Ukraina sier nei til hjelp fra EU

I dag stemte Ukrainas nasjonalforsamling, Verkhovna rada, ned et forslag om å en frihandelsavtale med EU. Avtalen ville nok trolig også kunne åpne for lån fra IMF og pengestøtte fra EU. Begge deler nødvendig. Betingelsen for å få være med på avtalen og for siden å kunne motta støtte, var at Ukraina måtte løslate den tidligere statsministeren og presidentkandidaten Julia Timosjenko fra fengsel, så hun kan få medisinsk behandling i Tyskland. Vestlige medier fremstiller dette som et nederlag, de har alltid vært på Timosjenkos side, jeg vil skrive et innlegg som kanskje vil vekke litt oppsikt, og vise at det ikke er så enkelt å mene riktig i saker som angår Ukraina og Russland.

Kanskje vil innlegget også hjelpe med å illustrere noen av problemene ukrainske og russiske innvandrere kan møte når de kommer til Norge. Min kone er fra Ukraina. Hun jublet da hun fikk høre nyheten. Hun ringte straks sin mor på Skype. Så ringte hun meg på jobb. Endelig har Ukraina vist EU fingeren, hun sier det på russisk, eller jeg sier det for henne, idi nafig! det er en stolthet og en nasjonalisme som vi ikke er i nærheten av å skjønne her hos oss. Hos oss er nasjonalisme et belastet begrep. Det er ikke pent å være for stolt av landet sitt. Vi skal ikke mene vi er bedre enn andre.

Russerne og ukrainerne vil veldig gjerne mene at deres land er noe helt spesielt, og at folket er noe helt spesielt. Men de ser jo at både landet og folket har store problemer. De har helst ting å skamme seg over. Den russiske folkesjel har jo også en svært velutviklet evne til å føle skam. Skammen og stoltheten, det er nøkkelen til å forstå dem, mener jeg. Begge deler er ubegrenset.

Derfor er det absolutt helt pyton når dette vestlige EU skal komme og hjelpe Ukraina med avtaler lokket frem av pengenød. Som om det var et fattig u-land som ikke klarer seg selv, slik situasjonen de har havnet i nok kanskje viser at de er. Men skal jeg bruke min kone som eksempel, går hun heller sulten i ukevis, enn å ta i mot et brød som blir gitt henne som en almisse. Hun vil samle sammen alle pengene sine og ta opp lån for å kjøpe ti brød, bare for å gi tilbake til den idioten som behandlet henne så nedlatende at han trodde hun trengte noe. Som hun kanskje gjorde.

Betingelsen var også ydmykende. Vel er det en rettsfarse av en annen verden, det som har skjedd med Timosjenko. At hun, av alle, skal bli dømt for å undertegne en gassavtale til fordel for Russland, og med det forråde Ukraina, det er hylende for dumt. Bakgrunnen for oransjerevolusjonen i 2004 var jo nettopp at Russland sørget for å få inn nåværende president Viktor Janukovtisj, det er han som er Russlandsvennlig, Timosjenko spiller på ukrainsk nasjonalisme. Timosjenko er nok ganske skyldig i mye rart, men akkurat den gassavtalen hun er dømt for, er for dum til og med til å late som om man tar den alvorlig.

Likevel er hun dømt i en ukrainsk rettssal. Det er det ukrainske rettsvesenet som har dømt henne. Det er korrupt og statsstyrt, rettssikkerhet er vel knapt et honnørord der borte, men det er nå en gang det de har. Skal de liksom bare innrømme at «her dømmer vi folk i hytt og vær», og overlevere Timosjenko til EU? For å motta penger?

Dette er prinsipene. Jeg mener man må ta dem alvorlig. Man kan godt være uenig i dem. Men man må skjønne at de er der. Og vi må skjønne at det oppleves veldig nedlatende når vi tror de vil skifte mening bare fordi vi sier de tar feil. Det er ikke slik at resten av verden beundrer idealene våre og verdiene våre, selv om vi oppfører oss som om de gjør det.

