Nye problemer for Olia med utdanningen, og veldig stor hjelp fra mor

Det er mulig å ta i for begge leddene i overskriften, det var virkelig store og vanskelige problemer, og det var enormt stor hjelp av min mor, som rett og slett løste saken.

For Olia har det vært en kamp å få en brukbar norsk utdannelse siden hun kom hit. Hun er oversetter fra Kiev, men det er ikke så lett å bli utenlandsk oversetter i Norge. Hennes norsk er god, men ikke perfekt, og dermed er det allerede vanskelig. Hun har hatt forskjellige planer om hvilken vei hun skulle gå. Den siste som gjelder nå, er at hun vil bli ingeniør.

Hun klarte Bergenstesten høsten 2011, var det vel, nå husker jeg ikke helt lenger akkurat når det var. I hvert fall har hun studert litt matematikk på UiS nå i år. Hun har også tatt noen fag på videregående nivå, for å forbedre karakterer. Nå er hun veldig spent, for nå søker hun ingeniørstudiene, og hvis dette går bra, er hun på en vei som fører til utdannelse og god jobb.

Derfor var det veldig plagsomt når hun nå fikk Mail fra samordnaopptak om at de manglet dokumentasjon. Hun har sendt inn karakterutskrift og det som er vanlig å sende inn, men de ville også ha originaldokumenter og oversettelser og godkjennelser og det meste. Noe av det virker jo litt snålt, som at hun på ny må dokumentere norsk- og engelskkunnskaper, når hun allerede har gått på universitetet et år, og dokumenterte alle disse tingene i fjor.

Men det var ingen bønn. Fristen for ettersendelse er første juli. Det er ikke akkurat greit når vi er her i Ukraina, og alle dokumentene er i Norge.

Det var ikke annet å gjøre enn å spørre mor. Olia kan ikke fordra når hun må være til bry på den måten der, hun blir også veldig urolig av sånt stress, så det var ikke måte på hva kompensasjon hun ville tilby om mor kunne hjelpe til med å få sendt disse papirene. Men mor er jo gjennomsnill, og i akkurat saker som dette er hun den rette å spørre. Det er konkret, det krever en viss innsats, og det er til stor hjelp. Det var en god match.

Så var det bare det, at det var noe riktig styr med disse papirene. Olia har dem alle sammen i en grønn pose, men nå hadde hun flyttet på dem, siden hun hadde brukt dem selv like før hun reiste. Det var også så mange, at det var vanskelig å være sikker på om de alle sammen var der. Og siden flere av dem var på ukrainsk og russisk, var det helt umulig for mor å finne frem til dem uten Olias veiledning.

Og ja, alle papirene må jo også kopieres og stemples «rett kopi». Det er virkelig arbeid. Det er ikke bare en tjeneste i forbifarten. Olias utdannelse stod på spill.

Derfor reiste mor ut til huset vårt på Ganddal mandag kveld. Vi tenkte hun kunne reise tirsdag, altså i dag, da hun uansett hadde ærender. Men mor tenkte det var viktig å få det ut av verden, så Olia kunne være rolig. Da kunne hun også stikke innom huset en gang til, om ikke alle dokumentene var på plass.

Kvelden kom, og vi ble enige i å ordne opp i dette neste morgen. Det viste seg imidlertid å ta lenger tid enn antatt. Det var mye papir både å ta av og å finne, og det var slik at mor måtte holde opp ett og ett papir foran skypekamera, og så måtte Olia si om det skulle være med eller ikke. Vi rakk ikke å bli ferdige før mor måtte dra i sine ærender. Vi skulle fortsette om kvelden.

Og om kvelden manglet det selvfølgelig noe. Blant det som manglet, var karakterutskriften fra Ukraina, den var jo noe av det viktigste. Det var ikke annet å gjøre enn at mor måtte reise til Ganddal en gang til, midt på kvelden, som et ekstra ærende. Der måtte hun finne papirer, hun verken visste helt hva var, eller hvor de lå. Olia hadde jo slett ikke lagt disse papirene klar, med tanke på at det skulle bli noen problemer med dem.

