NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

40 % lykke

I dag kom finværet. Solen går ennå lavt på himmelen, dagene er korte, men det viser seg snøklokker, og er antydning til vårlys og litt tak i solen.

Væromslaget falt sammen med at vinterferien er slutt. Ingen klager på det. Det er flott med sol, enten man må jobbe, eller har tid til å være ute i den.

Jeg reiste raskt hjem fra jobb, slengte raskt i meg et par skiver for å utsette middagen, og så var det ut med Irina.

Vi var ute hver dag i vinterferien også. Da var det fridager, men været bød oss litt motstand. I dag var det sol og deilig. Irina fant frem sparkesykkelen, og jeg styrte oss ned til den gamle forbrukshandelen her på Ganddal. På Facebook har jeg sett den er fra 1962, det ble delt et bilde nettopp, butikk fra en annen tid. Men akkurat denne er til å kjenne igjen, fra sånn den ser ut nå.

Vår familie er ikke rik. Vi liker å måle rikdom i lykke, da har vi nok. Kan vi dele den, får vi mer. Noe som gjør oss og særlig meg lykkelig, er å spise veldig godt, og veldig mye. Vår økonomi tillater ikke luksusmat, men den er romslig nok til at vi alltid kan kjøpe det vi har lyst på. Vi har slekt i Ukraina, og vet det finnes en annen verden.

I vår verden, her i Norge, er vi en av sikkert ganske få familier som ofte baserer sine middager på hva som er på tilbud til 40 % på grunn av at datomerkingen er i ferd med å gå ut. Særlig mandager er det muligheter, da er det ofte godt utvalg, og særlig ofte i nærbutikken vår, den som ble opprettet i 1962. Ganske ofte går vi ned dit mandager, og kjøper middagen vår for et par dager. Hva som er i ferd med å gå ut på dato, blir menyen.

Denne solskinnsdagen ble det så nær perfekt vi har lyst til å komme. Til den lille ble det pølser, god og mager, fra Prior, slike folk flest ikke kjøper, og som derfor går ut på dato. Vårt lille barn bryr seg midt i ingenting. Til den store ble det panert fisk, hvit fisk. Jeg ble skjelt ut for bare kjøpe en pakke, hun elsker hvit fisk, sier kona. Slik hun kan si hun elsker det meste av mat, så lenge den er på tilbud. Til meg ble det biff, pepperbiff, også en matrett det ofte er tilbud på. Til overmål var det tilbud på fløte, fordi også den var i ferd med å gå ut på dato. Og på poteter fra Frankrike, som liksom skal være bedre.

Glade og fornøyde gikk vi hjem, Irina på sparkesykkelen, jeg med to velfylte bæreposer i hånda. Min deilige kone hadde allerede stekt poteter i det fine været, på kjøkkenet. Så var det bare å fyre opp en stekepanne til, med sopp og løk, og så biff. Fløte over. Og så enda en, med fisk, panert, og pølser i samme pannen. Så veldig mange panner har vi ikke, men verken kona eller barnet er smålige på det. De spiser.

Så sånn satt vi lykkelige. Alle fikk sin favorittrett. Pølser, biff og panert fisk. Alt til 40 %. Alt på den fantastiske og vanlige forbruksbutikken som ble startet i 1962, og som befinner seg i samme bygning med samme utforming den dag i dag. I finværet, i februar, 2018, vinterferien slutt, men livet fortsetter, veldig bra.

Handletur

I dag bremset jeg opp bakingen til frokost. For første gang i ferien var det brød fra dagen i forveien, og tidligere. Men det var egg og te, og gode greier. Konemor Olia spiste uansett middagsrester, hun hadde kokt opp et lass med poteter, som hun så ofte gjør, slik at hun lett og raskt kan varme dem opp i dagene som kommer. Irina og jeg var ikke på tur i terrenget i dag, i stedet var vi med konemor på handletur.

