Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Søskentur til Knudaheio

Det var ikke store greiene. Det var Tone, Trude og jeg, de eldste søsknene i familien. Vi ville ut på tur, og så gikk vi.

image

På toppen er Garborghodet, Garborgsteinen, like ved siden av parkeringsplassen. Jeg vet ikke hvor mye Garborg selv ville satt pris på denne «æren», noen liker jo at naturen får være som den er, og at den ikke trenger pyntes på.

 

Jeg vet ikke om vi har vært akkurat denne konstellasjonen før. Men denne gangen passet det seg slik. Trude har familien i rekkehuset i Spania, hun er for en sjelden gang hjemme alene. Jeg har min Olia i Kiev. Og Tone har riktignok sin familie hjemme, men hun har ferie, og mye tid.

Mor og Tonje ble ikke med, de har et lite barn å passe. Det vil si, Tonje og Espen bor med lille David hos mor, og Tonje kommet seg ikke fra. Mor tar seg av besøket. Det ble Trude, Tone og jeg denne gangen. Uvanlig, men kjekt.

Klyve over gjerde, Knudaheio

Slike gjerder finnes det mange av på Jæren. Man kan vanskelig gå tur, om man ikke greier å komme seg over slike.

Tone skulle komme og hente meg, og da blir det alltid litt stress. Tone er den sinteste av oss, og har ikke mye tålmodighet når jeg er litt treg, som jeg alltid er, og ekstra når hun er sint. Det er bare morsomt.

Vi kom oss godt av gårde, og fikk med oss alt. Vi rakk også å handle grillmat, og vente litt på Klepp stasjon, før Trude kom og hentet oss der.

Стрекоза

Et prakteksemplar av en øyenstikker satt lenge på denne steinen, så vi fikk god tid til å fotografere.

 

Planen var at vi skulle gå på Høgjæren, Knudaheio, det var min plan, og det var jeg som stod for planen. Enda hvor jærbu jeg føler meg, og hvor glad jeg er i naturen, så har jeg aldri egentlig vært der. Jeg har syklet gjennom, sikkert vært der som barn, men ikke egentlig benyttet terrenget som turterreng. Jeg bor på Sandnes, så det er i Sandnesområdet vi har vært mest og gått tur. Når vi har reist «langt», har vi reist til Gjesdal. Høgjæren er oversatt, og det er skam å melde, for dette er noe av det vakreste terrenget vi har i Rogaland.

Søstrene mine snakket veldig om «Steinkjerringa», at vi skulle dit, for der hadde de vært før, så dit skulle vi. Trude var til og med inne på å ringe sin mann, Lars, og spørre hvor vi skulle parkere for å finne frem. Det får nå være grenser, sier jeg. Kjøre til Undheim, kjøre opp til heiene, straks finne en plass å parkere – og så gå. Sånn skal og må det være.

image

Typisk landskap i Jærheiene, grønt gras og gråhvit stein.

Søstrene gav seg til å snakke, mens storebror gav seg til å gå. Det er traktorveier og gjerder, mark og utmark, myr og fjell å gå på, hele landskapet ligger åpent. Søster Trude hadde ikke kommet langt før hun mente det var på tide å kutte svingen, gå mot høyre, snu i sirkel, korteste vei. Det var vel noe sånt som 150 meter i luftlinje før hun første gang foreslo dette, en vei mot høyre, der mot venstre betydde lenger vekk.

Det kunne selvsagt ikke komme på tale.

image

Tone og Trude kommer ned fra toppen, ned for å være meg til vannet det viser seg å være storfe rundt.

Neste gang hun fikk en slik sjanse var ved en liten skog. Det er skogen som ligger i Knudaheio, like ved parkeringsplassen, umulig å bomme på. Den ser liten ut, men er ikke så verst stor, det er mulig å forville seg i den, og få det lenger enn man hadde tenkt. Trude ville mot høyre. Det var selvsagt mot venstre vi skulle.

Her lå det også et vann, et vannliljevann, og rundt det var det en blå øyenstikker jeg fikk fotografert godt. Det er fascinerende insekt. Da vi var barn, våget vi å ta dem. Som voksne vet vi at de ikke er farlige, de verken biter eller stikker, så hva kan vel en slik liten skapning gjøre mot oss? De kan flakse brått med vingene, og da slipper vi dem i skrekk. Både jeg, og min søster Tone, som skulle bevise at det er lett å ta dem.