Fra Ganddal ringte mor på vanlig telefon. Papirene lå ikke de stedene vi hadde foreslått, ikke i bag eller kommode, ikke i veske eller skap. Men under samtalen, fant hun dem på skrivepulten i stuen. Der lå de pent sortert i en plastmappe. Jeg husket det da mor sa det, jeg hadde lagt merke til dem der. Nå var det bare over telefon å forsikre oss om at dette var de riktige papirene, og at alle var der, så kunne mor kjøre hjem, og vi fortsette med å finne ut av det på Skype.

Det tok fremdeles lang tid. Og det var flere ganger papir som så ut til å være borte, men så var de der allikevel. Det var særlig stemplede kopier av oversettelser, i røde bånd, som voldtekt problemer. Det skulle være seks, men vi fant bare fire. Pluss vielsesattest og fødselsattest, med rødt bånd. Til slutt dukket de opp også papirene vi lette etter, i sine røde bånd.

Jeg tror vi fant alt, og fikk gjort alt klart til kopiering. Men det tok flere timer. Da fikk vi også gjort klar ettersendelse av dokument på eksamener hun har tatt etter første dokumentasjon ble sendt inn. Det var neimen ikke for lite.

Det er klart det var en enorm hjelp fra mor at hun gjorde alt dette. Vi var helt avhengige av denne hjelpen, ellers måtte vi ha vurdert om Olia måtte ha reist hjem for å ordne opp. Det ville være svært dumt. Det kunne også være at Samordnaopptak opptak ville hatt litt forståelse, om vi hadde forklart situasjonen. Alle disse dokumentene ble jo også sent i fjor.

For oss innfødte nordmenn er det jo også en liten Aha-opplevelse å se hvor mye de har å styre med, de nye som kommer til landet vårt. Siden det er en del juks, er det klart tingene må gjøres riktig. Men det er enorme mengder dokumenter, som må kopieres og sendes på ny og på ny. Olia gjør dette hele tiden. Nå fikk mor og jeg se hvor mye det virkelig er.

Tusen takk til mor!

Bergenstesten bestått!

I dag kom brevet om at Olia har bestått Bergenstesten! Hell og lykke til henne, og til oss!

Tidligere var det slik at man måtte bestå tre av fem tester i norsk språk. De fem er leseforståelse, lytteforståelse, referat, grammatikk og skriving. Testen er laget for innflyttere fra det store utland, det er den testen de må ta for å bevise at de kan norsk godt nok til å ta høyere utdanning her i landet. Normalt må man bo i landet noen år før det er aktuelt å klare den, man vil selvfølgelig ikke ha utlendinger som ikke skjønner hva som foregår i undervisningen på universitetene og høyskolene våre, og det forventes selvsagt at studenter skriver feilfritt.

Akkurat når Olia skulle ta den første gang ble kravene skjerpet. Nå skal immigrantene bestå alle fem testene. Jeg er enig i det, man gjør innvandrerne en bjørnetjeneste om man later som om de kan norsk godt nok før de kan det. Det er også et problem for lærestedene, om undervisningen må gå saktere fordi det er studenter som ikke forstår hva som blir sagt. Det vil bli problemer i kollokviene, hele tiden er det en på gruppen som ikke skjønner ordene, og det er bortkastede ressurser både for studenten og lærestedet om han eller hun blir holdt der for å stryke. Man skal ikke late som det er enklere enn det er. Å lære språk er vanskelig, og man må lære det skikkelig for å kunne bruke det som de som snakker det til vanlig.

Olia er et naturtalent når det gjelder språk. Det er ikke riktig i tiden å si at kvinner lærer språk lettere enn menn, det er vel heller ikke helt forsvarlig vitenskaplig, men det må fremdeles være lov å ha en følelse av at sånn er det. Jeg hørte i fjor en forelesningsserie om vikingene. Der sa den amerikanske professoren ubetinget i forbifarten at de svenske vikingene som reiste i Russland fant russiske kvinner å ha med seg som tolker, kvinner har denne evnen til å «pick up a language», som han formulerte det. Om man skal være forsiktig med å mene det generelt, er det sikkert når det gjelder Olia. Hun har lært norsk tilsynelatende helt uanstrengt.

