Skøyter på Stokki!

Omtrent hver fredag i vinterhalvåret siden hun fylte to har Irina og jeg reist ut til Jærhagen for å stå på skøyter. I dag betalte det seg da Stokkalandsvannet vårt frøs til sikker is.

Vi spiste frokost, og gikk rett ned til isen. Det eneste misvisende i den setningen er at vi ikke gikk, men sprang. Irina var i kjeledress, lue, votter, jeg i ganske tykk treningsbukse og ganske tynn turjakke.

De steinene der vi skiftet, har jeg selv skiftet siden jeg lærte å snakke rent. Jeg har minner derfra så lenge jeg kan huske, om sommeren har vi badet, om vinteren gått på skøyter. Nå er det endelig, endelig neste generasjon.

Vi var tidlige, så det var ennå ikke smekkfullt av folk. Men Stokkalandsvannet er populært, og det bor nå mange folk i området. Det er mer folksomt enn i Jærhagen. Men også mye, mye bedre plass.

Irina er tre år og snart fire måneder. Tre og en tredjedel. Først holdt hun meg i hånden, men beinføringen og iveren imponerte allerede. Små barn er ikke så lette å få til å gjøre noe på isen, mange holder igjen, og må lokkes.

Irina og jeg gikk over på andre siden, der vi svingte oss litt forsiktig i tauene. Irina måtte venne seg til at det var is på vannet vårt, og at det er noe annet enn den flate, jevne isen i Jærhagen. Her, på Stokki, går det også an å skøyte over store avstander. Det går an å skøyte bort, og se på ting. I hallen er det å skøyte fra den ene kanten til den andre, alt er likt.

Så løsnet det for Irina. Først slapp hun hånden. Så imponerte hun selv meg.

Det er ikke så lett å gå på naturlig frosset is på store vann. Den er ru og ujevn, noen steder er det snø, og noen steder er den så humpete at glien stopper helt opp. Irina fant snart ut av det, og satte av gårde på egen hånd. Fortere og fortere. Fullstendig uten frykt. Fullstendig i barnets herlige glede i at dette kan jeg.

Etter hvert som formiddagen ble middag, og vel så det, kom det stadig flere folk. Noen hadde med bålpanne, og brukte isen til å hogge ned. Velstandsnorge gir seg sine rareste utslag. Dette er dog koselig, hele familien ute på tur, niste og god mat. Det var lett å legge merke til Irina, det minste barnet av dem alle, men ikke i det hele tatt det mest skvetne og engstelige.

Så fant hun ut at her var det bare å la det stå til. Hun fant ikke ut av hvordan hun skal ta ordentlige fraspark, teknikken er ikke inne, men hun fant ut hvordan hun kan løpe på skøytene, og så skli. Og med sin egen teknikk, utviklet helt selv, fikk hun opp betydelig fart, og for forbi mange av de voksne. Hun lærer seg balansen, tryggheten, og da kommer teknikken av seg selv. Jeg har veldig tro på dette her, den naturlige måten å lære på, ingen press, alt er lek og glede.

Og så faller hun, selvfølgelig. Igjen og igjen og igjen. På alle mulige måter. Tidlig på dagen var det mye i det hun skulle stoppe litt eller bremse, så fikk hun bakvekt, beina opp, og på rumpa. Ikke en eneste gang ble hun liggende og klage, eller be om hjelp. Det var rett opp igjen. Og videre. Sånn er livet. De som klarer disse tingene, falle og reise seg igjen, de er sikret et godt liv.

Vi var der i timevis. Aldri holdt hun meg i hånden igjen. Hun suste over alle vanskeligheter. Fant ut av det, utviklet sine egne teknikker med å legge seg ned, hvis hun så det ventet noe hun ikke ville komme over uansett, og så heller krabbe over. Så fant hun ut at hun kunne like gjerne prøve, og prøvde, og lyktes. Flere ganger mistet hun balansen, og hentet seg inn igjen. Og noen ganger suste hun av gårde så folk rundt henne stoppet opp. Det er jo ikke normalt at treåringene flyr forbi de voksne på isen. Det gjorde Irina.

Før hun gikk på trynet, og reiste seg igjen. Igjen og igjen og igjen. – Nje problem, sa hun senere på dagen. Det er russisk, og betyr «ingen problem», som man kan gjette. Flere ganger kunne jeg se det var vondt. Hun fikk skøytespissen nedi, fikk overvekt, og falt fremover. Det smalt noen ganger så jeg kunne høre det. Albuen tok støyten. – Nje problem.

Noen litt eldre barn hadde en bruskasse de lekte med. Det var ganske spesielt, Irina ville også leke, men disse andre var no match, selv om de var eldre. Irina var rett og slett mye bedre på skøyter, og kunne skli rundt omkring og hente bruskassen som hun ville. Hun inviterte til lek med sitt blideste smil, men denne gutten var skeptisk. Så da ble det å skøyte hver for seg.

Ingen problem det heller.

Klokken var to, da jeg endelig fikk henne hjem for å spise litt mat. Det gjorde vi, herlig pizza som Olia hadde laget, herlig i den forstand den var russisk, maken til pizza finnes ikke. Jeg laget også grøt, så det tok sin tid før vi kom oss ut igjen.

Men ut gikk vi. Mer tid på skøyter. På ny løp Irina ned, det forteste hun kunne. Jeg tok på henne skøytene først. Før jeg hadde fått på mine, var hun midt ute på isen.

Nå trengte hun ingen innskøytingsperiode. Nå satt det med en gang. Denne seansen falt hun ikke en eneste gang bakover, men hun fikk et problem at hun stadig satte skøytespissen i, og falt fremover. Jeg tenkte dette skulle gjøre henne skvetten, forsiktig, det gjør jo vondt. Noen ganger måtte jeg også lure på om alt gikk helt bra, jeg kan jo dette selv, is er knallhardt å falle på. Det merkes. Men Irina reiste seg opp hver bidige gang av egen hjelp, uten å grine, og uten å bli oppgitt.

