Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Nordåsgrenda – Austevoll 10 – 8

Det var NIBK mot AIK, eller Nordåsgrenda innebandyklubb mot Austevoll innebandyklubb, det var på Austevoll og det var i dag. Vi vant 10 – 8 i en kamp som inneholdt så mange av de ingredienser en innebandykamp på aller nederste, lokale nivå skal innehold. Jeg skal skrive litt om hva dette er.

Min lefling med innebandy begynte på starten av 2000-tallet, da jeg spilte med mosjonistene til BSI, eller Bergensstudentes idrettsforbund, eller bare studentidretten. Vi spilte – eller det var treninger tre og på det meste fire ganger i uka – og jeg var med når jeg ikke hadde undervisning på Stend.

Så skjedde det at Studentsenteret der vi trente skulle rives og ombygges, og dermed raknet hele greiene for min del. Det var imidlertid en gjeng med tilknytning til Nordåsgrenda borte mot Fana, eller Rådalen, eller Sørås, eller – de som kjenner disse småstende, kjenner sikkert Nordåsgrenda også. De fant i alle fall treningstid på gymsalen på Katedralskolen i Bergen, og der fikk jeg være med.

Det ble etter hvert så gøy å trene, at vi lurte på om vi skulle stille lag i serien også. Så det gjorde vi, vi kjøpte inn et draktsett på internett, og har nå spilt i tre sesonger. Første sesongen var jeg helt aktiv, og med i omtrent alle kampene. I fjor var jeg inaktiv, og nesten ikke med noen ting, og i år var dette min første kamp.

Årsaken til at jeg ble med i dag, var at treningen på torsdag ble avlyst, da det skulle være tentamen i gymsalen på katedralskolen, og pultene var allerede satt ut. Vi gikk som de gode treningsfolk vi er i stedet ut og tok et par øl, og det kom frem at de manglet folk til kampen mot Austevoll i dag. Det er jo en nokså lang reise med ferje og det hele, så deltakelse satt kanskje litt lenger inne enn vanlig, for flere. Ikke at det ikke hver gang er litt problemer med å få samlet nok folk til å stille lag.

I går kveld ble det klart at behovet for en ekstra spiller var akutt og desperat, de var akkurat nok folk når de hadde fått inn en litt ustabil keeper (jeg skal skrive mer om ham), og det er nesten nødvendig å ha i alle fall èn reserve, det er jo temmelig slitsomt. Skikkelige lag har tre-fire rekker å rullere med. Den ekstra spilleren var denne gangen jeg.

Etter å ha fått denne beskjeden gikk jeg ut og hadde en heidundrende sesongavslutning med Stand up Bergen, her var ingen begrensning på noe, og vi ble på post til vi til slutt ble kastet ut. Det var til og med gode miner til nachspiel, men da måtte jeg være reservert, jeg skulle jo opp og møte til klokken 1200 for å spille en moderat viktig innebandykamp.

Vi hopper like godt frem til dette klokkeslettet tolv. Da forlater jeg i kjent stil leiligheten, jeg har tidligere skrevet at jeg har store problemer med å være et bestemt sted på et bestemt klokkeslett, i stedet går jeg hjemmefra dette klokkeslettet. Eller litt etter.

Reisen til Austevoll

På møtestedet satt fire svære menn i en liten bil og ventet. Bilen var så liten, at når jeg kom med min bagasje – en innebandykølle og en bag – så ble bagasjerommet overfylt. De andre hadde tilsvarende bagasje. Vi var fem stykker inne i denne lille bilen, og siden fem stykker er nok til et lag når èn er utvist, så lurte jeg på hvor mange som var i den andre bilen. – Èn, sa de, – og han lette etter keeperen. Siden klokken nå var sånn henimot kvart over, og vel så det, hadde vi en liten rådslagning. Det tar sine 35 minutter å kjøre ut til ferjekaien, ferjen gikk klokken ett, og rakk vi ikke den, ble det ingen kamp. Diskusjonen ble gjort om bare å droppe keeperen, og reise for å rekke det.

Men dette ordnet seg fint, keeperen hadde vært på nachspiel, og var der strengt tatt fortsatt, og måtte hentes der uten et øyeblikks søvn. Han stilte finpyntet i hatt og slips og full i latter. Det hører også med til historien at selv i tipp topp form er denne keeperen helt håpløs, han er slett ingen keeper og driver heller ikke med innebandy eller sport. Så hvor vi fant ham, kan høre inn under det man kaller et mysterium. Løsningen på mysteriet er at Torkel har nummeret hans, og at han er veldig lett og be.

Vi skjønte nå at skulle vi ha mulighet til å slå Austevoll, så måtte de ikke få lov til å skyte et eneste skudd som traff mellom stengene.

Kampen i Austevoll idrettshall

Jeg må jo si at keeperen vår er en fin fyr, og at han skal ha takk for at han stilte opp. Det er ikke alle som vil forlate et nachspiel for å reise til Austevoll og stå i mål. Og han bidro så absolutt til underholdningsverdien.

