… og en dag uten Olia…

I dag ble det for mye styr med Olia for lille Irina og meg. På et  tidspunkt forlot vi bare lekeplassen der vi ventet på henne, og satte oss i en buss som kjørte forbi, og reiste til et sted vi aldri har vært.

Dette var også dagen den tidligere presidenten i Georgia og guvernøren i Odessa, Mikhail Saakashvili, annonserte på Facebook at han er rasende over å ha mistet sitt ukrainske statsborgerskap. Han har tidligere også mistet sitt georgiske, så nå er han statsløs. Det er ganske typisk i de tidligere sovjetrepublikkene, at de nye makthaverne arresterer eller på andre måter gjør livet surt for de gamle, og behandlingen Saakashvili har fått skiller seg vel bare ut med at vestlige medier skriver om det på en annen måte. Av en eller annen grunn er de støttende til Saakashvili, også nå, de få som skriver om saken.

Karakteristisk er innlegget til Saakashvili på Facebook, skrevet først på engelsk, så på ukrainsk. Det er myntet på et utenlandsk publikum. Han var en del av glansbildet som ble forsøkt tegnet etter Maidan, da utlendinger ble hentet for liksom å «rydde opp» i ukrainsk politikk og økonomiske affærer. Det glansbildet er det ikke mye igjen av nå. Verken hos Saakashvili, de andre politikerne som overtok makten, eller i Ukraina selv. Hadde vestlige politikere og medier gjort jobben sin, hadde ikke dette kommet som noen overraskelse. Jeg har fremdeles vanskelig for å få hodet mitt rundt hvordan vi i Norge kunne støtte sånne folk. Det har svekket min tiltro også til det norske systemet.

Min kone Olia gjennomlever og har gjennomlevd en del av Ukrainas problemer. På 90-tallet, etter Sovjetunionens oppløsning, gikk landet gjennom en økonomisk kollaps som den vestlige verden i sin eufori over den kalde krigens slutt og kommunismens fall, ikke har vært villig til å sette seg inn i og forstå, og i alle fall ikke på disse landens egne premisser. Hun har i seg en redsel for økonomiske problemer som på meg virker irrasjonell, og som jeg ikke ser i noen andre jeg kjenner. I går førte det til at vi ikke kom oss til stranden, i dag førte det til nye – små – problemer.

Først gjaldt det en ekstra sum på regningen til mobiltelefonen, det kom en SMS inn om at hun hadde blitt trukket noe småmynt for å ha benyttet seg av et tilbud, hun selv mente ikke å ha benyttet seg av. Slik ble vi forsinket ut igjen, sånn som i går og flere ganger tidligere, og jeg blir i den tette sommervarmen mer gretten enn jeg pleier å være. Det er også kjedelig å vente med et lite barn, vi er liksom der ute på lekeplassen eller bussholdeplassen, uten helt å vite når Olia kommer. Når Irina er ferdig med å leke, og vil videre, er det vanskelig å holde på henne.

Et eller annet arbeid eller annet borte ved Arsenalnaja metro, gjorde at bussene gikk helt sykt denne dagen. Både nummer 38 og 55 dukket opp nede i Boulevard Lesu Ukrainka, der vi stod, uten å ha noe der å gjøre. Olia ville derfor ta metro, hun er den mest utålmodige av alle når hun kommer, men jeg fikk til slutt overtalt henne om at det er nettopp veien til metroen som er problemet. Selvsikker i min egen russisk, er det også jeg som spør en av busskonduktørene som merkelig står og venter med bussen sin, om hva som har skjedd siden noen av bussene går disse rare rutene. Jeg hadde også en idé om hva det var, siden jeg hadde vært på morgentrening, og sett politiet stoppe biler og buser der med Arsenalnaja, sett et uvanlig trafikkbilde. Vi fikk vite at vår buss, fantastiske 118, gikk normalt.

Så vi satte oss på den, reiste over broen, bare et stopp lenger enn vanlig. Olia ville ordne noe i banken. Det var slik vi mistet henne, for denne dagen, vi så henne ikke igjen før til kvelden. Irina og jeg skulle vente ved en lekepark. Jeg viste henne hvilken lekepark det var, det var umulig å misforstå, Irina og jeg gikk bort til den, Olia i banken. Denne banksaken har vært et tema i flere år, det dreier seg om en konto Olia hadde mens hun bodde her, hun vil gjerne ha pengene sine ut, naturlig nok. Det har vist seg latterlig vanskelig. Sist hun prøvde manglet hun riktig pass, det norske passet var ikke godt nok, hun måtte ha ukrainsk, så det har hun skaffet seg. Jeg tenkte det ville være en ren formalitet, men alt tar tid, så det er kjekkere for Irina og meg å vente på en lekeplass, enn inne i banken.

