Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Hva var det egentlig EU hadde å tilby Ukraina?

Det er to virkelighetsoppfatninger som møtes.

På den ene siden står historien om at EU er et demokratiprosjekt og et fredsprosjekt. Det begynte som en kull- og stålunion, mest ment for å få Tyskland og Frankrike til å holde fred med hverandre, med en idé om at om de to ble integrert og avhengig av hverandre når det gjaldt handel, så ville de umulig kunne gå til krig. Den har de lyktes med. De har også lyktes med å få Storbritannia på lag, og til å få inn tidligere fascistiske diktaturer som Spania og Italia. De ble beskyldt for å være en vest-europeisk rikmannsklubb, den gangen eller de gangene Norge ikke ville være med, men også dette argumentet sitter ikke godt lenger, nå som mange fattige land i Øst-Europa også er tatt inn i EUs varme. 28 land har de blitt nå, 19 av dem med en felles valuta. Utviklingen har gått mot sterkere integrering og samkvem, mer at EU opptrer nesten som en føderal stat, med felles lover og regler, og felles politikk i en rekke saker. Samtidig er de nøye på at for hvert enkelt land betyr det vi kaller selvråderetten mye, slik at EU langt fra er noen egen statsdannelse. Det er en union av selvstendige stater.

Lenge gikk utvidelsen av EU veldig bra, både når det gjaldt å utvikle betydningen av hva EU skulle være, og i det å ta opp i unionen nye land. Mange var spente hvordan det ville gå med de tidligere Østblokk-landene, kommunistiske land med svake demokratitradisjoner og liten erfaring med markedsøkonomi. Det har gått forbausende bra, det må det være lov til å si. Solskinnshistorien må kanskje være Polen og de baltiske landene, og det er også disse landene som gjerne blir presentert på EUs skryteliste, mens mindre vellykkede medlemsland som Ungarn, Bulgaria og Romania blir snakket mindre om. Der har demokratiutviklingen vært svak, i Ungarn har den gått bakover, og i Bulgaria og Romania er det fremdeles mange av de gamle problemene med korrupsjon og fattigdom. Disse landene har ikke blitt noe nytt Polen.

Så var spørsmålet hva EU nå skulle gjøre, nå som de hadde 28 medlemsland, praktisk talt hele Europa, utenom noen få særegne land som kunne, men ikke ville være med, slik som Norge, Island og Sveits. Det var land i det tidligere Jugoslavia, som av ulike årsaker ikke var invitert ennå, mest spesielt Makedonia, som ikke fikk være med på grunn av navnet. Hellas vil ikke ha med noe land som kan skape tvil i spørsmålet om Aleksander den store var greker, fra den greske provinsen Makedonia. Det var en stund snakk om at Tyrkia skulle være med, det er det ikke snakk om nå lenger, den diskusjonen har etter mitt inntrykk stille dødd ut. Og så er det landene som tidligere tilhørte det russiske imperiet, de som var republikker i Sovjetunionen, og ikke de baltiske, siden de var i en særstilling, okkupert og innlemmet som de ble under andre verdenskrig, på en måte som Vesten skammelig aksepterte i 1975, mot at Sovjetunionen undertegnet Helsinki-avtalen. Okkupasjonen av de baltiske statene og aksepten av at de skulle tilhøre Sovjetunionen er mye verre enn Russlands annektering av Krim, det er nå min mening, men det er ikke saken her.

Landene i neste gruppe var Ukraina, Moldova, Georgia og Armenia. Armenia har en helt spesiell historie, klemt mellom to fiender, Tyrkia og Aserbajdsjan, Tyrkia med i NATO, og Aserbajdsjan nær venn av USA, Armenia er avhengig av Russlands militære støtte, og kan ikke provosere dem. Sånn er realpolitikken, mine damer og herrer, det er en trist verden vi lever i. Den kunne vært bedre.

Det var slett ikke noe stort ønske i EU å utvide ytterligere. Det var nok av indre problemer, mer enn nok. Finanskrisen var en katastrofe for flere av EU-landene, og representerte en trussel for – om ikke euroens eksistens, så i hvert fall dens troverdighet. Nå er det bare Hellas som sliter skikkelig, den gang var det også farlig for Irland, Spania, og til og med Italia, alle land i en forferdelig gjeldskrise. Portugal også. Videre var EU-fiendtlige partier på fremmarsj i mange av landene, uhyggelig mye ytre høyre og venstre, til høyre var det mot innvandringen og den frie flyten av arbeidskraft, Schengen, og de tingene der, til venstre var det de kapitalistiske prinsippene, og hvordan skattebetalerne måtte ta regningen for finanselitens lånefest. I Hellas er det en slik venstregruppe som nå har regjeringsmakten, med svært sterk støtte i folket, og det er et alvorlig og uløst problem for EU.

