Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

Den russiske toppledelsen i svært viktige møter i New York

For lesere som kommer innom tilfeldig eller bare sjekker nye poster, uten å følge med på kommentarene i gamle, så kan det være en idé å ta en titt på diskusjonen i posten Rolig i Ukraina, urolig ellers, der står noe av bakgrunnen for denne posten her. Jeg hadde tenkt å kalle den «Putin i New York», en overskrift som i disse tabloide tider ville gjort seg, men jeg har tenkt å gjøre min lille innsats i å unngå den veldige Putinifiseringen av debatten, og la det se ut som det er en kamp mellom Putin og resten av verden som utspiller seg. Det er svært viktig at Putin reiser til New York, svært viktig at han skal tale i FNs hovedforsamling, svært viktig at han skal møte president Barack Obama, men Putin reiser ikke alene, og han utformer heller ikke den russiske politikken alene, så det bør heller ikke se ut som han gjør det.

Putin og Russland har virkelig gjort hjemmeleksen sin denne gangen. Som de alltid gjør. De stiller meget godt forberedt. Signalene er entydige på at Russland ønsker å finne en løsning i Syria, og at de ønsker et bedre forhold til det som vel ikke har noe bedre navn enn Vesten. De har ødelagt mye for seg selv i så måte gjennom sin politikk i Ukraina, annekteringen av Krim-halvøyen, og støtten til opprøret i Donbass. Men Krim-halvøyen har de ikke tenkt å gi fra seg igjen, og støtten til Donbass vil de fortsette med. Så de ønsker et best mulig forhold, gitt disse problemene som i overskuelig fremtid vil være der.

Her skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver, så jeg ikke trør på noen miner og provoserer unødig. I Europa er synet delt på hvordan man skal forholde seg til Russland. De mektige stater i Europa, som nå er Frankrike og Tyskland, ønsker ikke Russland som noen fiende, de vil gjerne at tingene skal vende tilbake til noe som kan minne om det normale. Det er også de som har forhandlet frem Minsk2-avtalen, som var et febrilsk forsøk på å finne et minste felles multiplum mellom Ukraina og Russland. Hvor vanskelig det er, ser man for eksempel av at Krim ikke engang er nevnt. Akkurat nå holder våpenhvilen Minsk2 legger opp til, men det er langt frem til en politisk situasjon alle kan akseptere. Et åpenbart problem med avtalen er at makten i Kiev selv er i mot, og aldri ville underskrevet om de ikke var tvunget til det.

Den makten som sterkest støtter Ukraina er USA. I min verden er det slik at det mer skyldes at USA ikke kan tolerere et Russland som ypper seg, enn at de egentlig bryr seg så veldig mye om Ukraina. De fleste amerikanere vil vel ha problemer med å sette Ukraina på kartet, og selv maktpolitikere og de viktige meningspåvirkere i tenketanker og nyhetsredaksjoner vil ha vansker med å holde en samtale gående om Ukrainas kultur og historie, uten blødmer. I Europa er forholdene mye bedre, og derfor er også synet på Ukraina og situasjonen der, mer balansert. Utenriksminister Kerry møtte Russlands Lavrov i Sotsji i mai, var det vel, og ønsket å ta del i Normandieformatet, de fire som følger opp Minsk2-avtalen (de fire er Frankrike, Tyskland, Russland og Ukraina). Han fikk prompte svaret – njet.

Møtet Putin skal ha med Obama til uken er første møte dem i mellom på mange år. Det skulle være et i 2013, men det ble avlyst på grunn av – Edvard Snowden. Jeg har såpass respekt for taushetsplikten at Snowden først var en jeg ikke syntes mye om, slik det også tok veldig lang tid før jeg begynte å sjekke opp og sitere Wikileaks. De to er forskjellige, og Wikileaks er mer fishy, som de sier på engelsk. Hva Snowden har gjort, var riktig, og slik amerikanerne har forfulgt ham, er til å få hakeslepp av. Jeg har brukt en del tid på å finne ut av Snowden, og hva det egentlig er han har avslørt, og han kommer i mine hobbyundersøkelser mye bedre ut av det, enn de amerikanske styresmaktene som forsøker å få tak i ham og straffe ham for det. Russland gjorde det helt riktige i å tilby ham opphold, det som enhver anstendig stat burde gjort. Dessverre er det ikke mange anstendinge stater i verden, kan man lakonisk legge til.

