Kortere dag med Irina

Det er konflikten i sjakk-Norge som gjør at jeg ikke har tid til å skrive postene ut med en gang. Jeg blir helt oppslukt av de stadige vendingene, og jeg blir forferdelig provosert. Så er det jo sånn at mesteparten av dagene er jeg uten nett, og går og bader og koser meg, og har i alle fall ikke tid til å skrive blogg.

I morgen tidlig – som allerede er i dag – er det treningsfri. Da regner jeg med å få oppdatert en del. Det arbeidet er i gang nå. Og denne posten her skal i alle fall skrives ferdig.

Det var en dag hvor morgenen tok veldig lang tid. Jeg var på trening, og det som følger med der, jeg dusjet, og spiste frokost, og jeg druknet inn i konfliktene med norsk sjakk. Det er ganske uvirkelig at ja-siden tror og argumenterer for at det de driver med er greit, og faktisk er villige til å la en nystartet «sjakk»-klubb med tusen betalte medlemmer stikke av med hele forbundet. Det er en klubb opprettet utelukkende for å få inn Kindred-avtalen, og gjøre sjakkforbundet til en lobbyorganisasjon for bettingbransjen. Det er akkurat det PR-byråene gjør, de lobber en sak for penger. Det er helt vilt at en frivillig organisasjon i Norge skal gjøre det samme, og attpåtil med med medlemmer som ikke selv har betalt medlemskontingenten, og  ikke har vært medlemmer lenger enn den korte tiden avtalen har vært kjent. Det er så mye snusk og fanteri her, at det må settes en ettertrykkelig stopper for det.

Det nyeste denne dagen var at jussprofessor Geir Woxholth med spesialkompetanse på foreningsrett, tok oppdraget gratis å skrive en juridisk betenkning. Advokatene til Carlsen-leiren og advokatene til sjakkforbundet har konkludert med at det er greit, «uten særlig tvil», og de har blitt satt ettertrykkelig på plass av jussprofessoren.

Etterpå var det å hvile seg litt, og litt mer enn litt. Klokken var over 1600 da vi endelig kom oss ut.

Da ble det til den korte stranda, den på høyre side av broen, når man kommer fra byen i buss 55 eller 118 (eller noen av dem fra Druzjba Naroda). Det var ikke så intenst varmt, rundt 25 grader, så det var ikke sånn at vi absolutt måtte bade. Men det er jo gøy, og Irina storkoser seg. Den store hiten for henne så langt er å dukke under vann. Hun holder seg for nesten, og dukker. Igjen og igjen og igjen, og igjen. Og så finner hun på diverse «triks». Og så har hun «show», der hun typisk holder den lille hånden for øret, og snakker med noen «i telefonen». Showene pleier å ende med at hun dukker, og jeg synes de fungerer ganske bra. Det er regelrett morsomt.

På denne siden av broen er det øl og slikkepinne som står på menyen. I år har jeg endelig lært meg at det heter chuba chups, eller hvordan det skal skrives. Det er det samme som står på de samme slikkepinnene i Norge, så jeg vet ikke om det er så russisk, akkurat. Men Irina får én, og jeg får en øl. Da er vi begge fornøyd. Irina vil etterpå ha is, men jeg overtaler henne til heller å prøve hoppeslottet.

Det koster ikke mye å prøve det. Det er billigere enn trampolinene faktisk. Det eneste lille problemet var at hun som leide ut snakket kav ukrainsk, og da blir det litt at vi må gjette hva hun sier. Jeg får forklart henne at vi er norske, jeg snakker russisk som jeg gjør, hun lille snakker russisk helt utmerket, men ingen av oss forstår ukrainsk i det hele tatt. Da er det bare smil og greit, og vi får resten av instruksjonen på russisk bedre enn både Irinas og min.

