Vi lever våre liv gjennom internett

Det er merkelig. Nylig har jeg opprettet både Twitterkonto (@EivindSalen) og jeg har konto på Instagram (eivsalen). Den siste har jeg bare så vidt hørt om, først da Facebook kjøpte den opp for mange milliarder dollar forleden, siden da noen norske aviser har skrevet om den og det stadig står noe «posted via instagram» på Facebook når jeg er innom der. Jeg er så glad i å fotografere maten jeg spiser. Jeg tenkte mer jeg skulle ha et sted å legge alle bildene, enn at det skulle være så viktig å vise verden hva jeg spiser.

Jeg har mange blogger, de fleste av dem noenlunde oppdatert. Jeg har blogg for skole, for litteratur og poesi, for humor og en gammel blogg på engelsk. Jeg tenkte jeg skulle ha en Twitterkonto for å slå sammen alt jeg driver med, og for å prøve meg i kortformatet. Bloggpostene mine blir jo gjerne ganske lange.

Det er ennå bare såvidt over 10 år siden jeg fikk min første mobiltelefon, julen 2001. Jeg var i mot. Jeg ville ikke være tilgjengelig alltid, og jeg skjønte ikke dette med tekstmeldinger, som var det eneste mobiltelefonen egentlig kunne gjøre, den gang da. I hvert fall den mobiltelefonen jeg hadde.

Nå har jeg iPhone 4s. Det er den nest nyeste fra Apple, blant de aller kuleste, en av dem som kan flest triks. Og jeg bruker den hele tiden, kobler stadig på nett når det er tilgjengelig, har stadig et eller annet å sjekke.

Og nå er også Twitter kommet inn. Med telefon på 3G kan jeg når som helst poste en liten melding, og er stadig i en situasjon der det kan være fristende.

Det blir veldig at vi viser frem våre liv. Enhver som har tenkt det minste om saken, vet at det er ganske forskjellig det man velger å vise frem og det livet man lever. Vi er liksom åpne, og deler alt og forteller alt. Samtidig skjuler vi den vi egentlig er, for den lar seg ikke så godt avbilde på internett, uansett hvor mye informasjon vi legger ut der. Vi blir alle sammen små kjendiser i vår egen lille vennekrets, og får de samme problemene der, som de gamle, gode ekte kjendisene fikk da de alltid var i medienes søkelys. Vi er som levende reklameannonser, like overflatiske, usanne og misvisende som dem. Vi vil selge oss selv som vellykkede personer, med interessante liv og humor i hverdagen, slik reklamen vil selge sine produkter og ideen om at man blir vellykket og kul med dem, heller enn at de har så bra kvalitet.

Det må ikke bli slik at man bestiger en fjelltopp for å ta bilde av det og legge det ut på facebook. Barn må ikke bli et middel til å skaffe oppmerksomhet rundt foreldrenes blogg. Vi må ikke reise til Afrika for å tvitre at nå står man på Kilimanjaro. Tingen i seg selv må alltid være viktigere enn å fortelle om den.

 

Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.

Flytting av internett, NextGentel heller enn Lyse

De har presset velviljen lite grann, men jeg har blitt værende som kunde. Også etter å ha flyttet til Ganddal vil jeg være kunde hos NextGentel. De skal levere meg internett, jeg har deres raskeste, og betaler for det omtrent 350 kroner i måneden. Posten skal handle om hvorfor jeg blir værende her, heller enn å gå over til Lyse eller en annen leverandør.

Den gang jeg besilte bredbånd hos NextGentel het det «ADSL 2+ MegaFree Kampanje Juni 2006». Det var jo et navn som ikke var så verst. Det er imidlertid ikke så lett å se hvilket av tilbudene de har nå for tiden, som jeg egentlig har og betaler for, så det gjenstår ennå litt opprydning i abonnementet mitt.

Flyttingen gikk ikke akkurat sømløst. Tidlig i juni, så tidlig at det kanskje til og med var mai, meldte jeg avbestilling på nettet. Jeg ønsket å vente med å bestemme meg, og bruke mors linjer hos Telenor i tiden vi bodde sammen med henne. NextGentel godtok ikke en slik avbestilling uten videre, de tok den opp til «behandling», og det gikk noen uker, faktisk, før den var i orden. I mellomtiden hadde jeg imidlertid ombestemt meg. Jeg ville fortsatt ha NextGentel, rett og slett fordi det var ikke så lett å finne noe som var bedre. Og det er riktigere at vi betaler for internettet, enn at mor gjør det. Dessuten får jeg beholde mailadressen min, det er jo litt kjekt.