Så USA var rasende på Russland allerede før krisen i Ukraina begynte å ta av. De har også en forhistorie i Syria, der USA lenge har hatt som mål å få avsatt president Assad, neppe fordi han er så udemokratisk, men heller fordi han er på feil side, den til Iran, og ikke til den riktige, som er Saudi Arabia. USA har presset på for å få lov til å bombe i Syria, slik de gjorde i Libya, og med det få fjernet Assad på den måten. Russland har sagt kontant nei. Og USA har dårlige erfaringer med å bombe uten å ha FN på laget, de trenger ikke noe nytt Irak, særlig ikke med en fredsprisvinner (!) som president. Så de var forsiktige, og sa de ikke ville bombe, om ikke Assad begynte å bruke kjemiske våpen i borgerkrigen.

Det gjorde Assad. Likevel klarte russerne å hindre amerikansk bombing, og de gjorde det ved det som må kunne kalles et briljant trekk fra Putin og hans rådgivere. De sa seg enige i at de kjemiske våpnene var uakseptable, at de måtte destrueres, og de la frem et omfattende program om hvordan det skulle gjøres. Russland skulle være med, USA skulle være med, FN kanskje også, i hvert fall var det skikkelig. Assad var også villig til å gå med på destrueringen. Så USA satt i saksen. De måtte enten bombe Assad for at han hadde brukt kjemiske våpen, men da på tross av at han hadde gått med på å fjerne dem, og uten støtte i FNs sikkerhetsråd, eller så måtte de gå med på Russlands forslag, og la Assad bli sittende. Det var den siste ydmykelsen før Ukraina, siste gang de ble tatt innersvingen på.

Jeg vil si dette er kalde fakta. Dette er ikke å være anti-amerikansk. Amerikanerne er irriterte over at Russland har Snowden, og de likte veldig dårlig at den røde linjen de hadde satt opp for Assad ble krysset, uten at de klarte å straffe ham for det. USAs rolle som enerådende superstormakt er alvorlig utfordret. Ukraina og Krim er bare et tredje eksempel. USA legger all sin tyngde bak, men får ikke sin vilje i gjennom.

Det er altså litt av en oppgave Putin og den russiske delegasjonen har foran seg når de skal møte representanter for amerikanerne. Amerikanerne er nødt til å innse at russerne ikke vil vike, og det er noe veldig sterke krefter i amerikansk politikk aldri vil gå med på. Det er bare å se på de vordende presidentkandidater, både på republikansk og demokratisk side, når de uttaler seg om Russland, er det om Putin, og det er ikke måte på hvor kompromissløse de vil være i forhold til Obama, og hvor hardt de vil kjøre på for å tvinge amerikansk vilje igjennom. I senatet er det samme stemning, som det også er det hos visepresidenten og viseutenriksministeren, om enn Obama og Kerry gudskjelov hører til de mer diplomatiske og moderate.

Så Putin møter et folk som hater ham, som ser på ham som ond, som ikke tror han kan si noe uten å lyve, som er en evig spion fra KGB, bare ute etter å manipulere, bare lure til seg mer land, og mer makt. Han har en dårlig sak, siden han vitterlig har annektert Krim, og der løy om måten det ble gjort på, og nå lyver om støtten Russland gir Donbass. At han støtter Assad kommer i tillegg, her er ikke amerikanerne så nøye på at de selv støtter Saudi Arabia, et regime som vel ikke står noe tilbake for Assads, før krigen.

Norge ligger vel ganske tett på USA, her, vil jeg si. I går hørte jeg utenriksminister Børge Brende på programmet som før het Verden på lørdag, «om bare Russland kan gi litt», sa han, «om de bare kunne gå med på å la Assad gå av på sikt«, som om Russland er problemet, og ikke løsningen. En journalist som gjorde jobben sin skulle kommet med oppfølgingsspørsmålet hvordan utenriksministeren kan tro at et splittet land som Syria kan samle seg om en annen president enn Assad, enn si enn president som styrte etter vestlige prinsipper som folkelig deltakelse og demokrati. Aldri skulle jeg tro at jeg så uforbeholdent skulle ende opp som Johan Galtung, Brende er et ekko av USA, Norge har ingen utenrikspolitikk.