Planen var bygg og bo på Brueland så Olia kunne kjøpe en del vi manglet til takrennen, men planen ble endret så vi kunne reise til Kvadrat og kjøpe klær. Det skal leserne av bloggen få være i fred for. De første årene Olia var i Norge jobbet hun, og stakk gjerne innom butikker på vei hjem, for å kjøpe et eller annet. Nå går det lang tid mellom hver gang. Og hun minner litt om en fisk som endelig, endelig vender tilbake til vannet etter all den tid på land.

Hun var på Kvadrat i timevis. Kjøpte klær til meg og til seg selv. Jeg holdt ut den første stunden, var med og prøvde et par plagg, så var Irina og jeg rundt og gjorde andre ting. Hun er i ferd med å få inn en del nye ord: Bolsjoj, som betyr stor, og rabotaet, som betyr «arbeider», men russerne bruker det også der vi på norsk ville sagt «fungerer», «virker» eller «funker». Det er en svær kran og bygger hus i nabolaget. Kran er det samme på norsk og russisk, forskjellen er bare skarre-r’en, og Irina er i stand til å si bolsjoj kran rabotaet. Den store kranen arbeider. – Botaet, sier hun om rabotaet, eller bare bet. Men det er ingen tvil hva hun mener.

Nå klarte hun også å hekte bolsjoj på den store lekekulen hun balanserte på utenfor Kvadrat. Det kan se ut som dagens barn erstatter trær, fjell og stein med klatreapparat og lekekuler. De er mange steder, disse kulene, og barna klatrer på dem og hopper på dem, slik vi hoppet og klatret på steiner i våre dager. Lille Irina gjør begge deler, og med like stor iver. – Bolsjoj, sa hun, da hun stod på den store kulen, enda vi snakket norsk, og det var andre barn omkring. Vi fikk rikelig tid med å klatre og lekse, så lenge konemor Olia var og handlet.

På vei hjem kjørte vi innom Mege og kjøpte mat, og bygg og bo for delen til takrennen vi manglet. Konemor var i strålende humør etter alle klærne vi hadde fått kjøpt, og laget sannelig pannekaker etter vi hadde spist rikelig med kylling. Irina og jeg trakk ned i kjelleren, og peisen, mens Olinka var igjen oppe med studiene sine, eller hva hun valgte å bruke tiden sin på.

 

 

Datamaskinen ligger på plass i nærbutikken

I går kveld så jeg gjennom familiens blogger og merket at min mor hadde problemer med datamaskinen. Hun skriver så fint at hun skulle ønske det var som jeg sa i barndommen, at «sånn vil jeg ha det, t-skjorten ligger bare på plass i skapet». Sånn ville jeg ha det, og sånn vil jeg fortsatt ha det. Klær vil jeg ikke kjøpe, ikke være med på verken å bestemme eller prøve, men de kan godt ligge der når jeg trenger dem. Mor er derimot som kvinner flest, for henne er det å gå i klesbutikker like behagelig som å jogge, da kobler hun av, og smører sitt sinn med velvære, for å si det litt poetisk.

Men datamaskiner kan hun ingenting med. Hun skriver som om hun ikke engang forstår at det er mye lettere å irritere seg over en død ting av type datamaskin, enn de aller fleste levende ting av type menneske.Mennesker reagerer i det minste når man irriterer seg på dem, mens datamaskiner skamløst fortsetter med sitt, og leverer uttrykksløst nye feilmeldinger om man aldri så mye truer med «en feilmelding til, og jeg knuser deg». De kan til og med finne på å sløyfe feilmeldingen, og simpelthen bare slutte å virke.

Ulikt min mor digger jeg å kjøpe datamaskiner og andre tekniske ting. Jeg lot meg friste til å bruke et litt ungdommelig uttrykk her, det henger jo igjen fra ungdommen. Min far, legen, var ganske tidlig ute med forskjellige typer datamaskiner, og jeg hang alltid med, prøvde og utforsket. Drømmen var alltid å ha en egen datamaskin, litt bedre, på rommet mitt. Men den gang på begynnelsen av 90-tallet var slike drømmer umulige for en ungdom. I dag er det en selvfølge. Sånn forandrer verden seg, det skal det ikke handle om her.

