Mandag på kaffestedet – ny varmebølge i Kiev

Med en tidlig morgen uten trening har jeg endelig klart å bli oppdatert på bloggen igjen. Poster som er gjort ferdige er den for i går og for forgårs, i tillegg fra tre poster fra tidligere tilbake. Noen av dem er riktig morsomme og interessante, for de som er interesserte i de tingene jeg denne sommeren blogger om, hvordan vi har det her nede i Kiev, vår lille norsk-ukrainske familie.

I går kom solen og varmen på ny til Kiev, og nå skal den vare ut ferien. Ennå var det i går rundt 25, altså levelig, fra nå av skal det bli rundt 30 og opp mot 35. Altså for mye. Det vil bli mange turer til venstre bredd, og Kievs mange strender, for å avkjøle oss i elvevannet.

Det gjorde vi også i går. Om morgenen gikk jeg gjennom tyske eksempelsetninger og grammatikk på vei til og fra trening, atskillig lurere enn å gå gjennom dette for meg ennå vanskelige stoffet sene kvelder etter kveldsmat og øl. På ny fikk jeg kontroll over sakene. Det samme gjaldt for treningen, der mengden selvfølgelig gir resultater, og for foredraget på øret, den amerikanske revolusjon og krigen som fulgte. Det var sol, men kraftig vind, så ganske få folk både i anlegget og på stranden. På vei hjem stakk jeg innom kaffestedet, for en kopp cappuccino og flere gloser på mobilen, nå russiske, og hentet fra russiske dikt og poesi. Den slags gloser fester seg godt nå, etter år med møysommelig arbeid og trening.

Frokosten var russisk pasta, pelemeni, og i stedet for å trøtte meg selv ut med nyheter, gikk jeg over til PC og blogging etter hvert som frokosten trakk ut. Da lille Irina kom og ville ut, ble alt lagt til side, og vi gjorde oss raskt klar til avgang. Irina og jeg først, Olia med alle tingene kort etter.

Søndagen har jeg fått innarbeidet en rutine, da reiser vi til Rusanivka, den kunstige øyen klemt inni kanalen med samme navn, og en sidearm av elven Dnjepr. Bussen som frakter oss dit er nummer 118, superbussen som er ny av året, og vi er alle sammen pene, friske og i godt humør. Akkurat denne dagen vet jeg knapt hvem av oss som overgår alle, før jeg skjønner at det som vanlig må være Irina, nå i blått skjørt og lysebrun, lett genser. Håret i hale på toppen, og aktiv på skuldrene mine, eller løpende rundt på bakken, alltid på farten. Olia er også svært pen, i lett sommerkjole, og jeg er også pen, fordi jeg føler meg så glad og lykkelig.

På vei til stranden vår har vi en liten kaffestopp, det er rutine, men nå i det siste har vi begynt å ha den ved aller første sjanse, en liten kiosk som ikke egentlig er noe kaffeutsalg, og der maskinen de bruker til å lage kaffen er sånn billig som noen har hjemme på kjøkkenet. Ikke de store og kraftige dedikerte kaffeutsalg har. Men kaffen er grei, og Irina har en liten lekeplass med et par disser og en liten sklie. Lekeplassen så vi ble laget i fjor, bokstavelig talt, de hamret og spikret den opp, som del av restauranten ved siden av. Lekeplassen finnes ennå, restauranten er konkurs, og det er ikke spor i den uthulte bygningen hva som en gang var der.

Vi følger ofte Irinas rytme. Når hun vil videre, går vi også. Et toalettbesøk av stor type blir tatt på strak arm, det som ikke er ren rutine, finner vi ut av på stedet, og så er det rutine etterpå. Jeg fikk mye skryt av Olia her, det kan jeg godt legge ut på nettet, fordi jeg reagerte så raskt da Irina sa hun måtte på do, slik at truse og klær ble reddet. Olia hadde bare med den lille vesken sin, og ikke en hel sekk, og dermed ikke så mye skift å sjonglere med, som hun pleier.

Irina husker at det er en restaurant her som har et gøyt lekerom, «gøyt» er et ord som ikke er lov å skrive eller bruke på norsk, men som er i ferd med å gli inn allikevel. Irina husker det er et gøyt rom, men hun husker ikke i hvilken restaurant, så hun vil inn i alle, med den etter hvert gjennomskuelige forklaringen «jeg er sulten». Det at hun sier hun er sulten, går rett i hjertet på moren, hun får det som regel som hun vil da, om det gjelder å komme seg inn et sted eller få utsatt leggetiden, men nå har vi spist tung frokost, og det er bedre å vente med spisingen til etter vi har badet. Olia har også kjøpt grapsemat i kiosken vi kjøpte kaffen i, hun liker denne frityrstekte fast-food plasten, jeg rører den ikke, og Irina er et sted mellom meg og Olia. Men at hun ikke ville ha denne maten, svekket argumentet hennes om at hun var sulten.