Men når jeg først hadde meldt avbestilling, var det ikke så lett å bestille flytting etterpå. På det automatiske flytteskjemaet fikk jeg melding om at abonnementet var sagt opp, og dermed ikke kunne flyttes. Først da jeg klikket meg gjennom alle lenkene for å nå frem til kundeskjema, der jeg kunne sende en liten mail, så fikk jeg rettet forespørselen. Da ble det godkjent med en gang.

Det tok imidlertid lang tid før abonnementet ble overført.

Internett på USB i Ukraina

Dette var liksom posten jeg skulle skrive da alt var kommet i orden her nede, og jeg fikk stabilt internett på min egen datamaskin gjennom USB-penn fra people.net. Men det viste seg at jeg fikk ikke tid til å skrive denne posten heller i tide. Så jeg skriver den i ettertid. Og ettertid vil si søndag 4. juli, mens Olia er ute og handler et eller annet, og det plasker ned regn utenfor en ganske kald dag i Kiev.

Forrige gang jeg var i Kiev hadde jeg trådløst nettverk som virket. Det vil si, det var noen i nærheten som hadde, og som jeg kunne logge meg på i leiligheten. Ellers har jeg basert meg på nettkafeer og Olias eget internett, som har vært en anordning som bare virker på hennes egne gamle og svææært trege maskiner. Jeg ønsket kort sagt noe nytt.

Første forsøk var lørdag. Vi gikk opp bakken i Shovikotsjnaja gaten, nede der gaten vår, Leci Ukrainky, ender. Det er en gate med mange minner, her opp gikk vi i vårt forholds aller mest kritiske øyeblikk, før vi var blitt ordentlig sammen, og Olia hadde fått det for seg at jeg bare var ute etter å more meg med henne og andre russisk/ukrainske jenter, og jeg måtte overbevise henne om at det overhodet ikke var slik. Jeg husker dette hver gang vi går oppover her, og husker hvor fortvilet Olia så ut. Nå var det jeg som ble litt sånn halvfortvilet, for banken var stengt, og det var der vi kunne bestille internettet vi skulle ha. Herfra gikk vi videre til det som skulle bli lørdagens ukrainske sjakkparti.

Neste gang vi forsøkte var mandag. På ny var banken stengt, og Olia begynte å lure på om denne avdelingen var stengt for godt. Siden husket vi datoen, det var 28. juni og grunnlovsdag dagen før. I Ukraina og Russland er systemet slik at om en nasjonalhelligdag faller på en helgedag, så vil neste mandag være fridag. Det er blant de få rettigheter til arbeidernes fordel. Men det betydde altså at banken var stengt, og at vi måtte forlate den enda en gang med uforrettet sak.

Neste dag, tirsdagen, gikk med til å skifte til rom med balkong. Mirakuløst nok ble det også tid til å stikke ned til banken, og kjøpe internett på USB for 645 hryvna. Betingelsen var to måneder, og maks 5 gigabyte nedlastning. Etterpå kostet det 40 kopek per megabyte, eller noe sånt, det tilsvarer cirka 35 øre. Ikke imponerende billig, men det beste som var, så vi tok det.

Men vi hadde forregnet oss, om vi hadde regnet med at det virket. Olia er regelrett mandig i å gå på uten å lese bruksanvisningen, og når hun gjør det, lese den med skarpt blikk for akkurat den siden hun skulle åpne. Jeg leser ikke bruksanvisning i det hele tatt, og gikk rett på, satte inn USB-pennen og så driverne innstallere seg automatisk. Så var det å prøve internett, som ikke virket, og prøve forskjellige ting for å få det til å virke, uten at det virket. Feilmeldingen var at han fikk ingen kontakt med enheten. Olia forsøkte iherdig å forandre passord og telefonnummer og prøve løsninger som ikke hadde noe med feilmeldingen å gjøre, det virket aldri. Og bruksanvisningen stod på ukrainsk, hva Olia leste fikk hun ikke mer ut av enn at internett virket akkurat like lite. Ingen kontakt med enheten.