Putin har en umulig oppgave når han nå skal forsøke å få Russland inn i det gode selskap igjen. Men til tross for all drittkastningen mot ham er han en usedvanlig dyktig politiker, i internasjonal sammenheng er det vel bare Merkel av dagens som kan måle seg, og han har virkelig gjort jobben denne gangen også. Han opptrer på amerikansk TV, 60 minutes på CBS, der utdrag fra intervjuet finnes her (For en utvidet versjon, med deler utelatt i den amerikanske omtalen, sjekk RT, som kan være lurt å følge disse dagene for alternativ vinkling på New York-besøket) Her omtaler han USA saklig, og positivt, uten at det ser ut til å bli løsrevet fra hva han egentlig mener.

Putin har også gjort en sjarmoffenstiv på en litt uventet arena. De som følger med på BBC World service har sikkert fått med seg at BBC intervjuet artisten Elton John, som uttrykte ønske om å få snakke med Putin om homofili. En russisk komiker ringte så Elton John, og utgav seg for å være Putin – og artisten gikk fem på, i likhet med BBC, og sikkert andre vestlige medier, før Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, benektet at noen samtale hadde funnet sted. Nå har imidlertid Putin tatt kontakt, og avtalt å møte Elton John «en gang det passer for begge», og «alle tema vil være aktuelle å snakke om».

Denne sjarmoffensiven hadde Putin og Russland også i forbindelse med OL i Sotsji. Det krasjet med Edvard Snowden, og krisen i Ukraina. Russland er ikke interessert i å være landet alle hater, de ønsker ikke isolasjonen, og det er mulig å samarbeide med dem, om det blir vist velvilje også fra vestlig side. I Europa vil denne velviljen være på plass. De baltiske statene og Polen er ikke mektige nok til å forme europeisk politikk, og de Skandinaviske landene og Storbritannia gjentar USA, men ikke sånn at de vil blokkere noe Tyskland og Frankrike måtte få til. Sør-Europa og store deler av det sydlige Øst-Europa er ikke helhjertet med på sanksjonene, mange land her ønsker et godt forhold til Russland og har til og med brutt ut av folden for å holde møter med paria Putin. Det er USA som er problemet.

I Norge er den overveldende mening at Russland har forbrutt seg i Ukraina, og må straffes for det. Helst så de gir tilbake alt de har tatt, og lar makten i Kiev gjøre som den vil. Det er et annet land, Russland har ikke noe med det. Den faktiske situasjonen er imidlertid at Russland kommer til å holde på sine forbrytelser, og det er fint lite Norge og den vestlige verden kan gjøre med det. Vi må da velge om vi skal gjøre vårt beste for å skyve Russland fra oss, ha minst mulig med dem å gjøre, eller om vi skal tenke at et stort og mektig land som Russland er best å ha på lag. Noen god lagspiller er Russland ikke alltid, men de kan være en enda verre motspiller.

Jeg mener vi skal gripe sjansen som kommer til uken, få en løsning i Syria, få en løsning i Ukraina, og så begynne å bygge hverandre opp igjen. Situasjonen som er nå er til stor skade for både Europa og Russland, ingen er tjent med at det skal fortsette. I Syria må det åpenbart være bedre å få slutt på krigen, enn å få slutt på Assad. I Ukraina vil det være vanskelig inntil det umulige å få til noe som helst uten Russland på lag. Det er realitetene. De som er uenige har mye å bevise. Prisen er veldig høy.

Hjemme igjen, til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer)

Det er mandag formiddag, omtrent en uke siden vi reiste hjem, og jeg håper å få fullført denne posten jeg begynte på før helgen. Jeg sitter med kaffekoppen på terrassen, Olia og barnet sover, og når jeg er ferdig med å skrive, skal jeg i gang med å rydde planker fra hagen. Så over til posten som den skal være

Tirsdag reiste vi hjem. Siden har vi vært opptatt med å passe barnet, også da jeg begynte på denne posten ble jeg ropt på, og måtte forlate arbeidet. Jeg har tid for meg selv når alle sover, tiden er over når barnet våkner. Vi har stort arbeid å gjøre på utsiden av huset, og vi har en hage som har stått uten vedlikehold i to måneder.

Mens jeg har hatt andre ting å gjøre har det vært kommentatorfest her på bloggen. Det virker som om noen tror at om de bare kan overbevise meg, vil saken bli løst. Mitt poeng er at det sitter atskillig dypere enn som så, og at sannheter og fakta kommentatorer og andre anser som innlysende her, er like selvsagte på andre siden, men med motsatt fortegn. Det nytter ikke å overbevise meg om at Russland har seg selv å takke for NATOs ekspansjon, og at de bare må finne seg i opprustningen vår, så lenge russerne aldri vil bli overbevist om noe sånt. De vil svare på det de anser som utfordringen vår – og dermed er eskalasjonen et faktum.

