Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Stasjonert på Krim etter litt startvansker

Eupatoria er en by med litt over 100 000 innbyggere. Den ligger på steppelandet på Krim, på vestsiden, og nord for fjellene i sør. Det er en by med rik historie, grunnlagt av de gamle grekere, kjent av romerne, erobret av tartarer, mongoler og tyrkiske ottomanere, før russerne erobret byen sammen med resten av Krim under Katarina den store. Den var også åsted for kamphandlinger og erobringstokt både under Krimkrigen og andre verdenskrig. Olia og jeg er stasjonert her nå, i en knøttliten slags hybelleilighet i de karakteristiske, Krimske husene her nede.

Togreisen ned hit gikk noenlunde som den pleier å gå. Vi reiste via Simferopol, og derfra med buss ned hit. Toget fra Kiev gikk klokken 1253. Først da vi praktisk talt stod på perrongen oppdaget vi at ankomsttiden var det man kan kalle ukonvensjonell: 0415. Nåvel, det var ingenting å gjøre ved. Vi brukte ettermiddage til å ligge i sengen og slappe av. Det mest uventede avbruddet var av to russisk ortodokse prester kom inn i kupeen vår, og begynte å messe og velsigne oss. Denne velsignelsen er ikke så puslete som de protestanstiske velsignelsene vi kjenner hjemmefra, men innebærer sang på gammelt kirkeslavisk, skvetting av vann og korsing med metallkors like opptil ansiktet. Jeg – som med lukkede øyne lå og hørte foredrag om amerikanske presidenter – var fristet til å si at jeg kom fra Norge.

Om natten sov jeg fryktelig dårlig. Det var delvis på grunn av all hvilingen i løpet av dagen, delvis på grunn av nerver om å sove forbi vekkerklokken, delvis på grunn av en følelse av dårlig luft i den innestengte kupeen. De nye, russiske togene har aircondition, som sikkert er kult, men som betyr at man ikke kan åpne vinduene.

Nåvel. Vi kom oss greit ut av toget på tiden. Og frykten for at vi måtte vente i Simferopol før bussene begynte å gå viste seg temmelig ubegrunnet. Der var livet som det pleide å være ethvert tidspunkt av døgnet. Det vil si fullt av mer eller mindre taxisjåfører som tilbyr mer eller mindre taxitransport, åpne plastkafeer, busser som gikk og kø foran billettlukene. Vi kjøpte billett til Evpatoria, 0520 var avgangstiden, så litt venting ble det allikevel.

De gamle, russiske bussene er ingen oppvisning i komfort. Men av og til overtar bare de kroppslige behov, og selv om setene på ingen måte er laget for å sove i, sovnet både Olia og jeg. Og vi sov helt til vi våknet og så sjøen, og var fremme.

Også i Eupatoria var livet som det pleier å være, selv om det var tidlig morgen klokken sju. Fullt av folk forsøkte å overtale oss til å innkvartere oss nettopp i deres husvære. De første kom så langt som at vi satte bagasjen vår i bagasjerommet i bilen deres, men da syntes vi også at de begynte å bli for ivrige etter å få oss med, og ombestemte oss, noe jeg tror var lurt. Det var også noen flere som feilet på lakmustesten om at den som skriker høyest ofte har minst å fare med, og Olia og jeg endte opp med å gå vår egen vei, direkte til strøket der vi kunne tenke oss å leie noe.

Der ble vi tidlig møtt av en ung kvinne av en helt annen karakter. Ønsker dere sted å bo? spurte hun stille, og det var akkurat det vi ønsket.

Olia går nedover gaten med hun vi skal leie leilighet av

For 35 hryvna per person fikk vi leie et rom på knappe 8 kvadratmeter, felles kjøkken og toalett, og uten egen nøkkel til inngangsporten. Selv ikke her får man luksus for mindre enn cirka 65 kroner natten for to personer. Men vi sparer mye penger, og kan godt bo litt kummerlig en tid. Olia stråler som en sol når hun får til slik handler, og jeg må bare innse at jeg her har møtt min overmann i å finne seg til rette under enkle forhold.

Jeg ble for eksempel litt plaget da jeg etter mitt morgentoalett fant at her var verken vann eller dopapir. Da er tiden inne til å tenke kreativt, og selv det vil ikke alltid være nok.

Olia forteller at det er problemer med vannet her nede, og at det ikke bare gjelder for denne leiligheten. Hun sier vannet blir skrudd på en time hver kveld, og da tar alle som bor her nede og fyller opp alt de har av bøtter og spann, gryter og kar, og hva som ellers kan holde på oppfylt vann. Etter litt startvansker, er det ingen problemer å foreta all vask gjennom å helle fra et øsekar, i alle fall ingen store problemer. Nåtidens mennesker kan ha godt av å bli minnet om at rennende vann fra springen er en luksus man ikke skal langt oppover generasjonene for å finne at ingen hadde. Det er kun vi moderne mennesker som skal ha alle ting så enkelt, vi er ikke laget slik.

Startproblemene har også inneholdt elementer av for mye varme. Jeg er tilpassningsdyktg, men kommer nå en gang fra Norge og vestlandet, og i syden bare blir det for hett for meg. Jeg blir gretten av det, og jeg blir også litt solbrent. Begge deler går over. Startvanskene inneholdt også elementer av for mye regn. Her overdriver jeg ikke. Etter å ha hvilt litt på morgenen, gikk Olia og jeg i går ned til sjøen for å bade. Vi badet godt, og levde litt strandliv, og vendte hjemover da det begynte å dryppe litt fra himmelen og tordne litt i det fjerne. Det skulle blit mye mer. Før vi var hjemme, regnet det så kraftig at alt ble klissvått, selv gjennom bæreposene vi bar på. Det regnet så kraftig at det ikke altfor godt utbygde dreneringssystemet klarte å ta av fra vannmassene, det fløt av pytter og søledammer i gatene og på fortauene. Det plasket så voldsomt at folk ikke hørte oss når vi hadde gått oss vill, og spurte etter gateadressen vår. Legg merke til det siste der, vi gikk oss vill i dette regnet. Vi husket adressen og hadde den også nedskrevet, vi husket bare ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake dit. Og det regnet så kraftig at vi like godt kunne stått i dusjen. Jeg måtte nesten spørre hvordan et sted med å så mye regn, kunne ha så lite vann. Men jeg spurte litt for tidlig til at Olia var åpen for den typen humor. Hun hadde kjøpt seg noen nye bøker, og fortvilte over at også de ble våte i regnet. Prikken over denne ien var da vi endelig kom frem, og begynte å hamre på dørporten der vi ikke hadde nøkkel, og ingen svarte.

Også dette gikk over. Vertinnen lukket opp, regnet stanset, og vi fikk tørket oss og slappet av enda en gang.

Så langt har vi brukt litt tid på å komme oss inn i rutinene her nede. Det vil si, vi kom hit i går, så litt tid er det helt riktige uttrykket. I morgen kan man vente at rutinene er på plass.

