McDonald’s vs Firenze

I skyggen av det litt spesielle valget i går og alt skrålet omkring det, meldte BBC om en sak få fikk med seg. Det er den amerikanske hamburgerkjeden McDonald’s som ikke får lov til å sette opp en restaurant på Piazza del duomo i Firenze. Det er i hjertet av byen, den viktigste byen i renessansen, den viktigste plassen, sentrum. Det er big business møter katedral så til de grader. McDonald’s saksøker byen Firenze for 18 millioner euro.

Aldri skal jeg sette min fot i en McDonald’s restaurant igjen. Annet enn for å pisse der.

For tiden er det en del forhandlinger om store handelsavtaler mellom EU og USA, USA og stillehavslandene, EU og Canada. «Fri handel», er mantraet, mottoet. Handelen over verdenshavene skal gå fritt, handelsrestriksjoner må bort. At McDonald’s ikke får sette opp restaurant hvor de vil, er handelshindring.

Nå saksøker de altså byen, slik at skattebetalerne i Firenze skal fylle opp investorenes lommer i McDonald’s. Eierne der er søkkrike, de største eierne kvalmende rike. Firenze sliter vel antagelig som byer flest i Italia, det er et land i dype, finansielle problemer. Særlig for unge er det vanskelig å finne jobb.

Jeg har bodd to somre i Firenze for å lære italiensk. Skolen – Scuola Leonardo daVinci – lå like ved domplassen, like i nærheten av hvor McDonalds hadde tenkt å sette opp restauranten sin. Den ville være et fremmedelement der, og ville ødelagt plassen, slik Narvesen-kiosker har ødelagt utallige sentrale plasser her i Norge. Torgallmenningen i Bergen er det grelleste eksempelet jeg vet. Når jeg går forbi der, tenker jeg alltid at det ville de ikke tillatt i Italia.

Heldigvis gjør de ikke det heller. Hva slags verden som gjør at en gigant som McDonald’s da kan saksøke byen, det er over min forstand å begripe. Det er et system jeg ikke vil være med i. Derfor må jeg være i mot alle slike handelsavtaler som skal gjøre slike ting mulig, og politikerne som kjemper for å få dem innført. Jeg vil ha respekt for fortiden, for kulturen og for naturen. Om big business og handelsavtaler trenger seg inn på slike områder, sier jeg takk for meg, det vil jeg ikke være med på.

Det ser ut til å være flere enn jeg som har fått dette systemet opp i halsen. Særlig de anglosaksiske landene, med Storbritannia og USA i spissen, ser ut til å gå på en politisk self destruction, som det heter på deres språk. EU har mange av de samme problemene. Politikerforakten og eliteforakten er svært stor. Når man ser på hvordan de oppfører seg, er det ikke så rart. Jeg håper inderlig at rettssaken McDonald’s nå setter i gang slår tilbake på dem selv, at de taper grådig med penger, det eneste de bryr seg om.

Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

En sjanse til å se Leonardo da Vincis verker i National Gallery, London

I dag fikk jeg Stavanger Aftenblad uventet i posten. Der var det en dobbeltside viet til en utstilling i National gallery i London. Her stilles ni av hans malerier ut, samt mange av hans tegninger og andre arbeider, fløyet inn fra museum rundt om i verden. Det er en unik sjanse til å se hva en av menneskehetens største genier fikk produsert og lagt igjen etter seg. Det er selvfølgelig i seg selv verdt en reise til London, om man bare har råd til det og kan ordne det praktisk, og man får tak i billetter til utstillingen. Den har allerede vart en knapp måned, siden 9. november, og fortsetter frem til 5. februar neste år. Forhåndssalget er utsolgt, men man kan hver dag utstillingen varer få kjøpt en av 500 billetter om man stiller seg i kø tidlig, og dermed blir en av de 500 første.