Russland vil heller ikke gi fra seg Krim eller trekke tilbake støtten til Donbass, uansett hva vi måtte mene om den. Det er et eksistensielt spørsmål for dem, – nei, det er det ikke, sier vi her. Og vi som forsøker å formidle dette russiske synet, blir møtt med beskyldninger om å være pro Putin, pro Stalin – eskalasjonen går raskt i beskyldningene også. Det vil gjøre fint lite fra eller til om sånne som meg skifter meningen eller tier stille, for russerne vil spørsmålet fremdeles være eksistensielt. Og de vil fremdeles ikke gi fra seg noe Krim, eller fortsette å støtte Donbass med det som er nødvendig, for at ikke Kiev med det nåværende regimet skal overta kontrollen.

Ingen kan selvfølgelig vite hvem som egentlig har rett. I kompliserte spørsmål trenger et ikke engang være noen som har rett, og noen som har feil, det er bare ulike syn. Men om vi har rett, vi som mener dette er et eksistensielt spørsmål for russerne, og at dette ikke er et område de kan tillate seg å tape på, så vil ingen konfrontasjon eller maktbruk mot dem få dem til å skifte mening, eller endre politikk. Sanksjonene rammet lommeboken. For russerne er dette viktigere enn lommeboken. USA og NATO er selvfølgelig helt overlegne når det gjelder militært, men full krig vil ha omkostninger som overhodet ikke vil stå i stil med hva man kan oppnå, så tvang og trusler ser ikke ut til å være noen mulighet.

Jeg hører altså til dem som mener vi må finne et kompromiss, selv om dette er et kompromiss som vil gjøre vondt for mange som har sitt moralske og etiske kompass i orden. Jeg mener også konfrontasjonslinjen gjør vondt verre for Ukraina. Jeg mener dette er åpenbart, Ukraina har ikke råd til å holde gående en konflikt med Russland, de økonomiske tallene et klare, og lar seg ikke endre av edle hensikter. Ukraina og Vesten må gjøre en realitetsorientering, konflikten med Russland kjører Ukraina i grøften, og den vestlige verden er ikke i nærheten av å yte landet den hjelpen det trenger for å komme opp av den igjen.

I løpet av uken kom meldingen om at Ukraina har fått forhandlet fem en gjeldsavtale med kreditorene. Her er juryen ennå ute om hvor god den er, det gjenstår å se, men tall som går igjen er at Ukraina har fått avskrevet 20 % av gjelden, og det kan se ut som det er snakk om $4 milliarder dollar. Dog, avtaler som dette er kompliserte, og det er lett å bli slått i hodet med tall, selv for en matematiker (grunnfag, eller årsstudium, som det heter nå, så å kalle meg selv en matematiker er spøkefullt) som jeg. Det er også snakk om lettelser i rentebetingelsene, pause i avbetalingene, forskjellige triks som kan brukes, for å få frem en avtale der alle blir noenlunde fornøyde, og også kreditorene kan si de ikke har gitt for mye, at de ikke har tapt penger.

Her må med at en av de viktigste kreditorene var det amerikanske pengefondet Franklin Stempelton (hvis jeg her skrev det riktig, jeg sjekker etterpå). De skal tjene penger, og ser på oppkjøpet av ukrainsk held som en investering. Det skal gi avkastning. Lederen der har sågar lagt ut en film på YouTube, om hvor smart denne investeringen er, og hvor godt han og fondet hans «kjenner forholdene» fordi de har reist til Kiev for å «se selv». Den videoen ser bra dum ut nå.

Når jeg og andre skriver at Ukraina har forhandlet frem en avtale med kreditorene, så er ikke det helt fullstendig riktig. Russland er en kredior, og de er ikke med på avtalen. De er ikke villige til å redusere sin andel av  gjelden til Ukraina. Statsminister Jatseniuk har i kjent stil sagt at denne avtalen må Russland bare finne seg i, for de vil aldri få noen bedre. Han er tøff med sterke venner, Jatseniuk, som barnet som tøffer seg på lekeplassen fordi han har en storebror som kan komme til unnsetning. Mine tanker går også til Argentina, som aldri fikk denne sjansen til å tvinge en avtale på kreditorer som ikke ville godta den. Amerikanske rettssaker bestemte at kreditorer skulle behandles likt, og at – de stort sett amerikanske – pengefondene kunne kreve inn gjelden som opprinnelig avtalt.

