Tur til Karten og Brusaknuten

I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.

Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.

Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.

Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.

Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.

På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.

Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.

Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.

Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.

Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.

Tur i Vardafjell-traktene

I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.

Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.

Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.

Hva nå?

Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.

Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.

I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.

Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!

Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.

Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.

Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.

Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.

Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.

Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.

Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.

Tur til Nærbø i ny bil – Kia Soul Electric i bruk

Nå har regnet kommet til Rogaland. Grått, trist, høstregn. Alt er vått, himmelen er hvit og grå, det blåser og er kaldt og surt. De i overkant fine sensommerdagene vi har hatt så lenge nå er det slutt på. Kortbuksen må inn i skapet, selv for en som tviholder på varme og sommer, slik som jeg. Turer med Irina i vognen eller i bæremeisen vil fremover være mer realistiske. Det har vært trolsk, nesten magisk og unaturlig vakkert å gå, så å si alene på solrike hverdager, mens den virkelige verden er på jobb.

I går hadde vi den reelle dåpsturen, jomfruturen, for vår nye bil, Kia soul Electric. For første gang var min kone, Olia, og vårt lille barn, Irina, med i bilen. Hjem fra bilforretningen kjørte jeg alene, da teller det knapt. Programmet var å hente et barnesete, kjøpe litt klær og andre ting vi kanskje trengte, kanskje stikke innom NAV så Olia kunne kopiere litt, litt forskjellig, og på Jærsiden fra Ganddal.

Det er uvant å kjøre automatgir etter et halvt liv med manuell. Foten beveger seg mot clutchen, som her er bremsen. Det er noe uvirkelig av at bilen triller av seg selv når man setter den i Drive, og at den står av seg selv i bakker. Jeg kjenner heller ikke helt størrelsen på bilen, og er ikke familiær med ryggekamera, så å snu bilen i gaten vår her ble kronglete og tungvint. Nedover Elgveien gled det imidlertid fint, og oppover Kvernelandsveien føltes det allerede naturlig og vant å kjøre bilen.

Den går som en drøm. Den er lynrask på gassen. Oppvarmet ratt syntes jeg var noe stort tull, før jeg prøvde det selv, og fant at det var riktig så behagelig. I kaldt og surt høstregn er bilen også kald og sur, det dugger på rutene, og er ekstra, små vanskeligheter alle veier. Men varmeapperatene og varmepumpen fikk snart skikk på tingene, og behagelige kjøreforhold.

Huset vårt står halvoppusset i høstregnet. To vegger er uten kledning, men med nye plater og etterisolering. En vegg er uten kledning, og med gamle plater, altså ikke skiftet helt ut og etterisolert ennå. Det tar lang tid å få det gjort. I den lange finværsperioden vi nettopp hadde, ble både Olia og håndverkeren småsyke, slik at det gikk 2-3 dager tapt. De nye plankene ligger klare i oppkjørselen. I garasjen er asfaltplater og glava. Alt er kjøpt inn og klart. Det er bare å få det opp.

Oppussingen har gitt Olia blod på tann. Hun er interessert i andre gamle hus å kjøpe, og pusse opp. Økonomisk er vi neppe i stand til det ennå, men det forhindrer ikke Olia i å følge med på markedet, hun har til og med vært på en visning, og fulgte med på en budrunde for et hus i gamle Stavanger. Nå kunne vi kombinere kjøreturen vår med å se på ulike hus i mer landlige omgivelser, ute på Jæren.

Derfor kjørte vi fra Klepp stasjon over Laland, og ned til Tu og Kåsen, for å komme til Bryne. På veien svingte vi også av lite grann for å sjekke tilstanden til huset min avdøde bestemor og bestefar en gang eide, jeg tror det er revet og bygget opp igjen. Det er veldig forandret fra sånn det var, også siden kommunen har bygget så mye om i området rundt, og ekspropriert eiendom fra oss. Der det før var gjerde, trær og hage, er det nå veier. Kåsen er ikke som det var.

Så kjørte vi videre, ned til Bryne og M44, der vi bestemte oss for bare å kjøre videre. Olia har kjøpt spikerpistol, hun kjøpte den fra en fra Nærbø, så nå kunne vi jo se hvordan Nærbø så ut. I ny bil rørte vi ingenting, ingen radio, på displayet var kartet som er der som standard. Olia snakket og snakket, Irina sov, trygt og godt.

