskutte flyet, så ville hun ikke høre om det. Ikke flere belastende nyheter i dag. Hun syntes også det var forferdelig med båtene som fortsatte å kjøre forbi, enda det antsgeligvis var en redningsaksjon som pågikk. Hun sa hun gladelig skulle hjelpe til å lete, var det ikke for alle disse båtene. Det samme ville mange andre, mente hun. Tanken er slett ikke dum. Elven er ikke bred, men den er skitten og mørk. Og går en mann under, er det umulig å vite hvor langt nedover han vil flyte. Å ha en enslig mann til å lete, i dykkermaske og dykkerdrakt, han skal vel da være heldig for å lykkes. Elven er ikke så dyp. Dyktige svømmere når lett bunnen, de trenger bare dykkermaske eller svømmebriller. Kanskje lys.

Men slik gikk det altså ikke. Det var den ene båten med tre stykker, en av dem dykket, kanskje et kvarter, og det var det. Så kjørte båten bort. Den gråtende kvinnen hørte vi ikke lenger.

image

Den nokså primitive redningsbåten, med tauet til dykkeren under vann. På andre siden kan man skimte en sykebil, klar, om det skulle bli nødvendig.

Bomber, nedskutte fly og sommerferie

Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.

Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.

I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.

Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det  skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede.  Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.

Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.

Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.

På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.

I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.

Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.

Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.

To karer i Hydropark (og litt annet)

Dagene går sin bedagelige gang her nede, for Olia og meg, og for Olias lille familie. Vi følger med på nyheter, i går meldte ukrainsk TV at hovedgaten Kresjtsjatik er «ryddet» etter de store demonstrasjonene der i desember til februar, men bildene viste ikke annet enn at opprevet brostein ble kjørt bort med bulldoser. Jeg fikk ikke stukket ned til gaten i dag, men da jeg var der i helgen var i alle fall teltene og barrikadene der, så helt ryddet er nok gaten ikke, om enn tingene ellers her i Kiev og i sentrum vender tilbake mot noe som kan kalles det normale.

Jeg lar meg irritere litt av at USA og EU kjører sånn på, her borte. Valutaen til ukrainerne er halvert siden jeg begynte å reise hit i 2007, da var kroner og hryvna omtrent likt, sist jeg sjekket var en hryvna verd under halvparten. Det tjener USA på, og det tjener EU på. Dollaren styrker seg, og euroen styrker seg. Også rubelen er sterkt svekket som følge av krisen, også det til stor glede for amerikanerne. Jeg sa til Olia i dag, halvt for spøk, og halvt for sant, at amerikanerne vil ha Russland tilbake til sånn det var på 90-tallet, da man kunne gi u-hjelp til dem. Pengene gitt i u-hjelp, er selvsagt på langt nær nok til å veie opp det amerikanerne tjener på sin dollardominans og på handel med land med svekkede økonomier. Dette er blant de mange ting som provoserer ved krisen som nå utspiller seg i Ukraina.

En av de som tjente gode penger i den ville russiske økonomien på 90-tallet var amerikaneren Bill Bowder. Han var den rikeste, utenlandske investoren i Russland. Med alle russere som ble rike på 90-tallet, så vet man at de ble det med kriminelle metoder og at de skulle vært straffet. I en så skitten økonomi som Russland var den gang, skal det godt gjøres å tjene seg rik rent. Jeg stoler ikke et øyeblikk på denne Bill Bowder, og skulle gjerne sett at et vestlig medium med litt ressurser, gikk ham litt etter i sømmene, og så hva han egentlig foretok seg, og hvordan han ble den rikeste utlending i Russland.

I dag er Bill Bowder en av dem som har ivret mest for tøffere sanksjoner mot Russland. Han har gjort det i flere år. Årsaken er den såkalte Magnitskij-saken, om jeg nå skrev det rett, om stjerneadvokaten som ble funnet død i fengselet, hjertesvikt, i følge russiske kilder, banket opp, torturert og drept, med hendene bak i håndjern, i følge amerikanske. Magnitskij var advokat for Bill Bowder, og forsøkte å vinne frem med et eller annet det er vanskelig å få full innsikt i. Antakelig kan det se ut som om Putin kom inn som president på begynnelsen av 2000-tallet, og gjorde slutt på moroa for vill vest-investorer som Bowder. Bowder har kjempet i mot et eller annet, så har han åpenbart tapt, og advokaten hans er død eller drept, og Bowder er meget bitter.

Dere kan sjekke opp twitterkontoen hans. Der kommer det frem, meget tydelig. Bill Bowder er en av dem amerikanske myndigheter forfører seg med, når de skal bestemme hvilke sanksjoner de skal iverksette og hvem de skal ramme. Men for Bill Bowder dreier det seg ikke om Ukraina. Han har mast om sanksjoner mot Russland i årevis. Det er ikke lett å forestille seg hva som skal til for at sanksjonene oppheves igjen, annet enn at Russland går i oppløsning, og ender som Libya, Irak – eller Ukraina.

Det er alvorlige saker. I dag melder BBC at nye 9 sivile er drept i Lugansk-regionen, etter et bombetok fra regjeringsstyrkene. Ukrainske myndigheter nekter for at det var dem, og hevder det var opprørsstyrkene, eller «separatistene», som de kaller dem. Ingen vet, og folk dør. Det er ikke lett å se for seg hvordan dette skal stoppe, så lenge ingen vil gå inn på noen ordentlige kompromiss, og USA og EU har havnet for tjukt i det til å kunne trekke seg unna nå. De skal liksom klare det bedre her, enn i Abkasia og Sør-Ossetia, utbryterrepublikkene i Georgia. Der brukte Russland rå militærmakt, mens det internasjonale samfunnet satt og så på. Men krigen der varte bare noen dager. I Øst-Ukraina kan den dra ut i månedsvis. Jeg vet ikke om det alternativet er så mye bedre.

Men livet går nå sin gang, og stemningen er nå mer optimistisk her i Kiev enn den har vært på lenge når vi har vært her, om det skyldes sommeren eller andre ting. Jeg følger også nokså nøye med på VM i fotball, en begivenhet som ikke ser ut til å bry ukrainerne noe særlig. Når jeg setter meg på pub for å se kamp, er det sjelden flere gjester enn at de kan telles på fingrene på ene hånden. Utenfor vinduet går livet som normalt. Ingen stresser for å se kamp, ingen snakker om det, og Olia og hennes familie kan neppe nevne hvilke lag som spiller.

Dagsrytmen kommer imidlertid litt i utakt. Jeg bruker morgenen til å lese alt om gårsdagens matcher, så er det en kraftig frokost, mer lesning, og jeg har problemer med å komme meg ut før vi blir overfalt med lunsj. Overfalt er rette ordet. Mama Irina serverer virkelig mye mat, i dag til frokost var det paprikasj, en blanding av tomater, paprika og egg i en slags omelett, sikkert 10-12 egg i min porsjon, og helt på grensen av hva jeg kan klare, egentlig. Når det til lunsj så kommer kraftig suppe, som på norsk nok bedre skulle oversettes til lapskaus, tatt i betraktning all maten som er i den, og det på toppen av suppen er kyllingvinger, og brød til. Da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise.

Slaraffenlivet hjelper ikke på appetitten. Jeg må ut, ta min daglige, lange rusletur, og min runde i treningsapparatene i Katsjalka, Hydropark. I dag ville Olia bli hjemme, så hun var ikke med.

Og det var der, i Hydropark, jeg traff de to karene bloggposten egentlig skulle handle om. Det kan man kalle lang innledning. Dagens dose trening er 300 repetisjoner av forskjellige ting. I midten legger jeg inn en pause, som oftest for å bade, men denne gangen tenkte jeg også å sjekke inn til en liten hjørnekafe i Hydropark, og se opptak av USA-Belgia. Den sa rapportene skulle være bra, og jeg pleier ikke se nattkampene live. De begynner kl 2300 her i Ukraina, tiden pubene i nærheten stenger. Når kvartfinalene kommer, må jeg nok finne meg en pub i sentrum, selv om også kvartfinalene har de mest interessante kampene klokken 1900, som heldigvis åttendedelsfinalene hadde det.

Så var det altså de to karene. Jeg så dem stå der, i en livlig diskusjon. Jeg var i badebukse etter å ha badet, slik gjør man det her, kortbuksen og t-skjorten la jeg greit på bordet mitt, så gikk jeg og kjøpte øl. Jeg fotograferte meg selv, og gjorde meg klar til kamp, Belgia – USA, i opptak, uten lyd, i badebukse, i en utendørskafe som har like mye til felles med en kiosk, i Hydropark, Kiev. Så kom disse to karene og spurte meg om noe, om jeg hadde WiFi, var det visst, på mobilen, eller noe, om jeg hadde Internett. Det var åpenbart de diskuterte noe om VM. Så selv om jeg ikke hadde nett, kunne jeg meget sannsynlig svare på det de lurte på, jeg er svært oppdatert. Men de skjønte jeg var utlending, og gav straks opp at jeg kunne hjelpe dem med noe. De slo også over i gebrokkent engelsk, klart verre enn min russisk. De lurte på hvor jeg var fra, og ble virkelig ivrige da de forsto jeg var fra Norge. Det nyttet ikke at jeg gjentok at jeg godt forsto russisk, her skulle det gå i engelsk.