Ukraina har selvfølgelig et poeng i at det er rart å betale gjeld til et land som har annektert betydelige landområder fra dem. Den særlig problematiske delen av gjelden til Russland er $3 milliarder Russland gav til Janukovitsj like før han ble styrtet. De ble gitt på en betingelse av at Russland kan kreve gjelden tilbakebetalt om Ukrainas samlede gjeld kommer over 60% av BNP, noe den har gjort for lenge siden. Ukraina og deres rådgivere strever med denne delen av gjelden, det er en juridisk og økonomisk nøtt for dem. Den betyr også at pengestøtte til Ukraina vil gå rett til Russland, under visse betingelser. Igjen er det ikke helt lett for utenforstående og ikke-eksperter å skjønne og å kjenne alle detaljer i avtalen.

Forskjellige økonomer og kommentatorer har vært raskt ute med å gi sine første vurderinger av avtalen. Svensken Anders Åslund er som ventet optimistisk, nærmest panegyrisk, i sin lovprisning av avtalen og den som forhandlet den frem. Åslund er en autoritet i emnet, forfatter av boken Ukraine – What want wrong and how to fix it, og professor i økonomi med de øst-europeiske økonomier som spesialfelt. Jeg har skaffet meg boken hans, der er han mer dempet og skikkelig, enn i artikkelen jeg lenket til. I den synes jeg han blir representativ for dem som mener problemer kan løses om man bare blir optimistisk nok.

Leonard Bersjedskij er en russisk økonomisk journalist bosatt i Berlin, og som skriver for Bloomberg view. Jeg har lenket til ham ofte. Han har innsidekjennskap til flere sider av konflikten, den russiske tenkemåten er han en del av, den tyske kjenner han fra der han bor, og den amerikanske i  magasinet (om man kalle Bloomberg view et magasin) han jobber for. Han kaller avtalen uavgjort.

Både Åslund og Bersjedskij var tidlig ute med sine vurderinger. Det amerikanske tidsskriftet The Economist skriver etter å ha fått tenkt seg om, og de er ganske nedpå.

Sånn fikk denne bloggposten en ganske brå slutt. Diskusjonen fortsetter i kommentarfeltet.

Lite ut av Moskva-samtaler

Så er samtalene slutt. Merkel og Hollande har allerede forlatt Kreml, og er på vei til en av flyplassene i Moskva for å reise hjem. Det var litt trist å fortelle det til min kone. Alt vil bli som før. Samtalene er slutt, Merkel og Hollande har reist.

Etter hva jeg forstår spiste ikke partene middag sammen engang, slik det var planlagt. Seansen var litt merkelig. Først et par timer med snakk, så noen bilder for fotografene og journalistene, der Putin og Merkel småsnakket på tysk, mens Hollande ikke skjønte noe, og så var det en time til med forhandlinger, før det ble annonsert at de offisielle forhandlingene var over, og de nå var gått for å spise. Ingen kommentarer, eller offisielle erklæringer. Siden ble det meldt fra russiske medier at det bare var planlagt å spise, man visste ikke om et måltid hadde funnet sted.

Så kom meldingene om at Merkel og Hollande var på vei til flyplassen. Litt senere kom nye meldinger om at det skal utarbeides et dokument med resultatet fra forhandlingene, og dette skal diskuteres over telefon på søndag. I den samtalen skal også Porosjenko være med.

Det er det hele. Resten er spekulasjoner.

Jeg var litt optimistisk med det at samtalene skulle finne sted i Moskva, og at Putin skulle være med. Det er likt ham og Russland, når det ikke er så viktig, er det Minsk. Når det gjelder, er det Moskva. Når Putin involverer seg, blir jobben gjort. Hvis det ikke kommer til å bli noen løsning, sender han løpeguttene. Merkel og Hollande ville heller ikke reist til Moskva, om det ikke var noe skikkelig der.