Prinsipper kan man likevel gi slipp på, når situasjonen krever det. De økonomiske problemene i Ukraina er akutte, de trenger virkelig pengestøttene, vel så mye som alle landene i EU trenger støtten som de har fått. Det var også realpolitiske forhold som spilte inn, når Ukraina nå stemte nei, og når min kone ble så glad for det.

Russland liker ikke at Ukraina knytter seg tettere opp til EU. De har satt hardt mot hardt, og truet med å sette opp gassprisene, om Ukrainerne finner på noe tull. De tidligere sovjetrepublikkene lever ennå godt på billig gass fra Russland, om enn prisene allerede er skrudd en god del opp fra Sovjettiden og tiden like etter. Men det er fremdeles langt under markedspris, og Ukraina er helt avhengig av disse prisene og av gassen for at landet skal fungere.

Så hva er viktigst, forholdet til EU eller forholdet til Russland? Å få penger som almisse fra EU, eller få billig gass for gammelt vennskaps skyld fra Russland? De ukrainske nasjonalistene hater Russland, de er nå ute i gatene og protesterer. Mange av dem støtter også Timosjenko, og de vet de har støtte i vesten. De forsøker å lage en sammenheng til oransjerevolusjonen i 2004, for å få ytterligere støtte. Men det er slett ikke sikkert disse representerer flertallet i Ukraina. Det er mange der som er glade for at nasjonalforsamlingen endelig gjorde et vedtak som viser at Ukraina er noe, at de er i stand til å bestemme selv og ikke lar seg diktere, og i alle fall ikke for penger – og at de er sikret gass som ennå ikke er så altfor dyr, og som kan hjelpe dem å lage mat og holde varmen gjennom vinteren.

Vi i vesten må starte med å prøve å skjønne at ikke hele resten av verden tenker som oss.

Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Liv Løberg og det norske arbeidsmarkedet

De siste ukene har norske medier og særlig NRK-radio forsøkt å melke suksessen med at Audun Lysebakken måtte gå av som likestillings- og inkluderingsminister, og at det ble store rokeringer i SVs regjeringskabal like etter og som en direkte følge. De har forsøkt å finne andre ministere som har vært inhabile, eller muligens har vært inhabile, eller muligens har stilt seg i en situasjon der det kan være tvil om at de kanskje var inhabile. For meg har det ført til at jeg har måttet skru av radioen under nyhetssendingene. Media opptrer ikke som vaktbikkje, men som stavmikser, de vil bare lage røre der de har gratis mulighet for det. Det er viktig at ministerne våre gjør en skikkelig jobb, og at forvaltningen av offentlige penger er grundig og etterrettelig. Men det er nok ikke problemet med inhabilitet som er det aller største.

Det foregår for tiden en rettssak mot Liv Løberg. Jeg hørte først om henne, da min kone nettopp var kommet til Norge, og søkte godkjennelse for sin utdanning fra Ukraina. Det var da noen som forvekslet Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen (NOKUT), som min kone søkte godkjennelse fra, med Statens autorisjonskontor for helsepersonell (SAHF), som Liv Løberg jobbet med. Liv Løberg hadde da nettopp mistet jobben. Hun hadde brukt falske papirer. Og det ble sagt som en morsom sak, den som skulle godkjenne andres papirer, hadde selv forfalsket sine.

Min kone har karakterer på en skala fra 1 til 5, slik de bruker i Ukraina. Den ble redusert med en hel karakter, slik at hennes snitt på litt over fire i det norske utdanningssystemet vil bli litt over tre. De kuttet også et år i utdannelsen hennes, slik jeg vet de har for vane. Hun mangler derfor i Norge et år på å få ferdig sin mastergrad i italiensk oversettelse, og er dermed ingen master i italiensk i Norge. I Norge er hun bachelor. Hun velger nå å ta en ny utdannelse i Norge fra grunnen av, og tar for det om igjen fag tilsvarende norsk videregående.