Olia med nøkkelen til leiligheten

Til Mirivnij med forviklinger

Som jeg skrev i forrige post skjedde avgangen til Krim litt i hurten og sturten denne gangen. Det skulle bli symptomatisk for hele reisen ned. Kanskje er det noe i den russiske overtroen om at man ikke skal forlate huset uten å ha sittet på bagasjen et stille minutt? Vi kom ut til bussholdeplassen utenfor leiligheten til Olia, og ventet der på en eller annen buss som skulle komme. Da den endelig kom, gikk vi selvfølgelig om bord, og kjørte fornøyd nedover Lesu ukraina på vei mot sentrum av byen og videre til stasjonen. Men vi skulle ikke komme dit i dette forsøket, for plutselig kom Olia på at vi hadde glemt maten. Og vi hadde slett ikke glemt den hjemme, vi hadde rett og slett glemt den på holdeplassen hvor vi stod og ventet. Så hoppet vi av på første holdeplass, og løp tilbake for å hente nisten. Også det er en feil i følge russisk overtro. Man skal ikke snu tilbake for å hente noe man har glemt.

Foreløpig slapp vi imidlertid med skrekken. Selv om vi begynte å få antydninger til dårlig tid, og stresset litt oppover Lesu ukraina for å hente nistepakken, så var det derfra ingen problemer med å komme seg på en ny marsjrutka og komme seg til stasjonen med forholdsvis god margin. Vi fant plassene våre på toget og fikk slått oss til ro sånn cirka 20 minutter før avgang. Klokken 2249 begynte toget å gå, klokken 1330 neste dag skulle det være fremme i Simferopol. Før vi la oss gjorde vi ikke stort annet enn å spise av nistematen, og den var så god med brød og egg og spekemat, at uansett hvilke ulykker som måtte følge ville det være verdt å ha hentet den.

Om natten fikk jeg som vanlig en god og lang natts søvn på de russiske togene, de er etter min mening helt overlegne det norske systemet med sitteplasser og utdeling av tepper og ørepropper. Men det var ikke alle som hadde sovet like godt. Blant dem som ikke hadde gjort det, var min kone Olia. Det ble nemlig litt kaldt i kupeen den natten. Vinduene er sjelden helt tette på skikkelig russiske tog, og det trekker gjerne litt fra dem. Det er dessuten kaldt om nettene nå i oktober i Ukraina. Jeg merket ikke så mye til det, annet enn at Olia som den gode mor hun er, flere ganger var oppe i løpet av natten og dekket meg med tepper. Jeg husket det vagt da jeg våknet i langt flere tepper enn jeg hadde sovnet i. Og Olia kunne fortelle at hun måtte stå på for å samle sammen de teppene. Jeg er henne takknemlig for det, og takket henne også hjertelig. Resultatet var at jeg fikk en ordentlig god, full natts søvn, mens hun fikk sove lite og dårlig.

Olia på toget til Simferopol Olia på toget til Simferopol

Da klokken var ti og sånn litt over ti var hun så ivrig etter å gi meg frokost, at jeg tenkte jeg fikk stå opp, enda det var deilig å ligge tildekket i overkøyen og se ut mot landskapet som gled forbi, og kjenne ristingen og dunkingen og de gode lydene fra toget. Brødmat, spekeskinke, ost, egg og tomat var frokosten, og vi fant til og med en ledig kupe å spise den i. 1330 var vi fremme i Simferopol, helt etter ruten. Og der var det utrolig nok kortbuksevær. Utrolig, for når vi hadde sett ut vinduet som vi hele tiden gjorde, så hadde det virket grått og trist og kaldt hele veien til bare noen minutter før Simferopol. Men der var det sol og varmt, og vi måtte tidlig gjøre justeringer for å få på noen lettere klær.

Olia ville gjerne vise meg litt av byen før vi reiste videre, så vi stakk ned til det medisinske fakultetet som i Simferopol er en ganske imponerende bygning, og fotograferte litt. Bussene til Evpatoria går hele tiden, også nå i oktober, så det er ikke farlig med det.

Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol. Med sin forkjærlighet for oppstilte bilder har Olia her silt meg opp foran det medisinske fakultetet i Simeropol.

Da vi kom tilbake til bussholdeplassen, som i Simferopol ligger like ved siden av stasjonen, så fikk vi kjøpt billetter til en bussavgang 1440 bare noen minutter senere. Men Olia glemte å betale ekstra for kofferten vi hadde med oss, og det brakte noen uforståelige problemer med seg. Her er uforståelig helt rette ordet, for jeg forsto ikke riktig hva som skjedde her. Jeg var litt opptatt av at det stod Sudak, og ikke Evpatoria på frontruten til bussen, og det er veldig rart, for Sudak og Evpatoria ligger på hver sin kant av Krim, Sudak i sydøst, Evpatoria på steppen bak fjellene i sydvest. Men Olia viste billettene, og det gikk greit, bortsett altså for dette med kofferten. Vi lempet den bak i bagasjehyllen, mens hun løp tilbake til billettluken for å betale den ekstra 50-øringen som kofferten koster (det er 60 kopek), men det var på godt russisk vis umulig å betale bagasje, uten å kjøpe billett samtidig. Og sjåføren ville på ingen måte ta i mot bagasjegebyret rett i hånden, enda vi var villige til å skru opp prisen til to griven, og Olia i det hele tatt insisterte på å betale. Vel om bord, steg Olia kort etter ut igjen med glosen ”vibrazit” i munn, det var et nytt ord for meg, og det betyr noe sånt som ”ta ut igjen, forlate”, og det var det de gjorde med kofferten. De tok den ut. Olia tok den rasende inn igjen, og insisterte på at den fra nå av skulle være håndbagasje. Vi satt den bak i bussen, der det ikke var folk i det hele tatt, men det var også umulig. Nå lurer jeg på om ikke sjåføren var villig til å legge den bak i bagasjerommet likevel, men det var ikke så lett å forstå skrikingen som foregikk på russisk spekket med slang, og det endte i alle fall med at Olia tok den digre kofferten på fanget som var det ordentlig håndbagasje. Det var ikke lov i det hele tatt, men enda sjåføren nå hadde hjelp av en kompanjong, kunne ingen krefter i verden nå få Olia til å gi fra seg kofferten. Og slik reiste vi.

Etter ti minutter satte Olia kofferten ned på gulvet, og vi kunne sitte noenlunde behagelig også, skjønt i alle fall jeg fryktet det ville bli nye problemer med sjåføren. Det ble det også, men på en helt annen måte enn vi hadde tenkt. Etter om lag en time stoppet bussen ved et større stopp for tissepause, og ny billettkontroll. Her var ikke problemet kofferten, men at vi hadde feil billett. Vi skulle til Evpatoria, bussen til Sudak. Det er alltid litt ekstra pinlig å gjøre en sånn feil etter en slik dyktig krangel som vi hadde hatt med sjåføren. Han fikk selvfølgelig med seg at det var noen som hadde feil billett, og at noen var oss. Og vi fikk litt av hvert å tenke på om hvordan vi nå skulle legge opp ferien. Sudak hadde vi slett ikke lyst til, og fra Sudak er det tre timer på svingete fjellveier, bare for å komme til Alusjta. I Alusjta hadde vi vært nesten hele sommeren, derfra er det fra 20 minutter opp til henimot en time til nye  steder som vi alle besøke flittig i sommer, og enda mye lenger til Evpatoria hvor jeg aldri hadde vært, og hvor vi egentlig skulle. Vi satt fint i det. – Mnje nuzjna podumat, sa Olia, og de som ikke kan russisk, kan greit gjette seg til hva det betyr.

