REM – Dead letter office

To dager før konserten kommer den siste anmeldelsen av platene fra IRS-årene. Dette er en spesiell plate, ikke noen egentlig plate, men en samling av alle sangene og opptakene som ikke kom seg med på de offisielle utgivelsene til IRS. Den inneholder blant annet hele Chronic town, EP’en som er REMs første utgivelse (utenom Radio free Europe på singel), og en debut som ikke etterlater noe tilbake å ønske på kvaliteten. Her på Dead letter office, drukner de fem sangene innimellom alle de andre.

For her på denne platen er det mye rart. På de 22 sangene teller jeg noe sånt som 6-7 coverlåter, 6 studiolåter med sanger bandet laget, men ble lei av, og ikke ville ha med på noen av studioplatene (flere av dem nådde imidlertid frem til B-sider), 2-3 instrumentaler, 1 live, 5 fra EP’en Chronic town som nevnt, og den vanvittige Voice of Harold som ikke passer inn i noen kategori.

For meg var dette den tredje REM-platen jeg fikk, den gangen jeg prioriterte plater med mange sanger på. Her er ikke annet å si, enn at den var en ordentlig nedtur for meg som hadde Out of time og Automatic for the people fra før, dette er jo en helt annen kategori. Men noen av sangene ble fra første stund ordentlige favoritter, noen har jeg moret meg mye med, og noen har vokst med årenes løp. Likevel er det bare å innrømme at tilsvarende plate fra de første Warner-årene, The automatic box,  er way beyond Dead letter office når det gjelder kvalitet. REM var da bedre i alt.

Dead letter office har imidlertid en beholdning i Peter Buck som skriver på coveret om alle sangene, utenom Chronic town. Noe av det er riktig så minneverdig.

Dead letter office

Her er Dead Letter Office, REMs ungdomslek, sang for sang.

1. Crazy

Dette er en coverlåt, egentlig laget av «Pylon», et band eller artist jeg aldri har hørt om. Og hvordan den enn låter originalt, klarer ikke R.E.M bidra med noe særlig til den. Det er en helt ordinær sang som setter stemningen på en plate der hva som helst kan skje. Ved å høre sangen hundrevis av ganger, får den til slutt en viss sjarm. Jeg vet ikke om jeg har hørt den så mange ganger ennå.

2. There she goes again

Men her har vi med en gang en liten skatt igjen, en sang som i alle fall er veldig gøy å spille selv på gitar. Den er basert på akkorder, og har en rytme man ikke trenger være store talentet for å etterligne. Den har også en finfin koring når man er to, og «Better hit her!» er jo alltid gøy å se. Sangen tilhører selvfølgelig Velvet Underground, opprinnelig, og er vel laget av Lou Reed himself. Han har en helt annen stemning i den, enn R.E.M, med en forvirret, ung Michael Stipe, som kommer enda mer til sin rett på de andre to Velvet Underground sangene på denne platen. 

3. Burning down

Dette er den første av REMs egne sanger på platen. Den er laget for Reckoning, der det var helt riktig å utelate den. Sangen har sin sjarm, men det er noe uforløst ved den. Og i lengden blir man lei av den, slik REM også ble.

4. Voice of Harold

Jepp. Dette er favoritten. Dette er supersangen. Denne her kunne jeg tatt med, om jeg skulle satt sammen en plate med de 12 beste R.E.M sangene. Denne ville det vært et minne for evigheten om de spilte Live, og jeg var der. Det er et kunstverk av en sang, enkelt og briljant, og helt tvers igjennom ustyrtelig morsomt. Melodien er fra 7. chinese brothers, sang nummer to på Reckonning, teksten er fra baksiden av plate «The joy of knowing Jesus», med the Revelaires. Som alle virkelig store kunstverk, kommer den ikke gratis, men når det først kommer, er det ubegripelig det ikke danner skole for hvordan det skal gjøres. Teksten er bare en helt vanlig bakgrunnstekst, i full prosa, der det blir beskrevet hva lytteren har i vente, og hvor man smører litt tjukt på i prestasjonene til medlemmene i gruppen the Revlaires. Man har for eksempel «Reverend Bill Funderburk sings he cares that much for me/Charles Surrat introduces his own composition/The joy of knowing Jesus is a song of pure delight featuring John Barbee». Og så tar det helt av. Helt og fullstendig og på alle måter. Michael Stipe synger virkelig som han gjør det på Seven chinese brothers, og tvinger teksten inn i melodien med ufattelige resultat. Dette er sublim komikk, og aldri andre steder vil jeg bruke et slikt uttrykk. Og så kommer kronen på superverket når Stipe etter å lest bandets lovtale av seg selv, leser platekompaniets omtale av sitt eget platestudio «The finest sound available anywhere», med en ubetalelig sammenblanding av kors og kommers. Og hele tiden med Seven chinese brothers sugende rytme og riff i bakgrunnen. A must.