Så vi måtte ut etter hjelp. Det er en møysommelig prosess som måtte vente til neste dag, onsdagen, som altså skulle bli en fryktelig dag fra den ene butikken til den andre, og alt sammen tregt og uten at det skulle komme noe særlig ut av det. Planen var å ta med USB-pennen og datamaskinen inn på kontoret, gi det til eksperten, og se han få det til å virke. Men da vi kom til den oppgitte adressen, var det ingen antydning til å være noen dataforretning der. Antydning til bygningsarbeider er riktigere å si.

Det var ingen annen utvei enn å gå tilbake til banken på høyden igjen, opp bakken. Olia prøve å ringe dem på kontoret, men ble møtt av en telefonsvarer hun ikke stolte på et øyeblikk, og la rett på. Vi slepte oss opp bakken til banken i varmen, og fikk der beskjed etter en kort telefon at kontoret hadde flyttet. Det var ikke nummer 18, men nummer 8, eller noe sånt, altså et par hus lenger bort. Vi måtte gå pent gå tilbake, og fant det ganske pinlig like ved der vi hadde vært, men altså ikke ved korrekt adresse.

Der inne viste det seg at feilen for at det ikke virket var vår, og den var ganske pinlig. Det fulgte med et lite SIM-kort, det skulle selvfølgelig monteres inn i pennen. Det stod også på de første sidene i bruksanvisningen, som vi hadde hoppet over for å komme til det viktige. Med SIM-kortet på plass virket USB-pennen som bare det. Siden har vi hatt det, og nå kommer vi til å ha det. Det tok oss fire ganger opp bakken til banken og atskillige timer brukt, men nå har vi løst alle problemene, og fra nå av er internett stabilt på min bærbare datamaskin og alle datamaskiner vi måtte ønske.

For interesserte er merket vi bruker People.net, og vi har ikke hatt noen problemer med det siden det først kom i gang.

Olia får hjelp hos People.net til å innstallere internettet skikkelig.

En måned uten internett

I dag er det 8. august. Forrige gang jeg hadde tilgang på internett var den 8. juli. Det er en måned siden. Så lenge kan jeg ikke huske å ha vært uten internett, siden jeg begynte å bruke det mot slutten av 1990-tallet. 

I denne perioden har jeg heller ikke sett på TV, lest aviser eller hørt på radio. Noen få telefonsamtaler med mor og noen få tekstmeldinger er all kontakt jeg har hatt med omverdenen. Olia har jevnlig snakket med sin mor, men de samtalene har ikke akkurat dreid seg om oppdateringer av nyhetsbildet.

 

Olia har med seg norske aviser fra 26. juni ned hit. Det var den dagen mor og de andre fløy ned hit for å delta i bryllupet vårt, de hadde med seg aviser på flyet. De leser Olia nå for å lære seg norsk, og jeg leser dem på ny for å hjelpe henne med det.

 

Særlig i starten var jeg ivrig etter å få sjekket mail, sjekket finansene mine, sjekke resultatene i de siste sjakkturneringene (jeg fulgte daglig med på Landsturneringen i Bergen og sjakkturneringen i Dortmund mens jeg var i Kiev, Frode Elsness – en spiller jeg selv har møtt – lå veldig godt an i den første, Magnus Carlsen veldig godt i den andre), sjekke nyhetsbildet i Norge, og sjekke opp litt nærmere informasjon om stedene vi har vært, og historien her nede på Krim. Bloggen ergret meg også, den siste posten med at vi forlater Kiev og reiser til Krim ble akkurat ikke postet, datamaskinen til Olia brøt sammen, som den jevnlig gjør.

 

I begynnelsen ville jeg gjerne få orden på disse tingene. Nå kan det være det samme. Jeg tror jeg er ferdig med å betale 10 kroner for å bruke internett en time på gamle maskiner. Enten får det være WiFi, eller så får det være det samme. Jeg skulle gjerne skrevet at det har vært sunt og godt og lærerikt å være uten internett, at jeg ikke har savnet det, at man burde gjøre det oftere, at man ikke må bli avhengig, og alt sånt, men foruten det siste om at man ikke må bli avhengig, er det ikke helt sant. Neste gang vi reiser til Krim skal vi ha med mobilt, trådløst internett.

 

Det har vært en måned mye kjekkere enn de fleste av månedene jeg har hatt internett tilgjengelig noenlunde regelmessig. Det har jo vært en herlig bryllupsreise med min herlige kone, Olga Jurijevna, og hovedsaken for oss har ikke akkurat vært mangelen på internett. Olia har sikkert ikke savnet det et øyeblikk. Det er herlig å ha en kone som utklasser meg når det gjelder å ikke være avhengig av forskjellige slags elektroniske dupeditter.