Etter en stund grep bussjåføren inn, og gav oss løsningen på akkurat dette problemet. Han stoppet bussen, steg ut av den, og kom rundt til bakdøren til oss, og fikk med en seierssikker utskjelling forklart oss hvor evneveik man måtte være for å komme på feil buss og i tillegg tulle sånn med bagasjen sånn som oss, men at vi likevel herfra kunne ta en annen buss tilbake til Simferopol, og derfra finne den rette. Dette var midt ute på den Krimske landevei, en bensinstasjon var alt som var, og om ingen buss kom, ville ikke situasjonen være nettopp lystig. Men bussen kom virkelig etter et kvarter. Den var riktignok overfylt, så jeg måtte stå nede i trappen med døren en time tilbake til Simferopol. Og vi var på ny i Simferopol halv fem. Vi hadde kastet bort tre timer uten å få gjort noe som helst. Neste buss vi tok var den riktige, og nå hadde vi også betalt for bagasjen.

Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria. Olia med bussbilletten til Sudak på bussholdeplassen i ødemarken hvor vi var satt av. Vi venter på buss tilbake Simeferopol, og nytt forsøk på å komme oss til Evpatoria.

Vi kom oss til Evpatoria, da det så vidt var begynt å skumre, og så vidt var begynt å bli litt kaldt i de lette klærne vi hadde. Helt klart var det ikke hvordan vi skulle komme oss til Mirovnij, så vi brukte litt tid på å gå frem og tilbake mellom hovedbusstasjonen og første stopp, og mistet med det en buss. Vi kjøpte så billetter i luken, til Mirovnij, bare for kort etter å komme på at vi ikke skulle til Mirovnij, men til Molotsjnia. Så var det tilbake til luken å skifte billetter, eller få igjen pengene (mot et lite gebyr), og så til første busstopp for å komme oss dit vi skulle.

Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje - uten å huske at det er dit vi skal! Dette bildet er helt avslørende. Olia står ved siden av bussen til Molotsjnoje – uten å huske at det er dit vi skal!

Da bussen endelig kom, var det begynt å bli mørkt, og da vi var fremme, var det helt mørkt. Situasjonen var rett og slett ikke helt lystig. Molotsjnaja er et bitte lite sted, en bitte lien landsby, der finnes ingenting annet enn vanlige bolighus. Og de var alle sammen stengt og porten lukket og alle lys av. Det eneste vi hørte var uvennlig hundeglam, da vi forsøkte å banke på noen av dem, om de hadde husly for et par dager. Det hadde ingen, bortsett fra et merkelig vennepar som drev og reparerte en bil i en garasje, og tilbød en slags bolig de åpenbart selv var flaue over å tilby, på grunn av elendig standard. Så Olia og jeg var egentlig ikke så ivrige etter å sove der.

Det var egentlig ganske guffent å gå sånn rundt i mørket med oss selv og all bagasjen. Jeg underdrev da jeg skrev at vi ikke ville sove hos de bilreperatørene (det var det de var), det var egentlig helt uaktuelt. Derimot var vi inne på tanken om å reise tilbake til Evpatoria, og der finne oss et godt gammeldags hotell for en natt. Dessverre var dette også umulig, siden siste buss dit allerede var gått. Vi var nødt til å bli i denne lille landsbyen, og vi var nødt til å finne et sted å sove der.

Jeg må få med at vi ikke var håpløst sent ute, klokken var ikke mer enn kvart på åtte eller noe sånt. I de fleste byer og småbyer vil det fortsatt være aktivitet på denne tiden av døgnet, men akkurat her var det ikke det, og det var fordi det var blitt mørkt. Og i denne lille landsbyen fantes ingen belysning, ingen gatelys, og bare mørklagte hus. For å gjøre vondt verre for oss ute etter et sted å sove, var husene uten unntak plassert flere meter bak stengte porter, uten ringeklokke. Olia måtte stå og rope, eller banke på porten, i håp om at de inne i huset skulle høre henne, og stole på at det ikke var tyver og gærninger som var ute i kveldsmørket.

Til slutt skulle lykken snu, og det noe så til de grader. Mens Olia stod og banket og ropte ved enda en ny port, uten tegn til reaksjon inne fra det mørklagte huset et stykke innenfor, kom en dame gående forbi med noen bæreposer som tegn på at hun hadde vært og handlet, og nå skulle hjem. Et levende menneske av den vennlige sorten var gull verdt for oss, og Olia spurte med en gang om hun visste om noe sted vi kunne sove for natten, eller om hun hadde rom til leie selv. Det hadde hun ikke, men hun kjente noen som hadde, og tok straks opp telefonen for å ringe. En kort stund etter var vi på veil til et riktig så sivilisert sted. Det er her jeg sitter nå og skriver denne posten. Alt har gått bra. Vi reiser videre herfra tirsdag. Vi har en del vi ønsker å få med oss på få dager. Og om det fortsetter som det har begynt, vil det bli av de turene som er kjekkere å se tilbake på, enn å gjennomleve. Vi har ingen problemer med det.

Siste dag i Alupka

Denne morgenen startet ikke som de andre. Både Olia og jeg våknet sånn i femtiden, og lot mer eller mindre være å sove hele morgenen. Klokken er nå halv ni, og jeg venter mens Olia smører nistematen vi skal ha med på stranden. I mellomtiden begynner jeg på denne bloggposten om vårt opphold i Alupka, og hvordan vi har hatt det her.

Leiligheten

Den første leiligheten vi bodde i var elendig. Jeg skrev om den første august i denne posten her, og var også innom den i de andre postene fra de første dagene her nede. Siden flyttet vi til en ny og mye bedre leilighet, noe jeg også har skrevet litt om, og nå skal beskrive nærmere.

Som alle leilighetskompleksene eller boligkompleksene her nede har denne også en stor jernport, der det som regel står Ждаётся жилие, når det er noe ledig. Og det er det altså som regel. Går man inn porten, kommer man inn i gårdsrommet, og vil vanligvis bli møtt av vertinnen, som informerer om de ulike boalternativene og viser dem frem. Det er absolutt en fordel å kunne litt russisk, hvis ikke blir det vanskelig, men ikke umulig. For meg her nede har Olia ordnet alt veldig greit.

Ok, det var litt om hvordan utleien foregår. Blir man enige, betales leien for hele perioden man skal bo der cash kontant med en gang. Vi ble altså enige om denne. Den har flere boenheter av varierende pris og kvalitet, vi fikk etter hva jeg vet den beste og dyreste. Det var også den eneste som var ledig.

Prisen nå i august var 225 griven, eller cirka 200 kroner. For den prisen fikk vi det som må kalles et tremannsrom, den passer for foreldre med et lite barn. Den har to rom, som ikke har dø mellom. Hvert av rommene er på rundt 8 kvadratmeter, så stort er det ikke. Men det er rent og nytt og velholdt. Rommene har også store vinduer med nydelig utsikt. Det ene ser rett ut over Svartehavet, det andre vender mot vest og ser toppen av fjellene til venstre, og Svartehavet til høyre.