Her skal det handle om at jeg allerede i går bestemte meg for å sørge for at verden er så bra som mor her ønsket. Jeg skal kjøpe denne datamaskinen for henne, like lett og elegant som hun i alle år kjøpte t-skjorter til meg. Jeg vet bedre enn henne hva hun trenger. Så jeg gikk inn på Komplett.no, der jeg nesten litt pinlig å melde gjør flere handler i året, og alltid litt forskjellige ting hver  gang, for liksom å spare porto, og så gjennom datamaskiner enda en gang. Det var en ren bonus, jeg fikk kjøpe en datamaskin jeg ikke engang trengte å betale for. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dem, det er bare litt dumt at det flyter over av datamaskiner og blir flere Pcer enn folk i hustanden. Jeg har selv en veldig stor og råflott, en slags bærbar stasjonær, og en veldig liten og råflott, en i sin tid førsteklasses reise-PC. Jeg har ingen bærbar PC i standard forstand, som skal være både den man bruker hjemme og tar med på reise, som har passe stor skjerm og passe stor ytelse. Nå kunne jeg kjøpe det til mor.

Og valget falt på et merke jeg ikke har prøvd før. Det er en Toshiba Satellite L650-19P 15.6″ HD, lavere mellomklasse prismessig, men en kraftmaskin for alt mor trenger å bruke den til. Prosessoren er iCore, 2.26 Ghz, 4Gb ram er rikelig med minne, og med 500 Gb harddisk kan hun fylle opp med bilder fra seg selv og alle sine fire barn, pluss alt hva hun bare måtte tenke seg. Plass og fart og ytelse vil ikke bli noe problem de nærmeste årene. Om noen dager ligger den i nærbutikken hennes, Prix på Ganddal, det vil gjenstå for henne å skru den på og koble den til internett. Slik det for meg alltid gjenstå å oppdage at jeg hadde en ny t-skjorte i skapet, og ta den på meg.

Kjøp av tyrkisk teppe også…

Jeg har skrevet en del om det store prosjektet å få kjøpt inn en kontorstol her i leiligheten i Kiev. Min kone Olia lar seg imidlertid ikke stoppe av det, hun har allerede kjøpt inn blomster og blomsterpotter til balkongen, og også maling som hun har malt rekkverket med. Av større ting har vi også fått kjøpt inn et teppe. Klok av skade tok jeg denne gangen ikke del i valget og kjøpet i det hele tatt, men overlot absolutt alt til Olia som fikk frie tøyler og åpen lommebok til å velge.

Hun gjorde ikke langt unna samme arbeid med teppet, som vi sammen gjorde med stolen. Hun så gjennom flere sider på internettet, og reiste flere ganger frem og tilbake i butikker. Også mens jeg var med, og vi egentlig så etter kontorstol, så kikket hun litt etter tepper og var nær ved å kjøpe. Jeg håper jeg har dekning for å skrive at vi sammen fant ut at det rett og slett var enklere for henne å gjøre det uten meg, jeg er rett og slett som et barn som bare vil hjem, jeg holder ikke ut butikker og vil bare ha alt sammen avgjort øyeblikkelig.

Spørsmålet var om vi skulle ha heldekkende teppe eller et vanlig, lite gulvteppe. Vi endte på det siste, og nå som det er i hus, så ser vi at det var et absolutt riktig valg. Jeg bruker flertallspronomenet «vi», men det er egentlig Olia som har stått for alt sammen, også innsikten at vi trengte et teppe.

Teppe fant hun på internett, i en butikk her i Kiev. Hun reiste til butikken og så på det, og betalte om det var 25 kroner for å frakte det hjem. Nå gjenstår det riktignok å rive opp det gamle vegg til vegg teppet (eller det gjenstår riktignok ikke, posten er skrevet dagen etter, hvor alt sammen er gjort, og fasiten ligger der – vakkert), men vi ser allerede at dette teppet er en helt annen kategori.