På lekeplassen var det allerede et par unger. Irina hylte som vanlig av glede, – masik! sa hun, i sin skjønne feiluttalelse av maltsjik – gutt, – masik er søtt kjælenavn man kan bruke på kjæresten sin, eller barna sine eller bamsen. Hun løp bort, lenge før meg, og satte i gang sine sedvanlige forsøk på kontakt. Jeg fulgte ikke så nøye med, men gikk for å sette meg på en benk, og se over tysk grammatikk og gloser på mobiltelefonen, et tema disse siste dagene av sommerferien, før tyskstudiet begynner til høsten. Irina kom imidlertid løpende bort til lekeapparatene, uten barna, og gav seg til å leke alene.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Det var et eller annet merkelig med dem. De var som vi ville sagt det da jeg vokste opp, ikke snille. Det var to gutter og ei jente, et par år eldre, og de lekte ikke med Irina sånn som andre barn her nede. Det var akkurat som de gjorde narr av henne, liten og mindre enn dem som hun var. Irina er tøff, robust og rask, hun løp rundt og etter og med de større guttene, hun har en veldig fart alderen tatt i betraktning, og henger med, men det var tydelig av ansiktsuttrykket at dette ikke helt var som hun hadde ventet, og ikke helt som det pleide. Litt senere så jeg den eldre jenta gråt, det ble knuffing med den ene gutten, langt unna der foreldrene satt, men det var ganske tydelig at her ville ikke disse foreldrene ordne opp, problemene disse barna eventuelt hadde, ville vare ved.

Kort sagt, hadde det vært vanlig, hadde jeg tatt med meg Irina og gått. Nå ventet vi imidlertid på Olia, og vi hadde sagt vi skulle være på akkurat denne lekeplassen. Skulle vi gå til banken, og møte henne der, ville det være stor risiko for at vi ville gå forbi hverandre på veien. Det var jo også sjanser for at Olia hadde bestemt seg for å gå innom noen butikker og boder på torget her i dette området, det var til og med gode sjanser at det var akkurat der hun var, for ærendet i banken skulle ikke ta så lang tid, som det nå hadde tatt. Vi ble derfor sittende, til Irina tok kommandoen selv, og løp av gårde nedover gaten, mot elven og stranden.

Da gikk jeg med. Irina hadde hatt en leke, en sånn beholder med gusj, – slim, tror jeg vi kaller det i Norge, Olia hadde kjøpt det i den tro at det var en sprettball. Barna på lekeplassen hadde vært veldig, veldig nysgjerrige på akkurat denne leken, og nå hadde jeg klare mistanker om at de hadde tatt den fra henne. Men jeg var ikke sikker, og ville ikke konfrontere dem. Dessuten er det ikke noen kjedelig leke å miste, fra en forelders synspunkt, det blir jo mye graps med dem. Jeg syntes også det var bra å komme meg vekk fra denne lekeplassen, og ungene som var der.

Jeg sendte Olia en melding fra min norske telefon til hennes ukrainske, noe vi svært, svært sjelden gjør, om at Irina og jeg gikk ned til stranden. Jeg forklarte nøye og på norsk, for å unngå misforståelser. Jeg ville si nøyaktig hvilken strand. Mens vi gikk, kom imidlertid buss 108 forbi, akkurat i det vi var ved et busstopp. Det var et tilbud for godt til å avslå, det er sånn vi liker det, Irina og jeg hoppet rett inn. På vei mot nye eventyr. Denne bussen har vi aldri tatt før, men det var den karen ved lekeparken i Rusanivka hadde tipset om, for å komme til en annen strand enn de vanlige, her nede.

Jeg sendte en tekstmeldig om det også. Først at vi hadde gått ombord i bussen, så at vi hadde funnet frem til stranden. Jeg forklarte hvor stranden var, slik at Olia helt sikkert ville finne den, om hun hadde prøvd. Jeg brukte min norske til hennes ukrainske, men kunne ikke være sikker på at hun hadde sin ukrainske med seg. Dessuten hadde Olia vært opptatt av at hun skulle hente en drill, denne dagen. Det var bare så vidt vi fikk henne med oss, i første instans. Nå var hun altså vekk. Ingen svar kom på mobilen, ikke dukket hun opp.

