Hockeyfeber

I 1971 trykket det sovjetiske satiremagasinet Krokodillen (Крокодил) en karikaturtegning de kalte «Natt i kunstmuseet» (Ночь в картинной галлерее). Tegneren er Ivan Semenov, ideen er førsteklasses både i tanke og utførelse. Han tar for seg de mest berømte maleriene i russisk kunsthistorie, særlig realistiske 1800-talls malerier, og setter dem sammen slik at alle personene i bildet har oppmerksomheten rettet mot et meget bestemt punkt: En ishockeykamp.

Det blir meget morsomt, når Ivan den grusomme som omfavner sin sønn i det berømte bildet av Repin, nå helst er opptatt av hvordan det går i kampen, i likhet med sin sønn, forresten. Her er også pramdragerne ved Volga og kosakkene som skriver til sultanen, pramdragerne står med et tomt blikk og ser på kampen, mens kosakkene lystig diskuterer, slik de også gjør i bildet alle russere og mange andre kjenner veldig godt. Andre bilder av Repin de har fått inn i tegningen er «De ventet ham ikke» (Не ждали), med faren som uventet kommer hjem fra eksil (eller fangenskap). De usikre og prøvende blikkene til barna og familien som ser på ham, er nå like prøvende og usikre, men ser nå på hockeykamp. «Religiøs prosesjon i provinsen Kursk» og «Tsar Sofia Alekseeva i jenteklosteret i 1698» er også med, i tillegg til flere som ikke er malt av Repin. Favoritt av meg er Valentin Serovs «Peter den første», der vi i originalen fra 1907 ser Peter den store strene frem, høyt oppreist, med fast blikk fremover, og med en gruppe menn halsende etter, på øde og ubygde marker, i det som klart skal bli St. Petersburg. I tegningen til Semenov kommer Peter inn fra siden, og må gå fort for ikke å gå glipp av noe i kampen.

Vi har ikke noe tilsvarende i norsk kulturhistorie. Det ville jo uansett blitt en kopi, men vi måtte ha laget noe i tråd med Bryllupsferden i Hardanger, der alle ombord i båten er på telefon og nettbrett for å sjekke siste oppdatering på Facebook, eller Munchs skrik over at det gikk så dårlig på kvinnestafetten. Det er noe med hvor samlende ishockeyen og annen populær sport har vært i et sammensatt land som Sovjetunionen. Det er klart det er en symboleffekt, hva som skjer i bildene Semenov har satt sammen er høyst dramatiske øyeblikk i hovedpersonenes liv, men vi ser jo også at ishockey egentlig er viktigst. Sånn er sport, og i dette fører den noe godt med seg. Landene kriger i hvert fall ikke lenger med hverandre nå. Kappestriden foregår i strukturerte former og med faste former på idrettsarenaen. For folk som har det vanskelig er det også et godt avbrekk fra hverdagen.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Sovjetunionen et legendarisk lag med løperekken Mikhailov, Petrov og den største av dem alle – Kharlamov. Fenomenet som var sykelig og liten som barn, men raskere og mer teknisk enn alle på isen, og som døde i en trafikkulykke straks karrieren var slutt. Sjekk ut på Youtube, hvordan han går rundt to NHL-backer og lager mål, stikk i strid med alt som skulle være fysisk mulig, i en kamp i den også legendariske Summit series, mellom Sovjetunionen og et drømmelag fra NHL. I olympiadene den gang var jo Sovjetunionen for overlegne, siden proffer ikke var tillatt, og de sovjetiske spillerne i likhet med spillerne fra alle de kommunistiske var profesjonelle i alt utenom definisjonen. De vant alt, utenom syke Miracle on ice, fra 1980 i Lake Placid, 9 år etter satiretegningen, og 8 år siden de første Summit series. Summit series var en sjanse til å la de beste møte hverandre. De uovervinnelige maskinene i Sovjetunionen, og de barske proffene i NHL. Det var spektakulært lagt opp, og resultatet ble også spektakulært, nesten for utrolig til å være virkelighet. Det var også to ulike systemer som møttes, det var kald krig, kapitalisme mot kommunisme, mennesker mot maskiner, individuell frihet mot disiplinert system.

Heller ikke når Sovjetunionen spilte mot sine egne var det vennlig stemning. Alle hatet sovjetrusserne. De andre kommunistlandene var utsatt for overgrep, og visste det godt, tross all propagandaen. Særlig var det gjeldende etter den sovjetiske invasjonen av Praha i 1968. Formelt var det soldater og tanks fra Warszawapakten som gikk inn i tsjekkernes hovedstad etter forsøket på tøvær med den såkalte Prahavåren, men det var Sovjetunionen som var makten og hjernen bak, noe som ble følt veldig tydelig i kampene mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen i VM i Stockholm i 1969. Det var lillebror slår tilbake. De sovjetrussiske spillerne hadde det heller ikke noe godt i systemet, men både vestlige og kommunistiske land gav sitt aller, aller ytterste når den forhatte røde maskin stilte opp på motsatt banehalvdel.