Og så gikk jeg med på det. Det er en erfaring. Jeg er turist, og vil gjerne snakke språket på stedet, og få praktisert russisken med andre enn Olia og hennes familie. Disse vil gjerne få praktisert sin engelsk, som de også sjelden har nytte av, så få turister som finnes på stedet. Det sa de gjentatte ganger til meg. Men ettersom engelsken ikke strakk til, ble det til russisk allikevel, etter en stund.

Ukrainerne og russerne er virkelig åpne og inviterende mennesker. Det er straks bort til bordet, ikke den kjølige distansen vi liker å ha. Fremdeles er det vel sjelden at to nordmenn ber en ukjent turist bort til bordet sitt, en kort samtale er greit, men inn i intimsonen går ikke. Russerne tenker ikke slik. Når kontakt først er opprettet, blir den gjerne full med en gang. Her hjalp det nok litt at særlig den ene hadde drukket litt. Eller kanskje man skulle omformulere med at den ene hadde drukket mye.

Uansett var det ikke bare den kjølige nordmannen i meg, som gjorde meg litt skeptisk, samtidig som jeg synes det er kjempekjekt å komme i snakk med folk. Jeg har trivdes godt med å bevege meg inkognito i det store Hydropark-området, at ingen vet hvem jeg er, og ingen kan begynne å lure på om jeg som nordmann har mer verdisaker enn andre, og om de kanskje er lettere å lure til seg. Det har sine fordeler å være ubemerket.

Men jeg gikk selvfølgelig bort. Og fikk meg en riktig hyggelig samtale. Han ene var sjømann, og hadde vært i nordmann, og skrøt veldig over hvor fint det var der. Det var denne som mente seg best i engelsk, og han rettet stadig på han andre, når også denne prøvde seg. Han håndhilste, og het Vladimir, denne sjømannen, og han tiltalte meg konsekvent med navn Eivind, etterpå, så han husket navnet. Den andre var litt mer tilbakeholden med personlig informasjon. Noe motvillig fikk han sagt han hadde vært tegner, og pleide å tegne portrett av mennesker på Krim, en typisk turistgeskjeft. Ellers hadde han vært ingeniør. Nå var han pensjonist.

Mye mer interessert enn å snakke om seg selv, var han i å snakke om norsk kultur, hva han visste om Norge (Han nevnte Hamsun og Munch, og Krasnaja komnata, det røde rommet – Strindberg), og særlig om russisk kultur og historie, der han hadde mange anbefalinger. Han kunne også fortelle om russisk historie, og gikk tilbake til Rurik, som hadde grunnlagt Russland her i Kiev, men så kom Romanov slekten, og der var det mye dårlig. Han var nok ikke helt stødig, for han mente Ivan den grusomme hørte til dem, men det vet jeg godt, at etter Ivan den grusomme drepte sin sønn, så hadde ikke den russiske tsaren lenger noen arvinger, og årene med trøbbel (Smutnye vremeni) fulgte. I 1607 kom den første Romanov, det årstallet mener jeg å ha i hodet.

Han var imidlertid ikke særlig interessert i det, og ville heller fortelle videre. At vårt bekjentskap hadde begynt med at han insisterte på at kvartfinalene i VM skulle spilles samtidig, enda både jeg og Vladmir sjømann visste at det skulle de ikke, det er klokken 1900 og 2300, ukrainsk tid, det visste vi. Ingenøren mente begge begynte klokken 2100. Tross det, er det underholdende å snakke. Han lurte på om jeg hadde vært i Leningrad, og sa Lenin var et geni. Om det siste visste jeg ikke om han spøkte, mente alvor, eller testet meg. Så jeg svarte at Lenin var en meget spesiell person.

Slik fløt samtalen av gårde. De syntes det var meget morsomt med informasjonen fra Norge, at vi hadde så få revolusjoner, for eksempel, – vi har ingen, sa jeg, og man skal presse på litt for å få det til å bli uriktig. Heller ikke har vi tradisjon for at folk tar til gatene og demonstrerer, og det blir voldelig. Vi ble angrepet av Hitler-Tyskland, det lurte vi på, men de 10 000 vi mistet, det var lite, syntes de. Og det er jo ikke urimelig, tatt i betraktning at dette var tallet på daglige døde i kampen om Stalingrad. For oss er 10 000 helt fryktelig, sa jeg, og da lo de godt. Det vil si, det var ingeniøren som lo. Vladimir sjømann var på dette tidspunkt for å kjøpe seg mat.

De lurte også på hvorfor våre politikere ikke stjeler fra budsjettet. Det spurte de om med et smil og en latter. De har det fælt, ukrainerne, men de er i stand til å le av det, og ha galgenhumor. Jeg våget ikke å pense samtalen inn på dagens situasjon, og høre hva de mente om det som skjer nå. Det holdt med noen små hint, at Norge og Sverige er som Russland og Ukraina, eller, ikke helt, vi kriger ikke og krangler med hverandre hele tiden, sånn som dere. Også det lo de av. Jeg vil gjette på at de begge to er i mot hele bunten, at de ikke har tillit til noen av sine egne politikere, og at de har sin helt egen oppfatning av hva som egentlig nå foregår i landet, og i forholdet mellom Russland og Ukraina. Ingeniøren ville for eksempel fortelle litt om Lenin, og hans bror, Aleksander, som ble drept, og med det gjorde Lenin revolusjonær. Det visste jeg, men hva han videre kunne fortelle, visste jeg ikke, og forstod heller ikke så mye av. Det virket imidlertid rimelig utspekulert, rimelig fantastisk. Og sånn er det med russerne, og med Ukrainerne. De foretrekker gjerne den mest spektakulære versjonen, de elsker rykter og konspirasjoner, og forklaringer som gir sjokk og a-ha! De elsker også å være skråsikre, og ikke bøye seg for fornuft og argument. Ingeniøren er sikkert fortsatt irritert over kvarfinalene som skal spilles samtidig, selv om han nok kanskje ikke kommer til å se på dem. Som de fleste ukrainere er han vel bare sånn passe interessert.

Jeg har i alle fall fått to nye venner. Vi hilste med «poka», vi sees igjen. Jeg fikk også hilse på konen til Vladimir sjømann, hun het Olga (om enn hun ble presentert som Helga, men den gjennomskuet jeg), som min. Jeg er jo i Hydropark så godt som hver dag. Og er de der også, er sjansene gode for å dumpe oppi hverandre, enda Kiev er en stor by med mange folk. Da jeg sa Norge hadde fem millioner innbyggere, lo de godt. Som de lo av det meste jeg sa, og hvordan vi har det hos oss. – Det er veldig vakkert der, sa Vladimir sjømann, som hadde vært der, på tokt, i nord. – Det er vakre fjorder, sa han på engelsk, – forstår du fjord? spurte han ingeniøren, som han stadig følte han måtte hjelpe med engelsken.

 

Langfredag med sommervarme i Kiev

Olia har funnet frem strikketøyet igjen, denne påsken. Hun har på et par dager strikket et lite skjerf, en liten lue, og hun er i gang med en liten kofte. Søsteren Tanja er en mester i strikking, og har alltid klart en strikket genser eller noe slikt, når vi kommer ned på besøk. For Olia, og for meg, er det godt når hun strikker. Det gjør henne mye roligere, enn i sommer når hun leste differensialligninger for eksempel. Overalt hvor hun er, eller hva hun og jeg gjør, så har hun med strikketøyet.

I dag kom også endelig sommervarmen til Kiev. Det er norsk sommervarme, 18 grader og sol. I Kiev er dette temperaturer som hører hjemme i april, som vi er i. Hittil har det vært skyet og kaldt. Genser og jakke har vært obligatorisk, enkelte dager har jeg savnet lue og vanter. Nå var det fritt frem med kortbukse. Olia ble også med meg til Hydropark, for å ligge på stranden og strikke og sole seg, mens jeg trente i treningsanlegget.

Med solen kom også blidheten tilbake til Kiev. Folk så ut til å ha det godt igjen. Olia og jeg fotograferte hverandre. Da vi gikk over broen til øyen med treningsanlegget, og så byhøydene med kirkekuplene i Lavra skinne i solskinnet, folk ligge og døse på stranden, en rekke med folk stå og fiske, noen knapt nok i badebuksen, og elven Dnjepr flyte så stille forbi, så var det at jeg tok meg i å tenke at er det så farlig med hele storpolitikken? Her kan vi ha det fint, vanari hele Krim.