Det var gråvær i Kiev, denne dagen, skyet og varmt. Olia hadde kjøpt meg en pose å ha tingene i, og helt tilfeldig gitt meg denne posen de vi skilte lag, fordi den «var så tung i vesken». Det var bare derfor vi hadde med badetøy, et par leker, og minimalt med skift. Posen var elendig, og allerede i ferd med å rakne. På andre siden av Levoberezjna har vi svært sjelden vært, så bussen kjørte inn med oss i nytt terreng. På første stopp gikk vi av, Irina fikk sørget for at vi fikk kjøpt oss en halvliter kvas, og hun var også veldig ivrig på å få oss inn i et supermarked like ved.

– Horosji masakin, sa hun søtt og overbevisende, i det som skulle vært – horosji magasin, «det er en bra butikk». Det var det kanskje, men med en raknet pose og en halvliter kvas i plastglass, så var ikke jeg så ivrig på å finne det ut. Jeg måtte ta med meg Irina med makt, opp på skuldrene med henne, og posen og kvasen i hånden på et vis. Så var det å gå på, for å komme oss til stranden han hadde snakket om.

Retningen til elven var selvsagt, og fra morgenbading i Hydropark hadde jeg sett det var en strand i området, så det var ikke noen sjanse for at vi ikke skulle finne den. Som karen hadde sagt, hadde den også sitt å tilby. Det virket imidlertid litt uferdig, nytt og uferdig, med mange fine lekeplasser, boder til å skifte, dusj til å skylle seg, det var satt opp en god del, men virket allikevel litt tomt. Det var en båtrestaurant der, hvorfra det ble spilt tung bass-musikk, og hvori folk gikk i fine klær, kanskje det var et lukket selskap? I tillegg var det en kioskkafe med høyst begrenset utvalg, viktig for meg – ikke øl og ikke kaffe.

Så alright, vi badet i vei, Irina og jeg, jeg litt mer nervøs enn vanlig, for verdisakene i den skrøpelige plastposen, men alt gikk jo fint, selvfølgelig. Bunnen i elven var god, det var et flott sted å bade, når vi først var kommet dit. Men det var nok ikke helt verdt de ekstra anstrengelsene, det finnes strender lettere å komme seg til. Det var nok også derfor området virket litt halvferdig og halvtomt, både av ting og mennesker.

På himmelen samlet det seg tunge, mørke skyer. Det er nokså standard at det blir meldt tordenvær, her nede. Nå så det ut til å bli alvor. Jeg viste Irina skyene, hun har fått gått inn ordene grom og gromit, torden og tordne, så nå var hun helt enig i at det gjaldt å komme seg hjem, – bystro, bystro! (bistro, bistro – fort, fort!). På skuldrene var det lenger til metroen enn jeg hadde tenkt, og enn det kunne se ut, det var et stykke å gå, og mot slutten kom også regnet. Det var fascinerende å se hvordan området med det ble forandret, fra en sløv sommerby der folk og biler beveget seg langsomt, til nå hvor gater og fortau var fulle av folk som så ut til å ville komme seg hjem. Det ble på et øyeblikk trafikkork. På alle busstopp og på metrostasjonen var det tjukt med folk.

Irina og jeg får imidlertid sitteplass. Såpass høflige er det alltid noen som er. Vi går av ved Arsenalnaja, der bussene nå går som vanlig igjen, og vi kommer oss hjem. Jeg er litt engstelig, for jeg har ikke nøkkel til leiligheten, så om det ikke er noen hjemme, kan Irina og jeg og plastposten bli stående ute i limbo. Artig nok er det hunden Mike, som kommer løpende, og viser at i alle fall Babusjka og Tasia er i området. De pleier å slippe hunden fri, man er ikke så nøye med båndtvang her nede, og hunden Mike var mye mer opptatt av å følge et spor han hadde funnet, tisse og grave og gjøre hundeting, enn å hilse på oss. Irina, derimot, løp etter Mike som vanlig.

Snart etter hadde vi funnet babusjka og Tasia, og jeg hadde blitt låst inn i blokka, der Olia var, så vi med en gang kunne oppklare alle misforståeler og alt som var skjedd. Hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse i banken, og ikke fått pengene sine. Irina var igjen ute på lekeplassen, som vanlig, der hun løp omkring med hunden Mike, søskenbarnet Tasia og de andre barna. Og her var det som det skal være, bare gøy og moro og lek.