Hun hadde kommet til leksjon 32 i den sovjetiske læreboken for norsk språk fra 1987 da jeg møtte henne første gang. Vi kunne lekesnakke på norsk. Da hun kom til Norge et knapt år senere, og vi hadde giftet oss, snakket hun norsk godt nok at hun aldri brukte engelsk når hun skulle ut og klare seg i det norske samfunnet. Men det første halve året var det ikke så lett å klare seg. Hun fikk avslag på det meste hun prøvde på, var ikke i jobb, og hjemme snakket vi russisk. Allikevel prøvde hun seg på Bergenstesten fem måneder etter hun kom, og stod på grammatikkdelen.

Så kom hun ut i jobb, først i barnehager som ringevikar, så på gamlehjem i fast deltidsstilling. Både barnehager og gamlehjem har den fordelen når det gjelder språk, at her nytter det ikke å beherske språket halvveis. Skjønner ikke ungene hva du sier, så later de ikke som de gjør det. Og det er ingen sjanse til å bruke engelsk for å bygge bro over vanskelige setninger. Dessuten snakker ungene utilslørt sin egen dialekt, og akkurat så tydelig som de vil. Det samme gjelder de gamle på gamlehjem. Muntlig var ikke norsk noe problem for Olia etter kort tid i slikt arbeid.

Men hun skriver ingenting. Hun har tatt noen forkurs ved den gamle høyskolen i Stavanger, det som nå kalles universitet. Det er imidlertid ikke fag der det er nødvendig å skrive noe, og Olia har ikke skrevet noe frivillig. Så når hun nå forsøkte på Bergenstesten i høst, stod hun på den beryktede lytteforståelsen og på leseforståelsen hun ikke hadde stått på sist, og hun stod som forrige gang på grammatikkdelen. Men hun stod ikke på delprøve 3 og 5, referat og skriving.

Det var en skuffelse. Hun kan norsk godt, og har lett for det, med litt innsats i å øve på skrive hadde hun bestått uten vanskeligheter. Slik ser jeg på det, hun kunne skrevet tekster til meg, jeg kunne rettet dem, jeg er tungt utdannet i å gjøre det, og så kunne hun sett hva hun gjorde feil, og fått gjort det riktig. Jeg vet hun ikke skriver feilfritt. Hun så det imidlertid ikke slik som jeg. Hun mente testen var helt håpløs, at hun aldri kom til å klare den, og at hun måtte finne andre veier for å kunne gå i gang med høyere utdanning neste høst.

Det var bare en liten ting, ekstra. Stryker man på delprøve 3 og 5 har man klagerett. Det er forståelig, de andre delprøvene 1, 2 og 4 – lese- og lytteforståelse og grammatikk – har klar fasit. Enten gjør man feil, eller så gjør man riktig, det er ikke gjenstand for vurdering. Det er imidlertid skrivingen. Da kan den ene mene man skriver godt nok, den andre mene at man ikke gjør det. Så Olia klaget. Det gjør, tenkte jeg, i det minste at hun får en begrunnelse for hvorfor det ikke holdt helt inn.

Begrunnelse fikk hun ikke. Hun fikk endret resultatet til bestått. Så enkelt var det. To nye sensorer har kommet til en annen vurdering enn de første. Fra folkeuniversitetet er det nå på vei testbevis for norsk språktest. Fra nå av har Olia studierett på alle universitet og høyskoler i Norge, om hun får studieplass på dem, og til høsten 2012 er planen å begynne på et eller annet ved universitetet i Stavanger. Om de ikke blir realisert, er de der i hvert fall som en mulighet. Det er en svært viktig forskjell.

Derfor drakk vi ukrainsk champagne i dag, sjampanskoe bør det sikkert kalles, det er jo musserende vin mer enn champagne, og det russiske navnet er mer sjarmerende enn det franske, drakk det gjorde vi i hvert fall. Og vi hadde ukrainske pirosjki, deig med steikte epler, og norsk sei og poteter kjøpt på tilbud på Jærhagen. En herlig blanding av hverdag og fest. Og virkelig hadde vi noe å feire. Med bestått Bergenstest er en av de viktigste dørene i Norge for Olia åpnet – retten til høyere utdanning.

Gratulerer!

 

Søknad sendt til NOKUT

I går sendte Olia søknadspapirene sine til NOKUT, og med det skulle alt være gjort som vi kan gjøre, for å få Olia ordentlig på plass her i Norge. Hun har registrert seg og hun har fått personnummer, hun har fått plass på norskkurs og meldt seg opp til Bergensteste, og hun har søkt på Samordna opptak og sendt søknadspapirene til NOKUT.