Sånt blir det folk av. Det er meldt kaldt så langt prognosene går. Om dagene er det noen små grader pluss, om nettene litt minus. Da skal isen holde. Vi skal ned dit hver dag. Dette er supert. Jeg tenkte på det der vi gikk, ennå har det ikke skjedd i livene våre at Irina vil ut, og jeg vil ikke, eller hun vil fortsatt være ute, mens jeg vil hjem. Med Irina er tålmodigheten endeløs, vil hun, vil jeg. Og å stå på skøyter, det er så sunt, så sunt. Det er veldig kjekt å se at det er mange som skjønner det. Isen er full av folk, fra tidlig morgen til sene kvelden, vi kjenner ennå vår besøkelsestid, vi vestlendinger. Når isen er der, må den utnyttes. Det gjør vi.

 

Skitur ved foten av Dalsnuten

Jeg liker ikke så godt å tilbakeposte innlegg. Men denne gangen gjør jeg det, for å få et innlegg på den dagen Irina og jeg hadde en helt herlig søndagstur ved foten av Dalsnuten. Her brøt hun virkelig mange grenser, og viste seg som den turjenta jeg gjerne vil ha henne som.

Siden hun ble født har hun og jeg vært ute sammen så godt som hver dag. Er det fridager, forsøker vi å komme oss lenger, gjerne opp i terrenget. Søndager er søndagstur. Året jeg var i pappapermisjon med henne, var det daglig. Hun har gått gradene, raskt, fra vogn, til bæremeis, til nå å gå selv. Og alltid har vi presset grensene for hva det egentlig går an å gjøre med vogn, med bæremeis, når hun går selv.

Etter at hun lærte å gå selv for alvor, har det ikke vært så altfor lett å få henne med. Hun har likt bedre alle slags aktiviteter, heller en lekeplass enn ut i naturen. Så mange lørdager har vi løst på den måten, og mange søndagsturer har vi gjort korte. Etter hun ble tre, har det ikke vært altfor mange helt skikkelige. Og vi har ennå ikke etablert at vi går uten bæremeis. Hun er tre år, så det er jo tidlig, men med Irina er det bare å komme raskest mulig til sånn det skal være.

I dag pakket jeg matpakke, solbærtoddy og sjokolade i sekken. Skiene hennes hang jeg utenpå, og så kjørte vi opp til parkeringsplassen ved Dalsnuten. Det er en enorm parkeringsplass, men i nye Sandnes er det mange folk, og de reiser alle til de samme utvalgte plassene. Det var smekkfullt. Vi fant bare allernådigst en plass å stå, med bilen, siden vi som vanlig var litt sent ute.

Irina var i praktslag. Ikke før var hun ute av bilen, før hun løp av gårde. Jeg hanglet meg etter, uten helt å få hektet på alt som skulle på sekken, og alt som skulle på meg selv, og på Irina, skikkelig. Irina gikk latterlig lettkledd, alle de tykke klærne var hos meg, men det bekymret henne ikke det minste. Hun beveget seg varm. Og hun stakk fra meg da jeg måtte på do lite grann, så langt frem at folk spurte for sikkerhets skyld om hun var min, hun jenta som satte av gårde på egen hånd, oppover.

Jeg har også denne driven Irina ser ut til å ha, at det gjelder å komme seg opp neste høyde, rundt neste sving, for å se hva som var der. Hun kan umulig være kjent i dette terrenget, umulig å huske hvordan det var da hun gikk her, og var to år, og med bestemor. Det er en tur min mor og jeg har tatt flere ganger, på denne tiden av året, også før Irina ble født.

Da vi passerte den første, mørke granskogen gikk Irina med på å ha på seg litt mer klær. Hun fikk en ordentlig jakke, hun fikk skisko i stedet for de fine støvlettene, og hun fikk en turbukse som kunne bli våt, utenpå den tynne innebuksen. Så var det videre.

Ingen andre forsøkte seg på ski. Men noen la merke til at vi hadde ski på sekken. Barn på tre år trenger ikke tykke snøen for å kunne gå, og ikke store flekken for å ha utbytte. Så fort det lå jevnt over grusstien, i et tynt lag, spente jeg skiene på henne, og så fikk hun gå. Da var vi ca 100 meter fra det vannet som ligger ved der den siste oppstigningen begynner. Og det var det vi tok rasten vår.

Den rasten fungerte utmerket. Riktignok hadde lokket på toddyen sprettet opp, så alt var rent ut, men Irina hadde eplejuice, og jeg hadde litt sjokolade. Mer enn spising, var det å renne opp og ned den lille skråningen på denne siden av vannet. Jeg har aldri vært på denne siden av vannet, på nedsiden. Vi har alltid gått opp på høyre side, og ned igjen på venstre. Oppsiden og nedsiden har vi aldri vært ved. Særlig nedsiden er fin. Der var det denne dagen også solrikt og flott,  og den lille slake hellingen var passe bakke for Irina på ski. Hun rant ned, mens jeg holdt henne. Hun er et stykke unna å finne ut av hvordan det skal gjøres, når det går et stykke nedover i ulendt terreng. Så er hun altså ikke mer enn tre år.

Herfra tok turen seg opp, slik turer så mange, mange ganger gjør. Det var allerede kjekt og fint, men nå ble det storveis. Irina hadde tendenser til å bli lei av skiene, særlig lei av å ramle med dem, og jeg vet av erfaring hun kan bli veldig kald på føttene om hun får snø inn i skoene. Da kan hun også bli litt passiv. Så jeg geleidet henne nedover, denne lille markflekken, på nedsiden av vannet ved Dalsnuten.