For å komme inn i rommet vårt må vi også gå gjennom kjøkkenet til huseieren. Dette kjøkkenet kan ikke vi bruke. Vårt kjøkken er ute i forgården, der det står et lite kokeapparat med to gassplater. Dette deler vi med alle de andre familiene som bor her, 4-5 stykker, etter hva jeg kan regne meg frem til. Kjøkkenet er likevel som regel ledig, så det er ikke noe problem. Jeg tror egentlig det er Olia som bruker det mest.

Vi har to dusjer. Den ene er så enkelt som det blir, jernplater satt sammen ute i forgården, et lite forheng foran, og vann fra en eller annen tønne på taket. Den andre er mer moderne, inne på et fliselagt bad med ordentlig dør. Kaldtvannet kommer også her fra taket, eller et annet sted hvor det blir varmet opp av solen. Det er en dusjholder for kaldtvann og en for varmtvann. Den for varmtvann skal visstnok være ustabil, jeg har aldri brukt den. Kaldtvannet er forresten også litt ustabilt.

Bokhyllen

Jeg må skrive litt ekstra om bokhyllen. Jeg er jo en bokfantast. Det er en ordentlig bokhylle fra Sovjettiden. Bøkene kommer også fra den tiden, og det er virkelig interessant å lese om hvordan de presenterer sin egen historie. En mann som Josef Stalin blir for eksempel ikke nevnt med et ord. 30-tallet med hungerkatastrofe, skueprosesser og terror blir forbigått med noen detaljer om et eller annet byggeprosjekt, pionertur eller annet som var vellykket. I bøkene som er fra 1985 til 1990 av dem jeg har sjekket opp, blir ingen partileder etter Lenin nevnt. Jeg må gjøre oppmerksom på at jeg bare har skumlest bøkene, nøye lesning finnes ikke tid til.

Det er også et fornøyelig barneleksikon med tittelen Что такое, кто такой, eller ”hva er dette, hvem er det”. Dessverre finnes bare første bind fra dette verket som er fra det interessante året 1990, da Øst-Europa har falt og Sovjetunionen inne i sitt siste år. Jeg skulle gjerne sett hvordan landene fra Øst-Europa ble presentert. Interessante land som ble presentert, er Vietnam (V kommer tidlig i det russiske alfabetet) og Afghanistan. For begge landene blir det skrevet om uskyldige ting, som klima, landskap, natur og vareproduksjon. Det passer jo også godt for barn. Nøyaktigheten til leksikonet ble jeg litt i tvil om, da jeg så kartet over Skandinavia, der vest-Norge var gjort flatt, og fjellryggen vår var plassert godt inn i Sverige.

En flott bok om plante- og dyrelivet på Krim finnes også her. Bilder av dyrene er ikke trykket, derimot er det flotte tegninger av dem.

Jeg kunne hatt mye gøy med disse bøkene her, om jeg bare fikk være her lenger. Jeg har ikke engang nevnt alle verkene fra den klassiske, russiske litteraturen. Her er Dostojevskij, Pusjkin, Bunin, Blok, Solsjenitsyn og mange flere. Antalogier finnes det også, pluss flere lettvektere og underholdningsromaner. 

Alupka

Jeg tror jeg vil anbefale Alupka for nordmenn som vil reise ned på Krim, og holde seg på et sted. Det er mye billigere enn Jalta, og man kan reise til akkurat de samme turistattraksjonene her. Skal man virkelig farte rundt og se alt, er kanskje Alusjta der vi var først en noe bedre base. Der er bussforbindelsene enda litt bedre.

Alupka er en ordentlig ferieby. Vertinnen her sier at om vinteren er det bare to butikker åpne, og nesten ikke folk her. Om sommeren – som varer lenge – er det imidlertid godt med liv i byens lille sentrum. Olia og jeg har ikke prøvd noen av restaurantene her, vi har hver dag kost oss hjemme, men jeg har vært på mange restauranter i mitt liv, og kan se at her er mange som holder høy standard. Fra leiligheten vår er det drøye 200 meter til sentrum, og 300 meter til busstasjonen. Rundt busstasjonen er det også et lite sentrum.

Nede ved sjøkanten er det fullt opp av diskotek, og spisesteder som satser mer på dem som skal leve livet om natten. Olia og jeg var en kveld på Michael Jackson minnekveld, og det var jo uforglemmelig, som russiske diskotek pleier å være. Men det var selvsagt ikke den schwungen som man finner på diskotekene i hovedstedene og storbyene.

For voksne feriefolk er kanskje attraksjoner og severdigheter viktigere enn uteliv. Her i Alupka er det gang avstand til Voronsovskij dvorets, et palass fra 1800-tallet, bygget av en russisk prins, for øvrig den samme prinsen som sørget for Pusjkins ulykkelige død, om jeg har forstått informasjonen riktig.

Palasset er bygget i engelsk stil, det ligner på en engelsk borg, men ser man nærmere etter har det rappet litt både her og der, og er ikke akkurat en gave til kunsthistorien. Det har imidlertid noen fine fotomotiv, og en meget flott, stor hage å spasere i.

Det er også kort vei til Aj-Petri. Det høye fjellet der det finnes en taubane opp. Jeg har etter en del tankearbeid funnet ut at jeg er imot slike taubaner, men for denne gjorde jeg et unntak, og tok den. For den som er enda mer prinsippfast, finnes det også en bilvei der man kan ta en taxi for samme pris som taubanen. De virkelig prinsippfaste kan gå denne veien, men svingete som den er, må man regne med en viss tidsbruk. Ære være den som gjør det. Og presangen på toppen er ypperlig. Det er et kjempefjell med praktutsikt. Sjekk posten jeg har skrevet (når den kommer).

Busser til Jalta går hele tiden. Og man kan også lett komme seg til palasset der toppmøtet mellom Stalin, Roosevelt og Churchill ble holdt mot slutten av den andre verdenskrig. Der har jeg vært tidligere, så dit reiste vi ikke i år. 

Stranden

Fra Alupka har man om man er villig til å spasere litt riktig så mye strandlinje til disposisjon. Gledelig lite av den er betalingsstrender. Betalingsstrendene ligger naturligvis der det er kortest vei ned fra byen, og er erketypisk russiske med småstein og avgrenset av betongmoloer. Det finnes noen smutthull og mellomstrender for dem som ikke vil betale, også.

Men i dette sentralområdet er det ikke noe pent, synes jeg. Sovjetmakten har ødelagt ved å slippe tonnevis av betongblokker ned i strandlinjen, for å hindre bølger, eller hva de nå skal gjøre. Og området er ytterligere ødelagt av den nåværende turistindustrien, som bygger så nær til stranden at det hindrer utsikten og skygger for solen. Alupka er langt fra det verste når det gjelder dette.

Mot vest har Olia og jeg vært lite, men av det vi har sett er det flotte klippestrender og svaberg å ligge på i dette området. Det passer godt for nordmenn, men Olia liker det ikke så godt, så vi har valgt andre løsninger. Tilgangen til disse områdene går gjennom parken til Voronsovskij dvorets, noe som må regnes som en ren bonus. Går man langt nok, kommer man også til den sivilisasjonen noen kanskje vil etterlyse. Det er en liten sandstrand med betongmoloer rundt, en aldri så liten fornøyelsespark for vann med to apparat, og kafeer og salgsboder. Der likte jeg meg veldig godt, men vi var der bare en gang, i forbindelse med besøket til Voronsovskij dvorets, mens vi bodde i Alusjta.