Rolig tur til botanisk hage

Vi er blitt aldri så lite grann småsyke igjen, her i Kiev. Det gjør sammen med mange nyheter å følge med på ute i verden at jeg atter en gang har kommet på etterskudd med bloggingen, med mange poster hengende uferdige. Nå som NATO-toppmøtet er over, og rystelsene etter Brexit får roet seg, og det ikke er ventet flere rapporter om Irak-krigen og det forhåpentligvis ikke blir noen flere skytedrama mellom svarte og hvite i USA, så vil jeg kanskje finne tid å skrive dem ferdig.

Her i Kiev har de funnet på å kalle gamle, ærverdige Moskovskij Prospekt om til Prospekt po imena Stepana Bandera. Det er den kontroversielle nazikollaboratøren. Da jeg først så det trodde jeg det var en spøk, men ingenting er visst for drøyt til å være en spøk her i Ukraina. Jeg tar meg i å ønske dem alt vondt, men slike tanker hjelper verken dem eller meg, så de forsøker jeg å tenke meg vekk fra.

NATO-møtet i Warszawa endte ut i mange fagre ord og vel så åpenlyse provokasjoner. De pyntet det eneste Stalin-monumentet utenfor tidligere Sovjetunionen med NATO-logoen. Man kan mene mye om denne «gaven» fra Sovjetunionen til Polen, men dette trekket fra Nato var unødvendig. Likeledes fortsetter de å late som de ikke forstår at NATOs ekspansjon, opprusting og troppeplassering er et sikkerhetsproblem for Russland. De er ikke dunme, de vet dette utmerket godt, men spinner propagandamaskineriet som om det er Russland som er trusselen. NATO er helt overlegne på alle sett og vis, Russland har økonomi på størrelse med Italia og militærbudsjett litt under Storbritannia og Frankrike, vil jeg tro.

De har også vedtatt å sende fly med radar til Midtøsten for å delta i kampen mot IS, langt utenfor det som skulle være Natos interessefelt, og stikk i strid med propagandaen om at det skal være en forsvarsorganisasjon. Det er det ikke. Våpnene og budsjettene blir brukt i Afghanistan, Midtøsten og Libya. På denne måten får USA Europa med i sin stormaktspolitikk.
Jeg er glad konferansen er over, så vi får fred for slike nyheter. Det er også deilig å koble av, som jeg må gjøre hele tiden. Komme meg ut med familien. I dag skulle være Irinas dag. Hun har kommet litt i bakgrunnen i det siste, vi har hatt gjøremål som ikke helt har vært tilpasset henne, litt mye gåing og butikker, litt lite lekeplasser og bading. Det har vært litt kaldere og vi er blitt litt småforkjølte, selv ikke jeg vil ta noen sjanser. Om ikke annet så fordi at om Irina blir syk hun også, etter å ha badet lenge med meg, så får jeg skylden, og badingen blir forklaringen.

Kort sagt reiste vi til Botanisk Hage. Irina og jeg først, Olia skulle komme etter, om hun orket. Der i Botanisk Hage skulle Irina være på lekeplassen så lenge hun ville, få gjøre hva hun ville. Jeg lot henne også få leke litt på lekeplassen utenfor blokken, siden hun absolutt ville dit, og nå var den som bestemte.

Om morgenen hadde jeg fått kommet i gang med mitt lille treningsprogram igjen, litt forsiktig, siden jeg ennå har snue og litt hoste. Der i Hydropark så jeg til min forskrekkelse at fangarmene til den nye loven om ølsalg brer seg også dit. Alle de koselige bodene jeg har så mange gode minner fra gjennom så mange år, var pakket ned og borte. Uten ølsalget går det ikke. Hydropark, som Kiev, blir ikke det samme etter det.

Også i Botanisk Hage var det slutt på å få kjøpe øl på fat. I stedet for friskt øl i plastglass måtte jeg nå kjøpe på boks, og med et godt påslag på prisen. Til Irina kjøpte jeg is.

Olia kom i det jeg nettopp var ferdig med å skifte en utfordrende bæsjebleie. Botanisk Hage må kalles bortebane. Den botaniske hagen i Kiev er stor, men hun gikk rett på oss og fant oss med en gang, enda det var ingenting som skulle tilsi vi var akkurat der vi var, ved toalettet, som ligger midt i mellom de to vanligste veiene å gå.

Olia var sliten, men fikk slappet godt av der med oss i hagen. Både hun og Ira fikk gå dit de ville. For Olia var det til rosene, for Irina var det å løpe omkring der det er litt vanskelig. Hun har nettopp lært koden for å gå i trapper, så det er ekstra kjekt.