Likevel vant de. Igjen og igjen og igjen.

Jeg er ikke noen hockeymann. Men jeg så på olympiadene på 1980-tallet da jeg var barn, på den nye angrepsrekken, Krutov, Larionov og Makarov, og Sovjetunionen fremsto som uovervinnelige. Svensk TV har laget en flott dokumentar om dette laget og sovjetisk ishockey, jeg mener den er mulig å finne på Youtube.

Så ble Sovjetunionen oppløst, og Russland har ikke helt klart å ta opp arven. Det har ikke bare å gjøre med at Sovjetunionen besto av 14 flere republikker og omtrent 100 millioner flere mennesker, det er nok mer at kadaverdisiplinen og forsakelsene forsvant, og det ble heller ikke pøst inn så mye penger i idretten. For Sovjetmennesket var idretten muligheten for et bedre liv, tross alle forsakelsene, mens det for russeren av i dag også kan være andre ting som frister.

Likevel kjente jeg i går når Russland spilte mot USA at lidenskapen boblet på ny. Jeg skulle gjerne skrevet mer om det, og skal gjøre det, men om 7 minutter er det kamp – Russland – Slovakia. Det må naturligvis bli etter den. Nå er det andakt og hockey.

*

Det ble jo ikke noe stort resultat. 0 – 0 mot Slovakia, og seier på straffeslag må regnes som noe av et antiklimaks, etter fyrverkeriet mot USA dagen før. Så var det heller ikke noen viktig kamp. I ishockey er det artig nok slik at alle lag går videre fra det innledende gruppespillet, og de dårligste lagene møter hverandre i en slags ekstra kvalifisering til kvartfinalen. Her ser det ut til at Russland skal møte Norge. Norge er sisterangert som nummer 12, Russland som nummer 5, og det skal mye til i kampen mellom Finland og Canada om noen av dem skal bli sendt ned fra fjerde til femterangeringen. Så det blir Norge – Russland. Og det er ingen tvil om hvor mitt hjerte ligger. Jeg håper Russland banker Norge 5 – 0, jeg håper Russland tar hjem hele OL, jeg håper de gjenvinner tronen som verdens hockeystormakt.

I hvert fall håper jeg at de nordamerikanske lagene, USA og Canada, får som fortjent, og taper det meste. Vi fikk ikke revansjen vår i kampen i går. I en kamp som var så blodig urettferdig som det alltid er for Russland. USA hadde et mål med skøyten, godkjent, Russland hadde et flott mål annullert, fordi buret var ute av stilling, noe USAs keeper selv hadde sørget for. Og så de famøse straffene. Russerne holder jo aldri hodet kaldt, det er aldri de som vinner i det avgjørende øyeblikk, aldri de som får inn det nødvendige målet i sluttsekundene. De har sin egen pessimisme etter århundrer med nederlag å kjempe mot i tillegg til motstanderen. De vinner kun når de er helt overlegne, som de var det i Sovjettiden. Det er derfor vi elsker dem, jeg elsker dem.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle engasjere meg noe særlig i dette OL. Men dette er noe annet. Dette er hockey. Litt viktigere.

Første 17. mai på Ganddal

En vestlending klager aldri på været, det kunne heller aldri falle meg inn. Men vi er villige til nøkternt å konstatere fakta, og det er at det har pøsregnet de siste par ukene, og at dette regnet har vært lett å merke på kroppen for den som er ute, fordi det også blåser så kraftig og er bitende kaldt. Jeg har første hånds kjennskap til dette, siden jeg sykler og springer et par mil frem og tilbake til jobb hver dag, og tappert har kledd meg etter kalenderen. Jeg tåler vann og kulde, bortsett fra at jeg har blitt forkjølet av den og noen dager har brukt noen timer på å få varmen i meg igjen etter å ha kommet hjem, men tre øretelefoner jeg har tåler det ikke, og er blitt ødelagt av alt vannet. Det er tøffe tider.

I dag var det 17. mai, og det var meldt akkurat samme været som alle andre dager i det siste. Jeg hadde løpt bort til mor på Klepp stasjon for å hente bilen i går, og kjørte min kone Olia til jobben i Stavangerområdet i dag morges. Deretter sprang jeg rundt Stokkavannet som en start på dagen. Også det var i kortbukse, også det en kald opplevelse. Vant er jeg med det, merkeligere var at det var så liten 17. mai-stemning rundt omkring på morgenen. Jeg hadde sett for meg at folk ville  være tidlig ute med flagggene, at det ville være folk i fine klær på vei hit og dit, at det ville være litt liv.

Så kjørte jeg til mor, for å begynne på den egentlige feiringen av dagen. Som vanlig ble vi sent ute, vi skulle reise i 9-tiden, jeg var hos mor fem på ni, og måtte også dusje. For meg er dette 9-tiden. Men alright, jeg dusjet og fikk på meg dressen i en fart, frokost hadde jeg allerede spist lite grann, og så kunne vi kjøre. Vi hadde rukket det med god margin, om det ikke var for at denne dagen var det ganske mange som hadde valgt å ta bilen på Kverneland, det gikk ikke å finne parkeringsplass i noenlunde nær avstand. Så vi måtte parkere et stykke unna, og med det var toget begynt når vi kom frem til det.