Vi var ivrige etter å få kampen i gang, så vi kunne rekke ferjen hjem, men her var et betydelig problem, og det var at dommerne hadde møtt opp. Fra Austevollhold fikk vi også beskjed om at det ikke ville komme noen dommere, det var skjedd en feil. Vi var lite lystne på å reise helt ut til Austevoll uten å få spilt kampen engang, så vi fant en herlig løsning at en av spillerne deres fikk ta på seg en gul vest, og være dommer i stedet. Veldig bra, normalt pleier det å være to dommere slike kampen. Her var det knapt èn.

Så kunne kampen endelig starte. Vi er jo egentlig ikke så verst til å være så elendige, og vi løper ganske greit rundt omkring på banen selv om vi ikke er nok innbyttere til å få hvilt ordentlig ut, og med Arne Jørgen og en oppofrende Lasse i forsvar, fikk ikke Austevoll skutt noen skudd, og fikk dermed ikke noen mål heller. David sørget riktignok for å lage et selvmål, og et annet mål fikk de også, forresten, men vi fikk nå en gang fire, og ledet altså 4 – 2 etter første periode.

I andre periode skulle vi rokkere litt på laget. Og for å gjøre historien kort rokerte vi slik at stillingen etterpå var 7 – 7.

Dermed var det rett og slett litt spennende. Vi kan jo ikke reise helt til Austevoll for å tape. Vi har slått dem hver eneste gang hittil, og det er ikke så mange lag vi driver og slår hele tiden. Det var også blitt litt temperatur, den stakkars dommeren hadde fått litt kjeft fra begge lag, Austevoll hadde fått et mål som var litt kontroversielt, og vi var begynt å kjenne kjøret etter omganger der vi angrepsspillerne er på 15 av 20 minutter. Det blir ikke mye pause.

I siste periode satte vi Arne Jørgen og Lasse bak igjen, og spilte på i stort tempo for å få inn noen mål. Austevoll var også ivrige, og ville gjerne ha seg en seier. Det ble så vilt at keeperen vår til og med reddet noen skudd. Her kunne hva som helst skje.

Og så skjedde nettopp det. Jeg hadde tatt telling noen minutter etter en god, gammeldags hykkas. Dommeren blåste ikke noen frispark, og det var like greit, så ble det ingen krangling. Etter å ha kommet på banen igjen, fikk jeg helt uventet ballen, og skjøt enda mer uventet rett i mål. 8 – 7. Vi fikk vel også inn 9 – 7, før de fikk til en flott kontring til 9  – 8, før Torkel i samspill med Arne Jørgen fikk inn en scoring som gjorde ledelsen litt mer betryggende siste par minuttene.

Reisen hjem

Så var det å følge rutinene, takke for kampen, og komme seg hjem. Dommeren sa raust til alle som takket ham for kampen at det var godt spilt, og det sa også en raus keeper på vårt lag. Han sa også at han hadde hatt litt problemer med å se ballen, og han påsto også at han hadde sovnet noen ganger under kampen. Det syntes vi alle hørtes troverdig ut, han hadde nemlig noen spektakulære hoderedninger våkne keepere kanskje ikke ville gjort.

Men etter en seier reiser vi alltid lykkelige hjem. Og det blir often en liten markering etterpå. Den skal jeg ut på nå.

Tidlig påske!

God morgen, folkens! Det er riktignok fridag i dag, men når påskeferien er begynt, blir man gjerne så begeistret at man kommer seg opp om morgenen uansett. Og for meg er påskeferien begynt fra og med i dag, sånn er livet for en lærer. Eller, sånn er livet for en lærer som meg, som har en aldri så lite grann redusert stilling og dermed fri hver torsdag, og jobber ved en skole der fredagene enten er full dag eller fri, og for meg tre av syv fredager er helt fri. I morgen er helt fri – og voila! God påske til meg.

Påsken begynte med en tur til Stand up Bergen i går. Det var klubbkveld, og våre egne Rune, Grim og konfrensier Thomas, stilte opp sammen med oslofolkene Glenn Erlend og Linda, som reiste over fra Oslo mer enn de kom derfra, i hvert fall Linda som var fra sørlandet, og Roar Brekke var også med, og en fengselsfange på permisjon det samme, hvis jeg forstod det rett, jeg kom litt sent og fikk ikke sett ham. Men jeg fikk sett de andre, og det var jo riktig gøy. Og vi fikk fulgt opp en fin tradisjon med å ta noen øl etterpå,  fra det ene stedet til det andre, ettersom de stengte, slik at jeg får benyttet fridagen min i dag, som jeg jo ikke benytter likevel, da jeg står opp, uansett. Det er Thomas, Grim og jeg som reiser med stand up Bergen til humorfestivalen i Stavanger første uken i juni, da kan Rogalandslesere komme og se oss i virkeligheten, som fortsatt overgår cyberspace selv i en helt grei blogg. De kan glede seg, Rune kommer visst også, men han skal eventuelt på usett og urørt-scenen, som jo til og med skal være på Sandnes, dit kommer jeg også, mens Thomas og Grim rett og slett ikke er kvalifisert til å være usett og urørt. De er erfarne. Thomas hadde i går stål kontroll som konfrensier og som komiker, og her skal stål kontroll leses som det er skrevet, i to ord, med pause mellom, stål kontroll, for det var det han hadde, han er sjefen, Rune er keitete morsom og utnytter til fulle sin stilling som kommunal arkivar, mens Grim har et forsprang på oss andre, da allerede navnet hans er morsomt (og litt sant).