Men om Kiev utstrålte denne stemningen, er det ellers i Ukraina og også i Kiev like under overflaten større alvor. Den oppløftende avtalen fra Genève er allerede i ferd med å bli torpedert. Fra alle kanter. Som ventet var ikke okkupantene i Dontesk villige til å gi fra seg bygningene de har okkupert. De melder at det vil de ikke gjøre, før det de kaller den ulovlige statsministeren, Jatseniuk, forlater posisjonen sin. Okkupantene der ser parlamentet i Kiev som okkupert, og ser ingen grunn til å forlate okkupasjonen sin før «okkupantene» i Kiev forlater sin. Andre grupper demonstranter, sier de vil pakke sammen og gå hjem, først når demonstrantene på Majdan i sentrum av Kiev gjør det samme.

Det vil ikke skje. Demonstrantene i Kiev har fått det for seg at de er lovlige, slik blir de også sett på av de nåværende styresmaktene i Ukraina, og av hele den vestlige verden. De blir løftet frem som helter, som «ofrer seg selv» i kampen for «demokratiet». Det forrige regimet, det til Janukovitsj, som fremdeles er det demokratisk valgte, og fremdeles ikke har blitt lovlig avsatt, de ville sett det stikk motsatt. Stikk motsatt ser man det også i store deler av Ukraina, og selvsagt i Russland.

Så er spørsmålet om moralsk indignerte USA og NATO, og deler av EU-landene, har rett i at Russland bare hykler disse sammenlingingene. At det er Russland som «fabrikerer» dem, og bare forfører ubeskyttede russisk-ukrainere øst og andre meningsfeller til å tro på propagandaen. Jeg vil også stille spørsmål om det offentlige USA virkelig mener det, når de melder at forskjellen på demonstrasjonene er åpenbar. De i Kiev var lovlige og fredelige, separatistene i øst er ulovlige og bevæpnet.

Merk også at USA bruker samme uttrykk som regimet i Kiev: separatister. Det er et negativt ladet ord. USA er som vi er i Norge skolert i kampen om begrepene. Kiev arresterer til og med folk, for forbrytelsen «separatisme», blant annet en av de selvutnevnte, men populære, guvernørene i Donetsk. Det er så man får assosiasjoner til mellomkrigstidens Stalin-Sovjet. Å kalle den ene demonstrasjonen lovlig og den andre ulovlig blir nesten litt komisk. Det blir bare så altfor åpenbart at lovlige er bare de demonstrasjonene som støtter oss. La meg minne om at også demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger, brukte utstrakt brannbomber og brostein som våpen, og også hadde små grupper som bevæpnet seg.

Okkupantene i Donetsk styrket barrikadene rundt bygningen de har okkupert, området de kaller «Folkerepublikken Donetsk». Det er sikkert derfor de kalles «separatister». De erklærer at en planlagt folkeavstemning 11. mai vil bli avholdt, og at de til den tid vil ha kontroll over situasjonen, ikke gjøre noe dumt, ikke be Russland om hjelp, og ikke bruke våpnene om ikke Kiev bruker våpen mot dem først, for å fjerne dem. Etter folkeavstemningen vil de be Russland om hjelp, melder de, litt foruroligende.

Og USA og England melder at russerne står bak, og truer med videre sanksjoner om de ikke nå roer seg. Kiev beveger fremdeles væpnede styrker i øst. Det var vel også noen små trefninger, skadde, ikke drepte. Kiev skammer seg heller ikke i å utstede nye arrestordre, denne gangen mot Viktor Janukovitsj’ sønn, Oleksander. Han er sikkert kriminell, som de andre politikerne her i Ukraina. Det er bare det, at det alltid er det sittende regimet som arresterer det forrige. Et maktskifte vil føre til at midlertidig president, Turtsjenov, hans statsminister, Jatseniuk, og flere av de andre i den nåværende regjeringen og dens støttespillere, for ulovlig å ha grepet makten, og litt forskjellige andre forbrytelser de måtte finne frem til. Arrestordren mot Oleksander Janukovitsj, spiller mot de vestlige deler av Ukraina, og vekker forargelse i øst. Som det meste annet det nåværende regimet i Kiev måtte finne på.

Det er et så kolossalt problem at maktmisbruket, korrupsjonen og annen kriminalitet så totalt gjennomsyrer viktige deler av Ukrainas samfunnssystem. Politikken, økonomien, rettsvesenet, politiet og mediene, det er under maktens kontroll. Og makten tar seg til rette, lovlig og ulovlig. I kampen for å «rydde opp», arresterer man kun sine motstandere. Det gjelder å holde seg inne med den til enhver tid sittende makten. Så kan man gjøre som man vil.

På treningsanlegget overhørte Olia en samtale, der hun satt og strikket: «Ukrainerne er annenrangs mennesker. De har alltid vært det. Om det er under Østerrike-Ungarn, Polen eller Russland.»

Vi er ikke vant til å høre slikt. Vi deler ikke inn mennesker etter rang. Her er det helt vanlig, og svært utbredt. Det vekker ingen forargelse eller hevde øyenbryn. Min venn Adam, komikeren, smilte og sa at da han var liten i Polen, fikk vi alltid høre at ukrainere er søppel. Det var lenge siden, både at han sa det, og at han var liten, selvfølgelig. Russerne ser gjerne ukrainerne som litt bondske, litt late, sta og grådige, de er oppviglerske og man er nødt til å holde dem under kontroll. Det er stereotypen. Ukrainerne ser russerne som den store plagen, kun ute etter å utnytte dem. Ultranasjonalistene går lenger, og kan finne på å mene ting som at de – ukrainerne – er en del av det stolte, slaviske folk, mens russerne er blandet med mongolene og tatarer. De er annenrangs.

Det begynte å bli overskyet, og det kom litt regn. Det passer i både direkte og overført betydning. Det ble kaldere. I metroen, i rulletrappen, på vei hjem, så vi på ny disse uttrykksløse ansiktene vi har sett så ofte her i Kiev, denne påsken.

På TV gikk det i nyhetssendinger og debatt. Statsminister Jatseniuk messer og messer i vei, med sin monotone stemme, som søster Tanja beskrev den, om hvordan separatistene skaper uro, hvordan Krim ble ulovlig stjålet ved hjelp av geværer og tanks, og hvor uakseptabelt alt sammen er. Det er dette det går i, men jeg skjønner ikke hva han sier, da det stort sett er på ukrainsk. Det var også debatt, der Timosjenko på ny trer frem som dronningen med fletten. Stram og fin. Hun er en mester i indignasjon, selv om man ikke skjønner noen ting av hva hun sier, er tonefallet nok til å skjønne at noe er svært galt og at hun personlig på vegne av Ukraina føler seg dypt, dypt urettferdig behandlet. Det er den samme kvinnen som etter annekteringen av Krim, i en lekket samtale lagt ut på YouTube foreslo å slippe en atombombe over alle russere i Ukraina for å løse problemet med dem.

Sånn er det her.

Langfredagen ble avsluttet med et massivt angrep fra Olias mor på å overvelde oss med mat. Det var både suppe – borsjtsj, zjulen – en sopprett jeg trodde var ukrainsk eller russisk, men den er visst fra Frankrike, så det skrives sikkert annerledes, og så var det sannelig også Sirniki – en slags pannekaker med store mengder Tvorog, som igjen er en slags ost, lignende Cottage Cheese, som vi har i Norge. Det ble åpnet en 2,5 liters flaske med øl. Som vanlig var alt til meg.

En annerledes jul

Klokken er 1754, ukrainsk tid. Jeg setter meg ut på balkongen, fordi lille Tais har så høy lyd på YouTube-spilleren sin. Hun er selskapssyk, så hun kommer heller inn på rommet til Olia og meg, enn å sitte på rommet sitt alene. Olias mor får hvile seg litt, mens barnets mor også denne dagen er på jobb til langt på kveld. Hjemme i Norge er klokken nå 1654. Det er fem minutter til julen ringes inn, til selskapene kan begynne, maten skal på bordet.

Det blir en annerledes jul for meg i år. – Hvilken dato er det i dag? Spurte Olia. – Det er 24’de, sa moren. En helt vanlig dag for dem, som for de fleste andre ukrainere jeg har sett i dag.

Denne dagen våknet vi litt tidligere enn vi har gjort hittil i ferien, betydelig tidligere, faktisk. Halv seks. Så har vi også sovet og hvilt altfor mye så langt. Etter å ha ligget og våknet spiser vi en enkel frokost, kylling og poteter, te og gulrotsaft. Det er rester, og det gjør godt for meg å la magen hvile litt etter all overspisingen den og jeg har vært i gjennom.