For likevel å lokke Irina med til stranden, smatt Oia unna for å kjøpe noen leker. Jeg ble stående igjen med en grinete unge, som ville inn i lekerommet til en restaurant vi ikke ville inn i ennå. Jeg løste dette med å sette Irtsjik resolutt på skuldrene mine, og så lange ut mot småstranden vår. På veien kjøpte vi en molotsjnij koktail, en melkecoctail, med jordbærsmak, og dermed var alt greit. Coctailen koster 30 griven, omtrent 10 kroner, og blir servert i halvlitersglass. Det er i meste laget for et lite barn, noe også Olia påpekte da hun kom. Min norske innvending om at dette er den eneste størrelsen de tilbyr, blir møtt med liten ukrainsk forståelse. Her nede må man lære seg ta det alltid finnes veier rundt, man kan forhandle, be om ting som ikke er på menyen, ønske tingene blandet sammen på en annen måte. Jeg har selv sett Olia det samme utsalget komme med den interessante bestillingen: et eller annet som passer for barn, og som ikke er kjemikat.

På stranden gjorde de nye lekene til Irina stor lykke. Det var en plasthval og en plastsel, antageligvis, de var ikke så godt laget at det var helt tydelig å se hva det var. Men de fløt i vannet, og kunne ta opp vann i seg, som det igjen gikk an å sprute ut av munnen ved å klemme på dem. Irina fikk seg straks en venninne å leke med disse plastlekene med. Hun og jeg var også litt lenger uti, nå og da, for å gjennomføre vår type bading, av den litt villere og mer intense typen. Bunnen virket til å være litt skaket opp av vinden, den var veldig ujevn, og med et så stort hull at Olia rett og slett mistet balansen, og snublet i det. Det gjorde også at lille Irina kunne gå fra vann til livet til vann til halsen på et skritt, noe hun ikke likte helt. Hun er trygg i vann, men dette er å overdrive. Det er enda godt instinktene i henne er såpass på plass, at hun skjønner at vann kan være farlig, selv om det stort sett er kjekt.

Mye graps er også virvlet opp fra bunnen. Jeg er for lengst forbi barndommens dilldall om at det var ubehagelig å trå i bunn med planter, tang og tare, trå på annet enn fast sandbunn. Nå trår jeg i hva som helst, så lenge det ikke er farlig, eller stikker. I Kiev har de noe som stikker skikkelig. Det er noe som ser ut som en helt meningsløs plante, noe som onde har tenkt ut for å demoralisere og lage vondt, nesten som miner, bare at de gjør mindre skade. De er runde, og har spisse tagger på alle kanter. Trår man på dem, gjør det selvfølgelig vondt. Det er ingen sjanse for å trå på dem, uten også å trå på en pigg. Jeg vet ikke hvilke planter disse tingene en gang har hørt til, hvor de har falt ned fra. At de eksisterer selv på denne måten, på bunnen av elven, har jeg ingen tro på. De finnes også på stranden. Men alle som trår på én eller finner én, plukker den opp og kvitter seg med dem. Jeg kvittet meg med et par, ved å kaste dem inn blant vannliljene like ved.

Vi var ikke så veldig lenge å badet denne dagen. Bunnen var dårlig, det blåste litt, og vi hadde ikke noe teppe eller pledd å ligge på. Vi gikk heller opp til lekeparken. Der kunne vi voksne sitte på benker, mens Irina løp rundt og lekte. Etter at dissene ble fjernet fra lekeplassen, er det en liten snurrekarusell som er slageren. Her er Irina ganske ustoppelig, og fullstendig uredd. Hun løper bort til den, og tar tak og vil om bord, samme hvor mange andre og hva slags folk som er på den allerede. Denne gangen var det en gjeng litt eldre gutter, 6-7 år, og de var ikke så veldig interessert i å ha med en lita jente på to år og ti måneder. De ville kjøre fort. Irina skjønte kanskje dette, for hun tok tak i snurrekarusellen, og løp rundt og rundt så fort hun bare kunne, før hun hoppet oppi og snurret hun med. Det gikk imidlertid ikke fort nok for guttene, som gjentatte ganger ba oss ta Irina bort, de ville kjøre fort. Jeg tok Irina bort, til vill hylgrining, og ingen sjanse for trøst. Irina skulle tilbake. Guttene ba på ny om at Irina ikke måtte bli med, de skulle kjøre fort, men nå fikk vi Irina til å forstå at hun bare måtte sitte på plassen sin og holde seg fast, så kunne guttene snurre så fort de ville.