Så hopper Irina, mens jeg fullfører ølen min. Deretter er det litt mer bading, før det er opp å få is, og deretter kaffe. Her har vi for første gang en situasjon hvor Irina forstår den bedre enn jeg, når vi begge har samme informasjon tilgjengelig. Irina spiser is, og jeg vil fotografere henne med den. Nytt av året er at hun er veldig bevisst når hun blir tatt bilder av, så hun passer på å se fin ut, eller kul ut. I en alder av fire og et halvt år har hun helt inne den «sånn-vil-jeg-se-ut-på-bilde». Etterpå forklarer hun meg at dette var ikke så lurt, for nå smelter isen. Hun forklarer meg det. Hun skjønte det, jeg ikke. Den er ikke verst.

Isen hadde nok et annet problem med seg også, for den gikk rett gjennom systemet. Plutselig måtte lille Irina på do. Og det ble kappløp for å rekke det. Dette er sikkert ganske vanlig både for voksne og barn, men det er første gang jeg har vært med på det med Irina. Heldigvis vant vi kappløpet.

Da var det etterpå å ta bussen hjem, så vi fikk litt kveld hjemme også.

Irina og jeg på heldagstur

I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.

Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.

Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.

Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.

Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.

Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.

Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.

Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.

Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.

Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.

I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.

Heldagsturen

Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.

Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.

Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.

Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.

Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.

Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.

En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.

Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.

Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.

For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.

Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.

På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.

Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.

Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.

Skøyter på Stokki!

Omtrent hver fredag i vinterhalvåret siden hun fylte to har Irina og jeg reist ut til Jærhagen for å stå på skøyter. I dag betalte det seg da Stokkalandsvannet vårt frøs til sikker is.

Vi spiste frokost, og gikk rett ned til isen. Det eneste misvisende i den setningen er at vi ikke gikk, men sprang. Irina var i kjeledress, lue, votter, jeg i ganske tykk treningsbukse og ganske tynn turjakke.

De steinene der vi skiftet, har jeg selv skiftet siden jeg lærte å snakke rent. Jeg har minner derfra så lenge jeg kan huske, om sommeren har vi badet, om vinteren gått på skøyter. Nå er det endelig, endelig neste generasjon.

Vi var tidlige, så det var ennå ikke smekkfullt av folk. Men Stokkalandsvannet er populært, og det bor nå mange folk i området. Det er mer folksomt enn i Jærhagen. Men også mye, mye bedre plass.

Irina er tre år og snart fire måneder. Tre og en tredjedel. Først holdt hun meg i hånden, men beinføringen og iveren imponerte allerede. Små barn er ikke så lette å få til å gjøre noe på isen, mange holder igjen, og må lokkes.

Irina og jeg gikk over på andre siden, der vi svingte oss litt forsiktig i tauene. Irina måtte venne seg til at det var is på vannet vårt, og at det er noe annet enn den flate, jevne isen i Jærhagen. Her, på Stokki, går det også an å skøyte over store avstander. Det går an å skøyte bort, og se på ting. I hallen er det å skøyte fra den ene kanten til den andre, alt er likt.

Så løsnet det for Irina. Først slapp hun hånden. Så imponerte hun selv meg.

Det er ikke så lett å gå på naturlig frosset is på store vann. Den er ru og ujevn, noen steder er det snø, og noen steder er den så humpete at glien stopper helt opp. Irina fant snart ut av det, og satte av gårde på egen hånd. Fortere og fortere. Fullstendig uten frykt. Fullstendig i barnets herlige glede i at dette kan jeg.

Etter hvert som formiddagen ble middag, og vel så det, kom det stadig flere folk. Noen hadde med bålpanne, og brukte isen til å hogge ned. Velstandsnorge gir seg sine rareste utslag. Dette er dog koselig, hele familien ute på tur, niste og god mat. Det var lett å legge merke til Irina, det minste barnet av dem alle, men ikke i det hele tatt det mest skvetne og engstelige.

Så fant hun ut at her var det bare å la det stå til. Hun fant ikke ut av hvordan hun skal ta ordentlige fraspark, teknikken er ikke inne, men hun fant ut hvordan hun kan løpe på skøytene, og så skli. Og med sin egen teknikk, utviklet helt selv, fikk hun opp betydelig fart, og for forbi mange av de voksne. Hun lærer seg balansen, tryggheten, og da kommer teknikken av seg selv. Jeg har veldig tro på dette her, den naturlige måten å lære på, ingen press, alt er lek og glede.