Så tar jeg rett og slett en løpetur ut, og får trent litt. Det er en kald solskinnsdag, denne julaften i Kiev, et par grader pluss, lav sol, og egentlig ganske innbydende. Løpende har ikke trafikken noe å si. Den står stille, om det er på grunn av revolusjonen eller andre ting. Det er mange folk ute i gatene, men ingen ser ut til å tenke på verken jul eller revolusjon. De nyter dagen, og haster avgårde på vanlig vis.
image

Hydropark, trening

Ute i Hydropark, der treningsanlegget er, er det betydelig stillere enn om sommeren. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Kebab- og sjaslikkafeene er stengt. De stakkarene som har åpent, har ingen kunder. I tynn treningsdrakt fra Norge småløper jeg til den delen av Hydropark der treningsanlegget er. Ponpon-broen er borte, den jeg likte så godt å stupe fra om sommeren, den sjarmerende broen, full – for full – av biler og mennesker. Den store asfaltbroen er ferdig. Den gamle broen var der da Olia og jeg giftet oss. Siden har den vært til reperasjon. Nå er den her, ny.
image

På treningsanlegget var det færre folk og roligere stemning enn om sommeren. Men det var en håndfull eldre her, også nå midtvinters. Karen som går rundt og høres ut som han er fra den ortodokse kirke, men egentlig samler inn penger til anlegget, han var der også. Denne gang med boblejakke og topplue. Annenhver time, cirka, året rundt, tar han runden sin og ber om pengegaver for å opprettholde sportsplassen. Veldig koselig.
image

I hele høst har jeg løpt frem og tilbake til jobb, en mil hver vei, men armene har ikke fått noe særlig oppmerksomhet. De sa også tidlig takk for nå, da jeg skulle trene dem. Jeg klarte ikke engang halvparten av repetisjonene jeg hadde planlagt. Så planlegger jeg også alltid for optimistisk. Kaldt ble det også, i treningsdrakt ment for løping i plussgrader, ikke rolig styrketrening utendørs i temperaturer rundt null.
image

Hjem igjen
Klokken var ikke engang halv ett, så det var ennå mye dag igjen. Jeg løp og gikk om hverandre, hjemover, jeg ville jo bruke litt tid til å se byen, denne korteste av alle årets dager. Siden jeg ikke løp, kunne jeg gå gjennom Lavra, det gamle, ærverdige klosteret som dekker store deler av høydene på vestbredden av Dnjepr. Det var nesten ingen folk der. De grønne kuplene på de hvite kirkeveggene så nydelige ut i det lave sollyset. Jeg fotograferte dem lite grann, som jeg har gjort så mange ganger før.
image

Litt over kvart over ett var jeg hjemme. Det er tiden for å spise julegrøt hjemme i Norge, eller helst skal man være ferdig med den, for å være sulten til middagen klokken fem. Olia var ikke hjemme, hun var ute med lille Tais. Jeg dusjet raskt, og skiftet, og så kunne jeg gå ut og lete etter dem. Samtidig kunne jeg gå i butikken. Det måtte inn litt juledrikke.
image

Dessverre klarte jeg ikke å finne Olia og Tais, de var gått til en lekeplass lenger unna, en jeg vet Olia liker godt, men som det ville være langt å gå feil til, om jeg skulle gjette de var der. I stedet gikk jeg til butikken, og gjorde svært kraftige juleinnkjøp.
image

Og så var det lunsj. Det var som vanlig en stor bolle suppe, og nå hadde jeg rikelig med alkohol å velge fra. Det ble en flaske øl, og et shotglass med russisk Cognac. Jeg vil ikke kalle det julestemning, men dårlig stemning var det heller ikke.
image

Ettermiddagen

Så var det å slappe av inn mot ettermiddag og kveld. I Norge var resten av familien samlet hos Trude, for pinnekjøtt og julefeiring. Her er det nyttår som vil bli den store feiringen. Den lille julefeiringen her, måtte jeg mer eller mindre sørge for selv. Og akkurat denne dagen, av alle, var lille Tais på fire år og noen måneder, så helt i overkant oppmerksomhetssyk. Kanskje hun skjønte at det var noe? Vi fikk i alle fall ikke fred.

Siden hun var på rommet vårt og så på Youtube med for høy lyd, tenkte jeg at jeg kunne gå inn på rommet hennes, og lese en Tsjekhov-novelle. Det fikk hun med seg, og kom for å holde meg med selskap. Hun satte på TV’n, så jeg skulle få litt lyd, og skrudde av lyset for stemningens skyld. Deretter mente hun det var bedre å farge, enn å lese, og kunne gjerne være med å hjelpe, om det var sånn. Så ble vi sittende og fargelegge i en av bøkene hennes, og kunne sikkert sittet sånn til hun ble voksen, om jeg ikke på et tidspunkt hadde takket for å ha vært gjest, og gikk inn til Olia igjen.

Dit kom hun også.
image

Julekvelden

Mor til Olia er veldig gjestfri, men denne dagen var hun synlig sliten. Det ble Pelemeni til middag, en slags sibirsk pasta, med kjøtt inni. Man kjøper det frossent, og så er det bare å koke. Hadde jeg visst hva kjøtt å kjøpe, kunne jeg kjøpt inn på min handletur, men jeg har ikke peiling, og utvalget er langt større enn i Norge. Jeg vil ikke kjøpe noe umulig å lage. Pelemeniene var det Olia som hadde kjøpt, tidligere. Til dem drakk jeg rødvin fra Krim, Bakkara.

Og Tais var selskap, og ville være med på å spise, og å klinke i glasset, og videre inn på rommet, da jeg gikk dit. Olia var også småsliten, og likte sikkert godt å ha litt fred sammen med moren. Min fluktmulighet var balkongen, når Tais ble for hektisk.

20131225-172729.jpg

Senere på kvelden tok Olia og jeg en tur ut. De gjør godt, disse rusleturene i Kiev sentrum. Vi gikk denne gangen bort til Lavra, og så til Arsenalnaja metro, hvorfra vi tok en marsjrutka hjem.

Der hjemme fikk jeg åpnet min ene julegave. En Sony Xperia tablet, som jeg nå skriver denne posten på.
image

Det var julekvelden for i år. En helt annerledes jul, fra alle de andre.

Treningssenteret Katsjalka i Kiev

image

Plutselig var det en reportasje i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, skrevet av Benedicte Ramm, og med foto av Kirill Golovtsjenko. De bruker engelsk transkripsjon av kyriliske bokstaver, så det blir Golovchenko, og navnet på treningssenteret blir Katsjalka. Det er uansett anlegget jeg tilbringer mange av dagene mine her nede, 5 av 7 ukedager er regelen, 400 repetisjoner. Jeg blir en kraftkar som jeg aldri har vært av det, men det er bare en sideeffekt, en bonus. Hovedsaken er at det er så spesielt, så flott og så gøy!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Mange av apparatene er slik, at det ikke er umiddelbart å se hva treningseffekten består i. Øvelsen består i å vri kroppen fra side til side, så det må være noen sidemuskler som blir trent.

Katsjalka (Качалка) kommer av det russiske ordet Katsjatj (Качать), et verb med svært mange betydninger. I den store ordboken til Valerij Berkov, utgitt i Norge i serien blå ordbok fra Kunnskapsforlaget, er «å pumpe» betydning nummer 6. Og det er derav anlegget har kjælenavnet sitt. Katsjalka betyr egentlig gyngestol, og grunnbetydningen av verbet Katsjatj er «svinge, svaie, gynge, vippe». For øvrig er -tsjenko en veldig vanlig ending i ukrainske etternavn, og Golov – eller golova (голова) – er russisk for hode. Det er hode på fotografen.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ingen aldersgrense i Katsjalka. Folk veldig godt oppe i årene er her også, løfter og presser og skyver og strever.

Fotografen Kiril Golovtjsenko har gitt ut en bok som heter Kachalka – The pumping iron revolusion. Boken består nesten utelukkende av bilder fra treningsanlegget, og er utgitt på Kehrer Verlag (og ikke Kehrer Berlag, som D2 skriver, en av flere feil de gjør i reportasjen) i Tyskland. Det går an å bestille den på nettet, men dette er ikke et treningsanlegg å se på bilder fra. Det er et anlegg å besøke. Bilder er også enkle å finne frem til på nettet, søk på kachalka eller Golovtsjenko, og så kommer noen av bildene fra boken opp. Det ser ut til at de fleste – også Dagens Næringsliv – bruker de samme bildene. Jeg har jo også tatt noen bilder, i hui og hast med min Sony Xperia Z, på vei hjem etter selv å ha trent.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Denne jernkonstruksjonen er usannsynlig tung. For sterke menn kan den gjøres enda tingre, ved å henge forskjellig skrap på den. Gjenstanden som henger på nå, veier noe sånt som 10 kg, vil jeg anslå. Ved å henge den lenger oppe eller nede på stigen, gir vektstangprinsippet økt eller mindre tyngde å løfte.

Vi har for øvrig aldri omtalt anlegget som Katsjalka, ikke som jeg har registrert, verken jeg eller min ukrainske svigerfamilie. Min kones mor trente der hver dag da hun var yngre, året rundt, og tok en rask dukkert i elven Dnjepr etterpå. Treningssenteret, kaller hun det nå, eller bare «senter». «Trenirovka» er et annet navn som  blir brukt. Som oftest sier vi bare at vi skal til Hidropark, den store parken senteret er en del av.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er noe så artig som et «håndbakstreningsapparat». Vi kan vel kalle det jernlodd, det som henger under, og man har fire tyngder å justere mellom. Så er det et håndtsak vi ser oppe til venstre på apparatet, og bevegelsen man gjør med den tilsvarer nøyaktig den man gjør i håndbak. Det er til og med håndtak for venstrehånden, eller hånden man ikke gjør håndbak med, som man ser.