Naturopplevelsen ble klart overgått da vi litt senere kom over en ugle! Det var Trude og Tone som gikk på den, og det er ikke feil å skrive det sånn. Den fløy opp en meter foran dem, de så den tydelig og diger. Jeg var lenger fremme, og snudde meg av lyden, for å se en mektig, lysebrun fugl fly bort og vekk. Jeg har aldri sett ugle før, og sjelden en stor rovfugl så nær. Det er blant betalingen vi får, vi som er mye ute i det fri.

image

Drikkepause på en av småtoppene i Knudaheio.

Det begynte å nærme seg tid for mat. Vi hadde reist etter arbeidstid, Trude har ikke ferie, så det begynte å kveldes, og Trude skulle også på jobb tidlig neste dag. Vi ville gjerne være ved vann, naturlig nok, og så for oss et lenger fremme. Hele Knudaheio er herlig full av små, kjekke fjellvann, akkurat som vi vil ha dem. Friske og fristende.

Men dette vannet lå like ved en bondegård. Det var tjukt av sauer rundt det. Det var ikke passende at vi skulle sette oss ned der, lage mat, og grille. Jeg ville videre, alltid videre, det er helt sikkert et nytt, flott vann over neste fjellskrent. Nå fikk imidlertid Trude viljen sin med å kutte svingen, nå ble det mot høyre, der hun og Tone «hadde sett et vann».

Det var riktignok vann der, men det var også kuer. Uten jur. Så det var ikke helt passende å være ved dette vannet heller, som dessuten var nokså stort (Dette var for kjennere Langavatnet, mens gården vi hadde sett og snudd fra var Skårland, samme navn som vår onkel, inngiftet med fars søster). Dette vannet hadde også det problemet at det var tjukt av kveg på venstresiden å gå rundt, tjukt av skog på høyresiden.

Så vi hadde ikke noe annet valg å gå opp.

image

Sånn ser en banan ut når det ikke lenger er en banan.

Og opp gikk vi. I skog som var tett, der det ikke var ment at noen skulle gå, og der det strengt tatt også var lenger enn vi hadde lyst til. Jeg la i vei først, og kom stadig vekk til lysninger. Men ingen lysninger var det noe med. Det var bare å gå videre.

Til slutt var vi ved det som må kalles toppen. Noe som ikke kan kalles en forløsning. Det var ikke noe vann der. Trude ville gjerne ta hovedpausen og spise maten der allikevel, men nå får hun skjerpe seg. Vel var det fin utsikt, vel godt og varmt. Men det var ikke noe vann der.

I stedet tok vi en sjokoladebit. Og vi fikk svaret på en gåte som hadde plaget oss en tid. Da jeg skulle pakke sekken, var den motbydelig skitten og ekkel, helst råtten, er et ord man ville bruke. Jeg kunne ikke forstå hva det var, jeg kunne ikke huske å ha brukt denne store sekken siden oktober i fjor, og hadde vondt for å tro noe kunne ha blitt liggende siden da. Vel hadde søster Tonje og hennes mann og familie lånt huset noen uker mens min kone og jeg var på ferie, men hva slags ugagn kunne vel de ha funnet på med sekken?

Det var i hvert fall bananer i den. Eller, man kan stille spørsmålet: Når slutter en banan å være banan? Det klisset som var i sekken, hadde åpenbart vært bananer en gang. Men det ville være en åpenbar fornærmelse mot alle bananer å kalle det bananer fremdeles. Jeg fikk det ut av sekken, la det på bakken, hvorpå Trude fotograferte. Jeg snudde sekken på hodet for å tømme ut, alt som eventuelt måtte være der.

En ekkel påminnelse om at det er lurt å ta tursekken når man kommer hjem, ikke la den stå i uker og måneder, og det som verre er.

Men vi hadde altså fremdeles problemet med å finne oss et sted å være, et sted å spise middagen. Det var bare å ta fatt. Det ante meg at skogen vi hadde med å gjøre, var nettopp den, der Trude allerede fra starten av hadde lyst å gå mot høyre, der det var et vannliljevann (det heter Alatjørna), og der vi fotograferte en øyenstikker. Dette betydde nok at vi var nødt til å gå tilbake til samme sted som vi kom.