Neste prosjekt for Olia er gardiner. Det er akkurat som om vi river med oppussing. Og ekteskapet holder som bare juling midt i denne krevende tiden, vi har gjort det så enkelt at alt som har med oppussing og innkjøp å gjøre tar hun seg av. Mens jeg tar meg av å spise mat, lese russiske romaner, spankulere frem og tilbake i gatene og skrive blogg om hvordan det er.

Kontorstolen «Konsul» endelig på plass

Jeg har allerede skrevet en del om slitet med å få kjøpt en kontorstol her nede. I dag kom vi i mål. Det var imidlertid ikke uten problemer, som dere snart skal få se når posten i løpet av kvelden blir skrevet.

I dag bestemte Olia seg for at det fikk være nok venting på stolen som aldri kom fra Mebelini. Hun hadde sendt dem to tekstmeldinger, og ikke fått svar på noen av dem, og regnet derfor med at det ikke ville bli noen handel, siden vi ikke betalte på forhånd. Det var riktignok bare onsdag, og Mebelini hadde fortsatt to dager på seg til å få stolen levert den uken de skulle levere den i. Men nå fikk det altså i følge Olia være nok.

Vi reiste med metroen klokken litt over seks, tre og en halv time før den viktige VM-kampen mellom Tyskland og Spania jeg gjerne ville få med meg. Det skulle være tid nok, tok vi feil. Stoppestedet var Petrovka, langs blå linje, samme sted som det store bokhandeltorget. For oss som bor i Petsjerk langs grønn linje, ble det derfor skifte ved Plosjad Lev Tolstovo. Fra Petrovka var det også en ti minutters gange til butikksenteret, det uvirkelige butikksenteret bør jeg heller kalle det.

Et fotoapparat ville vært tingen, men for eneste gang denne ferien glemte jeg akkurat denne dagen alle formene for fotoappart jeg har tilgjengelig, inkludert mobiltelefonen. Så en skildring med ord får holde. Det var en kjempestor lagerhall som var gjort om til butikksenter. I den var fylt alle mulige ting fra vanlige dagligvarer, via møbler til elektronikk og hvitevarer, og det meste av annet man kan komme på. Det var Mega, OBS, Elkjøp, Ikea, Clas Ohlson og Maxi i ett. Alt sammen i ett. Symptomatisk kjøpte Olia og jeg en dyr kontorstol og en billig, fransk baguett.

Men jeg foregriper begievenhetenes gang, det skulle slett ikke gå så enkelt. Det skulle ikke gå enkelt i det hele tatt. Og det skulle gripe rett inn i akkurat det hvor jeg har min store svakhet, eller en av mine stre svakheter.

Det tok litt tid før vi fant kontorstolen i den enorme lagerhallen. De var ganske pussig plassert, kontorstolene, plutselig stod de der på en hylle, der det var tapeter og gulvbelegg ellers rundt omkring, og ikke så langt fra hagebenkene av typen man kan gynge i, forresten. Vi hadde med morens lille tralle, en slik gammelmannstralle å frakte varer fra det daglige innkjøp i, slike det også finnes noen av i Norge, bestemødre har dem. Den var altfor liten å frakte den digre esken stolen lå i. Stolen var så uelegant pakket, at de ikke engang hadde fått alle delene ned i en gigantisk eske, de måtte også ha en for hjulene. Anslagsvis var esken noe sånt som en meter i alle retninger, delene lå løst, det var mye luft.

Så hvordan skulle vi frakte den. Til dette allerede umulige spørsmålet kom det at stolen selvfølgelig ikke var montert. Og Olia stolte like lite på sine egne kunnskaper til å montere slike stoler, som hun stolte på mine. Hun ville betale for å montere den i butikken, og frakte den hel. Jeg sa det var uaktuelt, man kunne umulig frakte en så stor og flott kontorstol først ti minutter langs humpete fortau, opp og ned trapper i underganger, og så gjennom metrosystemet der vi atpåtil måtte skifte for å komme oss helt hjem. Jeg så livaktige bilder av hvordan jeg hjelpeløst ville stå allerede ved inngangen til metroen, med en stol for tjukk til å komme gjennom, og for stor til å få plass i et bagasjerom. Og med Tyskland – Spania på vei.