Det er ganske enkelt ufattelig hvordan Leonardo da Vinci oppnådde mesterskap ikke bare i sin samtid, men også absolutt i et historisk perspektiv, i så mange forskjellige felt innen kunsten og vitenskapen. Hans mest kjente malerier er også verdens mest kjente malerier, man trenger ikke en gang skrive «blant verdens mest kjente». Mona Lisa er suverent på første plassen. Selv den som ikke er det minste interessert i kunst eller kunsthistorie vet hva det er. Likeledes har alle sett tegningen hans over menneskets proporsjoner, det en mann står oppreist med armene ut i en firkant i en sirkel. Det er enkelt og briljant, med armene ut berører armene, føttene og hodet kantlinjene i firkanten. Spriker han med armene og føttene kan man tegne en sirkel som berører fingrene og føttene. Penis er sentrum av firkanten, navlen sentrum i sirkelen. Og det er et lass med ytterligere informasjon om hvor alle kroppsdeler skal være plassert i forhold til hverandre, og hvor store de er.

Er man det minste interessert vet man utmerket hvordan nattverden til Leonardo da Vinci ser ut, den suverent mest berømte av dem alle. Her er det første gang i historien at Judas ikke øyeblikkelig er avslørt av han mangler glorie. I Leonardo da Vincis nattverd ser man sjokket, hvem i all verden skal forråde Jesus Kristus, verdens frelser. En av dem vet at det er ham, de andre kan knapt tro hva de hører. Dette er vel et av historiens første psykologiske maleri, der ikke bare det ytre av personene skal males, men også det indre. Hvordan er det også mulig å tegne noe så uttrykksfylt som de to skrikende herrer i Studio per il viso di un guerriero della battaglia di Anghiari, sjekk opp bildet på Google, jeg er sikker på at de som gidder har sett det før!

Som oppfinner var Leonardo innom tanken på det meste. Han kunne det meste av fysikken og mekanikken som fantes i tiden, han stod i spissen og gjorde oppdagelser som drev kunnskapen fremover, helikopter og ubåt er av de mer spektakulære ideer som ble lansert av Leonardo i en versjon som i alle fall i teorien kunne virke. Av de mer praktiske anretningene han tegnet og utviklet er kjempearmbørsten, og flere andre krigsleketøy til nytte for den tidens armeer.

Selv har jeg fått vært i mange av de byene som til vanlig oppbevarer noen av verkene til Leonardo da Vinci, og jeg har passet på å få besøkt museene som har dem. I ung alder var jeg i Louvre, og så blant annet Mona Lisa, men den gangen kunne verken det eller noen av de andre maleriene hans å gjøre noe inntrykk på meg. Man kan trygt si det har endret seg.

To ganger har jeg vært i Firenze på månedlangt språkkurs. Jeg blir varm i kroppen bare av å skrive det, Firenze i årene opp mot 1500-tallet og litt til, Athen i årene fra 500 og nedover et stykke, det er absolutt helt ufattelig at så mye menneskelig talent kunne samle seg på nettopp disse to stedene nettopp på samme tid. De er alle sammen fra Firenze, alle sammen fra Athen. Det er ikke så altfor langt fra sannheten om man snakker om de gamle greske vismenn, eller om de italienske renessansekunstnere. I Firenze er de alle sammen utstilt utenfor Uffici. Det er ikke til å tro, ikke til å tro. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafaello, Dante, Donatello, Macchiavelli – for å nevne en liten håndfull.

Da jeg var der i 2006 var det en utstilling viet Leonadro da Vinci også der. Det var imidlertid mer en samling av informasjon, animasjoner og formidling av kunnskap, mer enn utstilling av verkene. Jeg husker de var opptatt av hestens anatomi, hvordan Leonadro da Vinci hadde gjort banebrytende arbeid også her.