Også Nærbø er forandret. Det vokser til med moderne hus, rekkehus og fancy bygninger også der, skjønt, den gamle skolen må være den samme. Sentrum må vel være større enn det har vært. De har fått rundkjøring, og greier.

Vi kjørte bare gjennom, og snudde. Olia hadde på veien fått øye på et hus til salgs, vi ville se nøyere på det. Det gjorde også at vi måtte kjøre samme vei tilbake, noe jeg ikke liker. Alltid nye veier er mottoet for meg.

Huset til salgs var en gammel kombinasjon av butikk i underetasjen og privatbolig over. Sånn var det mange av her hos oss tidligere, praktisk å bo like over jobben, men det er langt færre som velger en slik løsning for livet sitt, nå. – Alt er på internett, sier Olia.

Huset lå ved siden av en elv, og like ved hovedveien. Det er praktisk når man har ting å selge, upraktisk når man vil ha et sted å bo. Irina våknet også av at vi stanset, og løp og ramlet rundt på gårdsplassen, klar til å utforske alt mulig.

For å unngå å kjøre samme Jærvei hjem igjen, det er vel E39, så smatt vi straks til venstre, inn det som viste seg å være en blindvei. Blindveien var riktignok skiltet, men var så skikkelig bygget og hadde fartsgrense på seksti, det var jo nesten utrolig at en slik vei skulle føre ingen steder. Som den gjorde. «Følg skiltet, Eivind, nordmenn spøker aldri med slike ting», sa Olia.

Så svingte vi inn til Salte, til Orre, alle nye veier vi kunne finne. Vi havnet på samme vei jeg sykler under Nordsjørittet, og kom ved den store rundkjøringen på sørsiden av Klepp fra den fjerde veien, den vi «aldri» kommer fra. Deretter var det til Jærsenteret, det som egentlig var målet for den lille turen vår. Olia ville kjøpe klær til meg.

Det gjorde hun til gangs. Flere tusen kroner, og mange forskjellige plagg. Det er sjelden hun har både mann og visakort tilgjengelig på en gang. Vi snappet med oss en jakke til henne også, i tillegg til alt vi fant til meg. Lille Irina koste seg i butikken, og løp rundt mellom plaggene, og nysgjerrig på speilene.

Den lange jærturen vår med omvisning og kronglete kjøring tok 5 mil av de cirka 15 bilen er villig til å gå på en lading. Det er rikelig med energi igjen. Fortsatt er jeg så usikker på bilen at jeg driver ikke rundt og trykker på knappene for å teste dem, jeg vet ennå ikke hvordan jeg finner frem til informasjon om hvor nærmeste ladestasjon er, hvor økonomisk jeg kjører, hvordan jeg skal høre radio og musikk, ting jeg vet bilen kan, men som vi ikke gjør ennå.

Det var veldig koselig å ha kone og barn i egen bil, som en voksen mann. Når jeg kjører bilen kommer jeg ikke på at den er elektrisk. Den er veldig behagelig å kjøre, veldig behagelig å sitte i. Mitt førsteinntrykk er som da jeg prøvekjørte den, at dette er en veldig god bil. Fortsatt er jeg overbevist om at jeg har gjort et godt kjøp, og med tiden blir jeg mer overbevist, ikke mindre.

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.

Ingen vår i 2013

Så kom sommeren. Den var helt uten forvarsel i år, våren prøvde seg ikke så mye som en dag. Vi gikk like fra vinter til sommer. Det eksploderte i grønt og sommerfarger. Plutselig var fuglene og humlene og biene overalt. Lyd og lukt og farge er sommer. Og det er varmt og godt. Fra tidlig morgen til sene kvelden kan vi sitte på terrassen, folk i lette antrekk er overalt. Det er sommer. Det er plutselig blitt sommer.