Som regel har Olia og jeg valgt stranden mot øst. Den er todelt, på den ene siden finnes kampesteiner henslengt etter det som må være byggearbeid, og ukrainske og sovjetiske betongblokker mer eller mindre tilfeldig slengt rundt. Bortsett fra betongblokkene, synes jeg dette er ypperlig. Mange av steinene er flott å stupe fra, og det er fullt av krabber, fisk og sjødyr som gjemmer seg rundt dem. Sjøen er også klar og fin her (dog, Middelhavet er det ikke, forventningene må ikke skrus for høyt opp), så man kan lett se ned til bunnen og følge med på hva som skjer.

Det er også sjøfugl, deriblant en type russisk pingvin jeg ikke engang hadde hørt om før. Det er ingen ordentlig pingvin, men en fjern, liten slektning som kan fly. Den har også en riktig fin fjærdrakt. Delfiner har vi også sett. Både Olia og jeg synes det trekker opp at det er så få folk her. Man kan være usjenert, og det er det også noen som benytter seg av litt vel mye.

Den andre delen her borte er en tradisjonell sandstrand. Her finnes også salgsboder og plastkafeer å kjøpe seg noe forfriskende. 

Vårt opphold i Alupka

For Olia og meg har oppholdet her vært inncruisingen av bryllupsreisen vår. Særlig etter at vi skiftet leilighet har vi hatt det veldig behagelig (før vi skiftet var det naturligvis noen problemer). Alt vi har ønsket har vært i gangavstand, og vi har alltid kunnet komme hjem til et rent, fint rom med ordentlige senger og passe temperatur.

Vi har spist alle måltidene hjemme, også når vi bodde i den første leiligheten. Unntakene er bare når Olia har laget til noe niste å ha med på stranden. Ellers har vi spist en lang, god frokost, gjerne med honning og brød til dessert. Det har ført til at vi kan holde ut en lang dag på stranden. Og når jeg skriver vi, så mener jeg ”jeg”, for det er helst meg hun tenker på, når det gjelder mat.

På stranden har som regel jeg svømt mellom steinene, stupt fra dem og sittet på dem og studert bølgene som slår inn mot dem, mens Olia har sittet på betongen og lest Dagbladet fra 26. juni for å lære seg norsk. Med jevne mellomrom har jeg svømt tilbake til henne, sittet med henne og hjulpet henne med norsken, og ergret meg over Dagbladet som skriver så unødvendig fancy og er så unødvendig kule og korrekte.

Ofte kommer Olia også svømmende ut til meg. Da duver vi i bølgene ved vannkanten, svømmer langt ut til vi har panoramautsikt over fjellene og den vakre kysten, eller vi kryper rundt over steinene og ser etter sjødyr. Alt sammen slik at vi ikke trenger anstrenge oss for at det skal være romantisk.

I Olia har jeg også en kone som interesserer seg for fugler og dyr. Den som får øye på noe peker, og den andre snur seg og sier ”hvor, hvor” på norsk eller ”gde, gde” på russisk. I Kiev har de ikke måker, så til og med måker er interessante for henne. Mens den artige lille pingvinfuglen jeg aldri har sett før, er mest interessant for henne, fordi den er så interessant for meg. Ved en anledning fikk vi til og med på godt hold se den stupe ned i sjøen og snappe en liten fisk. Fantastisk.

Et høydepunkt for meg var også å se delfiner som hoppet rundt noen hundre meter uti sjøen. Det var langt hold og vanskelig å se ordentlig, men så vidt jeg husker er dette første gang jeg har sett delfiner i det fri, og det er jo noe helt annet enn å se dem i fangenskap. Vi forsøkte også å filme dem, det vil si jeg filmet, men denne filmen har størst verdi fordi jeg snakker så morsomt russisk i den, og filmer så håpløst.

Vi har alltid med oss fotoapparat, og i Olia har jeg møtt min overmann når det gjelder å ta bilder. Hun er ikke til å tro. Hun tar gjerne hundre bilder til dagen, og gir seg ikke før batteriet er tømt. Hun interesserer seg for båter, fugler, skyer og mange andre motiv det ikke ville falt meg inn å fotografere, og hun stiller meg opp i alle mulige positurer for å ta bilder fra alle mulige vinkler. Av og til får jeg lov til å ta bilde av henne også. Og om kvelden er det fast rutine å se på dem, og slette mengder av dem.

 Nå sitter jeg siste dag og har pakket, mens jeg venter på at Olia skal ordne med frokost og nistepakken for halvannen dag i buss og tog. Været er fantastisk og innbydende i dag også, klar sol, bortimot vindstille og passe kjølig sånn på morgenen. Det har vært en fantastisk ferie, og det eneste som er dumt med den, er at den nå er slutt.

Et ektepar fra Donetsk

I dag (det vil si i går, posten er skrevet morgenen etter) kom det nye gjester til boligkomplekset vi bor i nå. Vi var litt ekstra tidlig oppe denne dagen, slik at jeg var ute og skulle kjøpe brød før brødforsyningen til butikkene egentlig var kommet i gang, noe jeg ikke skulle tro var mulig her i Ukraina. Flere butikker var ikke engang åpnet.

Jeg gikk imidlertid tappert rundt fra sentrum til området rundt busstasjonen, for å finne varene Olia ønsket og kunne komplettere med brød. Det var en slags rekefrokost med stekte (!) reker, eller husker jeg nå feil, og rekene var fra i går, til middag, jo da, både middag og frokost var reker, tror jeg. Etter frokosten ble jeg sittende og spise brød og honning, mens Olia vasket opp og ordnet. Da var det de nye gjestene kom.

Det var tydeligvis gjester som hadde vært her før, for vertinnen Lena møtte dem med et stort ”Privjet!”, og tok mer enn vennlig i mot dem. De var også godt vant her, og gikk straks til det riktige rommet de skulle ha. Etterpå lusket den hvithårete men ennå ikke helt gamle ektemannen ut med et eneste stort smil, og lusket enda mer rundt vannkokeren med vannet Olia hadde satt på for meg. Det var her vi innledet en samtale.

Det var en veldig spesiell samtale, hvor jeg hele tiden satt og tenkte at vi slår av en prat, og hvor pussig det er at i denne praten forstår jeg egentlig ikke hva som blir sagt. Jeg er jo ikke så aller verst i russisk, men med fremmede er det alltid litt starvansker, og det er viktig for selvtilliten at det ikke skjer noe feil i starten. Med denne var det enkelt med det at han var så pussig blid, og vanskelig med det at han snakket så utydelig. Han gikk liksom bare vennlig rundt og mumlet.

Men han hadde noen spørsmål om tevannet, og slik jeg forstod det, gjaldt det om det var varmt, noe jeg hele tiden forsikret ham om at det var. Til slutt kom Olia hjelpende til med hovedpunktet, og det var at han bare kunne forsyne seg av det, noe jeg hadde regnet som en selvfølge, for vi trengte jo bare en kopp.

Så kom konen hans ut, og på et øyeblikk var det bestemt at de skulle til stranden, og neste øyeblikk var de vekk. 

En dag alene

Olia var litt solbrent, og ville gjerne ha en dag fri fra stranden. Noe slikt var fjernt fra mine ønsker, og dermed ble det til at jeg gikk til stranden bare jeg, enda også jeg var betydelig solbrent blitt i hodebunnen.