Liv Løberg er nesten utdannet hjelpepleier. På meg virker det ikke som hun har fullført noen ting, men jeg skal ikke uttale meg bastant om ting jeg ikke vet noe om. Fra retten kommer opplysninger om at hun har ettårig hjelpepleierutdannelse i Aker, og så var det visst noe i England, men det var ikke noe skikkelig. Hun skulle med andre ord jobbet på sykehjem, slik min kone nå gjør, for å spe på inntekten mens hun studerer. Min kone har ikke fått godkjent noen hjelpepleierutdannelse, selvsagt, og opererer på aller laveste lønnstrinn.

TV2 har lagt ut skjermdump av CVen Liv Løberg hadde ute på nettet. Den finner dere her. Den lå ute på sidene til Fremskrittspartiet, hun var vararepresentant fra Akershus for perioden 2009 – 2013, altså denne. Hun har også hatt en del andre verv, som man kan se av CVen. Dessuten har hun en bemerkelsesverdig utdannelse, med London School of Economics, Queen Mary College og NHH, ved siden av en sykepleierutdannelse fra Sverige. I hvert fall de tre første henger veldig, veldig høyt, og den siste, henger høyt når man bare er hjelpepleier, og knapt nok det.

Med denne CVen fikk Liv Løberg en rekke toppjobber. Jobben hun hadde i SAHF, var bare den siste. Hun var trygdesjef ved Oslo trygdekontor og personaldirektør ved det norske meterologosike institutt på 1990-tallet, fra 2000 til 2005 var hun divisjonsdirektør ved Ullevål sykehus. Det siste er jo ikke så verst, når man har begrenset utdanningen sin til et år med hjelpepleie.

Naturlig nok ble det en del konflikter. Man kan forfalske CVer, men man kan ikke forfalske kunnskap. Liv Løberg hadde ikke peiling, verken på faget eller på styret, og tross alle sine oppgitte økonomiske utdannelser hadde hun store problemer med å forstå regnskap. I retten er det sagt at hun brukte mye penger på mobiltelefoner og møbler, og reiste mye på kongresser.

Hun mistet stillingen sin som personaldirektør på sykehus da 11 avdelingsledere skrev et brev og klaget på hennes lederstil. Liv Løbergs overordnede, Helge Kjersem, måtte ta affære. Han har sagt i retten at han ønsket ingen personalsak, og derfor ville ha en minnelig avvikling av Løbergs engasjement. Liv Løberg engasjerte advokat i sluttforhandlingene, og fikk med seg 550 000 kroner i sluttpakke, pluss en attest for godt utført arbeid.

Min kone må jobbe 3-4 år på sykehjemmet hvor hun jobber, for å komme opp i en slik sum.

Etter å ha sluttet fordi hun ikke fungerte som leder ved Ullevål, ble hun av rekrutteringsbyrået Manpower innstilt som administrasjonssjef ved SAHF, og var det fra 2006 til 2010, hvor endelig de falske vitnemålene ble varslet og oppdaget.

Dette er en alvorlig sak. Dette kan få oss til å lure på hva de driver med, de som ansetter folk i ledelsen ved offentlige institusjoner. Kan man fungere der i 10-15 år uten at det blir oppdaget at man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha? Er det virkelig slik at sykehussjefer bruker 550 000 kroner og skriver ut åpenbart uriktige sluttattester, «for å unngå bry»? Og hvorfor bruker man enorme summer på hodejegere, når hodejegerne åpenbart ikke gjør jobben sin, og ikke gidder sjekke referanser, utdanning eller kunnskaper, selv for søkere til høye lederstillinger?

Her går det mange kroner tapt. Og her ser det ut til å være en kultur, der det gjelder å få alt til å skure og gå på et eller annet vis, og det ikke er så nøye om alle er det de gir seg ut for hele tiden. Så lenge alt ser bra ut, er det ikke så farlig hva som egentlig foregår.

For min kone og alle andre som strever med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og arbeidserfaring, også fra SAHF, er dette en åpenbar provokasjon. Det er det også for alle andre som har søkt på disse stillingene, og ikke fått dem, og for alle dem som har måttet jobbe under en leder som ikke har vært kvalifisert for stillingen. Liv Løberg opptrer helt uten anger i retten, sier at «hun har gjort en god jobb» og at «vitnemålene var ment som spøk». Hun har altså ikke lært noen ting. Hva slags ledere er det egentlig vi ønsker oss her i Norge? Hvem i all verden er det som bestemmer at sånne som henne får lederstillingene våre?