5. Burning hell

Jeg tar meg den frihet å sitere Peter Buck fra platecoveret: «Sometimes you write a song without even trying to. Sometimes those songs are the very best ones. That’s not the case with this one however.»

6. White tornado

Den første instrumentalen på platen, og også den mest forglemmelige.

7. Toys in the attic

Her skriver Peter Buck at dette er en sang det alltid er gøy å spille live, og det tror jeg nok. Det er ikke så kjekt å høre den på plate dog, det er en Aerosmith rockelåt, rask og hektisk, men jeg synes ikke REM får så særlig mye ut av den, og versjonen til Aerosmith har jeg ikke engang hørt.

8. Windout

Dette er en sang som jeg synes er nokså intetsigende, egentlig. Den går raskt og pregløst, og jeg må alltid anstrenge meg for å huske hva som egentlig skjer i den. REM har laget den selv, og den var ment for Reckonning.

9. Ages of you

Peter Buck skriver at dette er parlåten til Burning down, der jeg mener at Ages of you er den beste. Ja, jeg vil strekke meg så langt som å mene at dette er den beste av alle sangene REM har laget selv på denne platen, og som ikke hører hjemme på Chronic town. Men alle – eller så godt som alle – sangene som nådde frem til en offisiell plateutgivelse, er likevel bedre, mener jeg. Dog er dette en skikkelig lystig sang å spille selv, med et artig riff, og skikkelig Stipe-mumling i verset. Selv ikke internettpublikum klarer å lytte seg til hva han sier (http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/ages_of_you.txt – her mangler litt). Refrenget er skikkelig muntert, og uti der kommer en løsluppen «u-hu» man alltid slenger på litt flere steder, når man selv spiller den.

10. Pale blue eyes

Oi, denne sangen vekker minner, til denne sangen har jeg skrevet mange dikt med tanker jeg nå ikke lenger overhodet ikke kan finne frem til. Sentimental var de, og sentimental var jeg, og meget sentimental er også denne sangen. Men i motsetning til meg og diktene mine, er denne sangen vakker, og jeg synes fortsatt – skam og melde – den er vakrere enn versjonen til Velvet Underground.

11. Rotary ten

Den andre instrumentalen på platen. Ikke den mest uforglemmelige, men uforglemmelig denne også.

12. Bandwagon

Her har vi diskutert mye hva Peter Buck egentlig mener med «The fruity song» og «All the stuipd chord changes». Riktignok er det mange akkorder, og den kan kanskje være litt fruktig, hva nå det måtte bety, men forventingene Buck skaper med skriveriene sine, blir ikke oppfylt. REM har selv laget sangen, og den skulle vært på Fables of the reconstruction, om den hadde kommet seg med der. Noe den heldigvis ikke gjorde.

13. Femme Fatale

 Sammen med «Gardening at night» i akkustisk versjon, den absolutte favoritten på denne platen i sin tid. Og den er vidunderlig vakker fremdeles.

14. Walters theme

En instrumental, der R.E.M helt tydelig har drukket en del, og vokalist Michael Stipe ikke er den som har drukket minst. Peter Buck skriver sangen var et forsøk på å lage en reklame for Walters bar-B-Q. Meget morsomt, i så fall. Det er her Stipe sier «I got half the size of OOOOuuooooooooooooklahoma» og «Put it there» på en måte alle som har hørt sangen, vil kjenne igjen.