Uansett hva senteret kalles, så ligger det på en av Hydroparks to øyer, Dolobetsk (den andre er Venetian, men navnet på øyene blir veldig sjeldent brukt, det er Hydropark begge), den av øyene metrostasjonen ikke er på. Så man må gå over en bro. Når man går ut av metrostasjonen går man til høyre, og så holder man til høyre litt til, man ser broen, går over den, og så ligger anlegget like bak stranden. Det er veldig lett å finne, og umulig å bomme på, når man bare kommer seg på rett øy (en gang gikk jeg på feil, til venstre etter stasjonen, på den største, Venetian, og gikk i flere timer uten å finne stedet, som altså er fem minutter å gå til fra stasjonen, når man bare går rett).

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her kan man bare gjette på hva dette er for noe. Vi ser alt skrapet man kan henge på for tyngde. Man setter seg på toppen, man har støtte for føttene, og så gjelder det å lene seg bakover med ryggen mot den blå tøyrullen og presse den ned. Loddene går opp, og man har en slags «omvendt situp» med trening for magen.

Anlegget er enormt, 10 000 m2 eller 10 dekar stort. Jeg vet ikke om det lille anlegget for turn og street workout like ved, da regnes med. Det kan godt gjøres, for det er samme mål og hensikt, fremme av fysisk fostring, om enn dette anlegget med ringer og svingstenger ble totalrenovert i fjor eller forfjor. De skiftet praktisk talt ut alle apparatene, gjort på et øyeblikk.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare jeg som tar bilder. Her er en kar som poserer for kamerater, sikkert for å legge bilder ut på nett, sånn som jeg.

Det er veldig mye spesielt med dette anlegget. Jeg forelsket meg i det med en gang jeg kom til det. Det er noe med friheten. Her kan du møte i det antrekket du vil, i den fysiske forfatningen du vil, forfengelig veltrent eller mye å ta tak i, til alle døgnets tider, alle dager, hele året, helt gratis. Du blir imponert av styrken, russiske bjørner i ukrainsk versjon, og du blir lattermild av stilen, feite menn i små badebukser, blotting av muskler, og fett.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi hvor enkelt og artig og effektfullt det er gjort. En jernbjelke er lagt over jernstenger. Ned fra den henger klassiske anordninger for trening av biceps og triceps, overarm og underarm. Man presser på forskjellig måte armene ned, og loddene opp.

Det er også noe med lydene. Alle vektene – og vektene kan være manualer eller vektstenger, nokså likt sånn vi er vant til å se dem, eller regelrett skrapjern – er festet til kjettinger. På den måten blir de ikke stjålet, eller fjernet, hva nå noen vil stjele skrapjern etter. Det gir et orkester av rasling og klinking, som sammen med knirk og hvin fra ikke helt smurte trinser og fester, er helt unikt for steder. Legg til ett og annet stønn fra folk som vil løfte for mye, og du er der i tankene.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste vektstengene kan løftes på forskjellige måter. Disse er ment å sitte og løfte, man trener veldig godt biceps, men man kan også velge å stå, og likevel trene biceps. Legg merke til lykten i bakgrunnen, ment for kvelds- og nattetrening. Anlegget er alltid åpent. Det er folk på de mest usannsynlige deler av døgnet, og av året.

Reportasjen fra Dagens næringsliv og opplysningene til Golovtsjenko sier også mer om hvordan anlegget er laget. Jeg fikk et hint fra seneste utgave av Kiev in your pocket (jeg laster alltid ned siste versjon i PDF når jeg reiser til Kiev, da har jeg den beste reiseguiden med de siste oppdateringene), der de i en omtale av Kievs strender (vel, vel, vel, Kiev har mye egnet til å imponere, strendene hører ikke med blant det) i forbifarten for «Venetsian bay», som de kaller det på engelsk, omtaler dette «weightlifting apparatus» som «extremely popular» og «made entiryly out of rubbish».

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Nærbilde av noe av jernskrapet som løftes. Disse er typiske, og finnes på nesten alle apparatene. Det ene jernstykket ser ut til å være et slags hjul for beltet til en tanks, det andre er ikke godt å si hva er for noe.

Det var jo en flott opplysning. Som om jeg ikke var forelsket i anlegget fra før. Golovtsjenko (i D2) legger til mer, at det ble samlet sammen på 1970-tallet, ledet av den polske turneren, Kasimir Jagelsky, og den ukrainske matematikkprofessoren (!) Jurij Kuk. Det er skrapjern fra industrien. Fra den kalde krigens dager, Sovjetunionen, mye fra militærtanks, blir det opplyst. Og mange av jerngjenstandene ser virkelig ut til å kunne ha vært snurrehjul for beltene på den røde armes altfor mange tanks. Andre gjenstander ser ut til å være brukt i skip eller i kraner, det er fra vinsjene på kaien, det er tunge kjettinger, tjukke bildekk. Med opplysningene i hodet er det ingen tvil om at disse tingene på dette anlegget opprinnelig var ment for andre ting enn å løftes og skyves på. Enda mindre tvil er det om at det bruke musklene i kroppen til å gjøre det, er beinhard, god trening.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er treingsapparater av alle typer her. Ikke noe treningssenter har mer, om enn de er aldri så kule. Det dreier seg jo uansett om å løfte tungt, noe Katsjalka i Kiev sørger for helt utmerket.

Anlegget består på en måte av ulike deler, det er inndelt etter en plan. Nederst i hjørnet, det første man kommer til, er forskjellige «styrketreningsapparater», om det kan brukes som et ord. Her er akkurat det samme som det man finner i treningssenterene, i hvert fall som man fant det på 1970-tallet. Og menneskekroppen er ikke forandret siden den gang. Øvelsene er de samme, om enn nye apparater i moderne – og dyre – sentere forsøker å få det til å se mer flashy ut. Det er å holde armene i vinkel, og presse dem ned, så et lodd går opp, eller å holde tak i et håndtak festet i et tau eller vaier, trekke ned, så et lodd går opp. Det er å holde armene ut fra kroppen, og presse dem sammen så et lodd går opp. Det er de klassiske prinsippene. Det er kreativt gjort, så de fleste bevegelsene går også an å gjøre i motsatt retning, i andre apparater, så man også får trent på å trekke armene ut fra kroppen, ikke bare inn foran dem. I dette området er også en variant av en romaskin, og forskjellige øvelser for føtter og magen, alt som ikke er vektstenger og manualer, alt som er apparater.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Blir man sulten, er det epler i trærne. Jeg tøyser ikke. Det er helt vanlig at noen rister litt i greinene på dette treet, eller noen av de andre, og plukker opp eplene som faller ned.

Vekststengene er plassert i ulike grupper, alt etter hvordan de er utformet og hvordan de skal løftes. Først er en liten rekke ideell for trening av biceps. Stengene har en liten bøy på seg, så man får bedre tak, og man kan også sette seg, og holde hendene på en måte, slik at det utelukkende er musklene på oppsiden av overarmen som brukes til å løfte vekten. Man setter seg overskrevs på en liten benkekrakk, legger armene over en tverrplanke, og så har man posisjonen. Som alle vekter i anlegget kan også disse vektene løftes på andre måter, og det blir flittig gjort, selvsagt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det skal ikke mye til. Denne enkle anordningen her gir riktig effektive armhevninger.

Dernest er vektstengene spesiallaget for benkpress. I motsetning til apparatene, der man selv velger hvor mange og hvor tunge lodd man vil legge på og løfte, så er de fleste vektstengene montert en gang for alle. De har fast vekt. Til gjengjeld er det mange av dem. Så man vil alltid finne frem til en vektstang som veier det man ønsker. Benkpressvektene i hovedområdet for benkpress veier i intervaller på 10 fra 30 kilo og oppver, vektene i mellom må man til andre områder å finne. Det er tolv meter å gå, så man sliter seg ikke ut. Benkpresset kan man gjøre liggende helt horisontalt, eller sittende i en liten vinkel. Bildet under viser området. Det er flere vekter inne under taket, i området ment helst som en garderobe, men altså med alternativ for dem som vil løfte litt eller heise seg litt der også.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

For benkpress er mulighetene mange. Vektene i dette området her passer aller best. Tyngen er fra 30 kilo og oppover, med 10 kilos forskjell mellom hver. Om man ønsker lettere, eller mer finjusterte tyngder – eller om bare disse er opptatt -, finnes andre alternativ.

Enda litt lenger oppe er vekter for å løfte sittende, over hodet, eller avlastningsvekter for alt mulig. Det er også vekter for knebøy, eller forskjellige løft i stående stilling, og det er enda flere vekter for benkpress i enda litt forskjellig vinkel enn i hovedområdet. Det at det er så mange alternativ, gjør at man sjelden må stå lenge og vente for å komme til med øvelsen man ønsker å gjøre. Stedet er veldig godt besøkt, særlig på godværsdager og utenom arbeidstid, men jeg har aldri følt det har vært kø og trengsel. Man får alltid gjort det man vil, når man vil, eller få minutter etterpå.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Dette er en av de aller tyngste vektstengene på anlegget. 165 kilo. For en kraftkar fra Ukraina var ikke dette nok. Han knyttet på to store steiner, og løftet. Så ble han også rød i ansiktet.