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført

Olia hadde Bergenstesten i går. Vi gikk sammen til realfagsbygget i Bergen lørdag morgen, hun gikk inn og hadde norsktest, jeg gikk på lesesalen og leste fysikk. I pausen møttes vi, og etterpå kom Olia og hentet meg, og vi gikk sammen hjem. Nå er det å vente seks uker eller så, på resultatet.

Det er kortversjonen, som alltid her på denne helt greie bloggen følger også en lengre.

Olia i testlokalet auditorium 1 i realfagsbygget, Nygårdshøyden, før Bergenstesten april 2010.

For både Olia og meg har det vært ganske travelt og hektisk de siste dagene. Jeg får eksamener stadig tyngre over hodet, og skjønner at nå må snart alt annet settes til side for å prioritere det som gjelder. Olia har hatt Bergenstesten, norskkurs og jobb i barnehage gjennom vikarservice. Det er mange nye inntrykkk, og nye kultursjokk i å se hvordan barneoppdragelsen er i Norge i forhold til i Ukraina. Det er også stressende arbeid, hun er ringevikar og får på kort varsel beskjed om hvor hun skal hen, og så må hun innfinne seg der. Det er ganske lange dager, og når hun kommer hjem mandager og onsdager, må hun bare snu i døren og komme seg på norskkurs. Hun har også blitt litt småsyk den aller siste tiden, litt rennende nese, og de siste dagene sov fikk verken hun eller jeg sovet særlig godt. Kanskje var det også noen nerver som spilte inn, det var jo en viktig dag vi har snakket om mye, og der mye stod på spill.

Jeg våknet fryktelig tidlig lørdag morgen, og hadde god tid til å gjøre meg klar til å gå i butikken og kjøpe ferskt brød til lørdagsfrokosten. Testen skulle begynne klokken 1000, men alle fikk beskjed om å møte senest en halvtime før. Vi kom som vanlig litt sent ut, det er pussig så mye man skal gjøre før man går, og klokken halv ti var i alle fall ikke vi fremme ved testlokalet. Men det viste seg å være god tid selv om vi kom altfor sent til den oppsatte møtetiden. Det var lang kø, det overrasket meg egentlig at det var så mange som ville gjennomføre norsktest. De fleste så ut til å være vesteuropeere eller av vesteuropeisk opprinnelse, en god del fra latinamerika så det også til å være, men afrikanere, arabere og asiatere var det få av.

Olia har undersøkt at køen er den riktige, og må stille seg bakerst.

Litt før klokken ti hadde Olia skrevet seg inn, og smatt inn i testlokalet. Jeg gikk inn på den gamle lesesalen kalt «hangaren», i realfagsbygget, jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det gamle minner, for jeg var der sjelden under studietiden. Jeg leste hjemme eller leste ikke.  Det var fredelig og godt en lørdagsformiddag der, tre-fire-fem stykker var alle som var der inne i den enorme lesesalen i det enorme bygget, og alle var stille og leste. Jeg hadde tenkt å bruke ventetiden også til å stikke ned i byen, kanskje kjøpe meg litt mat, i alle fall lese litt aviser på biblioteket, men fysikken fanget meg helt. Jeg slapp ikke unna den.

I en av pausene jeg unnet meg for å gå på toalettet og gå litt frem og tilbake, så jeg plutselig Olia. De hadde også pause. Hun kunne fortelle meg at første del av prøven, innsettingen av norske ord i norske setninger, var lett, men at lytteprøven var forferdelig. Det har jeg hørt også andre si. Avspillingen skjer på en gammel kassettspiller, og når det der blir snakket fort og man gjerne  er litt nervøs, er det ikke så lett å få med seg alt som blir sagt. Og faller man av sammenhengen, blir det selvsagt vanskelig å ta seg inn igjen. Lytteprøven er kanskje den største utfordringen ved prøven. Olia var imidlertid i godt lag, og syntes det var kjekt å ha eksamen igjen som i studietiden. Jeg tok henne med ut så hun fikk frisk luft, og vi spiste den lille matpakken hun hadde.  Olia kan som en god russer ikke spise mat når noen ser på uten å gi fra seg det meste.

