Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.