Jeg vet ikke hvordan jeg av Leonadro da Vinci skal velge mitt favorittmaleri. Hvordan skal man kunne velge bare ett av dem alle? Det tidlige Maria bebudelse, malt mellom 1472 – 75 en gang, sier min bok, henger i Galleria della Uffizi i Firenze, Uffiziene, som vi sier på norsk. Her er det en drøm å være matematiker, og regne ut gylne snitt. Blikket til engelen, og Maria som sitter der. Og så har han også tatt med noen skip og noen fjell i bakgrunnen, maleriet har dybdeperspektiv, bakgrunnen spiller en rolle. Og detaljene i den lille spinnebenken Maria har foran seg, Leonardo har lekt seg.

Eller hva med Madonna Benois, som henger i Ermitasjen i St. Petersburg. Der var jeg på språkkurs i 2004, museet var gratis for studenter, jeg kunne gå der så ofte jeg ville. Her er Maria pussig smilende, og Jesusbarnet lubbent og friskt. Jeg er ingen stor kunstkjenner, selvsagt, men det er vanskelig ikke å føle ro ved dette bildet.

Hieronymus med løven henger i Roma, vatikanmuseet. Der er det andre verk som er atskillig mer berømt, og Leonardo da Vinci må se seg utkonkurrert av Micelangelo og Rafaello. I Roma var jeg i 2003, også det språkkurs. Som man ser, språkkurs betaler seg, både med språk og med opplevelser, og med kunst. Det er en svært lidende Hieronymus Leonardo har malt, avmagret og fargeløs, huden henger i folder over konklene hans. De hellige tre kongers tilbedelse av barnet henger i Uffiziene, det har den samme rødlige fargen som bildet av Hieronymus. Det har aldri gjort noe spesielt inntrykk på meg.

Da er det annerledes med Madonna i grotten, det henger i Louvre i Paris og i National Gallery i London, to forskjellige versjoner. Jeg har sett dem begge steder, men bare i London i voksen alder. Det er også dette maleriet som er brukt som illustrasjon til artikkelen i Aftenbladet. Her er det en fargebruk som kan gjøre en betrakter oppslukt, selv når han bare ser på en reproduksjon. Det er helt umulig å se overgangene, når en farge eller fargetone slutter eller begynner, hvilken vei penselen er ført og hvordan, hvordan det er mulig. Huden til alle er lys, nesten hvit, trygg og harmonisk, blåfargen i Marias kjole hentes opp av den lille innsjøen og fjellene bak. Steinklippene rammer bildet naturlig inn, både dem og de fire menneskene gir hver sin pyramidekomposisjon. Det er mye å fortelle selv for en som bare har måtelig peiling.

Madonna Litta, malt cirka i 1490, henger i Ermitasjen, er det vakreste. Her er det ingen triks, bare en øm mor Maria som gir Jesusbarnet melk. Det er en skjønnhet som bare renessansekunstnerne kunne få den til.  Det er ikke mulig å oppnå noe lignende med fotografi, ikke tale om. Blåfargen er i himmelen, fjellene og kappen, huden er hvit og renessansemørk, kjolen rød. Flere farger er det vel knapt. Det er bare et nydelig, vakkert bilde. Blikket til moren, like mot barnet, man blir sugd inn i det. Og barnet er overjordisk vakkert og sprell levende, huden så vidt trykket inn liggende på morens fingre, venstre fot i ferd med å sparke, det er som man hører godlydende.

Maleriet Damen med røyskatten er beslektet, og malt omtrent samme tid. Her er det også en hvit, skjønn dame. Men i stedet for et barn, har denne en røyskatt. Røyskatten har riktignok et atskillig mer giftig blikk enn tilsvarende til Jesusbarnet, røyskatten er ikke å stole på, som denne kvinnen kanskje heller ikke er det, om man vil sette i gang å tolke litt. Da må nok med at denne unge kvinnen var elsker til hertug Ludovico Sforza, kanskje skal røyskatten være ham, i full kontroll i elskerinnens favn. Hun har et lite Mona Lisa smil, om man tar en titt. Dette bildet er på en helt sort bakgrunn, og henger i Czartortski-galleriet i Krakow, der jeg var i 2007 og 2008.