NOKUT er et akronym (for å si det litt artig!), det står for «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (for å si det litt uartig). Det er dette organet som godkjenner utenlandsk utdanning, og det er  også dem som omregner utenlandske karakterer til norske poengsummer. For Olia er det dette som er aktuelt. Hun har allerede høyere utdannelse fra Ukraina, med master i engelsk og italiensk, men hun ønsker å utdanne seg på nytt her i Norge, for å få en utdannelse som passer bedre til norske forhold.

Hva denne utdannelsen blir, gjenstår ennå å se. Det er flere forhold som spiller inn, hvorav poengsummen NOKUT regner seg frem til, bare er en av dem. Hva hun egentlig vil er også et forhold som spiller avgjørende inn, og dette forholdet er etter min mening noe av det mest ustabile av hele greiene. Søknadsfristen for utenlandske søkere på samordnet opptak er 1. mars, men hun har etter dette helt frem til var det 1. juli på å ombestemme seg. Og som det ser ut nå, er dette noe hun kommer til å utnytte seg av.

Jeg venter nå på at hun skal få innkallingen til norskkurset, slik at hun kan komme i gang med det. Hun venter på svar på noen av de mange jobbsøknadene hun sender, og fremfor alt venter hun et postivt svar. En intensiv kvinne vant med å jobbe et tosifret antall timer om dagen, går på veggene i norsk velstand der hun bare kan sitte på halsen til sin mann, som det heter i et kjent russisk munhell, som lyder bedre på russisk enn norsk.

Frem til det fyller hun tiden med å lære seg norsk ved å lese flere typer norske tekster, og søke norske jobber på norsk. Det er artig når hun sitter og leser biologi for videregående skole på norsk, fordi det vil være relevant for utdannelsen hun planlegger å ta, og jeg leser «Idioten» på russisk, fordi jeg liker den boken. Ved siden av oss begge ligger Kunnskapsforlagets enorme ordbøker med norsk og russisk, norsk-russisk for henne, russisk-norsk for meg. Vi hjelper hverandre der vi står fast, men er akkurat litt for dårlige og flinke til å være absolutt helt nyttige for hverandre. For når hun lurer på et norsk ord, så er mitt ordforråd i russisk tilstrekkelig til at jeg kan foreslå et russisk ord som har med dette ordet å gjøre, men som ikka akkurat er ordet hun spør etter. For eksempel kan hun lure på «ømt», og jeg kjenner ordet for «vondt», men hun er altfor flink i norsk til å kunne slå seg til ro med en slik upresis forståelse av ordet. Så hun må til med ordboken. Og slik sitter vi. I timevis.

For sikkerhets skyld har hun også gått i gang med bloggskriving nå, så de har helt rett de som mener at ektefolk tar etter hverandre. Denne posten skulle ikke handle om dette, den skulle handle om at nå er alt det formelle gjort fra vår side, vi har etter vår oversikt alle ting på plass, og kan nå slå oss litt mer til ro og vente på avgjørelsene. Det vil altså si, gi full gass i skriving og lesing og språklæring, og i å være alldeles helt oppslukt i hverandre, som vi forresten har vært fra første stund uansett hva vi har hatt å gjøre.

Autofoto fikk ikke med seg de tykke ordbøkene, og heller ikke tekstene vi leser, men skulle ellers være klart nok. Vi leser hvert vårt språk, hun det jeg kan, jeg det hun kan.

Tingene faller på plass for Olia

I dag kommer en liten post i fortsettelsen av kampen om å få min kone Olga Iurzhenko (som har kommet til å hete med latinske bokstaver) til Norge, og få henne inn i systemet her. Mesteparten av bryet og arbeidet ble gjort mens vi ennå ventet på at hun skulle få oppholdstillatelse og slippe inn hit, men det viser seg at det gjenstår ennå litt også nå som hun er her. Hun er særdeles aktiv, og har fått ordnet det meste selv av alle mulige registreinger og helsesjekker, hva jeg i høyden må gjøre er å vise på kartet hvor de forskjellige tingene ligger.