Vi kom til et lite gjerde, der passet det å ta av skiene, og jeg benyttet anledningen til å kjenne på føttene til Irina, og finne ut at de var helt fine. Alt var greit. Jeg viste henne også en liten robåt, som lå nedfrosset i isen, selv med islagt vann inni. Og jeg begynte å hive isklumper og isflak ut på isen. Det var nemlig en liten myr med litt myrvann og is på, på vei ut til det store vannet. Der var det rikelig med isflak å løsne, og rikelig med muligheter for Irina å få trene seg å gå på isen, og få lært seg hva slags is som holder, og ikke, og hvordan man skal gjøre det.

Vi var der sikkert en time. Fra det var dag, til solen begynte å gå ned. Irina gav seg aldri med å hive is på isen, eller ned i vannet i den lille kanalen som rant, og jeg gav like utrettelig nye isbiter å hive. Aldri kommer jeg til å si til Irina at vi må gå, sånne øyeblikk. Aldri er det noe viktigere å gjøre.

Omsider, da vi skulle bevege oss videre, var vi i skyggen, og det var kaldt. Irina satte av gårde først, mens jeg ordnet sekken. Terrenget er ingen hindring for henne, ikke når hun ikke har ski å skyve på. Hun kom seg over gjerdet, når jeg fikk vist henne hvor vi skulle. Og hun satte av gårde videre oppover, opp til vi kom i solen igjen, og kunne juble over det.

Så var det sjarmøretappen ned. Her fikk Irina endelig skjønt hvordan hun skal gå i terreng, hva hun skal gjøre når det blir for bratt, og hvordan hun skal løse det når det blir vanskelig. – Ja umeiu, ja umeiu, sa hun igjen og igjen på russisk, – jeg klarer det, jeg klarer det. Hun var ikke i nærheten av å måtte ha hjelp, ikke noen steder. Hun gikk langt foran, eller langt til siden for meg, helt selvstendig, og helt lykkelig. Engang prøvde hun til og med der det var for høyt, sånn at bena ble hengende og dingle, og hun ikke fast grunn under. Også der kravlet hun seg opp igjen, og prøvde på nytt, lenger unna. Ingen hjelp, ingen problem.

Nederst var det is på det første vannet også, selvfølgelig. Der var det et annet barn som lekte, med sine foreldre. De kastet is på isen, begge. Og de kom så smått i lek. Begge var tospråklige, så de snakket ikke så mye som andre treåringer gjerne gjør, og det var ikke helt umiddelbar og trygg kontakt. Men særlig Irina gir seg ikke, og prøver på ny og på ny, til det blir en slags lek ut av det.

Far til denne jenta prøver seg på isen. Den er nok ikke helt trygg, så han åler seg utover på magen. Den lille jenta hans, åler seg også ut. Jeg sender Irina etter dem. Hun har gått av å være i kontakt med folk. Isen holder kanskje ikke meg, men den holder ganske sikkert henne. Å falle gjennom isen er farlig, så det skal man ikke risikere, men den er tykkere utpå enn inne på land, og når man faller igjennom, er det alltid fordi man har gått på farlige steder. Her kunne det være farlig borte ved noen siv, og borte der den lille bekken rant ut i vannet. Så var det usikkert for oss voksne helt inne med land, der så mange hadde ødelagt isen at den ikke hadde fått frosset skikkelig fast.

Jeg skal ikke si det ikke var skummelt. Far til den andre jenta var der ute og passet på, han var herfra og bedømte isen til å være temmelig tykk. Så når det var trygt for hans barn, var det trygt for mitt også. De to barna holdt snart opp å krype, og løp omkring. De moret seg med å slenge isklumper, og det var alltid noe eget når de slengte dem for langt og i feil retning. Da var det viktig de hørte på oss, og ikke løp inn i sivet, for eksempel.

Irina lekte vel over en halv time der ute på isen. På den tiden lærte hun seg også å gå på is, noe hun har hatt problemer med og vært litt engstelig for tidligere. – Jeg klarer det, jeg klarer det! ropte hun nå, på russisk. Den andre lille jenta falt et par ganger, Irina falt aldri. Hun har motorikken i orden, supergullet vårt. Så har hun også vært i tidlig trening, og så raskt som mulig kommet seg til enhver utfordring, og alltid i form av lek.

Fra vannet og inn var ren sjarmøretappe. Irina løp, mer enn gikk, slik hun pleier å gjøre det. Vi var begge veldig lykkelige da vi reiste hjem, det hadde vært en skikkelig tur.

Så varmt at blodtrykket falt

I går kveld spurte babusjka om alt stod bra til med meg. – Ja, sa jeg, enda jeg kjente godt at det ikke var tilfelle. Jeg var svimmel, trøtt og ugrei, ville bare sove og ha alle vekk, enda klokken ikke var mer enn halv ti. Babusjka gjennomskuet meg selvfølgelig, hun er mor og bestemor, og var også den som stelte for sin nå avdøde mann på sykeleiet, – vi må måle blodtrykket, sa hun. Davlenie, heter det på russisk. Så fant hun frem et apparat, festet det på armen min, og satte det på. Jeg kjente det strammet og strammet og strammet, det så aldri ut til å bli ferdig med å stramme, og når det først hadde sluttet å stramme, tok det tilsvarende lang tid før det sluttet å stramme igjen på vei ned. Hjertet mitt hadde tilsynelatende ingen interesse av å sende blodet gjennom årene mine om det møtte litt motstand. Blodtrykket mitt var svært, svært lavt.