Nede ved sjøen var det nå store bølger som rullet vilt frem og tilbake, nesten som på selve havet inne ved land, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden med å sitte å se på dem. Jeg måtte være litt forsiktig med svømmingen, fordi jeg for å gjøre det måtte ta av meg hatten, og da ville solbrenningen bli verre. Det var en kjølig bris som gjorde steinsittingen riktig så levelig.

Etter at jeg hadde vært ved stranden hele dagen, gikk jeg hjem. Der ventet snart middag, og middagen skal være hovedpoenget med denne posten.

Middagen

Det gamle ekteparet skulle også spise middag og drikke vin, og feire ankomsten til Alupka. De hadde laget til med ost og sjokolade og vin, mens Olia og jeg bidro med mer vin, og i tillegg en liten kjøttrett til meg. Konen sa med fin selvinnsikt hvor merkelig det må ha sett ut da de kom med stor brask og bram, hilste på vertinnen og forhørte seg om tevann, før de plutselig og øyeblikkelig forlot alt og alle og gikk til stranden.

Selv uten vin er jo russere ivrige pratmakere, så her gikk praten rimelig lett. Og når det gjelder mat og drikke er kutymen her at det gjelder å dele. Den gamle mannen eller hva jeg skal kalle ham, han var ikke stort mer enn 50, fortalte at han var pensjonert minearbeider som i 32 år hadde arbeidet i kullgruvene. Han likte å prate og hadde fortsatt dette nesten stivnede, men likevel riktig vennlige smilet, og dessuten snakket han temmelig utydelig russisk. For meg ble store deler av praten umulig å forstå. Ved en anledning sa til og med konen hans at hun ikke forstod det, – verken han eller jeg forstår det, sa hun og pekte på meg, – hvordan kan han forstå det når ikke engang jeg forstår det? – Det viktigste er at jeg forstod det selv, sa den gamle, pensjonerte minearbeideren.

Utpå kvelden ryddet damene av bordet, og mennene ble sittende å prate. Nå var det blitt en riktig fornøyelig prat. Det var ikke engang antydning til at jeg deltok i den, og jeg kunne bare så vidt gjette meg til hva det handlet om. Jeg tror han fortalte noen fabler, for han var veldig opptatt av en and som fløy, og så hadde han en veldig viktig forklaring på noe som må ha vært en moral. Men hele tiden hadde han bred, smal smilemunn, og noen ganger lo han, og da lo jeg med.

Så var ryddingen unnagjort og middagen overstått. Det gjenstod bare å gå til sengs etter nok en fortreffelig dag, og også det greide vi overmåte bra.

Morgenrapport fra Krim, Alupka

Denne posten er skrevet grytidlig morgen, fjerde august, i en ny hybelleilighet med utsikt direkte fra rommet og utover Svartehavet. Solen er fortsatt på vei oppover, på øret er den vakre pianokonsert nummer 7 av Mozart, og jeg er endelig uthvilt. Denne posten skal handle om hva som skjedde i går.

Forrige post sluttet med at jeg kunne legge meg i den elendige sengen vi hadde i den forrige leiligheten vi bodde i, etter å ha gått noen nye runder med katten Begemot, og å ha skrevet litt og surret litt etter at Olia hadde lagt seg. Det skulle ikke bli noen god natts søvn.

En forferdelig natt og en forferdelig katt

Klokken var om lag litt over tolv da jeg la meg, og litt over to da jeg våknet av at Olia var oppe og satte opp dører og vinduer. Leiligheten vi bodde i var liten, og den hadde bare to vinduer, hvorav det ene kun kunne settes på gløtt av hensyn til den fordømrande katten Begemot, og det andre var det lille gittervinduet som vendte ut mot en smal korridor fra gårdsrommet til altanen. Derfra kom ikke mye luft.

Så Olia åpnet opp fordi det var innestengt og varmt for henne. Og jeg våknet opp og trengte noen minutter før jeg forsto hva som foregikk. Jeg var dautrøtt, bedre bruk av ordet finnes ikke.

Men å sove med åpne sluser her betydde besøk av katten Begemot, og flere besøk av dette udyret tålte jeg bare ikke. Så dermed ble det til at Olia mer eller mindre skulle prøve å sove, mens jeg mer eller mindre skulle prøve å holde vakt. Det tok en time.

Til slutt ble jeg imidlertid lokket til sengs. Olia forsikret at katten skulle hun ta seg av om den våget seg, og enda hvor godt jeg forstår hva en rasende Olga innebærer, kunne jeg ikke slappe av så lenge vindusgløtten var stor nok til at katten kunne komme inn. Og det var den.

Så da Olia var kommet så langt i innslumringen at hun ikke ville stoppe meg om jeg innsnerpet vindusgløtten, stod jeg opp og lukket vinduet tilstrekkelig til at selv ikke en helveteskatt kunne komme inn der. Men det betydde langt fra at jeg kunne sove.

Sengen savner imidlertid enhver form for fjæring. Og den har egentlig bare madrass helt i ytterkanten. Den svaier liksom inn mot midten, og i midten er madrassaktigheten vi lå på helt tynnslitt, slik at vi i praksis lå direkte på den manglende fjæringen. Man må liksom forsøke å balansere seg helt ute på katten, og håpe på at man ikke ruller inn mot midten før man har sovnet. Jeg rakk å tenke mange tanker før jeg sovnet.

Og klokken litt over eller litt før seks våknet jeg på ny av at Olia var ute og gikk. Det var katten Begemot som en gang for alle forsikret oss om at naturens lover ikke betyr noe for den, i det den som en krypende slange smøg seg gjennom gitteret, ledningen, flaskene og alle andre hindringer jeg hadde satt opp for den, og kom inn. Sjelden har en katt blitt kastet kraftigere ut enn Olia her kastet ut denne.

Gjennom her spaserte katten rolig inn. Ingen levende katt ville gjort noe slikt. Dette var et spøkelse, noe demonisk, begemot.

Gjennom her spaserte katten rolig inn. Ingen levende katt ville gjort noe slikt. Dette var et spøkelse, noe demonisk, begemot.

Klokken åtte var det slutt. Olga sa at i dag blir det ingen frokost, og da vet jeg at alvoret har nådd et toppmål og diskusjonenes tid er forbi. Vi skulle flytte.

Og mens Olia var ute og romsterte, beviste Begemot at heller ikke anstendighetens lover gjelder for den, på ny så jeg hodet dens utenfor gittervinduet, alltid på jakt etter et sted å komme inn. Men nå beviste jeg at anstendighetens lover gjelder for meg, og slo den over nesen med en brødfjøl.

Flytting

Det var egentlig kritisk. Vi var uten frokost og hadde tre netter uten tilstrekkelig søvn bak oss, og skulle nå på morgenen finne oss et nytt sted å være.

Vi hadde et nokså klart mål om hvilken leilighet vi skulle satse på. Mens vi var på jakt etter en minibank for å ta ut penger til å betale forskuddet til leiligheten vi nå flyttet fra (vi fikk forskuddet igjen for de nettene vi nettene vi ikke bodde der, det skal hun ha hun som leide ut, hun bråket ikke med det), hadde vi gått forbi flere husgårder med rom til leie, og vi hadde forhørt oss hos noen av dem. Et sted hadde et flott rom til 200 griven (cirka 170 norske), dyrere enn vi til nå hadde bodd, men situasjonen var som sagt kritisk.