De viktigste tingene har med arbeid og utdannelse å gjøre. Mange av dem jeg treffer ute i det virkelige liv – altså ikke her inne i cyberspace, hvor jeg forresten ikke treffer så mange – mener også at det sosiale er viktig, men der kan vi melde at det overhodet ikke er noen problemer. Jeg får fortsette mitt sosiale liv som jeg vil, hun får være med når hun vil, og hun er ennå ikke i nærheten av å ytre noe ønske eller behov om å ha et sosialt liv utenom mitt. For å si det rett ut tror jeg dette behovet rett og slett er sterkere for meg på vegne av henne, enn for henne selv. Jeg vil gjerne at hun skal komme seg ut litt og være litt med norske eller med andre utlendinger i Norge, slik at det ikke bare blir gjennom meg hun får lært seg hvordan tingene blir gjort og hvordan vi tenker her i landet. Så snart hun kommer ut i arbeid eller norskkurs er vi allerede i gang med det.

Olia var for en stund siden og avla en liten test ved Nygård skole i Bergen for å finne ut hvilket nivå hun skulle være på i norskkurset hun skal igjennom. Det var viktig for oss at hun kom på så høyt nivå som mulig, slik at hun kan klare Bergenstesten (norsktest for innvandrere som skal ta høyere utdanning i Norge) allerede i april. Det gikk ganske bra, hun kom inn på et nivå som holder henne i rute, og vi venter bare på klarsignal at hun nå skal begynne. De to ukene som skulle gå før vi fikk brevet i posten er nå passert.

Dette er det eneste av de svært viktige tingene vi venter på nå. I dag fikk vi nemlig ut av verden tre viktge ting som har hengt litt over oss, hvorav det aller gledeligste var at vi endelig fikk personnummeret hennes i posten. Allerede 6. januar var hun og spurte etter det, først i dag kom det. I mellomtiden har hun rukket å utøse riktig så mange klager over norsk byråkrati, hvor alle riktignok smiler og hvor man blir raskt mottatt og effektivt ekspidert, men hvor ingenting skjer. Det er ganske frustrerende å være uten personnummer i vårt moderne samfunn, hvor så mye foregår på internett, og man bent frem trenger personnummer for å bestille en del ting. Det er akkurat som om hun først nå har blitt et helt menneske og et ordentlig medlem av samfunnet. Det er pussig det skal være slik bare for et nummer.

En av tingene vi trodde vi trengte personnummer for å få gjennomført, men som det viste seg at vi ikke trengte det, var samordnet opptak. Der søkte hun allerede første eller andre dag opptaket åpnet andre februar, og selv om hun ganske sikkert kommer til å ombestemme seg en god del med rekkefølgen på studieønskene før den endelige listen skal gjelde, så er i det minste noe sendt og vi har følelsen av at vi er i gang. Vi må også sende ukrainske papirer til Nokut, noe vi også trodde vi trengte personnummer for, men som det omtrent samtidig som vi fikk personnummeret tilsendt, viste seg at vi ikke trengte for å sende papirene dit. Derimot trengte vi kopi av passet, og det sørget jeg for å lage i dag.

Den siste tingen vi fikk ordnet, eller rettere sagt, fikk lagt alle ting til rette for å ordne, var oppmelding til Bergenstest. Jeg var i dag borte i Allegaten 27 i Bergen, der de holder til, bare for å finne ut at oppmeldingen finner sted over internett gjennom folkeuniversitetet. Det er jo like greit, for ikke å si bedre. Det vil bli gjort i morgen.

Ellers er hun aktiv inntil det umulige, og har allerede lagt fra seg læreboken hun skal bruke i norskkurset fordi den er for lett. Hun vil slå flere fluer i samme smekk når hun lærer seg norsk, og leser i stedet for litt forenklet samfunnsfag, ordentlige lærebøker i biologi, kjemi og fysikk, fordi hun vet at dette stoffet vil hun trenge senere i utdanningen sin. Allerede flere ganger har hun spurt meg om ord jeg aldri har hørt om, for eksempel hva det vil si å være «døvblitt». Hun har også flere eksempel på ord som virkelig finnes og som hun har spurt om, men det koseligste eksempelet var den gang hun i en samtale om andre ting forsøkte seg med det ville dyret «spekkhopper».