Og så faller hun, selvfølgelig. Igjen og igjen og igjen. På alle mulige måter. Tidlig på dagen var det mye i det hun skulle stoppe litt eller bremse, så fikk hun bakvekt, beina opp, og på rumpa. Ikke en eneste gang ble hun liggende og klage, eller be om hjelp. Det var rett opp igjen. Og videre. Sånn er livet. De som klarer disse tingene, falle og reise seg igjen, de er sikret et godt liv.

Vi var der i timevis. Aldri holdt hun meg i hånden igjen. Hun suste over alle vanskeligheter. Fant ut av det, utviklet sine egne teknikker med å legge seg ned, hvis hun så det ventet noe hun ikke ville komme over uansett, og så heller krabbe over. Så fant hun ut at hun kunne like gjerne prøve, og prøvde, og lyktes. Flere ganger mistet hun balansen, og hentet seg inn igjen. Og noen ganger suste hun av gårde så folk rundt henne stoppet opp. Det er jo ikke normalt at treåringene flyr forbi de voksne på isen. Det gjorde Irina.

Før hun gikk på trynet, og reiste seg igjen. Igjen og igjen og igjen. – Nje problem, sa hun senere på dagen. Det er russisk, og betyr «ingen problem», som man kan gjette. Flere ganger kunne jeg se det var vondt. Hun fikk skøytespissen nedi, fikk overvekt, og falt fremover. Det smalt noen ganger så jeg kunne høre det. Albuen tok støyten. – Nje problem.

Noen litt eldre barn hadde en bruskasse de lekte med. Det var ganske spesielt, Irina ville også leke, men disse andre var no match, selv om de var eldre. Irina var rett og slett mye bedre på skøyter, og kunne skli rundt omkring og hente bruskassen som hun ville. Hun inviterte til lek med sitt blideste smil, men denne gutten var skeptisk. Så da ble det å skøyte hver for seg.

Ingen problem det heller.

Klokken var to, da jeg endelig fikk henne hjem for å spise litt mat. Det gjorde vi, herlig pizza som Olia hadde laget, herlig i den forstand den var russisk, maken til pizza finnes ikke. Jeg laget også grøt, så det tok sin tid før vi kom oss ut igjen.

Men ut gikk vi. Mer tid på skøyter. På ny løp Irina ned, det forteste hun kunne. Jeg tok på henne skøytene først. Før jeg hadde fått på mine, var hun midt ute på isen.

Nå trengte hun ingen innskøytingsperiode. Nå satt det med en gang. Denne seansen falt hun ikke en eneste gang bakover, men hun fikk et problem at hun stadig satte skøytespissen i, og falt fremover. Jeg tenkte dette skulle gjøre henne skvetten, forsiktig, det gjør jo vondt. Noen ganger måtte jeg også lure på om alt gikk helt bra, jeg kan jo dette selv, is er knallhardt å falle på. Det merkes. Men Irina reiste seg opp hver bidige gang av egen hjelp, uten å grine, og uten å bli oppgitt.

Sånt blir det folk av. Det er meldt kaldt så langt prognosene går. Om dagene er det noen små grader pluss, om nettene litt minus. Da skal isen holde. Vi skal ned dit hver dag. Dette er supert. Jeg tenkte på det der vi gikk, ennå har det ikke skjedd i livene våre at Irina vil ut, og jeg vil ikke, eller hun vil fortsatt være ute, mens jeg vil hjem. Med Irina er tålmodigheten endeløs, vil hun, vil jeg. Og å stå på skøyter, det er så sunt, så sunt. Det er veldig kjekt å se at det er mange som skjønner det. Isen er full av folk, fra tidlig morgen til sene kvelden, vi kjenner ennå vår besøkelsestid, vi vestlendinger. Når isen er der, må den utnyttes. Det gjør vi.