Det er akkurat som om Irina i denne lille snurrekarusellen ikke er i stand til å bli svimmel. Problemet med at guttene ville kjøre fort, var ikke at hun da ble redd, men at Olia og jeg så at Irina ikke holdt seg fast, og ikke satt skikkelig på plassen sin. Så fort hun gjorde dette, var ingen fart stor nok, ingen lengde for lang, det gikk rundt og rundt og rundt og rundt så fort de tre guttene bare kunne få det til. Irina satt med et stort smil, øynene igjen, og snurret rundt på hodet også, akkurat som om hun ville forsterke effekten hun var i. Guttene lekte de var på metro, og den ene annonserte med høytalerstemme at dørene lukkes, neste stopp — , og så var de i gang. Alt sammen på russisk.

Også ved andre apparater presset Irina grensene denne dagen. På treningsapparater, for voksne, fikk hun det til hun også på et vis, et slikt apparat som vi også har i Norge, der man holder seg i en stang og beveger føttene. Irina rakk ikke opp til denne stangen, men kunne svinge på føttene likevel. Og hvis hun satset litt, kunne hun vippe seg opp til stangen også, og henge litt i den. Etter en stund klarte hun alt sammen selv, uten hjelp fra meg. Det er jo litt skummelt, for alt er tungt og av jern, og når disse fotfestene svinger, vil det gjøre vondt å få dem på seg, om hun skulle ramle eller noe. Det lille dunket hun fikk for dagen, fikk hun da hun forsøkte å svinge seg i en jernstang, og smalt kinnet litt i jernbjelken opp til tverrstangen stangen var festet i. Da var det også på tide å gå.

Nå var det Pesto, restauranten. Irina viser seg så tøff og uredd at vi voksne foreldre ikke er helt sikre på om vi skal være bekymret eller stolte. Denne gangen var det en ett år eldre jente hun kranglet litt med, i alderen tre og fire er det stor forskjell, Irina snart tre, hun allerede fire. Hun hadde også den litt eldre broren sin med seg. Men Irina gav ikke fra seg territoriet sitt uten kamp. For oss som satt  utenfor lekerommet, og bare kunne se inn gjennom glassburet, så fikk vi ikke med oss hele opptrinnet, og hvem som til å begynne med hadde rett. Det gjaldt i alle fall en gummiball som hang i en snor, og som begge ville snurre på og leke med, og ikke med hverandre. Barnepasseren var inne og skilte dem noen ganger, og også Olia og jeg var lynraskt på pletten flere ganger. Hva vi er sikre på, er at Irina ikke må få det for seg at hun har rett på ting andre har, og at hun må lære seg å vente på tur. Vi vil heller ikke at hun skal få ideer om at det nytter å grine seg til ting. Irina var veldig insisterende på at hun skulle ha den ballen, tre voksne (barnepasseren, Olia og jeg) og to barn (jenta og broren) var ikke nok til å overbevise henne om noe annet. Hun ville ikke gi seg, gråt og pekte på ballen. Moren til den andre jenta kom også, og mente at det nok var hennes som var problemet, hun var jo ett år eldre. Til tros for det, hadde jeg en bestemt følelse av at det var hun som måtte beskyttes. At Irina var parat til å kjøre over henne. Men hun var beintøff hun også, og gav ikke opp kampen om ballen hun heller.

Det var ingen stor situasjon. Irina var straks i godt humør da vi tok henne ut av lekerommet. Og hun stakk innom igjen, og rutsjet litt, helt uredd for denne jenta som satt nede i ballene hun rutsjet ned i, ingen vonde følelser eller frykt. Her tenker jeg hun vil gjøre det bra i lagsport, ingen skumle spillere på det andre laget vil skremme henne i kampen om ballen.

På vei hjem var det litt lek på de tre lekeplassene på veien. Først er det en stor, som gjennom dagen ligger sånn i solsteiken at den er umulig å være på, men nå i kveldssolen er grei. Deretter er det den på baksiden, der vi nå i år har fått noen kjente. Så er det den lille, utenfor den nedlagte restauranten, der vi begynte dagen. Til slutt er det opp på skuldrene til far, og bort til bussholdeplassen. Hjemme venter babusjka med kveldsmat.