Jeg må også ta med det spesielle i at alle vektene er festet til kjettinger. Golovtsjenko mente disse kunne veie 10-15 kilo, noe som vel må kunne kalles en overdrivelse, om enn den ekstra vekten absolutt merkes. Særlig når man bruker muskler man ikke er vant til å bruke, og løfter de letteste vektene, så kommer vekten som en plage som kan gjøre det umulig. På stenger uten vektskiver, står vekten oppgitt å være 15 kilo. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være inkludert kjettinger. Det som er med disse kjettingene, er at de blir tyngre og tyngre jo høyere man løfter vekten, jo flere og flere ledd av kjettingen som forlater bakken. Holder man hele tyngden av kjettingen også, merker man virkelig at dette er tyngre enn i begynnelsen av løftet, der det bare er vektstangen selv og de ytterste lenkeleddene man løfter. Det er en flott ide, som her kommer med på lasset av seg selv: vekten blir tyngre og tyngre, jo høyere man løfter den!

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Når man har trent seg skikkelig opp kan man utfordre noen til armbak ved dette bordet.

Ovenfor vektstengene er øvre del av anlegget. Deler av dette er litt atskilt, nesten som man kan kalle det todelt. Det er også forskjellige folk som bruker forskjellige deler av anlegget, har jeg inntrykk av. Delen her høyere opp er populær blant kvinner som besøker stedet. Det er ikke så feminint med store overarmer og kraftig overkropp, men sterke magemuskler og fettløs kropp er bra. Her er det mange apparater for trening av magen, både ved å løfte egen kroppsvekt på forskjellige måter og i forskjellige vinkler, men også litt med å løfte vekter. Det er også løpemaskiner, også slike som virker til å være så populære i treningssenterne våre.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er ikke bare styrketreningsapparater som finnes her. Det finnes også ergometersykler, og slike «løpeanordninger», eller hva de kalles. De pleier være populære blant de forholdsvis få damene som besøker stedet, men også menn stiger opp og tar plass, som man ser.

Lenger oppe enn det igjen, er de som vil drive med kampsport. Det er mange som liker det, i Ukraina. På treningssenteret er det alltid noen som kanskje litt for tydelig viser at det de egentlig ønsker, er å havne i slosskamp. Det er mange som trener slag og spark, og det er ingen tvil om at de sikter dit det gjør mest vondt. For å trene på slike slag, er det satt opp stenger med bildekk rundt – veldig praktisk, det er bare å hamre løs på bildekkene. Noen av dekkene henger også i et tau, som en slags punchingball. Det er også tynnere, «plastpølser», som henger, og som de kan slå på. De villeste hamrer også løs på tauene som henger der, trippende som Muhammed Ali, sting like a bie.

Street Workout, Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ringer og stenger å svinge seg i finnes rikelig av i området for Street Workout like ved. Men også selve Katsjalka har sitt å tilby. Det er ringer i forskjellige høyder, tau å klatre i, bevegelige stenger å løfte seg i, og til og med noen «husker» eller «disser» å sette seg og slappe av i. Ofte blir disse brukt, av damene til mennene som pumper jern.

Etter å ha trent litt på slagene og sparkene er det kanskje noen som vil prøve dem også i praksis. For dette finnes det en boksering, smart satt opp med bildekk i hjørnene, så kan man bokse på dem, om man ikke finner noen sparringpartnere. Bokseringen blir brukt, la det ikke være tvil om det. Som regel er det også noen som bokser litt på hverandre utenfor ringen. Det er veldig vanlig at det er en som ser ut til å være trener, og en som lærer. De har gjerne skikkelig bokseutstyr, ikke sånn fancy som mange her hjemme hos oss flotter seg med, men heller ikke noe tull. Utstyr som fungerer. Og de trener på å bokse, trener for sporten.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

To stenger satt opp på denne måten her, er veldig populært i Ukraina, og i Russland, og finnes nær sagt overalt. Man tar tak i en stang i hver hånd, spretter opp, og løfter seg opp og ned. God trening for skuldre og overarmer.

Grensene går ikke bare ved slag i denne ringen. Rett som det er, ser jeg også noen som sender i vei et spark nå og da, såkalt fullkontakt. En gang var det til og med en gruppe som hadde med seg hver sin lille trekniv, og brukte og hyttet med den, i tillegg til slag og spark. Mon tro hva de trente på?

Det hender det er folk i tvilsomme armybukser som trener kampsport i buskene. Katsjalka er åpen for alle.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Har man kraft i klypene og tykk hud i hendene, kan man hoppe opp i dette apparatet, og marsjere med hendene over til andre siden. Jeg har sett en kar som greide både frem og tilbake. Det er ekstra vanskelig, siden det er varmt om sommeren, og man blir klam og svett i hendene. Vi ser en liten gutt i ferd med å se hvor langt han kommer over i andre enden av bildet.

I området for kampsport er det også lite grann army camp-utstyr, om det er noe som heter det. Det er en slik hengende stige å gå etter armene i, og det er stenger å heise seg i, tau og stenger å klatre i, ringer å turne og heise seg i, og i det hele tatt. Her er det også en huske – eller disse – som vi sier i Rogaland, for barske menn å sette kjærestene sine i.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukrainere og russere elsker å løfte sin egen kroppsvekt etter stenger som dette. I Katsjalka finnes så mange av dem, at det aldri trenger bli kø.

Mellom øktene får man kanskje lyst på litt mat eller noe å drikke. Særlig det siste er så absolutt et problem varme sommerdager. Det finnes, og det er gratis det også. Anlegget har den eneste drikkbare vannkilden jeg vet om i Ukraina. Det er en liten fontene, ukrainerne drikker vannet som kommer ut, jeg gjør det også. Og jeg har aldri blitt dårlig av det. Dette er drikkevann.

Ukrainerne spiser også av eplene som vokser på trærne i området, det har aldri jeg gjort.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Ukraina og gamle Sovjetunionen hadde og har tradisjon for boksing. Denne ringen har ofte folk som sparrer med hverandre, gjerne krydret med spark i tillegg. Ved en anledning så jeg til og med noen som stilte opp med trekniver, og trippet rundt og sparket og stakk etter hverandre.

For å skifte, og å henge opp tøy, er et skur som fungerer som en åpen garderobe. Her kan du usjenert skifte fra bytøy til treningstøy, du vekker ingen oppmerksomhet, ingen gjør det. Det er også vanlig å henge klesskiftet fra seg på knaggene som er der, men noen velger også å ta det med seg fra stasjon til stasjon, så de slipper å bekymre seg for at det skal bli stjålet, om de har med seg noe verdifullt. Om du virkelig vil være kakse, koster det 10 hryvnaer (= ca 8 kroner) å oppbevare tingene i en bod ved stranden. Denne boden kom opp første gang nå i år, og har ikke noe med treningssenteret å gjøre. Ut fra hva jeg kunne se, ser det ikke ut til å være noen god forretning. Den ble lite brukt.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi noen av de mange mulighetene Katsjalka byr på for dem som vil øve på the noble art of self defence. Gamle bildekk er supert å bokse på. Flere ser ut til å åpne for praktisk slåsskamp, der regler er et handicap, og man må ta i bruk knær og føtter i tillegg. I bakgrunnen er også en slegge å hamre bildekk med, som om man trener på å hogge ved.

Til sist er det et område med manualer på bortsiden av garderobeskuret. Prinsippet med manualene er det samme som ellers. Det er mange forskjellige tyngder, og de er alle sammen lenket fast. Det er satt opp benker, så man kan løfte på forskjellige måter. Her kan det være litt kø på manualene på 10 – 15 kiloene, det er ikke så lett å finne alternativ for akkurat dem, som for de andre vektene i anlegget, men det er langt fra slik at du må gå hjem med uforettet sak, om du har lyst å løfte på dem. Sjelden er det mer enn 1 – 2 mann før deg. Men det hender det er grupper på 2 og 3 som veksler på å ta repetisjoner, og da er det kanskje litt ugreit å bryte inn.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse bildekkene beveger seg når man slår og sparker i dem. Det finnes også mange som er satt opp på en stang som står stille.

Jeg har ikke beskrevet alt, ennå, og alt lar seg heller ikke beskrive. Det er vekter og utstyr jeg aldri bruker, og knapt nok forstår. Men rett som det er ser jeg dem som tar plass her også, ingen av apparatene står evig ubrukte. Det er virkelig noe for enhver smak, enhver muskel, og enhver kraft på musklene. Det er en sjeldent god ide, som er blitt sjeldent lite etterapet. Etter min mening er det en fremragende, billig og kul måte for et statsmakt å få befolkning i god form på.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her er en samling apparater jeg ikke forstår meg på. Det virker til å være for styriking av føttene. Av og til er de i bruk. Av og til er det noen som forsøker seg, uten helt å skjønne hvordan øvelsen skal være.