Før testen er det ingen nervøsitet å spore hos en glad Olia i køen.

Pausen i Bergenstesten var mellom 1300 og 1335. Etter det gikk vi hver til vårt igjen. Jeg hadde avansert fra kapittelet om elektrisitet og elektriske kretser til kapittelet om magnetisme, og ble som vanlig sittende fast i noen litt intrikate formler, eller noen litt vanskelige sammenhenger. Det er dette med kraften et magnetisk felt utøver mot en elektrisk ladning i bevegelse, den virker bare i den retningen feltet står vinkelrett mot fartseretningen, og den virker også vinkelrett mot magnetfeltet, slik at farten, feltet og kraften danner et tredimensjonalt  koordinatsystem med akse x, y, z, eller tre vektorer vinkelrett mot hverandre. For å finne de forskjellige retningene kan man bruke høyrehåndsregelen, tommelen er farten, pekefingeren er magnetfeltet og langfingeren er kraften som virker mot partikkelen. Dette holdt jeg på å studere da Olia plutselig kom inn, lenge før tiden. Hun var ferdig.

Så var det å gå hjem en solfylt lørdag i april i Bergen. Vi gikk gjennom Nygårdsparken, og jeg viste henne også den lille botaniske hagen ved naturhistorisk museum. Hun kunne fortelle at den gramatiske prøven også var veldig lett, og at hun i tekstoppgaven hadde fått akkurat den oppgaven hun hadde ventet. Jeg var litt bekymret over at hun var ferdig så tidlig, det pleier sjelden være noe godt tegn. Olia var heller ikke helt sikker på hvordan det hadde gått overalt.

Slik foregår innskrivingen, enkelt og greit, man viser legitimasjon og underskriver.

Skal testen bli bestått, må man stå på hver av de fem delene. Tidligere mener jeg å vite at man måtte stå på tre av de fem delene, reglene er altså litt skjerpet. Jeg er for øvrig enig i dette. Skal man inn å studere i Norge, må man selvfølgelig kunne norsk skikkelig, og man gjør kandidatene en stor bjørnetjeneste om man skyver dem oppover uten at de er kvalifisert for det. Norske skoleelever blir forresten utsatt for slike bjørnetjenester, det er godt å se man behandler våre nye landsmenn bedre ved å behandle dem strengere.

For Olias del var det en gambling å prøve seg på testen allerede nå. Det er meget sannsynlig at av alle som prøvde seg på testen i går, var Olia en dem som har vært her minst, hun kom for fire måneder siden. I pausen overhørte jeg en samtale mellom en tysker og en koreaner, de syntes også prøven var vanskelig, og koreaneren kunne si at selv om hun hadde vært i Norge i fem år, var det ord i testen hun aldri hadde sett.

Her er Olia på vei inn til Bergenstest, mens jeg tar bilde før jeg går inn på lesesalen og leser fysikk.

I språklæringen går den letteste veien fra ingenting til litt, og fra litt til litt mer. Det er svært vanskelig og tidkrevende å gå den siste biten fra der man kan det ganske bra, til der man kan det feilfritt. Jeg snakker av erfaring. Jeg har brukt svært mye tid i mitt liv på å lære meg russisk, men det er tvilsomt jeg ville klart noen «St. Petersburgtest», om det fantes noe slikt.

Resultatet fra Bergenstesten kommer i slutten av mai, eller begynnelsen av juni.

Det var varmt, så Olia måtte ut et øyeblikk og ta av seg et par av gensrene hun hadde utstyrt seg med. Det gode humøret er i full behold, før prøven. Og etterpå.