Det var også uaktuelt å spise middag ved vannliljevann. Man spiser ikke middag, vann det er liljer i.

image

Jeg serverer Tone en sjokolade, og sjekker hvordan det går med hånden, som har vært i kontakt med det som en gang var en banan.

Det var imidlertid flere vann lenger bak. Vi så oss ut et av dem, og strenet ut. Jeg har ikke skrevet så mye om myr, hittil, for myr var ikke noe særlig problem, hittil. Nå hadde vel Trude og Tone litt trøbbel over den ene myren, ved vannliljevannet, myren vi allerede hadde passert en gang, og før vi passerte den på ny, hadde Tone fått sagt – godt timet – at «nå er jeg tørr på føttene». To minutt senere var hun ikke det lenger.

Vannet vi hadde sett oss ut bak der var et kjempevann. Helt nydelig, erketypisk jærvann. Ikke noe liljer og graps i vannet, ikke noe trær og graps rundt det. Gras og knauser, stein og fjell. Som det skal være.

Eneste problemet var at det var litt myr der. Dermed ville ikke Tone og Trude raste der, og vi gikk for å finne et annet sted ved dette vannet. Bare for å se at det var kuer der. Uten jur.

image

Tone på toppen av Jæren.

Til slutt endte vi med et vann jeg vil kalle håpløst, men som søstrene mine var veldig godt fornøyd med. De viste vel her at de var erfarne mødre, det gjelder å holde oppe stemningen, alt er bra nok når man er sulten. Passende nok heter dette vannet Fåretjørn, og det som var problemet, var at det var skog og tøys rundt det, dårlige sitteplasser, og dårlig for grillen. Dessuten var det vind. For å komme dit, måtte vi over plagsomt terreng, med høyt gras, som skjulte hvor det var hauger og søkk, vanskelig å gå i.

Men den to år gamle engangsgrillen kontret, og virket helt ypperlig. Det ble skikkelige hamburgere, gjennomstekte og saftige, med hamburgerbrød, løk og salat, og ketsjup og dressing. Tone og jeg hadde hver vår øl, men det var nok egentlig for kaldt å drikke øl. Det var egentlig litt kaldt, her mot slutten.

image

Trude viser her frem sjeldent fremtredende sider ved seg selv, hun skulle plent klatre opp her, etter at Tone og jeg mente det var for vanskelig.

Til slutt skulle det bare være en enkel vei tilbake til bilen. Helt enkel ble den imidlertid ikke, og det var ikke bare fordi det var Trude og Tone som skulle finne den. Vi havnet i en ganske vanskelig myr, med en ganske umulig myrelv midt gjennom, som ikke inviterte til å komme seg over, og dermed måtte vi gå hele denne myren på tvers, samme hva hindringer som der var. Vi ble ganske våte av dette. Jeg benyttet også anledningen til å ramle.

Men det er ikke farlig med litt friskt myrvann. Vi var snart forbi, og tilbake til bilen. Før vi satte oss inn, og reiste hjem, hadde vi oss en cocgnac – av alle ting, Tone hadde med – og en sjokoladebit, litt kaffe og søtt, og en øl også, for oss som ikke skulle kjøre. Her satt vi lunt, og det var varmt og godt. En fin avrunding på turen.

image

Trude og Tone løper hånd og hånd over myren. Tro ikke dette gikk bra.

 

Det er travelt å ha ferie. Og det tar på å gå gjennom myrer og opp fjell i tett skog, opp og ned og over gjerder. Det var ingen lang tur, og slett ikke i krevende terreng. Men vi fikk det til å bli krevende terreng likevel. Trente er vi, og slitne ble vi ikke. Men trøtte da vi kom hjem, det er en annen historie. Det ble i hvert fall jeg.

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!

Og en liten tur til Melshei…

I dag gikk turen til Melshei. Vi er nettopp kommet hjem, det vil si, vi kom hjem for et par timer siden, nå har Olia laget mat, og vi skal spise den. Men vi gikk tur til Melshei, og koste oss veldig. Hvordan det var, skal jeg skrive siden.

Det vil si i dag, nå. Fra innføringsturen i Rogaland arboret skrudde jeg opp vanskelighetsgraden et lite hakk, mens finværet ble skrudd opp tilsvarende, så alt var samlet sett det samme, bare bedre. Vi skulle til Melshei. Gikk dette bra, ville hele livet gå bra.