Beliggenheten til akkurat dette anlegget er ideell. Gjennom hele året får man frisk luft fra Dnjepr. Om sommeren kan man bade mellom øktene, og det samme kan man om vinteren, om man er litt tøffing. Det er lagt opp som et overskudd av muligheter. Det er bare å benytte seg av dem.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er rikelig med muligheter også for trening av magemusklene – og alle andre muskler man måtte ha i kroppen.

Så hvem er det som gjør det? Hvem er det man kan se på anlegget?

Det er åpent og fritt for alle, så man kan se praktisk talt hvem som helst. Her er folk i alle andre, ned i 17 – 18 års alderen, og opp til godt over 70. Noen er åpenbart veltrent, og tilbringer tydelig mye tid her, mens andre ser ut til nettopp å ha kommet i gang. De aller fleste vektene blir flittig brukt, fra de aller letteste, og opp til litt under de aller tyngste. Vektene på over 150 kg får gjerne stå litt i fred, klarer du dem, slipper du kø.

Men her om dagen så jeg en kar som ikke bare nøyde seg med den tyngste vekten på anlegget, 165 kilo (siden fant jeg en vekt på 190, så helt den tyngste var det ikke), han knyttet også to steiner på dem. Så knyttet han på seg et belte og hansker, pustet og snøftet litt, og løftet vekten fra bakken. Øvelsen hans gikk ut på å løfte denne vekten til knærne, og bli stående.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det er midt på dagen en mild sommerdag. Likevel er det ingen problemer å finne ledige vekter å løfte. Dette er et område for benkpress i halvt sittende stilling, og knebøy – men man står selvsagt fritt til å løfte vektene som man vil.

De ambisiøse i anlegget har ulike mål. Noen vil bare bli sterkest mulig, det er det vanlige. Der vi i Norge har tradisjon for utholdenhet og kondisjon, vi vil gjerne kunne løpe, sykle og gå på ski langt og fort, så er det i Ukraina og Russland rå styrke som er det viktige. Det er sjelden det er nødvendig å løpe så voldsomt, men plutselig trengs man til å løfte noe. Man må også være svær for å få i seg all maten som blir servert. Det er ikke noe å vinne på å være en slank atlet i dette miljøet.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

De fleste av disse eplene vil bli spist

Andre vil gjerne bygge synlige muskler. Det er ikke så viktig for dem å være sterke, så lenge det er synlig, at man har muskler. Det er særlig en fyr som er her hver dag, og som har de største og mest synlige musklene, og som lusker rundt, smilende i godt humør. Det er alltid folk som flokker seg rundt ham. Han er på en måte stjernen, han har lykkes i hva det gjelder om her.

Men jeg ser ham veldig sjelden løfte på noe. Som regel går han bare rundt og kikker på de andre. De gangene han har vært i aktivitet, er det slett ikke noe forunderlig han har holdt på med. Det har vært manualer på 10 – 15 kilo, en enkel øvelse for nakken, litt småtteri. I voksen alder forsvinner musklene man har trent opp, om de ikke blir vedlikeholdt, så det må jo være noe jeg har gått glipp av. At det er kraft i de synlige musklene, viste han da han i raske repitisjoner løftet en stang med 45 kilo opp og ned fra brystet, og opp og ned fra bakken, 10 x 10 x 10 x 10 x 10 x 10, uten å legge vekten fra seg. Da anstrengte han seg.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Treningsanlegget har til og med drikkevann om man skulle bli tørst, som man vil bli om man bruker anlegget om sommeren. Det er den eneste utendørs drikkevannskilden jeg vet om i Kiev, enn si Ukraina. Selv ikke vannet i springen kan drikkes. Dette, derimot, drikker både ukrainere og jeg rikelig av. Og føler oss helt tipp topp.

Det er også mange andre artige karer der. Det gjelder selvsagt å kunne litt russisk, så man får med seg hva folk snakker om. Jeg kan avsløre at det er mye slang, mye griesprat, det er mange ord jeg ikke får lov av min kone til å si. Men det blir sagt i munter stemning, det er tydelig folk koser seg. Mange litt halvgamle møtes her, trener og koser seg, omtrent som gamle grekere møtes og spiller backgammon.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

I skyggen av trærne kan man slappe av med en liten picnic mellom øktene.

Antrekket er fritt som naturen selv. Vi nordmenn er jo på en måte opplært til at vi ikke skal flashe muskler, på treningssenterne er det påbudt med t-skjorte. Det er det ikke her, langt i fra. Du kan ha på deg akkurat hva du vil. Svært mange trener i badebukse, noen har langbukse, en tulling prøvde seg i dress, ingen løfter øyenbryn, utenom jeg, som er turist. Det er et herlig demokrati. Jeg må også si jeg har mer til overs for dette systemet, der man flasher muskler, heller enn å flashe det nyeste nye i treningsutstyr, som vi gjør hjemme. Jeg vet ikke om det skal regnes som bedre å vise for alle hvor rik man er, enn å vise for alle hvor sterk man her. Merkeklær finner man ikke i Katsjalka. Med det vil du skille deg ut.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Disse vektene passer best til å løfte sittende, over hodet. Men de brukes også til ulike varianter av benkpress, og til stående løft for trening av biceps.Noen bruker dem også til å trene håndleddene.

Mange nordmenn som har tatt litt trenerkurs, lest litt i aktivspaltene i avisene, fulgt med litt på nettet, husker litt fra gymmen på skolen, kan litt, vil sikkert bli overrasket over hvordan mye av treningen blir organisert her. Organisert er feil ord, her er ingen organisasjon. Det er fritt frem. Ingen brå bevegelser før man er godt varmet opp, og helst ikke da heller, er jo noe vi skal ha lært, men som få bryr seg om her. Det er mange som synes det er tøft når det er litt eksplosivt. Særlig var det en denne sommeren, som plutselig fant på å hoppe og sprette litt rundt, så sprette opp til en svingstang, og deise litt på den, før han løp bort til et spektakulært treningsapparat for magemusklene, der det for ham så ut som om det gjaldt å gjøre tingene raskest mulig. Morsomt.

Det er mange, mange andre originaler også å se her. Jeg vet heller ikke om de jeg har beskrevet er årets sommergjester, eller om de kommer tilbake hvert år.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Her ser vi oppover øvre del av anlegget. I bakgrunnen er området der de oppholder seg, de som trener på å sloss. I mellom er ulike apparater for løpetrening, og for magemuskler. Det er populært blant kvinner. Noen er uforskammet sexy der de sitter, ligger, eller vipper rundt omkring.

Treningsanlegget er gratis, og står til fri avbenyttelse. Det er et faktum. Likevel trengs det litt penger til vedlikehold. Disse blir samlet inn av en kar, som går samvittighetsfullt mellom apparatene omtrent en gang i timen, eller annenhver time, og messer som om man skulle trodd han representerte den ortodokse kirke. Det var også det jeg trodde første gang, da jeg hørte ordet «Dobroslovnije» (godt ord), som egentlig skulle være «dobrovolnije» (god vilje), og så at han samlet inn penger. Siden jeg ikke forstod så mye av hva han sa, tenkte jeg det kunne være kirkeslavisk.

Men jeg fikk min kone til å høre på ham. Hun trodde først han var full, ut fra beskrivelsen min av ham, men da han kom og hun satt der, kunne hun fortelle at han samler inn penger til anlegget. Siden har jeg fulgt nøyere med på hva han har sagt, og snappet opp litt flere ord, han vil at folk skal betale litt. Ved en anledning så jeg også at han sveiset litt på et av apparatene, oppe i bokseområdet. Han slår også av en prat med flere som er der, håndhilser, og er tydelig kjent. En artig skrue. Gi ham en tier, så kan du trene med god samvittighet hele sommerferien.

Katsjalka, Kachalka, Качалка, Гидропарк, Hydropark, Utendørs treningssenter, Kiev

Det finnes manualer i alle vektklasser, fra 3 kilo og oppver. Det er benker lagt til så man kan løfte manualene på hvilken måte man vil.

Det er å håpe at også Norge får et treningsanlegg som dette et sted. De forsøkene som har vært der jeg kommer fra, i Rogaland, har vært apparater som ser fine ut, men som ikke kan brukes til noe. De blir heller ikke brukt.

Anlegget i Hydropark, Kiev, blir brukt, fordi det er skikkelig gjort og skikkelig kult. Jeg brukte store deler av sommerferien min der i år, fem dager i uken, mange repetisjoner, fem uker. Aldri har jeg vært så sterk, som da jeg kom hjem. Følte meg vel gjorde jeg også. Både fordi jeg var i god form, og fordi det var ordentlig moro.

Regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev

Muskeløse kropper, Street workout, Sportsmenn

Deltakerne i regionalt mesterskap i Street Workout i Kiev. Det synes, forresten. Det virker som disse karene har styrken og kroppsbygningen til å kunne løfte seg litt rundt omkring.