– Du får ikke legge deg før blodtrykket er oppe igjen, sa babusjka. – Dette er farlig. Så satte hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe til meg, for å få blodtrykket opp. Og jeg som hadde drukket kaffe hele dagen, og hadde mest lyst til å sove…

Nå også drikker jeg kaffe, cappuccino. Jeg har funnt min plass på kaffestedet, et av ikke altfor mange steder i nærheten med aircondition, og et av ikke altfor mange steder å slippe unna varmen. Babusjka har ikke så lyst til å sende oss langt av gårde, når det er så varmt som nå, og siden hun ble enda mer engstelig etter i går, respekterer jeg det. Så langt denne dagen har jeg tilbrakt en drøy time på lekeplassen utenfor blokken, med Irina stort sett i husken eller i sandkassen, og jeg med tyske gloser og setninger når jeg har hatt anledning. Morgentrening og frokost har det også vært, selvfølgelig, men det er jo som det pleier å være. At vi ikke reiser straks til stranden varme dager, er uvanlig.

I går var en treningsfri dag, jeg satt om morgenen her på kaffestedet, og gikk så hjem for å spise frokost. Det skulle bli det eneste skikkelige måltidet mitt gjennom dagen, russiske pannekaker rullet rundt med kjøttfarse. Så var det ut, Irina og jeg først, Olia skulle komme etterpå. Temperaturen var rundt 30 grader. Irina og jeg var ute på lekeplassen, til jeg mistet tålmodigheten, og gikk for å hente Olia. Vi måtte komme oss til stranden. Irina og jeg gikk til bussholdeplassen, og sannelig kom ikke buss nummer 118 før Olia kom, så vi måtte sette av gårde uten henne. Og uten badetøy og tingene våre.

Planen var at vi skulle til restauranten Kvartal, på promenaden på høyre side av Patona-broen, området jeg nå vet heter Berezniaky. Venstre side er Rusanivka, den kunstige øyen, høyre side er Berezniaky, en bydel i Kiev, på venstre side av elven. På restauranten kunne vi bestille businesslunch, og fordrive tiden med å spise, mens vi ventet på Olia og neste buss. Problemet var at restauranten så ut til å være nedlagt. Bordene var tatt bort, parasollene slått ned og bundet sammen, vinduer og dører var stengt, og dekket for. Her var det ikke noe mat, ikke noe sted å gjøre av seg.

Jeg sendte Olia en tekstmelding: Kom så fort du kan. Siden skulle jeg sende en til, et enormt mas til meg å være, og sikkert flere enn alle de foregående år til sammen her nede. Vi sender ikke meldinger fra norsk til ukrainsk nummer, eller fra norsk til norsk i Ukraina, det er bare i ytterste nødsfall og fortvilelse, som dette var. Det var altfor varmt til ikke å bade. Og Olia hadde badetøyet.

Jeg fikk lurt unna litt tid ved å sende Irina opp i en trampoline, og siden kjøpe en is til henne, som vi delte. Men så presset også hun på, ned mot stranden. Sanden, treverket og betongen i solen var så varmt at det gikk ikke an for henne å gå på det barbeint. Jeg satte henne nede ved vannet, der bølgene skvulper opp, og tok av henne klærne til trusen, så hun kunne bade. Så var det om jeg kunne gjøre det samme? En ting var at det ikke tar seg ut, en annen var verdisakene. Det var spørsmål om verdisaker som gjorde at jeg ikke ville bade i kortbuksen. Jeg hadde ingen pose eller noe å ha ting i, alt var i lommen, eller i en snor rundt skulderen, sånn som fotoapparatet. Om jeg skulle bade i underbuksen, hadde jeg bare kortbuksen, min t-skjorte og Irinas lille kjole å dekke tingene med. Og så var det jo det at det ser veldig rart ut for en voksen mann å bade i underbuksen, sammed med sitt lille barn.

I det jeg bestemte meg for å likeel gjøre det, kom Olia. Jeg skiftet i en fart, og kom meg uti det svalende vannet. Snart var den lille jenta jeg hadde trodd kanskje var hjerneskadet, men som kanskje ikke var det likevel, borte hos oss. Den gang hadde både hun og Irina hatt baderinger, nå var det bare hun som hadde. Hun lånte den villig vekk. Det var også ei annen jente som var med litt denne gang, men hun var mest opptatt av å skvette vann, så hun var det ikke noe gøy med. Irina koste seg sånn i baderingen, at jeg bestemte meg for at dette måtte jeg kjøpe til henne.

Så var det strandrutiner. Olia hadde stukket i butikken, etter at hun kom, og kjøpte der en deilig melom og for henne typiske «strandleker». Det vil si bøker med klisterlapper, og en artig sak der det gikk an å fargeleggge ved å fukte fingeren, og føre den over papiret. Flere sånne bøker hadde Olia kjøpt. Den andre jenta kom bort og satt med oss. Olia delte villig vekk både melon og tegnebøker, det var en nydelig liten scene, Olia, denne jenta og Irina-vår. Olia avviste konstant at denne jenta var hjerneskadet, hun fungerer helt fint for en 7-åring, mente hun. Men det var noe rart over hvordan hun holdt armene og fingrene sine, hun trakk dem liksom bakover og i vinkel, sånn som hjerneskadde gjør.

Min favorittbartender i kiosken satt og sov, da jeg kom til ham. Han hadde svære solbriller på, så det ikke skulle være så synlig. – En øl, sa jeg. – Njeto, sa han. Det er ikke. Og nå var det ingen forsøk på å prakke på meg en annen vare, slik han pleier. Nå var det bare å vente til jeg gikk, før han sovnet på ny. Jeg kjøpte mine to første øl på en annen og litt større strandkafe, et litt større utsalg, med litt flere bord, bare 30 meter unna. Så det er vanskelig å skjønne hvordan min venn, bartenderen, kan overleve med sin lille bod, når han attpåtil ikke har øl på en dag som denne.