Det var en selsom opplevelse å se på dette toget. Det regnet ganske jevnt, vind var det hele tiden, og temperaturen lå på en fem-seks grader, vil jeg tro. Det var som det pleier å være julaften og nyttårsaften, bortsett fra regnet og vinden. Jeg hadde på ny kledd meg etter kalenderen, jeg stod i dress. Heldigvis fikk jeg låne en paraply av min svoger, Lars, ellers kunne kulden blitt mer enn påtrengende.

Nå stod vi der og så på barna fra Orstad, Frøyland og Kverneland, barnehager og skoler, det var familien Nygård som var vår forbindelse. Det var mange voksne som så ut til å være ute på et pliktløp, et pliktløp ingen kan kritisere dem for ikke å oppfylle. De stod og så hele toget passere på to forskjellige steder, og etterpå kjøpte de is og pølser og kaffe, 17. mai må gå sin gang, samme hva vær det er. Vi vestlendinger klager ikke på været, vi konstaterer det bare, nøkternt. I dag var det kaldt, og vind, og regn.

Det var kjekt å være på en barnesyttendemai igjen, det er mange, mange år siden. Men vi var der ikke lenge, mor og jeg, vi så toget til det kom i mål, vi sang nasjonalsangen, og vi slo av en liten prat med de få vi kjente, hilste og nikket litt. Så reiste vi hjem.

Der hadde mor forberedt 17.mai-lunsj. Jeg har ellers snakket om 17.mai-frokost, det passer godt når man er i Bergen og er student og studentaktig, i Rogaland når man er familieaktig passer det bedre med lang og god lunsj. Mor brukte tre kvarter på å lage den, og kalte det å lage «håpløst mye mat». Det er for meg et oksymoron, en direkte selvmotsigelse, ingenting gir så gode håp som når det er håpløst mye mat.

Jeg hogg inn. Mor hadde virkelig disket opp, og hadde kaffe, te, juice, melk og whisky. Særlig det siste der kommer jo inn som en god dytt over toppen, her blir situasjonen alt annet enn håpløs. Det var hjemmelagde frokostbrød, boller og rundstykker, spekemat og ost, kylling og eggerøre, frukt og grønnsaker. For mye av alt. Håpet var selvoppfyllende.

Av alle ting skulle vi også se på TV. Mor hadde tatt opp et program med min gamle favorittgruppe, Queen. Man skal ha respekt for hva man likte i ungdommen, også den pure, og her fikk jeg et nostalgisk gjensyn med en gruppe jeg den gang kjente ut og inn. Det skal mye til å finne frem klipp jeg ikke har sett, eller informasjon jeg ikke visste om. Det var likevel kjekt å se igjen, virkelig kjekt.

Så ble det av alle ting ishockey. Det er også en ting jeg har hatt litt interresse for, det er den sovjetrussiske hockeyen som er inngangsporten, og jeg har brukt noen timer på å se gamle kamper som nå kan lastes ned fra internett, og lest meg litt opp på historien. Nå er det ikke så spennende lenger, også fordi sporten har forandret seg. Det er ikke så lett å være stjernespiller lenger, man blir kroppstacklet før man får driblet noe særlig, og det er sjelden vi ser raske angrep som tar pusten fra deg, slik stjernerekkene til Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet kunne gjøre. Det var saker.

Nå ble det imidlertid veldig gøy på ny. Det var Canada – Slovakia. Slovakia er miniputtnasjon, de er ingenting mot NHL, Canada er selveste stormakten, superstormakten. Men nå var det 3 – 2 til Canada når vi begynte å se, så ble det 3 – 3, og før vi visste ordet av det hvor nær Slovakia var, så fikk Canada en spiller utvist for resten av kampen, og Slovakia scoret øyeblikkelig. Dermed var Canada sjanseløse, og ble utslått.

Det var jo ganske gøy, siden søster Tonje bor i Slovakia og vi har litt forbindelser dit, det var fine greier. Så kunne vi se Norge mot Russland etterpå. Det var også gøy, og langt jevnere enn man skulle tro. 5 – 2 ble resultatet, til Russland, men ikke uten at Norge hadde yppet seg og utliknet både til 1 – 1 og 2 – 2. Da siste periode begynte, kunne det egentlig vippe begge veier.

Ok, det er jo Russland som er laget mitt i ishockey, så det er greit de gikk videre. Jeg likte dem bedre da den raske, uovervinnelige stilen var gjeldende, nå er det ikke så lett, lenger, å se forskjell på lagene. Men skal jeg velge meg et lag, må det bli Russland, jeg er ikke russofil for ingenting.

Etter kampslutt var også Olia ferdig på jobb, og hadde kommet hjem til Ganddal. Da kjørte mor meg hjem, og lot Olia og meg ha en rolig avslutning på nasjonaldagen.