Leonardo da Vinci levde fra 1452 til 1519. Utenom Firenze tilbrakte han store deler av livet i Milano, i tjeneste hos Ludovico Sforza, og kortere opphold i Roma og Romagna. Fødebyen Vinci ligger like ved Firenze. Litt historie fra perioden er ikke dumt å kunne for en fullere opplevelse av hans liv og gjerning. Så vil man også skjønne bedre hvorfor det var så viktig for ham å konstruere så mange våpen.

Alle verk av Leonardo da Vinci finnes nå lett med enkle billedsøk på internett. Der kan man se dem. Men det er noe helt eget og absolutt verdt alle pengene man legger i det, å se verkene som de ser ut fra hans pensel. Det kan gå mange år før man får tilsvarende sjanse igjen, som National Gallery i London nå tilbyr.

Europa sett gjennom en kopp kaffe

Jeg kom på ideen til denne posten, da jeg satt og drakk kopp etter kopp med kaffe på hotell Rus i Ukraina. Hva om jeg gikk gjennom land for land i Europa, hvordan kaffen er der, og hvordan dette gjenspeiler kulturen? Mens jeg satt og tenkte på det, og drakk stadig flere kopper gusjen, østeuropeisk kaffe, ble jeg mer og mer inspirert, og tenkte ut alt hvordan posten skulle være. Første utkast skrev jeg på flyplassen i Kiev, der jeg altfor tidlig ankom for å vente på flyet hjem, ferdig skrev jeg det sittende i en russisk togseng, øvre køye, nordøst for Kina, på vei mot Vladivostok. Det er riktignok Asia, men posten skal handle om Europa, og hvordan det ser ut – sett gjennom en god (og mindre god) kopp kaffe.

Norge og Skandinavia
Vi begynner i Norge, landet som ved siden av Finland drikker mest kaffe i verden. Vi drikker seks kopper daglig, og vi drikker traktekaffe. Både på arbeidsplassen og hjemme. Posen kjøper vi i butikken, og det er standardposer, industrikaffe. Vi kjøper akkurat de samme posene når vi skal ha kokekaffe, bare at da er bønnene litt grovere malt. Og kokekaffe har vi nå til dags bare på tur, selv om vi da foretrekker å ha kaffen med på termos. Vi er ikke så nøye på smaken, her i dette landet. Det skal være enkelt og greit. Sammenblandingen av bønner i posene, er gjort slik at kaffen skal smake mest mulig nøytralt, det er vel enklere å kjenne forskjell på smak i ulike traktere, enn på de forskjellige merkene. Dette er Norge, og her i landet har vi kald melk i kaffen, eller helst en fløteskvett. Det hadde aldri slått oss at det er rart å avkjøle drikke som skal være varm, hvis ingen i utlandet hadde fortalt oss det. Og her er vi ved et godt poeng, som kjennetegner Norge av i dag, hvor vi egentlig prøver å fjerne oss litt fra røttene våre, og være mer opplyste og kontinentale. Derfor har vi sluttet litt å drikke traktekaffe på byen. I stedet drikker vi alle mulige andre kaffetyper, helst caffe latte, espresso og cappuccino og andre med fine navn. Men selv om det nå også finnes espressomaskiner i norske hjem, er det traktekaffe vi lager når vi kommer på kaffebesøk, og i Norge kommer vi heller på kaffebesøk, enn på middagsbesøk. Så vi er altså et folk med staute kaffetraktere, vi drikker den på termos og med kald melk, dette er Norge som vi er. På kaffebarer og kafeer kler vi oss liksom ut, der drikker vi finere kaffe og er kontinentale og følger med i tiden, som en moderne nordmann skal gjøre. Men hjemme hos oss selv – er det trakteren igjen.