Det står også svært, svært mye på spill. Det er ikke bare tapene av menneskeliv, de hundretusener på flukt, selv om dette er grusomt nok. Det er at Ukraina har en økonomi som det knapt går an å late som fungerer lenger. Sentralbanken har forsøkt å holde valutakurser kunstig høy mot dollaren. Da dette ble gitt opp, falt hryvna med opp mot 35 %. Det er fallet så langt i år, etter et katastrofeår i fjor. Folk kan ikke holde det gående. Inflasjonen er skyhøy, og det er prisene som stiger. Ikke lønningene.

Så kommet sjansene for at dette skal eskalere enda mer. Nå har amerikanerne ramlet med at de vil sende våpen til Ukraina, og det spekuleres vilt i hva dette er for noe. Er det et slags avtalt spill med slem og snill politimann, mellom USA og EU? USA har kjeppen, EU gulroten? Er det en test av Russlands og verdens nerver? Eller mener USA virkelig at de vil gi våpen til Ukraina? Man skulle ikke trodd det var mulig. Men USA har gitt våpen over hele verden før, og det er mange som ber om at de må gjøre det, særlig i Ukraina.

Det trengs ikke våpen fra USA for at disse kampene skal komme ut av kontroll. Bander og bataljonen med tunge militære våpen er ikke bra i noe land. I Ukraina streifer de rundt, på begge sider av konflikten, en salig blanding av regulære styrker av sprikende kvalitet og opprinnelse, av eventyrere og frivillige, småkriminelle og fantaikere, villmenn på politisk avveie. Mange av disse er ikke helt under noens kontroll. Og de er fast bestemt på å nå sine egne må, hva de nå skulle være.

Sånn som situasjonen et nå, på bakken, i krigen, så vinner de pro russiske opprørerne. De er overlegne i ressurser. Fortsetter krigen, vil de ta mer og mer land. Det må både våpen og hærstyrker fra Vesten til, for å gi disse en match, og disse hærstyrkene vil møte regulære styrker fra Russland. Da vil vi kunne ramle inn i tredje verdenskrig, som vi en gang ramlet inn i den første. Det vil ikke være verd det. Vesten vil ikke gjøre det.

Vesten nøyer seg med sanksjoner, og det er ikke nok. Dermed vil Ukraina alltid være på defensiven. Og derfor er det jeg mener de må gå inn på en løsning, selv om den vil gjøre vondt. Den mest realistiske i forbindelse med møtet i Moskva, var et utvidet selvstyre til Donetsk og Lugansk, med grenser man kan bli enige om, og etter mønster av utbryterregioner i andre tidligere Sovjetrepublikker. Ukraina har så langt blånektet, men det er en slik løsning jeg tror de vil bli tvunget til. Jo lenger de venter, dess verre vil det bli.

I dag gikk kanskje enda en sjanse bort. Eller skal man legge sin dråpe håp i at russiske medier har rett når de kaller samtalene konstruktive, og at Merkel og Hollande bruker taktikk når de på forhånd snakker ned mulighetene for å få til noe. Jeg klynger meg til dette håpet. Vi har ikke noe annet, og alternativet er så mye, mye verre.

Gaddafi er skutt

Torsdag kom meldingen om at Libyas statsleder Muammar Gaddafi var skutt og drept av opprørsstyrkene i Libya. Det het seg at han ble drept i kryssild, men det ble straks etter lagt ut bilder på Youtube og vist på verdens TV-stasjoner at han slett ikke ble drept i kryssild. Han ble henrettet. Fra Norge kommer som vanlig protestene. Selv en despot som Gaddafi har rett på en rettferdig rettergang, hans sak skulle vært prøvd for en domstol, og overgangsregjeringen i Libya stryker nå på sin første prøve, siden de ikke klarte å oppfylle Gaddafis grunnleggende rettigheter. Alle norske politikere som uttaler seg må selvfølgelig uttale seg i disse baner, det er politisk selvmord å mene noe annet. Noen skulle i så fall da konfrontere dem med at den norske regjeringen med støtte fra Stortinget har deltatt aktivt i denne krigen, de har sammen med NATO vært på lag med opprørsstyrkene for å beskytte sivilie. Hvis målet var å beskytte sivilie, er det ganske rart at NATO måtte være på på å bombe Gaddafi ut av hjembyen sin, Sirte. Hvordan kan norske politikere slippe unna med å delta i krigen samtidig som de kritiserer den?