Vi var der ikke lenge. En eldre dame som drev og lurte til seg Irina flere ganger, og kalte seg babusjka, traff vi igjen på bussen, ganske morsomt, og ganske tilfeldig. At vi skulle komme på akkurat samme bussen, blant alle som går derfra, og at vi ble sittende slik at vi så på hverandre. På bussen kom det også et par stykker nesten verd en egen post. Hun, i rullestol, skittenbrun, og energisk, han stor og tøff, og med utallige arr etter det som må være kniv i høyrearmen. Hadde han skåret seg selv, eller vært i slåsskamp eller annet trøbbel? Han lystret jentas minste vink, hun var energisk, som sagt, og fortalte ham at han måtte stemple billetten, flytte bagasjen de hadde med, finne et stempel som virket, forskjellige ting. Til ham snakket hun et språk vi ikke forsto, til andre på bussen, som ville bruke stempelet som ikke virket, snakket hun russisk. Smilte til Irina gjorde hun også, tynn og energisk var hun, håret i stram flette, kvikk. Men altså i rullestol. Og med det som kunne virke som et stort arr etter kokende vann på venstrearmen.

Irina ville være litt på lekeplassen utenfor blokken også. Det fikk hun lov til. Flere timer var vi der, hun og jeg. Jeg duppet sågar av lite grann. Det var en tidlig morgen, og ingen hvile i løpet av dagen.

Da vi omsider kom inn forsøkte Mama-Irina seg med en fisk Olia hadde kjøpt. Jeg tror ingen kokkekunst kunne redde den fisken. Ikke var appetitten min på topp heller. Jeg ville sove.

Det fikk vi snart alle sammen lov til. Det ble en tidlig kveld. Irina sovnet for natten som norske barn gjør det, og det var ikke mange timene etterpå også Olia og jeg sov. Det er det som er den beste hvile. Det hadde vi begge behov for nå.

Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Turer og jobb

Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.

Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.

Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.

Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.

Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.

Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.

Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.

Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.

Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.

Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.

Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.

Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.

Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.

Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.

På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Datsjalørdag for Olia (Lekeplasser i Kiev)

I dag blir det ingen morgenløpetur til Hydropark for å trene for meg. Min kone Olia skal igjen reise ut til datsjaen vår for å jobbe, og hun har avtale å møte med arbeidskaren sin allerede klokken 0900. Da må jeg være hjemme. Så i stedet blir det en ny bloggpost denne morgenen.

Det å hente lille Tasja på skolen setter en liten hake i dagen vår. Som regel er det Olia som gjør det. Det er klokken halv to, og hun trenger litt tid både til å reise bort til skolen og hjem igjen. Det gjør det upraktisk for oss å dra på lengre utflukter i byen. Men det er klart vi må avlaste moren hennes, som ellers gjør dette hver dag. Og nå er den som praktisk talt lager all maten, til alle.

Torsdag gikk vi rolig ut alle tre, Olia, lille Irina og jeg. Vi hadde opprinnelig plan om å spise businesslunsj på restaurant, Olia skulle bare hente Tasja, og så skulle vi reise ut og spise igjen etterpå. Men mama Irina lager suppe uansett, og den er vanskelig å stå i mot. Ofte har det seg slik at vi må inn et ærende, av forskjellige grunner, og så blir det til at vi spiser hjemme enda en gang.

De har veldig mange små lekeparker i Kiev. Som de fleste østeuropeiske byer fra kommunisttiden består den av boligblokker i solid betong. Hver liten samling blokker har sin egen lekepark, like ved. Det er sjelden mer enn et par meter å gå fra utgangen der man bor.

Jeg liker variasjon, og prøver å ta Irina med meg til litt forskjellige de ulike dagene. Naturligvis blir de lekeparkene som ligger nærmest hyppigst besøkt. Den som er nærmest oss passer veldig godt for små barn, få av apparatene er høye, og lille Irina kan enkelt klatre opp på de fleste av dem. Det pleier forresten ikke være noen hindring for henne å klatre opp, om de er litt høye heller.

En lekepark jeg liker godt ligger like bortenfor Velikaja Kesjenia, handlesenteret vårt. Den har lekeapparatene oversiktelig samlet på rekke, og noen riktig behagelige «gyngebenker» hengt opp så vi voksne kan sitte og se. Det er benker som er hengt opp i stenger, så man kan gynge frem og tilbake. Mange av lekeparkene har benkene plassert slik at man aldri kan sitte noe sted så man ser barnet samme hvor det er. I denne lekeparken nær handlesenteret er det slik.