Senere kom ølet, jeg kunne se de fjerne de tømme fatene, og koble til nye. Nå gikk jeg bort og kjøpte et par hos ham også, radio nostalgia spilte så flott musikk, og det var så fint og kjekt der på stranden. – Det var en fin lykkefølelse, tenkte jeg, der jeg satt, og så utover stranden, der min vakre kone og mitt vakre barn også var, og på andre siden av elven høydedragene i Kiev, med klosterkomplekset Lavra og den abnorme statuen for å feire seieren i andre verdenskrig. Solen var ikke lenger på sitt sterkeste, og gav stranden det karakteristiske ettermiddagslyset alt blir så vakkert i.

Apropos vakkert, og malapropos, mens jeg sitter i disse lykketankene mine, ser jeg Irina ute i vannet med den andre jenta, og så plutselig detter hun under. Jeg er på et øyeblikk oppe, det er 30-40 meter bort til vannet, men Irina er oppe igjen før jeg har kommet fem av dem. Hun reiste seg opp selv, og så ikke ut til å ta det så nøye, tørket seg i ansiktet, og lekte videre. Olia lå motsatt vei, med øynene i mobilen, der det antagelig er noen kommende studier hun leser på.

Hun hadde ikke fått med seg noen ting.

Snart ville hun hjem. Hun syntes det var for varmt. Jeg kunne ikke skjønne at hun ville tro det var noe kjøligere hjemme, men da også Irina satte kursen opp mot promenaden, var det greit. Jeg sa i fra til jenta og bestemoren at vi gikk, – kommer dere i morgen også? spurte hun blidt. – Vi får se, sa jeg.

På vei hjem kjøpte vi et par is og et par kaffe. Kaffen gikk i meg, isen for det meste i Irina og Olia. Irina gikk veldig i sitt eget tempo, og fikk bremset oss godt ned. Hun ville både i lekeparker, og på trampoline. – Hvem kunne hindre henne? Olia ville helst til nærmeste buss, og grønn metro, men sånn var det små sjanser for at det ville gå. I stedet ble det lang tid med å skyve Irina frem og tilbake i dissen, der i kveldssolen, og å sitte på en benk og snakke sammen, for Olia og meg. Etterpå satte vi Irina på skuldrene mine, og gikk hele den lange veien langs elven, og inn med kanalen, for å komme til bussholdeplassen. Dette er en rute som ikke er mye brukt, det er omvei, og ikke alt er helt tilrettelagt. Særlig under Patona-broen er det ikke akkurat laget til for å lokke til seg turister. Men jeg liker denne runden, nær elven og naturen. Enda senere på kvelden vil man høre frosker her.

Det var buss nummer 55 som fraktet oss hjem. Jeg hadde et lite håp om at 115 skulle ta oss til Kontraktova, og en georgisk restaurant, slik gikk det altså ikke. Hjemme hadde heller ikke babusjka vært sitt vanlige jeg, kanskje hun også slått ut av varmen, ingen mat ventet. Olia skulle røre sammen noe, hun satte seg for å skrelle poteter, sa hun hadde en plan. Hun er en herlig kone, men når det gjelder mat, henter vi – eller jeg – gjerne frem historien fra vårt aller første møte. – Er det viktig for deg at kvinne er flinke til å lage mat? – Ja, sa jeg, tankeløst, på det tidspunktet var det ikke i mine tanker at det var min fremtidige kone jeg snakket med, og jeg måtte være forsiktig hva jeg sa. Hun fikk helt panikk, gispet etter pusten, før hun blandet inn fisken vi hadde kjøpt med salt og mel og pepper. Det er viktig å lage god mat, men jeg er lettspist, spiser det meste, så lenge det er solid og skikkelig mat, ikke noe tull. Det måltidet Olia stekte sammen denne kvelden her, altså i går, var nok litt tull, stekte poteter og egg og sopp og ost, i en blanding som ikke var laget med omsorg. Olia liker av og til bare å ha noe mat å hive i munnen, spisingen er noe man må ha unnagjort, jeg liker å spise skikkelig når jeg først spiser. Er det ikke skikkelig, lar jeg heller være. Etter en lang, varm dag i solen, var jeg ikke så veldig sulten heller.

Antagelig var det kombinasjonen av alt dette som gjorde at blodtrykket falt. Jeg tenkte jo på alle glosene, alt jeg hadde å gjøre på PC, men hadde ikke ork til det. I stedet lå jeg bare på sengen, halvsov, sov, eller så på gamle YouTube-klipp med amerikansk country, ikke i mitt kjernerepertoir av musikk, men helt fint, og passende for anledningen. Irina var også med og så på av og til, og hun vekket meg i de riktige øyeblikkene når jeg sov. Den varme dagen, som regel ubeskyttet under solen, ikke engang capsen hadde jeg funnet, og ikke hadde jeg spist skikkelig. Bare kaffe og øl og is.

Det var derfor medisinen med mer kaffe helst gjorde meg gretten. Jeg hadde mine egne tanker om at en god natts søvn ville gjøre susen, nå så det ut til at jeg ikke skulle få lov til å legge meg før blodtrykket hadde steget. Jeg drakk den russiske kaffen de serverte meg, det har jeg skrevet om tidligere, skikkelig røverkaffe, bare blande kaffekorn og kokt vann, la de stå til. Så hentet babusjka frem en enda bedre medisin: Vodka. Og jeg tenkte på det gamle diktet, det finnes ikke noe som heter lavt blodtrykk, det finnes bare for lite vodka. Jeg fikk også drukket litt appelsinjuice, få inn noe skikkelig næring, en annen gang i livet har jeg jo hatt problemer med druesukkeret, og så brukte jeg mitt talent som forhenværende – og kanskje på vei tilbake – deltidskomiker til å spøke litt med maten Olia hadde laget. I et møte med slik mat sa hjertet at nå fikk det være nok, nå gidder jeg ikke jobbe lenger. Og babusjka var helt enig, og forklarte sin datter Olia at jeg ikke var noen kanin, hvorpå jeg supplerte at det er helt riktig, jeg er en tiger, alt sammen ledsaget av noen gode slurker vodka, og appelsinjuice ved siden av.