 

For den som lurer – posten er selvfølgelig postet i ettertid. Og jeg skulle gjerne hatt internett her for å kunne poste den øyeblikkelig. Og aller sist – nå som jeg har internett og poster det, skulle jeg gjerne vært tilbake på Krim hvor jeg ikke hadde internett, men hvor det var sol og sommer og nydelige dager med bare Olia og meg.

WiFi og øl

 

Mor og jeg på vei ned til Celtic drop for å teste nettforbindelsen, der

Disse postene er skrevet fra puben Celtic inn, Celtic bar eller Celtic drop (den har litt forskjellige navn) i det vi kaller kvadraturen (men som er Playa Flamenca), Torrevieja. Det er fire minutter å gå fra leiligheten i Casa Salen, enkel gangavstand, og gratis internett. Dette er fremtiden, og det er en fremtid jeg liker godt.

Alle som bruker internett nok til å finne frem til denne bloggen, vet det sikke på forhånd, WiFi-systemet er godt utbygget i de fleste EU-land. Og enda bedre enn det er utbygget, er oversikten for å finne hvor det finnes. Det er enkelt søk på Google: WiFi, og navnet på byen du er i eller skal til. Du får nok av treff med oversikter, og også med diskusjonsforum over hvordan de forskjellige stedene fungerer, der du selv kan legge inn kommentarer om du er misfornøyd med et sted. Og alle bør legge inn kommentarer hvis det koster penger, utestedene bør se at det nytter ikke, det gir sure kunder som heller velger et annet sted. Man burde også kunne legge inn kommentarer om steder som ikke har, men som burde hatt. I fremtiden bør jo WiFi på utesteder være like vanlig som TV, noe man bare kan ta for gitt.

Far og jeg på Celtic drop, spente på om vi får det til å virke.

Og det skriver jeg, som på slutten av 90-tallet på Kreta var godt fornøyd med en restaurant på Kreta, som skriftlig oppfordret sine kunder til å skru av mobilen når de spiste, siden ingenting var viktigere enn «your meal». Jeg var hjertens enig, og er det strengt tatt fortsatt, et måltid bør alltid spille hovedrollen. Men det er så greit når man er på reise, å skaffe seg oversikt over verden, og få gjøre det på sin egen maskin, med sine egne innstillinger, alle passord og sertifikat innstalert, akkurat som hjemme. I selskap med andre er det selvsagt uhørt, men for seg selv gjør det et trivelig barbesøk enda triveligere. Man kan jo alltid bruke øl og internett som unnskyldning for hverandre, det er jo viktige ting begge deler.

For folk som dumper inn her på jakt etter WiFi rundt Torrevieja, Alliante eller Costa Blanca, så var det ennå ikke så altfor mange steder å velge mellom. I Spania har man nok med solen, og det skulle jo også bare mangle, men det fantes nok til at man alltid vil være i gangavstand fra et såkalt «Hotspot», og om man ikke har med seg den bærbare, så har sjømannskirken billig, stasjonært internett for alle som vil. Det var der vi fant frem til Celtic drop. 

Internett og øl. Og jeg og far.

Og på Celtic drop ble de så overrasket da noen kom og skulle bruke nettet, de hadde monert det på taket for noen stasjonære datamaskiner de har plassert ut i puben. De de var like spente som oss på om det virket for medbrakte, bærbare. Det gjør det altså. Denne posten skulle være bevis godt nok.

Å reise i disse internettider

Ja, så har jeg kommet meg inn på et hotellrom i Vilnius, Litauen, siste stopp på min soloreise tvers over Russland, og etterpå nedover hovedstedene i de baltiske landene (med en sjarmøretappe til Narva, i Estland – sjekk tidligere post!). I morgen går flyet tidlig, 0655, og min opprinnelige plan var å ta en natt på flyplassen, men den opprinnelige planen er skiftet ut med denne: Jeg sover på hotell i stedet.