 

Denne sporten er så ny at den vel ikke har navn på andre språk enn engelsk. Til og med på russisk er det «Street Workout» som gjelder (men det kan kanskje stilles spørsmål ved hvorfor norske The Norwegian Street Workout Association må ha hele Facebook-siden sin på engelsk, det er overkill). Det står på t-skjortene til de som deltar, og det står på russiske nettsteder. «Gatetrening», «Parkpumping» og «Friluftstrening» er norske navn jeg kommer på i farten, men som kanskje ikke vil feste seg. Det går ut på å benytte seg av apparater satt ut i skoler og parker, og løfte sin egen kroppsvekt på forskjellige måter i den.

I Norge er sporten helt i gryingen. Jeg har fått med meg at det er en fyr som driver med det, og har fått laget en park på Øsltandet et sted, kledelig ubeskjedent oppkalt etter ham selv. Her i Øst-Europa er det stort. Ukraina er et av foregangslandene. Det passer godt med arven fra Sovjetunionen, det Sovjetmennesket skulle være sterkt og sunt. Derfor ble det satt opp stenger og apparatet å løfte seg i, praktisk talt i hver minste lille by. De står der ennå. Umulig ikke å legge merke til for de som ikke reiser ned hit. Gamle og rustne, men fungerer for det de skal.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening

Det var prisutdeling i mange forskjellige kategorier. De som delte ut, så selv ut til å være ateleter. De kjente hverandre godt. Etterpå så jeg mange av dem sammen på metrostasjonen, Hydropark.

Større byer har større anlegg. Det er feil å kalle dem mer avanserte, for det er veldig enkle prinsipper, og apparatene er de samme. Det er stenger i forskjellige høyder. Det er slike oppsett de har i turn, to stenger ved siden av hverandre, cirka i skulderhøyde. Det har sikkert et navn, jeg kjenner det ikke. Og så er det ringer, og så er det en slags vannrett stige, slik de har i militæret, man henger etter hendene, og beveger seg med dem. Det er også tilsvarende ribbevegger av jern, der man tar det som har fått navnet «menneskelig flagg». Man holder seg i hendene, og retter kroppen vannrett ut.

Alt dette er i anlegget i Kiev, i Hydropark (rett ved siden av styrketreningsanlegget Katsjalka). Det er flittig brukt. Og det er imponerende hva vanlige folk får til. Som regel er det i hvert fall en som er i stand til å utføre spektakulære bevegelser der, løfte kroppen og svinge seg rundt på måter man aldri ville tenkt på som mulig, bare som en del av den daglige treningen.

Film, Gatetrening, Medaljer, Deltakere

Seansen ble filmet, så det vil nok ikke være noen overraskelse om det havner på YouTube en eller annen gang, heller før, enn siden.

I går kom jeg dit da det var mesterskap. Det var en samling muskeløse unge mann. Det de drev med da jeg kom, var kroppshevninger, men ikke bare å løfte haken over stangen, de fortsetter bevegelsen til hele overkroppen er over og armene står strakt ned på stangen. Fra strakt nede til strakt oppe, med andre ord. Det gjaldt å klare dette flest ganger. Leserne kan drømme om å klare dette en gang i løpet av sitt liv. For de fleste vil det bli med drømmen.

Mens konkurransen pågikk, drev et par stykker i bakgrunnen og svingte seg i en svingstang. De oppfylte den gamle lærdommen til Leroy i Fame, få det til å se lett ut, la det alltid se ut som du kan mer. Det var som om tyngekraftene ikke var så viktig for dem. De svingte seg bakover til kroppen stod vannrett ut, og så frem igjen for å slippe seg og fly flere meter før en stødig landing. Noen ganger la de inn en liten salto, noen ganger brukte de også sidestengene for å svinge seg litt annerledes.

Dette var om kvelden. Så jeg kom til den siste øvelsen. Jeg skulle også trene selve, i Katsjalka, det var jo derfor jeg var der, så jeg så ikke alt. Jeg talte et par stykker som klarte 13 sånne kroppshevninger, fra bunn til topp.

Etter øvelsene var det litt tid mens man regnet ut poengsummene. I denne pausen var det oppvisning. Først fra barneavdelingen i Kiev, et par gutter på 10-11 år, lette i kroppen, men ennå ikke skikkelig utviklede muskler. Også de smøg seg rundt stengene som om tyngdekraften var noe som ikke gjaldt for dem. De kunne ligge vannrett under stengene med ansiktet opp og ned, de kunne henge etter hodet, og det var også helt tydelig at dette var noe de syntes var skikkelig kjekt. Det var heller ikke så rart, så mange som så på dem og applauderte, den kule musikken, og hele stemningen.

Deretter var det de gamle sin tur. En kar på 73. Han ble gitt mikrofonen for å fortelle litt om hvordan han holder seg i så god form. Det kan godt være han er i verdenstoppen når det gjelder spreke 73 åringer. Men mikrofon fikset han ikke. Det var mumling og fumling, risting på hodet og mikrofonen, sjelden har vel han snakket i mikrofon, og lært seg det viktigste prinsippet å snakke i den, og ikke ved siden av.

Gatetrening, pensjonist, trening, gammelmannstrening, trening for gamle, Trim for eldre

Denne karen er 73 år gammel. Han ligger flatt på ryggen på toppen av dette apparatet, løfter seg strakt opp i loddrett stilling, som vi ser, og ned igjen så føttene berører stangen lengst mot høyre, fortsatt helt strak, og så tilbake igjen. Om og om igjen. Ganske imponerende.

 

«Så får dere slike resultater som jeg»,
avsluttet han med å si. Og så svingte han seg plankerett opp i stativet han stod ved. Dette er stativ å heise seg i, og gå militærgang etter hendene i, så det er høyt. Men han svingte seg opp med helt strake ben, og helt strak kropp, og med full kontroll. Så rullet han et håndkle rundt en av stengene, la nakken der, lå lå ryggen, og så vippet han frem og tilbake som en taktstokk. Det var utrolig å se. Jeg ville ikke hatt noen sjanse til de bevegelsene der, jeg har så vondt for å holde kroppen strak. Og det krever solide magemuskler for å rulle seg rundt fra ryggen til magen, helt over på andre siden, sakte og strakt. 73 år var han, fremdeles myk i kroppen. Og råsterk.

Premieutdeling, Street workout, Gatetrening, Kievianere, Ateleter

Denne karen var en medaljegrossist, og forsynte seg i flere kategorier. I Ukraina er det også alltid vakre damer som deler ut medaljene. Det er forresten vanskelig å finne damer som ikke er vakre, der nede.

Det trengtes litt ekstraøvelser for å avgjøre hvem som vant selve konkurransen, eller konkurransene, som det viste seg. Det var flere. Et par stod likt i øvelsen jeg hadde sett, og måtte gjøre det på ny. På ny klarte de akkurat 13 repetisjoner. Så skulle det avgjøres med vanlige kroppshevninger, opp til haken. Men her var det sant å si temmelig urettferdig, for denne øvelsen skulle begynne straks, og begge skulle gjøre det på likt. Han siste hadde nettopp gjort to tapre, men mislykkede forsøk på å klare nr 14, han gav virkelig alt, og var helt utslitt. Så skulle han rett å ta vanlige kroppshevninger. Klart han tapte, enda det var han som hadde klart de 13 mest overbevisende.

Det viste seg likevel at det var denne karen som vant hele konkurransen sammenlagt. Han forsynte seg også godt i de andre delkonkurransene, om enn denne gikk tapt. Det var mange medaljer som ble delt ut, de virket til å ha holdt på hele dagen.

Gatetrening, Medaljeutdeling, Førstepremie

Dette var hovedpremien, sammenlagtsseieren. Det går til en kraftplugg. Han her tok 13 repetisjoner kroppshevninger, med å løfte seg helt opp på strake armer, hele overkroppen over stangen. Han virket heller ikke til å streve noe særlig med å få det til.

Søker dere «Street Workout» på Google er forslaget til film tilsvarende konkurranse i Kiev fra i fjor. Det ser ut til å være fristil, men det ser ut til å være de samme karene og det samme opplegget. Jeg var der i fjor også. Da var øvelsen jeg så, den der de heiser seg opp til haken, og så veksler på å lene selvtillit høyre og venstre, og strekke motsatt arm strak ut. Også en øvelse vanlige folk, også av den veltrente sorten, neppe vil klare. Disse her tar flere på rappen.

Hovedpremie, Vinner, Gatetrening, Premieutdeling, Atelet

Sånn ser man ut når man kan bli regional mester i Street Workout i Kiev

Snart kommer antagelig også konkurransen fra i år ut på YouTube, så kan de som er interesserte få se. Det er en flott sport, kul og gratis, og det er ikke noe tull med den. Det er ærlig og redelig å løfte seg selv i alle mulige vinkler, og på alle mulige måter. Man blir i utmerket form, føler seg vel og ser godt ut. Langt å foretrekke fremfor skateboardramper og steder for sykkeltriks, som det er veldig mange av i Norge, men som ikke gir den helsegevinsten en skikkelig Street Workout gir. Filmen fra fjorårets konkurranse nærmer seg to millioner treff på youtube. Se og bli inspirert.