Lignende er det i de andre skandinaviske landene, vil jeg tro, bortsatt fra at danskene oftere drikker øl, og hva svenskene gjør, vet jeg ikke så godt. Jeg vil sette også Tyskland inn under her, selv om familien jeg bodde hos der på utvieksling på 80-tallet, ikke hadde kaffetrakter, så vidt jeg husker. Det er ingen selvfølge, der borte. Bestiller man kaffe på hotell eller lignende, får man gjerne en tykk slags sak, som varsler om at Tyskland også grenser til Øst-Europa.

England og de britiske øyer
Jeg har vært i England, som er kjent for å være helt håpløse matveien, og hvor man heller drikker te, enn kaffe. Kaffen jeg fikk der var pulverkaffe, og til alle pulverkaffedrikkere der ute, vil jeg si at bønnene de bruker til denne kaffetypen, er så dårlige at de egentlig skulle vært kastet. Jeg ser alltid for meg hvordan det er når vi rensker jordbær, noen er fine og kan spises til dessert, noen er litt styggere, men kan greit brukes i syltetøy. Og noen er halvråtne, hårete og gule, slik at vi må kaste dem i søpla og grøsse litt. Dette er pulverkaffe. Og i England, i London, serverte hotellet meg pulverkaffe på vann som var kokt flere ganger. Det er så dårlig som det blir. England tar bunnpremien. England får konsentrere seg om sport og musikk, kaffe og mat kan de bare ikke.

Frankrike og Spania
Så har vi de latinske landene rundt Middelhavet, land med kultur, og som er selvbevisst på sin kultur. I Frankrike drikker de caffe o le, kaffe med melk som selvsagt er varm, og andre typer kaffe blir ikke drukket. Det blir kanskje servert, men bare til turister, og alltid med forakt. Den franske kaffen skal være fransk, og de trenger ikke drikke italiensk kaffe for å vise at de følger med i tiden, slik vi må i Norge. På samme måte er det i Spania, der heter det Caffe con lecce, men de er mer lettvinte og ikke så fine på det som franskmennene, så om du vil drikke noe annet, er det like bra. Sånn er spanjolene.

I ingen av disse landene finner du noe annet enn finmalt Espressokaffe i butikkene, kanskje bortsett fra pulverkaffe – for turister.

Italia
Bella Italia er numero uno uansett hvordan man snur og vender på det. De har de vakreste kirkene, den beste kunsten, nydelig natur, god mat, god vin, la dolce vita, og selvsagt den aller beste kaffen i verden. Og det er Espresso eller Cappuccino, og de drikker det til faste tider på døgnet. Cappuccino er til morgenen eller til lunsj, etter middagen er det Espresso, og Espresso kan man også drikke til frokost. De har sukker i kaffen, fordi det er godt, og slipper å lure på om det er rett eller galt, og lurer i hvert fall ikke på om det skal være hvitt eller brunt sukker, eller alt mulig annet slags fancy vi finner på i Norge. Og du kan gå inn på en hvilken som helst sjappe i hele Italia, spør du etter kaffe, får du Espresso, og det av aller ypperste kvalitet. Selv den som ikke bryr seg særlig om kaffe, merker det, espressoen er noe eget i Italia. Og det er rart med det, for maskinene vi bruker ellers i verden, er jo italienske, og det samme er espressokaffen vi importerer derfra. Så hvorfor er den bedre i Italia? Det er bare å spørre en italiener, og høre om alle forholdsreglene de som tilbereder kaffen tar, for at bønnene skal være ferske, at det ikke skal være rester av gammel kaffe i pressen, at trykket skal være akkurat riktig, at temperaturen skal være riktig, at alt skal være riktig, og de gjør alt dette som en selvfølge. Og trenger ikke levere oss papirlapper som forteller oss det.