Og på hotellet har de WiFi, som stort sett fungerer. Det vil si at jeg kan bruke siste kvelden til å gjøre hva jeg vil på internett. Tja, jeg skal ikke skrive på meg noe her, for jeg ville jo egentlig ha lastet opp forskjellige ting, og ordnet litt opp i bloggpostene mine fra turen gjennom Russland. Men akkurat det kan jeg ikke gjøre helt som jeg vil, for opplastningshastigheten er så treg, at den av og til nekter meg å gjøre det. Selv om det bare dreier seg om vanlige, små bilder.

Denne posten skal ikke dreie seg om vanlige, små bilder. Den skal handle om hvordan det er å reise nå i disse internettider, som jeg så velvalgt kalte det i overskriften. Jeg har jo siste sju år brukt hver eneste sommer til å være borte i utlandet i hvert fall en måned, ofte mer, og det har gått fort fra den gang man av og til gikk til nettkafeer for å sjekke mail og sende, til sånn det er nå, da an rett og slett kan fortsette planleggingen og ordne opp og sjekke alt mulig, mens man er underveis.

For eksempel bussturen i dag, fra Latvias hovedstad, Riga, til Litauens’ Vilnius, det var nettforbindelse langs hele ruten. Med det kunne jeg bruke de fire timene og ett kvarter turen varte, til å sjekke severdigheter og informasjon om Vilnius, til å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det med å komme meg til flyplassen, og til og med sjekke hvilke hoteller som var ledig, og med et trykk få frem hvor de lå. Jeg kunne bestilt også, det viste seg at det ville blitt billigere.

Jeg tenkte først å ta et hotell nær flyplassen, men siden den bare er en halv mil utenfor sentrum, er det ikke mye søvn å spare på å bare være i sentrum. Da sparer man også bagasjeoppbevaring på stasjonen, og klattet med å transportere seg først til hotellet, så til flyplassen. Jeg fant på nettet et hotell, Panoroma, det lå rett ved stasjonen, var billig, og i det bussen var fremme, kunne jeg bare spasere like inn dit, og vite at det var ledige rom.

Dette med kart og flyreiser og hotell er helt førsteklasses, det gjør det svært mye enklere, i hvert fall når man reiser på egenhånd, sånn som jeg, denne gangen. Men jeg kunne også gjøre andre ting, sjekke nyheter både lokale og innenfor mine særinteresser, som for eksempel er sjakk, der jeg kan følge med akkurat som jeg var hjemme i Norge. Jeg kan holde kontrollen over finansene, gjennom nettbanken, og jeg kan til og med spe på litt med aksjekjøp, gambling eller pokerspill, hvis jeg var av den typen, akkurat som var jeg hjemme i Norge. Man trenger rett og slett ikke være avkoblet fra verden lenger, når man er på reise. Og det synes jeg er veldig, veldig bra.

I Sibir var det riktignok annerledes. Det har sin sjarm det også, jeg ville jo ikke reist dit, hvis ikke, men alt det der maset og stresset med å komme frem til en ny by, uten å vite hvor man skal bo, eller hvordan man skal få billett videre, det slipper man når man kan ordne alt sammen på internett. Og gjøre det underveis.

Her i Vilnius har jeg for øvrig hatt en rolig dag. Det er mandag, og dermed er alle museene stengt, deriblant KGB-museet, som jeg vil kalle det, museet i det gamle KGB-hovedkvarteret, som også ble brukt av Gestapo, forresten. Det handler om overgrepene som der har skjedd, og er berømt og beryktet, jeg skulle gjerne brukt hele dagen i dag, der, det er jo en av hovedgrunnene til å reise til Litauen. Men det var altså stengt. I stedet vandret jeg rundt og tok bilder av kirker og statuer, spankulerte rundt og småfilosoferte og ventet. Da kvelden kom, gikk jeg tilbake til hotellet og koblet meg opp på nettet.

Betegnende nok ser det ut som jeg har mistet det nå. Jaja, jeg har liksom en følelse av at jeg skulle være litt ambivalent til all denne nettbruken, jeg er jo en bøkenes mann og har alltid likt det skrevne ord – på papir. Og det er ikke lenger siden enn i fjor oktober jeg i mitt stille sinn fremviste for meg selv litt forakt mot noen svensker, som på et hostell i Odessa, ikke kunne være med ut øyeblikkelig, for de skulle bare sjekke noe på facebook først. Nettet må jo ikke ta over for livet.

Akkurat her – dog – er ambivalensen litt anstrengt. Jeg synes det er skikkelig bra.

Og i morgen reiser jeg til Torrevieja, og Spania. God tur – takk skal jeg ha!