Blodtrykket gikk rett til værs. Babusjka laget meg noen gratinerte kyllingkoteletter, kylling Kiev, tror jeg det heter, denne typen å lage kylling på har navn etter byen. Da de andre gikk og la seg, ble jeg sittende og se på mer country, og videre til Dylan, Bach og Elvis, stigende rett til værs, som man ser. Jeg serverte Olia den ene fine spøken etter den andre, da jeg senere gikk og la meg, alt sentrert rundt vodka og bevingede setninger på russisk, vodka er vår fortid, og vår nåtid og vår fremtid, det har dere helt rett i, sa jeg til henne, før jeg la meg og sovnet.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Terror

I går rammet terroren Paris. Den var spektakulær, rystende. Folk som satt og så vennskapskampen mellom Frankrike og Tyskland på Eurosport kunne plutselig høre en bombe bli sprengt utenfor Stade de France, hvor kampen ble spilt. Folk som så på nyhetssendinger eller sjekket nyheter på nettet – som jeg – kunne plutselig se meldinger om skyting ved forskjellige puber og barer på østsiden av elven, og at det var uklart hvor mange det gjaldt og hva omfanget var. Det var også noe om en konsert, gisler, og gisler som ble skutt. Drapstallene steg stadig.

Statsledere og offisielle representanter – som borgermesteren i Paris – var merkbart skjelvne i stemmen da de skulle gi sine kommentarer om hva som var skjedd. Borgermesteren i Paris fulgte den samme nyhetsstrømmen som journalisten som intervjuet ham på BBC, som jeg hørte. President Hollande var evakuert fra fotballkampen i helikopter. Canada og USA var raskt ute med å erklære full støtte og all mulig hjelp til en nær og gammel alliert, britene med Cameron var også klare i talen, som russerne med Putin.

Terroren ble raskt lenket til militante islamister, og Frankrikes krigføring i Syria. President Hollande beskyldte den islamske stat, som også har påtatt seg skylden. Det gjør at den såkalte staten som er såkalt islamsk har hatt en serie spektakulære terrorangrep av forskjellig karakter, med forskjellig omfang, og ulike steder i verden. Tre verdensdeler, faktisk talt. Bomber i Libanon, sprenging av fly over Egypt, og nå altså det kombinerte angrepet i Paris.

Det var først nå med Paris den vestlige verden virkelig våknet. Jeg ser folk har begynt å kle seg med det franske flagget på Facebook. Terroren dominerer nyhetssendingene helt. Det er statslederne som uttaler seg, og ikke utenriksministerne, som det var, da det russiske flyet ble sprengt ned i Sinai-ørkenen. Terroren virker sterkest når de som blir rammet ligner oss.

Dette er ikke tiden for å score politiske poeng. Da det begynte å bli klart at det russike flyet fra Metrojet var sprengt ned av en bombe, og at den islamske stat på en eller annen måte stod bak her også, så var det flere artikler som antydet og mer enn antydet at her fikk russerne se hva bombingen deres i Syria kunne føre til. En ekspert mente at Putin kunne bruke dette til å trappe opp kampen mot IS, slik han hadde tidligere hadde brukt terrorangrep i Russland som påskudd til å føre krigen i Tsjetsjenia til endes med alle nødvendige midler. Nå, når Frankrike er rammet, er det ingen slike antydninger.

Den islamske stat er en merkelig konstruksjon. Man skal ikke mange år tilbake i tid før dette var noe som ikke eksisterte. Jeg sjekket store norske leksikon, der det er Dag Leraand som har skrevet artikkelen, og der opprettelsen av gruppen er lagt til 2013. Det er to år siden. Nå kontrollerer de angivelig store deler av Syria, av Irak, de er aktive i Egypt, og i Libya, hvorfra de smetter over til Tunisia, og altså nå i stand til et omfattende og komplisert koordinert angrep i Frankrikes hovedstad Paris i tillegg.

Jeg har vanskelig for å tro at alle som bekjenner seg til gruppen er så veldig godt etablert i den. På meg virker det som om mange bare kaster seg på en terrorgruppe med stor og synlig suksess. I Egypt har jeg hørt noen mene den islamske staten der er gamle medlemmer av det muslimske brorskap, at det i praksis er det muslimske brorskap med et annet navn.

Dette vet jeg ikke. Alt som utgår fra konfliktene i Midt-Østen og det massive kaoset der vil jeg være forsiktig med å uttale meg om. Hva jeg har lest mye om, og kan litt om, er Russland. Der er jeg overbevist om at den vestlige verden med EU og USA i spissen har gjort seg selv og resten av verden en forferdelig bjørnetjeneste med å gjøre Russland til en fiende og til en trussel. Russland er ikke det. Og de trengs som partner i kriser og konflikter langt viktigere å få en ende på enn den i Ukraina, som forholdet til Russland er ødelagt fra.