Vi hadde også kjøpt leker til Irina, denne dagen. Olia hadde gjort det, inne på handlesenteret, mens Irina og jeg ventet over en karakteristisk kapputsjino de har så mange av her. Det er biler, små varevogner, som har alt kaffeutstyret i lasterommet. Så parkerer de på fortauskanten, og selger forskjellige sorter kaffe og te hele dagen. Det ser ut til å være god business, det er veldig mange av dem.

Med de nye lekene var Irina svært opptatt, mens Olia og jeg satt og gynget og så på henne. Ellers kommer jo vår Irina alltid tomhendt, og må låne leker av andre barn, noe hun som regel får lov til. Nå kan endelig vi også ha noe å låne bort.

Da klokken passerte ett løp Olia for å hente lille Tasja på skolen. Vi ble enige om å bare møtes hjemme, så slapp Olia å komme bort til denne lekeplassen igjen. Vi har ikke lokal telefon, og må gjøre avtale på gamlemåten. Det er altfor dyrt å ringe hverandre på våre norske telefoner, det er ikke noe tema.

På en annen lekeplass, nærmere hjemme, traff Irina på et par år eldre gutt. Han hadde en bil, hun hadde et lite lokomotiv. De byttet. Lille Irina får ikke helt til å leke, hun skjønner jo ikke så mye av hva de andre barna vil, og hun har ikke språk til å uttrykke hva hun selv vil. Det er sjelden hun vil så mye heller, egentlig, i hvert fall ikke når det kommer til lek. Men hun er tydelig interessert i kontakt med andre barn, og pleier å løpe bort og stille seg foran dem, forsøke ulike strategier for å få deres velvilje og være med dem.

I går var den beste treningsdagen for meg. Jeg våkner av meg selv, før seks, og løper ut. Denne dagen våknet jeg usedvanlig tidlig, jeg lå våken mens den nærmet seg fem. Og så bestemte jeg meg bare for å løpe av gårde, jeg fikk jo ikke sove likevel. Det gav meg ekstra lang tid i parken, jeg fikk gjort mange repetisjoner og var frisk og fin etter fridagen dagen før, og attpåtil fikk jeg meg en dukkert i elven. Årets første. Det var kaldere enn jeg noen gang har kjent elven, selvsagt, som et norsk vann på samme årstid, men nettopp derfor veldig friskt og godt. Jeg kom hjem aldeles opplagt i ni-tiden, enda jeg da allerede hadde trent i fire timer.

I går var også den varmeste dagen. Det bikket så vidt 20 grader. Jeg kunne være ute i t-skjorte, skulle bare mangle, lille Irina fikk prøve seg litt uten kjeledres. Etter å ha humpet rundt som en liten klump i en måned, virket hun til å sette stor pris på bevegelsesfriheten hun fikk av ikke å ha så tykke lag med klær på. Hun løp opp og ned lekeapparatene enda lettere enn vanlig.

På ettermiddagen gikk Irina og jeg ut en ekstra runde. Målet var en lekepark som ligger på veien fra resturanten Prego til minnesparken (Park slavjanskij) for andre verdenskrig og det de kaller Holodomor. Det er veldig fin, stor og oversiktelig, og med et forholdsvis nytt apparat i sentrum. Lekeparken vi har utenfor blokken er gammel og slitt.

Irina satt rolig i vognen det lille stykket vi hadde å gå. Det er sjelden fra hennes side, men passet godt. Den eneste gangen hun ikke holdt ut, var da det dukket opp en annen lekepark like før. Det var lekeparken Olia trodde jeg mente da jeg prøvde å forklare henne hvor vi skulle, hun lo av meg da, en så gammel og stygg lekepark, og så like ved veien, gå så lang vei – for den! Nei, det var jo ikke den, men for Irina var det den. Hun stormet bort til de apparatene som var, klatret opp, høyere opp, klatret ned, trampet og klappet i hendene, hylte av glede. Spesielt liker hun når hun er høyt oppe et sted, og jeg vil passe på. Da løper hun til andre kanten, slik at jeg må løpe rundt, og sånn pleier det fortsette en stund, frem og tilbake. Hun full av glede, jeg også litt bekymret for om hun kanskje vil falle ned, eller slenge seg utfor en sklie som er altfor høy for henne.

Utenfor den lekeplassen vi egentlig skulle til var et sånt kaffeutsalg jeg tidligere skrev om, mobil kaffe. Jeg kjøpte meg en kapputsjino, så jeg kunne sitte på en benk og drikke på den, mens Irina løp rundt i lekeapparatene. Olia hadde sendt med oss en bolle for Ira å spise på, og jeg hadde også sørget for å ha med litt vann for henne å drikke. Ennå var det så varmt at hun kunne gå uten kjeledress. Og hun imponerte meg, egentlig, med alt hun allerede får til. Jeg har ingen andre barn å sammenligne med, men til å være ett år og syv måneder synes jeg det er godt gjort hva hun kommer seg opp på, og ned fra, og over. Kanskje er jeg bare en far som er stolt.