Det er også et problem at vakre spørsmål om demokrati og menneskerettigheter alltid er et teoretisk spørsmål hos oss. Vi kan lett si at alle har rett til å leve, alle skal bli dømt rettferdig, de grunnleggende menneskerettigheter skal bli oppfylt for alle. Det har ingen konsekvenser for oss å mene dette. Vi har heller ikke blitt terrorisert, ydmyket og plaget, slik at vi har fått lære med kropp og sjel at det finnes en verden verre enn den vi leser om i skolebøkene. Det er lett nok å ønske forsoning på vegne av andre.

Vi i Norge har levd i fred og fordragelighet så lenge at vi egentlig har glemt at det finnes noe alternativ. For befolkningen i svært mange land i verden er alternativet veldig nærliggende. Folk flest i denne verden har enten selv levd i diktatur, eller så har foreldrene deres gjort det. For dem er despotismen en reell trussel, og ikke en teoretisk som den er det i Norge. I Libya har despotismen og vanstyret vært svært omfattende. Gaddafi og hans klan har styrt omtrent uten statsinstitusjoner. De har mer eller mindre vilkårlig pekt ut hvem som skal være utenfor og innenfor systemet, og dem som har vært innenfor har fått temmelig omfattende fullmakter. Det er klart, når et demokrati eller hva nå slags styreform Libya ender opp med, når et nytt statsstyre skal bygges opp fra grunnen av, så vil Libya verken ha institusjoner eller tradisjoner å bygge på. Alle som har hatt viktige posisjoner med viktige statlige oppgaver, har hatt det i kraft av at Gaddafi har pekt de ut for dem.  De satt godt i det, i årene med vondt styre. Det kunne jo tenkes at de ville tilbake til denne tiden.

Så lenge Gaddafi er i live vil han ha støttespillere som kan være villige til å ta opp kampen igjen. Historien er entydig, når man voldelig skal kaste et gammelt statstyre, så må man henrette representantene for det gamle, for virkelig å kunne begynne på ny. Kanskje skulle man si at vår tid er ny, at nå er det menneskerettigheter og rettsstaten som gjelder. Det er lettere å finne eksempler på dem som har vunnet sin rettsstat med krig og vold, enn dem som har gjort det fredelig. Ubetydelige Norge er vel et mulig unntak. Vi fikk vår frihet som følge av en krig vi strengt tatt selv ikke var en del av.

Det er selvfølgelig riktig å være for menneskerettighetene, og det ville selvfølgelig være aller best om internasjonale konvensjoner følges. For de fleste land i verden er det imidlertid et stykke igjen til vi er der ennå, og da synes jeg det tar seg dårlig ut når vi i søkkrike, velstående og fredelige Norge kritiserer dem som ikke håndhever menneskerettighetene like godt som oss. Det gjelder spesielt når vi selv har vært med i krigen som førte til det vi nå kritiserer. Vi kritiserer de vi er på lag med. Men de har vel aldri uttalt andre mål enn at de ønsket å gjøre det av med Gaddafi og hans klan? Det er det vi som har gjort.

7 års fengsel for Timosjenko

Det er som om det er hentet fra diktiningens verden. Den ukrainske prinsessen, Julia Timosjenko, er dømt til 7 års fengsel av den onde Viktor (von Doom) Janukovitsj, for å ha sveket sitt land mens hun satt med makten. 7 vonde år venter henne, mens Viktor som har vendt tilbake etter at han for 7 år siden tapte i det som er blitt hetende oransjerevolusjonen, han skal nå fortsette sitt vanstyre av det vakre og en gang frie land. Julias redningsmann, en annen Viktor, Jusjtsjenko, har vist seg ikke å være noen tapper ridder som overlever forgiftelser, men heller en grå og kjedelig politiker som svikter når det gjelder.

Slik kan historien presenteres. Timosjenko er heltinnen, den eneste gode kraften, med lyst hår og fletter, og nå må hun lide mange år i fengsel. Hun er offeret i den ukrainske politikken som nå folder seg ut og viser seg for hele verden som den egentlig er, falsk og korrupt. Drømmen fra oransjerevolusjonen er ødelagt en siste gang for alle.

Det siste er nok riktig. Det samme er at den gamle presidenten, Viktor Jusjtsjenko, slett ikke var kvalifisert til å spille den rollen den vestlige verden hadde tiltenkt ham i 2004. Vi i vesten undervurderer hvor dype problemene blir i land som virkelig har problemer. Det er ikke slik at noen folkesamlinger i gatene gjør udemokratiske land demokratiske når bare de udemokratiske lederene går av. Det er når folket forlater gatene de virkelige problemene med å få til et fungerende demokrati begynner. Det er enklere å kreve enn å gjennomføre. Her tror jeg de arabiske landene også har et og annet å erfare fremover.