Så hvorfor skulle EU i en slik situasjon invitere inn flere fattige land med store økonomiske problemer av alle slag, og også en rekke andre problemer EU måtte være nødt til å lese? Det spørsmålet stilte EUs mektige land seg også, Tyskland og Frankrike var slett ikke interessert, Italia enda mindre, og Storbritannia har vel mer enn nok med å holde sin indre EU-motstand i sjakk, til å bry seg om hva andre land som skal med. Det var Polen som presset på, utenriksminister, Radek Sikorski, en ganske spesiell type, anti-russisk som få, og vill etter å få med mest mulig land i EU, særlig de landene som lå tettest opp til og hadde mest å si for Russland. Polen var ikke i nærheten av å interessere seg så mye for de Jugoslaviske landenes medlemskap, det var Moldova, Ukraina og Georgia. Han fikk med seg svenskenes Carl Bildt, også en kar med sterke antipatier for Russland, så sterke at jeg savner en forklaring på dem faktisk, han forlater jo all diplomatisk kutyme med sine uttalelser og meninger om Russland, og Putin. De to skulle sørge for EUs partnerskap mot øst.

Tyskland og Frankrike ble motvillig med.

Ingen protesterte mot de første 28 landene som ble med. I hvert fall har ikke jeg registrert noen slike protester. Serbia var kanskje ikke så glad for at de tidligere Jugoslaviske republikkene ble med, men de representerte ikke noen reell motmakt mot EU, ingen motstridende interesser som ikke EU bare kunne overkjøre. NATO hadde jo også bombet NATO i stykker. Det sier jeg stygt, fordi det var stygt. Serbias overgrep var også stygge, de savner sidestykke i Europas etterkrigshistorie, men sånn NATO her gjorde seg til en angrepsallianse, og bombet Serbia bort fra all betydning, det er ganske forståelig at serberne ikke har samme virkelighetsoppfattelse som oss, av hva som skjedde her.

Og det er akkurat det med virkelighetsoppfattelse som er noe av problemet. Vi har på en ganske merkelig måte fått det for oss at vi er den gode siden, vi representerer demokrati og menneskerettigheter, gode verdier som vi selv har tenkt ut, og nå vil spre til resten av verden. Det er ikke så veldig ulikt imperialismen på 1800-tallet, der det ikke var så mye demokrati og menneskrettigheter vi skulle spre, men industrialisering og kristendom. Jeg synes da og nå ligner på hverandre, vi er overbevist om at vi har det best og står for de beste verdiene, og at andre kulturer bare vil være takknemlige om vi kommer og tar kontrollen over dem. Det er jo vi som er the good guys, som amerikanerne sier det.

Kanskje kan man si at medlemsskap i EU er frivillig, mens den gamle imperialismen skjedde med tvang. Mon det. Vi har jo trådt til med tvang ganske godt der vi ikke har fått vår vilje igjennom på annen måte. Ikke så mye EU, som dens militære arm, NATO. USA bomber land i demokratiets og menneskerettighetens navn, det er et fordømt faktum. Og om de ikke bomber, så har de sanksjoner og andre tvangsmidler. Det legitime grunnlaget er vel bare hårfint bedre enn den gamle koloniseringen. Det er den rike og mektige verden som tar seg til rette, fordi den har makten til det. Og forståelsen er bortimot lik null for at det kan finnes andre i verden som har andre verdier enn oss, og som ser på oss som fiender og farlige, uansett hvor snille og gode vi føler vi er og insisterer på å være.

Har EU rett til å ta opp Ukraina i et spesielt partnerskap? Ja, selvsagt, er det instinktive svaret, hvis Ukraina selv vil, og EU tillater det. Ingen andre har noe med dette å gjøre.

Tja. Man kan også spørre om Russland har rett til å forsvare egne interesser? Her er også et selvsagt svar, selvfølgelig kan de det, så lenge det ikke går ut over andre. Problemet er når de nekter Ukraina å bli med i EU, for å forsvare egne interesser. Det går ikke.

Så kan man spørre om Russland kanskje skulle ha et ord med i laget, når det er diskusjoner om hvorvidt Ukraina skal være med i EU. Her er det kanskje litt drøyt å svare nei. Ingen som har satt seg inn i saken vil gjøre det, så tett som den ukrainske og russiske økonomien er integrert. De var jo samme land, ikke bare i Sovjettiden, men også gjennom hundrevis av år tidligere. Det var og er fullt av ukrainske og russiske bedrifter som samarbeider, varer blir produsert i Ukraina, kjøpt i Russland, deler blir produsert i Ukraina, satt sammen i Russland, praktisk talt hele den ukrainske økonomien er sammenvevd med med Russlands. Så skal det liksom bare bli slutt på det, fordi EU kommer inn med sitt partnerskap, og sine regler?

Mange vil vel her si at det skal jo ikke bli slutt på handelen mellom Ukraina og Russland, de kan jo handle med Russland selv om de er partnere i EU, dette nye kommer i tillegg. Men det er jo slik at noen av reglene i EU vil gjøre handelen med Russland vanskelig, og det gjelder ikke bare skurkeaktig oligarkhandel, men reelle, skikkelige ting, som hvor varer skal fortolles, hva slags varer som skal være lovlige, hvilke regler som skal gjelde. Skal dette være noe EU bare dikterer, og så skal Russland bare finne seg i det?