Hun er også helt uredd andre barn. En gjeng på tre gutter fulle på energi kom på sykkel, de ville bruke alle apparatene til det maksimale, maks fart, og maks høyde. En vippe falt de av med en gang, det samme en liten karusell de snurret rundt på, han ene falt flere meter bortover grusen da han føyk av. Irina stod og smilte og pludret og så på. Hun ville prøve sykkelen også, prøve å ta på den, men da jeg sa at det måtte hun ikke gjøre, så stanset hun. Også det overrasket meg. Hun må skjønne hva jeg sier, og hun retter seg etter det. Jeg trenger ikke stanse henne fysisk.

Da det begynte å mørkne og bli kaldere gikk vi hjem. Olia brukte mye av denne dagen til å se forelesninger på nettet. Hun har funnet noen russiske forelesninger med de samme temaene som hun følger ved universitetet i Stavanger. Irina var ganske trøtt etter en lang og hektisk dag, full av aktivitet for henne, så hun sovnet snart da vi først fikk lagt henne. Neste dag, som er i dag, blir uten mor, for hun skal til datsjaen. Det er ennå ikke klart nok der ute til at vi godt kan være med. Olia kjører også i bilen til arbeidskarene, og det blir upraktisk om vi også skal være med der. Så vi blir hjemme. Det vil si, vi blir ute. I dag er det betraktelig kaldere enn det var i går, 8 grader, vind og overskyet. Men det kommer ikke til å hindre oss i å utforske noen av Kievs mange lekeparker, enda en gang.

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Ned til sentrum

I går kunne vi regne oss som såpass friske lille Irina og jeg at vi tok turen ned til Kiev sentrum mens mor var og arbeidet på datsjaen. I morgen håper jeg å være frisk nok til å løpe ned til treningsparken igjen, da blir det kanskje ikke flere regelmessige morgenposter her på bloggen. Forkjølelsen slipper taket, vinteren gjør det ikke. Det er ennå 3-4 grader her nede, surt og kaldt. Og værmeldingen som lovet varmere vær til helgen har utsatt varselet. Nå er det ikke før et stykke ut i neste uke gradene blir tosifrede. Frostnettene varer ved hele uken.

Det var lettere å være barnevakt for lille Irina i går nå som hun er tilbake til å være seg selv igjen, så godt som. Mama Irina er også frisk. De to lørdagene vi har hatt henne hjemme uten Olia har vært ganske intense. Lille Irina var veldig oppmerksom på at moren ikke var hjemme, og at hun ikke fikk morsmelk, når det klart var det hn ønsket og trengte. I går kunne vi gå ut, hun og jeg, nesten som vanlig. Det var ikke bare at vi kanskje måtte være litt forsiktige med å være ute lenge, så vi ikke blir kalde og syke igjen, men at barnevognen er borte, og vi derfor måtte gå til fots.

Jeg tenkte på det mens vi var ute, at det å være uten barnevogn også gav større frihet. Kievs mange og gode transportmuligheter ligger åpne for oss, når vi ikke har den store barnevognen å drasse på. I går tok vi trolleybuss 14 ned til sentrum, den kan vi ta også med vognen, men uten vogn er også metro og marsrutka mulig. I det lette vinterregnet var ikke den lille så ivrig på å gå selv, så jeg måtte bære henne fra Palats sportu (Sportspalasset) til hovedgaten Khresjtsjatik. Det var den som var målet for vår lille utflukt.

De siste to årene har den gaten vært delvis blokkert og okkupert. Det begynte med protestene på Uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, og de fortsatte også etter at tidligere president Janukovitsj var falt, og et nytt styre satt inn. Så sent som i sommer var det rester igjen, uten at jeg helt husker detaljene i hvordan det var. Nå var i alle fall alt sammen forsvunnet. Det gamle posthuset hadde på nytt skilt om post og internettpunkt, ikke lenger flagg til Høyre sektor, og vakthold fra den høyreekstreme og ultranasjonalistiske gruppen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. De dominerer ikke bybildet lenger, er knapt synlige.