Øst-Europa
Straks man kommer fra Tyskland til Polen, merker man det på veiene. Plutselig blir de humpete. Plutselig mangler det gatelys. Plutselig er ikke alt helt på stell. Og slik er det ikke med kaffen heller. Jeg har kun drukket det på hotell, og der pleier kaffen å være noen tykke greier, som kommer fra en maskin, og som man ikke helt klarer å bestemme om er fryktelig sterk, eller bare er dårlig. Som oftest er den dårlig. Og den blir dårligere jo lenger øst man kommer, som også alt annet egentlig blir det. I Ukraina er det gått så langt at de har reklame for pulverkaffe på TV. Det finnes ikke kaffetrakter i noe hjem, og heller ikke annet utstyr til å lage kaffe, foruten en vannkoker. Dette er ikke land for kaffedrikkere, og skal man drikke det, blir det noe elendig skvip, som også livene kan være det, her i Europas fattige hjørne.

Hellas (og Tyrkia og landene mellom Svartehavet og det Kaspiske hav)
Jeg har hoppet over et interessant land, jeg har oppet over mange land, men de landene rundt Tyskland er som Tyskland, og de Øst-Europeiske landene er som Øst-Europa, men Hellas er noe helt spesielt. Der drikker de en type kaffe man rett og slett ikke får tak i i Norge, selv ikke på den hippeste, mest multinasjonale kaffebar, og ikke på innvandrerforretning, jeg har i hvert fall ikke sett det, og for å erte grekerne litt, vil jeg kalle det tyrkisk kaffe. Dette er kaffe malt så tynt, at den bare blir liggende i vannet. Vi har en sammenligning, passende egentilg, med den norske kokekaffen der gruten blir liggende igjen på bunn. Det gjør den her også, men tynn som støv. Kaffen lages i såkalte Ibruk, som er en bitteliten slags gryte, med et slags håndtak, så har man oppi kaffe og vann, koker opp, og når det er kokt, er det ferdig. Denne kaffen er helt super, sterk og fin, og den eneste jeg må ha sukker oppi. Dessverre klarer jeg ikke å knytte denne kaffen opp mot gresk kultur, den sier meg ingenting om grekerne, men den sier meg litt om tyrkerne, og enda mer om tyrkiske folkeslag i de tidlige Sovjet-republikkene rundt Kaukasus. Her finner vi land som Armenia, Aserbadsjan og Georgia, land som lager førsteklasses mat, som har en sterk og selvstendig kultur, og selvfølgelig derfor har sin egen kaffe. Og den er skikkelig.

Det er for øvrig interessant å tenke på, som den liten digresjon på slutten av en lang post, at Georgia, Armenia og disse landene her, ligger omtrent på samme breddegrad som Italia. Og på samme breddegrad finner vi så godt som alle land berømt for sitt kjøkken her i verden. Sjekk selv. Det skal godt gjøres at ikke din favofrittmat også ligger her omkring. Eller er du kanskje en av dem som setter mest pris på tysk og svensk mat, eller canadisk? Eller hva?

Valg i Italia

I dag er det valg i Italia. Og siden jeg har skrevet litt om valg i både Russland, USA og Zimbabwe tidligere, må jeg nesten fortsette nå, som det er valg i et land jeg har reist litt i og vet litt om.

Italia er et politisk rotete land. Det har en stolt fortid, med å ha vært sentrum i Romerriket og dominerende makt i Europa i middelalderen, og helt overlegen kulturell makt i hvert fall frem til barokken. Men i storhetstiden var ikke Italia samlet som nasjon. De var organisert i bystater og regioner, og selv om de hadde felles språk, kunne de kulturelle forskjellene være store, og den politiske rivaliseringen enda større. På denne tiden var forskjellen mellom nord og sør så store, at de knapt kan sammenliknes. Nord var de rike og frie bystatene, mens sør hadde vekslende herskere fra Byzants, Arabia og Frankrike, bare for å nevne noen få.

Samlingen av nasjonen kom på midten av 1800-tallet, med frigjøringshelten Garibaldi og kong Vittorio Emanuelle, det var så romantisk og italiensk som det blir. Den nye staten blir stiftet i 1861, det blir et konstitusjonelt kongedømme med Vittorio Emanuelle I som første konge. Dette var midt i den store nasjonsbyggingens tid, hvor alle land i Europa så på sin stolte fortid for å bygge en stor fremtid, for å si det så flott som det den gang var. Og ingen land hadde en rikere historie enn Italia.