Her på kaffestedet har de et system med klisterlapper for hver kaffe man kjøper. For hver sjette får man en gratis, jeg bestiller alltid espresso når det er gratis, den billigste. Men i dag, da jeg etterpå skulle ha en cappuccino, ville de ikke ha mer penger enn til en espresso. 10 griven fikk holde, prisen for en espresso. Cappuccino koster 14. Sånn er det her. Jeg fullfører cappuccinoen, fullfører denne posten, og så er det hjem til frokost og en ny dag. Akkurat som de andre.

Regnværsdag uten pepp,.. men med romantisk tur om kvelden

I går spiste jeg så mye frokost at jeg var mett hele dagen. Først var det kyllingvinger, en diger skål, og så var det russiske pannekaker til dessert. De samme pannekakene (nylagde) sitter jeg og spiser nå, så jeg vet ikke hvordan denne dagen kommer til å gå. Det er vanskelig å stoppe når man først er kommet i gang med dem. Og først etterpå, skjønner man hvor mett man er. Selv klokken seks, 1800, klarte jeg ikke å spise noen ting av en velsmakende og lettspist rett som plov, frokosten satt ennå i. Det ble en lat dag, med hvile og lite.

Nyhetene jeg leste bekreftet det jeg skrev i går, de er trettende å lese, og de kverner om det samme. Det ser ikke ut til å være mange motrøster mot at USA og Russland skal gli inn mot en ny kald krig, og at vi i Europa skal være med USA mot et truende Russland. Her nede i den ukrainske hverdagen vi lever i, så er det aldri noe snakk om dette, det blir ikke nevnt, er ikke noe tema. Så hadde ikke jeg selv valgt å følge med på internasjonale nyheter, særlig i britiske medier, så hadde jeg fått fred for disse tingene. Men jeg skal liksom «se gjennom» The Guardian, BBC, og så har jeg et seks ukers abonnement på Dagens Næringsliv, jeg pleier å gå gjennom Twitter-feeden. Så går timene.

Heldigvis har jeg god frokost og øl, mens jeg holder på med dette. Jeg har alltid likt å ha noe å lese på, når jeg spiser alene, jeg liker jo å trekke måltidene ut, spise lenge. I studitiden og årene etterpå, før jeg giftet meg, var det Bergens Tidende det gikk i, og da jeg sluttet å abonnere, da de ble tabloide, forskjellig annet. Nå har vi tilgang på all verdens ting, på små skjermer, mobiltelefon og nettbrett.

Jeg ble sendt ut etter frokost, for å være litt med de to barna, på lekeplassen like utenfor. Olia var ute på et ærende, hun skulle hente noe hun hadde kjøpt, som så mange, mange, mange ganger før. Babusjka og tante Tanja, relatert til vår datter Irina, ville ha litt velfortjent fred i huset. Så det fikk de få. Jeg tok med meg glosene mine på mobilen, på Anki, og fikk gått gjennom mengder av russiske gloser i de forskjellige systemer jeg har organisert dem i. De fester seg bedre nå, synes jeg, russisken min går opp til et nytt nivå, får jeg en følelse av, jeg ser sammenhengen mellom hvordan ordene er satt sammen, og skjønner mer av finessene med små betydningsforskjeller for ord som ligner. Folk som er interessert, kan slå opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok i en bokhandel, og se hvordan det er organisert. Norsk og russisk er ikke 1 til 1, det er ikke slik at ett norsk ord tilsvarer ett russisk, slik er det aldri mellom noen språk, men mellom norsk og russisk er forskjellene store. Et ord som det norske slå, har 21 forskjellige oppføringer i ordboken, hver av de 21 oppføringene har flere forskjellige forslag, og de aller fleste av disse forslagene har en perfektiv og en imperfektiv utgave av verbet. Så selv om jeg har snakket russisk siden før jeg traff Olia, min kone, og vi har snakket russisk sammen det meste av ekteskapet vårt, og nå har det som hjemmespråk, så snakker jeg det i en litt primitiv utgave. Gjennom de fleste av årene jeg har pugget russiske gloser, siden 2004, har det vært vanskelig å få ordene til å feste seg, de glir liksom ut av hjernen. Først nå føler jeg det er ganske lett å lære nye ord, og jeg i løpet av en dag som den i går, kan rase gjennom de ulike gloselistene mine på anki. Akkurat nå er det større problem å få system over tysken. Mange ord der er lette å lære, selvsagt, men når jeg skal prøve med på tyske setninger, så er det for mange sjanser til å trå feil. Enten bommer jeg på kjønnet av substantivet, på en bøyning av verbet eller på nøyaktig skrivemåte. Jeg har ennå ikke noen god følelse av hvordan det må være, slik jeg omsider, omsider er i ferd med å få, så smått, på russisk.