Olia stile det listige spørsmålet om jeg kunne garantere at jeg ville klare å montere denne stolen, og det kunne jeg selvfølgelig ikke. Jeg ville foretrekke noe mer teoretisk, som å forklare lysets natur, om det er bølger eller partikler, og hvordan synet på dette har forandret seg opp gjennom historien, eller gitt en kort, men grundig innføring i Romerrikets ekspansjon fra  en av syv stammer langs Tibern, til verdens ubestridte supermakt. Slike ting kan jeg, montere stoler kan jeg ikke.

Jeg var fristet til å velge et tredje eller et fjerde eller til og med et femte alternativ, betale for å få stolen både montert og hjemsendt, gå hjem og tenke på det eller til og med gå hjem og droppe hele greiene. Kun de tre første var aktuelle, sa Olia, – du kan stå her og tenke på det, jeg går etter gardiner. Og når jeg stod der og tenkte på det, så var det som om en som virkelig er flink til å montere stoler, ble stående og tenke på hvordan det egentlig forholdt seg med lysets natur, eller hvordan i helsiken Romerriket vokste seg så gigantisk stort fra å væer så lite og ubetydelig. Kort sagt, jeg hadde ikke tenkt ut noen ting som helst da Olia kom tilbake. – Jeg går og ser tegnefilm, sa jeg, etter at Olia hadde skåret gjennom, og sagt det ble hennes versjon med montering i butikken, og frakting av montert stol som skulle gjelde.

Og slik ble det. Jeg så tegnefilm uten lyd på noen av utstillings TVene de hadde i butikken, de solgte selvfølgelig TV der, Cars og Ice age II, uten lyd. Og tiden gikk, og jeg ble stadig vekk nervøs for alt mulig, deriblant at jeg ikke skulle rekke kampen.

Olia var derimot ikke nervøs for noen ting. Hun var i strålende humør, snakket av og til med meg, av og til med den glade montør som nå tjente litt ekstra penger, og av og til med både sure og blide andre butikkbesøkende, som også ville ha hjelp av montøren vår. Da stolen var montert og innpakket, tapet og forseglet til å dåle slag og dump langs en løype ikke ment for kontorstoler, forlot vi butikken og gav oss på hjemveien. Olia hadde lovet at hun skulle skyve stolen siden jeg syntes det var så flaut, men jeg insisterte, siden jeg skjøv fortere, og kampen nærmet seg.

På metroen var det derimot ikke snakk, der var det Olia. Og hun hadde ingen problemer i det hele tatt. Hun fikk stolen gjennom en ekstra luke i innpasseringen, mot å betale en ekstra billett for den, det vil si cirka 1 krone og 50 øre, og både ned rulletrappen og inn i metroen gikk alt helt fint. Under hele denne perioden klemte hun og klappet på meg, og kom med russiske kjælenavn og beroligende russiske ord av typen, «slapp av min venn, det går helt fint».

Og da vi ti minutt før kampstart nærmet oss boligblokken hennes der hun bor i fjerde etasje, sendte hun meg av gårde på restaurant og kamp, og sa at hun ville klare å få stolen opp alene. – Kjøp mat og øl, sa hun på russisk, – det trenger du. Det er dette man kaller en forståelsesfull kone.

Slik gikk det altså til, stolen kom hjem og i hus, og jeg kom meg på fotballkamp på en georgisk restaurant i nærheten av der vi bor. Det hadde kostet mer slit og strev enn penger, vil jeg si, selv om stolen er så dyr og sjefsaktig at det er rent komisk som den står. Og med tiden vil også slitet med å få kjøpt den og få den hjem være et komisk minne, mens stolen fortsatt vil være behagelig å sitte i og pen å se på.

Jeg kan også avslutte her minneverdig eller komisk, med at Olia og jeg nå har kjøpt vårt første møbel og vår første ting sammen – eller at Olia og jeg endelig har kjøpt vår første kontorstol.