15. King of the road

Hvordan mon det går når REM spiller denne sangen til Roger Miller, direkte i studio, og skitings, kanon fulle. Det går sånn som dette her. Peter Buck skriver kjekt på coveret «If there was any justice in the world, Roger Miller should be able to sue us, for what we did to his song».

16. Wolves, lower

Innleder Chronic town på denne platen, og høyner øyeblikkelig kvaliteten. Dette er REM mer murmur enn Murmur, det går ikke an å høre et ord av hva Stipe sier, og gitaren er bare riff og fart. Men det er tøft, og det funker, og i bakgrunnen er Mike Mills og binder det hele sammen med kor og bass.

17. Gardening at night

Selv om jeg synes det er flott alt REM gjør på Chronic town, mener jeg denne overgår de andre udiskutabelt. Rockeversjonen, som vi har her i opprinnelig studioversjon, og som man for eksempel kan høre i liveutgave på bonusspor til nye Murmur-utgivelser, er REM-rock på sitt beste. Det er tøft og utydelig, med riff og koring, og en inntrengende Stipe med sin lyse stemme, karakteristisk og stemningsskapende, sint og fortvilet på en gang, eller hvilken stemning det må være. Denne ville jeg hatt høyt på ønskelisten, om det var jeg som valgte hva REM skulle spille på konsertene. Det sier sitt om kvaliteten på sangen, at den fungerer like bra rolig. Da har den en helt annen stemning, og er fortsatt noe av det vakreste jeg vet.

18. Carnival of sorts (Box cars)

Sammen med Gardening at night den enkleste å spille på Chronic town. En akkordbasert sang, med Stipe som synger med anstrengt stemme, og helt utydelig på den kryptiske teksten. Denne sangen har tekstlinjen «Chronic town, poster torn, reaping wheel», hvorfra EP-tittelen kanskje er hentet.

19. 1,000,000

Denne sangen er småtøff, og har også en Stipe som presser på med stemmen sin, i instrumentlandskapet og alle lydene rundt. Refrenget går «I could live a million/I could live a million/I could live a million time», og melodien gir ingen som helst indikasjon på hva de mener med det.

20. Stumble

Dette var også en favoritt for meg den første tiden, og denne første tiden varte temmelig lenge. Den varer på sett og vis ennå, det er en tøff sang med godt driv, men de enkle akkordskiftene Am G blir kanskje litt monotone, og det lekne i sangen blir kanske litt kunstig. Den er imidlertid ikke så utilgjengelig som de andre sangene på Chronic town, for ikke å snakke om på Dead letter office, og det er da noe.

21. Gardening at night (acoustic)

Det vakreste jeg visste da jeg var 20. Michael Stipe er aldri så nølende, usikker, forsiktig, svak, sår og resignert som her, fortvilet resignert, som jeg kalte det. Det er akkurat samme sangen som i rockeversjonen. Her går det bare saktere og mer lavmælt, og det blir et helt annet uttrykk både i tekst og melodi. Her har vi virkelig en sang som er stemning mer enn tekst, og en utydelig Stipe, slik at man hører den teksten man vil høre. Jeg for eksempel, har alltid villet høre: «I saw the money on the floor/I felt like I could change the world…» i stedet for «I saw the money on the floor/I felt the pocket change thorugh all…» Fortsettelsen er «a feeling, that broke throught the door/they said it couldn’t be arraaaa—aaanged». Det er virkelig vakkert. Jeg har ikke vokst fra dette.

22. All the right friends

Denne sangen ble en hit i en nyinnspilling i moderne tid. Betegnende nok er flere av de største hitene fra moderne REM, laget på det gode gamle 80-tallet, Bad day er et annet slikt eksempel. Men for meg har denne sangen alltid druknet i sangene like foran den.

REM – Document

Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.

Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.

Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.

Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.

Document

Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen «Last date», og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.

Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.

Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.

Finest worksong

I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler «Blow your horn» i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som «worksong». Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres «Finest worksong».