Krisen i Ukraina kan legges død. Det er ingen katastrofe verken for Ukraina eller for Europa om Krim blir administrert i fra Russland, og at Donbass administrerer seg selv. Det er problemer av en helt annen karakter enn krigen i Syria og den kritiske situasjonen i Midt-Østen og Nord-Afrika. Det første er en provokasjon og brudd på regler og prinsipper, det andre er en reell trussel mot det Europa vi kjenner. Det leder til en flyktningestrøm vi ikke kan håndtere. Det skaper også de forholdene terrororganisasjoner som den islamske stat trenger for å rekruttere nye medlemmer, i det utvidede Midt-Østen og i Europa. Det legger også forholdene til rette for at de kan lykkes med terroraksjonene sine, og med det oppnå den suksessen som trengs for å rekruttere ytterligere nye medlemmer.

Den beste måten å reagere mot terror på er å holde hodet kaldt. Terroristene ønsker kaos og frykt, det må vi ikke gi dem. Konfliktene i verden må dempes, motsetningene reduseres. Krig og hat skaper bare nye terrorister. Det er også viktig å huske på at spektakulære terrorangrep som dette skjer veldig sjelden, det går år mellom hver gang, og har i den vestlige verden ennå ikke skjedd oftere enn at det går an å telle det på en hånd. Jeg tenker på New York i 2001, London 2003, Madrid 2004 og nå Paris i 2015, de fire er i en klasse for seg. Det er ikke slik at muslimene når som helst kan få til et slikt angrep, enten de kaller seg Al Kaida eller islamsk stat. Enslige hvite som skyter vilt rundt seg uten mål og mening på skoler og andre samlingssteder er noe som skjer langt oftere. Det er viktig å huske.

Samtidig går det ikke an å bagatellisere at mange muslimer lar seg rekruttere til å bli ekstrimister, og at dette kan representere en reell trussel. Roten til ondet ligger i konfliktene i Midt-Østen, og i Nord-Afrika. Det er også her en eventuell nøkkel til løsning ligger, og jeg mener løsningen er nødt til å inkludere alle parter, også de USA og deres allierte forsøker å ekskludere. Det blir ingen løsning i Syria uten at Russland og Iran er med på den. En slik løsning er blitt forsøkt i fire år, og har vært med på å skape den vanskelige verdenssituasjonen vi har nå. Det er også en løsning som er helt urealistisk. Europa er med og betaler prisen.

Den er altfor høy.

 

 

 

 

 

 

Mediedekningen av Russlands krenkelse av tyrkisk luftrom og amerikansk bombing av sykehus til leger uten grenser

Først en liten innledning med Ukraina hvor det er gryende signaler om en mulig stabilisering. I forrige uke var det møte mellom statslederne i Tyskland, Frankrike, Ukraina og Russland, de fire som forhandler om Ukrainas fremtid, og derfra blir det meldt at Frankrike og Tyskland var klare i talen til Ukraina og deres president, Petro Porosjenko. Tiden for store ord og fine foto er forbi, nå er det realitetene som gjelder, og de er at Europa har mer enn nok med sine egne problemer til å kunne gi Ukraina den omfattende hjelpen landet trenger for å nå alle sine mål. Leonid Bershedsky skriver om forhandlingene på Bloomberg view, en fansk diplomat har funnet en mulig løsning på noen av de mest kinkige problemene i Minsk2-avtalen, det som gjelder å få klargjort statusen til opprørsområdene, få arrangert valg der og få gitt Ukraina tilbake kontrollen over grensene sine. Merkel og Hollande tåler ingen slinger i valsen fra Porosjenko, han må få gjennom en særskilt lov valgene kan holdes under, og denne loven må utarbeides i samarbeid med separatistene og Russland. Det finnes ikke noe alternativ Ukraina og Europa har råd til, Ukraina kan ikke for alltid holde gående en konflikt på andres regning, de er nødt til å gjøre som Europa sier.

Det betyr ikke at de kommer til å gjøre det. Ukraina er fortsatt styrt av politikere som ikke vet sitt eget beste, Og i hvert fall ikke folkets.

I helgen var det noen russiske militære fly som kom over i tyrkisk luftrom i forbindelse med bombeangrepene de begynte i Syria i forrige uke. Tyrkia er et NATO-land, så her ligger det enda en mulighet for konflikt mellom Russland og NATO. Fly som krenker et lands luftrom kan bli skutt ned, og vi vil da ha et NATO-land som skyter ned et russisk fly. Det er slike uønskede «uhell» man har snakket om, som kan starte en alvorligere krise, selv om ingen egentlig har ønsket det. Vår mann i NATO, Jens Stoltenberg, har lagt ansiktet i alvorlige folder og med Stoltenbergsk engelsk sagt «we are committed…» Tyrkia har også kalt den russiske ambassadøren inn på teppet, og gitt ham en alvorlig advarsel, to ganger.

Antagelig kommer det til å bli med det. Tyrkia og Russland er på god fot med hverandre, om enn de har uenigheter i Syria, og de vil neppe ødelegge det forholdet over unødvendige krenkelser av tyrkisk luftrom. Krenkelsene skjedde i helgen, men ble offentliggjort i går, i forbindelse med møter Erdogan skal ha med EU over flyktningekrisen, og også møter som har vært mellom Tyrkia og NATO. Russiske bombefly i tyrkisk luftrom er en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på, og til å få understreket hvor viktig det er å finne en løsning på alle konfliktene i Tyrkias nærmeste naboområder. Tyrkia har sine egne mål i disse konfliktene, mål som ikke alltid er identiske med deres nære allierte. De har også demokrati og menneskerettighetsproblemer de har fått det behagelig stille om, nå.