Oppe på selve plassen var det en enslig, liten kar i militærdrakt som gikk og forsøkte å selge bånd i fargene til det ukrainske flagget. Det var visst en innsamlingsaksjon til en av bataljonene som fortsatt er stasjonert i Donbass. Han kom bort til meg også, sa noe på ukrainsk, og jeg ristet på hodet og viste meg totalt uinteressert. – Inglisj? spurte han. – I’m from Norway, sa jeg. Jeg tenkte jeg kanskje skulle sagt det på norsk, eller tysk. Jeg var virkelig ikke interessert i noen samtale med denne lille soldaten. Han ville selge meg dette båndet, – pliis help us, men jeg viftet ham bare unna, glad for at protestbevegelsen som en gang holdt til over alt her i sentrum nå er redusert til denne lille stakkaren. En bitte liten varevogn i militærfarger spilte fortsatt militærmusikk fra små høytalere, og hadde en liten stand utenfor. Det var alt.

Sånn har også protestbevegelsen i Ukraina endt opp. Enda en gang kan jeg tenke hvorfor i all verden det var så viktig for den vestlige verden at Janukovitsj måtte gå der og da, og det ikke gikk an å vente til valget som skulle være året etter. Mye ville da vært annerledes i Ukraina. Det skal mye til at det hadde vært verre, enn det er nå.

Slike tanker er forgjeves. I stedet tar jeg med min lille datter, Irina, som fremdeles liker seg best på armen, bort til området med vennskapsbuen og utsiktsplassen. Jeg lurer på om det ikke må være en slags nordende for Khresjtsjatik, på høyden før man går ned til det som etter hvert blir Kontraktova Plosjad. Det er områder i Kiev jeg kjenner godt, vi er her ofte, akkurat denne utsiktsplassen er blitt en slags favoritt for meg. Vennskapsbuen illustrerer Ukrainas vanskelige forhold til den mektige storebroren i øst. Det er sovjetisk «kunst», grell og brutal, med ukrainske menn i tradisjonelle nasjonaldrakter stirrende mot to utgaver av «Sovjetmennesket», med hammeren og sigden høyt hevet, overdrevet kraftfullt. Over det hele er spent en bue av «vennskap».

Bak dette spesielle kunstverket er det en utsiktsplass med forskjellige tivoliaktiviteter, og om sommeren små kafeer og boder med små trebord å sitte ved. Her tenkte jeg å kjøpe meg en øl, men nå vinterstid var alle bodene vekk. Kun en liten en var igjen, en liten bil der lasterommet var innredet som en salgsbod, sirlig plassert mikrobølgeovn, kaffemaskin og forskjellige varer og utstyr. Foran satt en dame og hutret og frøs, og foran henne igjen var et bord med et lite utvalg chips og sjokolade. – Vil du ha te eller kaffe, spurte hun på russisk. – Nei, men jeg vil gjerne ha en øl, sa jeg glad, da jeg så hun tilbydde boksøl. – De koster 22 griven, sa hun spent, vel vitende at dette her er blodpris. For meg var det ingenting, 8 kroner for en halvliter i boks, når det er akkurat det du har lyst på. Jeg betalte straks.

Det løste opp litt stemning. Hun fikk sansen for lille Irina, gav meg servietter å tørke snuen hennes med, tilbød henne et sugerør å leke med, og tryllet sannelig også frem en stor kjeks å knaske på. Slett ikke verst!

Vi ruslet rundt på plassen en god stund, Irina og jeg. Utsikten mot Kiev nord en grå vinterdag er ikke det man nå kaller konkurransedyktig. Det er en styggvakker by, synes jeg. De har seks kullkraftverk, som alle er aktive og spyr ut sin godt synlige og godt forurensende røyk. Som i de fleste østeuropeiske byer er industrien ennå inne i selve byene, eller like ved dem. Trafikken går igjennom, i alle retninger, og i flere felt. Men de har den store elven som gir fred, og enorme parkområder med trær og bakker, slik at betongestitikken aldri kan bli fullstendig dominerende. Og bak byen ligger alltid steppen, den flate, endeløse.

Etter at jeg har drukket opp ølet mitt og Irina har spist opp kjeksen tusler vi oss hjemover. Vi tar bussen, for anledningen en marsjrutka, en slik karakteristisk og praktisk drosjebuss som man finner i de tidligere Sovjetrepublikkene. Den er overfylt, men jeg har et lite barn, og en tynn, ung mann reiser seg opp og tilbyr meg plassen sin. Det har aldri skjedd meg før, det er jo alltid jeg som skal reise meg, ung og sterk. Men nå fikk jeg sitte, og Irina på fanget. I den monotone gyngingen fra marsjrutka på brostein, sovnet hun.