Det er en regnværsdag, dagen i går, en gråværsdag, og jeg venter vel helst på at regnet skal bli såpass merkbart at det gir meg et påskudd til å ta med meg ungene inn igjen. Jeg har tanker om å skrive litt, lese litt, og å organisere glosene mine og skrive inn nye. En kjølig dag ute, skulle gi muligheter inne. Men det er bare duskregn, så vi blir værende ute, ungene får leke. Jeg ser på de ukrainske barna, vår niese, Tasia, har et par venner hun er mye med i år. De er på denne lekeplassen, hver bidige dag, hele året, men ser ikke ut til å være i nærheten av å tømme den for muligheter. De finner alltid på noe gøy. Denne dagen gjaldt det å grave kanaler for regnvannet, og å spa det unna. Den lille gutten, Vanja, er ivrig med. Han skjønner ikke at han om få år vil være jentenes helt, at jentene som nå leker med ham, snart vil kjempe om ham. Han er veldig snill og kjekk, lys og med tykt hår i lette krøller, også vår Irina på snart tre snakker om Vanja, også på henne har han gjort inntrykk.

Olinka, et annet av kjælenavnene for Olia – Olga – kommer tilbake fra ærendet hun har hatt. Som vanlig har hun kjøpt litt ekstra også, ballonger til barna, sandaler til meg. Etter mange, mange år i godt bruk, er sandalene jeg kjøpte på Krim i 2009 nå på vei mot slutten. Det har gått hull i dem. De er utslitt. Jeg har brukt dem hver eneste sommer, hele tiden, ute og inne, og ellers i året har jeg brukt dem som tøfler hjemme i Norge. Jeg kan ikke forestille meg at jeg har hatt noe fottøy mer velbrukt enn disse sandalene. Nå kommer Olia med nye, men de er for små. Vi går straks for å bytte dem, og tar med Irina.

Dette var vårt første lille forsøk på å være ute denne dagen. Olia var i butikkene, på markedet, mens Irina og jeg ventet på en annen av de mange lekeplassene som er her nede. Deretter gikk vi hjem, hvor ungene fikk mat, og Olia og jeg rett og slett sovnet lite grann. All skrivingen, lesingen og organiseringen som jeg så friskt hadde sett for meg, ble ikke noe av. Ikke i det hele tatt.

I stedet leste jeg flere nyheter, mer Twitter. Det har blitt en sånn sløv, farlig ting, dette, det er så lett å se over noen overskrifter, lese noen artikler. Det forplikter ingenting, krever ikke noe. Tiden vår, som så mange av oss i vesten klager over at vi har for lite av, går med i dette sluket. New Yorker hadde en lesverdig artikkel om sjakkspilleren Aronian, det er for å komme over artikler som dette man henger med, men det er mye støy og mas på veien før man finner disse virkelig gode og interessante artiklene, de man virkelig føler man har utbytte av å lese. I alle fall er det sånn for meg. Artikkelen om Aronian gikk i dybden om en av de mest interessante sjakkspillerne som er, en person det er verdt å gå i dybden i, fordi det er noe der. Man får også et innblikk i hvordan det er å vokse opp i et fattig land, i konflikt med nabolandene, og hvor ingenting kommer lett eller gratis. Vi liker å presentere historien om vår egen Magnus Carlsen som et eventyr, noe utrolig, hvordan denne gutten fra lille Norge kan hamle opp med verdenseliten. Men sammenlignet med mange andre har han kommet lett til det, foreldrene har hatt råd og anledning til å ta ham ut av skolen, og å spandere reiser på seg selv og ham til internasjonale turneringer. Han har også fått invitasjoner til slike turneringer, gjennom hele karrieren. For en spiller fra de tidligere sovjetrepublikkene er det ikke så enkelt. Aronian har hatt en langt, langt tøffere vei til toppen, en langt, langt tøffere vei i livet. Artikkelen i New Yorker gav god innsikt, også for en som meg, som har fulgt med på Aronian og de andre sjakkspillerne i verdenstoppen gjennom mange år.

På kvelden var det et nytt forsøk på å spise, men jeg hadde ingen sjanse. Jeg pirket bare litt i maten, ennå stappmett etter frokosten. Olia og Irina greide imidlertid å få i seg en del, og så var det ut på det vi kaller «romantisk tur». Jeg liker at de romantiske turene våre om kvelden går til høydene langs elven, der helteparken og klosteranlegget Lavra ligger, og der det er fredelig og god utsikt. Olia liker seg bedre i sentrum. Så da reiste vi dit.