I 2004 var Janukovitsj den store skurken. Langt på vei var det også med rette. Min ukrainske kone har noen bakgrunnshistorier om ham. Skandalene norske politikere får til blir komiske i forhold. Dette var før valget i 2004. I 2004 forfalsket han valgresultatet, det ble holdt nyvalg, og det er hva man kaller sterke indisier på at han i hvert fall kjente til forsøkene på å forgifte rivalen Jusjtsjenko, i den hensikt å drepe ham. Det er ganske spesielt at Janukovitsj nå er tilbake. Han er president, valgt av det ukrainske folk i et godkjent, demokratisk valg.

Men vi i vesten gjør etter min mening en stor feil når vi ser på Timosjenko som en uskyldsren heltinne. Hun er neppe verken verre eller bedre enn de andre. For eksempel er hun helt usannsynlig rik, godt gjort i et ellers ganske lutfattig land. Min kone pakker ikke ordene inn i bomull, hun sier hun har stjålet pengene. Mer diplomatisk kan man si hun har trikset litt.

Slik er det dessverre med de fleste politikerne i Russland og Ukraina. De er søkkrike, og de har ikke tjent pengene på ærlig vis. På ærlig vis når man ikke frem. Og i god tradisjon fra Sovjettiden, er det når anklagene kommer ikke anklager om noe den nok ganske skyldige egentlig har gjort, men om noe helt annet og egentlig ganske oppkonstruert. Det beste eksempel er Stalins topptorturist og hjernen bak mye av terroren hans, den infame Lavrentij Beria. Han ble dømt og henrettet etter Stalins død, men forbrytelsen «anti-statlige aktiviteter» er kanskje den eneste han ikke har gjort.

Timosjenko er dømt under anklagen om å ha tegnet «en ugunstig gassavtale med Russland». Det er parodisk. Det er jo Janukovitsj som er regnet som Russlands mann, det var ham russerne ville ha i 2004, det er han som helst formulerer seg på russisk. Timosjenko er – sånn mer eller mindre – selverklært ukrainsk nasjonalist, hun snakker alltid ukrainsk, og talte den gang i 2004 russerne midt i mot. Selv om man skulle anstrenge viljen til det ytterste, og gå med på at det er sant avtalen hun tegnet var til fordel for Russland, så er det mildt sagt svært spesielt å dømme en statsleder for avtaler undertegnet i embedes  medfør. Det var ikke en del av anklagen at avtalen beriket henne selv. Kanskje hadde Janukovitsj og hans stab selvinnsikt nok til å innse at en slik anklage ville slå tilbake på dem selv. Alle ukrainske og russiske politikere beriker seg selv.

Så kan man lure da, hvor det ukrainske demokrati og den ukrainske stat skal gå herfra. Fra EU og vesten kommer sedvanlige protester. Men Ukraina er som Russland ikke med i en skjønnhetskonkurranse for oss, de har vist før at de lever godt med litt kritikk fra resten av verden. Det meldes riktignok fra dem som er bedre informert enn jeg, at det er satt i gang tiltak for å mildne Timosjenkos straff noe. Det er ikke sikkert hun blir sittende i fengsel alle årene. Dette vil i så fall være en mild imøtekommelse av kritikken.

Uansett er det grunn til å være pessimistisk. Saken med Timosjenko og for så vidt også den med Mikhail Khodorkovskij i Russland viser at om man utfordrer makteliten, og taper, så ender man i fengsel. Det russiske og ukrainske systemet er så fullt av forskjellige byråkratiske regler, alle er nødt til å bryte noen av dem, og de fleste bryter mange. Alle er skyldige og alle vet det. De er derfor trygge så lenge de selv sitter ved makten. Og man kan ikke for alvor utfordre makten før man er helt sikker på å vinne den.

Det er ikke lett for gode krefter å vinne frem i dette systemet her. Jeg er grunnleggende optimistisk av natur, og var også tidligere veldig optimistisk både for Russland og Ukraina, landene jeg liker så godt. Etter hver som jeg er blitt bedre kjent med forholdene, har jeg lært at den dype pessimismen innbyggerne i disse landene selv har, kanskje er den rette.