Hvis det skal være noen mening i EU som demokrati- og fredsprosjekt, så kan det ikke være slik at de bare kan trampe inn og diktere betingelsene i forholdet til omverdenen. Det skjer gjennom forhandlinger og dialog. Man må bli enige, og man må bruke den tiden det tar å bli enige. Det gjorde ikke EU i det hele tatt. Ikke i det hele tatt. De valgte tvert i mot den ganske drøye varianten å ignorere Russland, si at dette hadde ikke de noe med, dette var en sak mellom EU og Ukraina, Russland skulle «passe sine egne saker». Dette er ordrett hva Barroso sa til Putin. Putin uttalte etterpå noe i retning av «jeg har aldri vært så fornærmet i mitt liv», ingen sier til Russland at «vi skal passe våre egne saker». Ikke når det kommer til Ukraina.

Om det kanskje kunne være forsvarlig å mene det, noe jeg er heidundrende uenig i, så var det i hvert fall helt uforsvarlig å si det. Det provoserte Russland, en tid det ble rettet ganske mange provokasjoner mot dem. Mange har brukt sammenligningen at når man ser en irritert bjørn, så går man ikke bort og klabber den på kjeften. Du må regne med at bjørnen da biter, eller slår deg i hjel. Det er noe jeg har prøvd å gi uttrykk for på bloggen så lenge krisen har stått på. Man må forholde seg til Russland som de er, provoserer man dem, blir det verre. Og det er nok dessverre ikke vi som bestemmer for dem hva som er provoserende, og ikke.

Derfor er jeg veldig i mot at vi skal produsere norske soldater i Finnamark. Det er å be om at Russland plasserer flere soldater på Kolahalvøya og rundt Murmansk. Noen blir kanskje tryggere av det, ikke jeg.

Legg merke til at jeg ikke har skrevet et ord om NATOs rolle i EU-utvidelsen. I følge Lisboatraktaten må land som blir med i EU, må orientere sikkerhetspolitikken etter NATO. For alle nye EU-land etter Lisboatraktaten har dette betydd å bli medlem av NATO. Dette er helt fullstendig uakseptabelt for Russland, de har protestert i 25 år på disse NATO-utvidelsene, det var Clinton-administrasjonen som bestemte seg for ikke å ta hensyn til det, Bush-administrasjonen som gjorde det veldig mye verre, og så har det sannelig min hatt toppet seg nå med Obama-administrasjonen. De sikler etter å få Ukraina med i NATO, det er Russlands overbevisning, og Russland har bedre argumenter for at de vil det, enn USA har for at de ikke vil det, og dette gjør krisen så farlig at det kan ende med storkrig. Noen må backe ut, Russland kommer ikke til å gjøre det, og så gjenstår å se om USA bestemmer seg for at det er ikke så veldig farlig om Ukraina blir med i NATO eller ikke (det er jo veldig vanskelig å se hva Ukraina har å si for USA eller NATOs sikkerhet, hva USA skal ha som mål annet enn å svekke Russland), eller om de gambler på at Russland kollapser eller på annen måte tvinges til å backe ut. Det er det siste som ser ut til å være linjen, og jeg synes det er ufattelig at det ikke er flere som reagerer på den. Spillet er altfor høyt. Risikoen er mye større enn gevinsten.

Dette var en post jeg ser blir mye lenger enn jeg hadde tenkt. Jeg skal komme frem til hva avtalen EU tilbydde til Ukraina egentlig innebar. Det var veldig langt fra å være den drømmen demonstrantene på Maidan demonstrerte for. Det var en rekke med lover og forordninger, en rekke med krav, fullt av ting Ukraina måtte gjøre, men ingen løfter om noe til gjengjeld, annet enn «på sikt bedre velstand og demokrati», eller lignende, vage formuleringer. Å inkludere Ukraina var ikke noe helhjertet ønske fra EU, stormaktene var ikke med på det, Tyskland ville ikke legge pengene i potten, ingen land ville tilby visa-frihet, og noe i retning av fri flyt av arbeidskraft, eller noe slikt, det var vel heller det at Ukraina skulle åpne markedene sine for EUs varer, mens Ukraina skulle bli lagt under det som vel kanskje snart blir et fremmedord, austerity. Grekerne vet jo litt om hva det innebærer.

Og over det hele stod USA. Med Victoria Nuland i fri flyt, man kan lure på om Obama egentlig hadde kontroll over hva hun egentlig drev med. Hadde det vært en konflikt mellom EU og Russland, så ville det gått helt fint, Merkel og Putin ville funnet en løsning. Men det er noen dypt uhyggelige og foruroligende tegn på at USA egentlig ikke vil ha noen løsning, de vil ta kampen opp nå, og det er et voldsomt apparat de har satt i sving, voldsomme krefter satt ut av kontroll.

Om dette skal jeg skrive mer i morgen, eller en av de kommende dagene.