Planen var opprinnelig å tusle rundt i hovedgaten, Khresjtsjatik, men da det var buss 118, og ikke 14, som kom først til busstoppet vårt, så åpnet det seg nye muligheter. Den kjører helt til polyklinisk institutt, et område der Olia liker seg veldig godt, men som kanskje er litt langt unna for en kveldstur? Dessuten kjørte den forbi Park Sjevtsjenko, en park Irina kjente igjen, og straks ville til. Så da ble det dit.

Der fikk jeg kjøpt meg en kaffe, og sett gjennom enda flere gloser. Selvfølgelig gikk det meste av tiden med til å være med Olia og Irina, snakke med dem. Av og til tar jeg meg i å tenke at det er rart jeg ser gjennom disse russiske glosene jeg har funnet frem til selv, i stedet for å følge med på samtalene og delta i dem, omringet som vi er av dagligdags russisk, her nede. Selvsagt er det siste prioriteringen, jeg ser ikke ned i mobiltelefonen når det er samtaler å delta i, folk å være med.

Men det er jo Olia som kommer mest i snakk med folk, hun finner alltid noen interessante mennesker, og veldig, veldig ofte ender det med at de utveksler kontaktinformasjon. Så også denne dagen, en mor til ei søt jente Irina leker litt med, men der det er vår Irina som går over grensen, og forsøker å gjøre krav på all sanden den andre jenta har. Hun tar den fra henne, – moi, sier hun, – den er min. Den andre jenta er fire år, og kan forklare Irina at det er den ikke, men da Irina er snart tre, og enten ikke vil eller ikke kan forstå, så dropper den andre jenta til slutt hele både sanden og Irina. Når man ikke er snill og finner ut av det, får man leke alene. Irina, vår, har nok litt å lære her. Som stolt far tenker jeg kanskje hun er så søt, at hun kanskje slipper unna med litt for mye.

Det er klatring som er tema denne helgen. Irina har klatret bra siden før hun lærte å gå, hun har kommet seg opp i høye lekeapparater siden hun lærte å bevege seg. Nå er oppgaven å klatre over dem, komme helt opp, og så ned på andre siden. Det er litt vanskelig, for helt oppe på toppen er man veldig høyt, og man har ikke noe skikkelig å holde seg i. Dessuten må man snu seg rundt, slik at man får magen mot apparatet, og kan føle seg frem med foten hvor det er trygt å sette foten. Skummelt, og vanskelig. Denne lørdagskvelden knakk Irina koden på en rekke av appartenene. Oppmuntret og veiledet av faren, og med en mor som helst bare vil løfte henne ned igjen. Men Irina skriker og blånekter for å bli løftet ned, hun klamrer seg fast med en uventet styrke i de små hendene, det er slett ikke lett å få henne løs. Og hun har jo full kontroll, der oppe, holder seg godt fast, er ikke uforsiktig.

En svenske er også på plassen, med sin lille sønn. – Nå kan du leka i sanden, sier han, med det helt karakteristiske tonefallet, den svenske musikken i språket. Jeg er nysgjerrig på ham, hvem han er, og hva han gjør her nede i Kiev, men jeg tar ikke kontakt. Hans lille gutt er rundt året, kan knapt gå, vår Irina er snart tre, så det er ikke helt naturlig at de to barna finner frem til hverandre. Da gjør ikke vi voksne det heller.

Til slutt reiser vi hjem, uten å ha vært der altfor lenge. Buss 118 kommer med en gang, og frakter oss nesten helt hjem til døren. Og nå, sent på kvelden, er jeg også i stand til å spise litt Plov, spise litt kveldsmat. Så lenge satt frokosten i. Det var en stille, rolig dag for oss, men Irina fikk likevel lekt med og trent seg med andre barn, Olia fikk snakket med nye bekjente, jeg fikk sett gjennom flere hundre gloser, og hatt morgentrening med 300 repetisjoner, så til å være en dag uten pepp, var den ikke så aller verst. Og den romantiske turen knyttet oss godt sammen, som vi jo også var på forhånd. Denne kvelden sovnet vi rolig og avslappet. Fra i morgen er det meldt bedre vær.

Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

En ung storsjarmør og et merkelig vodkautsalg

I dag var det lørdag. Det betyr at det ikke er businesslunsj, at det er noe flere folk som har fri, og at offentlig transport går noe sjeldnere. Det betyr også at jeg forsøker å lage meg litt helg, litt sånn halvhjertet ekstra, selv om dagene her er veldig like, og kona går i surr i dem. I dag ble det to kopper espresso på vei hjem fra morgentreningen, og så en sedvanlig, lang frokost med Kievske koteletter, godt, ferskt russisk brød og en skikkelig russisk salat, uten noe dilldall.