Da vi etter noen spede forsøk andre steder etter en god stund fant tilbake dit, var dette rommet vi hadde tenkt oss nå opptatt, men samme sted hadde et annet og enda finere rom til 250 griven. Olia fikk prutet det ned til 225, og jeg presset veldig på for at vi skulle velge dette, herlighet, det er jo mindre enn jeg har i timelønn.

Og så ble det til at vi slo oss til ro med at her skulle vi bo de siste ti nettene av bryllupsreisen vår. Det er fabelaktig luksus i forhold til hvordan vi hittil har bodd. Det er to rom, hver på 8-9 kvadratmeter, det er ordentlig, nytt og fint, flatt gulv, og samme tapet over hele veggene. Det er en seng og en sovesofa, det er to stoler og en krakk, og det er en liten skrivepult med skuffer. Det er til og med en bokseksjon med overordentlig interessante russiske bøker. Jeg skulle gjerne sett dem i min egen bokhylle, for å si det som det er.

Og for første gang siden vi kom hit har vi vinduer med skikkelig utsikt. Den første boligen vi bodde i mens vi var i Alusjta hadde vindu med utsikt til den knøttlille bakgården med de tre bikubene, boligen vi flyttet fra hadde vindu med utsikt mot en liten trase fra forgården til altanen bak, nå hadde vi to store, flotte vinduer med panoramautsikt til Svartehavet og de krimske fjellene med Aj-Petri som majesteten.

På den annen side må ingen tro vi har blitt flottenfeiere. Kjøkkenet er fortsatt en liten hybelkomfyr med to gasskokeplater og ingen stekeovn. For å komme dit må vi gå gjennom kjøkkenet til huseierne, og ut i bakgården. Dette kjøkkenet deler vi med tre andre boenheter, så langt jeg har regnet meg frem til. Ute har vi også to toalett og to dusjer, den ene spartansk satt opp midt ute på plassen som et lite avlukke med plastforheng, og selvsagt ikke noe varmtvann. Til gjengjeld virker kaldtvannet alltid. Det gjør ikke alltid varmtvannet i den andre dusjen.

En lang dags ferd mot kveld

Med en tyvlånt og smått endret tittel fra Eugene O’Neills teaterstykke går jeg frem mot avslutningen av denne posten. Jeg var mer enn klar til å hvile i de myke, gode, nye sengene våre, med rene, hvite laken i hotellstil, men Olia ønsket heller å ta hvilingen på stranden, og så gikk vi dit. Veien til favorittstranden – som ikke er noen egentlig strand, men noen steiner og for Olia betong langs sjøkanten – var nå blitt et lite kvarter lenger, men det var nå fortsatt favoittstranden, så vi gikk likevel dit. Der tilbrakte vi dagen, mye trøttere enn vanlig, men det er utrolig hva litt sol og god sjø kan gjøre, våre klager var avsluttet.

På kvelden kompenserte Olia for den manglende frokostserveringen (vi hadde spist på en Stolovaja, kantine fra Sovjettiden, billig som hovedkvalitet), med å diske opp med en serie retter til kveldsmat. Den lille gasskomfyren var et underverk i forhold til den elendige og rustne elektriske vi hadde hatt i den forrige, nå laget hun på ny maten med et smil, og for meg var det vidunderlig endelig å sette seg ned og kunne slappe av.

Utsikten fra vinduet i Alupka, det andre rommet vi bodde i.

Utsikten fra vinduet i Alupka, det andre rommet vi bodde i.

Inne ventet gode senger, og jeg greide ikke å gjøre noen ting mer, etter å ha spist. Mer var heller ikke å gjøre, nå kunne vi fullkomment lykkelig legge oss, og en meget god natts søvn serverte meg den grytidlige morgenen hvor denne posten er skrevet.

Gode dager og forferdelige netter i Alupka

På ny har jeg funnet litt tid for meg selv her i Alupka, og kan skrive en autentisk post, selv om den ikke vil bli postet autentisk. Det er gått to dager siden sist jeg skrev, og de har begge vært like paradisiske som den første. Noen problemer er her riktignok, det er noe ugress i paradis, men ingenting av det har med Olia og meg å gjøre, og da er det paradis allikevel. Jeg skal her skrive hva som har skjedd siden sist.

 

Begemot

Jeg skrev litt om den katten som driver og går ut og inn av leiligheten vår som om den hadde større rettigheter til den, enn vi som har betalt for den. Ikke før har jeg skrevet det, så kommer den inn igjen, som om det var magi og tryllekunst. Olia har fått den ut, men den kommer inn et vindu som skal være aldeles umulig å komme inn igjennom. Det er dekket av gitter og gardiner, det står mengder av kjøkkenutstyr der, og karmen katten har å bevege seg på utenfor er ørliten. Men katten krøp inn gjennom gitteret og over kjøkkenutstyret akkurat mens jeg skulle skrive om all ugangen den gjorde i går, hoppet ned på gulvet og rett opp i sengen til Olia, som om den hadde større rettigheter til den, enn henne. Selv dyrevennlige Olia måtte frese ”gå vekk” på russisk, da katten med klørne forsøkte å ta lakendynen hennes. Allerede i går tenkte jeg å kalle katten Begemot.

 

Posten fra i forrigår var akkurat skrevet, og jeg skulle til å legge meg, da katten Begemot hoppet opp i vinduskarmen over meg. Den er mulig å komme opp i når vinduet er åpent, som det var. Jeg hadde bare ikke trodd den skulle komme tilbake dit etter å forlatt karmen frivillig, etter at jeg med alle midler hadde nektet den å hoppe ned fra den. Men den kom altså allikevel akkurat i det jeg var ferdig å skrive og hadde slått av datamaskinen. Denne gangen var den slett ikke villig til å forlate karmen, og langt mer ivrig etter å komme inn. Selv alle mine midler var knapt nok til å hindre den, og mine forsøk på å dytte den ned bare ergret den.

 

Til slutt fikk jeg dyttet den med en kleshenger, og gått til sengs. Vinduet ble forsvarlig lukket.

 

Ut på morgenen våknet Olia, og bestemte at det var tid for å lufte, det var altfor varmt og dessuten altfor dårlig luft. Dette var grytidlig, det var så vidt begynt å lysne, klokken var knapt fem, og min kamp med katten hadde hindret meg i å gå til sengs før halv ett. Jeg forklarte Olia problemene med katten, da jeg våknet av luftingen hennes, men hun mente det var bedte med en katt i rommet, enn å bli kvalt av dårlig. Det er vanskelig å være uenig i noe sånt.

 

Men Begemot viste at saken kanskje ikke er så enkel likevel, kanskje er det bedre å bli kvalt enn at denne katten kommer inn. Det varte bare noen øyeblikk før skyggen var i vinduskarmen, hodet var utenfor gardinene og kikket, og nå som ingen hindret den, hoppet den straks ned i stolen, og videre ubeskjedent opp i sengen der den frekt la seg mellom meg og Olia. Jeg hadde klokelig tatt plass nærmest veggen og lengst fra vinduet da jeg så hva luftingen tegnet til, men det var altså ikke nok, også jeg ble liggende med en katt. Tre ganger slengte Olia den over i stolen der den i det minste (eller meste) hørte hjemme, hver gang kom den tilbake som om ingenting var hjemme, og la seg til der den fant det best, ofte mellom beina til Olia.