En bloggside som kaller seg Sykes Picot, og har flere bidragsytere, skriver mye om Midt-Østen og problemene der. De har en post som skiller seg fra andre i måten å beskrive Syria på, og Russlands inngripen. Det er ikke umiddelbart lett å finne ytterligere informasjon om skribenten, Roy Murray, og hva mer han har gjort enn å skrive på denne bloggen. På meg virker denne posten å skjære litt igjennom propagandaen, og er ikke så opptatt av å fremme egen sak og sverte andres, gjerne på bekostning av de faktiske forhold. «Den moderate opposisjonen» som amrikanerne og europeerne snakker om, den finnes ikke, og det finnes heller ikke noen til å ta over om Assad skulle gå av nå. Det finnes heller ingen sterke nok og villige nok til å ta et ordentlig oppgjør med IS, så lenge den syriske statsmakten ikke er med på laget. Murray argumenterer for at russerne gjør det eneste riktige ved først å slå ned den væpnede opposisjonen, for så å kunne ta med seg den syriske hæren i en ordentlig kamp mot IS. Deretter vil det gå an å diskutere hva man skal gjøre med Assad-regimet. I følge Murray er heller ikke Russland opptatt av å beholde det. Målet er heller en styrt, enn en kaotisk, avslutning.

Både når det gjelder Russlands bombing i Syria og krenkelsen av tyrkisk luftrom er det amerikanerne som går hardest ut i hvor alvorlig, farlig og kritisk dette er. De slår opp krigstrommene, og bidrar med det heller til å gjøre situasjonen mer spent, enn å gjøre den tryggere. Også de skjønner at deres forsiktige bombing av IS ikke løser noen ting, og at væpningen og treningen av syriske opposisjonelle ikke har gjort dem moderate. Opplæringen av frivillige moderate til å kjempe mot IS, men ikke mot Assad, har vært en spektakulær fiasko. Den har kostet hundrevis av millioner dollar, men ikke resultert i mer enn en håndfull soldater. Karakteristisk for dem er at de overgir seg – og våpnene sine – straks de kommer i kamp. Også Norge var med i dette prosjektet, et samlet Storting stemte for, uten noen debatt i folket, eller i Stortinget. Jeg vet Miljøpartiet De Grønne strittet litt i mot, de skal jo være fredspartiet, men partileder og Stortingsrepresentant Rasmus Hansson gav etter for et voldsomt press fra et samlet Storting på ikke å skape dissidens. Vi sendte opplæringssoldater vi også, uten peiling og kontroll på hva de skulle gjøre. Sånn går debatten her. I USA er det verre.

Washington Post er USAs regjeringsavis. Redaktøren er fri, journalistene er frie, det er god vestlig standard, men båndene til det amerikanske statsstyret er tette, og måten nyheter, kommentarer og reportasjer blir valgt ut, vinklet og utformet på trekker tankene unektelig mot den langt mer kritiserte russiske RT, eller Russian Today, som den het før. Washingtons Posts dekning av det amerikanske bombeangrep mot sykehuset i Kunduz, Afghanistan, overgår det meste. Afghan response to hospital bombing is muted, even sympathetic er tittelen. Her handler det lite om at bombing av sykehus og medisinsk personale er strengt ulovlig etter enhver konvensjon, og å gjøre det med hensikt eller vel vitende er en krigsforbrytelse, og ville vært straffbart om amerikanerne hadde latt seg underordne noen jurisdiksjon som tar seg av slike ting. Her handler det om at afghanerne merkelig nok ikke har vært så kritiske som de pleier, til denne bombingen, at de heller stiller seg sympatisk til den.

Organisasjonen som eide sykehuset, Leger uten grenser, og de som befant seg i det, stiller seg ikke like sympatisk. De krever en uavhengig gransking, og vil ha svar på spørsmål som hvorfor bombingen varte ved i nærmere en time, tross de ansattes febrilske forsøk på å få det stanset, og hvorfor området rundt sykehuset er så uberørt. Det virker veldig lite troverdig at Leger uten grenser skal tillate terrorister å bruke sykehuset som base, eller oppholde seg der med våpen, som det har vært forsøkt antydet. Amerikanske og afghanske offentlige uttalelser øker mistanken om at her er det noe alvorlig muffens på gang. USA har allerede en gang skiftet forklaring, fra at det var «Collateral damage», til nå, at det var «på forespørsel» fra afghanerne selv.

Til å svare på disse spørsmålene beroliger amerikanerne oss med at det skal komme en full granskning av hva som har skjedd, og at resultatene av den vil bli produsert i full åpenhet. Alt i regi av amerikanerne selv, og av NATO.

Det er omtrent så troverdig som at russerne selv skal foreta granskningen av hva som egentlig skjedde da noen russiske fly kom over i tyrkisk territorium i helgen.

På BBC en av dagene, var det en representant for det amerikanske militæret som ble intervjuet i forbindelse med bombingen. Jeg tror han het Greene, John eller Jack Greene, eller noe sånt. Han ba oss alle huske på at det egentlige problemet er Taliban, og hadde det ikke vært Taliban i området, så hadde det heller ikke vært nødvendig med bombingen som førte til dette forferdelig uhellet (terrible accident).

Det er klart, amerikanerne virker ikke akkurat til å gå i seg selv hva de egentlig holder på med. Det er også litt spesielt når de gir «de vi ville treffe» skylden for en bombe som kommer galt av sted. Amerikanerne har også en historie for å trene, finansiere og utstyre med våpen islamske grupper i Afghanistan. Det var med på å fremprovosere den sovjetiske invasjonen i 1979. Amerikanerne fortsatte å finansiere disse gruppene også etter at Sovjetunionen trakk seg ut, tross løfter at de skulle slutte med det. Amerikanerne har en historie i å finansiere og utstyre grupper som etter hvert vender seg mot dem. Det er blant de mange ting amerikanerne og Obama gjemmer i begrepet unintended consequenses. Det dekker mye av det som har gått galt de siste årene.

 

 

 

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

D

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.