Vi reiste ut til Orrestranden i dag. Det var ingenting som gjorde det vanskelig å gå i kortbukse, det var sol og varmt. Men sjøen minner oss om vinteren som har vært. Den var iskald. Vi pleier alltid starte badesesongen i påsken. I år var sjøen påskekald i pinsen. Det har vært en eksepsjonelt kald og tørr mars, april og tidlig mai. Og så løsnet det bare plutselig, 18. Mai, med temperaturer og vær som vi har det i juni og juli og august når alt fungerer.

Planter og insekter har reagert øyeblikkeligelig. Sjelden er «spretter ut» et mer dekkende uttrykk for hva som skjer med knoppene. Det går så fort, plommetreet vårt har blomstret – om ikke i løpet av dagen, så i løpet av pinsen, det er to dager. Trærne stod nakne som var det vinter. Gresset var brunt og dødt.

Så plutselig er det grønt og friskt og levende overalt. Det var dårlig gjort av årstidene å snyte oss for våren. Men vi har fått en overveldende start på sommeren. Planter og insekter griper sjansen når den er der. Det bør vi mennesker også gjøre.

20130519-222656.jpg

Tullipaner er mine favorittblomster. Samme hvor avslappet vi behandler dem, blomstrer de og sprer seg.

20130519-222709.jpg

Jeg er også blitt meget glad i plommetreet. Til alle årets tider. Om våren når det blomstrer, og om høsten når det er plommer i det.

Ute av Klepp Sparebank

Personlige finanser er ikke det som hører hjemme på en blogg. Men jeg skal få skrevet litt allikevel.

Bakgrunnen er at da jeg så gjennom kontoutskriften i Skandiabanken, var det kommet inn penger til meg selv. Det må bety at kundeforholdet med Klepp Sparebank.

Klepp sparebank hjalp oss veldig den gang for et par år siden da vi kjøpte huset, og var i beit i å få nok lån. De strakk seg litt lenger, og gav oss litt mer, enn det vi kunne få i andre banker. Det var med Klepp sparebank det løste seg.

Det er vi takknemlige for.

Men forholdet til banken er forretninger. Klepp sparebank tilbød lav rente, men de hadde en del andre betingelser som ikke passet så godt til oss. De krevde vi måtte opprette konto, rimelig nok, og med kontoen fulgte forpliktelser med gebyrer. Det var ikke så mye, men det er det vitterlig ikke det vi får for dem heller.

Klepp sparebank er i Terra-gruppen. De har et system med kredittkortene som litt for mye prøver å lure penger ut av kundene. Det er rett og slett litt for vanskelig å betale de månedlige regningene. Jeg ble aldri helt klok på det. I våre dager burde det gå an å få til automatisk betaling. Man skal gjøre det enkelt for kundene, ikke vanskelig.

Løsningen for min kone og jeg ble at vi sluttet å bruke kredittkortene våre. Der lå det også gebyrer og ventet. En drøy hundrelapp for et års inaktivitet. Vi kom oss ut av banken før året var gått.

Det kanskje dummeste gebyret var 75 kroner for å avslutte en konto. Dette var en sparekonto jeg var nødt til å åpne for å få bankens beste rente. Jeg opprettet den må minimumsnivå, og overførte automatisk 300 kroner i måneden. Rentene jeg tjente på dette var ikke i nærheten av å dekke det enorme gebyret.

For kort siden var det snakk om at de to jærbankene, Time og Klepp, skulle slå seg sammen. Det tror jeg ville vært en god løsning. Både Time og Klepp sliter litt med å gjøre det helt enkelt for kundene, men overlever på lojale jærbuer som støtter lokale næringsdrivende. Den lojaliteten ville nok vært den samme i en jærsk storbank. Siden jeg ikke bor i Klepp, hadde jeg ikke helt den tilhørigheten som måtte til skulle jeg holde ut alle vanskelighetene og gebyrene.

Klepp sparebank hjalp oss med å få kjøpt huset. Vi hjalp dem med noen ekstra kroner i regnskapet. Det var en veldig praktisk orientert kjærlighet, vi trengte hverandre en tid. Når disse praktiske forholdene ikke lenger er til stede, er det ingen ting som binder oss sammen, og vi går hver til vårt. For oss er det helt klart til det beste.

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

20121213-105209.jpg

20121213-105156.jpg