 

Ingen må tro at dette bare varte noen øyeblikk. Til slutt måtte imidlertid selv dyrevennlige Olia innrømme at det ble for mye, og vi fikk kastet katten ut, og jeg satte vinduet på så ørlite gløtt at den ikke ville ha sjanse til å komme inn, men slik at vi likevel fikk litt luft fra det. I dag kom den altså inn det andre vinduet. Den er ikke til å tro, og hver gang hopper den like opp i sengen eller like opp dit den finner det best. Jeg har nå boltret til med vinflasker og knyttet med en ledning for å gjøre inntrengsel fra gittervinduet umulig. Men jeg vet at i morgen vil den smette inn straks vi åpner dørene.

 

Dagen i går

Livet med en russisk kone er bedre enn jeg hadde forestilt meg det, og det endatil jeg hadde forestil meg det svært bra. Det blir hver dag flere måltider servert, alle av dem er varme, og det skjer langt ofte at et måltid inneholder flere retter, enn at måltid blir hoppet over. Det siste skjer aldri. I går var en av de dagene hvor det var to varmretter til frokost. Først var det Kasja, en slags russisk grøt, så var det en av Olia egenkomponert blanding av paprika, tomater og ost. Til dessert var det fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen, og te. Prekrasno.

 

Etter frokost ble det heldigvis litt dårlig vær slik at vi måtte benytte dagen til inneaktiviteter, og omstendighetene falt oss så heldig inn at været ikke skiftet betydelig nok før til kvelden. På kvelden gikk vi endelig ut og ned til stranden, denne gangen ned til bryggen, for dem som er lokalkjent, noe jeg tror de færreste er. Det vil overraske meg om noe særlig med nordmenn noensinne har vært her, selv om vi overraskende nok fant en ostehøvel i leiligheten her i dag.

 

Svømmingen tok jeg meg av mens Olia satt og solte seg i skyggen, solen var nok gått ned i det vi kom oss ut. Som jeg før skal ha fått skrevet, kommer kvelden tidligere her siden solen går ned bak de høye fjellene her. Etter badingen ble jeg pakket omsorgsfullt inn som min mor alltid gjorde det, og når jeg endelig var blitt tørr og varm, så skiftet jeg til byklær og vi gikk innom sentrum på vei hjem. Der kjøpte vi vin og mat for i morgen, som er i dag.

 

Dagen i dag

Allerede for dagen i går kunne jeg skrevet at sengen vi sover i her er så dårlig at det skulle vært skuddpremie på den. Den er et direkte problem, vil jeg si, det er umulig å sove godt i den, men derimot meget mulig å bli meget stiv og støl. Vi sov begge elendig i natt, og trengte nok litt lenger tid enn vanlig på å komme inn i lykkerusen vår. Olia får i tillegg den vanskelige starten at hun må lage frokost under elendige kjøkkenforhold, norske kvinner og menn som klager, ler vi av her nede. Denne dagen ble starten ekstra vanskelig, da hun etter timelange forberedelser med en slags potetmos, endelig er ferdig, og ser at den fordømte katten Begemot regelrett spiser av den. Det er slett ikke bra, og jeg trodde tusen og ett var ute da jeg hørte hylet hun sendte ut da hun oppdaget det.

 

Bloggleserne kan gjette uten noensinne å få svar på om jeg likevel spiste denne frokosten, om jeg ble servert en ny, eller hva som videre skjedde. At katten ble slengt ut trenger ingen å gjette på, det ble den. Ingen trenger heller gjette på at etter noen små minutter ut i frokosten var både Olia og jeg i lystig lag igjen. For meg var det ingen sak, jeg hadde jo stått ute på altanen og sett utover russiske bakgårder og Svartehavet, og tenkt at solen virkelig er livgivende, selv etter en så dårlig natt, føler jeg meg opplagt etter noen minutter her ute. Olia stod jo denne tiden inne og strevde med maten. Det er veldig lett å elske henne.

 

Soldag på stranden

Dette var en aldeles strålende soldag, og vi gikk straks etter frokost – også denne frokost hadde som dessert flytende fersk honning med lavasj, i den rekkefølgen – ned til stranden for å bade. Olia er nå blitt så norsk at hun foretrekker stedet med steinene, fremfor de kunstige betongmolene fra Sovjettiden de har her nede (men hun er fortsatt så russisk at hun foretrekker å ligge på betong, fremfor stein).

 

Olia var uvanlig nok førstemann uti denne dagen (jeg skulle lese en kronikk i Dagbladet om Telenors problemer i Russland, før hun leste den som en del av norsktreningen sin), men jeg var ikke lenge etter, og denne dagen var vi uti i timesvis, mens sakene våre la bekymringsløst på land inne på betongen. Sjøen er klar akkurat rundt disse steinene, og vi fant krabber og kreps, og studerte fisker og spennende hemmeligheter sjøen har å by på. Det ble ivrig fotografert, ivrig svømt, og fra meg og også Olia veldig ivrig stupt. Endelig har jeg funnet ut hvordan jeg skal stupe der det egentlig er for grunt.

 

Soldagen ble avbrutt av et beleilig tordenvær og ordentlig sommerregnskyll, slik at vi fikk kommet oss hjem og hun fikk servere lunsj, og vi fikk bedrive litt inneaktiviteter. Ved neste tur ned til stranden badet bare jeg, men nå var det ikke så artig når hun ikke var med, og selveste sjøen var blitt skitten etter regnskyllet (og sølen som ble skyllet ut i den med det).

 

Kveld

Også denne lille strandturen ble avbrutt av tordenvær og regnskyll. Fra denne har jeg bilder, så man kan få et inntrykk av hva et ordentlig regnskyll egentlig innebærer her nede. Denne gangen feilberegnet vi det maksimalt uheldig, slik at vi begynte å gå hjem akkurat i det det begynte, og kom hjem i det det sluttet. Vi fikk i aller bokstavligste forstand føle det på kroppene våre.

 

Til kvelden var det nytt måltid, middag, fortvilet uten vinåpner til vinene vi har kjøpt (men vi fant altså en ostehøvel). Vi fikk også anledning til å se på bildene vi hadde tatt, og til å snakke litt sammen.

 

Oppsummering

Det har uten at jeg egentlig hadde planlagt det slik blitt en ordentlig budsjettferie, dette. Livet her er meget enkelt, og meget billig. Nå som vi bor i gangavstand til sjøen, er det bare å spise, og gå ned til sjøen, som fyller dagene våre. Å prøve seg i Sevastopol og minnesmerker var en bomtur, på sommeren skal man bade, sole seg og kose seg, i hvert fall når man er på bryllupsreise. Og jeg kunne ikke i noen av mine fantasier forestille meg at en bryllupsreise med en russisk kone er så herlig som det er i virkeligheten.

 

 

 

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive.

 

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være.

 

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede.

 

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter.

 

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

 

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene.

 

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig.

 

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre.

 

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss.

 

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

 

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

 

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

 

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

 

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

 

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

 

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god.

 

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv.

 

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

 

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.