Welcome to the occupation

Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper «Listen to meeeee…» igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.

Exhuming MacCarthy

Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik «Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth». Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.

Disturbance at the heron house

En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.

The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know»

og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel «Everyone’s allowed», de gjentar.

Strange

Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er «There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right» og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.

It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)

Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.

Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.

Og gjentagelsen «I feel fine…» det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.

To the one I love

Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. «A simple prop to occupy my life», er meldingen, og «This one goes out to the one I left behind». Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.

Fireplace

Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med «Crazy, crazy world», i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var «Crazy, crazy world». Så kom «Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace»

Lightning hopkins

Det tøffeste i denne sangen er ropet: «Crow!»

King of birds

Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.

Oddfellow local 1-5-1

Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.

REM – Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller «livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling». Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige – men ytterst fabelaktige – fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life’s rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen «I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young»). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: «Birdie in you hand/Like life’s rich demand/The insurgency began/and you missed it» og «I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me»

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. «Philanders tie», som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med «A murders shoe» setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på «Miles standish proud«, og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. «Like Martin Luther stand» kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i «What’s the freequency, Kenneth?», selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold – som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter «Begin the begin». Dette er en plate som mener det.

 

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

«We have many things in common, name three»

«We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times» er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og «These days» har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i «meeee», og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. «Well I can keep it above/but then it wouldn’t be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home» og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: «Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky«, og koringen er sånn: «What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me«. I tillegg har en ekstra korstemme med «It’s gonna fall/it’s gonna fall» fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em – G – Em – D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen «Cuyahoga» sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som – som vanlig – utgjør magien. Michael Stipe synge «Hyena», mens Mills (utydelig) synger «I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you»

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, «A beautiful young lady».

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene «Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything«. Det er liksom som om også instrumentene og refrenget «Covers everything». Verset har tekstlinjer som «Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content«, og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene «Don’t look into the sun«, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som «Stand» og «Shiny happy people», det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, «Friday I’m in love» og «Shiny happy people». De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel «ooooo», og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier «What if we give it away», mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes «What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last»

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb «What’s the prize of heroes?» og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm – G – E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet «Hurrah! We’re all free now». Og han fortsetter «What noisy cats are we?» og «Stone and bone, he bore his cross». Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

«A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?»

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av «The Clique», og med tekst som handler om at «jeg er Superman», så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se «right through you» at hun ikke «love that man you’re making with now, do yoi?», i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, «if you go a million miles away I’ll track you down, girl», og «trust me when I say I know the pathway to your heart». Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.

REM – Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som «So central rain», «Time after time» eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: «Read the scene where gravity is pulling me around», «Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here«. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten «Step up, step up, step up/the sky is something odd«. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller «bridge», men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende «(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do«, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende «Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood«, mens Mike Mills ustanselig korer «Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends«. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: «Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green«. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen «The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination» (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: «And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination«, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen «but there still ways away«. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene «The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep», med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

«He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin«. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

«My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here«, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er «Listen to the holler«, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, «Auctioneer». «Holler» er et verb som betyr å rope, kanskje «gaule» gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert «Life and how to live it«, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre («a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best«), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

«Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost»

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og «Listen to the holler», og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: «If I write a book it will be called: Life and how to live it«, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å «read», «count» og «stand», før han ender opp som «clown on tv», «clown on the circus mount» og «clown in a marching band» (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: «Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake» eller «John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake». Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik «Feeling gravity pulls» har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

«When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.» Refrenget er Mike Mills som synger «I’ll been there I know the way«, mens Michael Stipe gjentar «I can’t get there from here» fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter «Gentlemen, testify», og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er «Thank you, Ray»

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i «the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo» og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, «lala-lala-leeiiii«, «Green grow the rushes» med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

«She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.»

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: «Get me to the train on time/take this nickel/make a dime«, eller «This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more«. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: «At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers«, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede «When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind«. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: «I like it here«, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) «Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy», mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut «boring» med «foreign», og «I’d like it here» i stedet for «I like it here», og til og med «if I could leave and see you from…» til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så – av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, «this world was never ment for one as beautiful as you». Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.