 Dessverre stod ikke datidens situsasjon helt i stil med den stolthet og selvtillit man følte. Italia var akterutseilt, og forsøkene på å knytte gammel historie med den nye ble direkte grell, godt illustrert med det vanvittige monumentet til ære for kong Vittorio Emanuelle II i Roma, som evig eksempel. Politisk mislyktes den nye nasjonen også. Den ble ingen maktfaktor i Europa, og den klarte seg heller ikke godt som imperialistmakt i Afrika. I første verdenskrig blir italienerne sjelden nevnt. Det er med god grunn, de spilte en marginal rolle, og skiftet til og med side under krigen, uten at det fikk noen større innvirkning på krigsforløpet.

Ut i fra denne skadeskutte staten kom Benito Mussolini, som karakteristisk nok heller blåste opp det italienske selvbildet, enn å gjøre noe med den reelle situasjonen. Det var flotte uniformer og store byggeprosjekt, grandiost i form og tomt i innhold, og det var imperialistiske, militære tokt i Afrika, grandiost i form og tomt i innhold. Også i andre verdenskrig viste italienerne seg som en elendig krigsmakt. De var som kjent alliert med Tyskland, en allianse som fungerte slik at tyskerne kom og ordnet opp når italienerne kjørte seg fast, noe som kort sagt var overalt. Det endte med at tyskerne også erobret landet, og det var de allierte som jaget tyskerne ut. På ny var Italienerne statister i stormaktspolitikken.

Det var altså en skjør nasjon som kom ut av verdenskrigen. Italia hadde tapt så det suste, ødeleggelsene var enorme, og det var ingen spor av den optimisme og håp til fremtiden som man fant for eksempel i Norge etter frigjøringen, Italia hadde jo ikke noe demokrati å vende tilbake til, slik vi hadde. De hadde egentlig ikke noen statsforfatning i det hele tatt. Systemet til Mussolini var det ingen lenger som ønsket, og ikke gikk det særlig bra med kongedømmet før det heller. Derimot hadde italienerne en ikke ubetydelig mengde kommunister, som ønsket en kommunistisk stat, og en enda større mengde sosialdemokrater og tidligere fascister som for alt i verden ville unngå kommunismen. I dette klimaet her, er det den italienske republikken blir opprettet. En skjør stat, som sagt.

Den italienske republikken har blitt den mest ustabile i verdenshistorien. Årets valg kommer tre år for tidlig, etter at den skrøplige venstrekoalisjonen til Romano brøt sammen i februar i år. Etter det var det rett og slett ingen til å regjere, og velgerne ble bedt om å sette sammen et nytt parlament, kanskje går det an å danne en ny regjering ut i fra det. Det vil bli Italias 62 regjering, på 63 år. Det er klart, det er vanskelig å tenke langsiktig og planlegge fremover, når gjennomsnittlig levetid for en regjering er sånn cirka litt over ett år.

Kampen i år ser ut til å stå mellom sentrum venstre, med tidligere borgermester i Roma, Walter Veltroni, og sentrum høyre, med – ja, jeg vil rett og slett kalle ham sleipingen, det er jo bare en bloggpost – Silvio Berlusconi. Berlusconi har blitt en av Europas rikeste på å bygge opp et mektig forretningsimperium, der forsikring, forlag, film, fotball og media hører med, Berlusconi er blant Italias største innen alt dette. Særlig er mediekontrollen problematisk, når Berlusconi har gått inn i politikken. Berlusconi har også tunge beskyldninger om korrupsjon mot seg. I tidligere perioder som statsleder har han fått forandret lovene i saker han selv er siktet for, og slik – kanskje – unngått å blitt dømt. Han er også beryktet for en stil og en tone som ikke hører hjemme i toppolitikken. For eksempel er det ille når Italias statsminister foreslår for et tysk medlem i Europaparlamentet, at han ville passe utmerket i rollen som kapo i en ny film om holocaust.

