Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Olia har hatt sin første lønnede arbeidsdag i Norge!

For noen år siden vant jeg Stavanger Aftenblads konkurranse om å gjette på begivenheter for det kommende vår. Det var 20 spørsmål med tre alternativ på hver, spørsmål av typen «hvor mange regndager blir det i juli» og «hvor havner Viking i serien», og jeg klarte vel 14 av dem, eller noe slikt. Etter loddtrekning blant dem som klarte like mange, vant jeg, og fikk besøk av journalist med premie og spørsmål, og fotograf med kamera. Det ble bilde i avisen, og en fin ryggsekk med mer. Det var fine greier.

Min far – som alltid hadde et våkent øye for mulige konkurranser og leker – forelso at vi skulle ha en lignende spørrekonkurranse for familien. Siden har vi hatt det, selv om vi riktignok ikke har fått det helt til etter at han døde, det blir liksom rot med alt i hop. Men vi forsøkte i år også, hver av familiene som deltar skulle sende inn en liten samling spørsmål, og så skulle jeg velge ut de 20 beste. Blant spørsmålene jeg selv laget og selv valgte ut, var når Olia skulle få sin første lønnede arbeidsdag i Norge. Dette var i julen, hun hadde nettopp kommet til landet, og var allerede i gang med å søke jobber på Finn.no og hvor det ellers måtte være. Alternativene var før påskeferien, innen sommeren er over eller senere, om jeg husker noenlunde korrekt. Dagen før påskeferien fikk hun første telefonen fra Vikarservice, det var barnehagejobb fredagen før palmesøndag, og Olia slo seg selvfølgelig til – inntil hun altså husket vi skulle på påskeferie den dagen.

Nå er det imidlertid avgjort. I dag da jeg kom hjem fra jobb, først på formiddagen for å hente matpakken jeg hadde glemt, så på ettermiddagen for virkelig å komme hjem, så var ikke Olia der. Det betydde at hun ikke hadde vært der hele dagen. På bordet lå en lapp med en veibeskrivelse og et navn. Mobilen min var vekk, og da jeg ringte til den, hørte jeg den ikke og fikk ikke svar. Det ante meg hva som var i gjære. og anelsen slo til, Olia hadde vært på jobb. Hun kom hjem overlykkelig mens jeg laget middag, fiskegrateng fra mor, hun hadde vært på jobb, i barnehage, og alt hadde gått bra. Hun hadde snakket norsk som bare juling, og lært å si skarre-r av en 3-4 åring som het Lars, og ikke fant seg i en russisk rulle-r i navnet sitt. Han skulle bare visst hva slags dynamitt han la seg ut med. Men Olia var i perlehumør, og skarret på r-en som en franskmann også da hun kom hjem.

Hun har allerede lagt planer for hva hun skal kjøpe for pengene. Folk som kjenner henne, kan med en gang gjette. Det blir gaver. Hodet har gått i en hvirvelvind med planer siden hun kom hjem, og frem til hun måtte på norskkurset, litt forsinket. Som den ivrige russer hun er, gikk hun på jobb uten både frokost og matpakke, når hun skjønte hun hadde jobb, var det ut. Hun er lykkelig nå, og det er jeg også. Å få jobb var viktig for henne, og nå har hun klart det. Dette var den første, det kommer garantert flere.

Olia foran noen av bilene hun har tenkt å kjøpe for lønnen sin