Olia er innkalt til Bergenstesten

I helgen fikk Olia innkallingspapirene til Bergenstesten som skal bli holdt 24. april. Dette er siste sjanse for å klare testen om hun vil studere fra høsten av, som hun vil. Klarer hun ikke testen, må hun nok regne med at studieplanene blir utsatt med et helt år, men vi skal selvsagt eventuelt undersøke om det er en mulighet å begynne fra januar av i 2011. Vi må i det hele tatt legge planene på ny om testen ikke blir bestått, noe det er en reell sjanse for at den ikke blir. Det er en krevende test, og det er høyst unormalt at noen klarer den etter bare å ha bodd i Norge noen måneder, slik Olia har. Hun er et språktalent jeg ikke kan annet enn beundre, men her blir selv hennes evner alvorlig utfordret.

Påmeldingen til testen gjøres gjennom folkeuniversitetes nettsider. Jeg har skrevet om fremgangsmåten i en tidligere bloggpost. Det koster 1500 kroner, og pengene blir ikke refundert hvis man trekker seg fra testen eller ikke klarer den. Det er tydelig de vil ha folk fra å prøve seg uten å være kvalifisert.

I følge innkallingspapirene består testen av fem deler, og man må ha bestått alle fem for å få bestått testen. Hvis man ikke består, vil man få informasjon om hvilke deler man strøk på. Det er også mulig å få «godt bestått» eller «bestått med godt resultat», eller noe sånt, altså litt bedre enn bare bestått. For de fleste vil nok imidlertid beståt med beste resultat ha liten verdi. Så lenge man bor i landet, vil språket bli bedre med tiden uansett, og så lenge universiteter og høyskoler bare krever bestått, skulle saken være grei. Olias mål er i alle fall bestått.

Ellers er det verdt å merke seg at dette er en test der det ikke er lov til å bruke hjelpemidler. Det står jo litt i kontrast til utviklingen i norsk skole, og også etter hvert høyskoler og universiteter, der stadig flere hjelpemidler blir tillatt. Det er godt at man i alle fall noen steder ser at skal man kunne en ting, så må man kunne det også uten å måtte slå opp i oppslagsverk. Mesteparten av livet må man klare seg uten ordbok, så det er etter min mening bare rett og rimelig ordboken må ligge på denne testen også. Hadde det bare vært like strengt på skolen, og ved universitetene. Det kan jo ellers se ut som om man vil la nordmenn komme lettere til det.

Reglene på testen ser også ut til å være strengere enn ved norske eksamener. Her er alle samlet i samme lokalet, og det blir presisert at man ikke har lov til å gå ut, og om man allikevel må, skal man ha følge av en vakt. Strengt tatt kan mye foregå på toalettene ved eksamener i skole- og universitetssystemet. For å sjekke at våre innvandrere kan norsk blir det testet skikkelig, og det er bra. Man er etter min mening litt for opptatt med å kamfulere kunnskap i Norge. Slik Bergenstesten ser ut til å være, er man der fortsatt opptatt av å avdekke den. Det er klart man gjør innvandrere en bjørnetjeneste om man sender den inn i et utdanningsløp de ennå ikke har forutsetninger for å klare. Måtte bare vanlige nordmenn også få en litt sterkere garanti mot denne ufrivillige tjenesten.

Men dette skulle altså handle om Olia og hennes innkalling. Jeg har allerede sagt at jeg følger henne til lokalet, realfagsbygget i Bergen, lørdag morgen den 24. april. Det er en viktig dag, og ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Vi skal gi den vårt beste forsøk.

Etterpå må vi vente 6 uker på resultatet. Det er lenge, og vi hadde nok satt pris på om det gikk litt raskere, slik at det ble lettere for oss å planlegge sommeren og fremtiden vår. Ett år fra eller til er jo ikke helt ubetydelig, i denne fasen av livet, og når det kommer til år med utdannelse og år med arbeid i yrket man har utdannet for. Olia er fortsatt ung, så vi skal nok klare oss, men de vil gi oss en spennende mai, om testen går slik at det kan se ut for Olia som om det er en sjanse for at hun har bestått.