I dag er altså fridag. Den skal jeg bruke til å skrive, til å lese, til å spise riktig mange måltider og til å drikke riktig mye kaffe. Og til å gå på innebandytrening. Siden lang tid tilbake har jeg spilt, først på mosjonstreningene til BSI på studenttreningene, siden med en gjeng fra Nordåsgrenda i katedralskolens gymsal, for to år siden meldte vi oss sågar inn i norsk innebandyforbund, eller hva det heter, Nordåsgrenda innebandyklubb, heter i alle fall vi, eller forkortet «NIBK». Vårt mangetydige slagord er: «Vi e’ NIBK, kem kan vi slå?» spørsmålstegn eller utropstegn, det blir som oftest uttalt med utropstegn, men jeg foretrekker spørsmålstegnversjonen. I år spiller ikke jeg så mye i kampene, jeg er jo så mye bortreist i helgene når kampene spilles, men de andre har gjort en formidabel innsats, slik at vi helt ligger helt oppe i teten i den aller, aller laveste divisjonen i Hordaland fylke.

I morgen blir det skriving, lesing og riktig mye spising og drikking av kaffe. Og til kvelden kommer min gode venn Martin, han jeg var på skitur med forleden, over for å spille gitar. Vi har spilt i årevis, og gått gradene fra øl til vin til vodka. Halvparten av sangene vi spiller er R.E.M, særlig gamle R.E.M fra perioden rundt Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, vi har aldri hatt en session (vi kaller det alltid session, eller vi kaller det av og til session) uten å spille «Driver 8», og en av de største seierne vi har hatt som gitarspillere er at «Feeling gravity pull», sitter. Den tror jeg rett og slett vi er i norgestoppen av amatørspillere på, rett og slett fordi ingen andre spiller den. Og av den andre halvparten sanger vi spiller er i hvert fall godt over halvparten Neil Young, og i den halvparten etter det igjen, er halvparten og mer enn det Bob Dylan, og slik holder vi en viss orden på det. Når det gjelder øl og vin har prinsippet alltid vært at vi åpner en ny flaske etter å ha drukket opp den gamle, men for vodka må vi være mer forsiktige. Det er en sterk drikk, som jeg har gjort rede for i en tidligere bloggpost (trykk på vodka på tagsen). Der er det kun en shot i timen, og det er selvsagt på russisk vis, ikke noe blandevann eller tull, og rett ned. Det er som en rakett, alt går rett til værs, og vi spiller «Feeling gravity pull» helt uten gravitasjon, som vi snakket om på skituren, en trykkoker av boblende kreativitet holdt nede av et lokk av kontroll, altså ikke kontroll i bunn, men på toppen, og rakettkraft som bare skyver alt oppover. I tillegg er det så fint med vodka, at det blir etter hvert plent umulig for oss å huske når på timen det egentlig var vi skulle drikke, sånn at når vi regner på det i ettertid blir det alltid flere vodka enn timer. Men så tenker vi som så, at han er sivilingeniør og jeg er mattelektor, vi må jo greie dette her, og så regner vi over en gang til, og da stemmer det akkurat.

Lørdag blir det skikkelig mye spising og drikking av kaffe godt over literen. Og det blir skriving og lesing. Og det blir – fremfor alt – bryllup. Det er derfor jeg ikke har reist hjem ennå, selv om påskeferien er begynt, det er bryllup på lørdag. Håkon og Kristin gifter seg, det var dem jeg var på skitur med, skrevet om i posten «Dårlig kuling», dere finner den ved å trykke på «skitur» eller «hyttetur» blant tagsene, den er mye for lite lest, i forhold til hvor bra den er. Det blir veldig gøy, fullt av gamle venner fra studentteatermiljøet vil komme, deriblant folk fra Oslo, jeg ikke har sett på årvis. I denne forbindelse må jeg også få sagt at jeg fikk en trivelig telefon fra min gamle, gode venninne Marte i går, hun gifter seg også, den 28. juni, med sin Hernan fra Chile, vi ante jo hele tiden at en søramerikaner ville snappe henne opp når hun reiste så ofte dit bort, og nå ble det altså virkelig alvor. Og virkelig gøy. Så nå må jeg utsette sommerferien når den tid kommer, det nytter ikke å være i utlandet når Marte skal bli gift. Men først er det altså Håkon og Kristin, det er på lørdag, og det er bare festen, de giftet seg på kort varsel i juleferien etter å ha vært samboere i årevis, og ventet med festen til nå. Endelig skal feiringslysten vår for dem få utløp.

Og søndag er det hjem. Da blir det spising og drikking av kaffe, og enda mer av de to tingene der, og mange turer og utflukter. Da skal jeg se min nevø Benjamin for første gang. Da skal jeg se leiligheten til min søster Tone som nå heter Sivertsen til etternavn. Da blir det påskeferie for alvor.

God påske!