Så var det litt kort hviletid, før det var tid for utflukt. Selv om det bare var 23 grader, ikke kritisk varmt slik at jeg trenger avkjøling, så reiste vi til stranden, venstre bredd. Irina og jeg er lei av å vente på vår kjære Olinka, som alltid har noe ekstra å gjøre før hun kommer, så i dag gav jeg tydelig beskjed: om bussen kommer, går vi på den.

Den rette bussen, fantastiske 118, kom med en gang.

Storsjarmøren

Bussen går over patonabroen, og så er det av på første stopp, logisk nok. Det er mange fine strender å velge mellom, enten man går til høyre eller venstre, og i dag gikk vi i til høyre. Det skyldtes nok litt at kona enda en gang hadde gått i surr i dagene, ikke fått med seg det var helg, og planla businesslunsj på den fine – og eneste – smårestauranten, Kvartal, der på promenaden.

På høyre side ligger lekeplassene på rekke og rad. Det er et par utsalg for ulike typer kaffe, og det er en liten kiosk for is, leskedrikker og snacks. Det er også utleie av lekebiler og et par trampoliner. I fjor var det ikke noe tema at Irina ville noe sånt, ingenting som koster penger, nå vil hun det hele tiden. Man får ti minutter aktivitet for en norsk tier, så det er ikke nok timer i døgnet, uken og månedene til at det skal gjøre innhogg i økonomien, men vi kan liksom ikke la Irina få alt hun peker på heller.

Så lenge hun er med meg, får hun nøye seg med de vanlige lekeplassene. Det var der hun traff storsjarmøren. Han hadde ingen sjanse, enda han gav alt – bokstavlig talt.

Med en gang hun kom, rakte han henne den fineste leken han hadde: En stor lastebil. Det er et kapittel for seg hvordan barn lærer, jeg skjønner det ikke, men Irina har på en eller annen måte fått med seg at det ikke bare er å ta andre sine leker, det er et konsept av mitt og ditt og andre sitt, og selv her, da denne lille gutten helt tydelig rakte henne lastebilen sin, så var hun skeptisk til å ta i mot. Det var først da jeg sa det var greit, at hun motvillig  tok i mot og begynte å helle sand på lasteplanen.

Straks etter gav han henne alle de andre lekene sine også, den ene etter den andre. Alt forskjellig slags utstyr til å leke i sanden med, spader, figurer, raker, slike ting. Irina tok sånn halvhjertet, men gikk snart i gang med å klatre i lekeapparatet, og springe bort til den gule rutsjebanen som går i snurr, den hun liker så godt. Den lille gutten, som kanskje var et år eldre enn henne, ville ikke være med på denne. Enten fordi han ikke turte, eller fordi han ikke klarte.

Da Irina kom tilbake, gav han øyeblikkelig lastebilen til henne på ny. Så alle de andre lekene. Da han ikke hadde mer å gi, tilbød han i desperasjonen å overrekke henne noen sandkorn. Etter dette hadde han bare moren til å hjelpe seg å komme videre, men akk, men akk, moren stod i telefonen gjennom hele seansen, så derfra var hjelpen også bare halvhjertet. Jeg kjøpte meg en kopp espresso, og koste meg på en benk like ved.

Det er sånn det må være, tenkte jeg. Skal man ha sjanser på vakre jenter i vår moderne tid, må man gi fra seg alt. Absolutt alt. Og selv da er det ikke sikkert man vil lykkes.

På stranden – med radio nostalgia

Deretter var det på stranden. Sånt er alltid enklere når Olia er med, til å ordne med klær og legge ned teppet vi sitter på, sånne praktiske ting, i tillegg til å passe på sekken mens Ira og jeg bader. Men Olia var ennå ikke kommet, så sånn var det med den saken. Ira og jeg fikk bade alene, mens jeg i tillegg fulgte med på sekken vår så godt jeg kunne.

Badingen var å kaste og slenge henne rundt, som vanlig. Det var litt kaldere i luften denne dagen, litt vind og ofte sol bak sky, og vannet var også litt kaldere, så det ble ikke den uendelig lange badingen vi pleier å ha. Irina ble blå på sine skjelvende lepper med en gang, men det fikk stå sin sak, vi badet lenger enn alle uansett.