Jeg tror det er mange unge menn her i verden som ønsker en kone lik sin mor. Det gjelder i alle fall de tradisjonsbundne av oss, og i alle fall meg. Da jeg var liten ønsket jeg en kone som kunne være med og spille kort, slik mor og far alltid spilte Whist mot fars foreldre, siden har kortspillet blitt mindre viktig, og andre ting viktigere. At hun blir med på tur og koser seg i naturen står høyt oppe. Så dette skulle bli en slags generalprøve. Det skulle bli vår første tur på ekte stier, med mulighet for søle og opp og ned små fjellsider. Det skulle også bli den første turen med en ordentlig runde, slik mor og far har gått dem.

I Melshei har vi gått ofte, fra jeg var ganske liten. Vi parkerer ved SI-hytten, tar straks til venstre og opp til et lite utkikkspunkt som ligger på en liten høyde der oppe. I det ellers flate heilandskapet gir det en fantastisk utsikt, til havet og strandlinjen i vest, og til fjellene i horisonten i alle andre retninger. På veien opp dit er det noen små, små fjellsider vi pleier å klyve opp, og en stein det er passe vanskelig og passe nødvendig å komme seg opp på. På den høyeste toppen er en kjempestein, og ved den pleier vi å spise. Så fortsetter runden, ned og rundt.

Olia var kledd som en norsk kvinne. Full treningsdrakt, og tjukke, gode sko. Dette er brukstøy, og ikke klær til å skinne i. Man skal ikke være for fancy på tur. Det er en selv, og ikke klærne som skal stråle.

Og Olia strålte fra første stund. Det meste av landskap er vakkert i solen. Og i et solfylt jærlandskap skal det godt gjøres å ikke være lykkelig. Straks vi var ute av bilen startet fotograferingen. Og allerede litt oppe i stien var det et knukket, lite grantre å løfte på. Den lille fjellsiden løp jeg opp som vanlig, og Olia var akkurat passe skremt og bekymret slik hun skal. Steinen på toppen ble besteget etter et tosifret antall forsøk, og etter Olias klare forbud. Bilde ble tatt der også. Det er denne steinen Olia står ved på bildet under.

Olia ville gjerne spise matpakken her allerede, men jeg hadde planer for et videre program enn som så. Vi gikk videre, ned i skogen, og opp en liten fjellrygg der utsikten nådde høydepunktet. Her var også Olia henrykt, og følte seg som hentet inn i verden Avatar, filmen vi så på mandag. Flittig fotografering hørte med.

Også her ville Olia spise matpakken. Men skal man til den store steinen, så skal man til den store steinen. Det var dessuten fornuftig, siden det som enhver nordmann vet blåser friskt på toppene, og man sitter varmere når man sitter i le. Olia ble overtalt. Så kunne jeg heller gå med på at vi enda en gang satt oss på benker, i stedet for rett ned i naturen.

Slike benker vil jeg helst ha revet ned eller brent opp. Men så lenge Olia sitter på dem, er det greit.

Matpakken er alltid høydepunkt. Olia hadde smurt et halvt brød med niste, og jeg hadde sørget for frukt og rett-i-koppen poser. Det skyet litt over og ble halvkaldt, men ikke verre enn at vi kunne spise lenge.

Olia ville rett tilbake korteste vei. Jeg ville videre. Og videre ble det. Det ble et lite øyeblikk hvor vi ikke var helt sikre på veien, der stien forsvant litt, og det ble en liten nedstigning i ordentlig sølesti, alt som hører med. Etter et toalettbesøk hadde vi til og med noen meter i reneste skogen, ingen sti overhodet, og slik at vi fikk følelsen av grannåler mot kroppen. Norskere blir man ikke.

Haglvær kom, det var trollskog – eller skog i trolsk lys, det var bekk som rant i stien vi gikk på, det var alt som hører med. Og plutselig var vi fremme. Vi satte oss ned på en benk, bare for å være ute litt til. Så reiste vi hjem til tonene fra Gangster paradise, av Kudo. Og Olia skrek da jeg klappet i hendene.

Om man ikke er fornøyd med dette, blir man aldri fornøyd.