Men Berlusconi bare ler det bort, «jeg bare spøkte», sier han, som han også sa, da han gjorde gesten for det mannlige kjønnsorgan like bak Spanias utenriksminister i 2002. Han er italiensk, og snakker raskt og smiler pent, for noen år siden gjorde han sågar en kosmetisk operasjon, for å fjerne rynker ved øynene. Slik er han, utseende og overflate er alt. Og det virker som bare juling, han er blant Italias aller mektigste menn og har nådd toppen innen alt han har satset på.

Årsaken til at en mann som Berlusconi kan komme og ta også den politiske makten i Italia, og ikke bare den økonomiske og mediemakten (og for den saks skyld, fotballmakten, som er viktigere enn alt, og som han med uttømmelig bankbok kunne kjøpe storklubben AC Milan, og deretter alt som var av stjernespillere i verden, slik at man på 90-tallet spøkte med at det beste laget i verden var A-laget til AC Milan, og det nest beste var B-laget), årsaken er at Berlusconi kan spille på politikerforakten, og at en riktig stor slump velgere egentlig bryr seg null nix om politikk. Italienerne diskuterer gjerne politikk, men de orker ikke sette seg ordentlig inn i sakene, klare meninger er det viktigste, og store fakter og høy lyd er viktigere enn gode argument. Berlusconi passer godt inn her, han er ikke så vanskelig, man er for eller i mot. Og han sier det folk vil høre, han er superpopulisten, han skal gjøre noe med korrupsjonen, og han skal gjøre noe med den illegale innvandringen. Begge deler er reelle problemer i Italia, og enda mer enn reelle problemer, er det en favorittforklaring til mange, mange italienere på hvorfor alt ikke står helt bra til i landet.

Da jeg var på vinterferie i Torino i 2006, fortalte Danielle som jeg bodde hos til faren, at det var sigøynere i Norge også, hvorpå faren som kjørte bil, på godt italiensk vis, slo i rattet og skrek, regelrett skrek. Over at sigøynere fantes i Norge også. Men her har vi strengt tatt ikke noe sigøynerproblem, det har de i Italia, som de også har problemer med afrikanske, illegale innvandrere, disse vi alle har sett, som står og selger solbriller og vesker. Det er nå bot på opptil 10 000 norske kroner på å kjøpe av dem, siden det er ulovlige produkt, og afrikanerne er i lommen på det italienerne uten å nøle kaller mafiaen. Her skal vel ikke jeg fyre opp under ting jeg ikke vet, men jeg spurte læreren min om hva det var med disse selgerne, som håpløst stod og solgte dette juggelet, sammen med et titalls andre på rekke og rad, og straks politiet kom, som de gjorde hele tiden, måtte de pakke sammen og løpe. Og jeg ville også ha en forklaring på hvorfor loven straffet bare kjøperen, og ikke selgeren, en ganske merkelig lov, mente jeg. Men han sa at det ikke var noen vits å straffe selgeren, de oppholdt seg ulovlig her uansett, og måtte bare komme seg ut av landet, mens de var tvunget å selge disse tingene, fordi de hadde forpliktet seg til det, for dem som fraktet dem til Europa, det han altså kalte mafiaen. Det sier litt om forholdene i Afrika, når så mange likevel vil reise. Og det sier litt om synet mange italienere har på disse immigrantene. Italia er jo også et gammelt fascistisk land, og Berlusconi kan være et minste felles multiplum for mange fascister og halvfacsister.

Uansett hvem som vinner, vil konsekvensene kanskje ikke være all verden, og vi som har problemer med Berlusconi, kan trøste oss med det, at hans regjering neppe vil vare mer enn maksimalt et par år denne gangen heller. Det er da Italia.