Så var det hva vi skulle gjøre på land, nå som Olia var vakk? I sekken jeg hadde med, var det ikke pakket noen av strandlekene, og jeg fikk meg bare ikke til å legge ut det rene sengetøyet Olia hadde sendt med oss til å sitte på. Det ble til at Irina satt i sanden, mens jeg stod og tenkte.

Det hjalp når Ira ville ha noe å drikke. Så kunne jeg også kjøpe noe. Jeg kjøpte meg en øl, henne en juice, og mens jeg tenkte at Olia kanskje var blitt fornærmet av at vi hadde tatt en buss før henne, så kom hun. Blid og skjønn og fornøyd.

Da ble alt så meget bedre. Irina ville ikke bade mer, bare ha en juice til etter den første, og kanskje kjøre litt elektriske lekebiler og hoppe på trampoline sammen med Olia. Så fikk jeg meg også en øl til, og fikk sitte for meg selv litt der på den lille strandkafeen.

Det var en deilig stund. Utsikten over Dnjepr, stranden, Patona broen, og på andre siden, høyden med klosterkomplekset Lavra og krigsminnesmerket Rodina Matj, og bak der igjen en og annen høyblokk ragende til værs. Men selv om det er en storby, så er det trærne som dominerer utsikten herfra, og elven tar jo også mye plass. – Det er en by å bli glad i, tenker jeg. Jeg er i hvert fall blitt glad i den.

På radioen spiller kafeen musikk fra radio Nostalgia. Det er slagere som What a feeling, The show must go on, Feel, mye 80-, 90- og tidlig 00-tall, men også helt merkelige innslag som sangen piccolo amore, på italeinsk. Folk som fulgte veldig godt med på det gamle Revolvermagasinet med Otto Jespersen, Stig Helmer og Charlo Halvorsen. En norsk versjon ble spilt av denne sangen, Skikkelig forelska, heter den, med linjer som Kjælen som en katt som stryker kroppen etter benet/ kjekk som Marlo Brando når han smiler i en scene… og refreng Skikkelig, skikkelig, skikkelig forelska x2, iiii deeeiig. Ubetalelig. Aldri visste jeg før nå dette var etter en italiensk sang. På italiensk hørtes den normal ut.

Dette var en lykkelig stund.

Ut i utkanten

Irina og jeg har nå hatt det veldig fint. Vi spiser, Olia glemmer at det er lørdag, og ingen businesslunsj, men vi spiser likevel på den lille restauranten Kvartal. Det er atskillig dyrere enn vanlig, men likevel langt under norske priser delt på tre. Restauranten er helt full denne lørdagen, fullt av banketter og ulike selskaper, så vi må sitte på den lite brukte baksiden. Kelneren er også tydelig på at det er mye å gjøre, veldig unorsk og veldig uvestlig, det ene forslaget etter det andre er for vanskelig og tar for lang tid. Helst vil han vi skal ta noe enkelt, og begge det samme. Olia fikser det til så alle blir fornøyde.

Etterpå er det Olia vi skal glede, og hennes ønske om å se byen hun vokste opp i og har tilbrakt mesteparten av sitt liv i. Hun liker seg ute i utkantene, virkelig stikk motsatt vanlige turister, hun kan bare sette seg på en marsjrutka og se hvor vi havner. Det var det vi gjorde nå. Målet var Tsjernigovskaja, der vi har vært før, og hvorfra det går en metro rød linje, men det var ikke dit vi kom. Marsjrutkaen vi satte oss i, gikk motsatt vei. Jeg hadde lest Levoberezjna, metrostasjonen, på marsjrutaken, så jeg tok det veldig med ro, men så var det altså derfra drosjebussen kom.

Da vi fant ut det, gikk vi straks av.

Vi befant oss nå i et byggefelt med karakteristiske sovjetblokker. Kjennere kunne øyeblikkelig sett når de er bygget, på meg ser det veldig Brezjnev ut, nærmere kan jeg ikke tallfeste det. Stygge og slitte, det er karakteristikken. Jeg legger merke til en liten butikk, der det er satt opp bord utenfor, som en koselig kafé. Der går jeg inn og kikker. Ganske riktig. De selger nesten utelukkende vodka. En mann er så full at han ikke klarer å gå selv, men blir satt på plass ved et bord av sin også godt fulle kamerat. Klokken er rundt seks på ettermiddagen.

Irina har i mens funnet seg en lekeplass like bak. Der finner hun raskt huskene, og setter seg i dem. Jeg gir fart, så mye jeg bare kan. Det er fullt av barn og unge mødre på denne lekeplassen. Det merkelige vodkautsalget er like bak. Rundt står boligblokkene. Massive, stygge og slitte.